Den romersk-katolske kirke fjernet presten som truet baptister med korsfestelse

I dag kan jeg bringe bloggens lesere en god og positiv nyhet!

Mandag 26. september skrev jeg om baptister som ble truet på livet av katolikker i San Rafael Tlanalapan i Mexico (bildet). Baptistmenigheten som teller 70 personer, mottok trusler fra katolikkene om at de skal "henges eller korsfestes", om de ikke forlater landsbyen.

Nå har Den romersk-katolske kirke tatt affære, og har fjernet den lokale presten som forårsaket konflikten. Representanter for både Den romersk-katolske kirke, baptistmenigheten og myndighetene har undertegnet en avtale om at de heretter skal arbeide for religiøs frihet og toleranse i samfunnet.

Den vanskelige situasjonen i San Jose de Axuxco, i Puebla i Mexico, har lokale myndigheter stengt av vannforsyningen til baptistmenigheten, er uløst og fastlåst. Årsaken er at baptistmenigheten har nektet å gi penger til en lokal katolsk helgenfestival.

Pass opp for gnostiske skrifter som Thomas-evangeliet

I en artikkel litt lenger oppe på siden finner du eksempler som beviser at Thomas-evangeliet forkynner gnostisisme.

Når kristne bruker det gnostiske Thomas-evangeliet for å forsvare sin tro, bør vi være på vakt. Det gjøres på enkelte nettsider, og det er lett å bli forført, om man ikke forstår hva dette er. Både Det nye testamente og Oldkirken var tydelig i sin avvisning av gnostisismen, som både på den tiden og fremdeles er, en farlig vranglære.

Thomas-evangeliet er en samling av det som hevdes å være sitater fra Jesus, men om man kjenner sitt Nytestamente ser man at så ikke er tilfelle. Det finnes blant annet ingen beskrivelser av Jesu guddommelighet, eller av Hans liv eller gjerning. Thomas-evangeliet hører med til skrifter som evangeliene til Maria Magdalena og Filip. Forskerne mener det kan være fra omkring år 60 eller så sent som år 140. Det ble funnet i Egypt i 1945, og ikke minst grupper som er fascinert av New Age, har latt seg fascinere av dette gnostiske skriftet.

På nettet skriver en at han er overbevist på at det er Gud som sørget for at Thomas-evangeliet ble oppdaget. Men den bibelske kanon er for lengst avsluttet, og ikke noe kan eller skal legges til Bibelen. Den - og ingen annen skrift - er innblest av Gud og autoritativ. Så har da Kirken tydelig avvist disse gnostiske skriftene, og det med god grunn, da disse skriftene er "et annet evangelium", og ikke hører med til det som er inspirert av Den Hellige Ånd.

Jeg håper folk tenker seg vel om før de gir seg i kast med skrifter som ikke hører med i vår Bibel. Det er tryggest å holde seg til Bibelen, om man ikke skal bli forført. Gnostisismen er særdeles forførende i sitt vesen, og det er ikke for ingenting at apostelen Johannes måtte ta et så kraftig oppgjør med den, som han gjør i 1.Johannesbrev.

SISTE: Ayatollah Khamenei har det siste ordet i saken mot dødsdømt iransk pastor

Skjebnen til den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, hviler nå i hendene til Ayatollah Khamenei (bildet). Saken er nå overført fra domsstolen i Gilan, som dømt pastor Nardarkhani til døden, til Irans ledende Ayatollah. Dommerne vil høre hans mening i saken. Dette skal være årsaken til at forsvarsadvokaten til Yousef Nardarkhani, Mohammad Ali Dadkhah, ennå ikke har fått den skrevne domfellelsen.

Ayatollah Khamenei er selv utdannet jurist og den som har det endelige ordet i sharia-domsstolen. Det er uvisst hva dette betyr. Iran har vært under et betydelig press i denne saken. Også norske myndigheter har benyttet alle sine diplomatiske kilder til å øve press på Iran i saken mot Yousef Nardarkhani. Iranke myndigheter har som tidligere nevnt på bloggen forsøkt å få oppmerksomheten bort fra det faktum at Yousef Nardarkhani er arrestert og dømt til døden for sin tro, med å fabrikere falske anklager mot ham. Som at han er en kriminell og driver et bordell!

Martyrkirkens venner følger saken nøye, og vi kommer tilbake med nytt så raskt vi får det via våre kilder.

Pave Kyrillos VI, den 116 paven av Aleksandria: En mann som levde i bønn og tilbedelse, del 1

Vår tid er fattig på åndelige forbilder. Men det finnes noen unntak. Et av dem er pave Kyrillos VI, den 116 paven av Aleksandria (1959-1971). Det er på sin plass å minnes ham disse dagene når våre koptiske venner blir massarkert i Kairos gater. Dessverre er kunnskapen om Den koptisk ortodokse kirken liten i Norge. Jeg håper denne lille artikkelserien vil rette på noe av dette. For vi har utvilsomt mye å lære av våre koptiske venner.

En av hans biografer skrev følgende:

"Å se den aldrende mannen, nær 70 års alder, stå opp klokka fire om morgenen for å be med intensitet og utholdenhet, gjorde at mange som sammenlignet seg med ham følte seg små. Mennesker som kom til kirken fant ut at denne ærverdige mannen hadde bedt siden morgenen grydde. Kirken var hele hans liv. Hans kjærlighet til liturgien rant i hans årer lik hans blod. Salmer og bønner var som luften han pustet inn. Det var aldri under hans verdighet og posisjon som pave å slå seg i lag med de som sang Salmene i gudstjenesten. I mer enn 30 år fortsatte han å feire messen daglig".

Pave Kyrillos VI var en mann som trodde på og hengav seg helt til et liv i bønn og faste. Han forlot sjelden sin hule, eller sin pavelige residens, og brukte hele sin tid i bønn og lovprisning. Nådegaven "kunnskaps ord ved Ånden", virket i hans liv. Det samme med nådegaver til å helbrede. Og han hadde en egen gave til å lede andre mennesker, gjennom å leve ut det han ville være andre, gjennom eget levd liv. Både kristne såvel som ikke-kristne lærte å verdsette ham høyt.

Pave Kyrillos VI var født 2. august i 1902, og fikk navnet Azer Ata. Hans far, Ata, var diakon i kirken, og tilhørte middelklassen. Etter å ha fullført høyskoleutdannelse, begynte Azer å arbeide i et skipsverft i Aleksandria. Mye mot sin families vilje, sluttet han i denne jobben, for å bli munk. Han trådte inn i klosteret El Baramous 27. juli 1927, og ble innviet som munk 25. februar året etter. Han fikk da navnet Mina eller den Hl. Mina. 18. juli 1931 ble han ordinert til prest. Han studerte også ved det teologiske seminaret i Helwan, og gikk ut med toppkarakterer.

(fortsettes)

Vær varsom så du ikke faller fra, del 1.

Richard Owen Roberts (bildet), en av vår tids fremste kjennere av vekkelseshistorien, og en bibellærer av rang, talte nylig på Heart Cry for Revival konferansen, som ble holdt i The Cove, Billy Graham senteret i Asheville i North Carolina. Denne talen inneholder så mye som jeg opplever som viktig for Kristi kropp i dag, at jeg har valgt å oversette deler av den i en ny serie her på bloggen:

Den fundamentale sannhet som er den underliggende tonen i dette budskapet er den sannheten vi finner i Luk 12,48:

"Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer."

Det er slik at kirken ikke tror på denne sannheten i dag, i hvert fall ikke i noen særskilt grad som innvirker på måten den opptrer på. Lytt til ordene fra Neh kapitel ni:

"På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg for å holde faste, kledd i sekk og med jord strødd over seg. De som var av Israels slekt, skilte seg ut fra alle som hørte til fremmede folk. De stod fram og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger. Så ble de stående der de som hadde sin plass, og de leste i Herrens deres Guds Lovbok en fjerdedel av dagen. Den neste fjerdedelen bekjente de og tilba Herren deres Gud." (v.1-3)

Når var siste gangen du deltok på et møte som dette? Når var siste gangen du var kledd i sekk og aske og hadde jord strødd over deg? "Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som er mye betrodd, skal det kreves desto mer."

Hvem har mer, Nehemja og hans tids troende, og vår tids troende? Nehemja hadde ikke en liten bit en gang av det vi har nå. Han hadde ingen Bibel. Det var intet kors i hans liv, selv om han hadde korset å se frem til. Han hadde ikke Den Hellige Ånd på samme måte som vi har det i dag. Vi kunne lage en lang liste over ting som Nehemja og hans samtidige ikke hadde, og likevel var deres respons overfor Gud mye mer seriøs enn den typiske reaksjonen til Gud som finnes i dagens kirke. Forstår vi ikke at vi som er så mye betrodd, også vil bli krevd mye av?

"Den arabiske våren" kan bli historiens verste blodbad mot kristne

Søndagens grusomme hendelser i Kairo kan være begynnelsen på det mange frykter: Den arbiske våren kan bli et av historiens verste blodbad mot kristne.

Det hele begynte da flere hundre koptiske kristne tok til gatene for å demonstrere etter at en kirke i Aswan brant ned i forrige uke. Brannen er omtalt tidligere her på bloggen. I forbindelse med demonstrasjonen kjører så en pansret militært kjøretøy inn i folkemengden, og minst fem koptere skal ha blitt regelrett kjørt ned av det miltiære kjøretøyet. Dermed går den fredelige demonstrasjonen over til å bli svært voldelig. Minst 16 koptere og tre soldater er drept. 150 personer skal være skadet, mange av dem med livstruende skader. Flere av likene har skuddskader. Det fredelige demonstrasjonstoget ble også angrepet av en gruppe muslimer.

5. oktober advarte Coptic Solidarity mot det hatet som eskalerer mot de kristne i Egypt. Egypts stor-mufti, Sheikh Ali Goma, som i vest omtales som "moderat" og "tolerant" sier rett ut at de kristne er "Kuffar" eller "vantro" og mener de er "dhimmis", altså ikke-muslimer som lever under Islams vilje, i underkastelse og ydmykelse og har andreklasse status. Midt oppe i denne retorikken glemmer man at kopterne er den opprinnelige egyptiske befolkningen, men er i dag en minoritet på 10-15 prosent av befolkningen, eller 10 millioner mennesker.

Med slike uttalelser fra landets stor-mufti åpner man opp for hatet som ligger der latent mot kopterne. Det er grunn til å være bekymret for eskaleringen av volden. Vi har sett bombeangrep mot kirker, kirkebygg som settes i brann, klostere som angripes av militære styrker, og koptere som drepes i sine hjem. Ja, hele familier som er blitt utryddet.

Det er tid for forbønn for våre lidende trossøsken i Egypt.

Kristne ungdommer i Algerie samles i regi av Taize til møter med Kristus i sentrum

Hvert år de siste fem årene har et ukelangt Taizemøte vært holdt i Tiemcen, en liten by i Algerie (bildet). Det har vært en tid for bønn, og for å dele med hverandre. Disse møtene er et resultat mellom den økumeniske kommuniteten i Taize, og kirken i Algerie. Samarbeidet skriver seg tilbake til 1950-tallet, da flere av Taize brødrene bodde der, og delte livet med mennesker i fattige byer. Etter at Algerie ble selvstendig, og behovet for at flere av brødrene bodde i Taize for å ta seg av alle gjestene som kom, valgte brødrene å reise tilbake til Frankrike. Men siden den gangen har båndene aldri blitt brutt. De har egentlig blitt styrket. Ikke minst gjennom kontakten og møtene for studentene fra Sahara, som blir holdt i Taize. Noen uker har det vært så mange som 60 personer i uka, som har krysset Middelhavet, for å ha fellesskap med kommuniteten i Taize.

For mange av de som kommer har disse møtene vært som et friskt vindpust. Ikke minst fordi de lever som kristne i et muslimsk land, så har det ikke vært enkelt for dem å leve. Fri utøvelse av deres tro var bare mulig under gitte anledninger.

Behovet for noe mer enn bare å treffes i Taize vokste fram, og de ukelange møtene i Algerie ble et resultat av dette. Til å begynne med var de rundt 50 stykker, men tilslutningen vokser stadig. Ungdommene tørster etter å samles med Kristus som midtpunkt. Møtene arrangeres i nært samarbeide med nasjonale kirker i Algerie.

En kveld for å mimre om Pskov og Russland

Det har vært en begivenhetsrik søndag. På formiddagen talte jeg i Brumunddal baptistmenighet, og i ettermiddag har vi hatt besøk av en god venn av familien: Galina Galkins, som har vært min tolk de gangene jeg har vært i Russland for å besøke ulike menigheter i byen Pskov (bildet) og omkringliggende områdene.

Sist vi var i denne vakre byen med sin over 1100-årige historie var i 2005. Her har vi mange gode venner, og kan se tilbake på gode, og sterke opplevelser. Både i forbindelse med undervisningen ved pinseunionens bibelskole, og ikke minst de ca 10 menighetene vi besøkte i Pskov-distriktet. Det var spennende å komme til små landsbyer hvor vi leide kinoer for å forkynne evangeliet. Noen av stedene fantes det ikke noen menighet fra før av. Det er hyggelig å sitte en slik mørk oktoberkveld som denne å mimre, om de som fikk møte Jesus for første gang, de som ble helbredet, de som opplevde fornyelse i sitt trosliv - og ikke minst alle de som delte erfaringer med oss, opplevelser, liv. Mange av dem hadde levd harde tøffe liv, og det bar de også preg av.

Jeg glemmer ikke en mann som ble en kristen i det første møtet jeg preket. Det var i byen Petschoy, på grensen til Estland. Han var alkoholiker, men møtet med Jesus snudde opp med på livet hans. Det var en sterk opplevelse å følge ham i årene som fulgte. Livet hans var totalt forandret. Siste gangen jeg så ham fortalte han meg at han var så lykkelig. Han hadde forlovet seg med en enke i menigheten, og han som aldri hadde hatt noe forhold til en kvinne før, opplevde seg nå så elsket. De to skulle gifte seg noen måneder etter jeg dro hjem. Året etter var han ikke til stede på gudstjenesten hvor jeg skulle preke, og jeg spurte etter ham. Da fikk jeg vite at han var død. Han skulle feire det kommende bryllupet, og de gamle vennene lurte ham til å smake alkohol igjen. Det tålte han ikke, og full som han var, ble han innbrakt på politistasjonen. Hva som skjedde der, vet vi ikke helt, men det endte med at han ble banket opp av politiet og døde av skadene de påførte ham. Politivold er en ikke-sak i Russland. Noen etterforskning mot politiet ble aldri igangsatt. Han var jo bare en fyllik, i deres øyne.

Jeg drømmer om å reise tilbake til Russland igjen, men vet ikke om det noensinne blir en realitet. Russland har ligget på mitt hjerte siden jeg ble en kristen i 1972, og er svært interessert i landets historie, kultur og menigheter. Galina har lovet meg å være min tolk igjen - om det skulle bli en ny tur. Det er jeg veldig glad for.

På bildet sees blant annet Treenighetskatedralen ved de gamle festningsmurene rundt byen. Den er fra det 17 århundre. Jeg skal skrive om den senere.

Sopp-underet i Kina

Jeg leste en forunderlig historie fra vekkelsens Kina i går, om hvordan Gud sørger for sine. Historien stod på trykk i siste nr av Asia Harvest, og jeg har forsøkt å oversette den:

"I forbindelse med en kraftfull vekkelse som berørte det sentrale Kina på 1990-tallet, var det mange kristne som responderte på kallet til å forkynne evangeliet i de unådde regionene av landet. To tenåringsjenter fra det sentrale Kina reiste en den avsidesliggende Qinghai provinsen for å nå etniske buddhistiske minoritetsgrupper som levde der. De hadde ingen økonomisk støtte, ingen returbillett og ingen kontakter. Hele denne regionen var uten noen som helst kjennskap til Jesus. Etter å ha kommet frem, ble jentenes hjerter fylt av medlidenhet. De forsøkte å dele Kristi budskap, men de lokale kvinnene stod imot dem og drev dem ut fra sine hjem. De ble tvunget til å sove hvorsomhelst de kunne finne ly: under busker, i forlatte skur for dyr, og lignende. De kjempet, magene var alltid tomme, og ingen av dem ville lytte til de gode nyhetene de var kommet for å dele.

En dag hørte de to jentene om en forlatt hule som de fastboende unngikk fordi de trodde at hulen ble hjemsøkt av gjenferd. Jentene så dette som Herrens forsørgelse og ba imot enhver uren ånd etter hvert som de flyttet inn i sitt nye hjem. Jentene ba i mange timer med tårer i sine øyne, de ba Herren om å hjelpe dem. En natt var de spesielt langt nede og sultne. De følte at om ikke Herren gjorde et mirakel ville de dø. De bad til de sovnet. Om morgenen fant de at i løpet av natten hadde sopp vokst opp rett utenfor inngangen til hulen. De kokte dem umiddelbart, og takket Gud for dette næringsrike måltidet.

Neste morgen våknet de opp og oppdaget at det var enda mer sopp som hadde vokst frem i løpet av natten. Dette fortsatte hver eneste morgen omtrent et helt år. Selv på vinteren vokste disse mirakelsoppene opp og brøt seg gjennom snøen rett utenfor huleinngangen. Jentene lærte hvordan de skulle nyte soppen på alle slags måter. De kokte dem, friterte dem og steamet dem. Alltid smakte de like nydelig, fordi de var Guds mirakuløse forsørgelse.

Gradvis ble disse to unge kvinnene å bli akseptert av lokalsamfunet. De klarte også å lede noen av kvinnene til Kristus. En liten menighet ble etablert for aller første gang i denne regionen. Etter omlag et år fikk en av jentene en jobb som vaskehjelp på en lokal restaurant. Samme dag som hun fikk denne jobben stoppet soppen å vokse frem utenfor hulen,

I mange år har den "hjemsøkte" hulen blitt brukt til et bibeltreningssenter for nye troende som er kommet til tro på Jesus i dette området."

Bildet er ikke av hulen som omtales i artikkelen.

Kroppslig åndelighet

Jeg har nettopp lest en artikkel av Martin Lönnebo, hvor Kristuskransens skaper skriver om sin vei til en kroppslig åndelighet.

Dette er noe som har opptatt meg lenge. Vi har lagt så stor vekt på det åndelige og sjelelige, at kroppen nærmest er fraværende, ikke bare i vår forståelse av det som har med Gud å gjøre, men også i manges hverdagsliv. Vel, da tenker jeg ikke på de som trives på treningsstudio! Men jeg ser det ofte i mitt møte med mennesker i sjelesørgriske samtaler. Mange sliter med å forholde seg til at vi er ånd, sjel og kropp og de sliter med at troen ofte blir noe 'luftig', noe som man ikke riktig helt får tak på.

En av utfordringene er at vi i den protestantiske leir har er at vi har fjernet det meste av det som kan være hjelpemidler for troen. Ikke minst praktiske hjelpemidler. Vi snakker om at vi har Bibelen, og det er bra - for uten Guds ord er vi ingenting - men hva med mennesker som opplever at ordene blir abstrakte, hva med de 'ordløse' i blant oss som er rammet av sykdom og ikke lenger kan lese, eller aldri har gjort det? Hvordan skal vi formidle troen til dem? Og hva med periodene av vårt liv når ordene våre ikke lenger strekker til, eller vi har mistet dem? Når konsentrasjonsevnen blir borte?

Det er her jeg opplever at Kristuskransen er et svært praktisk og nyttig hjelpemiddel. Den er en god pedagog! Disse fargelagte perlene den består av hjelper oss til å minnes, til å tenke og meditere.

Mot slutten av artikkelen til Lönnebo, som står i siste nr av det svenske tidsskriftet Pilgrim, forteller Lönnebo noen gripende historier:

"En kvinna i Norge berättade att hon hade skräck för förlossningen, men att hon hade fått styrka genom att hålla i Frälsarkransen (den heter så på svensk). Särskilt viktig blir Gudspärlan när nöden kommer. Vi fick ett kort. Han skrev hur hans syster låg på sitt yttersta på sjukhuset och kända hur slutet nalkades. Då tog hun av sig sin hörapparat och bad att få Frälsarkransen i handen. Med den som livboj färdades hun sedan i frid över dödsfloden."

Og tar også med denne:

"Under en ganska lång period var det tungt og mörkt. Gud var tyst. Det var jobbigt. Till slut tog jag tag i de båda tystnadspärlorna som omramar Gudspärlan och sa til Gud:

'Om du är tyst så är jag också'.

Och sen satt jag där, inte surt och argt utan med en slags liten förtröstan. Jag vet inte hur många dagar det tog men sen förnam jag att Gud log mot mig. Det var ett av de 'vackraste orden' jag någonsin tagit emot - att bryta tysnaden med ett leende. Det är märkligt med Gud, Jag har intet direkt ansikte på honom med ända både ler han och ser på mig med en öm blick."

Foto: Korsvei.

Kristne deltar aktivt i folkelig amerikansk protest mot Mammon

"Frans av Assisi ville deltatt i Occupy Wall Street-aksjonen dersom han levde," sier aktivisten Shane Claiborne.

Og han er ikke alene om å mene at kristne bør engasjere seg i de sterke protestene som har spredt seg over hele USA. Det er folket som tar til gatene, inspirert av 'den arabiske våren' i protest mot et samfunn 'som er kapret av kapitalismen og som har gjort demokratiet til historie'.

Aksjonen "Occupay Wall Street" har pågått siden 17. september. Kravet er at president Obama må få slutt på den sterke innflytelsen som penger har over amerikanske politikere. Tidlig sluttet en kristen gruppe som kaller seg The Protest Chaplains sluttet seg tidlig til protestene, som en av få religiøse grupper. Medlemmene har opplevd stor støtte blant aktivistene som har slått seg til i Zucotti Park nær Wall Street, eller Liberty Park som aksjonistene nå kaller parken.

– Vi sang enkle sanger og hymner. Det var ingen mulighet til å gjøre noe annet. Folk stanset og så på oss. Det ble noe vakkert midt i protestsangene, forteller deltaker Marisa Egerstrom til The Christian Post.

Aksjonen er en grasrotbevegelse uten noen tydelig lederskikkelse. Organisasjonen Adbusters regnes som opphavet til aksjonen, og det nettbaserte fellesskapet Anonymous har også oppfordret sine medlemmer til å delta i markeringen. Nettstedet dailykos.com melder om mer enn 200 arrangement over hele USA som tilknyttet Occupy Wall Street.

Flere steder har amerikansk politi vist seg å være brutale. Under en marsj over Brooklyn Bridge 1. oktober ble rundt 700 mennesker arrestert og politiet ble anklaget for voldsbruk. 5. oktober gikk den hittil største markeringen av stabelen og også her skal politiet ha vært brutale.

Anabaptist, metodist og muslim fredsprisvinnere

Praktfullt! Slik kan årets fredspris beskrives, som ble tildelt en metodist, en anabaptist og en muslim. Og endelig anerkjennes kvinners store betydning i fredsarbeidet.

"Det eneste som nytter når problemene blir store, er å bøye kne," sa Liberias president Ellen Johnson Sirleaf i forbindelse med en gudstjeneste nylig. Det er hun som er metodist.

Leymah Gbowee (bildet) er anabaptist. Hun er utdannet fra Eastern Mennonite University Center for Justice and Peacebuilding i 2007. Hun deltok på Summer Peacebuilding Institute i 2004 og i 2005 fullførte hun Strategies for Trauma Awareness and Resilence.

Også Leymah Gbowee er opptatt av bønnens rolle i fredsarbeidet. Blant annet står hun bak bønneinitiativet "Pray the Devil back to Hell"! Som anabaptist har hun aktivt arbeidet med forsoningsarbeid, blant annet med muslimer.

Siste fredsprisvinner, kvinnerettighetsaktivisten Tawakkul Karman fra Jemen, er muslim, og en svært uredd kvinne som har utfordret det mannsdominerte jemenittiske samfunnet.

Det er bare å si: Gratulerer!

Nye opplysninger om grekeren som ble dømt for å ha fortalt en annen greker om Jesus

Artikkelen jeg la ut tidligere i dag om Damavolitis Emmanuel, en greker som er domfelt for å ha ledet en landsmann til tro på Jesus, har vakt stor oppsikt. Mange har vanskelig med å forstå at Hellas kan ha en slik lovgiving. Damavolitis Emmanuel ble i helgen dømt til fire måneders fengsel, og en bot på 5000 kroner.

Det er flere nettsider som omtaler saken og kaller Damavolitis Emmanuel for en evangelist. Det kan skape et inntrykk av at denne mannen driver med aktiv evangelisering på gater og streder. Så er ikke tilfelle. Damavolitis Emmanuel bor på Kreta, og er i følge menneskerettighetsadvokaten Vassilios Tsirbas, en fattig mann som ikke har hatt muligheten til å betale boten han er ilagt en gang. Forholdet er som følger:

For en del år siden ble Damavolitis Emmanuel venn med en annen greker fra samme landsby på Kreta. De begynte å jakte sammen, og på en av disse jaktturene delte Damavolitis Emmanuel sitt vitnesbyrd. Dette førte til at mannen kom til tro på Jesus. Han ble senere døpt av en pastor i en lokal pinsemenighet. Det er noen i denne mannens familie som så har anmeldt Damavolitis Emmanuel.

95 prosent av befolkningen i Hellas, som teller 11,3 millioner mennesker, regner seg som gresk-ortodokse kristne. Enkelte ortodokse kirker advarer sine medlemmer om å ha noe som helst å gjøre med kristne fra andre konfesjoner.

Jeg hadde i dag kontakt med en mann jeg kjenner i Hellas og spurte ham om saken. Den var ukjent for ham, men han var helt enig i at Damavolitis Emmanuel måtte dømmes for en slik forbrytelse. Årsak: Den ortodokse kirke er den eneste rette, og ingen andre kan regnes som kristne.

Damavolitis slipper muligens å sitte i fengsel, selv om han er dømt til det, men dette er ennå uklart. Han har fått låne penger av venner til å betale boten, men vet ikke hvordan han skal klare å betale tilbake det han skylder. Det eneste gale han har gjort er å fortelle en landsmann om sin tro og om sitt liv med Jesus. Det var mannen selv som bestemte seg for å bli en kristen. Dermed har Damavolitis Emmanuel blitt en kriminell i følge gresk lovgivning, som hevder religionsfrihet, men som nekter sine borgere å bli noe annet en ortodokse.

Det arbeides nå for å bringe saken videre i EU systemet for å prøve om et EU land kan ha lover som er så diskriminerende.

Har du ikke lest den første artikkelen, finner du den lenger nede på siden.

Luthersk pionermisjon blant kurdere, del 2

I forrige artikkel skrev jeg om det pionerarbeide som Lutheran Orient Mission Society startet opp blant kurderne i 1910. Men denne misjonsorganisasjonen var likevel ikke de første.

Det første misjonsarbeidet tok til i 1829 da representanter for American Board of Commissioners for Foreign Missions (ABCFM), med hovedsete i Boston, dro til det nordvestlige Iran og etablerte en misjonstasjon i Urmia, hvor det allerede fantes noen kristne.

ABCFM var det aller første amerikanske misjonsselskapet som ble etablert. De begynte sitt arbeide i 1812, og grunnleggelsen kom som en direkte følge av den såkalte Second Great Awakening, en av de store vekkelsene som gikk over Amerika på begynnelsen av det 19. århundre.

ABCFM, som i utgangspunktet var en kongregasjonalistisk misjonsorganisasjon, startet opp sitt arbeid blant assyrerne. I 1915, da ABCFM, var overtatt av presbyterianerne, ble arbeid startet blant perserne. Dette arbeidet tok til blant annet i Rasht. Det er interessant å merke seg at det er her i Rasht at den nå dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, har drevet sitt arbeid og etablert en stor husmenighet. Det guddommelige såkornet bærer rik frukt i mange år!

I 1835 hadde pastor Justin Perkins (1805-1865) etablert en skole for gutter, en jenteskole fulgte i 1843, og en avis i 1849. Zahrira d-bahra - Lysstrålen, var den første avis av noe slag i Iran. Avisen utkom i en periode månedlig.

Pastor Perkins var ikke bare interessert i iranere, men alle etniske grupper som var representert i disse områdene, både kurdere, tyrkere og persere.

Ved inntredenen til det 20 århundre hadde amerikansk misjon etablert skoler i over 150 landsbyer.

(fortsettes)

Greker dømt til fire måneders fengsel for å ha ledet en annen til tro på Jesus

Fengselstraff for å ha dele troen din med en annen, er noe vi forbinder med Nord-Korea, Kina og muslimske land. Hva med den siviliserte greske øya Kreta?

Damavolitis Emmanuel, pinsevenn og far til seks, ble i 2006 anklaget for å drive med proselytisering overfor en annen mann. I helgen som var gikk saken mot Damavolitis Emmanuel for gresk rett, og Emmanuel ble dømt til fire måneders fengsel og en bot på ca 5000 kroner.

Den greske grunnloven garanterer religionsfrihet, men det er forbudt å overtale noen til å skifte religion!

Det er ikke første gangen dette skjer i Hellas. I desember 1984 ble amerikaneren Don Stephens, engelskmannen Alan Williams og grekeren Costa Macris dømt for å ha ledet en ung greker til Kristus og gitt ham et Nytestamente i moderne gresk oversettelse. Don Stephens skrev en bok om dette, som utkom på norsk i 1985 med tittelen "Prøvet for retten".

60 ganger månedslønn i bot for å ha deltatt på gudstjeneste

En uregistrert baptistmenighet i byen Samarkand (bildet) i Usbekistan ble raidet av politiet, 18. september.

Rundt 14 politimenn, kun fire av dem i uniform, deltok i aksjonen, og stormet inn døra mens menigheten holdt sin fredelige gudstjeneste. 20 av menighetens medlemmer var til stede. Politiet begynte straks å filme de som var tilstede, uten at de tilstedeværende hadde gitt sitt samtykke til det. Politiet brøt seg også inn i hjemmet til familien Nemirovs, som bor vegg i vegg med forsamlingslokalet til den uregistrerte baptistmenigheten. Etter at politiet hadde skrevet ned navnene på alle som deltok på gudstjenesten, ble seks medlemmer arrestert og brakt til politistasjonen for avhør. Disse seks var:

Alisher Abdulajev, Nadezhda Chaplygin og hennes datter Olesya og sønnen Vyacheslav, Vladimir Abramov og Timofei Nemirov.

De seks ble løslatt etter fire timers forhør. Etter dette besluttet politiet å opprette sak mot Alisher Abdulajev.

3. oktober gikk saken mot Alisher Abdulajev for retten, og han ble dømt til å betale 60 ganger månedslønn, drøyt 3.432.000 Soms eller 11.500 norske kroner, hvilket er en særdeles høy bot og nesten umulig å få betalt.

Husk Alisher Abdulajev og de andre navngitte i dine forbønner!

SISTE: Situasjonen til den dødsdømte iranske pastoren er dramatisk forverret

SISTE: Situasjonen til den drapsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, har forverret seg dramatisk.

Iransk stats-TV publiserte onsdag en artikkel på nett hvor det fremkommer at iranske myndigheter anser pastor Nardarkhani for en sikkerhetstrussel. Nå anklages han ikke bare for voldtekt og for å ha fremsatt trusler, men han anklages også for å drive en bordell! Det er nesten så man ikke vet om man skal le eller gråte. Iranske myndigheter er desperate etter å finne en forklaring som Vesten kan akseptere, og nå understrekes det at Nardarkhani ikke er arrestert og dømt til døden på grunn av sin tro.

Anklagene er så latterlige at det er nesten utrolig at de fremsetter dem. "Denne mannen er skyldig, men hans krimielle handlinger handler ikke om at han omvender mennesker til den kristne tro, men hans kriminelle handlinger har sikkerhetsmessige årsaker," sier Ali Rezvani, som er vise guvenør i Gilan provinsen.

Martyrkirkens venner vil på det aller sterkeste oppfordre de som leser dette til å intensivere forbønnen for Yousef Nardarkhani, hans kone og deres barn. Det kan være at iranske myndigheter nå vil bruke disse siste fabrikerte anklagene til å iverksette dødsdommen.

Borgerrettighetsforkjemperen Fred L. Shuttlesworth er død

Baptistpastoren og borgerrettighetsaktivisten, Fred L Shuttlesworth, er død, 89 år gammel. Her ses han på bildet til venstre, sammen med Ralph Abernathy og Dr. Martin Luther King i 1963. Shuttlesworth døde i går på Princeton Baptist Medical Center, Birmingham, Alabama.

Dermed er enda en av de legendariske borgerrettighetsforkjemperne i kretsen rundt Martin Luther King jr. gått bort. Som pastor for Greater New Light Baptist Church, som Shuttlesworth grunnla i 1966, ledet han kampen mot segresjon og andre former for rasisme. Han var medstifter av Southern Christian Leadership Conference, en afrikansk-amerikansk borgerrettighetsorganisasjon som har spilt en avgjørende rolle i bekjempelsen av rasismen i USA. Pastor Shuttlesworh var en av hovedlederne i den såkalte Birmingham kampanjen, som var organisert av Southern Christian Leadership Conference, for å rette fokus mot behandlingen av fargede i Birmingham.

Hele sitt liv kjempet Fred L. Shuttlesworth for de fargedes rettigheter, og var også en utrettelig forkjemper for å skaffe til veie hus for hjemløse. Han utsto slag og spark både verbalt og fysisk, og levde det han preket.

Foto: United Press International.

Nytt angrep mot koptisk kirke i Egypt

Mandag 3. oktober omringet muslimer St.Mary Church i landsbyen Elmadmar i Øvre-Egypt i den hensikt å rive den. Muslimene blokkerte veien inn til kirken, og kastet steiner på den. For første gang på lenge grep sikkerhetspolitiet inn, og forhindret ødeleggelsene. Men ingen av angriperne ble arrestert.

I følge presten i kirken dukket de muslimske angriperne opp klokka åtte om morgenen. De bar store bannere hvor det sto: "Nei til kirken", og de krevde at menigheten skulle slutte å be. De fleste av de som deltok i dette oppløpet var unge menn fra landsbyen. Presten kjenner de fleste ved navn. De som ledet ann i oppløpet hevdet at dette aldri hadde vært en kirke, men en bygning som var blitt omgjort til kirke. Faktum er at kirken ble bygget for åtte år siden.

Baptistene i Danmark diskrimineres

Danske baptister blir diskriminert. Mens Den danske kirke, forsamlingshus og kinoer får økonomisk støtte til å tilpasse lokalene til handikapede, blir baptistene nektet.

Det var i fjor at menighetsledelsen i Baptistkirken i Vodskov (bildet), søkte om støtte for å gjøre tilgjengeligheten bedre for funksjonshemmede. Selv om 50 av Den danske kirkens lokaler, har fått slik støtte, ble baptistene nektet. Det samme gjentok seg når menigheten søkte på nytt for noen uker siden. Begrunnelsen til departementet er at "baptistene ikke har en tjeneste som retter seg mot medborgere og at de ikke er en del av den offentige forvaltning". At baptistene har flere offentlige funksjoner som vigsler og begravelser, betyr ikke noe, sier departementet.

Reaksjonene mot denne diskrimineringen uteblir ikke, og det fra litt uventet hold. Den kommer blant annet fra domprosten i København, Anders Gadegaard, som er svært kritisk til departementets behandling av saken. Protesterer gjør også Danske kirkers råd.

Så spørs det om den politiske ledelsen i Danmark vil vedstå seg at den driver diskriminering av trossamfunn, for det er jo i praksis det den gjør.

Svenske med godt forsvar for Jesu ikke-volds undervisning

Jeg vet ikke hvem Emmanuel Bäckryd er, annet enn at han er svensk, oppvokst i Frankrike, har skrevet flere bøker og tilhører Ryttergårdskyrkan (Evangeliska Frikyrkan). I dag publiserer Dagen i Sverige en knakende god artikkel, som også norske lesere burde få del i. Du finner en link nederst i denne artikkelen, så du kan lese den i sin helhet. Jeg skal bare gi deg noen få smakebiter, og la oss begynne med en som kanskje vil provosere?

"Jag hävdar att den som argumenterar för kristnas deltagande i väpnade konflikter inte riktigt har dragit de fulla konsekvenserna av julens, påskens och pingstens budskap."

Det er en sterk påstand. Men jeg tror Emmanuel Bäckryd har aldeles rett. Egentlig burde påstanden ikke ha vakt reaksjoner i det hele tatt, ganske enkelt fordi Jesu budskap om Guds rike er et budskap om ikke-vold. Men dessverre er ikke Bergprekenen noe som er blitt løftet frem i søndagens gudstjenester eller bibelundervisning generelt. Derimot er vi blitt fostret opp med en teologi om såkalt "rettferdig krig". Om dette skriver Bäckryd:

"Hänvisningar till den tradition som företräds av teologer som Augustinus och Thomas av Aquino, övertygar mig inte längre. Den liering med makten, som inleddes på 300-talet och som genom historien tagit sig olika uttryck (beroende på om makten varit den romerska kejsaren, en medeltida enhetskultur eller en modern nationalstat), var en förändring av gigantiska mått, och jag menar att den påverkat kristnas förhållningssätt till våld ända in i våra dagar."

Fordi jeg selv har en pasifistisk, ikke-voldelig overbevisning, bygget på Det nye testamente, har jeg de siste årene deltatt i en rekke samtaler om dette emnet. Det som overrasker meg hos motparten er å se med hvilken energi de forsøker å finne støtte for testen om den "rettferdige krig". Denne bloggen inneholder over 5000 artikler. Jeg har skrevet om mangt og mye, men det er ingenting jeg får så sterke reaksjoner på som når jeg skriver om pasifisme, ikke-vold og Bergprekenen. Jeg undres på hvorfor? Emmanuel Bäckryd er overbevist om at vi må vende tilbake til kilden, til Bergprekenen. Hør bare:

"När en kristen ska ta ställning i denna fråga, gäller det därför att gå tillbaka till källan. Utan naiv idealisering förstås, men ändå. Hur var det allting började? En del menar att Bergspredikans uppmaningar till icke-våld gäller på individnivå, men att det på samhällsnivå finns andra måttstockar för oss kristna. En sådan individualistisk läsning av Bergspredikan är ytterst problematisk. När Jesus samlar lärjungar omkring sig, skapar han nämligen ett nytt folk. Hur ska vi som Guds folk bete oss mot varandra och mot vår omgivning? Detta handlar Bergspredikan om. Det handlar inte om individers privatmoral. Det handlar om vad som ska karakterisera Guds folk."

Det får holde med smakebiter av Emmanuel Bäckryd glimrende artikkel. Ta deg tid til å lese den, og hvorfor ikke bruke tid på å tenke igjennom om begrepet "rettferdig krig" holder.

Du finner artikkelen her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=279918

11 iranske kristne truet på livet etter å ha flyktet fra Iran i kjølvannet av saken mot Nardarkhani

SISTE: 11 iranske kristne som har flyktet fra Iran i kjølvannet av myndighetenes nye kampanje mot evangeliske kristne, har mottatt trusler via epost fra noen som kaller seg 'den ukjente soldat av Den skjulte imam'. Vedkommende kaller dem til enten å omvende seg, eller bli henrettet. Man antar at 'den ukjente soldat' er knyttet til den iranske sikkerhetstjenesten.

Eposten er sendt samme dag - 14. september - til alle 11. Mottakerne gjøres oppmerksom på at selv om de har flyktet fra Iran, så er de ikke skjult for 'den ukjente soldats øyne'. Eposten konkluderer med at de 11 tilbys 'muligheten til å omvende seg og be om tilgivelse fra Den skjulte imam'. 'Den skjulte imam' er en betegnelse på Den 12. Imam, en slags 'Messias-figur' i Shia-Twelver teologien. Om så ikke skjer, er de i følge en fatwa gitt av 'Mehdi, Den skjulte imam, dødsdømte og må drepes.

Samuel Yeghanazar (bildet), grunnleggeren av Elam Ministries, og en som arbeider tett med husmenighetsbevegelsen i Iran, sier at truslene tas på alvor - både i Iran og utenlands.

I mellomtiden, i Rasht, venter man fremdeles på den skrevne dommen mot den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani.

Ubekreftede rapporter indikerer at den videre skjebnen til pastor Nardarkhani ligger i hendene til en lokal religiøs leder, Ayatollah Ghorbani.

De siste månedene skal minst 137 kristne blitt fengslet og forhørt, og nær 40 av disse skal ha blitt holdt fengslet i flere uker. En kristen fra Teheran, Fashid Fathi-Malayeri har sittet ni måneder i fengsel, flere av dem i isolasjon. Han har ikke hatt tilgang til noen advokat, og kjenner fremdeles ikke til hva han er anklaget for. Hans kone og to små barn har klart å flykte fra Iran og er nå i sikkerhet.

Epost-aksjon for dødsdømt iransk pastor - skriv til utenriksminister Støre

Jeg oppfordrer herved alle bloggens lesere om å skrive en epost til utenriksminister Jonas Gahr Støre, og be ham om å arbeide for at den drapsdømte iranske pastoren Yousef Nardarkhani settes fri.

Skriv en kort og hyggelig epost til utenriksministeren, hvor du forteller om din bekymring for Nardarkhani's skjebne og at norske myndigheter må gjøre sitt for at han blir satt fri.

Det tar deg kanskje fem minutter å skrive eposten, det kan bety et være eller ikke være for den 34 år gamle tobarns faren!

Eposten til utenriksministeren er:

umin@mfa.no

Du kan også ringe: 23 95 00 30

Her er en kopi av min epost:

Til utenriksminister Jonas Gahr Støre

Jeg vil på denne måten gi uttrykk for min store bekymring for situasjonen til Yousef Nardarkhani, en 34 år gammel iransk pastor som har fått dødsdom på grunn av sin kristne tro. Han venter på at dødsdommen skal iverksettes, som kan iverksettes når som helst.

Yousef Nardarkhani ble arrestert i forbindelse med at han leverte inn en søknad om å få registrert menigheten han er pastor for. Han ble anklaget for frafall fra Islam, men Nardarkhani har aldri vært muslim. Retten fant likevel grunn til å anklage ham for dette, siden hans foreldre er muslimer. For dette ble han dømt til døden.

De siste dagene har iranske myndigheter forsøkt å endre anklagene mot ham, og beskylder ham nå for voldtekt, trusler og for at han er sionist. Disse anklagene var ikke med i tiltalebeslutningen mot ham, og er fabrikert av iranske myndigheter de siste dagene for å få oppmerksomheten bort fra den opprinnelige anklagen.

Hva kan utenriksministeren gjøre for Yousef Nardarkhani?

Jeg ber dem bruke Deres innflytelse til å få satt ham fri.

Med aller beste hilsen

Bjørn Olav Hansen
pastor, leder for Martyrkirkens venner

Luthersk pionermisjon blant kurdere, del 1

I går kveld var vi sammen med våre kurdiske venner igjen for å feire nattverd, be sammen og ha fellesskap. Min gode venn Mohammad fortalte meg om noe jeg ikke hadde kjennskap til, nemlig et misjonsarbeid som ble drevet i hans hjemby av Martha Dahl. Martha Dahl var født i Rendalen i Østerdalen, 30. juni 1891, og ble misjonær i Mohabad i Iran for Lutheran Orient Mission Society!

Dette misjonsselskapet ble grunnlagt i kjølvannet av den store misjonskonferansen i Edinburgh i Skottland i 1910. Misjonsselskapet ble så langt jeg har funnet ut stiftet av lutheranere fra USA og Tyskland og hadde kurderne som målgruppe. Dette synes jeg er veldig spennende! Lutheran Orient Mission Society skulle være en uavhengig organisasjon som skulle tjene både amerikanske og tyske lutherske menigheter, og representanter fra begge landene kom sammen for å arbeide for "de forsømte misjonsfeltene".

I løpet av noen måneder sendte det nystartede misjonsselskapet ut to misjonærer til Kurdistan, og de bestemte seg for å utgi sitt eget blad "The Kurdistan Missionary". Med den første utgivelsen i oktober 1910 (se bildet) var "The Inter-Synodical Evangelical Lutheran Orient Mission Society" stiftet.

Den første feltdirektøren og redaktøren var L.O Fossum. Om ham vet jeg foreløpig ikke noe ennå, men navnet høres jo veldig norsk ut!

Jeg kommer tilbake til flere opplysninger om dette misjonsselskapet etter hvert som jeg finner ut mer om det. Jeg synes det er spennende med historien til pionermisjoner.

(fortsettes)

Frans av Assisi - den radikale kristne fredsskaperen

"Livet og vitnesbyrdet til Frans av Assisi er like relevant i dag som det var for 900 år siden," sier Shane Claiborne, og legger til: "Han var en av kapitalismens første kritikere, en av de tidlige kristne miljøforkjemperne, en frekk reformator av kirken, og en av de klassisk samvittighetsfulle motstanderne av krig".

Shane Claiborne sa dette i forbindelse med kristne verden over feirer 4. oktober som Frans av Assisi-dagen. Du finner en artikkel om Frans på: http://www.monastisk.blogspot.com

"Frans var sønn av en rik kjøpmann, født inn i et samfunn hvor gapet mellom de rike og de fattige var i sterkt økende grad uakseptabelt. Det var en tid for de religiøse korstogene, hvor kristne og muslimer drepte hverandre i Guds navn. Lyder det kjent? Frans gjorde noe enkelt og vidunderlig. Han leste evangeliene hvor Jesus sier: 'Selg dine eiendeler og gi det til de fattige'. 'Se på liljene på marken, og spurvene og bekymre deg ikke for morgendagen' og 'elsk dine fiender'. Og han bestemte seg for å leve slik Jesus mente vi skulle gjøre det," sa Shane Claiborne, og la til:

"Frans snudde ryggen til materialismen og militarismen i denne verden, og sa ja til Jesus".

Shane Claiborne, som selv har tatt konsekvensen av radikaliteten i Jesu ord, og nå lever blant de fattige og marginaliserte i samfunnet for å være et levende vitnesbyrd om Jesus blant dem, utfordrer verdens kristne til å ha Frans av Assisi som et eksempel til etterfølgelse. Frans er fremdeles veldig moderne! Og svært aktuell.

"Hans liv var en kraftig kritikk av sin samtids demoner, som er akkurat de samme som vår tids demoner. I en tid av religiøse ekstremister tilbyr Frans oss et alternativ. Frans inviterer oss til å bli ekstremister for nåde, ekstremister for kjærligheten, sa Claiborne og siterte den berømte fredsbønnen til Frans:

Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

SISTE: Jobber med å få FN til å behandle saken mot den dødsdømte iranske pastoren

SISTE: European Centre for Law and Justice, som har konsultativ status i FN, ser nå på mulighetene for å aksjonere for den dødsdømte iranske pastoren Yousef Nardarkhani.

Nardarkhani's advokat, Mohammed Ali Dadkhah, har ennå ikke mottatt de nye svært alvorlige anklagene som er rettet mot den 34 årige pastoren. Som nevnt i de to siste bloggartiklene som beskriver dødsdommen mot Yousef Nardakhani, har de iranske myndighetene nå fabriert en anklage som går ut på at pastor Nardarkhani er sionist, og at han har begått en voldtekt og har fremsatt trusler. Det er tydelig at dette er en bevisst strategi for å få oppmerksomheten bort fra at det faktum at saken egentlig handler om at Nardarkhani er fratatt sine borgerlige rettigheter og fratatt muligheten til å utøve sin tro. De opprinnelige anklagene gikk ut på at han var en frafallen fra Islam, men når det viste seg at Nardarkhani aldri hadde vært muslim, mente de iranske myndighetene at siden hans foreldre var muslimer, var det likevel å betrakte som frafall fra Islam.

Siden dette vakte sterke reaksjoner i det internasjonale samfunnet, har myndighetene derfor lagt opp til en ny strategi, som går ut på å fremsette anklager om at han har begått kriminelle handlinger (les: voldtekt) og er sionist. Det er dødsstraff for slikt i Iran.

Det er ikke kommet noen reaksjoner fra norske myndigheter i denne saken, og norske sekulære medier er tause om saken.

Columba og den profetiske tjenesten, del 2

Her følger andre artikkel om Columba, Den keltiske duen:

Et irsk barn av kongelig byrd skulle oppfostres av fosterforeldre. I Columba's tilfelle ar det presten Cruithnechan, og O'Firghils. Hans barndom ble tilbrakt med dem i Doire Ethne. Mens han var under Cruithnechans omsorg vokste hans åndelige lengsel. Han fikk tilnavnet Colum-Kill, som betyr Colum av Kill eller cellen. Det var fordi folk så ham ofte komme ut av den munkecellen han tilbrakte så mye tid i. Her ba og leste han Salmene.

Etter å ha flyttet fra Cruithnechan ble Columba elev ved en skole i Moville, County Down, grunnlagt av Finnian i år 540 e.Kr. Finnian var en legendarisk irsk misjonær, født i 495 og død i 589. Her ble Columba etter hvert ordinert til diakon. Senere ble Columba en del av en kommunitet grunnlagt av Finnian i 520. 12 av Finnians disipler skulle bli kjent som De 12 apostlene av Erin. Den dagen da Columba ankom Erin og kommuniteten der, spurte han Finnian, som var abbed for klosterkommuniteten, hvor han skulle bygge sin hytte.

"Ved siden av døra til kirken," lød svaret.

Men Columba bygget sin hytte et lite stykke unna.

"Du har ikke fulgt min ordre," sa Finnian.

"Det er sant at jeg ikke har gjort som jeg ble bedt om," svarte Columba. "Men døren vil i fremtiden være her."

Og etter som klosteret vokste i størrelse og innflytelse, ble også døren flyttet dit hvor Columba hadde sagt. Han ble ordinert til prest av biskop Etchen. Etter presteordinasjonen dro han sammen med tre venner til Glasnevinm, nær Dubin, hvor Mobbi, en av hans medstudenter, hadde en skole. Her brøt den såkalte Gulepesten ut, som var et virus som forårsaket høy feber og stor dødelighet. Skolen ble derfor oppløst, og Columba vendte tilbake til sin hjemmeprovins, Ulster. I det han krysset elva Bio ba han om at pesten måtte stanse, og det gjorde den.

(fortsettes)

Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord

Bloggen Monastisk er oppdatert med en ny artikkel. Denne gangen skriver jeg om Frans av Assisi, som på mange måter er blitt kristent felleseie.

Den radikale etterfølgelsen av Jesus tiltaler mennesker fra ulike kirketradisjoner.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Iranske myndigheter forsøker å lure Vesten til å tro de falske anklagene mot Yousef Nardarkhani

Iranske myndigheter skifter nå strategi i saken mot Yousef Nardarkhani. Som jeg har skrevet tidligere på bloggen, har det halvoffiselle nyhetsbyrået FARS fremsatt påstander om at dødsdommen skyldes at den 34 år gamle pastoren har gjort seg skyldig i voldtekt og utpressing.

Denne løgnen blir nå bekreftet av iranske myndigheter. De har føyd til at han også er sionist!

Men i forrige uke, da Yousef Nardarkhani, sto for retten var det på grunn frafall fra Islam. Da ble han tre ganger bedt om å fornekte troen på Jesus. Alle tre gangene nektet han.

Så de nye anklagene er fabrikert fra myndighetenes side for å få oppmerksomheten bort fra det som er den virkelige anklagen. La oss fortsette å be for Yousef, hans kone og deres barn. Og for alle dem som kjemper for hans liv.

Unik bok om hvordan den lokale menigheten skal ordnes og ledes

De siste årene har vi fått en rekke bøker om kristent lederskap, de fleste av dem er skrevet av amerikanske forfattere, og bærer også preg av det. Noen av dem er faktisk ganske gode, andre er lettvektere som egentlig ikke er noe annet enn sekulær ledelsesfilosofi blandet sammen med skriftsteder, for å få det til å se "åndelig ut". Men målt opp mot den standard Det nye testamente setter på lederskap holder disse bøkene ikke mål.

Det hører med til sjeldenhetene at en nordmann skriver bok om nytestamentlig lederskap, men det har Jan-Kristian Viumdal (bildet) gjort. Og det er blitt en grundig gjennomgang av hva Det nye testamente har å si om hvordan den lokale menigheten skal ledes. Her gjennomgås de ulike tjenestegavene, eldstefunksjonen, og den bibelske standarden som settes for denne tjenesten - både de moralske, karaktermessige, sosiale og åndelige egenskapene som kreves. Viumdal skriver klokt om at dette lederskapet er et tjenende lederskap, og han kommer også med en strategi for hvordan et lokalt lederskap skal fungere.

Jan-Kristian Viumdal går ikke i den fella som mange av dagens kristne lederskapsbøker har havnet i. Han bygger ikke på moderne lederskapsfilosofi, men på Guds ord. Det er bokens store styrke.

Boken er unik, på flere måter.

1) Den er skrevet av en nordmenn og dermed er det mye lettere for oss å forstå eksemplene som brukes, fordi de er hentet fra norske forhold, ikke amerikanske.

2) Den tar for seg det nytestamentlige lederskapet i de nytestamentlige menighetene. Dermed tar den oss med tilbake til urkirken. Det eneste jeg savner er en kirkehistorisk gjennomgang av hvordan dette med lederskap endret seg fra urkirken til Oldkirken. Men dette tema er på en måte et sidespor, siden Viumdal er opptatt av det lederskapet som vi finner beskrevet i Det nye testamentes skrifter.

3) Den er lettlest og oversiktlig.

Så har da også Jan-Kristian Viumdal gode forutsetninger for å kunne skrive en bok som denne. 62 åringen har lang farttid bak seg i det frikirkelige landskapet, er en tydelig Jesus-etterfølger og man merker hans djupe kjærlighet til både Bibelen og den lokale menigheten. Han har oversatt nærmere 200 bøker (!), og har jobbet både som forkynner og som journalist (bl.a. NRK), samt med diverse informasjonsarbeid. Han har også utdannelse innen personal- og administrasjon, coaching, sjelesorg og psykologi.

Boken utgis på Motivasjon forlag og er på 197 sider, og koster 225,- kr.

Den burde leses av alle pastorer og eldste, og anbefales av alle seriøse bibellesere som vil sette seg inn i hva Det nye testamente har å si om hvordan en menighet skal ordnes og ledes.

Motivasjon forlag har en egen nettside hvor du kan bestille boken:

http://www.motivasjonforlag.no/om-motivasjon-forlag/

93.000 kristne har forlatt Egypt siden mars!

Det er skremmende opplysninger om fremkommer i en artikkel i Dagen i dag, og bør få oss alle - og norske myndigheter spesielt - til å få øynene opp for hva som holder på å skje i Egypt:

Siden mars i år har omlag 93.000 koptiske kristne forlatt Egypt. Innen årets utgang kan tallet være kommet opp i 250.000.

Foranledningen til denne moderne flukten fra Egypt er at kristne koptere opplever et intenst press fra fundamentalistiske muslimer, særlig salafistene, og passivitet fra det nye egyptiske regimet.

Og realitetene er skremmende: Siden januar-revolusjonen har fem koptiske kirker blitt satt i brann, klostre er angrepet og kristne er drept inne i kirkene sine eller utenfor etter at gudstjenesten er over. Kristne er også angrepet i sine hjem, og myrdet der.

Salafistene var forbudt under regimet til Mubarak. Nå har de styrket sin stilling, og i forrige måned kunne TV-seerne se Yasser Borhami, som er leder for salafistene i Aleksandria, kalle landets kristne minoritet for "utro som lever i mørket".

Borhami mener de kristne må forberede seg på krig. Det er et av alternativene de står overfor. Eller de kan konvertere til Islam, betale særskilt skatt for kristne.

Det spekuleres nå i om Nobelkomiteen vil gi fredsprisen til de som stod bak det som er blitt kalt "den folkelige oppstanden" i Midt-Østen. Men det er lite vi vet om hvilke krefter som står bak. Så langt har disse kreftene ført til en enda vanskeligere situasjon for de kristne i Egypt. I går skrev jeg en artikkel om den frykten de kristne i Syria opplever.

La oss be for våre forfulgte trossøsken.

Columba og den profetiske tjenesten, del 1

Det er spennende å lese beretninger om menn og kvinner som Gud har brukt, og som har opplevd at Gud har stadfestet sitt ord gjennom tegn og under. Gjennom årenes løp har jeg lest mange slike historier, og kirkehistorien er full av dem.

I dag begynner en helt ny serie her på bloggen, om "Den keltiske duen", Hl. Columba av Iona (521-597). I denne serien kommer jeg til å legge vekt på hans profetiske tjeneste, og jeg tror mange vil finne den både inspirerende, oppbyggelig og kanskje også utfordrende. Men før jeg gir eksempler på dette, la oss skifte bekjentskap med Columba selv. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Britannia og grunnleggeren av klosteret på Iona.

Columba var født i Gartan (Little Field) på den natten hvor Buite, grunnleggeren av Monasterboise døde, 7. desember år 521. Hans far var Fedhlimidh, høvding over klanen O'Donnell. Hans oldefar var Nial Naighiallach, som var konge i Irland mellom år 379-405. Columbas mor het Ethne, og var ætling av Cathair Mor, kongen av Leinster. Så på begge sider av familien, var Colomba av kongelig byrd. Planen var at han skulle tilbys kongedømmet over Eriu, i følge familietradisjonen. Men Columba oppgav det. Han ville gå Guds vei.

Garten, hans fødested, ligger på en åskam, og ved foten av denne ligger det tre sjøer. Cruithnechan, presten, døpte han ved Tulach Dubbglaise (Temple Douglas) og han fikk to navn: Dolum (due) og Chrimthain (ulv). På tiden da Columba var født var Justitian keiser av Konstantinopel, og Benedikt hadde grunnlagt sin monastiske orden ved Monte Cassino.

De romerske legionene hadde dratt seg tilbake fra Britannia og hordene av anglerne, jutene og sakserne invaderte øya i bølger, og drev det kristnede Britannia vestover. I Irland hadde den kristne tro allerede vært etabert i mange år.

(fortsettes)

Aksjon for å invitere med seg nye på gudstjenesten svært vellykket i Storbritannia

The Big welcome - invitasjonen om å ta med seg noen til søndagens gudstjeneste, har vært svært vellykket for baptistmenighetene som står tilsluttet Baptistunionen i Storbritannia.

Initiativet ble tatt første gangen i 2008 og forskjellig slags materiale er utviklet som kan brukes til innbydelser. Svært mange av menighetene benytter seg av dette.

En av disse er Carey Baptist Church i Hemel Hempstead. I år var det tredje året de satset på en egen "velkomst-søndag", som hadde 12 nye gjester forrige søndag. Menigheten teller ca 60 medlemmer. En annen menighet som har hatt gleden av å se nye ansikter på gudstjenestene er Latchford Baptist Church i Warrington som hadde 15 nye gjester søndagen som var.

Rundt 280 menigheter deltar i aksjonen som også har endret seg fra å være en spesiell søndag i året, til å gjelde alle årets søndager. Mange av menighetene uttrykker stor glede over det flotte materialet som er laget i anledning aksjonen.

Dette må da være en god ide for norske menigheter også?

SISTE: Koptisk kirke og kristne hjem satt i brann i Egypt

Hellige Georgs kirke (bildet) i landsbyen Al Marinab i provinsen Edfu, omlag 100 fra Aswan i Egypt, eller 800 kilometer sør for Kairo, fikk store brannskader etter at muslimer fra denne og omkringliggende landsbyer satte fyr på kirken fredag 30. september. I tillegg til å tenne på kirken, satte de også fyr på hus og en forretning, alle eid av koptiske kristne.

En gruppe med Salafi islamister har den siste tiden truet de kristne i området, om ikke å forlate sine hjem, om de ikke først fjernet kirketårnet på Hl. Georg's kirke. Denne kirken har den siste tiden blitt pusset opp. Det var omlag 150 muslimer som angrep kirken. Ingen er arrestert, og de kristne i landsbyen har ikke fått noen garantier om beskyttelse mot mye angrep. Angriperene forhindret brannvesenet fra å komme frem til kirken for å slukke brannen.

Lørdag deltok tusenvis av koptere i en fredelig demonstrasjon mot ildspåsettelsene. Etter det folkelige opprøret i Egypt har truslene mot kopterne øket.

Iranske medier fremmer falske anklager mot pastor Yousef

Iranske myndigheter fabrikerer nå falske anklager mot pastor Yousef Nardarkhani, for å fjerne presset fra verdenssamfunnet om å sette ham fri. Nå er han plutselig anklaget for voldtekt og utpressing!

Det er det halvoffisielle nyhetsbyrået Fars som fremmer de nye anklagene. Men i dommen finnes det ingenting om dette! Der heter det at den 32 år gamle tobarnsfaren er dømt til døden for frafall fra Islam og evangelisering blant muslimer.

En annen anklage, som er blitt fremført a guvenøren i Gilian, Dholomali Rezvani, og handler om "sikkerhetsrelatert forbrytelse", uten at det begrunnes hva dette skulle handle om. Også denne uttalelsen er ledd i en kampanje fra de iranske myndighetens side for å fjerne oppmerksomheten mot de faktiske anklagene.

Vi kjenner ikke hvordan tilstanden til Yousef er i dag. Ingen av våre kilder har noen opplysninger om dette.

HUSK FORTSATT PASTOR YOUSEF I DINE FORBØNNER! BE OM ET UNDER SLIK AT HAN SETTES FRI. BE FOR KONA OG DE TO SØNNENE OG BAPTISTMENIGHETEN HAN ER PASTOR FOR.

Syriske kristne frykter fremtiden

Hvor skal de kristne i Midt-Østen gjøre av seg? Den lille kristne gutten på bildet har flyktet fra Irak til Syria sammen med sine foreldre. Men i Syria frykter nå de kristne for at en endring i den politiske situasjonen i landet vil føre til et sunni muslimsk tyranni, som vil gå hardt ut over den kristne befolkningen i landet.

Det er Irish Times som skriver dette i dag. Avisen siterer Abu Elias, som tilhører Our Lady of Saydnaya, en kirke som ligger høyt oppe i fjellene utenfor Damaskus, hvor kristne har tilbedt i 1.400 år.

"Alle er vi skremt over det neste som kommer," sier han og snur seg til en mann som sitter ved siden av ham, som heter Robert, en irakisk flyktning:

"Han flyktet fra Irak og kom hit. Snart må vi gjøre det samme."

10 prosent av Syrias befolkning er kristne. Noen mener at tallet faktisk kan være mye lavere. For mange kristne er president Assad det minste av to onder, og som har gitt de kristne en viss beskyttelse. President Assad er mer forutsigbar i en region hvor de kristne presses fra alle kanter. Mens mange nordmenn hyller revolusjonen i Egypt og Libya, frykter mange kristne i området det som nå skjer. Vi vet lite om det som kan komme til å skje, og i Egypt har de kristne vært utsatt for både drap og trakassering etter det folkelige opprøret.

La oss ikke glemme våre trossøsken i Midt-Østen disse dagene. Her finnes martyrkirken levende i blant oss. Husk dem i dine bønner.

Du kan lese artikkelen i Irish Times her:

http://www.irishtimes.com/newspaper/world/2011/0929/1224304933925.html

Pinsekirken Kolbotn har en spesiell plass i mitt hjerte

I formiddag talte jeg i Pinsekirken på Kolbotn (bildet). Det var så godt å se vennene igjen. Denne menigheten har en spesiell plass i mitt hjerte.

Det hele begynte med en forespørsel om å hjelpe en venn av meg som skulle tale der. Han var blitt syk, og spurte om jeg kunne tale i stedet for ham. Jeg takket ja til forespørselen, og møtte en menighet som var hungrig etter Guds ord. Jeg ble spurt om jeg kunne komme tilbake neste søndag, og slik var det at jeg besøkte denne menigheten flere søndager i måneden i en tre års periode. Her har jeg hatt noen av mine sterkeste opplevelser av Guds nærvær i noe møte, og her traff jeg mennesker som er blitt gode venner for resten av livet. Det går ikke en uke uten at Gud minner meg på noen jeg skal be for i denne forsamlingen.

I dag var det godt å stå på talerstolen og se ut over den flotte forsamlingen. Alle de gode, kjente ansiktene - og noen nye, og både før og etter møtet dele ut og få gode klemmer! Lovsangen i dag var ledet av Jan Willy og Ruth Manskow Løken, og to av deres barn. Enda en gang opplevde vi en nådestund hvor de løftet oss inn for Guds trone. De har oppmuntret meg så mange ganger før, og gjorde det igjen denne søndagen.

Nå har menigheten fått sin egen pastor: Olaf Flateland. Om ham hører jeg mange godord, og jeg er glad menigheten har fått en trygg hyrde som kan lede flokken videre.

Er du på besøk i Oslo-området, eller bor du i nærheten av Kolbotn, er Pinsekirken absolutt verd et besøk! Her finner du god, solid bibelundervisning, rause mennesker, smittende lovsang og godt fellesskap.

Når man vil ha Jesus + noe annet

Jeg har deltatt i en interessant samtale denne helgen. Problemstillingen er som følger: Hva ville Jesus ha svart en rik ung mann i dag på spørsmålet: Hva må jeg gjøre for å bli frelst?

Mitt svar er: Det samme som Han svarte den rike unge mannen det fortelles om i evangeliene!

Det svaret er særdeles radikalt: "En ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" (Mark 10,21)

Jesus har i Bergprekenen understreket det så det holder!

"Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (Matt 6,24)

Den rike unge mannen det fortelles om i evangeliene satt fast i sin rikdom. Han ville ikke omvende seg, og følge Jesus. Han ville ha evig liv, men han ville også ha rikdommen han eide i denne verden. Han ville ha i pose og sekk. Men Jesus sa nei! Ingen - heller ikke den rike unge mannen - kan tjene to herrer. Han måtte velge. Og vi vet hva han valgte. "Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye". (Mark 10,22)

Disiplene blir forferdet over hvor radikal Jesus er. Og Jesus svarer: "Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på sin rikdom, å komme inn i Guds rike". (v.23)

De jeg samtalte med hevdet at Jesus i dag ville ha svart annerledes fordi svaret ble gitt før korset. Så hevder de at etter korset kreves ikke noe av oss. Da holder det at vi "tar imot Jesus", og tror på Ham. Men hvor ble omvendelsen av? Kan man bli frelst uten å omvende seg? Ikke om man skal holde seg til Guds ord. Både Jesus og apostlene forkynte omvendelse. Det betyr å snu seg helt rundt og gå i motsatt retning! Det er ikke mulig å få Jesus + noe annet. Det er enten Jesus alene, eller ingenting! Så radikalt er det.

Peter er krystallklar i sin pinsepreken, på spørsmålet om hva man må gjøre for å bli frelst: "Vend om ..." (Apg 2,38)

Så må man heller ikke glemme at "ingen pengegriske skal arve Guds rike" (1.Kor 6,10)

Jeg hadde aldri våget å endre på det Jesus faktisk sier om det å tjene to herrer. Vi kan ikke slå av på radikaliteten i Jesu ord.

Vekkelsen i Iran fører til økt forfølgelse

Det er den sterke veksten i antall iranske kristne som fører til at presset mot den er økende, og fører til at forfølgelsen intensiveres. Myndighetene følger veldig godt med på hva som skjer blant de kristne. En av pastorene i Iran sier det slik:

"Presset mot de iranske kristne er gradvis blitt forverret, og mange av dem forsøker å forlate landet. Jeg får lov til å ta meg av mine menighetsmedlemmer, men jeg har ikke lov til å ta imot andre iranere og disippelgjøre dem. Dette er en utfordring fordi mange iranere kommer til tro. Kristne ledere er veldig forsiktige og usikre med hensyn til det store antall iranere som kommer til tro. Vi klarer ikke å håndtere den kraftige veksten vi opplever."

Denne pastoren, som vi av sikkerhetshensyn ikke kan oppgi navnet på, er opptatt med å disippelgjøre nye kristne, siden de ikke har noen trenede ledere som kan ta seg av dem. Han sier at det trolig er flere nye troende som har annen bakgrunn enn det er troende med kristen bakgrunn! Siden revolusjonen i 1979 har han sett at mdlemstallet i de offisielle kirkene har minsket år for år. Mange av dem har forlatt Iran, og mange snakker om å gjøre det. Kristne ser seg om etter et bedre liv et annet sted. Denne pastoren forteller også at han er mer forsiktig i omgang med utlendinger enn før. De som spør om hans tro, eller om han har tilgang på Bibler, fordi disse kan være representanter for det fryktede sikkerhetspolitiet.

En annen kristen, forteller følgende om sikkerhetspolitiet: "De kaller meg ofte inn for avhør. Jeg vet at telefonen min blir avlyttet". På grunn av dette, sier han: "er ting vanskelige" for ham som kristen. Han nevner også at det er en stor hunger i dagens Iran etter Gud og Hans ord. Han ser stadig mennesker komme til tro via personlig evangelisering og via satelitt-TV.

"Vi har jevnlig besøk av politiet og de spør oss om hva vi driver med," sier en annen pastor. Han legger til: "De advarer oss mot å snakke om Jesus, drive med evangelisering eller gi bort bøker. For en tid tilbake måtte jeg og en kollega komme til politistasjonen daglig, hvor vi gjentatte ganger måtte svare på spørsmål om våre aktiviteter. Dette var ingen god opplevelse. Måten de snakket til oss på var veldig truende".

Han gir uttrykk for glede over bønnene fra de mange som ber for Iran verden over.

"Å vite at det er mennesker som ber for deg i andre deler av verden er så godt, siden vi føler oss så isolerte og alene."

Det er for tiden mange kristne som sitter fengslet i Iran. Hvor mange vites ikke.

Anabaptister som arbeider blant de fattige i Chile

Chilenske menigheter som arbeider blant de fattigste av de fattige i Chile, ble medlem nr 100 av Mennonite World Conference. The Iglesia Evangélica Menonita de Chile (Evangeliske Mennoniter i Chile, eller IEMCH), ble opptatt som medlem i mai. 14 menigheter er knyttet til IEMCH, og de har tilsammen 1200 medlemmer.

Iglesia Evangèlica Menonita de Chile er bare en av flere uavhenige anabaptistiske grupper i Chile. De består i all hovedsak av chilenere. IEMCH oppstod i de fattigslige områdene rundt Santiago. Arbeidet som drives er en kombinasjon av sosialt arbeide og evangelisering, kamp mot narkotika misbruk og opplæring av en ny generasjon unge ledere. De holder retreater som når mange mennesker, de reiser ut til avsidesliggende byer med evangeliseringsteam, arbeider i fengslene og holder sommerleire med trosopplæring. IEMCH sender også ut sine egne misjonærer, blant annet til Argentina og til Andesfjellene.

På bildet ser vi Cristian Bustos til venste, som taler med Daniel Delgado, president for The Evangelical Mennonite Church of Chile. — Foto: Titus Guenther/MWC

Dåpspørsmålet fortsatt debatt-tema i Sverige

Det er ikke bare i forbindelse med at Det svenske baptistsamfunnet har slått seg sammen med Missionskyrkan og Metodistkyrkan, og skapt et nytt kirkesamfunn at dåpsspørsmålet er blitt aktualisert i vårt naboland. Også i svensk pinsebevegelse er det uro rundt spørsmålet om dåpens innhold og praksis. Den svenske pinsepastoren Sigvard Svärd (bildet), har sett seg nødt til å starte et nytt felleskap - Gullbergsmötet - "där endast bibliskt dop kommer att förkunnas och praktiseras," skriver han i et innlegg i den svenske Dagen.

Pastor Sigvard Svärd som driver nettstedet "Ur baptistisk pingst" hevder at svensk pinsebevegelse har forandret sitt syn på dåpen. I artikkelen i Dagen skriver han:

"Flera pingstledare/teologer/pastorer är inte längre övertygade om att trons dop genom nedsänkning är den enda rätta. Numera menas det att pingstvänner i enhetens och kärlekens anda, ska erkänna olika så kallade "doptraditioner", vilket hade varit läromässigt omöjligt att hävda under "Pingstväckelsens" tid, men också fram till 1990-talet inom "Pingströrelsens" led. Bibliskt dop kunde då och i dessa församlingar endast ske på ett sätt."

Svärd dokumenterer i sin artikkel hvordan denne endringen har funnet sted:

"När barn- och tonårsmaterialet "Leva Med Bibeln" togs fram i samarbete med Pingstförsamlingarnas Ungdomsarbete i början på 1980-talet, var jag ombedd att granska och bearbeta en del faktatexter. I handledningen för 11-13 åringar är undervisningen om dopet kristallklart hämtad från Skriften; med tro på Jesus, ner i mycket vatten. Vilken skillnad mot summan av det skrivna om dopet i ledarmaterialet för tonårsgrupper och konfirmandundervisning "På Spaning", ett samarbete mellan ungdomsförbunden inom Evangeliska Frikyrkan, Baptisterna, Pingströrelsen och Alliansmissionen, utgivet på Libris 2003. Då räckte inte min "gamla" dopförkunnelse till. Tillägg som "dubbel dopsyn", "gammal tradition", samt följande passus kom att skrivas in: "detta studium måste givetvis ske i en ton av ödmjukhet och respekt för kristna som genom bibelstudium och reflektion kommit till en annan övertygelse".

Senere i artikkelen setter Svärd ord på det mange pinsevenner og baptister føler i dette spørsmålet, med disse ordene:

"För mig blir det väldigt märkligt och sorgligt att teologer och pastorer inom dagens pingströrelse, med ansvar för den bibliska läran om tro och dop, vill och vågar träda inför Guds ansikte med förändrad dopsyn, snart kanske också med förändrat sätt att "döpa".

Du kan lese hele artikkelen her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=278692