John Stott's daglige bønn

Den evangelikale lederen, John Stott (bildet), en av de viktigste bidragsyterne til Lausanne-pakten, døde 27. juli i år. Fredag ble det holdt en minnemarkering i USA, ved Wheaton College. Stott, som ble 90 år gammel, skrev over 50 bøker. Kanskje den viktigste - Basic Christianity - er blitt solgt i over en million eksemplarer i over 25 språk. Time Magazine kåret i 2005 John Stott til en av de 100 mest inflytelsesrike personene i verden.

John Stott ba en bønn hver eneste dag. I forbindelse med minneseremonien i Wheaton ble den offentliggjort. Jeg har oversatt den slik:

"Himmelske Far, jeg ber om at jeg denne dagen må leve i Ditt nærvær, og få være mer og mer til Ditt behag. Herre Jesus, jeg ber om at jeg denne dagen må ta mitt kors opp og følge Deg. Hellige Ånd, jeg ber om at Du denne dagen må fylle meg med Deg selv og sørge for at Din frukt blir moden i mitt liv.

Kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, og selvkontroll.

Hellige, velsignede og herlige Treenighet, tre personer i en Gud, forbarm Deg over meg. Allmektige Gud, skaper og opprettholder av universet, jeg tilber Deg.

Herre Jesus Kristus, Frelser og Verdens Herre, jeg tilber Deg.

Hellige Ånd, Helliggjøreren av Guds folk, jeg tilber Deg.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Som det var i begynnelsen, så også nå, og til evig tid. Amen."

Støtte til forfulgte koptere fra Den russisk ortodokse kirke

Patriark Kyrillos (bildet) av Moskva og hele Russland, har nylig kommet med en uttalelse i forbindelse med de kontinuerlige angrepene på koptisk-ortodokse kristne i Egypt.

I anledning Den internasjonale bønnedagen for de forfulgte kristne, har jeg oversatt patriarkens uttalelse, da den angår oss alle sammen:

"Det er med smerte og sorg Den russisk ortodokse kirke er vitne til det som skjer i Egypt.Ennå en gang er blod blitt utøst og kristne kirker ødelagt. Ansikt til ansikt med det som skjer synes det som om det er en forventet manifestasjon av den voksende intolleransen mot kristne i det egyptiske samfunnet, og mangel på fysisk og legal beskyttelse.

Vår kirke kjenner fra egen nær historie til et uskyldig folks lidelse og ødeleggelsen av kirkebygg. Vi hever vår stemme til forsvar for våre trossøsken i Egypt. Vi kaller på det sivile samfunnet til ikke å være være apatiske mot den lovløshet vi har vært vitne til. FN og andre internasjonale organisasjoner som har makt til å påvirke de nye myndighetene i Egypt politisk, må hver enkelt ta et standpunkt mot forfølgelsen av de kristne. De må gjøre alt hva de kan for å etablere en inter-religiøs fred og trygghet i regionen.

Prøvelsene som de egyptiske kristne så modig møter er del av et enkelt kjede, og følgene av den er ny bølge av immigranter. Egypt er et land hvor kristne og muslimer har eksistert side om side i århundrer. Aggresjonen mot de kristne anvender en destruktiv, radikal makt over samvittigheten, ledet av motiver soslett ikke er åndelige. Vi henvender oss til lederne for den muslimske verden med en begjæring om at de klart og tydelig fordømmer volden mot de kristne, og at de respekterer kristnes rett til å åpent å bekjenne sin tro og kunne beholde sine religiøse og kulturelle tradisjoner. I denne time, da selve fremtiden til den kristne-muslimske dialogen er truet, må religiøse ledere aktivt demonstrere sin forpliktelse til fred og forståelse.

Vi kaller på de egyptiske myndigheter til raskt å sette en stopper for volden mot det eldgamle koptiske samfunnet, til drapene på kristne og ødeleggelsen av kristne kirker og hellige ting. Det er ikke nok å erklære at man står for prinsipper for rettferdighet og rett. Det er nødvendig at man sikrer en virkelig beskyttelse av samvittighetsfriheten i samfunnet. Det historiske kristne samfunnet i Egypt må ha retten til fritt og trygt å bekjenne sin tro, beskytte gamle kirker og bygge nye.

Den russisk ortodokse kirke uttrykker nok en gang hennes støtte til våre kjempende egyptiske brødre og søstre i Kristus, og kaller dem til å bevare en fredfull ånd, og ikke la seg provosere, og til å bli trofast mot Frelseren, selv i lidelsen.

+ Kyrillos, Patriark for Moskva og Hele Russland.

Er det nødvendig å bekjenne sine synder? Del 2

John Fransham fortsetter sin artikkel med å sitere Dietrich Bonhoeffer (bildet):

"Dietrich Bonhoeffer sa: 'Når vi bekjenner konkrete synder dør den gamle mannen en smertefull, skammelig død foran øynene til denne bror. Fordi denne ydmykelsen er så hard, fortsetter vårt opplegg med å unngå å bekjenne den. Men det er i den djupe mentale og fysiske smerten foran en bror vi erfarer vår redning og frelse.'

Hvis kirken ikke lenger vedkjenner seg synd og ikke lenger arbeider for å overvinne den, vil autoriteten som er gitt av Kristus til å løse og binde forbli ubrukt. Nåde og nytt liv forkynnes kanskje hver søndag, men tragisk nok forhindres menneskene fra å finne en fullstendig frihet fra synd.

Lik den lamme mannen som beskrives i Matt 9, lider vi også av en form for lidelse, sykdom eller skrøpelighet. Men når Jesus møter oss ser Han først vårt behov for syndernes forlatelse. Hvordan kan vi i dag komme til Jesus og åpne våre hjerter til Hans dom og Hans miskunnhet?

Jakobs brev gir oss en tydelig veilednig:

"Er det noen blant dere som lider? Da skal han be. Er noen glade til sinns? Da skal han synge lovsanger. Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. 15 Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye." (Jak 5,13-16)

(fortsettes)

Rytmen jeg er blitt glad i

Som årene går, jo mer setter jeg pris på den daglige rytmen. På den daglige bibellesningen, tidebønnene. Stillheten.

Med den daglige rytmen kommer også roen, og freden. Det er noe eget å be Guds ord, slik man gjør når man ber tidebønnene. Man blir trøtt på selvlagde ord, andre menneskers ord, men man blir aldri trett av Guds ord. Så leser vi da også dette om hvorfor Guds ord er annerledes:

"Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,16-17)

Forskjellen er denne: Guds ord er "innblåst av Gud..."

Ingen annen bok er det. Det er alltid nytt, livgivende, legende.

I går var jeg sammen med medlemmer og venner av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby på en samling i Oslo. Sammen med oss var også kommunitetens prior, Peter Halldorf. Vi samtalte blant annet om tidebønnens betydning, og vi kom blant annet inn på hvordan Salmenes Bok oppleves når den leses kristologisk, altså i lys av Kristus, og Hans fullbrakte frelsesverk. Det er spennende, det åpner for nye perspektiver.

Bønnelivet mitt har endret seg gjennom årene. Blant annet gjennom å be tidebønner. Enkelte synes å tro at det å be Guds ord på denne måten fører til bundenhet, men om man lever i dette en stund - ikke bare prøver det noen få ganger og så gir opp - så opplever man faktisk det stikk motsatte. Man opplever frihet. Den spontane bønnen behøver slett ikke komme mer fra hjertet, enn bønnene som har sin plass i Bibelen.

Morgen, middag og kveld. Den rytmen fulgte jødene i Den gamle pakt. Så fulgte Kirken etter, og slik har bønnepraksisen vært helt opp til vår tid. Kanskje dette er noe for deg?

Takknemlighet

Paul Evdokimov (bildet), som var professor ved det berømte ortodokse Institutt Saint-Serge i Paris, men som nå er hjemme hos Gud, skriver:

"I den umåtelige katedralen som er Guds univers, er hver mann, lærd eller grovarbeider, kalle til å handle som prest hele sitt liv, ved å ta alt som er menneskelig, og gjøre det til et offer og en herlighetens hymne." (Biskop Kallistos Ware: The Orthodox Way, side 85-86)

Denne høsten har vært god for meg. Det milde været gjør at jeg kan bevege meg utendørs, i stedet for å være stengt inne, på grunn av kulden. Derfor har jeg så mye å være takknemlig for.

Og jeg øver meg i takknemlighetens kunst, for tiden. Det er alltid noe å takke for. På dette området har jeg mye å lære. Det er så lett å ta mange ting for selvfølgelige. Men hver dag er jo i seg selv et under. Jeg snakket med min gode venn, pastor Saleem Shalash fra Nasaret i går. Jeg hadde gleden av å tolke ham på et møte. Han sa:

"Det er jo ingen selvfølge at jeg våkner hver morgen. Neste gang jeg legger hodet på puta kan jo det være siste gang jeg er i live."

Ja, slik er det. Er jeg da forsonet med Gud, og mennesker? Klar til å møte Gud?

Av og til er det helt greit å stille seg slike spørsmål.

Jeg har allerede funnet noe jeg er takknemlig for i dag, og jeg vender meg til Gud med det og lovpriser Ham.

Ting jeg ikke kan være foruten

Det er noen ting jeg ikke kan være foruten: min bønnesnor, mitt gripekors, min personlige Bibel, min bønnebok og mitt Kristusikon.

Bønnesnoren: Enten bærer jeg den rundt håndleddet, eller jeg har den med meg i min lomme. Jeg bruker den når jeg ber Jesusbønnen. Få bønner har betydd mer for meg enn nettopp Jesusbønnen. Den bringer meg inn i Gud nærvær, den gir meg ro og fred. Bønnesnoren hjelper meg til å holde meg konsentrert. Jeg har flere, men det er spesielt to jeg er glad i. Den ene er laget av søsken i kommuniteten på Bjärka Säby, en andre er laget av nonner ved et hvite-russisk kloster, og velsignet på Selja.

Gripekorset: Dette lille korset laget av oliventre av kristne i Betlehem er alltid i min lomme. Jeg tar det ofte frem og griper tak i korset. Det minner meg hele tiden om at korset må være det sentrale i mitt liv: både med tanke på Jesu fullkomne frelsesverk, og en påminnelse om selvlivets død. Jeg har begynt å preke mens jeg holder fast i korset, for hele tiden å minne meg selv om Jesu død og oppstandelse.

Bibelen: Jeg glemmer ikke biskop Thomas som underviste om betydningen av det personlige bibelstudiet i forbindelse med en retreat på Bjärka Säby. Han la mye klokt denne koptiske biskopen om det, som jeg ikke skal nevne i denne sammenhengen. Men jeg glemmer ikke det han sa om at Bibelen vår må være vår egen personlige, som en skatt man holder for seg selv, og ikke viser andre. Den har personlige understrekninger, datoer, minner, bladene er merket av tårer, av slitasje. Jeg har hatt mange opp gjennom årene. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på en ny. Jeg bærer den alltid med meg, over alt hvor jeg er.

Bønneboken: For noen år siden begynte jeg å samle på bønner. Når jeg finner en bønn et sted som griper meg, eller Gud gir meg ord i spesiell situasjon, skriver jeg den ned i den lille boken, som alltid ligger i ryggsekken min. Jeg vender stadig tilbake til denne lille notatboken, leser opp igjen bønner jeg har bedt i ulike situasjoner, og som jeg er blitt så glad i.

Kristus-ikonet: Over senga mi har jeg et Kristus-ikon. Det minner meg om - når jeg våkner og når jeg skal sovne - hvem som er den viktigste personen i mitt liv.

Bloggen Monastisk er oppdatert

I dag feirer amerikanerne Veterans Day, mens Kirken feirer Hl. Martin av Tours. Det i seg selv burde være en tankevekker. Martin var den romerske soldaten som la ned sine våpen, fordi han som Kristi soldat, ikke kunne drepe noe menneske.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

En halv million mennesker har fått råd til egen bolig takket være radikale etterfølgere av Jesus

I oktober måned kunne Habitat for Humanity feire at de har bygget 500.000 hus siden starten i 1976. Dermed har over to millioner mennesker har fått et trygt, solid hjem de er i stand til å kunne kjøpe.

Ideen bak det hele ble lagt på Koinonia Farm, en kommunitet bygget på anabaptistiske prinsipper og radikal Jesus etterfølgelse, i Americus, Georgia, USA. Neste år kan Koinonia Farm feire sitt 70 års jubileum. Men Habitat for Humanity, er ikke den eneste organisasjonen som har vokst frem av livet på denne gården. En annen organisasjon er Jubilee Partners, som har vært vertskap for over 3000 flyktninger gjennom årenes løp. For over 30 år siden, kjøpte en liten gruppe fra Koinonia et landområde nær Comer i Georgia, hvor de gav flyktninger et ly.

Et eget fond - Fund for Humanity - sørger for å bygge billige og gode boliger for fattige mennesker i ulike land verden over.

Dette er noen av de gode fruktene som har vokst frem av det fellesskapet som ble grunnlagt i Americus for snart 70 år siden. Det oppmuntrende er at det hele startet med noen få mennesker. Dermed gir det håp for andre som er få, men som i likhet med Koinonia kommuniteten, er villige til å følge Jesus radikalt og leve i tråd med Bergprekenen.

Dager i Hans nærvær

De siste dagene har jeg lyttet til undervisning som har berørt meg veldig sterkt. Den er djuptpløyende. Utfordrende. Radikal. Den kaller meg tilbake til kildene med rent vann.

Nøkkelord er: Korset, Kristuslikhet, ydmykhet, overgivelse - nærvær. Den bibelske betydningen av ordet frelse.

Et ord fra Den Hellige Skrift er sentralt i denne sammenhengen: "... arbeid på deres frelse med frykt og beven." (Fil 2,12) Jeg kjenner på en fornyet lengsel etter å trekke meg mer tilbake, og bruke tid i bønn og stillhet. Stadig vender jeg tilbake til Teresa av Avila's definisjon på bønn:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss."

Evagrios av Pontos har sagt: "Den åndelige veiens mål er stedet der Gud finnes."

Min bønn for tiden er denne:

Hjelp meg, Herre Jesus Kristus, å spre Ditt lys hvor jeg enn går.
Oppfyll min sjel med Din Ånd og Ditt liv. Gjennomtreng meg og ta
hele meg så fullkomment i Din besittelse
at mitt liv kun blir en utstråling av Ditt.

Lys gjennom meg og vær i meg så fullkomment,
at hvert menneske jeg møter kjenner Ditt nærvær
i min sjel. La dem løfte sitt blikk og ikke lenger se meg,
men bare Kristus.

Bli hos meg, så jeg begynner å lyse
som Du lyser. Lyser så jeg blir ett lys for andre,
med et lys som bare kommer fra Deg, Herre Jesus,
og ikke fra meg.
Herre, lys Du for menneskene gjennom meg.

70 millioner kristne martyrer siden år 33

Her er tallene og her er fakta:

Ifølge The Center of the Study of Global Christianity er anslagsvis 70 millioner kristne blitt drept for sin tro mellom år 33 og 2001.

Disse landene er de landen som det er sterkest diskriminering, undertrykkelse og forfølgelse av kristne i dag:

1. Nord-Korea.
2. Iran
3. Afghanistan
4. Saudi-Arabia
5. Somalia
6. Maldivene
7. Jemen
8. Irak
9. Usbekistan
10. Laos

(Kilde: Åpne Dører

I tillegg til denne verstinglisten, kan vi også nevne at Egypt er blitt et land hvor det er en økende tendens til forfølgelse av kristne, og den såkalte "arabiske våren", ser ut til å ende i en iskald vinter for de kristne i de landene som er berørt av opprøret.

Du kan følge oppdateringer og finne konkrete bønneemner om dine forfulgte brødre og søstre her:

Martyrkirkens Venner på Facebook

http://www.opendoors.no/
http://www.nmio.no/modules/news/

Er det nødvendig å bekjenne sine synder? Del 1

John Fransham (bildet), tar i en nylig publisert artikkel i tidsskriftet The Plough opp spørsmålet om bekjennelse av synd er nødvendig, for å få tilgivelse. Fransham arbeider med tenåringer og deres familier, og har gjort det i flere tiår. Han har besøkt noen av verdens vanskeligste konfliktområder, som Nord-Irland, Cuba, Israel og Thailand for å bringe forsoning og håp. John Fransham, som er far til seks, og bestefar, er tilsluttet den anabaptistiske kommuniteten, Bruderhof. Her er en oversettelse av artikkelen i The Plough:

Nylig sendte våre kommuniteter ut ektepar til ulike byer for å finne menn og kvinner som søker Guds rike. I forbindelse med forberedelsene til denne reisen leste vi Misjonsbefalingen som Kristus gav sine etterfølgere:

"Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag ..." (Luk 24,46-47)

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,19-20)

Vi leste også Matt 18,18 hvor Jesus gir åndelig autoritet over syndens makt til sine etterfølgere: "Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen."

Nå har flere uker gått og våre utsendinger er blitt ønsket velkommen av mennesker med ulik bakgrunn som aktivt søker Guds ledelse. Dette har vært forfriskende og inspirerende. Men det å samtale om syndernes forlatelse, har skapt blandede følelser: 'Må jeg bekjenne mine synder til en venn eller pastor for å kunne bli tilgitt?' 'Er ikke Guds nåde tilstrekkelig?'

Jeg har ofte hørt at gjennom Guds grenseløse nåde er vi tilgitt enten vi bekjenner det for noen eller ikke. Jeg mener at dette er et falskt evangelium. Synd er noe som er gjort i det skjulte. Hvis vi bekjenner det til Gud alene (som kjenner disse syndene allerede) så kan vi ikke erfare fullstendig frihet fra ondskapens makt i våre liv.

(fortsettes)

I 70 år har Gud vist sin trofasthet

15. november er avsatt som en egen takkens-dag for Guds trofasthet. I 70 år har vekkelsesavisen "Herald of His Coming" kommet ut, uten noen form for abonnementsavgift. Hvert eneste nr har blitt bedt frem, måned etter måned, år etter år. Og tusenvis av lesere over hele verden har blitt oppbygget av å lese grundige bibelstudier og vekkelseshistorie.

"Herald of His Coming" er og blir et eneste stort under. Selv har jeg hatt gleden av å lese dette bladet i mange år, og det er et av de blader jeg leser fra første til siste side. Det har ingen fancy lay-out, den er heller kjedelig. Fullformat og uten et eneste bilde. Men innholdet er rent gull. Her finne du de gode gamle vekkelsesforkynnerne vi kjenner fra historien: Charles Finney, D.L Moody eller oppbyggelsesforfattere som F.B Meyer, C.H Spurgeon eller noen av dagens trygge bibellærere Richard Owen Roberts, Jim Cymbala. Wesley L. Duewell, bare for å nevne noen.

"Herald of His Coming" ble stiftet av ekteparet Sarah Foulkes Moore (1890-1973) og W.C Moore (1890-1980). Deres liv var karakterisert av bønn, en djup kjærlighet til Guds ord og en brennende lengsel etter vekkelse.

Bladet de grunnla lever i beste velgående, og sammen med tusener av andre vil vi denne dagen takke Gud for Hans store trofasthet som har sørget for at det har kommet ut alle disse årene. "Herald of His Coming" utgis av Gospel Revivals i Seelyville i Indiana, USA.

På bildet ser vi Rich Carmichael, nåværende redaktør.

Betydningen av å lese Bibelen i gudstjenesten

"En trofast lesning av Kirkens Hellige Skrift er en viktig forutsetning for en trofast proklamasjon av De gode nyhetene om Jesus Kristus," skriver generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam (bildet), i en artikkel i siste nr av Baptist World.

Han gir honnør til de ulike Bibelselskapene som siden begynnelsen på 1800-tallet har gjort Bibelen tilgjengelig "for alle som kan holde festmåltid på dens rikdom", for å sitere Callam.

Men generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse stiller et betimelig og svært viktig spørsmål:

"Avsetter vi nok tid til å lese Skriften i våre gudstjenester og sammenkomster i dag?"

Neville Callam trekker frem den urkristne praksisen med å lese Skriften i den offentlige gudstjenesten:

"Helt fra begynnelsen av har de kristne forstått betydningen av å samles for å lese og reflektere over en tekst fra Bibelen. Ikke overraskende, sto den kristne apologeten fra det andre århundre, Justin Martyr, frem og karakterisere den kristne dagen for tilbedelse, som en tid hvor 'alle som lever i byer eller på landet kommer sammen på ett sted, og Apostlenes beretninger eller profetenes skifter blir lest, så lenge som tiden tillater, og når lesningen er opphørt, gir forstanderen sin instruksjon og formaner en til å imitere disse gode tingene'. Baptister har fulgt dette eksemplet fra den tidlige kirken, og tradisjonelt har lesningen av Skriften vært en viktig del av deres felles gudstjeneste."

Neville Callam trekker også frem praksisen til John Smyth synspunkter på lesningen av Bibelen i gudstjenesten. John Smyth var en anglikansk prest, som ble overbevist om troende dåp og ble en av pionerene innen den baptistiske bevegelsen. To av medlemmene i menigheten som John Smyth var pastor for, Hugh og Anne Bromhead, forteller om gudstjenestepraksisen i denne menigheten. Det ble lest to eller tre kapitler, deretter ba man sammen, og så ulike forkynnere legge ut teksten, og man ville så samtale om teksten man hadde lest. Dette kunne vare tre kvarter til en time. Hver gudstjeneste gjorde det mulig å lytte til flere enn en taler.

Neville Callam spør så om hvordan det står til med Skriftlesningen i dagens menigheter. Slik han opplever det er det stort sett snakk om å lese noen få vers, og disse versene velges så for at den som preker skal bruke dem som utgangspunkt for sin tale. Callam har funnet noen få unntak fra dette, men han synes det er underlig at det er så lite lesning fra Skriften i en bevegelse som kaller seg "Bokens folk".

En annen trend han påpeker er at Skriftlesningen må vike plass for sangen.

Generalsekretæren for Baptistenes Verdensalliansen mener det er mye å lære av hvordan den tidlige kirken og menigheten til John Smyth så på betydningen av å lese Skriften i gudstjenesten og i våre øvrige sammenkomster. Jeg tror Neville Callam har et særdeles viktig poeng.

Apostelen Paulus skriver jo til menighetsforstanderen Timoteus:

"Legg vinn på opplesningen av Skriften ..." (1.Tim 4,13)

Hva skjer i den menigheten du er medlem av? Leses det mye eller lite fra Bibelen i gudstjenesten?

Svenske baptister kan komme til å danne ny forening

Som tidligere meldt har åtte svenske baptistmenigheter, til nå, takket nei til å bli en del av det nye svenske kirkesamfunnet, bestående av Metodistkyrkan, Missionskyrkan og Baptistsamfundet. Flere enn disse kan også komme til å gjøre det samme.

I dag skriver den svenske Dagen at disse menighetene kan komme til å slå seg sammen i en ny forening. Lederen for nettverket "Klassisk baptism och kristen tro", Thomas Forslin, sier til Dagen at det hele er et spørsmål om bibelsyn:

- Att några församlingar gått ur Baptistsamfundet är i grund och botten en bibelsynsfråga. De reagerar mot att äktenskapssynen förändrats i samfundet och anser att äktenskapet enbart är för man och kvinna, säger Thomas Forslin.

Bakgrunnen for denne uttalelsen er at det svenske baptistsamfunnet for noen år siden besluttet å la forsamlingene som tilhører dette trossamfunnet, selv å bestemme om de ville vie par av samme kjønn. Dette resulterte i at et par av menighetene fattet slike vedtak.

Det er ulike årsaker til at de åtte baptistmenighetene har valgt ikke å bli en del av det nye kirkesamfunnet. Ved siden av den grunnen som allerede er nevnt er det mange baptister som føler at de mister sin identitet. Det handler både om synet på dåpen, da begge dåpsyn vil være gjeldende i det nye trossamfunnet, og det handler om den lokale menighetens selvstendighet.

Nettverket "Klassisk baptism och kristen tro" er berett til å ta ansvar den dagen det vil bli aktuelt å danne en slik forening. Foreløpig velger man å al prosessene få gå sin gang i de ulike menighetene hva tilslutning til det nye trossamfunnet angår.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=284536

Vekkelse blant romfolkets kvinner i Romania

En åndelig vekkelse pågår blant Romfolkets kvinner i Romania. Vekkelsen har endret livene til de kvinnene som er berørt, på alle måter. Det rapporterer, Elisabeth Vekas (bildet), som er kasserer for kvinneforbundet innen Den europeiske baptistunionen. Elisabeth Vekas bor i Satu Mare i Romania, og har dermed førstehånds kjennskap til vekkelsen. I den siste tiden har mange kvinner tilhørende romfolket blitt døpt. Fra det øyeblikket av har livene deres blitt totalt forvandlet. Også mennene blir frelst, og et synlig og godt resultat er at de slutter å slå konene sine! Tyveri, bedrag og svindel hører nå fortiden til.

'De ønsker nå å leve etter Guds forordinger,' sier Elisabeth Vekas. Sammen med andre som arbeider innen kvinneforbundet, hjelper hun romkvinner blant annet med spørsmål rundt hygiene.

To kvinner, som begge er knyttet til kvinneforbundet i Den tyske baptistunionen, Elisabeth Kapsreiter, som er leder for kvinneforbundet, og Gisela Bullermann, som er styremedlem, besøkte nylig Romania. Kvinneforbundet i Den tyske baptistunionen har siden 2004, støttet sin søsterorganisasjon i Romania. Hovedhensikten er å kunne holde en årlig kvinnekonferanse. På årets konferanse deltok 300 kvinner. Noen av dem reise 100 kilometer for å være med på konferansen.

I tillegg til kvinnekonferansen ble det også holdt en sommerleir for døve. Slike sommerleire er blitt holdt siden 2008. I forbindelse med årets sommerleir bestemte 19 av 109 deltagerne seg for å bli en kristen.

Det er anslått at 2,5 prosent av Romanias 21,5 millioner innbyggere er av romfolket. De fleste av dem sosialt og økonomisk verre stilt enn landet øvrige befolkning.

All ære til Jesus for forunderlige bønnesvar

Den siste tiden har vi opplevd noen forunderlige bønnesvar gjennom bønnearbeidet vårt, som vi gjerne vil dele med bloggens lesere. For oss har det vært veldig oppmuntrende å se hvor konkret Gud svarer på bønn. Han skal ha all æren!

* En svært fastlåst forsikringssak ble løst til fordel for forsikringstaker. Saken har tatt flere år.

* En kvinne er blitt mirakuløst helbredet fra smertefull helvetesild.

* Bønnekapellprosjektet vårt er endelig godkjent av de kommunale myndighetene.

* Et prosjekt vi er involvert i har fått midler slik at fattige mennesker i Nasaret kan nås med en oppmuntringsgave og en Bibel til jul.

* Flere har opplevd Guds inngripen i sitt liv gjennom sjelesorgsamtaler, og gjennom forkynnelsen av Guds ord i møter vi har hatt de siste månedene.

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 3

Her er tredje og siste del av min preken Allehelgens søndag i Toten frikirke:

Noen søndager har dere snakket om Huset med de mange rom. I formiddag taler jeg om huset som rommer alle disse rommene: Himmelen!

I teksten vi leste fra Åpenbaringen får vi et lite innblikk i dette veldige som venter oss. Og vi leser om dem som en dag skal gå gjennom det som Bibelen kaller 'Den store trengsel', og de kommer ut av den seirende. Til festen og gleden i de himmelske boliger. Der hvor de hellige finnes. De som har gått foran og som har fullført løpet her nede.

For meg har det de siste årene blitt så stort å tenke på den himmelske festforsamlingen, og at når vi feirer gudstjeneste, så feirer vi den ikke alene, men vi feirer den sammen med himmelen! På denne Allehelgens søndagen feirer vi minnet om alle som har gått foran oss, og som nå er hjemme hos Gud: Apostlene, martyrene og alle de hellige.

Når noen dør i Den ortodokse kirke, står det ofte i dødsannonsen: Evig ihukommelse! Det har sin bakgrunn i Salme 112,6: "Den rettferdige skal være i evig minne!"

Denne søndagen har vi alle noen å minnes. De tilhører ikke lenger den jordiske forsamlingen. Deres medlemskap er overført den himmelske festforsamlingen. Vi leser om disse som er gått forut, som har fullført løpet og bevart troen:

"Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss..." (Hebr 12,1)

Vi har både forbilder i de som lever iblant oss i dag, og som formes og dannes til mer og mer bli lik Jesus - og i alle dem som har gått foran oss, og som er hjemme hos Gud - den store skyen av vitner. Sammen med dem feirer vi gudstjeneste i formiddag. Èn dag er vi også kommet hjem. Her vil det være mennesker fra alle nasjoner, folk og tungemål. De har alle det til felles at de er kledd i hvitt. Johannes undrer seg over hvem de er. Og han får svaret: 'Det er de som har kommet ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod'. Det er altså ikke på grunn av dem selv at de er blitt hvite, disse kappene. Det er på grunn av Jesus og Hans verk på korset.

Ingen av oss kjenner morgendagen. Men når løpet er fullført, og det settes punktum for levd liv her nede, overføres vårt medlemskap til de himmelske arkivene. Vi er jo allerede innskrevet. Vi har fått navnet vårt i Livets bok. Det er bare datoen for overføring som mangler! Ingen av oss kjenner morgendagen, og vi vet ikke hvilke trengsler vi skal igjennom. Men dette vet vi: Når vi er hjemme i vårt himmelske hjem, så kan vi lese dette om den boligen vi får der:

"han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann,og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne." (Åp 7,15v-17)

Når jeg leser dette tenker jeg på martyrskaren. På alle disse som har betalt en så høy pris for å følge Jesus. De var tro like til døden. Disse som har sultet og tørstet, kjent den brennende heten og den stikkende solen. I himmelen - der hvor Gud har reist sin bolig over dem, er de fri. Der skal ikke noe ondt ramme dem mer. Og Jesus skal selv lede dem til 'kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne'.

Jeg ser dem for meg - disse som bærer Kristi sårmerker på sin kropp. Alle våre etiopiske, eritreiske, iranske, kinesiske, nord-koreanske martyrer, som får hvile ved kildene med livets vann. De er hjemme hos Gud.

I dag feirer vi gudstjeneste her i kirken. Stans et lite øyeblikk og tenk at vi feirer den sammen med alle de som har gått foran oss. Vi tar del med helgenskaren og martyrene i lovsangen og tilbedelsen. I himmelen, leser vi, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og tilba. Og de sa: 'Amen! All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen!'

La oss gjøre det samme. La oss falle ned og tilbe.

Manus til boken "En tro verd å dø for" er snart ferdig

Det har virkelig vært en kamp rundt denne boken! Men nå begynner manus til "En tro verd å dø for" å bli ferdig. Boken er den første samlede fremstilling av anabaptistenes tro og historie på norsk. Den inneholder også flere av anabaptistenes trosbekjennelser og nattverdpraksis. Det finnes egne kapitler om hvordan den anabaptistiske tro har overlevd og lever i beste velgående i dag, i ulike menigheter og kommuniteter en rekke steder i verden. Ennå gjenstår det noe før boken er helt ferdig, men det er ikke lenge før den kan leveres til de som skal arbeide med sideombrekking og klargjøre den for trykking. Takk til alle som har bedt for meg i denne skriveprosessen. Det er fint om dere fortsetter med det, for sykdom gjør at det er dager da jeg ikke klarer å skrive noe som helst.

Jeg har samlet materiell til denne boken siden midten av 1970-tallet, og har gjennom årenes løp av jevnlig og god kontakt med anabaptister i USA, England og Australia. Det har vært en stor hjelp underveis. Det er flere som har meldt sin interesse for å få oversatt den til svensk, engelsk og russisk. Så får vi se hva fremtiden bringer i så henseende.

Brasil - en sovende gigant som trenger evangeliet

Brasil er blitt karakterisert som en sovende gigant. Landet er enormt, både hva størrelse og folkemengde angår. Landet er femte største i verden. Det bor 190 millioner mennesker i Brasil, hvilket er omtrent like mye som befolkningen i resten av Sør-Amerika, sammenlagt! Innen år 2050 vil befolkningen i Brasil ha øket til 250 millioner mennesker. Landet har 5,565 byer og minst 15 av disse har en befolkning på mer enn en million. Sao Paulo, som er den største byen i Brasil, og den tredje største byen i verden, har 11,2 millioner innbyggere i selve bykjernen og 19 millioner i drabantbyene som omkranser den! Sao Paulo alene har flere innbyggere enn 150 av verdens land.

Kjører du omlag 30 timer med bil nordøst over fra Sao Paulo begynner Amazonas jungelen - den største på jorda. 215 indianerstammer finnes her. 55 av dem har ingen kontakt med sivilisasjonen. Langs elvebredden til Amazonas ligger det landsbyer på landsbyer som trenger evangeliet.

Brasil har også store innvandrergrupper: italienere, portugisere, tyskere, japanere. Det er i Brasil du finner flest japanere utenom Japan.

Jeg sitter og leser disse faktaopplysningene, og tenker på Jesu ord i Matt 9,37-38:

"Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans."

På bildet ser vi medlemmene av en evangelisk menighet i Brasil.

La oss be om en rik innhøstning i denne nasjonen.

SISTE: Svært alarmerende opplysninger om den dødsdømte iranske pastoren

Fra kilder nær saken til den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani (bildet), kommer det nå svært alarmerende informasjon:

Som tidligere nevnt her på bloggen har det fryktede sikkerhetspolitiet vært på besøk i cellen til Yousef Nardarkhani. Der har de etterlatt islamsk litteratur, som de har bedt Nardarkhani om å lese.

Sharia-lovgivningen i Iran er slik at myndighetene må gi en person tre muligheter til å omvende seg til Islam, før de kan drepe vedkommende.

David Parsons, talsmann for Internasjonal Kristne Ambassade Jerusalem og redaktør for den kristne utgaven av The Jerusalem Post, sier i en uttalelse at de nye opplysningene "er svært alarmerende".

Yousef Nardarkhani har tidligere vært utsatt for overtalelsesforsøk på å fornekte sin tro, men har avvist dette hver gang. Denne gangen er forsøkene fra iranske myndigheter enda mer alvorlig. Svarer han på benektende tre ganger på muligheten til å omvende seg, kan iranske myndigheter med loven i hånd, drepe ham.

De nye opplysningene gir oss også all grunn til å tro at Yousef Nardarkhani befinner seg i fengselet i Rasht, som ligger ved Det kaspiske hav.

Vi oppfordrer våre lesere til å intensivere forbønnen for Yousef Nardarkhani.

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 2

Her følger andre del av min preken i Toten frikirke, Allehelgens søndag:

Hos noen merker vi at denne forvandlingsprosessen har kommet lengre enn hos andre. Vi kan av og til merke det når slike mennesker kommer inn i et rom. De bærer med seg en atmosfære som fanger din oppmerksomhet. Vi leser om dette i apostelens andre brev til forsamlingen i Korint:

"Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: 16 en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (2.Kor 2,14-16a)

Legg merke til ordlyden: "En duft av liv til liv". Å være i nærheten av og i kontakt med disse som virkelig bærer Kristi vellukt med seg, det berører oss djupt. Gud rører ved noe Han har lagt ned i oss helt fra unnfangelsen av: Gudsbildet i oss. Lengselen vi bærer på etter hellighet.

En av disse var nettopp Serafim av Sarov (bildet). Han satte djupe spor etter seg. Han bar med seg en fred. En av de som opplevde ham, beskriver dette møtet slik:

"Forestill deg at du var i sentrum av solen, i det skrå lyset fra middagshøyden, ansikt til ansikt med en mann som taler til deg. Du kan se leppene som beveger seg, de forandrende uttrykk i hans øyne, du hører hans stemme, du føler at noen holder rundt dine skuldre, men du kan ikke se hans hender, du ser ikke deg selv eller hans skikkelse, men bare et blendende lys som sprer seg rundt deg."

Hvordan blir en slik? Ved å la seg forvandle av Den Hellige Ånd. Ved å omgås Kristus i bønn, tilbedelse, faste, forsakelse, avsondrethet, badet i Gudsordets forvandlende kraft. Man må finne perlen i åkeren: Kristus, og bli fullstendig oppslukt av Ham. Som Edin Holme skrev:

'Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som er Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.'

(fortsettes)

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 1

Her følger første del av prekenen jeg holdt i forbindelse med Allehelgens søndagen i Toten frikirke i formiddag. Teksten er Åp 7,9-14 og jeg anbefaler at du leser den først, før du leser videre.

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Jeg har tenkt mye på disse ordene av Makarios foran denne Allehelgens søndagen. Apostelen Paulus skriver om det samme, bare med andre ord, i det første brevet til den kristne forsamlingen i Korint. I 1.Kor 6,19-20 heter det: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud. Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (min uthevelse)

Når den sammen apostelen setter seg ned for å skrive til de nystartede menighetene, så innleder han sine brev med å adressere dem til "de hellige". La meg gi deg et eksempel:

"Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!" (Rom 1,7)

Når Paulus skriver om innsamlingen til de fattige i menigheten i Jerusalem, skriver han slik i 1.Kor 16,1: "Når det gjelder innsamlingen til de hellige ..."

Slik omtales altså Guds barn: "de hellige".

Serafim av Sarov og "Min glede".

Når Serafim av Sarov, som levde djupt inne i de veldige Sarovskogene i Russland, i sin lille bønnekoie, ble oppsøkr av mennesker som søkte han åndelige veiledning, hilste ham dem med følgende ord: "Min glede!" Så la han til: "Kristus er oppstanden!" Tenk å få en slik hilsen når du ble møtt av noen. Men for Serafim av Sarov var det noe veldig dette, at de menneskene ha møtte var skapt i Guds bilde.

Vi er hellige - alle vi som har gjort Jesus til Frelser og Herre. Vi er blitt vasket rene i Jesu dyrebare blod, og har vendt denne verden ryggen og vandrer på den vei, som er Kristus. I 2.Kor 3,18 heter det: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

(fortsettes)

Stormuftien i Egypt erklærer alle kristne for vantro

I en nylig laget video som sirkulerer i Midt-Østen, kaller Stor-muftien i Egypt, Sheik Ali Gomaa (bildet), alle kristne for "kuffar", hvilket betyr 'vantro'. I en muslims ører korresponderer dette ordet med 'ond', 'fiende', og alt annet som er dårlig.

Dette er ikke retorikk. En slik uttalelse kan være med på å fyre opp under de sterke antikristelige følelsene som har blusset opp i kjølvannet av den såkalte 'arabiske våren'. Denne ser ut til å bli til en ekstrem vinter for kristne i Midt-Østen og Afrika.

Vi må ikke glemme våre trossøsken i disse landene. I dag - når vi feirer Allehelgens søndag - må vi huske på at vi lever i en verden hvor mennesker blir forfulgt, mishandlet og drept fordi de tror på Jesus. I dag - når dette leses - legges det nye til martyrskaren i himmelen.

Allehelgens søndag - en dag for å minnes de som la igjen sin signatur i oss

Dette er den store minnedagen. Søndagen da vi minnes de som har fullendt løpet, og er hjemme hos Gud. Her i tiden har vi vårt navn skrevet i protokollen til den menighet vi er tilsluttet. Når punktum settes for levd liv her på jorden, går vi ut av tiden og overflyttes til våre evige boliger. Da overføres også medlemsskapet til den himmelske festforsamlingen!

Ordene som ofte leses ved graven i forbindelse med en begravelse, er forunderlige:

"Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,25-26)

Hvordan er det mulig å leve etter at man er død? Det er mulig, fordi når en kristen dør, trer man inn i den evige tilværelsen hos Gud. Derfor tror vi at de som ikke lever er her i tiden, lever hos Gud. Og for meg personlig er det blitt så stort å tenke på dette: Når vi feirer gudstjeneste så feires den ikke blott alene med de som er tilstede i kirken, men den feires sammen med den himmelske gudstjenesteforsamlingen.

Jord og himmel knyttes sammen i et eneste stort NU.

Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Hebr 13,7-8)

De som er hjemme hos Gud er våre forbilder. Vi skal minnes deres liv, og særlig avslutningen det fikk. Det viktigste er nemlig ikke hvordan vi begynte vår vandring med Gud - men hvordan vi avslutter.

Vi har alle noen vi i dag tenker på. Skikken med å tenne lys på gravene er det stadig flere som følger. Jeg synes det er en god skikk. Vi trenger slike dager til å minnes, til å snakke om dem som ikke lenger er i blant oss, men som fikk betydning for våre liv. Som etterlot seg noe i oss, som la igjen sin signatur skrevet i andres liv. Jeg tenker at de fortsatt følger med oss. Hebreerbrevets forfatter skriver jo også om den store skyen av vitner som omgir oss. For meg skaper det både glede - og trygghet.

Ord i djup takknemlighet til Herren

Aleksander Schmemann (bildet) er en teolog jeg stadig vender tilbake til. Ikke minst til hans bøker om nattverden og gudstjenestens liturgi. På Thanksgiving day i 1983 holder han en preken, som skulle vise seg å være hans siste. Det var spesielt at hans siste preken skulle holdes på denne dagen, siden han hadde viet mesteparten av sitt liv til å skrive, undervise og tale om eukaristien, som nettopp betyr 'takksigelse'. Men det var også noe annet som var spesielt med denne dagen. Fader Schmemann tok frem fram lommen en kort skreven preken, i form av en bønn, som han leste opp. Dette var svært uvanlig. Fader Schmemann pleide alltid å preke rett fra hjertet.

Jeg har forsøkt å oversette hva han sa:

Alle som er i stand til å takke, er i stand til å bli frelst og få del i evig glede. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha mottatt denne eukaristi, som vi har ofret til den hellige Treenighet, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og som har fylt våre hjerter med Helligåndens glede, fred og rettferdighet. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha åpenbart Deg selv for oss og gitt oss en forsmak av Ditt kongerike. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha forent oss med hverandre for å tjene Deg og Din Hellige Kirke. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha hjulpet oss til å overvinne alle vanskeligheter, spenninger, lidenskaper, fristelser og gjenopprettet fred, gjensidig kjærlighet, og glede ved å dele samfunn med Den Hellige Ånd. Takk skal Du ha, Å Herre, for lidelsene Du har latt oss gjennomgå, og for at de har renset oss fra selviskhet og påminnet oss om 'det ene nødvendige': Ditt evige kongerike.

Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha gitt oss et land hvor vi fritt kan tilbe Deg. Takk skal Du ha, Å Herre, for denne skole, hvor Ditt navn blir proklamert. Takk skal Du ha, Å Herre, for våre familier: Ektemenn, hustruer, og særlig barna som lærer oss hvordan vi kan feire Ditt hellige Navn, i glede, bevegelse og hellig støy.

Takk skal Du ha, Å Herre, for alle og alt.

Stor er Du, Å Herre, vidunderlige er Dine gjerninger, og ingen ord er tilstekkelige for å feire Dine under.

Herre, det er godt å være her! Amen.

Trenger vi ikke å forkynne omvendelse, bare tro?

Siden Joh 3,16 og Apg 16,31 ikke nevner omvendelse, trekker enkelte den slutningen at omvendelse ikke er nødvendig for å bli frelst. Men det er en teologisk kortslutning!

For Jesus taler tydelig om omvendelsens nødvendighet. F.eks i Luk 13,1-5:

"På den tiden kom det noen og fortalte ham om de galileerne som Pilatus hadde drept slik at blodet deres blandet seg med blodet fra dyrene de ofret. Da tok Jesus til orde: «Mener dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre i Galilea, siden det gikk så ille med dem? Nei, sier jeg dere. Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de. Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, mener dere at de var mer skyldige enn alle de andre som bor i Jerusalem? Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»

Og undervisningen om omvendelsens nødvendighet finner vi igjen i den apostoliske forkynnelsen:

"Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave." (Apg 2,37-38)

"Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om." (Apg 17,30)

"Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse." (2.Pet 3,9)

Hvis det å forkynne omvendelse ikke er nødvendig og vi bare trenger å forkynne tro, hvorfor forkynte Jesus da om omvendelsens nødvendighet? "Etter at Johannes var blitt fengslet, om Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet." (Mark 1,17)

Hva kommer det da av at Paulus ikke forkynner omvendelse i tilfellet med fangevokteren i Filippi? "Så førte han dem utenfor og sa: 'Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?' De svarte: 'Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.' Og de forkynte Herrens ord fo ham og alle i hans hus." (Apg 16,30-32)

Jeg synes David Wilkerson gir et svært godt svar på dette i en preken i 1999:

"Når vi leser dette avsnittet, så er det viktig å huske på at fengselsvokteren var på randen av selvmord, med sverdet i hånden. Han var allerede kommet til et omvendelsens punkt - på sine knær, nedbrutt og skjelvende foran apostlene. Så hans hjerte var virkelig forberedt på å ta imot Jesus i sann tro."

Anabaptistisk museum i Virginia - et vitnesbyrd om gudfryktighet

Om du noen gang skulle befinne deg i Virginia i USA, er det en god ide å ta turen innen Valley Brethren Mennonite Heritage Center (bildet).

Ulike grupper med anabaptister har levd i Shenandoah Valley, i mer enn to århundrer. De har ikke gjort så mye vesen av seg. Disse gruppene hører med blant "de stille i landet". Men deres kreativitet og deres jordbruk har satt spor etter seg, og er et sterkt vitnesbyrd i seg selv om deres gudfryktighet.

Valley Brethren Mennonite Heritage Center åpnet dørene for publikum i 2006, og alle som kommer hit for et unikt innblikk i anabaptistisk tro og tradisjon. Museet dekker et stort landområde, så du må gjerne sette av hele dagen, om du skal ha mulighet til å få med deg hva museet har å by på. Anabaptistene i Shenandoah Valley representerer en rik arv hva angår kristen pasifisme, engasjement for fattige, praktisk barmhjertighetsarbeid overfor mennesker som har vært rammet av naturkatastrofer og selvsagt innsyn i anabaptistisk tro og tenkning.

Museet har en egen nettside som du finner her:

http://www.vbmhc.org/

Ny iransk pastor fengslet - vitner om Jesus for medfanger

I kjølvannet av saken mot den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, er det blitt kjent at en annen iransk pastor også er arrestert og har sittet fengslet de siste 10 månedene. Hans sak har frem til nå vært ukjent.

Noorolah Quabitizade sitter fengslet i Ahwaz. De første fire månedene fikk han ikke engang lov til å ha besøk av sin aller nærmeste familie. Den første måneden han satt fengslet forsøkte Sikkerhetspolitiet intenst å presse ham til å fornekte sin tro, uten at de har lykkes med dette. Noorolah Quabitizade er leder for en husmenighet. I fengslet har Quabitizade frimodig snakket om sin tro på Jesus og har også forsøkt å holde bønnemøter der!

La oss be for denne frimodige og djerve husmenighetslederen!

Stor glede ved dåpshandling i Sibir

Det var stor glede i Barnaul, som er det administrative senteret Altai Kral i Sibir, da fire personer for noen få uker siden ble døpt og lagt til byens baptistmenighet. Ingen lot seg hindre av det dårlige været denne søndagen, og menighetenes medlemmer hadde møtt fulltallige opp for å ta del i den store høytideligheten.

En av de som lot seg døpe på bekjennelse av sin tro, var ektemannen til Tatania. I lang tid hadde hun bedt for sin kjære Edvard Bobnevyh, og mannen ble frelst. Nå var han blant de som ble døpt denne dagen. Men veien frem til denne avgjørelsen hadde vært tøff og hard for ektemannen. Han måtte gå veien via et rehabiliteringssenter, men kom seirende ut av sine problemer. For ham var selve dåpshandlingen en sterk understrekning av det nye livet han hadde begynt sammen med Jesus.

Billedtekst: En av de som lot seg døpe under dåpshandlingen i Barnaul i Sibir.

Oppgjør med vranglære: Kristus er født - ikke skapt

En gammel gnostisk lære om at Jesus er en engleskikkelse skapt av Gud, er seiglivet. Den dukker opp nå og da og forfektes av noen kristne med særstandpunkter fjernt fra den felles kristne tro, og i New Age relaterte sammenhenger.

I byen Kolossæ, en romersk by i Lilleasia, fantes det ulike platoniske og mystiske kulter. En av de mest populære handlet om en kultisk engledyrkelse, hvor erkeengelen Mikael var i sentrum. Han fikk æren for at byen Kolossæ en gang var blitt reddet fra en ulykke.

Den kristne forsamlingen i Kolossæ opplevde splittelser og utglidninger på grunn av synkretisme, det vil si at man blandet sammen ulike ideer, ulik tro og praksis sammen med kristen tro. Det er på denne bakgrunnen at apostelen Paulus skriver som han gjør i det brevet han sender til denne menigheten. Han tar et oppgjør med denne vranglæren. Når han skal presentere hvem Kristus er, skriver han:

"Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..." (Kol 1,15)

Legg merke til at apostelen, inspirert som han er av Den Hellige Ånd, understreker at Kristus ikke er skapt, men født.

Vi finner det samme i Rom 8,29: "... så han skulle være den førstefødte blant mange søsken."

Og slik bekjenner da også hele Kirken: "Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen." (Trosbekjennelsen Nikea 325/Konstantinopel 381)

Kol 1,15-20 blir av mange bibelforskere betegnet som en av Kristus-hymnene fra den tidlige kirken. Den er blitt sunget eller fremsagt i forbindelse med gudstjenesten. Og i denne tidlige kristne hymnen undestrekes det at Jesus er den førstefødte fremfor enhver skapning. Han er den som har skapt alle ting, både det materielle, det åndelige, det synlige og det usynlige. Denne tanken står altså i direkte motsetning til den gnostiske læren som går ut på at det var ulike englevesener som hadde skapt verden, og at Jesus var en blant flere slike vesener.

Guds ord avviser denne gnostiske læren ved å slå fast at Jesus er født, ikke skapt, og at Han er, før alt det skapte.

Lasarus og oppstandelsen, del 2

I en viss forstand er vi alle en Lasarus!

"Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre." (Ef 2,1-3)

Det er viktig å huske dette. Og det er viktig å ikke glemme at dette er tilstanden til et menneske som ikke er født på ny. Mennesket - uten Kristus - er "døde på grunn av misgjerningene og syndene" deres. Av naturen er de "vredens barn". Dette er ikke populær tale, og det er heller ikke noe man hører så ofte fra en talerstol. I dag tales det oftest mye og vel om Guds kjærlighet.

Men så lyder evangeliet!

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". (Rom 5,8)

Dette er de gode nyhetene! Mens vi ennå var i denne tilstanden som "vredens barn", dør Kristus for våre synder. Vi blir gjenstand for Guds uendelige nåde på grunn av Jesu død på Golgata kors. Vi som var døde på grunn av våre synder, og tar imot Jesus som vår Frelser og Herre, "har han født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner." (1.Pet 1,3-4)

Lasarus døde, og ble vekket opp igjen av Jesus.
Vi er døde på grunn av våre synder, og gis nytt liv av Jesus.

(fortsettes)

Lederkurs for å lære å bli tjenere

Anabaptister i Spania eksperimenterer med en ny måte å trene legledere i menighetene. De gjør det med hjelp av en medarbeider fra Mennonite Mission Network, et seminar i Sveits, en bevilgning fra Mennonite Central Commitee Europa og en tidligere jesuitprest som er blitt anabaptist.

Antonio Gonzales, den tidligere jesuitpresten, Julian Mellado som arbeider for Brethren in Christ, og Dennis Byler for Mennonite Mission Network, driver lederkurs for voksne i god anabaptistisk tradisjon som har behov for å lære mer om anabaptistiske verdier uten å måtte tilbringe et helt semester på skolebenken.

Kurset heter Kenosis Theological Seminary, og er det første kurset i sitt slag i Spania noensinne. Hvert kurs kan fullføres iløpet av en måned, med 10 timers hjemmelesning og et dags-seminar. Ordet "kenosis" er hentet fra Fil 2 hvor det står at Jesus "gav avkall på seg selv" og "tok på seg tjenerskikkelse".

Julian Mellado og Antonio Gonzales fikk ideen til lederkurset da de besøkte Bienberg Seminaret, en anabaptistisk utdannelses institusjon i Sveits.

"Dette handler om en veldig anabaptistisk måte å se lederskap på," sier Byler, "det handler ikke om å være den største, men om å være tjener."

8. oktober ble det første kurset holdt, med 22 deltagere. Mange av dem kom fra bakgrunner som ikke er anabaptistiske. En menighet i Madrid stilte sine lokaler til disposisjon.

På bildet ser vi Dennis Byler undervise i sitt tema: En introduksjon til Bibelen.

1.600 prekener av Billy Graham tilgjengelige på nett

Mer enn 1.600 prekener av Billy Graham (bildet), datert helt tilbake til 1949 ligger nå ute på nett.

Talene - tilgjengelig på BillyGraham.org er katalogisert etter år, sted og emne. For å finne linken: klikk på "Multimedia", så "Radio&Audio", og så finner du "Billy Graham Audio Archives.

Budskapene som nå ligger ute inkluderer alt fra Grahams berømte Los Angeles korstog i 1949 til hans kommentarer til president Lyndon Johnsons begravelse i 1973, såvel som hans taler i Baltimore og New Orleans i 2006.

"Mr. Grahams budskap har inspirert millioner av mennesker rundt om i verden og vil fortsette å gjøre så når vi nå har gjort disse talene tilgjengelig på nett," sier Ken Barun, visepresident ved kommunikasjonsavdelingen i Billy Graham Evangelistic Association. "Med mer enn to millioner brukere på internett, kan hans budskap nå enda flere fordi talene nå er blitt så lett tilgjengelige. Vårt mål er å fortsette Billy Grahams tjeneste ved å bruke alle mulige tekniske løsninger for å spre evangeliet."

Talene er kompatible både for datamaskiner og smarttelefoner.

Handler evangeliet om frelse alene eller om frelse og sosial rettferd?

Er omsorg for de fattige og undertrykte en del av evangeliet, eller handler evangelieforkynnelsen kun om frelse fra synd?

27. oktober møttes Jim Wallis (bildet), sosial aktivist, radikal etterfølger av Jesus og redaktør for tidsskriftet Sojourners og Albert Mohler jr, president for Southern Baptist Seminary til en debatt om dette viktige spørsmålet, på Trinity Evangelical Divinty School. Og slikt blir det god debatt av, siden de to inntar to helt vidt forskjellige standpunkter.

Jim Wallis er overbevist om at evangeliet både handler om personlig frelse og sosial rettferdighet, og han argumenterte at det er viktig ikke å adskille det personlige aspektet av evangeliet fra dets anvendelse.

"Rettferdighet er en integrert del av evangeliet i seg selv," slo Jim Wallis fast.

Og med rettferdighet mener han sosial rettferd for de undertrykte og lidende.

"Konservative og liberale har begge misforstått evangeliet," sa Wallis og la til: "Alt for mange liberale med sosial bevissthet har droppet alterkallet - ingen flere omvendelser. Alt for mange konservative har et alterkall men bryr seg lite om det som skjer i verden. Vi må bevege oss bort fra 'enten-eller-evangeliet'. Det er en tid for begge, og for bibelsk tenkning."

Albert Mohler jr mente på sin side at "gode gjerninger er viktige, men de er ikke menighetens misjonsoppgave".

"Alt menigheten gjør er ikke dens misjon," sa Mohler og la til: "Det er mange ting som menigheten er involvert i som ikke essensielt dreier seg om dens misjonsoppgave, men som Kristi folk gjør nettopp fordi de tilhører Kristus. Når apostlene forkynte evangeliet refererte de til Kristi forløsning, ikke til sosial rettferdighet. Evangeliet handler om syndere som ikke fortjener noe annet enn en evig fordømmelse fra Gud, men som er blitt forløst ved Jesu forsoningsverk på korset."

Mohler mener at vi bør preke om sosial rettferdighet, men ikke fordi dette tema er viktigere enn andre, men fordi det er en del av "hele Guds råd". Her skiltes Mohler og Wallis ad.

Wallis kalte i sitt innlegg Bergprekenen for "Guds rikes Magna Carta" fordi "den reverserer alle denne verdens verdier".

Hva tenker så bloggens lesere om dette?

Mitt standpunkt er nok på linje med Jim Wallis. Jeg tror evangeliet handler om hele mennesket, ikke bare menneskets sjel, og Gud viser gjennom sitt ord at Han har et helt spesielt hjertelag for de fattige og undertrykte.

Dietrich Bonhoeffer-seminar på Menighetsfakultetet 8. november

Menighetsfakultetet og Luther forlag arrangerer Bonhoeffer-seminar tirsdag 8. november kl.14.15-16.30 i Auditorium II.

Dette er en sjelden anledning til å stifte bekjentskap med Dietrich Bonhoeffers teologi. Teologen og akademikeren Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) var en markant intelektuell skikkelse i Tysklands mellomkrigstid, og som kirkeleder var han av av Tysklands mest fritt-talende motstandere av nazismen og førerdyrkelsen. Etter å ha vært med på et attentantforsøk mot Hitler, ble han fengslet og henrettet på direkte ordre av Heinrich Himmler bare noen dager før krigens slutt. Tross sin unge alder etterlot han seg et betydelig forfatterskap som fremdeles leses og siteres over hele verden. Det gjelder ikke minst boken Nachfolge, som på norsk har fått tittelen "Etterfølgelse", og som kom i ny norsk oversettelse for kort tid siden.

Her er programmet for det åpne seminaret:

Hovedbidrag:
Dr. Lisa Dahill:
Bonhoeffer and Spiritual Formation. Reading from the underside of Selfhood.

Tor Johan Grevbo: Bonhoeffer som sjelesørger.

Panel-samtale med Dahill, Grevbo, Tone Stangeland Kaufman og Elisa Stokka.
Leif Gunnar Engedal leder seminaret.

Dr Lisa Dahill er en framtredende amerikansk Bonhoeffer-forsker og feministteolog.

Den nye norske utgaven av Bonhoeffers klassiske bok "Etterfølgelse" blir å få kjøpt.

Flere svenske baptistmenigheter melder seg ut - blir ikke med i nytt kirkesamfunn

Uroen og skuffelsen fortsetter å bre om seg blant svenske baptister. Som tidligere skrevet på denne bloggen har flere baptistmenigheter i Sverige, forlatt Det svenska baptistsamfundet, etter at dette trosamfunnet slo seg sammen med Missionskyrkan og Metodistkyrkan til et nytt kirkesamfunn - eller de velger ikke å gå med i det nye kirkesamfunnet. Nå følger enda flere etter.

Köpings baptistförsamling, som samarbeider både med Baptistsamfundet og Evangeliska Frikyrkan, har nå valgt å forlate Baptistsamfundet. Frykeryds baptistförsamling, vil være en selvstendig forsamling og det samme med Vänersborg baptistförsamling (bildet).

Bengt-Åke Albinson, som er pastor for Vänersborg baptistförsamling, og medlem av nettverket Klassisk Baptism, sier til Sändaren:

"Vi har reagerat på att friheten för församlingarna i Gemensam framtid inte blir lika stor som i Baptistsamfundets".

Nettverket "För klassisk tro och baptism" har vært kritisk til ledelsen i det svenske baptistsamfunnet for deres ståsted, blant annet i spørsmålet som samkjønnede "ekteskap".

"Vi hade nog lämnat Baptistsamfundet även om Gemensam framtid inte bildats. Vi känner inte igen oss i den bibelsyn som präglar samfundet, sier Bengt-Åke Albinsson.

Beslutningen om å stå utenfor det nye kirkesamfunnet var enstemmig.

Flere menigheter

En annen menighet, Karlskoga-Degerfors baptistförsamling, var en av baptistmenighetene som sa tydeligst fra på landsmøtet til Det svenska Baptistsamfundet i juni i år. Nå har denne menigheten bestemt seg for å meddele kirkeledelsen i Gemensam Framtid at menigheten ikke blir med i det nye kirkesamfunnet. Menigheten vil forbli en del av Det svenska Baptistsamfundet så lenge det finnes. Karlskoga-Degerfors baptistförsamling har 190 medlemmer. Forsamlingens talsmann, Stanley Eklind, reagerer på det han kaller "kollektivanslutningen" til det nye kirkesamfunnet. Til Sändaren sier han:

"Det är helt ofattbart att Baptistsamfundet, som haft frihet som en grundbult, fattar ett sådant beslut. Församlingsmötet med främst den aktiva gruppen i församlingen närvarande var helt enigt om beslutet. Det kan finnas medlemmar som inte känner sig hemma i församlingen och att det här beslutet blir droppen som får dem att lämna. Vi önskar att alla ska trivas och känna sig hemma i vår gemenskap men vi vill inte skapa strid utan önskar i så fall både dem och den nya kyrkan Guds välsignelse. Ett beslut att gå in i Gemensam framtid hade sannolikt skapat betydligt större splittring i församlingen än vad som eventuellt kan bli följden nu."

Seks kristne fra Algerie arrestert

Seks algeriske kristne ble arrestert i provinsen El Tarf lørdag, fordi de feiret gudstjeneste i et lokale som ikke er registrert til et slikt formål. Fire av dem er fortsatt fengslet anklaget for proselytisering og blasfemi. De ble fremstilt for retten søndag.

De seks ble arrestert rett før morgenbønnen tok til. Samlingen ble holdt i en privat leilighet i en landsby nær Bougous, lokalisert i den nordøstlige provinsen El Tarf, på grensen til Tunisia.

Den sjette arresterte var en mindreårig. Han ble løslatt fra fengslet, men holdes likevel i forvaring. Lokale kristne forventer at saken mot de seks vil komme opp for retten i Algerie en av de første dagene.

Lasarus og oppstandelsen, del 1

De siste månedene har jeg vært opptatt av Det nye testamentes beretninger om Lasarus, bror til Marta og Maria. I går var jeg på Grimerud på et ledersemiar, og der lyttet jeg til en mann fra Australia, som talte om Lasarus! Det var for meg et underlig guddommelig sammentreff. Jeg skal fortelle hvorfor jeg har vært og er opptatt av denne bibelske skikkelsen, men la meg først få presentere ham:

Lasarus, på gresk Làzaros, er en forkortelse av det hebraiske Eleazar, som betyr: Gud hjelper eller Gud har hjulpet. Det nye testamente beskriver to personer med dette navnet:

1) En fattig mann som Jesus forteller om: Luk 16,20-25
2) En mann fra Betania, bror til Marta og Maria, som Jesus vekker opp igjen fra de døde: Joh 11,1

Det er ikke mye vi vet om verken den fattige Lasarus, eller Jesu gode venn fra Betania. Hjemmet til de tre søsknene i Betania, som ligger 2,5 kilometer øst for Jerusalem, i den sørøstlige bakkehellingen av Oljeberget, var et godt sted for Jesus å være. Her kunne Han trekke seg tilbake uten hele tiden å ta hensyn til alle som presset seg inn på Ham. Dette hjemmet var et fristed for Jesus, her var Han elsket, verdsatt. Og mellom de tre søskene og Jesus må det ha utviklet seg et djupt og inderlig vennskap. Vi ser et tydelig eksempel på dette når Lasarus dør:

"Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: 'Hvor har dere lagt ham?' 'Herre, kom og se', sa de. Jesus gråt. 'Se, hvor glad han var i ham', sa jødene." (Joh 11,33-36)

Vennskap er noe vidunderlig vakkert. Og spesielt må det ha vært å være bestevenn med Jesus!

(fortsettes)

17 år gammel koptisk kristen drept av lærer og medelever fordi han bar et kors rundt halsen

17 år gamle Ayman Nabil Labib (bildet) ble drept ene og alene på grunn av at han - i likhet med de fleste koptere - hadde et kors tatovert på håndbaken. Han bar også et enkelt trekors rundt halsen, men under tskjorten.

Det hele skjedde 16. oktober og begynte som en diskusjon mellom muslimske og kristne elever, ved en skole i Mallawi i Minya provinsen i Egypt. Den muslimske læreren ba Ayman Nabil Labib ta av seg trekorset han bar rundt halsen, nektet Ayman dette. Da ble han angrepet av sin muslimske lærer. Han tok kvelertak på Ayman, og andre muslimske medelever medvirket til mishandlingen. Ayman Nabil Labib klarte å komme seg til skolens toalett, men medelevene fulgte etter og mishandlingen fortsatte.

Når en av skolens rådgivere tok ham med til Aymans rom pustet ham fremdeles. Da ambullansepersonalet kom til skolen en time senere, var Ayman Nabil Labib død.

Det fremkommer nå opplysninger om at rektor ved skolen nektet å gå inn i klasserommet for å se hva som var årsaken til bråket. Aymans foreldre at både rektor, læreren og studentene som forårsaket at Ayman ble drept, stilles for retten.

Guvernøren i Minya, El-Rouby, har besøkt biskop Dimitrios av Mallawi, for å kondolere. I følget var også flere andre representanter for myndighetene. Guvernøren har suspendert rektor, to av hans rådgivere og en sosialarbeider som var på jobb da han ble drept.

Etter begravelsen av Ayman Nabil Labib gikk 5000 koptere i sørgemarsj gjennom Mallawi's gater.

Kirken må fokusere på de fattige for å hindre at den blir korrupt

Hvordan skal vi forhindre korrupsjon i kirken, spør Henri Nouwen (bildet)? Og svarer:

"Ved å fokusere på de fattige!"

Nouwen legger til:

"De fattige gjør kirken tro mot sitt kall. Når kirken ikke lenger er kirke for de fattige, mister den sin åndelige identitet. Da blir den fanget av uenighet, sjalusi, maktkamp, trivialiteter."

Så siterer Nouwen apostelen Paulus, som skriver:

"Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre." (1.Kor 12,24-25)

Henri Nouwen er overbevist om at dette er kirkens sanne visjon:

"De fattige er gitt til kirken, slik at kirken som Kristi kropp kan bli og fortsatt være et sted for gjensidig handling, kjærlighet og fred."