Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 1

Her følger første del av prekenen jeg holdt i forbindelse med Allehelgens søndagen i Toten frikirke i formiddag. Teksten er Åp 7,9-14 og jeg anbefaler at du leser den først, før du leser videre.

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Jeg har tenkt mye på disse ordene av Makarios foran denne Allehelgens søndagen. Apostelen Paulus skriver om det samme, bare med andre ord, i det første brevet til den kristne forsamlingen i Korint. I 1.Kor 6,19-20 heter det: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud. Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (min uthevelse)

Når den sammen apostelen setter seg ned for å skrive til de nystartede menighetene, så innleder han sine brev med å adressere dem til "de hellige". La meg gi deg et eksempel:

"Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!" (Rom 1,7)

Når Paulus skriver om innsamlingen til de fattige i menigheten i Jerusalem, skriver han slik i 1.Kor 16,1: "Når det gjelder innsamlingen til de hellige ..."

Slik omtales altså Guds barn: "de hellige".

Serafim av Sarov og "Min glede".

Når Serafim av Sarov, som levde djupt inne i de veldige Sarovskogene i Russland, i sin lille bønnekoie, ble oppsøkr av mennesker som søkte han åndelige veiledning, hilste ham dem med følgende ord: "Min glede!" Så la han til: "Kristus er oppstanden!" Tenk å få en slik hilsen når du ble møtt av noen. Men for Serafim av Sarov var det noe veldig dette, at de menneskene ha møtte var skapt i Guds bilde.

Vi er hellige - alle vi som har gjort Jesus til Frelser og Herre. Vi er blitt vasket rene i Jesu dyrebare blod, og har vendt denne verden ryggen og vandrer på den vei, som er Kristus. I 2.Kor 3,18 heter det: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

(fortsettes)

Stormuftien i Egypt erklærer alle kristne for vantro

I en nylig laget video som sirkulerer i Midt-Østen, kaller Stor-muftien i Egypt, Sheik Ali Gomaa (bildet), alle kristne for "kuffar", hvilket betyr 'vantro'. I en muslims ører korresponderer dette ordet med 'ond', 'fiende', og alt annet som er dårlig.

Dette er ikke retorikk. En slik uttalelse kan være med på å fyre opp under de sterke antikristelige følelsene som har blusset opp i kjølvannet av den såkalte 'arabiske våren'. Denne ser ut til å bli til en ekstrem vinter for kristne i Midt-Østen og Afrika.

Vi må ikke glemme våre trossøsken i disse landene. I dag - når vi feirer Allehelgens søndag - må vi huske på at vi lever i en verden hvor mennesker blir forfulgt, mishandlet og drept fordi de tror på Jesus. I dag - når dette leses - legges det nye til martyrskaren i himmelen.

Allehelgens søndag - en dag for å minnes de som la igjen sin signatur i oss

Dette er den store minnedagen. Søndagen da vi minnes de som har fullendt løpet, og er hjemme hos Gud. Her i tiden har vi vårt navn skrevet i protokollen til den menighet vi er tilsluttet. Når punktum settes for levd liv her på jorden, går vi ut av tiden og overflyttes til våre evige boliger. Da overføres også medlemsskapet til den himmelske festforsamlingen!

Ordene som ofte leses ved graven i forbindelse med en begravelse, er forunderlige:

"Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,25-26)

Hvordan er det mulig å leve etter at man er død? Det er mulig, fordi når en kristen dør, trer man inn i den evige tilværelsen hos Gud. Derfor tror vi at de som ikke lever er her i tiden, lever hos Gud. Og for meg personlig er det blitt så stort å tenke på dette: Når vi feirer gudstjeneste så feires den ikke blott alene med de som er tilstede i kirken, men den feires sammen med den himmelske gudstjenesteforsamlingen.

Jord og himmel knyttes sammen i et eneste stort NU.

Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Hebr 13,7-8)

De som er hjemme hos Gud er våre forbilder. Vi skal minnes deres liv, og særlig avslutningen det fikk. Det viktigste er nemlig ikke hvordan vi begynte vår vandring med Gud - men hvordan vi avslutter.

Vi har alle noen vi i dag tenker på. Skikken med å tenne lys på gravene er det stadig flere som følger. Jeg synes det er en god skikk. Vi trenger slike dager til å minnes, til å snakke om dem som ikke lenger er i blant oss, men som fikk betydning for våre liv. Som etterlot seg noe i oss, som la igjen sin signatur skrevet i andres liv. Jeg tenker at de fortsatt følger med oss. Hebreerbrevets forfatter skriver jo også om den store skyen av vitner som omgir oss. For meg skaper det både glede - og trygghet.

Ord i djup takknemlighet til Herren

Aleksander Schmemann (bildet) er en teolog jeg stadig vender tilbake til. Ikke minst til hans bøker om nattverden og gudstjenestens liturgi. På Thanksgiving day i 1983 holder han en preken, som skulle vise seg å være hans siste. Det var spesielt at hans siste preken skulle holdes på denne dagen, siden han hadde viet mesteparten av sitt liv til å skrive, undervise og tale om eukaristien, som nettopp betyr 'takksigelse'. Men det var også noe annet som var spesielt med denne dagen. Fader Schmemann tok frem fram lommen en kort skreven preken, i form av en bønn, som han leste opp. Dette var svært uvanlig. Fader Schmemann pleide alltid å preke rett fra hjertet.

Jeg har forsøkt å oversette hva han sa:

Alle som er i stand til å takke, er i stand til å bli frelst og få del i evig glede. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha mottatt denne eukaristi, som vi har ofret til den hellige Treenighet, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og som har fylt våre hjerter med Helligåndens glede, fred og rettferdighet. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha åpenbart Deg selv for oss og gitt oss en forsmak av Ditt kongerike. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha forent oss med hverandre for å tjene Deg og Din Hellige Kirke. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha hjulpet oss til å overvinne alle vanskeligheter, spenninger, lidenskaper, fristelser og gjenopprettet fred, gjensidig kjærlighet, og glede ved å dele samfunn med Den Hellige Ånd. Takk skal Du ha, Å Herre, for lidelsene Du har latt oss gjennomgå, og for at de har renset oss fra selviskhet og påminnet oss om 'det ene nødvendige': Ditt evige kongerike.

Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha gitt oss et land hvor vi fritt kan tilbe Deg. Takk skal Du ha, Å Herre, for denne skole, hvor Ditt navn blir proklamert. Takk skal Du ha, Å Herre, for våre familier: Ektemenn, hustruer, og særlig barna som lærer oss hvordan vi kan feire Ditt hellige Navn, i glede, bevegelse og hellig støy.

Takk skal Du ha, Å Herre, for alle og alt.

Stor er Du, Å Herre, vidunderlige er Dine gjerninger, og ingen ord er tilstekkelige for å feire Dine under.

Herre, det er godt å være her! Amen.

Trenger vi ikke å forkynne omvendelse, bare tro?

Siden Joh 3,16 og Apg 16,31 ikke nevner omvendelse, trekker enkelte den slutningen at omvendelse ikke er nødvendig for å bli frelst. Men det er en teologisk kortslutning!

For Jesus taler tydelig om omvendelsens nødvendighet. F.eks i Luk 13,1-5:

"På den tiden kom det noen og fortalte ham om de galileerne som Pilatus hadde drept slik at blodet deres blandet seg med blodet fra dyrene de ofret. Da tok Jesus til orde: «Mener dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre i Galilea, siden det gikk så ille med dem? Nei, sier jeg dere. Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de. Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, mener dere at de var mer skyldige enn alle de andre som bor i Jerusalem? Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»

Og undervisningen om omvendelsens nødvendighet finner vi igjen i den apostoliske forkynnelsen:

"Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave." (Apg 2,37-38)

"Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om." (Apg 17,30)

"Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse." (2.Pet 3,9)

Hvis det å forkynne omvendelse ikke er nødvendig og vi bare trenger å forkynne tro, hvorfor forkynte Jesus da om omvendelsens nødvendighet? "Etter at Johannes var blitt fengslet, om Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet." (Mark 1,17)

Hva kommer det da av at Paulus ikke forkynner omvendelse i tilfellet med fangevokteren i Filippi? "Så førte han dem utenfor og sa: 'Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?' De svarte: 'Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.' Og de forkynte Herrens ord fo ham og alle i hans hus." (Apg 16,30-32)

Jeg synes David Wilkerson gir et svært godt svar på dette i en preken i 1999:

"Når vi leser dette avsnittet, så er det viktig å huske på at fengselsvokteren var på randen av selvmord, med sverdet i hånden. Han var allerede kommet til et omvendelsens punkt - på sine knær, nedbrutt og skjelvende foran apostlene. Så hans hjerte var virkelig forberedt på å ta imot Jesus i sann tro."

Anabaptistisk museum i Virginia - et vitnesbyrd om gudfryktighet

Om du noen gang skulle befinne deg i Virginia i USA, er det en god ide å ta turen innen Valley Brethren Mennonite Heritage Center (bildet).

Ulike grupper med anabaptister har levd i Shenandoah Valley, i mer enn to århundrer. De har ikke gjort så mye vesen av seg. Disse gruppene hører med blant "de stille i landet". Men deres kreativitet og deres jordbruk har satt spor etter seg, og er et sterkt vitnesbyrd i seg selv om deres gudfryktighet.

Valley Brethren Mennonite Heritage Center åpnet dørene for publikum i 2006, og alle som kommer hit for et unikt innblikk i anabaptistisk tro og tradisjon. Museet dekker et stort landområde, så du må gjerne sette av hele dagen, om du skal ha mulighet til å få med deg hva museet har å by på. Anabaptistene i Shenandoah Valley representerer en rik arv hva angår kristen pasifisme, engasjement for fattige, praktisk barmhjertighetsarbeid overfor mennesker som har vært rammet av naturkatastrofer og selvsagt innsyn i anabaptistisk tro og tenkning.

Museet har en egen nettside som du finner her:

http://www.vbmhc.org/

Ny iransk pastor fengslet - vitner om Jesus for medfanger

I kjølvannet av saken mot den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, er det blitt kjent at en annen iransk pastor også er arrestert og har sittet fengslet de siste 10 månedene. Hans sak har frem til nå vært ukjent.

Noorolah Quabitizade sitter fengslet i Ahwaz. De første fire månedene fikk han ikke engang lov til å ha besøk av sin aller nærmeste familie. Den første måneden han satt fengslet forsøkte Sikkerhetspolitiet intenst å presse ham til å fornekte sin tro, uten at de har lykkes med dette. Noorolah Quabitizade er leder for en husmenighet. I fengslet har Quabitizade frimodig snakket om sin tro på Jesus og har også forsøkt å holde bønnemøter der!

La oss be for denne frimodige og djerve husmenighetslederen!

Stor glede ved dåpshandling i Sibir

Det var stor glede i Barnaul, som er det administrative senteret Altai Kral i Sibir, da fire personer for noen få uker siden ble døpt og lagt til byens baptistmenighet. Ingen lot seg hindre av det dårlige været denne søndagen, og menighetenes medlemmer hadde møtt fulltallige opp for å ta del i den store høytideligheten.

En av de som lot seg døpe på bekjennelse av sin tro, var ektemannen til Tatania. I lang tid hadde hun bedt for sin kjære Edvard Bobnevyh, og mannen ble frelst. Nå var han blant de som ble døpt denne dagen. Men veien frem til denne avgjørelsen hadde vært tøff og hard for ektemannen. Han måtte gå veien via et rehabiliteringssenter, men kom seirende ut av sine problemer. For ham var selve dåpshandlingen en sterk understrekning av det nye livet han hadde begynt sammen med Jesus.

Billedtekst: En av de som lot seg døpe under dåpshandlingen i Barnaul i Sibir.

Oppgjør med vranglære: Kristus er født - ikke skapt

En gammel gnostisk lære om at Jesus er en engleskikkelse skapt av Gud, er seiglivet. Den dukker opp nå og da og forfektes av noen kristne med særstandpunkter fjernt fra den felles kristne tro, og i New Age relaterte sammenhenger.

I byen Kolossæ, en romersk by i Lilleasia, fantes det ulike platoniske og mystiske kulter. En av de mest populære handlet om en kultisk engledyrkelse, hvor erkeengelen Mikael var i sentrum. Han fikk æren for at byen Kolossæ en gang var blitt reddet fra en ulykke.

Den kristne forsamlingen i Kolossæ opplevde splittelser og utglidninger på grunn av synkretisme, det vil si at man blandet sammen ulike ideer, ulik tro og praksis sammen med kristen tro. Det er på denne bakgrunnen at apostelen Paulus skriver som han gjør i det brevet han sender til denne menigheten. Han tar et oppgjør med denne vranglæren. Når han skal presentere hvem Kristus er, skriver han:

"Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..." (Kol 1,15)

Legg merke til at apostelen, inspirert som han er av Den Hellige Ånd, understreker at Kristus ikke er skapt, men født.

Vi finner det samme i Rom 8,29: "... så han skulle være den førstefødte blant mange søsken."

Og slik bekjenner da også hele Kirken: "Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen." (Trosbekjennelsen Nikea 325/Konstantinopel 381)

Kol 1,15-20 blir av mange bibelforskere betegnet som en av Kristus-hymnene fra den tidlige kirken. Den er blitt sunget eller fremsagt i forbindelse med gudstjenesten. Og i denne tidlige kristne hymnen undestrekes det at Jesus er den førstefødte fremfor enhver skapning. Han er den som har skapt alle ting, både det materielle, det åndelige, det synlige og det usynlige. Denne tanken står altså i direkte motsetning til den gnostiske læren som går ut på at det var ulike englevesener som hadde skapt verden, og at Jesus var en blant flere slike vesener.

Guds ord avviser denne gnostiske læren ved å slå fast at Jesus er født, ikke skapt, og at Han er, før alt det skapte.

Lasarus og oppstandelsen, del 2

I en viss forstand er vi alle en Lasarus!

"Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre." (Ef 2,1-3)

Det er viktig å huske dette. Og det er viktig å ikke glemme at dette er tilstanden til et menneske som ikke er født på ny. Mennesket - uten Kristus - er "døde på grunn av misgjerningene og syndene" deres. Av naturen er de "vredens barn". Dette er ikke populær tale, og det er heller ikke noe man hører så ofte fra en talerstol. I dag tales det oftest mye og vel om Guds kjærlighet.

Men så lyder evangeliet!

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". (Rom 5,8)

Dette er de gode nyhetene! Mens vi ennå var i denne tilstanden som "vredens barn", dør Kristus for våre synder. Vi blir gjenstand for Guds uendelige nåde på grunn av Jesu død på Golgata kors. Vi som var døde på grunn av våre synder, og tar imot Jesus som vår Frelser og Herre, "har han født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner." (1.Pet 1,3-4)

Lasarus døde, og ble vekket opp igjen av Jesus.
Vi er døde på grunn av våre synder, og gis nytt liv av Jesus.

(fortsettes)

Lederkurs for å lære å bli tjenere

Anabaptister i Spania eksperimenterer med en ny måte å trene legledere i menighetene. De gjør det med hjelp av en medarbeider fra Mennonite Mission Network, et seminar i Sveits, en bevilgning fra Mennonite Central Commitee Europa og en tidligere jesuitprest som er blitt anabaptist.

Antonio Gonzales, den tidligere jesuitpresten, Julian Mellado som arbeider for Brethren in Christ, og Dennis Byler for Mennonite Mission Network, driver lederkurs for voksne i god anabaptistisk tradisjon som har behov for å lære mer om anabaptistiske verdier uten å måtte tilbringe et helt semester på skolebenken.

Kurset heter Kenosis Theological Seminary, og er det første kurset i sitt slag i Spania noensinne. Hvert kurs kan fullføres iløpet av en måned, med 10 timers hjemmelesning og et dags-seminar. Ordet "kenosis" er hentet fra Fil 2 hvor det står at Jesus "gav avkall på seg selv" og "tok på seg tjenerskikkelse".

Julian Mellado og Antonio Gonzales fikk ideen til lederkurset da de besøkte Bienberg Seminaret, en anabaptistisk utdannelses institusjon i Sveits.

"Dette handler om en veldig anabaptistisk måte å se lederskap på," sier Byler, "det handler ikke om å være den største, men om å være tjener."

8. oktober ble det første kurset holdt, med 22 deltagere. Mange av dem kom fra bakgrunner som ikke er anabaptistiske. En menighet i Madrid stilte sine lokaler til disposisjon.

På bildet ser vi Dennis Byler undervise i sitt tema: En introduksjon til Bibelen.

1.600 prekener av Billy Graham tilgjengelige på nett

Mer enn 1.600 prekener av Billy Graham (bildet), datert helt tilbake til 1949 ligger nå ute på nett.

Talene - tilgjengelig på BillyGraham.org er katalogisert etter år, sted og emne. For å finne linken: klikk på "Multimedia", så "Radio&Audio", og så finner du "Billy Graham Audio Archives.

Budskapene som nå ligger ute inkluderer alt fra Grahams berømte Los Angeles korstog i 1949 til hans kommentarer til president Lyndon Johnsons begravelse i 1973, såvel som hans taler i Baltimore og New Orleans i 2006.

"Mr. Grahams budskap har inspirert millioner av mennesker rundt om i verden og vil fortsette å gjøre så når vi nå har gjort disse talene tilgjengelig på nett," sier Ken Barun, visepresident ved kommunikasjonsavdelingen i Billy Graham Evangelistic Association. "Med mer enn to millioner brukere på internett, kan hans budskap nå enda flere fordi talene nå er blitt så lett tilgjengelige. Vårt mål er å fortsette Billy Grahams tjeneste ved å bruke alle mulige tekniske løsninger for å spre evangeliet."

Talene er kompatible både for datamaskiner og smarttelefoner.

Handler evangeliet om frelse alene eller om frelse og sosial rettferd?

Er omsorg for de fattige og undertrykte en del av evangeliet, eller handler evangelieforkynnelsen kun om frelse fra synd?

27. oktober møttes Jim Wallis (bildet), sosial aktivist, radikal etterfølger av Jesus og redaktør for tidsskriftet Sojourners og Albert Mohler jr, president for Southern Baptist Seminary til en debatt om dette viktige spørsmålet, på Trinity Evangelical Divinty School. Og slikt blir det god debatt av, siden de to inntar to helt vidt forskjellige standpunkter.

Jim Wallis er overbevist om at evangeliet både handler om personlig frelse og sosial rettferdighet, og han argumenterte at det er viktig ikke å adskille det personlige aspektet av evangeliet fra dets anvendelse.

"Rettferdighet er en integrert del av evangeliet i seg selv," slo Jim Wallis fast.

Og med rettferdighet mener han sosial rettferd for de undertrykte og lidende.

"Konservative og liberale har begge misforstått evangeliet," sa Wallis og la til: "Alt for mange liberale med sosial bevissthet har droppet alterkallet - ingen flere omvendelser. Alt for mange konservative har et alterkall men bryr seg lite om det som skjer i verden. Vi må bevege oss bort fra 'enten-eller-evangeliet'. Det er en tid for begge, og for bibelsk tenkning."

Albert Mohler jr mente på sin side at "gode gjerninger er viktige, men de er ikke menighetens misjonsoppgave".

"Alt menigheten gjør er ikke dens misjon," sa Mohler og la til: "Det er mange ting som menigheten er involvert i som ikke essensielt dreier seg om dens misjonsoppgave, men som Kristi folk gjør nettopp fordi de tilhører Kristus. Når apostlene forkynte evangeliet refererte de til Kristi forløsning, ikke til sosial rettferdighet. Evangeliet handler om syndere som ikke fortjener noe annet enn en evig fordømmelse fra Gud, men som er blitt forløst ved Jesu forsoningsverk på korset."

Mohler mener at vi bør preke om sosial rettferdighet, men ikke fordi dette tema er viktigere enn andre, men fordi det er en del av "hele Guds råd". Her skiltes Mohler og Wallis ad.

Wallis kalte i sitt innlegg Bergprekenen for "Guds rikes Magna Carta" fordi "den reverserer alle denne verdens verdier".

Hva tenker så bloggens lesere om dette?

Mitt standpunkt er nok på linje med Jim Wallis. Jeg tror evangeliet handler om hele mennesket, ikke bare menneskets sjel, og Gud viser gjennom sitt ord at Han har et helt spesielt hjertelag for de fattige og undertrykte.

Dietrich Bonhoeffer-seminar på Menighetsfakultetet 8. november

Menighetsfakultetet og Luther forlag arrangerer Bonhoeffer-seminar tirsdag 8. november kl.14.15-16.30 i Auditorium II.

Dette er en sjelden anledning til å stifte bekjentskap med Dietrich Bonhoeffers teologi. Teologen og akademikeren Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) var en markant intelektuell skikkelse i Tysklands mellomkrigstid, og som kirkeleder var han av av Tysklands mest fritt-talende motstandere av nazismen og førerdyrkelsen. Etter å ha vært med på et attentantforsøk mot Hitler, ble han fengslet og henrettet på direkte ordre av Heinrich Himmler bare noen dager før krigens slutt. Tross sin unge alder etterlot han seg et betydelig forfatterskap som fremdeles leses og siteres over hele verden. Det gjelder ikke minst boken Nachfolge, som på norsk har fått tittelen "Etterfølgelse", og som kom i ny norsk oversettelse for kort tid siden.

Her er programmet for det åpne seminaret:

Hovedbidrag:
Dr. Lisa Dahill:
Bonhoeffer and Spiritual Formation. Reading from the underside of Selfhood.

Tor Johan Grevbo: Bonhoeffer som sjelesørger.

Panel-samtale med Dahill, Grevbo, Tone Stangeland Kaufman og Elisa Stokka.
Leif Gunnar Engedal leder seminaret.

Dr Lisa Dahill er en framtredende amerikansk Bonhoeffer-forsker og feministteolog.

Den nye norske utgaven av Bonhoeffers klassiske bok "Etterfølgelse" blir å få kjøpt.

Flere svenske baptistmenigheter melder seg ut - blir ikke med i nytt kirkesamfunn

Uroen og skuffelsen fortsetter å bre om seg blant svenske baptister. Som tidligere skrevet på denne bloggen har flere baptistmenigheter i Sverige, forlatt Det svenska baptistsamfundet, etter at dette trosamfunnet slo seg sammen med Missionskyrkan og Metodistkyrkan til et nytt kirkesamfunn - eller de velger ikke å gå med i det nye kirkesamfunnet. Nå følger enda flere etter.

Köpings baptistförsamling, som samarbeider både med Baptistsamfundet og Evangeliska Frikyrkan, har nå valgt å forlate Baptistsamfundet. Frykeryds baptistförsamling, vil være en selvstendig forsamling og det samme med Vänersborg baptistförsamling (bildet).

Bengt-Åke Albinson, som er pastor for Vänersborg baptistförsamling, og medlem av nettverket Klassisk Baptism, sier til Sändaren:

"Vi har reagerat på att friheten för församlingarna i Gemensam framtid inte blir lika stor som i Baptistsamfundets".

Nettverket "För klassisk tro och baptism" har vært kritisk til ledelsen i det svenske baptistsamfunnet for deres ståsted, blant annet i spørsmålet som samkjønnede "ekteskap".

"Vi hade nog lämnat Baptistsamfundet även om Gemensam framtid inte bildats. Vi känner inte igen oss i den bibelsyn som präglar samfundet, sier Bengt-Åke Albinsson.

Beslutningen om å stå utenfor det nye kirkesamfunnet var enstemmig.

Flere menigheter

En annen menighet, Karlskoga-Degerfors baptistförsamling, var en av baptistmenighetene som sa tydeligst fra på landsmøtet til Det svenska Baptistsamfundet i juni i år. Nå har denne menigheten bestemt seg for å meddele kirkeledelsen i Gemensam Framtid at menigheten ikke blir med i det nye kirkesamfunnet. Menigheten vil forbli en del av Det svenska Baptistsamfundet så lenge det finnes. Karlskoga-Degerfors baptistförsamling har 190 medlemmer. Forsamlingens talsmann, Stanley Eklind, reagerer på det han kaller "kollektivanslutningen" til det nye kirkesamfunnet. Til Sändaren sier han:

"Det är helt ofattbart att Baptistsamfundet, som haft frihet som en grundbult, fattar ett sådant beslut. Församlingsmötet med främst den aktiva gruppen i församlingen närvarande var helt enigt om beslutet. Det kan finnas medlemmar som inte känner sig hemma i församlingen och att det här beslutet blir droppen som får dem att lämna. Vi önskar att alla ska trivas och känna sig hemma i vår gemenskap men vi vill inte skapa strid utan önskar i så fall både dem och den nya kyrkan Guds välsignelse. Ett beslut att gå in i Gemensam framtid hade sannolikt skapat betydligt större splittring i församlingen än vad som eventuellt kan bli följden nu."

Seks kristne fra Algerie arrestert

Seks algeriske kristne ble arrestert i provinsen El Tarf lørdag, fordi de feiret gudstjeneste i et lokale som ikke er registrert til et slikt formål. Fire av dem er fortsatt fengslet anklaget for proselytisering og blasfemi. De ble fremstilt for retten søndag.

De seks ble arrestert rett før morgenbønnen tok til. Samlingen ble holdt i en privat leilighet i en landsby nær Bougous, lokalisert i den nordøstlige provinsen El Tarf, på grensen til Tunisia.

Den sjette arresterte var en mindreårig. Han ble løslatt fra fengslet, men holdes likevel i forvaring. Lokale kristne forventer at saken mot de seks vil komme opp for retten i Algerie en av de første dagene.

Lasarus og oppstandelsen, del 1

De siste månedene har jeg vært opptatt av Det nye testamentes beretninger om Lasarus, bror til Marta og Maria. I går var jeg på Grimerud på et ledersemiar, og der lyttet jeg til en mann fra Australia, som talte om Lasarus! Det var for meg et underlig guddommelig sammentreff. Jeg skal fortelle hvorfor jeg har vært og er opptatt av denne bibelske skikkelsen, men la meg først få presentere ham:

Lasarus, på gresk Làzaros, er en forkortelse av det hebraiske Eleazar, som betyr: Gud hjelper eller Gud har hjulpet. Det nye testamente beskriver to personer med dette navnet:

1) En fattig mann som Jesus forteller om: Luk 16,20-25
2) En mann fra Betania, bror til Marta og Maria, som Jesus vekker opp igjen fra de døde: Joh 11,1

Det er ikke mye vi vet om verken den fattige Lasarus, eller Jesu gode venn fra Betania. Hjemmet til de tre søsknene i Betania, som ligger 2,5 kilometer øst for Jerusalem, i den sørøstlige bakkehellingen av Oljeberget, var et godt sted for Jesus å være. Her kunne Han trekke seg tilbake uten hele tiden å ta hensyn til alle som presset seg inn på Ham. Dette hjemmet var et fristed for Jesus, her var Han elsket, verdsatt. Og mellom de tre søskene og Jesus må det ha utviklet seg et djupt og inderlig vennskap. Vi ser et tydelig eksempel på dette når Lasarus dør:

"Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: 'Hvor har dere lagt ham?' 'Herre, kom og se', sa de. Jesus gråt. 'Se, hvor glad han var i ham', sa jødene." (Joh 11,33-36)

Vennskap er noe vidunderlig vakkert. Og spesielt må det ha vært å være bestevenn med Jesus!

(fortsettes)

17 år gammel koptisk kristen drept av lærer og medelever fordi han bar et kors rundt halsen

17 år gamle Ayman Nabil Labib (bildet) ble drept ene og alene på grunn av at han - i likhet med de fleste koptere - hadde et kors tatovert på håndbaken. Han bar også et enkelt trekors rundt halsen, men under tskjorten.

Det hele skjedde 16. oktober og begynte som en diskusjon mellom muslimske og kristne elever, ved en skole i Mallawi i Minya provinsen i Egypt. Den muslimske læreren ba Ayman Nabil Labib ta av seg trekorset han bar rundt halsen, nektet Ayman dette. Da ble han angrepet av sin muslimske lærer. Han tok kvelertak på Ayman, og andre muslimske medelever medvirket til mishandlingen. Ayman Nabil Labib klarte å komme seg til skolens toalett, men medelevene fulgte etter og mishandlingen fortsatte.

Når en av skolens rådgivere tok ham med til Aymans rom pustet ham fremdeles. Da ambullansepersonalet kom til skolen en time senere, var Ayman Nabil Labib død.

Det fremkommer nå opplysninger om at rektor ved skolen nektet å gå inn i klasserommet for å se hva som var årsaken til bråket. Aymans foreldre at både rektor, læreren og studentene som forårsaket at Ayman ble drept, stilles for retten.

Guvernøren i Minya, El-Rouby, har besøkt biskop Dimitrios av Mallawi, for å kondolere. I følget var også flere andre representanter for myndighetene. Guvernøren har suspendert rektor, to av hans rådgivere og en sosialarbeider som var på jobb da han ble drept.

Etter begravelsen av Ayman Nabil Labib gikk 5000 koptere i sørgemarsj gjennom Mallawi's gater.

Kirken må fokusere på de fattige for å hindre at den blir korrupt

Hvordan skal vi forhindre korrupsjon i kirken, spør Henri Nouwen (bildet)? Og svarer:

"Ved å fokusere på de fattige!"

Nouwen legger til:

"De fattige gjør kirken tro mot sitt kall. Når kirken ikke lenger er kirke for de fattige, mister den sin åndelige identitet. Da blir den fanget av uenighet, sjalusi, maktkamp, trivialiteter."

Så siterer Nouwen apostelen Paulus, som skriver:

"Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre." (1.Kor 12,24-25)

Henri Nouwen er overbevist om at dette er kirkens sanne visjon:

"De fattige er gitt til kirken, slik at kirken som Kristi kropp kan bli og fortsatt være et sted for gjensidig handling, kjærlighet og fred."

Det er den som lever etter Bergprekenen som bygger sitt liv på fjellgrunn

Jeg holder på å lese en bok av Jamie Arpin-Ricci, som vi ser her sammen med sin kone Kim, "The Cost of Community. Jesus, St. Francis and Life in the Kingdom". Om en stund skal jeg komme tilbake med en bredere omtale av den. I dag vil jeg bare stanse ved noe Jamie Arpin-Ricci, som er leder for kommuniteten Little Flowers Community i urbane Winnipeg i Manitoba, Canada, skriver innledningsvis.

Jamie Arpin-Ricci hevder med rette at vi ofte tar ut bruddstykker av Bergprekenen og behandler dem som om de var et hele i seg selv. Dermed løsriver vi innholdet fra dens meget radikale kontekst. La oss ta det Jesus sier om mannen som bygget huset sitt på sand. De fleste har hørt denne historien lagt ut som en historie som står alene, men den er altså talt i en helt bestemt sammenheng. Den er en del av hele Bergprekenen!

Om man tar det i betraktning får denne historien om mannen en noe annen betydning, enn om man bruker denne fortellingen isolert.

Ser man denne historien som en del av hele Bergprekenen, så betyr jo det at den som er klok er den mann som bygger sitt liv på det Jesus sier i Bergprekenen og gjør etter dem, og den mann som ikke lever i henhold til Bergprekenen er "en uforstandig mann". Om vi leser disse ordene av Jesus slik, forstår vi bedre hvor radikal Bergprekenen er og hvor avgjørende viktig det er å leve etter den og gjøre det den sier vi skal gjøre.

At det må være slik viser jo nettopp Jesu egne ord i Matt 7,24:

"Og hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier ..."