En lengsel etter å se menigheten slik den virkelig er

Jeg holder på å lese historien til Plymouth Brethren, noe jeg finner svært interessant av mange årsaker. Nå skal jeg ikke gi noen inngående forklaring på hvorfor i denne korte bloggartikkelen. Det får eventuelt komme på et senere tidspunkt. La meg bare få nevne noe fra det som skulle bli begynnelsen på noe som fikk vidtrekkende betydning for Kristi legeme, og som på en måte særpreger tider som Gud sender inn over sitt folk, når noe må gjenopprettes som har fallert eller gått tapt.

Vinteren 1827-28 møttes fire kristne menn til bønn og bibelstudium. De var alvorlig bekymret for tilstanden i engelsk kirkeliv. Derfor bestemte de seg for å komme sammen om morgenen på Herrens oppstandelsesdag for å bryte brødet. Disse fire menn var John Nelson Darby (bildet), J.G Bellett, E. Cronin og Francis Hutchinson. De møttes i Hutchinson's hjem, Nr 9 Filzwilliam Square i Dublin.

De fire fant ikke noe uttrykk for den menighetsform de leste om i Det nye testamente i noe av det etablerte kirkeliv i Dublin. Dette førte til at de brøt med kirkelige systemene og skilte seg fra dem noe som førte til at de kom sammen i Jesu navn, med utgangspunkt i ordene fra Matt 18,2o og Ef 4,3-4:

"For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem."

"... og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Det er ett legeme og èn Ånd, likesom dere òg ble kalt med ett håp i deres kall."

De fortsatte å møtes i Hutchinsons hjem, og ble etter hvert flere, og etter hvert mange.

Poenget med å trekke frem dette er å understreke betydningen av å søke Guds ord for å finne rettesnoren for det som er Kristi forsamling på jord. Det er noe ganske annet enn mye av det som utgir seg for å være den, og det å være en del av denne forsamlingen er noe ganske annerledes enn den enorme fokuseringen på det individualistiske som vår tid dyrker nærmest som en avgud.

Min bønn for tiden er at vi får se et uttrykk for hva Kristi kropp er for noe. Det vil nemlig endre våre liv - totalt. Kanskje er det en av grunnene til at så få er interessert i å få vite hva menigheten er?

Det skjer under i Israel: En libanesisk-jødisk kjærlighetshistorie

Kan jeg fortelle deg om hvordan Gud gjør under i Israels land? Om en libanesisk-jødisk kjærlighetshistorie?

Joseph Haddad er født i Haifa. Hans foreldre var libanesiske, men flyttet til Isael i 1946, to år før Israel ble en selvstendig stat og før de omkringliggende nabolandene erklærte Israel krig. Foreldrene til Joseph hadde slått seg ned sør i landet, men etter at jødene begynte å utvikle Haifa komersielt følte Josephs far at det måtte være lettere å skaffe seg arbeide i en by som var i ferd med å vokse seg stor. Han fant seg jobb hos en jødisk baker. I 1948, da mange arabere flyktet fra den nye jødiske staten i det kaos som fulgte den arabiske invasjonen, så bad den jødiske bakeren Joseph's far om å bli værende. Han gav løfte om å beskytte den libanesiske familien. Så Joseph ble født som israelsk araber, den yngste av tre brødre.

Da var hans far blitt 60 og Joseph forteller at han ble en bortskjemt gutt. Hans familie var nominelle katolikker, og gikk til messe til jul og påske. De hadde intet personlig forhold til Jesus.

"I oppveksten var jeg slem mot mine foreldre. Jeg mishandlet dem ikke bare verbalt, men jeg kastet også ting på dem og gjorde deres liv vanskelige å leve. Jeg skammet meg over dette, men jeg klarte ikke å få kontroll på mitt sinne," forteller Joseph Haddad.

En gang oppdaget han sin mor i det hun bad Gud om at Han måtte hjelpe sønnen og befri dem fra det de opplevde som helvete på jord. Moren hadde heller ingen personlig relasjon til Gud, men i sin nød henvendte hun seg til ham.

I 1983, gjennom et arrangert bryllup, gifter Joseph seg med en vakker libanesisk kvinne, Ibtissam. Foreldrene hadde funnet henne for sønnen. Men det ble ikke mindre vold i familien etter dette. Det ble heller verre. Nå hadde Joseph nok en person som han kunne la sitt sinne gå ut over. I seks måneder snudde Joseph deres hjem på hode på grunn av hans sinne, og Ibtissam pakket kofferten to ganger for å rømme, men svigerforeldrene overtalte henne til å bli værende.

Livsforvandling

En vinterdag i februar 1984 dro Joseph og hans kone for å besøke en av Josephs brødre. Broren hadde besøk av tre arabiske kristne fra en lokal baptistmenighet. De snakket med broren om frelse og forløsning fra synd gjennom Jesus. Men Josefs hjerte var steinhardt. Under samtalens løp skjer det likevel noe med ham. For første gang på 15 år renner tårene. Han hørte ord av håp, ord han aldri tidligere hadde hørt.

En av de arabiske baptistene la merke til at Joseph Haddad var kommet i syndenød. Han så på Joseph og sa: "Bror, vil du be?"

"Jeg svarte som sant var at jeg visste ikke hvordan man ba,. Men jeg vet hvordan du sverger og banner," forteller Joseph Haddad.

Så leder den arabiske baptisten Joseph i en bønn:

"Herre, jeg er en synder. Jeg fortjener ikke noe annet enn døden. Forandre livet mitt. Jeg ønsker å begynne på nytt."

"Med det samme kjente jeg en ond makt forlate meg og Guds Ånd komme inn i stedet," forteller Joseph Haddad.

Han så seg rundt. Plutselig oppdaget han hvor vakker kona hans er. Han klemte henne og kysset henne og bad om at hun måtte tilgi ham. Joseph løp hjem til foreldrene. Han hentet en mugge vann, bøyde seg ned foran dem og vasket deres føtter og bad instendig om at de måtte tilgi ham. Det tok litt tid før foreldrene skjønte hva som hadde skjedd. De hadde aldri hørt om noen frelsesopplevelse før. Men når de så den kolossale endringen i Joseph Haddads liv tok se selv i mot Jesus som sin Frelser og Herre. Hans far på 84 gråt som et lite barn da det skjedde.

Josephs far så dårlig. Han elsket å sitte ved siden av sønnen og høre ham lese fra Bibelen. Av og til kunne han si: "Hvorfor ventet du så lenge med å frelse meg, Herre?" Hans mor døde to år etter at Joseph ble en kristen, men i disse to årene satt hun siden av mannen sin og hørte sønnen lese fra Bibelen. Et år etter moren døde, døde også faren.

Josephs kone, Ibtissam, gav sitt liv til Jesus umiddelbart etter at Joseph gjorde det. Senere gikk de på bibelskole, og virker nå som pastorer sammen med David Davis, en av David Wilkersons medarbeidere. De arbeider ut fra Karmel forsamlingen i Haifa, blant annet med et rahabiliteringsprogram for jødiske og arabiske alkoholikere og narkomane. Ekteparet Haddad arbeider også for å hjelpe vanskeligstilte libanesere i hjemlandet. Etter Libanonkrigen i 2000 dro Joseph sammen med pastor David Davis til Libanon med to biler fullastet med arabiske bibler, barneklær. tørrmelk og annet for å gi praktisk hjelp.

Libanesere møter Jesus

De fant en gruppe på 500 libanesiske flyktninger i en kibbutz i Galileaområdet. De fikk tillatelse til å sette opp et keaboard rett utenfor området, og Ibtissam, som er en dyktig sangerinne begynte å spille, synge og be. Først kom en gruppe kvinner og barn ut for å se hva dette var. Etter hvert kom mennene. På grunn av at de selv hadde libanesisk bakgrunn gjorde det det lettere å få kontakt.

Pastor David Davis leste Jesaja 29,17-20 for dem: "Ennå bare en liten stund, så skal Libanon bli til fruktbar mark, og den fruktbare mark skal bli aktet som skog. På den dag skal de døve høre bokens ord. Ut fra mulm og mørke skal de blindes øyne se. De saktmodige skal igjen glede seg i Herren, og de fattige blant meneskene skal fryde seg i Israels Hellige. For det er forbi med voldsmannen, og det er ute med spotteren, og utryddet blir alle de som er på utkikk etter urett."

Mennene gråt når de hørte dette, og kom frem for å bli bedt for. De ville ta imot Jesus som sin Frelser. I åtte måneder dro Joseph opp til Galilea for å undervise disse 500 personene som hadde tatt imot Jesus. Når de åtte månedene var gått hadde Israelske myndigheter tilbudt boliger de kunne leie. 250 av familene takket ja, og bor nå i Nahariya, hvis navn betyr Guds elv. De møtes fortsatt til bibelstudier og gudstjenester. Menigheten her har 80 medlemmer, de fleste av dem holdt våpen i hendene før og bar på hat. Nå bærer de på Bibler og vitner om Jesus!

Hørte jeg et halleluja blant leserne?

På bildet ser du pastor Joseph Haddad be for israelske soldater i et møte.

Baptistene var de første som startet evangelisk misjonsarbeide i Bolivia, del 2

Her følger andre og avsluttende artikkelen om baptistenes historie i Bolivia:

I 1911 kom Antonio Chiriotto til La Paz og dannet Peniel Missionary Society Hall. Etter hans død ble denne eiendommen solgt og inntektene brukt til å skaffe jord til 250 nybyggere og et arbeid ble begynt blant Aymara folket. For å støtte dette nybrottsarbeidet kom tre kvinnelige misjonærer fra Amerika. En skole startes i Huatajata. Skolearbeidet er så vellykket, at 10 nye skoler etableres i området rundt den vakre Titicaca sjøen. I Huatajata plantes det også en ny baptistmenighet med 12 medlemmer. På bildet ser du kirkebygget som ble reist her.

Utover 1920-tallet tas det opp nytt arbeid en rekke steder i Bolivia og det bygges nye forsamlingslokaler. Flere misjonærer kommer sendes ut fra amerikanske baptistmenigheter. Samtidig utgis en rekke forskjellige kristne blader og publikasjoner. Det satses mye på kristen litteratur og bibelspredning.

På 1930 tallet finnes det nå baptistmenigheter mange steder, og behovet for en form for nasjonal koordinering og samarbeide oppstår. 13.-15.november 1935 kommer representanter fra de ulike lokale menighetene sammen for å drøfte dette. Syv menigheter går sammen om å danne Den evangeliske Union i Bolivia i det hensikt å få med flere. En årskonferanse året etter stadfester trosgrunnlaget og reglene en slik sammenslutning skal arbeide etter.

Året etter, i 1936 etableres et bibelinstitutt, og i 1941 åpnes en bibelskole i Cochabamba som senere blir til et teologsisk institutt. I 1949 startes det også opp med kristne radiosendinger.

Siden den gangen har baptistmenighetene i Bolivia opplevd vekkelse og vekst. I dag finnes det to baptistsamfunn i landet, og tallene for 2009 viser følgende:

Baptist Convention Bolivia har 118 menigheter med tilsammen 10.000 medlemmer. Baptist Union of Bolivia har 290 menigheter med 15.000 medlemmer.

Det hele startet med en ung mann som leste en bok og fikk nød for et helt land. Takket være ham vil det også finnes mange fra Bolivia i himmelen! Noe å tenke på for oss som leser dette en oktoberdag i 2009. Hvem har vi nød for?

Slik blir du fredprisvinner på 12 dager!

Jeg må korrigere hva jeg skrev i går. Det tok ikke 9-10 måneder for Barak Obama å få fredprisen. Rett svar er 12 dager! Det forholder seg slik:

I følge Nobelinstituttet er fristen for å nominere kandidater til Nobels fredspris 1. februar. Da hadde Barak Obama vært president i bare 12 dager. I følge Dagbladet var det 250 nominerte. Dagbladet siterer Fox News som har dokumentert hva Obama rakk å gjøre før han ble nominert. Hør bare:
20. januar: Sverget inn som president. Paraderte. Festet

21. januar: Ba byråkratene skrive om retningslinjene for innsynsbegjæringer. Holdt «åpent hus»-fest i Det hvite hus.

22. januar: Undertegnet følgende presidentdekreter: Ansatte i statsforvaltningen må avsi en etikk-ed, avhørsteknikkene som beskrives i hærens standardmanual gjeninnføres, uttrykte ønske om å stenge Guantanamo (hvordan går det med den saken egentlig?)

23. januar: Beordret budsjettfinansiering av aborter i utlandet. Lunsj med Joe Biden. Møtte Tim Geithner (utnevnt som finansminister av Obama, red.anm)

24. januar: Budsjettmøte med økonomiske rådgivere.

25. januar: Skulket søndagsgudstjenesten.

26. januar: Talte om jobber og energi. Møtte Hillary Clinton. Deltok i Geithners innsettelsesseremoni.

27. januar: Møtte republikanere. Talte ved klokketårn i Ohio.

28. januar: Møter om økonomien om morgenen. Møtte forsvarsministeren på ettermiddagen.

29. januar: Signerte Ledbetter loven som omgjør høyesteretts avgjørelse om å stevne lønnstvister for retten.

30. januar: Møtte økonomiske rådgivere. Holdt tale om arbeidsgruppe for arbeidende middelklassefamilier. Møtte høyerestående underoffiserer.

31. januar: Bevilget seg en fridag.

Dette er altså hva Barak Obaba rakk å gjøre før han ble nominert til fredsprisen. I går gikk han rett fra pressekonferansen hvor han takket for å ha fått fredsprisen til å sitte i Det amerikanske krigsrådet! Noen tusentalls soldater skal sendes til Afghanistan - igjen.

Torbjørn Jagland må ha blitt fullstendig overveldet av Obamas svulstige taler og retorikk. Det er klart at det var veldig vanskelig å kunne gi fredsprisen til en russisk fredsaktivist i år. Det var jo Russland som var medvirkende årsak til at Jagland ble president i Europarådet!

Se

http://www.vl.no/samfunn/article4636029.ece

Deres eneste forbrytelse er at de tror på Jesus - Iran har dømt dem til døden

Maryam Rostampour (27) og Marzieh Amirzadeh (30) holdes fremdeles fanget i det beryktede Evin fengslet i Iran fordi de har avvist å fornekte troen på Jesus og vende tilbake til Islam.

De to ble arrestert i mars. Årsaken var at de utgjorde "en trussel mot landets nasjonale sikkerhet" og på grunn av at de opptrådte på en måte som innebar at de var "regjeringsmotstandere".

9.august ble det holdt en høring i Tehrans Revolusjonære Rettssal, hvor anklagene nå lyder på at de har forrådt Islam. Dommeren gav da beskjed om at de ville bli henrettet om de ikke fornektet troen på Jesus. De to modige kvinnene svarte da at de ikke ville fornekte sin tro.

Situasjonen for Maryam Rostampour og Marzieh Amirizadeh har siden den gangen forverret seg. På grunn av de elendige sanitære forholdene og mangelen på medisinsk oppfølging har deres helse blitt dårligere.

Alt som kan gjøres for å redde disse to fra å bli henrettet må nå gjøres. Skriv til den iranske ambassaden. Uttrykk din bekymring for de to. Deres eneste forbrytelse er at de tror på Jesus. Sett dem på bønnelisten din og be for dem daglig. Vi kan ikke sitte stille å se på at dette skjer.

Noen enkle fiskere og en kolossal basilika

Det startet med noen enkle fiskere fra området rundt Galileasjøen. De var ulærde menn. Så fulgte en toller, som på grunn av sin profesjon var heller dårlig likt av folk flest. En selot, datidens nasjonale opprørsgruppe, fantes også i flokken. Gruppen etterfølgere ble utvidet med flere kvinner, noen spedalske, noen tidligere prostituerte. Bare for å nevne noen. Etter Jesu oppstandelse og himmelfart ble disippelkretsen forfulgt på det mest grusomme. Men jo flere som ble torturet og drept, jo flere ble de.

Romerrikets keisere og menighetens motstandere lykkes ikke med forfølgelsen. Dermed gjorde keiser Konstantin det mesterstykke å gjøre kirken til sin venn. Han sørget for å kristne staten. Kirken fikk makt og gods og gull.

Jeg gjorde meg disse tankene når jeg så dette bildet fra Peterskirken i Rom. Det er vanskelig å forestille seg 12 enkle menn traskende opp midtgangen med støvete sandaler og skitne kapper, sammen med en gruppe kvinner med heller tvilsomt rykte, og noen spedalske i denne enorme bygningen. Klarer du det?

Jeg undres hva Jesus sier når Han ser alt gullet og krimskramset. Ligner dette på Bergprekenen og Hans undervisning om Guds rike?

En mann med 10 måneders praksistid får fredsprisen - utrolig!

Ikke uventet stilles det allerede sterkt kritiske og høyst berettigede spørsmål til at president Barak Obama er tildelt Nobels fredspris for 2009. Det har gått snaut 10 måneder siden han ble innsatt som president. Han har knapt nok blitt tørr bak ørene, og så skal han få fredsprisen? For hva? For sine svulstige taler, for sin gnistrende retrorikk? Nobelkomiteen begrunner det med at han er visjonær. Det er det mange andre som er. Han skal visstnok få den for sitt arbeid mot atomvåpen! Hallo, hvor mange atomvåpen har USA selv? Han sitter jo med muligheten til å trykke på knappen som kan utløse ragnarokk selv. Hva er det Nobelkomiteen er blitt blendet av? Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, har ved tidligere anledninger lovprist Obama opp i skyene. Det har nesten vært noe religiøst over det hele når Jagland har snakket om Obama. Og nå har han sørget for at sin store helt har stukket av med Fredsprisen.

Det var mange andre som hadde fortjent den så mye mer. Som virkelig jobber for fred. Som lever farlig. Som ofrer liv og lemmer. Kanskje Obama om noen år kunne ha blitt en verdig kandidat, men dette vil kun gjøre en ting: Mannens ego vil bli enda større, talene enda svulstigere og høytflyvende. Har Jagland spurt seg hva Obama vil gjøre med de mange som blir henrettet i amerikanske fengsler? Er det uvesentlig for Nobelkomiteen? Hva med alle de fattige i USA? De uten bolig?

Dette er og blir en populistisk avgjørelse. Intet annet.

I mens arbeider det mennesker som skaper fred i noen av verdens mest urolige områder med fare for sitt liv. De var ikke prisen verdig.

Det ville ikke forundre meg om det var presset mot Israel som var utslagsgivende til at Obama fikk prisen. Det presset er jo helt politisk korrekt.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=574915
http://www.vl.no/verden/article4633967.ece

Endelig en baptist som snakker om en tydeligere tro

Thomas Forslin (bildet), distrikstforstander i Det svenske Baptistsamfunn, er en mann jeg godt kan like! Han ønsker seg et tydeligere Baptistsamfunn, og sier det jeg selv har tenkt lenge, og uten å pakke inn budskapet: "Det blir vanskelig å overleve som vekkelsesbevegelse om vi ikke har et budskap vi brenner for!"

Spøkefullt sies det: Der hvor det er tre baptister til stede, er det minst fire forskjellige meninger. Men det er noe sant i det, i hvert fall hva baptister i Norden angår. Som Thomas Forslin sier det: "Friheten til synes og tenke som hver og en vil er blitt gjort til en hovedparole blant baptistene og truer på sikt deres eksistens." Man skal ikke bevege seg så mye utenfor Norden før man møter baptister med en større tydelighet i lærespøsmål enn man gjør det i Norden. Ta Ukraina for eksempel, hvor man har en skreven trosbekjennelse som tydelig viser hva ukrainske baptister tror, eller se på Sørstatsbaptistene med sin tydelighet.

Mange nordiske baptister vil si: "Vi har Bibelen. Det er vår bekjennelse." For noen tiår tilbake sa det noe, i dag kan det bety hva som helst. Når noen sier: "Jeg tror på Bibelen", så kan det bety noe for èn, noe ganske annet for en annen person. I dag trenger vi tydelighet i lærespørsmål.

Og Thomas Forslin kan fortelle at baptistteologen Anders Wiberg skrev en 12 punkts trosbekjennelse i 1856, så tydelighet i lære hva slett ikke noe ukjent for svenske baptister.

Lærepluralismen er et moderne fenomen, og den har ikke kommet over natten. Dette er noe som gradvis har utviklet seg, og som har gjort nordiske baptister utydelige og uklare. Det er på tide å blankpolere igjen hva Guds ord faktisk sier. Derfor gleder det meg veldig at noen i vårt kjære naboland nå setter dagsorden. Jeg håper mange griper tak i dette, og vi kan få se en kursendring tilbake til Bibelen.

I Sverige pågår det som kjent samtaler mellom Metodistkirken, Baptistsamfunnet og Missionskyrkan om å slå sammen disse tre kirkesamfunnene til ett. Hvordan det skal gå til uten enda større utydelighet forstår ikke jeg. Metodistkirken og Baptistsamfunnet har som kjent to vidt forskjellige dåpssyn, og Missionskyrkan døper både spedbarn og voksne. Det skal bli spennende å se hvilken vei svenske baptister tar til slutt.

Svenske Dagen skriver om dette her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=189373

Helligåndens bønneveiledning, del 6

Gud har ikke etterlatt oss alene for å lære bønnens språk på egenhånd. Han har sørget for en veileder og hjelper: Den Hellige Ånd. Er vi født på ny har vi også mottatt Den Hellige Ånd, og da lever Den Hellige Ånd i oss slik at vi kan be hvorsomhelst nårsomhelst. I den forrige artikkelen siterte jeg Rom 8,26-27. Kan jeg foreslå for deg at du leser de ordene en gang til, før du leser videre? Finn frem Bibelen din, eller Nytestamentet ditt nå, og les de to versene sakte og grunn på innholdet.

Innholdet i disse to versene er befriende fordi vi alle en eller gjerne mange ganger opplever tider da vi ikke vet hva vi skal be om, eller hvordan vi skal be for en person eller inn i en situasjon. Vi trenger rett og slett Åndens hjelp og åpenbaring.

I slike situasjoner gjør vi vel i å tenke på innholdet av Hebr 7,25:

"Derfor har Han også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem."

Jesus vet hvordan Han skal be.

Hemmeligheten er å oppdage hvordan Jesus ber for den vi kjenner oss kallet til å be for. Skal vi oppdage dette, må vi lære oss til å bli aldeles stille. Lytte til Åndens stemme, forsøke å finne ut hva som ligger på Guds hjerte. Jeg pleier å be slik: "Hva vil du jeg skal be for?"

En av mine mentorer, en over 90 år gammel pinsevenn, som nå er hjemme hos Herren, sa en gang: "Jeg har sluttet å be om at Gud skal velsigne." Jeg ble overrasket over dette, og spurte hvorfor? Da svarte Ole Petter: "Jeg ber om at Gud skal velsigne det Han kan velsigne." Det er mye visdom i dette. Gud kan ikke velsigne synd. Heller ikke opprør, eller bitterhet. Klarer jeg ikke å finne ut hvordan jeg skal be inn i en situasjon, ber jeg om at Ånden i meg må be! Da overlater jeg personen eller situasjonen jeg ber for til Ham. Det er tryggest.

Men øv deg i å lytte til Guds stemme.

(fortsettes)

Anabaptistisk pionermisjon i Perus høyland

Betsie og Gordon Wenger er misjonærer blant Quechua folket i Peru. De er bosatt i byen Velille, oppe i høylandet, en by med rundt 3.000 innbyggere. Her har de plantet en menighet i anabaptistisk tradisjon. I to år har de levd i tro, uten noe underhold fra noen menighet, etter at hjemmemenigheten deres ikke så seg i stand til å støtte dem økonomisk lenger.

Det var i det siste nr av Charity Christian Missions, som jeg fikk i posten her om dagen, at jeg leste om familien Wenger. Jeg ble grepet av deres overgivelse til misjonsbefalingen, og deres trofasthet mot det kall de har fått, selv etter at de mistet sin økonomiske støtte.

Det var i 1996, da Gordon Wenger var 18 år gammel, at han ble med på et ungdomsteam til Peru. Teamet var der i fire måneder. Besøket gjorde et uutslettelig inntrykk på Gordon. Han klarte ikke å glemme de mange behovene eller åpenheten han så hos peruvianerne, heller ikke mangelen på høstarbeidere til misjonsfeltet. De neste 10 årene arbeidet Gud kontinuerlig for å forberede Gordons hjerte til å tjene Kristi kropp på Hans måte. Gordon Wenger reiste til andre land, studerte ved en bibelskole, og søkte å tjene Herren der hvor han var.

I løpet av det første året han var gift med Betsie. begynte Herren å åpne en dør for at de kunne reise til Peru. På dette tidspunktet hadde Gordon lagt Peru fra seg, og ønsket kun å reise dit om det var Herren som ledet dem dit. Det var etter at han hadde overlatt til Herren hva som skulle skje, at han hørte om en annen anabaptistisk menighet som gikk med samme tanker om å starte opp misjonsvirksomhet i Peru. De fikk kontakt med dem og sammen med broder Emanuel Esh fra Charity Ministries i Ephrata i Pennsylvania, dro de til Peru for å se på mulighetene til å drive med misjon. Reisen konkluderte med at de ville starte opp et pionerarbeid i Peru.
ti
Siden den gang har arbeidet vært gjenstand for mange endringer. Det har ikke vært enkelt å finne en farbar vei i arbeidet. Siden det var andre som drev misjonsarbeid i de større byene, ble de ledet til å starte opp arbeid i en liten fjellandsby oppe i høylandet. Her er det ikke noe annet evangelisk arbeid. Innbyggerne i Velille er nominelle katolikker, hvis tro er ispedd Inca animisme. De ofrer til solen, jorda og fjellene, og det er vanskelig for dem å forstå at de må forlate dette for å følge Jesus.

Hver mandag er det markedsdag i Veville. Hit kommer det folk også langveisfra. Det er ikke uvanlig å gå mange timer for å komme seg til markedet. Familien Wenger er også her. De selger Bibler og kristen litteratur.

Å være misjonær i høylandet i Peru er utfordrende på mange måter. Ikke bare med hensyn til vanskelighetene med å nå en folkegruppe med en animistisk tro blandet sammen med katolisisme, men også fordi de klimatiske forholdene er utfordrende. Familien Wenger forteller at de sliter med sydom, forkjølelse og av og til fristelsen til mismot. Dessuten er det langt til fellesskap med andre kristne. Noen av dem bor 12 til 40 timers reise unna!

"Men hvilken velsignet tid vi har sammen når vi møtes," forteller Gordon Wenger.

Du kan lese mer om familien Wenger her:
http://peruwengers.blogspot.com/

Helligåndens bønneveiledning, del 5

Som bedere er vi begynnere alle sammen! Det er stadig noe å lære, det er dybder i bønn og vi beveger oss stadig djupere inn i bønnens landskap. I dette kjenner man på sin skrøpelighet.

Heldigvis finnes det gode nyheter for alle som kjenner på sin tilkortkommenhet! Helligånden er vår veileder inn i bønnens landsskap, Han ikke bare inspirerer oss til å be, Han ber også gjennom oss, med oss og for oss!

"Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige." (Rom 8,26-27)

Legg merke til dette: Den Hellige Ånd bruker ikke nødvendigvis ord når Han ber. Her står det om "sukk som ikke rommes i ord". Her trenger vi å lære, for det er tydelig at Ånden lodder djupt. Så rører da også Helligånden ved de djupeste strengene i våre egne liv. Han vet hva som bor i oss. Han kjenner våre kamper, fristelser, lysten til å gi opp. Han er den som legger lengselen ned i oss etter å øse ut vårt hjerte for Gud, og hjelper oss til å gjøre det. Han berører oss og forløser tårenes gave i oss.

Tenk Ånden ber i oss. Det pågår et stadig bønnens liv i oss. Selv når vi ikke ber. Og fordi Faderen leser Åndens sinn så kan vi være trygge på at den ordløse bønnen blir hørt og forstått av Den Ene som kjenner oss: Faderen.

(fortsettes)

Når dere kommer sammen som menighet

I 1.Kor 11,20 leser vi: "Når dere kommer sammen som menighet ...."

Hva bør skje da? Hva skjedde når de første kristne kom sammen? Ut fra Det nye testamentes skrifter og fra før-konstantinsk tid, vet vi har følgende var deler av en søndags gudstjeneste:

1. Brødsbrytelse

Brødsbrytelsen eller nattverden var helt sentral. Så langt jeg kan se var brødsbrytelsen en del av Agapemåltidet, fellesskapsmåltidet. "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apgj 2,46)

2. Tilbedelse

De kom sammen for å tilbe. Jesus sa: "Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." (Joh 4,24) Dette gjenspeiler seg i bruken av "salmer, og lovsanger og åndelige sanger," (Ef 5,19a) og alle salmene og sangene de hadde en bestemt hensikt. De var ikke for å underholde de andre, men de skulle "synge og spille for Herren i deres hjerter." (Ef 5,19b)

3. Stillhet og ettertanke

Jeg antar at det også var rom for stillhet og ettertanke når menigheten kom sammen. Dette begrunner jeg ut fra det faktum at Bibelen taler mye om dette. Man var stille og lyttet til hva Gud hadde å si: "Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!" (Salme 46,11) "Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, da skal den første tie." (1.Kor 14,30)

4. Bønn og skriftlesning

Den første kristne menighet var en bedende forsamling, den var født i bønn. De 120 på Øvresalen ventet og bad, og når vi leser Apostlenes gjerninger finner vi en rekke eksempler på at menigheten kom sammen for å be, og når de kom sammen bad de! De ba spontane, frie bønner. Men de bad også Salmenes bok, dette var jo jødenes bønnebok, og denne tradisjonen overtar de første menighetene. Det er også tydelig at mange fulgte døgnets ulike bønnetider. Når det gjelder skriftlesning, så er det tydelig at dette er et viktig element når menigheten kommer sammen: "Legg vinn på opplesningen av Skriften ...." (1.Tim 4,13) "La Kristi ord bo rikelig blant dere." (Kol 3,16)

5. Lære og formaning

Det ble undervist. Både ved utleggelse av Skriften, profetisk tale, formaning og oppmuntring. I menigheten fantes det ulike tjenestegaver. I den lokale menighet eldste og tilsynsmenn, så hadde man også omreisende tjenester som f.eks lærere og evangelister. "La Kristi ord bo rikelig i blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom ..." (Kol 3,16)

6. Dele liv med hverandre

Gudstjenestene og sammenkomstene gav mulighet for å dele med hverandre av det Herren hadde gitt den enkelte. Dette kommer klart frem av 1.Kor 14,26: "Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse."

Den første kristne menighets samlinger er kanskje litt forskjellige fra våre?

Baptistene var de første som startet evangelisk misjonsarbeide i Bolivia, del 1

I 1895, sitter en teologistudent ved navn Archival Reekie, ved McMaster Universitetet i Canada og leser en bok. Den har tittelen: "Det glemte kontinent". Bokens innhold griper ham sterkt. Tema er situasjonen for den kristne tro i Latin-Amerika. Archival Reekie opplever at Gud kaller ham til Bolivia. Han reiser dit året etter. Vel hjemme igjen i Canada presenterer han en rapport for Sammenslutningen av baptistmenigheter i Onatrio og Quebec, hvor han begrunner hvorfor han gjerne vil reise til Bolivia og starte opp misjonsvirksomhet der. Frem til denne datoen har det kun vært noen spredte forsøk på å starte opp evangelisk arbeid i dette Sør-Amerikanske landet. Blant annet med å spre Bibler og kristen litteratur. Men ingen har lykkes med å etablere en evangelisk menighet i Bolivia.

Slutten av 1800-tallet var vanskelige tider for Canadas baptister. De hadde knapt nok penger til å underholde sine misjonærer i India. Likevel satser de i tro for Bolivia. Archival Reekie som nå er ferdig utdannet og ordinert pastor reiser ut og ankommer Bolivia i april 1898, og starter opp arbeid i byen Oruro. Motstanden er stor og Reekie blir forfulgt. Han velger å holde en lav profil og starter opp med engelskundervisning. Gjennom dette arbeidet forkynner han så evangeliet. I juni samme år starter han opp med søndagsskole, og i mai året etter, i 1899, holder han sin første gudstjeneste. Sent på året 1898 hadde pastor Reekie fått mer assistanse. Pastor Robert Routledge og hans kone hadde ankommet La Paz, og startet opp virksomhet der. Ved det nye århundres begynnelse kom ekteparet Baker, og etter å ha tilbrakt et år i Oruro, dro også de til La Paz. I 1901 fikk de ytterligere hjelp i arbeidet. Da kom ekteparet Mitchell, som begynte et pionerarbeid i Cochabamba.

Nå hadde baptistene virksomhet på tre steder i Bolivia: Oruro, La Paz og i Cochabamba. Dr. Baker arbeidet mye med å få myndighetene til å forstå betydningen av et skille mellom stat og kirke, og hans arbeid betydde mye for at Bolivia fikk religionsfrihet inn som en del av de grunnlovsmessige rettigheter i 1901.

På begynnelsen av det 20 århundre fantes det nå tre evangeliske menigheter i Bolivia. Evangeliets lys hadde begynt å gjennomtrenge det hedenske mørke. Men menighetene var små, og sårbare.

Baptistmenigheten i Oruro ble grunnlagt 20.april 1902 med fire medlemmer. I La Paz ble byens baptistmenighet grunnlagt 20.juni 1904 med fem medlemmer, mens menigheten i Cochabambba ble grunnlagt 21. mai 1905 med åtte medlemmer.

(fortsettes)

Kirken på bildet er lokalene til baptistmenigheten i Oruro. Denne menigheten heter: "Kristi oppstandelses kirke." Det andre bildet viser den første presidenten for sammenslutningen av baptistmenigheter i Bolivia, Donato Saldias, som mottar takk og anerkjennelse for sin trofaste tjeneste.

Kristen ungdomsarbeider i Storbrittania nektes ny oppholdstillatelse

Ikke før det er blitt kjent at Benny Hinn nektes adgang til Storbritannia, kan vi avsløre nok en sak som viser at det er i ferd med å bli et mye tøffere klima for kristne i Storbritannia enn det har vært på lenge.

Bernhard Phiri (det lille bildet) som har ledet et voksende ungdomsarbeid i Totteridge Baptist Church (det store bildet), en forstand til London, har ikke fått fornyet sin oppholdstillatelse. Phiri som opprinnelig kommer fra Malawi, har arbeidet som ungdomsarbeider i Totteridge Baptist Church de siste seks årene. Dette har han gjort samtidig som han har studert ved Westminister University.

Britiske myndigheter begrunner avslaget med at han ikke har tilstrekkelige midler til opphold. Det er snakk om 1.800 Pund, som skal dekke hans oppholdsutgifter for tre måneder. Dette til tross for at baptistmenigheten i Totteridge har underholdt ham alle disse seks årene, og at de har forsikret myndighetene at de fortsatt vil garantere at dette underholdet vil fortsette. De har blant annet garantert for 3.000 Pund, men selv ikke dette hjelper. To forsøk på å få myndighetene til å ombestemme seg er blitt avvist.

Phiri (30) har nå reist tilbake til Malawi.

Pastor Alan Beavis sier han er oppgitt over engelske myndigheter, og sier at klagemulighetene er helt uten betydning. Myndighetene forholder seg kun til de opplysninger som finnes ved første gangs vedtak, og tar ikke hensyn til ny informasjon.

Mange frelst og døpt på grunn av dør-til-dør evangelisering

Maxine Harris var en av mange som tok imot Jesus som sin Frelser og Herre i forbindelse med en evangeliseringsaksjon flere baptistmenigheter i Georgia, USA nylig gikk sammen om. Initiativet til dør-til-dør aksjonen i menighetenes nabolag, kom fra Sørstatsbaptistene. Her døpes hun av pastor Gary Favors fra Emmanuel Community Church i byen Conyers.

Maxine Harris var ikke hjemme da noen fra menigheten banket på døra hennes, men de etterlot seg en liten brosjyre. I brosjyren var det informasjon om menigheten og om hvordan man kan bli en kristen. Maxine Harris studerte dette nøye. Hun har nettopp fått en kreftdiagnose, og for henne var det vanskelig å se noe håp om en fremtid. Men hun fant det i Jesus.

Mer enn 50 baptistmenigheter i Stone Mountain området gikk sammen om evangeliseringsaksjonen, som begynte i vår. Nå ser man fruktene av den. Mange har kommet til tro, og flesteparten av disse er blitt døpt på bekjennelsen av sin tro, og lagt til en lokalmenighet.

Evangeliseringsaksjonen i Georgia er en del av et pilotprosjekt som Sørstatsbaptistene har tatt initiativet til. I dette prosjektet deltar også baptistmenigheter i Texas, Pennsylvania og California.

Helligåndens bønneveiledning, del 4

Det er gjennom Helligånden vi kommer til Jesus, og Åndens fremste oppgave er å åpenbare Jesus for oss. Til den kristne forsamlingen i Efesos ber apostelen Paulus om følgende:

"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg." (Ef 1,17)

Jesus gjør det klart for oss at en av Helligåndens oppgaver er å Gud kjent for den troende. Dette gjør Ånden på en rekke forskjellige måter. En måte er gjennom vårt sinn eller vårt intellekt, ved å minne oss om alt det Jesus har sagt og gjort:

"Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." (Joh 14,26)

Helligånden vil også bekrefte at Jesus er den Han virkelig sier seg å være:

"Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg." (Joh 15,26)

Helligånden skal også herliggjøre Jesus, kaste glans over Ham, gjøre Ham stor, og Ånden tolker Jesu sinn og lære for oss:

"Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere." (Joh 16,14)

Helligånden vil også "veilede oss til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere." (Joh 16,13)

Hvilken rikdom det er å ha Ånden boende i oss! Han driver oss, og lærer oss, å be.

(fortsettes)

Katolikker i Mexico tvinger evangeliske kristne til å forlate sine hjem

Situasjonen for evangeliske kristne i Mexico går fra vondt til verre. Mexikanere som har blandet sammen hedensk folketro med romersk katolisisme, har kastet 32 evangeliske kristne fra deres hjem i Hidalgo og ytterligere 25 har mistet sine hjem i en annen by i staten Oaxaca. I tillegg til å miste sine hjem, mister de også sine avlinger. Årsaken er at de nekter å delta på de religiøse festene som disse katolikkene arrangerer. På disse festivalene konsumeres det store mengder alkohol og kristne symboler blandes sammen med hedensk avgudsdyrkelse.

10. august i år ble det arrangert en protestmarsj med deltagere fra seks stater i Mexico i byen Los Parajes i staten Hildago. De ønsket å protestere mot at 32 evangeliske kristne med vold hadde blitt tvunget til å forlate sine hjem, og etterlate seg sine dyr og sin avling. Katolske ledere slo dem med matcheter og rep og tvang dem ut av sine egne hjem.

Avisen Milenio Hildalgo skriver at de evangeliske kristne kan få vende tilbake til sine hjem om de fornekter sin tro, betaler en bot tilsvarende nesten 13.900 amerikanske dollar, og bidrar til de katolske festivalene.

"På grunn av vår evangeliske tro behandles vi som forbrytere," sier en kristen leder, Roberto Hernandez, i følge denne avisen.

For tre år siden stengte myndighetene i Hildango av strømmen og vannet til de evangeliske kristne i byen, for å tvinge dem til å bli medlemmer av Romerkirken. På samme tidspunkt ble en av byens evangeliske pastorer bundet og slått i et forsøk på å få ham til å fornekte sin tro og gå over til den romersk katolske tro.

Også i byen Yavelotzi, som ligger i nærheten av San Jacinto, er 25 evangeliske kristne truet på livet og er blitt fordrevet fra sine hjem. Dette opplyser Åpne Dører.

5000 kristne sionister deltok i Jerusalem-marsjen i går

5.000 kristne sionister marsjerte gjennom Jerusalems gater i går, for å vise sin solidaritet med Israels land og folk. Jerusalem-marsjen er en del av Løvhyttefesten til Internasjonale Kristne Ambassade Jerualem, som ble arrangert for 30'te gang i år. Som tidligere i år stod tusenvis av Jerusalems innbyggere langs ruten som ender opp foran Gamlebyen.

Jeg har selv hatt den store gleden av å delta ved to anledninger, og det var gripende. Å møte så mange av Jerusalems innbyggere, se deres glede og takknemlighet over at kristne kommer til deres by for å velsigne dem, gjør noe med deg. Du blir så velsignet tilbake. Jerusalem-marsjen er et konkret bevis på at Israel ikke står alene, men har venner som ønsker dem vel og som ber for dem.

Løvhyttefesten er jo også en fremtidig profetisk begivenhet. Profeten Sakarja forutsier dette:

"Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten." (Sak 14,16)

Benny Hinn nektet adgang til Storbritannia - like før kristenforfølgelsen?

Mye kan sies om Benny Hinn. Det skal jeg ikke gjøre. Derimot vil jeg gripe tak i det som har gjort at Benny Hinn er nektet adgang til Storbritania i dag.

Visumreglene for besøkende religiøse forkynnere er blitt endret. Endringen trådte i kraft 28.november i fjor og loven har som formål å hindre "ekstremister og hatforkynnere" fra å komme inn i landet. Dette er en særdeles farlig utvikling. Det frie ord skal altså begrenses, og man skal kunne utestenge de som ikke passer inn i myndighetenes beskrivelse av hva som ikke er ekstremt eller hatefullt. Med en sterkt voksende muslimsk befolkning i Storbrittania er det ikke vanskelig å se at langt flere enn Benny Hinn vil nektes adgang. De som får invilget visum er kun de som er invitert på forhånd og da av en menighet eller organisasjon som er godkjent av myndighetene.

Det har skjedd mye i Storbrittania den siste tiden som bør få oss til å være særlig oppmerksomme. En kristen kvinne er blitt nektet å ha et kors som halssmykke rundt halsen. Hun hadde arbeidet på et sykehus i mange år, uten at noen hadde noe å kritisere henne for. Når hun så nektet å ta av seg korset, ble hun omplassert. Et kristent ektepar som driver et hotel, er blitt anmeldt av en muslimsk kvinnelig gjest. Gjesten spurte dem ut om deres kristne tro, og opplevde svarene som krenkende. Dermed anmeldte hun dem, og ekteparet kan nå bli dømt til å betale en bot på 50.000 norske kroner og samtidig få sine navn i registeret for kriminelle.

Jeg har tidligere på bloggen skrevet om at vi står foran en forfølgelse av kristne i Vest-Europa. Det vi ser skje i Storbrittania er både illvarslende og svært alvorlig, og kan være de første tegnene på at kristne som virkelig ønsker å ha Jesus som frelser og herre i sine liv, og ikke vil kompromisse med Guds ord, går vanskelige tider i møte.

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=189039

Todd Bentley tilbake i manesjen

Så er Todd Bentley (bildet) tilbake i manesjen. 14 måneder siden han måtte tre tilbake fra det offentlige rom, fordi det ble kjent at han hadde drevet hor med barnevakten og vært full på flere av de spektakulære showene i Lakeland, arrangerer han nå møter "live via web-tv". Det skjer senere denne måneden. En helt ny web-side har vært drevet en stund, hvor mannen som har slitt med et alkoholproblem i mange år, inviterer mennesker til å skrive til ham slik at han kan veilede dem til å slutte å drikke!

Selv om den profilerte "profeten" Rick Joyner står frem sammen med Bentley i videosamtaler på den nye nettsiden, for å vise at det har skjedd en endring med Bentley siden han måtte tre tilbake, er det lite anger å spore hos Bentley selv. 28. august i fjor annonserte han seperasjonen mellom ham og kona Shonnah. Kona på sin side var villig til å ta mannen tilbake, og tilgi sidespranget. Men Todd Bentley var ikke villig til det. Han ville skilles, og satte det også som et krav i samtalene som innledet hans "gjenopprettelses"-prosess. Det var mange som reagerte på dette, da de mente at Bentley ikke var den som kunne stille krav i en slik prosess han nå skulle gå inn i. Men Bentley fikk det likevel som han ville, og 9.mars i år annonserer han at han har giftet seg på nytt.

Nå er han altså tilbake med TV-programmer, videoproduksjoner, bøker og det hele, og kommer sikkert til å høre om spektakulære helbredelser og møter med en "salvelse" vi ikke har sett maken til. I forbindelse med møtene i Lakeland ble det også påstått at Bentley hadde vekket opp flere døde. Jeg kan ikke se at noen av dem har stått frem etterpå og fortalt om det som skjedde med dem.

Men "the show must go on". Det tragiske er at mange lar seg rive med av dette.

Helligåndens bønneveiledning, del 3

I den forrige artikkelen skrev jeg at Helligånden setter oss fri til å kalle Gud for "Abba, Far", det mest intime og vàre uttrykk for den nærhet vi kan ha til Gud. Men Helligånden gjør mer enn det! Sammen med Herren Jesus, gir Ånden oss adgang til Far.

"Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i èn Ånd." (Ef 2,18. Revidert oversettelse av 2005)

Det er Andreij Rublev som har malt ikonet som viser Treenigheten, eller "Kjærlighetens sirkel", som det også kalles. Dette ikonet som er gjengitt her hjelper oss til å gripe noe av dette mysteriet. Det forteller oss noe om bønn, og ikke minst hvordan vi kommer i forbindelse med vår "Abba, Far!"

Andreij Rublev var en ikonmaler på 1500 tallet for å vise den kjærlighet som flyter så fritt mellom Faderen, Sønnen og Helligånden.

Ikonet viser tre engler som sitter i en sirkel. Engelen på den høyre siden representerer Helligånden, engelen til venstre vår himmelske Far, og i sentrum av sirkelen sitter Sønnen. Bevegelsen til hodene på de tre englene viser oss tydelig, at den som ber ønsker å bevege seg inn i sirkelen, så må det skje gjennom personen til høyre, Helligånden. Hans hode er rettet mot Sønnen som sitter i sentrum hvis hode er rettet mot Faderen.

Med andre ord: Andreij Rublev sier det samme som Paulus - hvis vi ønsker å finne veien til Faderen, så kommer vi til Ham gjennom Jesus ved Ånden. Dette hjelper oss til å forstå at et rikt og relevant bønneliv eksisterer bare med hjelp og inspirasjon av Helligånden.

Johan Falkberget og Det nye testamente

30. september var det ganske nøyaktig 130 år siden Johan Falkberget ble født. I forbindelse med jubileet har Lunde forlag utgitt en bok, som på nytt viser oss hvordan Falkbergets kristne tro påvirket hans store forfatterskap. Dette er jo ikke noe nytt i for seg, for det er jo tydelig for enhver som leser hva han har skrevet, og det har vært kjent gjennom intervjuer og portretter. Men det er godt å bli minnet på hvor tydelig Falkberget var. Han skjulte ikke sitt ståsted.

I en tale Falkberget holdt i svensk-norsk forening i Stockholm, da han i 1950 var blitt tildelt en doktorgrad, snakket han om sin far og arven han hadde mottatt fra denne:

"Min fars bergmannslampe ble min arvelodd. I lyset fra den har jeg tydet historiens bokstav bak århundrene. Hver gang jeg tar hans Nye Testamente i hånden, kjenner jeg det slik at ingen har fått en større fedrearv. Vår slekt, og jeg med, har i denne boken funnet det evige livs ord."

I 1923 er Falkberget inne i en åndelig krise. Han skriver:

"... var jeg etter årelang ørkenvandring gjennom tvil, fornektelser og alle mulige bortforklaringer av den hellige skrifts grundsannheter, atter kommet tilbake til Ordet, som var Gud."

Falkberget så på seg selv som en som hadde vært kristen hele livet.

Jeg synes det er interessant å sammenligne Johan Falkberget med den store russiske dikteren Fjodor Dostojevskij, som også var en tydelig kristen. Dostojevskij hentet også inspirasjon fra Det nye testamente, som han leste flittig i. Professor Geir Kjetsaa skrev i 1984 en bok som heter "Dostoecsky and His New Testament", som er en særdeles interessant bok. I denne viser professor Kjetsaa hvilke steder Dostojevskij hadde understreket og sammenligner disse versene med de bøkene den russiske forfatteren skrev. Jeg undres på om noen har gått igjennom Falkbergets Nytestamente på samme måte? Noen som kjenner til dette?

Helligåndens bønneveiledning, del 2

I denne andre artikkelen om Helligåndens bønneveiledning, skal vi se at en av Åndens oppgaver er å overbevise oss om at vi er elsket. For enn grunnleggende opplevelse og erfaring av å være elsket av Gud, er nødvendig om vi skal utvikle en nær Gudsrelasjon og dermed komme inn i et forhold hvor man hører fra Gud og kan be i henhold til det som ligger på Guds hjerte.

Uten Den Hellige Ånd kan vi ikke be! Han er ikke bare vår bønneveileder, slik jeg beskrev Ham som i forrige artikkel, Han er langt mer enn det. Han hjelper oss å be som Jesus.

I Romerbrevet forklarer apostelen Paulus at en årsak til dette er at Helligånden er den som gjør det mulig for oss å kalle Gud for "Abba, Far". Ja, mer enn det: "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn." (Rom 8,15-16)

For meg personlig har opplevelsen av å være et Guds barn og ha Gud som min Far vært helt avgjørende for min Gudsrelasjon og mitt bønneliv. En ting er å vite at Gud er kjærlighet. Det kan bli noe veldig teoretisk. Noe helt annet er å erfare at man er elsket. Legg merke til at dette er Åndens gjerning. Det er, i følge apostelen, "Ånden selv som vitner ..."

Utfordringen vår er at vi må la oss elske.

Da må vi også bruke tid med den som elsker oss.

La Ham få berøre områder av våre liv som ikke kjennes så gode, hvor vi har våre sår.

Når vi så kommer inn i denne Gudsrelasjonen, at vi kjenner oss elsket av Gud, og Ånden vitner sammen med vår ånd, at vi er Guds barn og kan tiltale Gud som "pappa", hvilket Abba betyr, så bryter det med forestillingen om at Gud er fjern og ikke interessert i oss. Da blir det enklere å kunne kommunisere med Gud i bønn.

(fortsettes)

Blogspot har problemer

Bloggspot har problemer for tiden. Av og til er det umulig å logge seg på, enkelte ganger kan man ikke få lagt inn nye innlegg og nå får man heller ikke skrevet inn søkeord på etikketer. De siste innleggene mangler derfor slike. Jeg aner ikke hva problemet er, men håper leverandøren klarer å løse det.

Ukjent historie om jødisk motstandskamp under 2. verdenskrig

Lørdagsnatta ble jeg sittende oppe sammen med sønnen min, for å se en film om et stykke jødisk historie som har helt ukjent for meg. Filmen "Defiance" er bygget på en sann historie fra Hvite-Russland i 1941. Jeg har ikke visst om denne delen av den jødiske historien. Historien er som følger:

En jødisk landsby utryddes av nazistene. Kun noen få slipper unna. Blant disse er de tre brødrene Bielski som søker ly i skogene. Der treffer de på andre jøder, fra andre hviterussiske landsbyer, som også har kommet seg unna massedrapene. Dypt inne i skogene søker de ly, og her grunnlegges en jødisk motstandsbevegelse.

Filmen er en realistisk skildring, dypt menneskelig og selvsagt også svært dramatisk. Den skjønnmaler ikke, men viser raseriet og hevnlysten, og overlevelsesmekanismene vi mennesker har når vi virkelig er trengt oppe i et hjørne.

Filmen ble i sin tid Oskar nominert, varer i to timer og elleve minutter, og har 15 års aldersgrense. De tre brødrene spilles av kjente skuespillere som Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell.

Alle som er interessert i jødenes historie, krigshistorie eller menneskeskjebner for den saks skyld bør se dette episke drama om familie, ære, hevn og frelse.

Amazing Grace - forunderlige nåde

Mor ble en kristen de siste leveårene sine. Den salmen hun elsket mest av alle var Amazing Grace. Den måtte være på engelsk, og med sekkepiper til! Når det led mot livets aftenstund, så var det denne hun ville høre. Da rant tårene. Kanskje kom minnet om sin egen mor, som var en hengiven kristen frem. Hennes siste leveår, var mitt første. Og det året - 1958 - gikk bestemor rundt i stuen hjemme hos oss og bar på meg og bad. Det ville ikke forundre meg om hun nynnet på nettopp Amazing Grace, og at dette var årsaken til at mor, når hun bekjente troen ble så glad i nettopp denne salmen.

Tilbedelse

Siden jeg hørte keltisk musikk første gang har jeg vært fascinert, grepet og velsignet. Jeg ble ikke mindre begeistret etter å lytte til denne, og se bildene.

Helligåndens bønneveiledning, del 1

Det snakkes og skrives en del i dag om det vi kaller åndelig veiledning, og det er bra, for vi trenger medvandrere - mennesker med erfaring som modellerer Kristusliv.

Men vi må ikke glemme at vi allerede har den beste veilederen av alle i oss. Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver Paulus:

"På samme måten hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord." (Rom 8,26)

Den Hellige Ånd spiller en viktig rolle som lærer i bønnens skole.

I tiden mellom oppstandelsen og himmelfarten leser vi:

"Og da Han var sammen med dem, befalte Han dem å ikke forlate Jerusalem, men å vente på Faderens løfte, det som dere har hørt av Meg ... men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter." (Apgj 1,4-5b)

Jesus kaller Helligånden ved et av sine navn: Faderens løfte.

Jesus refererer til dette løftet når Han taler om Helligånden i sin undervisning før sin lidelse og død. Det er viktig å få med seg denne sammenhengen. Helligånden gis altså for at vi skal få hjelp i våre prøvelser, i våre livs utfordringer, i våre hverdager. Jesus refererer til Helligånden som paraclete - et gresk ord som betyr trøster, advokat, rådgiver eller talsmann. I våre norske bibeloversettelser oversettes vel dette ordet med Talsmannen, men det ordet alene dekker altså ikke den fulle betydningen av ordet.

En paraclete er en som er kalt til å gå ved ens side fordi de er kvalifisert til å hjelpe - lik en lege vi ringer når vi ligger syk, eller en advokat som kan gi oss juridisk veiledning. Men legg også merke til at Jesus ikke bare kaller Helligånden Talsmannen, men Han sier:

"Og Jeg vil be min Far, og Han skal gi dere en annen Talsmann ..." (Joh 14,16)

Ordet som her er brukt for "en annen" betyr "en av samme slag ..." - med andre ord: Helligånden er akkurat lik Jesus. Han er Jesu andre Jeg.

Lik Jesus, har Helligånden en attraktiv personlighet.

Dette kommer klart frem når apostelen Paulus beskriver for oss de fruktene som Helligånden produserer i en kristens liv: "Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse." (Gal 5,22-23 Revidert oversettelse av 2005)

Bare en elskelig person kan formidle kjærlighet. Bare en som selv er fylt med glede, kan gi glede videre. Bare en som selv har fred, gir freden videre. Helligånden er denne elskelige, gledesfylte og fredelig person.

En slik person, en slik veileder kan lære oss å be.

"Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er ..." (Rom 8,27a)

(fortsettes)

Det er himmel over dagen min

De dagene jeg befinner meg på Mamre bruker jeg ganske regelmessig en bønnebok av Ray Simpson (bildet), grunnlegger av St Aidan og Hilda Fellesskapet på den hellige øya Lindisfarne. Jeg er blitt glad i disse bønnene av Simpson. De berører så mange områder av livet mitt. Bønneboka heter: "Din rytme - Din bønn" (Verbum 2005).

I denne bønneboken finnes det et dikt, skrevet av en mann som for meg er ukjent. Dette diktet er en av bønnene jeg gjerne ber, og som jeg gjerne deler med deg. Det lyder slik:

Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt.
For i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.

Gud har gitt mer til menigheten enn til enkeltindividet, del 3

I to artikler har jeg delt noe av det Watchman Nee (bildet) talte om i forbindelse med et møte i den kristne forsamlingen i Shanghai 1. april 1950. Han talte her om betydningen av Kristi kropp, at Gud har gitt mer til menigheten enn Han har gitt til den enkelte troende, og at menigheten kun er Kristi forsamlingen om den har Helligånden som autoritet. Det innebærer at Kristus er hodet for sin kropp. Menigheten konstitueres heller ikke av antallet mennesker som er medlemmer av den. En menighet kan ha 1000 medlemmer, og likevel ikke være Kristi forsamling! Om ikke de som utgjør menigheten er mennesker som er underlagt Kristi herrevelde, er det ingen menighet i bibelsk betydning. Den andre forutsetningen for at vi kan snakke om en nytestamentlig forsamling, er dens lokalitet. Uten denne er det heller ingen menighet, hevder Watchman Nee.

Watchman Nee understreker at menigheten både er himmelsk, og jordisk. En menighet hører til et geografisk sted, en lokalitet. Det fantes en menighet i Jerusalem, en i Antiokia, en i Korint, en i Efesos. I Det nye testamente kommer det tydelig frem at menighetens grunn er den lokalitet der menigheten finnes. Menighetene tar lokaliteten eller det geografiske området hvor den befinner seg som sin grense. Når så Nee taler om menigheten og menighetene tar han blant annet utgangspunkt i 1.Tess 2,14:

"For dere, brødre, ble etterfølgere av de Guds menigheter som er i Judea i Kristus Jesus ..."

Nee skriver: "Her brukes det flertall, det snakkes om 'menigheter'. Det er menighetene i Judea. Hvorfor brukes det flertall her? Fordi på denne tiden dette er skrevet var Judea en provins i Romerriket. Siden en provins består av mange lokaliteter, så er det derfor, mange menigheter i Judea. Så det er altså ikke snakk om menigheten i Judea, men menighetene i Judea. I Skriften, finnes det bare èn lokal menighet, ikke område-menigheter. Det samme er sant for Galatia, som var en provins sammensatt av mange lokale steder. Vi snakker derfor om "menighetene i Galatia." (1.Kor 16,1) Vi ser det samme i Åpenbaringen. Filadelfia var en by, og bare en menighet eksisterte der (Åp 3,7). Asia, som er Lille-Asia i dag, var en stor provins, derfor snakker Bibelen om "de sju menighetene" i Asia. (Åp 1,4 og v.11)."

Watchman Nee er tydelig avvisende til tanken om èn nasjonal kirke. Noe slikt finnes ikke i Bibelen. Det finnes ingen eksempler på menigheter som var menigheter for hele provinser i Romerriket. Menigheten var lokal, bundet til en bestemt lokalitet. Det finnes heller ingen eksempler på menigheter bestående av bare en folkegruppe, slik vi ser eksempler på i dag. Det er i utgangspunktet en helt absurd tanke. Vi deler ikke frelste mennesker inn i nasjonaliteter, og snakker om en menighet som f.eks bare består av kinesere, eller burmesere. Kristi kropp er ikke delt.

Det andre punktet Watchman Nee tar opp i sin tale med hensyn til menighetens lokale stilling, er nok enda mer kontroversielt. Han sier:

"En lokalitet, en menighet."

I følge ham fantes det ikke mange menigheter i en by, bare en. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

Kristi oppstandelse er hele årets gledesemne

Kristen tro er oppstandelsestro! Uten Kristi oppstandelse vil troen vår bare være en teori, ingen realitet.

I 9 ode i den ortodokse påskegudstjenesten heter det:

"Min sjel opphøyer Ham som stod opp på tredje dag fra graven, Kristus selv, som gir oss liv."

Dette er sann kristen tro.

Derfor deler jeg denne vakre påskesalmen med dere i dag, på påskegleden er hele årets gledesemne.

Hvem er Jeg for deg?

Fra det siste nyhetsbrevet fra Taize har jeg hentet denne bønnen:

Kristus Jesus, Du spør oss:

'Hvem er Jeg for deg?'

Vi vil gjerne gi vårt gjensvar:

Kristus, Du er den ene som vi vil si dette til:

Uten å ha sett Deg, elsker vi Deg.
Uten å ha sett Deg, setter vi vår lit til Deg.

I boken "I alle ting en stille glede", skriver bror Roger, Taize's grunnlegger:

"Lykkelig er den som kan si: 'Jeg lever for Gud!' Lykkelig er den som øser meningen med livet sitt fra Guds klare kilde."

Og så ber han:

"All levendes Gud, vi lengter etter Din Hellige Ånds pust. Selv midt i vårt hjertes mange motsigelser lar den en kilde springe fram, evangeliets glede."

VIKTIG OPPDATERING AV:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Guds forunderlige veier

Gårsdagen var en spesiell dag for meg. Det er forunderlig å se hvordan Gud - i sin tid - og på sin måte, legger alt til rette for at Hans planer og hensikter skal gå i oppfyllelse. Før det skjer, er det ofte slik, at vi må igjennom tider med prøvelser. Men så er det som om daggryet demrer og lyset begynner å kaste sine stråler inn over livene våre. Da begynner vi å ane at Gud har noe på gang.

Nå er ikke tiden inne til å fortelle hva som har pågått de siste ukene. Jeg kan bare vitne om at Guds veier er uransakelige, og bryte ut med apostelen Paulus:

"Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud ..." (Rom 11,33)

Dette har vært en tid for bønnesvar. For bønner bedt i over tyve år.

Det ser ut som om Gud er i ferd med å svare ved å legge til rette for noe som jeg har båret på som en lengsel som bare er blitt sterkere med årene. Derfor kan jeg vitne, og si: Stor er Hans trofasthet.

En dag vil jeg kanskje være klar for å fortelle om hva som skjedde disse forunderlige dagene i september og begynnelsen av oktober 2009. Til deg som ber, og som ikke har fått svar ennå, vil jeg si dette: Gud svarer på sin måte, i sin tid. For meg har det gått over tyve år. Men Gud kommer aldri for sent.

Internasjonal bønnedag for Jerusalem søndag

Førstkommende søndag arrangeres den internasjonale bønnedagen for Jerusalem. Siden 2002 har første søndagen i oktober blitt dagen hvor millioner av kristne verden over ber for Jerusalem. Dette er jo også helt bibelsk. Vi leser følgende i Salme 122,6:

"Be om fred for Jerusalem!"

175 nasjoner deltar oog 300 millioner verden over vil be i tråd med disse ordene denne søndagen. Jeg håper mange av bloggens lesere vil ta del i dette. Kanskje du man være med på å få din menighet til å huske Jerusalem nå på søndag? Dette er den store kongens by, og striden om Jerusalem vil øke i styrke i tiden fremover. Husk at det er til Jerusalem at Jesus en dag vil komme tilbake.

Lyset skinner i mørket mens hinduene dyrker sine avguder

Oktober måned er en måned hvor hinduene mer enn noensinne dyrker sine avskyelige avguder. Ikke mindre enn syv store festivaler skal gå av stabelen.

Midt i dette beksvarte mørke lyser likevel lyset. Mens avgudsdyrkelsen pågår finnes det kristne som bruker disse dagene til å be, og til å vitne og vi vet at flere hinduer finner Jesus gjennom disse frimodige kristnes vitnesbyrd.

Men det er ikke ufarlige. Vi har de siste årene vært vitne til et voldsomt sinne blant mange hinduer, og antallet kristne som er drept av hinduistisk mobb teller hundretalls mennesker. I tillegg kommer ødelagte kirkebygg og hjem.

I 10 dager denne måneden bærer hinduene sine avguder og setter dem inn i sine hjem for å tilbe dem. De bærer fram mat til dem, og behandler dem som om de var en levende person.

La oss be for våre trossøsken som bor i områder med hinduer. La oss be om at de må være salt og lys i denne mørke tid, og frimodig tale om Jesus og om korset.

Gud har gitt mer til menigheten enn til enkeltindividet, del 2

I sin undervisning om menigheten sier Watchman Nee (bildet) i en tale i Shanghai, 1. april 1950, som ikke har vært offentliggjort på norsk før så vidt meg bekjent, at det må være to forutsetninger til stede før vi kan snakke om en menighet i nytestamentlig forstand. Den ene er at Den Hellige Ånd må være tilstede. Det høres kanskje innlysende ut, men behøver slett ikke være det. I denne talen sier Nee blant annet:

"Menigheten - fra begynnelse til slutt - kan bare ha èn autoritet, èn kraft, og ett liv, hvilket er Den Hellige Ånd. Det finnes bare ett liv i Den Hellige Ånd, bare en Helligåndens kraft, og bare en Helligåndens autoritet."

Han føyer til:

"Den Hellige Ånd skulle ha fullstendig autoritet i menigheten; da vil hele kroppen bevege seg uten noen hindring. Så snart det blir hindringer i en eller annen del, vil hele kroppen bli syk. Når alle er under Den Hellige Ånds autoritet, så kan Han bruke alle, da finnes det ingen hindringer i kroppen... En gruppe i dag kan ha brødre og søstre som er under Den Hellige Ånds autoritet og andre brødre og søstre som ikke er under Den Hellige Ånds autoritet. Umiddelbart vil du finne at det ikke er noen grunn for menigheten der. Det er ikke slik at selv om tusen mennesker reiser deres hender for å stemme, og det er menigheten. Det er ikke et spørsmål om antall mennesker, men om mennesker som har underlagt seg Helligåndens autoritet. Der hvor Helligåndens autoritet er fraværende, der finnes det heller ikke noe grunnlag for menigheten."

Dette høres kanskje ikke så radikalt ut. Men stans litt og les det en gang til. Innholdet vil få store konsekvenser om vi tar det til oss.

Mer fra denne talen følger senere.

(fortsettes)

Vakker lovsang fra Iran

Det pågår vekkelse i Iran, tross forfølgelse og død. Mange iranere og kurdere finner Jesus som sin Frelser og Herre. Lytt til denne fantastisk vakre persiske lovsangen. Den har berørt meg sterkt.

Iran gjør klar for kjernefysisk ragnarokk i Midt-Østen - jødene skal utryddes

Så er det bekreftet det flere har sagt lenge: Iran er mye nærmere målet med å skaffe seg atomvåpen enn det enkelte har vært villig til å innrømme. Dermed rykker en krig i Midt-Østen stadig nærmere. Irans president gjentar stadig trusslene om å utrydde Israel.

Det var Finacial Times som i går avslørte at britisk etterretningstjeneste mener Iran har et hemmelig, aktivt program for å utvikle atomstridshoder. Ifølge avisen mener britene at Iran har jobbet med prosjektet i skjul siden slutten av 2004 eller starten av 2005, og at de kan være kort tid unna å ha atomvåpen.

Satelittbilder av det som angivelig skal vise det nye anrikningsanlegget i Qom viser at det ligger i et fjellanlegg som er i forbindelse med en sterkt befestet base som eies av Irans revolusjonsgarde.

Så spørs det hvor lenge Israel kan sitte stille å se på at alt gjøres klart for et nytt holocaust, denne gangen et kjernefysisk, hvor målet er å drepe alle jøder i deres eget land.

Bildet viser testraketter som Iran skjøt opp i forrige uke. De kan må mål i Israel og flere europeiske byer. (Foto: Reuter/The Jerusalem Post)

Du kan også lese om saken her:
http://www.dagbladet.no/2009/10/01/nyheter/utenriks/iran/atom/mahmoud_ahmadinejad/8375142/

Gud har gitt mer til menigheten enn til enkeltindividet, del 1

Watchman Nee's undervisning om menigheten er radikal. 1.april 1950 er han sammen med forsamlingen i Shanghai og holder en av sine mange taler om den kristne forsamlingen i lys av Det nye testamentes undervisning. Her sier han noe som strider mot det meste av det som det fokuseres på i vår tid. Hør bare:

"Selv om vi vanligvis understreker Jesu liv i den enkeltes liv, så er faktum at Hans liv er i menigheten. Fotrdi Gud har forpliktet seg på å gi så mange ting til menigheten, er det av avgjørende betydning om det som sies å være menigheten, virkelig er menigheten. Hvis det er slik at Gud har gitt så mange ting til enkeltindivider, ville ikke problemet ha vært så stort. Men Gud har vist oss i Bibelen at Han har gitt alt til menigheten. Derfor, om den gruppen jeg tilhører er menigheten eller ikke, vil være helt avgjørende....

Vi må ha det helt klart for oss at mange åndelige t8ing er i menigheten, ikke i det enkelte individ. Herrens ord: 'På denne klippe, vil jeg bygge min menighet' er veldig klart og vidunderlig. Resultatet er at "dødsrikets porter skal ikke få makt over den'. Dette er et løfte gitt til menigheten, ikke til det enkelte individ. Mange ganger er det slik at det er svært vanskelig for en enkeltperson å kunne motstå fienden, men så snart menigheten trer frem er satan umiddelbart overvunnet. Individer opplever velsignelser, men de velsignelsene de opplever er begrenset. Det er bare i menigheten at velsignelsene er ubegrensede og i sin fylde."

I denne talen sier Watchman Nee også noe som kanskje vil forundre mange, og burde få oss til å tenke. Han sier:

"Husk at hver person ikke er noe mer enn et individ. To kan være menigheten, eller de er bare to individer og ikke menigheten. Ikke forestill deg at fem hundre mennesker som er samlet er menigheten, eller et tusen som er samlet er menigheten. Det behøver ikke være slik. Takk Gud, et tusen mennesker kan bli menigheten, men et tusen mennesker kan også bare være et tusen forskjellige indvider; da er de bare individer, og ikke menigheten. Vær snill å husk at selv titusen mennesker kan forbli titusen individer og ikke menigheten. Guds menighet har noen andre kjennetegn og vi trenger derfor å være oppmerksomme på hva menigheten er."

Watchman Nee mener det er to ting som må finnes om man skal kunne snakke om en bibelsk menighet: Det ene er Den Hellige Ånds autoritet, det andre er menighetens grense.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

På bildet sees Watchman Nee (til venstre) sammen med bibellæreren T.Austin Sparks.

Senter for sjøfolk drevet av baptister ødelagt av tsunamien - hjelp underveis

Sjøfarernes senter (bildet) er blitt fullstendig ødelagt av tsunamien som blant annet rammet Amerikansk Samoa tirsdag. Stedet var eid og drevet av Hawaii Pacific Baptist Convention in Honolulu. To amerikanske misjonærpar med sine barn har mistet sitt hjem. Stedet har vært et viktig senter for å nå ut til fiskerne som holder til i Pago Pago, som er hovedstaden i Amerikansk Samoa. Dette var også lokalene til en nyplantet menighet i Pago Pago, som har 65.000 innbyggere.

Men dette er for ingenting å regne mot alle de som har mistet sine hjem og sine kjære.

Hawaii Pacific Baptist Convention eier et mobilt kjøkken som har kapasitet til å servere 3.000 måltider om dagen. Dette kjøkkenet vil nå bli flydd inn til Amerikansk Samoa og brukes i hjelpearbeidet. 15 personer, som alle er spesialtrenet til å hjelpe til med redningsarbeid, samt to pastorer, vil være på plass sammen med det mobile kjøkkenet i løpet av kort tid.

99 personer er til nå bekreftet omkomment på Amerikansk Samoa. Mange av dem er drevet ut på havet. Mange er savnet.

Vi anmoder om forbønn for dette viktige hjelpearbeidet.

Tusenvis av dine trossøsken lider i dag

Min gode venn, pinsemisjonær Oddvar Johansen (bildet), tidligere redaktør for Korsets Seier, befinner seg på Filippinene sammen med sin kone. De er der for å besøke sin datter Heidi Enconado og hennes mann, Roberto som er misjonærer i Manilla. Oddvar og Elsie er dermed kommet midt oppi Tyfonen som har rammet Filippinene og Vietnam. Ødeleggelsene er kolossale. Tusenvis av mennesker har mistet absolutt alt de eier, hele livsgrunnlaget er bokstavelig vasket vekk. Og døden følger vannmassene. De fleste som tilhører menigheten som Heidi og Roberto er misjonærer for har mistet absolutt alt.

Heidi og Roberto var selv fangeti andre etasje i sitt hjem i to dager uten mat, strøm og vann på grunn av flommen.

Samtidig som dette skjer er Sumatra og Indonesia rammet av jordskjelv og tsunami. Antallet omkomne er allerede svært høye.

Dette er virkeligheten for mange av våre trossøsken akkurat nå! Noe å tenke på den første dagen i oktober, når vi lurer på hva vi skal ha til middag og kanskje hva vi skal se på TV i kveld. Kanskje vi skulle bruke tid i bønn for de mange som lider i dag, og hjelpe noen praktisk. Heidi og Roberto er allerede i gang med å gjøre det de kan. Hvorfor ikke gi dem en håndsrekning?

Du kan lese mer om deres arbeid her:

http://pym.no/sider/tekst.asp?side=759