søndag, desember 10, 2006

Min sanne identitet er at jeg er pappas barn




Det gikk litt raskt for seg i morgentimene i dag, derfor fikk jeg ikke skrevet ferdig det jeg hadde tenkt for denne dagen. Jeg våknet litt senere enn vanlig, fordi jeg først fikk sove litt utpå morgentimene. Natten ble vanskelig på grunn av hjerterytmeforstyrrelsene mine. De har vært plagsomme og skaffet meg mange utfordringer hele denne uka, så en del av det jeg hadde planlagt, ble ikke slik jeg hadde tenkt. I og med at jeg selv ikke skal tale noe sted denne måneden, fikk jeg i formiddag anledning til å være med i gudstjenestefellesskapet i Toten Frikirke. Der trives jeg godt. Her får jeg blant annet fremsagt den apostoliske trosbekjennelsen i gudstjenesten, noe jeg har savnet veldig i mange andre gudstjenester jeg har deltatt i. Jeg fortsetter dermed der jeg slapp i dag tidlig, og ber deg lese det jeg skrev da først, før du leser videre i denne artikkelen her. Så kan du gå tilbake og lese videre herfra:

Min opplevelse av Guds farskjærlighet, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, ble understreket av ordene fra Matt 3. Jeg var gjenstand for Guds Farskjærlighet, jeg var Hans "elskede", og i meg har han sin glede, sitt velbehag. Etter hvert som årene har gått siden denne opplevelsen, har jeg fått min identitet i det at jeg er pappas barn. Jesus omtaler faktisk sin himmelske Far, med disse ordene: pappa. Han bruker ordet "abba". Første gang dette ordet er brukt er i Mark 14,36: "Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." Ordet abba er arameisk for far. Det oversettes best med "pappa", et ord med en inderlig og fortrolig klang. En slik måte å innlede en bønn til Gud på, er uten paralleller i jødisk bønnespråk.

Ordet "abba" er også et ord som Paulus tar i bruk. Disse to stedene er Rom 8,15: "Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den ånd barna har, den som gjør at vi roper: Abba, far." Og Gal 4,6: "Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far." Om bruken av dette ordet hos Paulus skriver biskop Bo Giertz: "Denne måten å tale med Gud på viste at Jesu forhold til ham var mer fortrolig enn andre menneskers. Paulus har med rette forstått at Kristi verk nettopp gikk ut på å gi oss andre en mulighet til å si: "Abba, Far" . på sanne måte som han. (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag.Bind I, side 214.)

Ordene til Paulus er sterke. Vi har fått den "ånd barna har", skriver han og denne Ånden "roper". Ånden som bor i vår ånd, i og med gjenfødelsen, har behov for å rope ut i hele vår indre verden: Gud er pappa'n din! Han er din mest fortrolige, Han er din beste venn. Han vil deg alltid vel. Han kjenner deg, og elsker deg. Alle dager. Alle slags dager. Også på de vonde, også når du mislykkes. Også når du ikke mestrer livet.

En som har hjulpet meg til bedre å forstå dette er Brennan Manning. Du ser ham på bildene her. Han er ikke så godt kjent i Norge, men i utlandet er han en mann som er svært etterspurt. Hans bøker går i store opplag. En av dem heter: Abba's child, og har solgt i over 100.000 eksemplarer.

Hvem er så Brennan Manning? La meg kort presentere ham for deg. Brennan Manning ble født under depresjonsårene, i New York. Etter å ha tjenestegjort i US Marine Corps, og kjempet i Korea-krigen, startet han på journaliststudier i Missouri, men fullførte bare ett semester, rastløst søkende etter mening med livet. Han ble student ved et katolsk seminar i Pennsylvania. I februar 1956 mens han mediterte over Jesu korsvandring, hadde han en livsforvandlende erfaring av Jesu kjærlighet. Kallet hans ble klart for ham. Manning har beskrevet denne opplevelsen på følgende måte: "Fra det øyeblikket av dreide hele mitt kristne liv seg om et nært hjerteforhold til Jesus." Fire år senere var han uteksaminert ved St. Francis College, med hovedfag i filosofi, og startet på fire års teologiske studier. I Mai 1963 var han ferdig utdannet prest i fransiskanerordnen.

Herfra gikk veien til en tjeneste for de fattige, han ble teologisk veileder og studentprest, han ble veileder i liturgi. Så tok han fri i to år fra sin prestegjerning, og sluttet seg til Jesu små brødre, en orden stiftet av Broder Charles av Jesus. Han ønsket å leve et kontemplativt liv sammen med de fattige. I Spania arbeidet han som vannbærer, og bar vann ut til fattige landsbyer, han har vært oppvaskhjelp i Frankrike, og har levd seks måneder i en hule i Zaragoza-ørkenen.

Det var i denne hulen, helt isolert fra andre, at Manning hadde sin andre sterke opplevelse av å være elsket av Gud. Han fikk på nytt se Guds kjærlighet slik den er åpenbart i den korsfestede Jesus Kristus. En natt midtvinters taler Herren til ham og sier: "Av kjærlighet til deg forlot jeg plassen ved min Fars side. Jeg kom til deg som løp bort fra meg, som flyktet fra meg, du som ikke ville høre mitt navn. Av kjærlighet til deg ble jeg dekket av spytt, banket opp og slått, og spikret fast til et kors." Senere har Brennan Manning sagt: Disse ordene ble brent inn i mitt sinn. Den natten lærte jeg hva det betydde det som en vis gammel fransiskaner sa til meg da jeg gikk inn i fransiskanerordnen: 'Med det samme du erfarer Jesu Kristi kjærlighet, så vil ingenting annet i verden synes like vakket eller ettertraktet.'

Tidlig på 70-tallet var Manning tilbake i USA, og sammen med fire andre prester etablerte de et eksperimentelt bofellesskap i en havneby i Alabama. Her forsøkte de å leve etter de reglene Frans av Assisi etterlot seg og arbeidet på reketrålere, og var i tjeneste for rekefiskere og deres familier. Fra Alabama flyttet Manning til Florida. Etter å ha arbeidet seks måneder som studentprest, pådro han seg en depresjon som igjen førte han inn i alkoholmisbruk. Seks måneder ved en klinikk i Minnesota fikk ham på beina igjen.

Depresjonen førte til at Manning begynte å skrive bøker, ærlige bøker. I 1982 forlot han fransiskanerordnen, giftet seg med Roslyn Ann Walker, og siden da har han reist, mest i USA, men også andre steder i verden, med budskapet om Guds forvandlende farskjærlighet. En av bøkene hans heter "The Ragamuffin Gospel". Det kunne kanskje oversettes: "Fillefrans evangeliet." Den tittelen sier ikke så rent lite. Som du vil se av bildet av Manning går han ofte ikke bødte bukser! Med det vil han gjerne få sagt: Evangeliet er for de som ikke får til å leve. Det er for de hvis liv er gått i stykker, og hvor det bare er fillene igjen.Det passer veldig godt for meg.

1 kommentar:

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.