Alt Den Hellige Ånd rører ved fylles med glede

Det er staretsen Serafim av Sarov (bildet) som har sagt at "mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd".

Denne hellige mannen, som levde i årene 1759-1833, gikk i kloster allerede som 19 åring. I klostret som lå i Sarov i de dype russiske skogene, levde han som en helt vanlig munk de første 16 årene. De neste fasen av hans liv tilbrakte han for det meste i ensomhet i en liten koie inne i disse skogene. Her levde han uten omgang med noe menneske. Først 55 år gammel, åpnet han døra til koia si - og fra da av tok han imot mennesker til sjelesorg og åndelig veiledning fra tidlig morgen til sene kvelden. Noen dager kunne han ta imot flere hundre besøkende.

Følgende historie fortelles om ham:

En dag kom en mann ved navn Nicholas Motovikov til Serafim, for å få hans råd og åndelige veiledning. I forbindelse med dette møtet, hvor Serafim delte av sin åndelige innsikt med ham, fant følgende samtale sted mellom dem:

"Hva føler du?", spurte Serafim.
"En umåtelig følelse av velvære," svarte jeg.
"Men hva slags velvære? På hvilken måte føler du deg vel?"
"Jeg føler en slik ro," svarte jeg, "en slik fred i min sjel at ingen ord kan uttrykke det."
"Dette", sa fader Serafim, er den fred som Herren talte om til sine disipler: Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir (Joh 14,27), den fred som er over all forstand. (Fil 4,7) Hva annet føler du?"
"Undelig glede i hele mitt hjerte."
Og fader Serafim fortsatte: "Når Guds Ånd kommer ned over et menneske og overskygger det med fylden av sitt nærvær , da flyter dette menneskets sjel over med unevnelig glede, for Den Hellige Ånd fyller alt den rører ved med glede."

Bildet viser steinen Serafim av Sarov knelte ved og tilbrakte timer i bønn.

Dostojevskij valgte Kristus fremfor alt annet

Jeg holder på å lese "Lutring gjennom lidelse" av nå nylig avdøde professor Geir Kjetsaa. Denne lille boken er en gjennomgang av Fjodor Dostojevskij's (bildet) mesterverk "Brødrene Karamasov".

I denne boken henviser Kjetssa til noe Dostojevskij skrev i Sibir i 1854:

"Hvis noen brakte meg beviset for at sannheten om vårt liv ikke er i Kristus, og hvis det skulle bli fastslått at sannheten virkelig ligger et annet sted enn hos Ham, så ville jeg likevel velge Kristus fremfor sannheten."

Det er sterke ord, og det lar oss ane noe av den voldsomme religiøse omveltningen som var foregått hos den russiske dikteren de fire årene han befant seg i tukthus i Sibir.

Da trebindsverket "Brødrene Karamasov" var ferdigskrevet i 1880 og døden forestod, noterte Dostojevskij den samme overbevisning som han hadde kommet fram til under tukthusoppholdet:

"Sett at Kristus var en feiltagelse, og dette ble godtgjort som en kjennsgjerning! Jeg ville likevel under alle omstendigheter foretrekke Kristus fremfor alt annet."

Tenk å ha en slik kjærlighet til Kristus.

Har du ikke lest Brødrene Karamasov? Ja, da er det noe å gi seg i kast med denne vinteren. Du vil sannelig ikke bli skuffet. Den har alt: drama, kjærlighet, religiøse grublerier, møte med det hellige, og det heselige. Brødrene Karamasov står som en endelig syntese av alle de tanker vi finner i Dostojevskij's tidligere romaner. Sjeldent trer den kristne tro så sterkt frem som her. Det var lesningen av Brødrene Dostojevskij som fikk meg interessert i Russland og ikke minst den ortodokse kirke og tro.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 3

Her følger noen flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje:

3. Fryd deg i Herren

"Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter."

Vi må fokusere på Herren, sette Han først i våre liv. Jesus sier jo: "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." (Matt 6,33) Skal vi få vite hva som er Guds vilje, må vi sette Ham i sentrum, også hva våre følelser angår. Vårt forhold til Gud handler om å kjenne Herren, da må vi også kjenne Hans sinn. Hans sinnelag lærer vi å kjenne ved å tilbringe tid i Hans nærhet, når vi lærer Hans karakter å kjenne.

Et egnet bibelstudium å så måte er å studere hva Guds ord sier om Guds karakter. Hvem er Han, hvilke karakteregenskaper har vår himmelske Far?

Når vi lærer Gud å kjenne, lærer vi også samtidig Hans hjerte og sinn å kjenne, og Han deler sine tanker med oss. I djupeste fortrolighet.

I Salme 25,14 kan vi lese:

"Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort."

Er vårt sinn fylt med alle andre ting enn det som hører Guds rike til, kan vi ikke forvente å få kunngjort det som Gud vil fortelle oss.

(fortsettes)

Å velge korset - hver dag

Skal vi gå Jesu vei - og skal Hans vei bli vår vei, kommer vi ikke utenom korset. Hver dag blir en disippel av Jesus bedt om èn ting: fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Mesteren. Det finnes ikke dager uten at dette må skje. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus:

" Ja, mine søsken, jeg dør hver dag, det er like sant som at jeg er stolt av dere i Kristus Jesus." (1.Kor 15,31)

Dette er et valg vi må gjøre. Det kommer ikke av seg selv. Å fornekte seg selv er noe konkret. I en tid hvor selvrealisering er nøkkelordet, og individualismen er så sterk, er dette ikke et populært ord. Derfor hører vi da også svært sjeldent noen predikant forkynne om selvfornektelse og selvlivets død.

Noen ord av Gregorios av Nazianzos (330-395) har talt til meg i dag:

"Jeg har alltid felles med Kristus - Ånden og kroppen, spikrene og oppstandelsen. Kristus, Du er for meg mitt fedreland, min styrke, min ære, mitt alt. Kristus er min styrke og min ånd, den underbare pris i veddeløpet. Det er Han som gjør at jeg kan løpe fort. Han er min reneste kjærlighet, for Hans trofasthet mot dem som elsker Ham er større enn alt vi kan forestille oss. I Ham er min glede, selv om Han sender lidelse i min vei, for jeg vil bli renset som gull i ilden."

Dagens bloggbilde er tatt av abbeden ved All-Merciful Saviour Monastery på Vashon Island, USA, abbed Tryphon, og viser inngangspartiet til klostret. Abbed Tryphon har norske aner, og er en god venn av meg.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 2

Her følger noen flere gode råd for å for å ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje:

2. Vandre i lyset

Apostelen Johannes skriver: "Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,5-10)

Å leve i synd er å leve i mørke, og det hindrer oss i å høre fra Gud. I 1.Pet 2,11 kan vi lese disse ordene: " Jeg formaner dere, mine kjære, som er fremmede og utlendinger: Sky lystene som kommer fra deres kjøtt og blod, og som fører krig mot sjelen."

Bibelen advarer oss og sier dette om en frafallen, en som lever i synd: "Den som er frafallen i hjertet, fylles med sine egne veier, men en god mann lar seg fylle ovenfra." (Ord 14,14 Bibelen Guds Ord)

Skal vi finne ut hva som er velbehagelig for Gud må vi leve i lyset med våre liv, da kan vi ikke skjule ting for Ham. Det vil nemlig hindre oss i å få bønnesvar. Det betyr at vi også må ta et oppgjør med og skille oss fra ting som klart strider imot Guds ord.

(fortsettes)

Mennonitene på plass i katastrofeområdet

Jordskjelv, en tsunami, et vulkanutbrudd, oversvømmelser - alt dette på en måned - ja, mesteparten på èn uke! Det er situasjonen for Indonesia. Arbeidere fra Mennonitenes Sentralkomite er på plass i katastrofeområdet. De samarbeider med Indonesian Mennonite Diakonial Service, for å bestemme den beste måten de kan respondere på de store utfordringene dette medfører.

Mennonitenes Sentralkomite henstiller nå alle kristne til å be for de mange tusener som er rammet. Kontoret til Mennonitenes sentralkomite ligger kun 15 mil fra vulkanen som nå har utbrudd. Så langt er alt i orden med både bygninger og medarbeidere.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 1

Når vi står overfor avgjørelser som må tas, hvordan kan vi da ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje? Her følger noen råd basert på Guds ord:

1. Stol ikke på din egen forstand, stol på Herren.

"Sett din lit til Herren, av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand." (Ord 3,5) "Den som setter sin lit til sin forstand, han er en dåre. Men den som vandrer i visdom, han blir frelst." (Ord 29,26) "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?" (Jer 17,9)

Det menneske som stoler på sin egen vuderingsevne, kunnskap og forstand, vil ta feil avgjørelser. Vi må søke Herren og stole på Ham. Selv om vi som kristne har fått en ny natur, er fortsatt den gamle Adam der og vil forvolde oss problemer. Vi må regne med Gud på alle våre veier, og det gjør vi når vi lever i bønn. I stedet for å stole på oss selv, søker vi Herren for Hans visdom for små og store avgjørelser som vi skal tas. Han har gitt oss løfter om å lede oss. Derfor trenger vi å be over de avgjørelsene som vi skal ta.

I ett og alt skal vi også underlegge oss det Gud sier i sitt eget ord. Det er vår autoritet. Hvis vårt ønske er å ta kloke avgjørelser må vi være ivrige bibellesere! For det er gjennom å lese Guds ord at vi lærer Guds tanker og karakter å kjenne:

"For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn." (1.Kor 2,16)

Gjennom Guds ord lærer vi Guds vilje å kjenne: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

Gjennom å lese og høre Guds ord forkynt får vi også tro! "Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord." (Rom 10,17)

(fortsettes)

Tidebønnene slik kopterne ber dem

I går var jeg så heldig at jeg fikk låne et eksemplar av den koptiske kirkes tidebønnsbok, av en god venn av meg. Det er interessant å sammenligne de ulike tidebønntradisjonene. For tiden bruker jeg tidebønnboken som er utformet i kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby. Men jeg lager meg også en egen bønnebok. Her har jeg samlet bønner helt tilbake til Kirkens første tid, og her samler jeg bønner jeg kommer over fra ulike tradisjoner. For Kirkens tradisjon er rik, og det er mye å øse av.

Agpia - som er koptisk for nettopp tidebønn, inneholder de ulike bønnene som bes til faste tider på døgnet. Den inneholder også en del evangelielesninger, og har en egen avdeling for de bønnene som munkene ber.

Nå skal jeg bruke deler av denne fredagen til å gå igjennom den, og jeg kommer sikkert til å notere ned noen av bønnene i min egen bønnebok. Så langt jeg har lest i den er jeg allerede blitt rikt velsignet!

Om du vil kikke litt i den selv, finner du den her:

http://popekirillos.net/EN/books/Agpia.pdf

På bildet ser vi den koptiske paven, Shenpuda III.

Radikalt kommunitetsliv, del 3

Etter hvert var det flere som sluttet seg til Jordan/England på Koinonia farm, og gjester kom for å se nærmere på disse som ville leve slik Jesus lærte og praktiserte. Kommuniteten vokste. Både medlemmenem, gjestene og naboene kom for måltidsfellesskap, bibelstudium og sommerstevner for ungdom. Helt fra begynnelsen av understreket kommuniteten betydningen av likhet og fellesskap for alle. Når ressursene tillot det leide man inn sessongarbeidere - svarte og hvite - og de fikk lik lønn. Det var uhørt på den tiden hvor raseskillepolitikken hadde gode kår i USA. Noe som også var uhørt - og som ble praktisert i denne kommuniteten - var at svarte og hvite satt ved samme spisebord.

Dette fellesskapet hvor alle ble behandlet likt ble et sterkt vitnesbyrd for mange. Gjennom 1950-1960 tallet ble Koinonia Farm et vitnesbyrd om ikke-vold og likhet mellom folkegruppene. Så kom da også kraftige reaksjoner.

Fra blant annet Ku Klux Klan og andre rasister. Medlemmene av kommuniteten ble utsatt for dødstrusler, eiendommen ble ødelagt en rekke ganger, det ble kastet brannbomber mot dem, det ble skutt mot dem og flere av medlemmene ble utstøtt fra de kirkene som de var medlemmer av. Så ble det i verksatt økonomisk boikott av bondegården, og de produktene de solgte.

Dette var en hard tid, hvor medlemmene av kommuniteten ble satt på en stor prøve og led mye. Men de holdt ut.

(fortsettes)

Bildet viser noen av de tidlige medlemmene av Koinonia farm.

Mer om søster Abraham

21. oktober skrev jeg om den danske nonnen, søster Abraham, som vi ser her på bildet i det hun maler et ikon. Hun bor i Jerusalem, og virker her blant de fattige. Inntektene av ikonene hun maler går til dem. Jeg har fått flere henvendelser med spørsmål om henne. For de som er interessert i mer stoff om hennes rike liv og tjeneste, kan dere finne det her:

http://www.nordlysportal.dk/nordlysportal/default.asp?site=20&page=1495

Radikalt kommunitetsliv, del 2

Når Clarence og Florence Jordan og Martin og Mabel England grunnla Koinonia Farm i 1942, skulle det være et "sted hvor Guds rike skulle demonstreres". For disse fire betydde det et fellesskap av troende som delte livet og fulgte eksemplet til de første kristne kommunitetene, slik de er skildret i Apostlenes gjerninger. Dette ville de se skje ute for den fattige landsbygda i de amerikanske sørstatene hvor raseskillepolitikken herjet.

Clarence Jordan hadde studert ved landbruksavdelingen ved Universitetet i Georgia, og ville bruke de kunnskapene han hadde ervervet seg til "å forsøke å konservere jorda, Guds hellige jord" og hjelpe de fattige. Flesteparten av naboene til Koinonia Farm var fattige svarte småbrukere.

Både Clarence Jordan og Martin England var ordinerte pastorer og professorer. Jordan hadde en doktorgrad i nytestamentlig gresk. En del av deres visjon var å trene afrikansk-amerikanske pastorer som bodde i området.

De første årene ble Clarence Jordan invitert til å preke i de ulike lokale menighetene. Fordi gårdsdriften denne første tiden tok så mye av deres tid klarte de ikke å sette i gang med undervisningsopplegget de hadde planlagt, men de besøkte og holdt kontakt med både svarte og hvite kirker i nabolaget. For dem holdt de frem visjonen om en flerkulturell kommunitet hvor svarte og hvite kunne leve og arbeide sammen.

Basert på et radikalt kall til disippelskap var Koinonia's blotte nærvær en protest rasisme, militarisme og materialisme hvor de søkte å hengi seg til:

1. Behandle alle mennesker med verdighet og rettferdighet.
2. Velge kjærlighet i stedet for vold.
3. Dele alt og leve enkelt
4. Forvalte jorda og ressursene godt

(fortsettes)

Opus dei - Guds arbeid

Når den hellige Benedikt (ikonet) skrev om bønn beskrev han bønnen som Opus Dei - Guds arbeid. Det er kanskje en uvant tanke: at bønn er arbeid. Ikke bare arbeid i den forstand at det som utføres faktisk kan sammenlignes med kroppslig arbeid, men at det er arbeid i den forstand at det er noe som krever oss. Enkelte tenker at bønn bare handler om det spontane, og med det menes: det som faller en i hu der og da.

Men bønn er mer enn som så. For en kristen burde bønn være det naturligste av alt, og bønnen burde heller ikke bare være tilfeldig, noe som skjer der og da, når vi føler for det. Slik var det ikke for det største forbildet hva bønn angår, nemlig Jesus. Og slik var det heller ikke for apostlene. De bad alle regelmessig.

Det som er uvant for oss er kanskje tanken om at bønn er noe som må læres. For vi tror kanskje at å be er noe vi kan. Men disiplene til Jesus opplevde det annerledes. En dag sa de til Jesus:

"En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» (Luk 11,1)

Johannes var med andre ord et forbilde - også når det gjaldt bønn. Og han levde slik at andre fikk lyst til å be, og ville lære av ham, fordi de så hva bønnen utrettet i livet til døperen og asketen Johannes. Og ikke minst: de så hva som skjedde mens Johannes når han ba. Johannes modellerte et bønnneliv, og hans han lærte sine disipler å be. Dette la disiplene til Jesus merke til, og de kom til Jesus, for at Han skulle lære dem å be. De hadde selvsagt lagt merke til hvordan deres Mester ba. De var kjent med at Han trakk seg unna for å be.

I min daglige bibellesning leser jeg for tiden Markusevangeliet, og jeg leser det i den nye reviderte oversettelsen fra 2005, som Bibelselskapet har gitt ut. Det er alltid spennende å lese en ny oversettelse. Nyansene kommer frem når man benytter ulike oversettelser. I Mark 6,45-52 finner vi beretningen om Jesus som går på vannet. I den sammenhengen står det:

"Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mot Betsaida, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be." (Mark 6,45-46)

Dette talte veldig til meg - også fordi jeg var i en helt spesiell situasjon når jeg leste det. For meg ble dette et fornyet kall til å gå inn i bønnens tjeneste på nytt. Av og til er det nemlig slik at vi må ta farvell med noe, for så å begi seg ut i ødemarken og stillheten for å be og lytte til Gud. Det er også noe som må læres.

Er du villig til å la Gud lære deg å be?
Og til å oppleve at bønn er å arbeide?

Ikonet og treet

Jeg har fått lov til å publisere en artikkel av en venn av meg, Fredrik W-h Steensen, som er ortodoks prest. Det er en meditasjontekst, hvis innhold jeg synes var så godt, at jeg gjerne vil dele det med denne bloggens lesere. Teksten er litt lengere enn det jeg vanligvis legger ut, men jeg tror alle som tar seg tid til å lese dette, vil bli rikt velsignet. Her følger fader Fredriks tekst:

Ute i hagen, inn til skogkanten stod det en gammel utløe en gang i tiden, grå luftig som alle slike gamle innsamlingskoier for vinterfôr var. Når vinden suste i trærne ulte det i den lille koia, med sine spennende tømmervegger og sin historie. En gammel stall som skulle bli et møtested mellom himmel og jord slik en stall i Betlehem var det en gang for over 2000 år siden. Sikkert et sted etter barfot karmelitteren Johannes av Korsets smak, intet praktbygg, men enkelt, funksjonelt og nær naturen. Jeg liker å forestille meg det slik. Den lille utløa ville være det perfekte sted for bønn, meditasjon, lovsang og tilbedelse. Og som stallen i Betlehem når englene sang for hyrdene på marken, skulle den lille stallen bli et hus for tilbedelse og lovsang, et sted å tømme sitt hjerte ved Jesu fot, ved korset rot, ved alteret.

I dag ligger Sunniva kapellet der, tilbaketrukket med de store furukronene vaiende høyt og beskyttende over taket et sted mellom bakken og universets uendelighet. I skogkanten hvor den eneste støyen er stearinlysenes knitrende brann, pustens rolige bevegelse og pennens skraping mot det myke papiret. Her er ingen støy, ingen forstyrrende summing, bare stillhetens gode budskap som skaper rom til ettertankens mange utflukter, bønnens og meditasjonens nærvær og den stille gledes jubelrop.

I stillheten, i møte med Det Hellige vokser mysteriet når man i vinterkvelden lener hodet bakover og ser himmelens myriader av stjerner. Her formes spørsmål og tanker som krever tid og ikke har enkle og lette svar og ikke minst: I stillheten møter jeg meg selv, mine gleder og sorger, min trofasthet og mitt svik, jeg lærer å kjenne meg selv som menneske på godt og ondt. I stillheten lever jeg spenningen mellom ikonet og treet, to elementer som gir rom for ettertanke og plass til livets og verdens funderinger. I stilla kan jeg ta med meg verdens merkverdigheter og likevel stenge verden ute, samtidig legge mitt eget av meg og bare kjenne jeg lever.

Ikonet

Det må finnes uttallige ikoner i verden, men det finnes bare et på alteret i Hellige Sunniva Kapell, det er til gjengjeld spesielt, nesten skremmende. Det virker levende der det står på alteret, og selv om øynene er igjen så følger Kristus deg med øynene. Ja, han ser på meg der jeg går, sitter, kneler og tilbeder, det er som øynene er åpne og igjen på en og samme gang, synlig og usynlig. Ansiktet er tydelig, men likevel skjult, det flommer over av smerte samtidig som det er pur glede som gjennomsyrer hele bildet.

I løpet av noen få pennestrøk, malt på en treplate, er det som om hele Herrens liv kommer meg i møte med sin glede og sorg, sin smerte, død og oppstandelses jubel. Alt er samlet i ikonet. Dette herlige maleri, malt av omvendte buddhistmunker, dette hellige ikon som gir så mye og ransaker mitt indre. Ufattelig hvordan et ikon kan få et menneske til å søke det hellige og ransake seg selv. Ikonet leder mine tanker, mine bønner og minner meg om noe er større enn oss selv.

Ikonet gjenspeiler livet, også slik det forsonet seg for Herren under livet her på jord. Samtidig er det noe himmelsk over det hele, og likevel så menneskelig. Vi blir minnet på det utrolige i Jesu doble natur: Sant menneske og sann Gud. Det er godt å søke og finne stillheten foran alteret, ved Korsets fot og med ikonets varme, trøstende, ransakende og styrkende blikk som vokter over oss alle.

Treet

Ikke så langt herfra står et tre, lent utover elva, ut over et jorde, for seg selv, likevel sammen med alle de andre trærne. Ut over vannet strekker det seg, drikkende av den livgivende elva. Majestetisk bøyer krona seg ut over vannet, stolt står treet der i vær og vind, gjennom hele årets skiftende omgivelser…

Ut til en fortapt verden roper treet der det står, se her er liv. Men vi farer forbi, vi skal alltid forbi, videre i full fart mot et mål vi ikke riktig ser. Vi har ikke tid, tiden går så alt for fort, men like trofast står treet ved elvebredden og venter. Mennesker har kommet og gått, generasjoner har kanskje passert, men like trofast står treet der.

Oppe på fjellet, litt lenger opp i dalen står et annet tre. En liten pjuskete busk, ser det ut til. Likevel, generasjoner av mennesker har sett den lille grana, uten å vite hvor utrolig gammelt treet er.

Livet og tanken.

I skyggen av det uutsigelige og uforståelige settes vårt moderne liv på prøve. Her gis rom for tanker som mange føler, men få våger å si høyt. I dette møtet blir livet så viktig så alt annet blir uvesentlig, her har helt fremmede ideer formet seg i mitt indre og en kritisk røst har formet seg i mitt indre. Hvor er vi på vei?

Mange elementer og mange hendelser former oss og hva vi blir, et stort maskineri står klar til å påvirke oss like fra vi blir født, barnehage, skole, universitet er viktige formings-sentere på samme måte som foreldre og miljø. Hele veien møter vi forventninger om hvem vi skal være og hva vi skal gjøre, det er ikke store rom for avvik. Vi skal være et lite element i samfunnets store hjul og bli som alle andre. Ettersom tiden har gått har spørsmålene blitt mange om hvorvidt dette er riktig eller ikke. Jeg tror ikke det, noe som er blitt klart etter timer i spenningen mellom Ikonet og treet.

Tanker som sirlig er ført inn i mine meditasjonsbøker, skrevet i håndskrevne brev og i enda større grad kommet fram i samtale med mennesker i nye og annerledes livssituasjoner. Det er rett og slett rom for ettertanke, undring, filosofi og omtanke i møtet med bønn og meditasjon. Tanker bygget på og et resultat av erfaring og ikke minst møte med den ortodokskatolske kristne tradisjon som jeg har lært å elske da den åpenbarer Mysteriet og gleden over livet.

Velkommen til en vandring over, mellom treet og ikonet.

Bildet viser St.Sunniva kapellet.

Veien tilbake er veien framover!

Den nå pensjonerte lutherske biskopen i Visby stift, Biörn Fjärstedt (bildet), har skrevet et svært interessant innlegg i den svenske Dagen. Her skriver han om sekulariseringen som har rammet Europas kirker og om den åndelige krise mange opplever. Vis som biskopen er, råder han oss til å søke tilbake til kirkens røtter. Tittelen er på innlegget er da også talende i seg selv: "Vägen tillbaka er vägen framåt". Biskop Fjärstedt skriver:

"Framför allt de protestantiska traditionerna är illa ute, de som på ett eller annat sätt lät sig knytas till de statliga systemen. Men inte heller de anglosaxiska frikyrkorna tycks känna av någon förlig vind."

Mot slutten av innlegget peker han på en vei videre, det som er bevart i apostolisk tradisjon, og her henviser han til de kirker som har vokst fram i Midt-Østen:

"Många har fått upp ögonen för vad de förvaltat från äldsta tid, ofta under svåra prövningar. Det visar sig att det trots en viss brokighet finns en fascinerande entydighet vad gäller gudstjänstens ordning, dess "ordo", sakramenten, de kyrkliga ämbetena, de heliga skrifterna, den nicenska tron, kyrkorummets symbolik med dopfuntens och altarets funktion, bönetjänsten i psaltarläsningens form och rökelsen som bönens symbol, även de liturgiska dräkternas symbolik och den monastiska traditionen. Detta återfinns ju också i bysantinskt ortodox och i latinsk tradition."

Ikke alle vil være enig i den konklusjonen biskop Fjärstadt kommer med, men det er verd å tenke igjennom det han skriver. For hvor går veien videre - ut av det uføret vi har kommet i? En stadig større spilttelse av Kristi kropp?

Hele innlegget finner du her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=231982

Foto: Dagen.se

Hvordan prøver vi og skjelner vi ånder, del 8

Hvordan skal en falsk profet avsløres? I Johannes 10 finner vi et svært interessant utsagn av Jesus i den forbindelse:

"Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene." (Joh 10,1-2)

Se på Jesus! Han er alt det den falske profeten ikke er!

Jesus kom for å tjene, og for å gi sitt liv for oss. En falsk profet er kommet for å herske, og for at andre skal gi sitt liv for ham eller henne. Den hyrde Gud har sendt, har ingen skjult agenda. Han går gjennom porten. Alt er i lyset. Den falske profeten vil gå snikveier. En falsk profet lever ikke i lyset, men lar lyskasteren lyse opp ham eller henne, slik at de får den æren som bare Jesus tilkommer.

Apostelen Peter skriver i sitt brev:

"De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lideler og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken." (1.Pet 5,1-3)

Her ser vi tydelig forskjellen på det sanne og det falske.
En falsk profet lar ikke hjertet styre, men hjernen.
En falsk profet hersker over andre.
En falsk profet er intet forbilde.

En falsk profet gjør det han eller henne gjør ut fra vinning.

Slik vil vårt arbeid drives i tiden fremover

Vår bønnetjeneste har en periode vært gjennom en reorganisering. Vi kommer i tiden fremover til å konsentrere oss om å bygge opp arbeidet rundt Kristi himmelfartskapellet, som vil være et sted for bønn og åndelig veiledning. Rammen rundt dette arbeidet skjer gjennom etableringen av Pilegrimskommuniteten, et økumenisk fellesskap bestående av enkeltpersoner som vil leve i bønn og kontemplasjon på sitt hjemsted, og samtidig ha regelmessig fellesskap gjennom retreater, nattverdgudstjenester og fellessamlinger.

Vi ønsker å modellere et fellesskap som tar Jesu ord om enhet på alvor, bygget på bønn. Fremdeles vil vi i den utstrekning det er mulig holde seminarer, enkeltmøter og retreater, og vi ønsker å være medvandere og samtalepartnere for de som er i tjeneste i Kristi kropp.

Vi tilbyr litteratur om bønn og den personlige Gudsrelasjonen.

Kristi himmelfartskapellet og Pilegrimskommuniteten er et sted og en sammenheng hvor Jesusbønnen praktiseres, og vi ønsker å være til hjelp for de som vil praktisere denne.

Vårt arbeid bygger på Trosbekjenelsen fra Nikea (325) Konstantinopel (381), og medlemmene kommer fra ulike trossamfunn.

Spennende symposium om korsteologi på Menighetsfakultetet

Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo samarbeider med Peterstiftelsen om et svært spennende symposium, 4. november, hvor tema er: "En dag i korsets sentrum - hva betyr det å ta sitt kors opp og følge Jesus".

En av foredragsholderne er fader Marius Teican (bildet), rumensk ortodoks prest i Oslo. Han skal snakke om "Martyriets hemmelighet. Ortodokse vitnesbyrd fra kommunismens fengsler."

Symposiumet som er åpent for alle begynner kl.09.00 med en innledning ved rektor Vidar Haanes. 0915 foredrar professor Torleiv Austad om "Anfektelsen og korset i luthersk teologi, 10.15-11.10 taler fader Teican. Etter lunsj slipper Joachim Grün, lederen for Peterstiftelsen til med "Korset i vår personlige hverdag og kirkens fremtid", kl.12.45 er det et lysbildeprogram med Trygve Skogrands bilder med tema: "Hellig hverdag". Kl 13.15-13.45 snakker søster Hildegunn Koch ved Lunden kloster om "Korsets betydning i mitt liv - med Maria under korset", kl.13.45-14.15 taler prest og forfatter Stein Solberg om "Min ørkentid - i lys av viljesmystikken" og 14.30-15.00 er det musikalsk korsteologi. Det hele avsluttes med en panelsamtale. Programmet er ferdig 15.45.

Påmelding skjer til post@peterstiftelsen.no eller mobil 415 49 415
Avgift 250 som inkluderer lunsj og siste nr av Over Alt.

Minnedag for Eata - biskop av Lindisfarne

I dag er det minnedagen for biskop Eata av Lindisfarne. For alle oss som er opptatt av den keltiske betydningen for kristningen av Norge, og den keltiske spiritualiteten, er dette en viktig dag.

Eata var en av de første 12 guttene som ble undervist biskop Aidan (bildet) og utdannet på Lindisfarne. Han ble en stor Guds mann, og sto etter hvert ansvarlig for undervisningen ved Melrose hvor han sto for opplæringen av en annen svært kjent mann i den keltisk kristne tradisjonen, nemlig Cuthbert. Disse to ble gode venner.

På midten av det syvende århundre fikk Eata og Cutchbert et landområde i Ripon for å bygge et kloster. Det var på det stedet hvor katedralen i Ripon står i dag. De ble senere drevet derfra av Wilfred, også han opplært av biskop Aidan, etter at Wilfred hadde vært i Roma og blitt blendet av den makt og ære som var der. Wilfred ville innføre romersk-katolsk struktur i Ripon, og dermed måtte Eata og Cutchbert bort. De vendte derfor hjem til Melrose.

I forbindelse med synoden i Whitby ble Eata biskop på Lindisfarne, mens Cutchbert ble abbed i klostret. Senere i livet flyttet Eata til Hexham, og Cutchbert overtok som biskop på Lindisfarne. Han er begravet i Hexham og blir hyllet som en fredens mann og for det enkle livet han levde.

Kommuniteten på Lindisfarne i dag, St. Aidan and Hilda, skriver i forbindelse med denne minnedagen:

"Måtte vi følge i Eata's fotspor og trene de vi har ansvar for i Kristi vei, både med ord og med det livet vi lever. Måtte vi vandre fredens og enkelhetens veier, og tjene ydmykt der hvor Gud enn måtte sette oss."

Menighet begynte å hjelpe sine egne medlemmer praktisk - og ble snudd opp ned

Medlemmene av First Baptist Church i Orlando, Florida tok pastoren på ordet da han underviste over Jak1,22:

"Men vær Ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv."

Og det fikk uante konsekvenser!

I flere uker har pastor David Uth preket over Jakobs brev i forbindelse med søndagens gudstjenester. Mens han forberedte seg for å preke over Jak 2,14-26 - der hvor det står om tro uten gjerninger - kjente han seg ledet til å gjøre noe annerledes i menigheten han betjener som pastor.

"Mens jeg arbeidet med min preken - ba og leste meg igjennom dette skriftavsnittet - slo det meg at det er en ting at folk kjenner til behovene i nabolaget eller byen hvor de bor, men jeg ble også klar over at det fantes virkelige behov i vår egen menighet. Jeg fant ut at om vi skulle bli Ordets gjørere, måtte vi gjøre noe for dem som først sto oss nærmest.

Det var dette han konkluderte budskapet sitt med søndag 5. september, og han ba alle som hadde umiddelbare behov om å komme fram. Menigheten har 3.500 medlemmer. Til å begynne med var reaksjonen heller laber, men plutselig braket det løs og 250 personer kom frem til plattformen. Noen av dem hadde behov for mat, noen hadde biler som måtte repareres, noen trengte å komme seg til tannlegen men hadde ikke råd til det, noen hadde hus som måtte fikses, andre trengte hjelp til å komme seg til advokat, andre hadde regninger de ikke klarte å betale.

Så ble navnene og behovene skrevet opp, og lest fra talerstolen. Da kom det frem dobbelt så mange som de som kom frem med behovene sine. Det var folk som gjerne ville hjelpe dem!

"Det var helt utrolig det som skjedde. Jeg så et ungt par i menigheten som jeg vet sliter. De gikk gråtende frem for å hjelpe et annet par som også sliter. Det var sterkt å se," forteller pastor Uth.

Siden denne søndagen har menigheten arbeidet med å systematisere hvordan de som har behov i menigheten skal få den hjelpen de trenger. Pastorens undervisning forløste en generøsitet som lå der latent, men som måtte settes fri.

"Den første som kom til meg etter møtet sa: 'Jeg trodde denne menigheten ville gjøre som alle andre menigheter. Gi meg en pose med mat, og så sende meg hjem. Men i kveld har dere elsket meg, og dere er blitt min familie'. Det var sterkt å høre," sier pastor Uth.

Radikalt kommunitetsliv, del 1

I Americus i Georgia i USA finnes det en kommunitet som lever i radikal etterfølgelse av Jesus. Den ble startet i 1942 av sørstatsbaptisten Clerence Jordan og hans kone Florence (bildet), sammen med ekteparet Martin og Mabel England. Koinonia Farm er blitt et eksempel for mange andre som ønsker å leve i pakt med Bergprekenen og den tidlige menigheten. Ut fra kommuniteten i Georgia er også andre kjente tiltak som Habitat for Humanity, en kristen organisasjon som arbeider med å bygge hus til ubemidlede og fattige mennesker, Jubilee Partners - en kristen kommunitet som arbeider med flyktninger og som driver aktivt fredsarbeid - samt et fengselsarbeid, sprunget ut.

I Koinonia Farm har man helt fra begynnelsen av forsøkt å leve et enkelt fellesskapsliv bygget på fred og delt liv, og det fikk man problemer med. Motstanden mot denne radikale livsformen var stor, særlig fordi hvite og svarte arbeidet side om side. Det ble ikke tålt i det rasedelte USA på den tiden. Og det skaper fremdeles reaksjoner hos enkelte.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på denne og andre radikale kommuniteter, som har fått være til inspirasjon for mange andre. Vi trenger slike modeller i dag. Mer enn noe annet trenger vi å se livet med Jesus levd ut i praktisk hverdagsliv. Altfor ofte blir det å være en kristen synonymt med det å delta på en drøy times gudstjeneste på søndagen.

(fortsettes)