Noen tanker om den profetiske tjenesten

 Ekte profeter sa aldri «Jeg vil bli en profet. «Å lage en profet er en vei som mange kanskje aldri virkelig forstår, med mindre du er en Herrens profet, selvfølgelig.

I tidligere år slet jeg med å akseptere Guds kall på mitt liv som profet. Jeg ropte til Gud en stund over det til jeg sa Ok, Herre, jeg overgir meg, jeg sier JA. Livet mitt har aldri vært det samme siden. I det gode og det onde takker jeg Gud for ALT.

Det har GJORT profeten i meg.

En profet LEVER ut kallet. Vi går gjennom det vi snakker, lærer og sier. Vi er testet og prøvd i den. Vi er raffinert og omdefinert IN IT. Vi omfavner lidelser som noen nekter å omfavne, og vi lærer å lide godt.

Å være profet er ikke en glamour og et lysshow. Vi går en tur og snakker en prat, og det krever full overgivelse, ettergivelse, ofring og innvielse på dype nivåer. Vi lever ikke vanlige liv. Livet mitt er IKKE vanlig. Imidlertid er det ekstraordinært, unikt, velsignet, mangfoldig og dimensjonalt.

Noe av krigføringen som kommer fra å være en profet, kan vi ikke engang begynne å forklare. Imidlertid er det en nåde og salvelse over Guds profeter. Vi ble skapt for det og bygget for det. Bare profeten bærer en profetsalvelse.

Du blir ikke bare en profet, du er FØDT en profet. Profeter blir vekket i forskjellige tider og årstider for å oppfylle Guds kall på jorden.

«Gud snakket til meg. ‘Jeg kjente deg selv før jeg skapte kroppen din inn i din mors kropp. Jeg valgte deg før du ble født. Jeg bestemte meg for at du må være en profet for alle verdens land,» sa han.» Jeremia 1:4-5

Profeter trenger et felleskap å vokse og modnes og lære av. Det er ikke noe som heter en rød profet, og i så fall trenger de sannsynligvis en god gammel irettesettelse. Vi trenger et profetisk selskap. Vi trenger de rundt oss som vi kan holdes ansvarlige overfor og kan hente fra. Vi trenger mentorer og ansvarlighet i livene våre.

For profetene, Gud skaper deg og han arbeider i deg. La raffineringen og redefineringen være en kontinuerlig ting. Omfavn samtalen. Lær av andre. Ta hensyn og ta korrigering. Ordet sier at hvis vi hungrer og tørster etter rettferdighet, skal vi bli mette. Lær funksjonen og kallet til en profet. Vær lærevillig og forbli ydmyk. Hold deg ren og langt borte fra de tingene som vil forurense det profetiske i livet ditt. Lær å faste og det blir en del av livsstilen din. Du kan og vil gjøre mer enn bare å profetere. De fleste profeter er lærere. Byggherrer. Utstyr og mer. Lær ferdighetene dine og lær dem godt. Implementer det du vet og multipliser det.

Profet, husk at du er en gave til Kristi kirke og kropp.

- Rachel Miranda Emerson

- 

Bli stående for Gud i ydmyk bønn

Be ganske enkelt. Forvent ikke å finne i ditt hjerte noen bemerkelsesverdig bønngave. Betrakt deg selv som uverdig til det. Da vil du finne ro. Bruk den tomme, kalde tørrheten i din bønn som mat for din ydmykhet.

Hl.Makarios av Optina

"Å be er å bli stående for Gud i sitt sinn og hjerte og bli stående slik slik dag og natt inntil slutten av sitt liv."

Hl.Thephilos

Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Bare en eneste kjærlighet

Når fariseerne spør Jesus hva som er det største budet i loven, svarer han: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte...og din neste som deg selv" (Matt 22,37-39).

Din kjærlighet til Gud er et svar på hans kjærlighet til deg. Og dette svaret er egentlig selvfølgelig. "Han selv elsker dere," sier Jesus (Joh 16,27). Du er skapt av Guds kjærlighet, hans kjærlighet holder livet ditt oppe hele tiden. Du er ikke noe foraktelig eller ubetydelig vesen. Du er Guds elskede. Hvordan kan du da gjøre noe annet enn å elske ham, når du vet at det er hans kjærlighet som gir deg både din eksistens og din ukrenkelige verdi? Som menneske har du det privilegiet at du bevisst kan bekrefte og besvare den kjærligheten som skaper deg.

Du har fått alt av Gud. Hvis du vil besvare hans kjærlighet, kan du ikke annet enn å elske ham av hele ditt hjerte og all din kraft.

Jesus sier også at du skal elske din neste som deg selv. For å kunne elske andre, må du først elske deg selv, slik du er skapt i Guds bilde (Ef 4,27). Gud elsker fram det nye mennesket i deg, og sammen med ham kan du også elske dette fram i deg selv. I den grad du gjør det, blir du også i stand til å elske fram det innerste, det nye mennesket, i din neste.

Det finnes ingen forskjell mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten. Det finnes bare en eneste kjærlighet som har sitt utspring og mål i Gud. Denne kjærligheten vil strømme gjennom alle mennesker og hele universet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 240

Evig liv er å kjenne Jesus

 Man gjør seg mange tanker etter et hjerteinfarkt - for mitt vedkommende, det tredje. Mens tankene surrer, har et vers i Johannesevangeliet levd sitt eget stillferdige liv inni meg: "Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus." (Joh 17,4) 

Så har jeg tenkt: Evig liv er ikke noe annet enn en fortsettelse med den relasjonen du har bygget opp med Herren i dette liv, bare at den er sterkere, klarere, djupere og mer fullkommen.

Derfor vil jeg bruke det som er igjen av mitt jordiske liv her nede til å lære Ham å kjenne. Ingenting kan måle seg med å kjenne Ham. 

"Da kjenner jeg ham, og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som ham - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde." (Fil 3,10)

Villfarelsens følger

 "Villfarelse tar ikke utgangspunkt i løgnen, men i sannheten! Den har sin kime i sannhet, i en bit av sannheten. Derfor er den så forræderisk. Den taler smigrende, dekker seg pent til og utgir seg for å være noe den ikke er: sannhet. Men la deg ikke bedra! Den har solgt sjelen sin for kompromisser. Den har forvekslet lys med mørke, og det er fra mørket den kommer!"

- Bjørn Olav Hansen 27/7-24

I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som det er riktig å be om. 

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje." (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart hva du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holde hans bud og gjør det som er hans gode vilje" (1.Joh 3,22).

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Det beste

 "Den beste poesien er stillhet. Den beste stillheten er bønn. Den beste bønnen er omvendelse. Omvendelse er nytteløst uten tilgivelse. Det beste for Gud ligger i dybden av stor ydmykhet."

- Hl.Heromine (Matyushin). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Ved en åndelig korsvei

 Hvert ord i Skriften har en kontekst og et publikum som blir adressert. Vi kan ikke distansere oss fra en ubehagelig sannhet bare fordi den ble avslørt i fortiden. Innenfor hver instruksjon, uansett når eller til hvem den ble sagt, er noe som vil avsløre Guds natur og hvordan vi skal svare ham. Disse forståelsene kan overføres på tvers av tid og pakter og brukes på våre liv i nåtiden.

Herren talte en overførbar sannhet til oss da Jeremia profeterte: «Hvem kan jeg advare? Hvem vil lytte når jeg snakker? Deres ører er lukket, og de kan ikke høre» (Jeremia 6:10). Vår største oppgave i dag er å holde våre ører åpne for Herrens ord, slik at vi kan høre hva han sier. Døvhet for disse instruksjonene vil åpne døren til en vei av smerte og sorg på grunn av konsekvensene de vil få på grunn av vår manglende evne til å høre hva Herren sier til Menigheten.

Herren advarte mot falske profeter og prester på Jeremias tid. Han advarer oss også om det samme i dette øyeblikket i historien. Stemmene til noen som forteller oss hva vi skal tro og hvordan vi skal leve er «styrt av grådighet» (vers 13). Jeremia kaller dem bedragere. Som et resultat, "De tilbyr overfladiske behandlinger for mitt folks dødelige sår. De gir forsikringer om fred når det ikke er fred» (vers 14). Disse overfladiske profetiske vrangforestillingene fyller ørene våre med ord som feilaktig trøster oss inntil en tid med dyp prøvelse kommer og at overfladiskheten vil avsløre dens bedragerske natur.

Det finnes og har alltid vært en løsning på dette problemet. Midlet vil bli avslørt ved et personlig veiskille hvor livsendrende valg tas. Ved veiskillet har vi et valg å ta som vil avgjøre fremtiden vår, «Stopp ved veiskillet og se deg rundt. Be om den gamle, gudfryktige måten, og gå på den. Reis dens vei, og dere vil finne hvile for deres sjeler» (vers 16).

Hvilen denne gamle og uforanderlige veien gir er det som har holdt folk på linje med Herren gjennom hele bibelhistorien da det ble tilbudt vrangforestillinger som hørtes tiltalende ut, men som fikk Guds folk til å bukke under for åndelig døvhet og avvike fra sannhetene i Guds ord. Vi står for tiden ved et betydelig veiskille. Velg med omhu retningen du tar. Vår fremtid avhenger av valgene vi tar.

- Garris Elkins/oversatt av Bjørn Olav Hansen

Å bli seende

 Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp det at vi skal bli seende. 

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt. 

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd fra all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Johannes vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand. 

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser. 

Hvis vi vil bli seende, må vi slutte å beskytte oss mot det lyset som vil opplyse oss innenfra. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 238

En baptists forsvar av katolikk

Tros- og samvittighetsfrihet er en grunnleggende rettighet i ethvert velfungerende demokrati, og er en av kjerneverdiene innenfor baptismen. Den er vel verd å kjempe for. Nå har en god venn av meg, katolikken Ragnhild Helena Aadland Høen kommet ut i hardt vær på grunn av sin trosoverbevisning.. Vi representerer to ulike kirkesamfunn. Hun er katolikk, jeg er baptist. Det er sider ved hennes tro jeg ikke deler, og det er sider ved min tro og overbevisning hun ikke deler. Men vi er begge Guds barn og elsket av Gud.

Ragnhild Helena har fortalt om sin trosreise til avisen Dagen, og det har hun også gjort til biskop emeritus Halvor Nordhaug på TVL. Begge steder var hun åpen og ærlig og fortalte om sitt forhold til den norske kirke, og årsaken til at hun valgte å forlate den og bli katolikk. En av årsakene til hennes nye veivalg begrunnet hun med den teologiske oppløsning som har funnet sted i Den norske kirke, og hun var ærlig med at hun anså den norske kirke som et utrygt sted teologisk for hennes eventuelle kommende barn og barnebarn. 

Menighetsfakultetet, hvor hun er kommunikasjonsleder, opplever dette så problematisk at ledelsen har innkalt henne til en samtale senere i år. Men det er et viktig poeng at Ragnhild Helena ikke har uttalt seg som kommunikasjonsleder ved MF, men som privatperson. MF er heller ikke underlagt Den norske kirke eller noe annet trossamfunn, men er en uavhengig vitenskapelig høyskole som skal utbre prinsippet om faglig frihet. Det viser seg altså at takhøyden ikke er stor for personlig overbevisning hos den enkelte. Det burde være helt unødvendig å reagere og være hårsåre som Menighetsfakultetet nå er. Ragnhild Helena har ytringsfrihet, hun som alle andre. Jeg håper denne striden nå kan bilegges i ytringsfrihetens navn. La oss slå ring om den.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen sammen med Alv Magnus og meg. Bildet er tatt i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud for noen år siden.

Selvinnsikt

 Følgende fortelles om en av ørkenfedrene, Abba Agathon. Noen brødre besøkte ham fordi de hadde hørt at han var et godt forbilde. De ville drive gjøn med ham: 

"Er ikke du Agathon? Vi har hørt om deg at du er en horebukk og dessuten hovmodig."

"Ja, det er jeg."

"Så du er den der Agathon som snakker nedsettende om andre og avbryter dem?"

"Ja, det er jeg."

"Er ikke du vranglæreren, Agathon?"

Da svarte han: "Jeg er ingen vranglærer."

Da spurte de ham: "Si oss, hvorfor tok du imot alt det vi sa til deg, men tålte ikke det siste?"

Da svarte han: "De første beskyldningene tar jeg til meg, for det er nyttig for min sjel. Men det å være vranglærer er å være skilt fra Gud, og jeg vil ikke skilles fra Gud."

Fra boken: Ørkenfedrenes tankespråk, Artos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Vær original

 "Vi er alle, uten unntak skapt i Guds bilde som originaler og Guds mål for oss er ikke at vi skal bli dårlige kopier av andre, men at vi skal modnes til å bli den vi er kalt til fra begynnelsen av. Det er bare en som er deg."

- Bjørn Olav Hansen, 19.juli 2024

Jeg har ikke tenkt å gi opp

 Disse linjene skrives onsdag kveld. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra Rikshospitalet hvor jeg har hatt en konsultasjon med nevrolog. Jeg tror det er den åttende eller niende siden jeg fikk Parkinson i 2017. Det er slitsomt og frustrerende å forholde seg til ulike nevrologer hele tiden. Gjenta hele sykehistorien min. Det var litt overveldende denne gangen. Å få status på sykdommen: Jeg er blitt verre siden forrige konsultasjon. Høre at medisinene ikke har noen legende virkning, bare symptomlindrende. At det bare går en vei og at jeg bare kommer til å bli verre. Jeg må leve med smertene. Nå har jeg fått en ny plan for opptrapping av medisiner. Så får vi bare håpe og be om at jeg tåler dem. Opptrappingen er svært langsom - heldigvis.

Slik er realitetene. De må jeg forholde meg til.

May Sissel og jeg hadde en god prat i bilen hjemover. Vi har bestemt oss for å gjøre det beste ut av denne utfordrende livssituasjonen, og vi fortsetter tjenesten og reisevirksomheten vår. Nå begynner jeg å booke møter for våren og høsten 2025. Er det menigheter og foreninger som ønsker meg som taler, er det bare å ta kontakt. Det ville glede meg mye om det fortsatt er bruk for meg, og at noen er villig til å ha en taler som sitter skjelvende i en rullestol.  

Takk til alle  dere som ber for oss og støtter oss. Det betyr alt. Vi har satt vår lit til Gud, og har overgitt våre liv i Hans hender. Så ber vi om styrke som dagene er. 

Fokuser på det gode!

 De feil man ser hos andre, er ofte en projeksjon av egne feil. Det som du ikke vil se hos deg selv, overfører du på en annen. Psykologene har gjort oss oppmerksomme på denne eiendommelige mekanismen i vår psyke, det at vi skriver våre dårlige sider på andres regning. 

Hvis du legger merke til en flis i din brors øye, gjør du klokt i å lete etter bjelken i ditt eget. Det er jo mye mulig at flisen hos den andre er et gjenskinn av din egen bjelke. De feilene du legger merke til hos andre, kan lære deg mye om deg selv.

Jo mer du lever i kjærligheten, jo mindre henger du deg opp i andre skavanker: "Kjærlighet dekker over alle synder" (Ordsp 10,12). Kjærligheten mistenkeliggjør ikke den andres motiver og ser alltid etter det gode. Når Jesus møter Sakkeus, ser han ikke først og fremst på feiltrinnene hans. Han ser Sakkeus' muligheter. 

Det gode er alltid mer sant enn det onde. Den som ser den dype sannheten om en annen, ser alltid en som er skapt i Guds bilde, skapt til å elske og elskes.

Det hører med til en riktig oppdragelse og et ekte vennskap at man noen ganger rolig og saklig peker på den andres feil. Men det viktigste er å glede seg over den andres gode sider. Du skal ikke være misunnelig for dem, men trekke dem fram i lyset. Et menneske utvikler seg mer ved å få de gode sidene bekreftet enn ved å få feilene utryddet. Du blir også mye gladere selv når du ser etter det gode i dine omgivelser, i stedet for det onde.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 230

Hvem står opp for å tale mot uretten?

 Jeg tenker mye på noen berømte ord av den tysk-lutherske presten, Martin Niemöller  (bildet) for tiden. Ordene er uttalt i en helt annen tid enn vår, men de er skremmende aktuelle. Niemöller var en av grunnleggerne av den såkalte 'bekjennelseskirken' sammen med Dietrich Bonhoeffer. Han ble fengslet og satt i konsentrasjonsleir fra 1938-1945. Her er uttalelsen:

"Først kom de for å ta kommunistene. Men jeg sa ingenting, fordi jeg ikke var kommunist. Så kom de for å ta sosialistene, men jeg sa ingenting fordi jeg ikke er sosialist. Så kom de for å ta unionistene, men jeg sa ingenting fordi jeg ikke er unionist. Så kom de for å ta jødene, men jeg sa ingenting fordi jeg ikke er jøde. Så kom de for å ta meg - men det var ingen der igjen for å tale min sak."

Troen vår er kroppsliggjort

"Troen vår er inkarnert, den er kroppsliggjort i Kristus. Den handler om levd liv, og har sitt fundament i Kristi liv: Hans inkarnasjon, hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Kristus er mitt liv."

 - Bjørn Olav Hansen, 15.juli 2024.
 

Vi trenger profetrøstene igjen

 A.W.TOZER: VI TRENGER PROFETER IGJEN!

«Det er ikke nok for en Guds mann å forkynne sannheten. Han har ingen rett til å bruke en manns tid på å bare fortelle ham hva som er sant. Det er et tvilsomt kompliment til predikanten når publikum nikker og sier: «Det var sant». Det samme kan sies hvis han viet seg til å forvrenge multiplikasjonstabellen. Det er også sant.

En menighet kan forsvinne som et resultat av en sjelløs bibelutstilling like sikkert som den kan forsvinne der Bibelen ikke er nevnt i det hele tatt. For å være effektiv må predikantens budskap være levende. Det må forstyrre, vekke, utfordre. Det må være Guds stemme i nåtiden til en spesiell gruppe mennesker. Da og først da er det et profetisk ord og mennesket selv en profet.

For å oppfylle sitt kall må profeten være under konstant påvirkning av Den Hellige Ånd. Han må også være oppmerksom på den moralske og åndelige tilstanden som råder. All åndelig undervisning bør være relatert til livet. Den må trenge gjennom lytternes daglige, individuelle liv. Uten å henvende seg til noen bestemt person, vil den sanne profeten med et budskap bore seg inn i samvittigheten til hver tilhører, som om den var adressert til ham alene.

For virkelig å forkynne sannheten er det ofte nødvendig for Guds mann å kjenne folks hjerter bedre enn de selv gjør. Mennesker er ofte internt forvirret av tanker og ønsker, som ikke kan forenes. Den salvede profet må tale inn i denne forvirringen med klargjørende visdom. Han må overraske sine lyttere med sin uante kunnskap om deres hemmelige tanker. Predikantens oppgave er til syvende og sist altfor vanskelig for noe menneske. Han er drevet til Gud for visdom. Han må søke Kristi sinn og kaste seg ned for Den Hellige Ånd for å få åndelig kraft og intellektuell skarphet for oppgaven.»

A.W.Tozer, Guds profet i kirken, s. 21. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Språkunder og profetiske budskap over Sverige

 ” Birger Skoglunds profeti fra 1995!! (Sitert fra Micael Grenholms bok Dokumenterte språkmirakler):

«Jeg har hørt mange ganger om hvordan evangelisten Birger Skoglund ble vitne til hvordan en jordansk mann profeterte på klingende svensk at det skal brenne over Sverige. I forbindelse med å skrive boken Dokumenterte språkmirakler ringte jeg ham opp for å høre ham selv beskrive denne fantastiske hendelsen.

Birger og kona Maryann var i 1995 i Amman, Jordan. Birger jobbet for misjonsorganisasjonen Ibra og de hadde nettopp hatt et møte i et kjellerrom. Da de skulle gå, stoppet en 25 år gammel mann dem.

"Jeg har noe å fortelle deg," sa han på svært gebrokkent engelsk. Birger måtte anstrenge seg for å forstå ham, men plutselig begynte denne arabiske mannen å snakke tydelig, flytende svensk til Birgers store overraskelse. Meldingen var ordrett:

"Så sier Herren din Gud. Gå hjem til ditt land og hils hele mitt folk at jeg Herren har tent en ild som brenner fra Smygehuk i sør til Treriksröset i nord og fra Gøteborg i vest til Stockholm i øst. Du må ikke lenger si, som du så ofte har sagt før, at en ny tid kommer! Nei, hils hele mitt folk, at denne nye tidsalder allerede har begynt.»

Da mannen ble stille, prøvde Birger og Maryann å snakke med ham på svensk, og han skjønte absolutt ingenting. Birger spurte hva han visste fra Sverige. Han sa det er i Sør-Europa, omgitt av Alpene – han trodde Birger mente Sveits! Det viste seg at han ikke visste noe om Sverige, verken vår geografi eller vårt språk."

Brann over Sverige (Daniel Viklund):

"Sommeren 2001 så jeg noe som rystet meg. Jeg hadde lyttet til budskapene som Steve Hill kom med. Da jeg begynte å søke Herren, ble jeg rørt inn i en overveldende visjon.

Jeg sto som en kjempe midt i Finland og så over Sveriges grenser, jeg kunne skimte det vakre landskapet fra sydspissen til nordspissen. Høyt over bakken så jeg en brennende masse, den brant med en slik intensitet at den var hvitglødende. Det var over hele landet, jeg forsto at det var en manifestasjon av Guds herlighet, Hans nærvær. Det var vekkelsens ild.

Mens jeg sto og observerte dette brannteppet, tenkte jeg på ordene som Birger Skoglund tok med seg hjem fra Jordan «Jeg har tent bål fra Treriksröset i nord til Smygehuk i sør fra Stockholm i øst til Gøteborg i vest».

Ordene "Jeg har tent" fikk en helt ny betydning. Jeg ble fylt av en voldsom smerte i ånden og tenkte: «Hva gjør ilden der oppe? Det burde være nede blant folket!»

I samme øyeblikk den tanken streifet meg, hørtes et rop. Det var ikke et jubelrop, men et utstrakt smerteskrik. Oppfordringen kom fra et sted i det sentrale Småland. Da ropet lød, slapp en stor del av ildmassen fra lasterommet og falt over stedet som ropet hadde lydt fra, og hele bakken ble snudd opp av ilden.

Det neste ropet kom fra høyt oppe i Norrland, det samme skjedde og brannen falt over stedet som ropet kom fra. Da kom ropene så nærme at jeg ikke klarte å skjønne stedene. Før synet bleknet, kunne jeg se at det meste av Sverige brant i Guds ild.

Da hørte jeg Herren tale: "de som kaller på ilden får det". Så ga han meg ordene fra Salme 42 «Dypet roper til dypet». Jeg forsto at det ikke handlet om volumet på stemmen, men om dybden av engasjement og selvoppofrelse i ropet."

All profetisk tale må prøves.

Men i mitt hjerte er det et rop til stedet hvor jeg bor: "Gud - la ilden falle HER!"

"Vis meg enkeltpersoner som ennå ikke kjenner deg Jesus som jeg kan be for!"

"Gud, la meg være en del av det du vil gjøre i mitt sted!"

- Oversatt fra Facebook-siden til Sverigebönen av Bjørn Olav Hansen

Brytekamp med Gud

 «Sola steg opp over ham da han passerte Peniel, og han haltet på grunn av hoften. (1Mo 32:31)

Hele reisen for åndelig vekst vises her i denne ene filmatiske skildringen av Jakob som drar seg sakte bort fra Peniel mens daggryet strekker himmelen med gull.

Med bare 17 ord har vi alt: kampen og velsignelsen, sårene av åpenbaring, intimitetens vold og morgengryet.

Ingen av oss overlever uskadd i kampen mot synden, kjødet og djevelen, og spesielt i kampen med Gud selv. Vi går haltende inn i vår skjebne. Som den oppstandne Kristus ved begynnelsen av en ny tidsalder, fortsetter vi å bære våre arr.

ANSIKTET

'Det er en sprekk i alt,

det er slik lyset kommer inn

~ Leonard Cohen

Det fascinerer meg at Peniel, der Jakob kjempet, betyr «Guds ansikt». Jeg antar at vi kaller slagmarkene i livene våre 'Guds ansikt' fordi vi til slutt ser bakover igjen at vi møtte Guds intimitet i brytingen, kjente pusten hans i mørket og oppfattet hans nærvær der på måter vi ikke kunne ha gjort ellers.

Vi starter med å bryte med demonene våre og ender opp med å bryte uforvarende med engler. De største kampene i våre liv blir de største velsignelsene i våre liv, og de to virker uatskillelig sammenvevd. En dag er vi motvillig på vei til å konfrontere skammen i fortiden vår – redde for å se broren vi lurte og innrømme at funksjonssvikten i familien vår er dysfunksjonen i oss selv (v.11) – og på en eller annen måte, underveis, vi finner ut at dette er intet mindre enn veien inn til vår evige skjebne.

Så Jakob omdøpte slagmarken sin til «Guds Ansikt», og Gud gjengjeldte og ga Jakob nytt navn til «Israel» som betyr «Kampen». Dette er da det definerende, forløsende øyeblikket i ethvert liv - når vi endelig gjenkjenner Guds ansikt i våre kamper - ikke på tross av dem, ikke i stedet for dem, men i dem. Når Gud selv gjør 'kampen' til vårt mellomnavn. Vi ser oss rundt og ser at han er her på kreftavdelingen, tilstede i vår sorg, arbeider i våre feil, korsfestet i vårt kompromiss, snakker selv i stillheten.

HALTINGEN

"Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i svakhet." ~ 2 Kor 12:8

I løpet av 25 år med 24-7 bønn har så mange av våre nøkkelledere lidd så mye: vi har kjent smerten ved sorg, kronisk sykdom, økonomiske kamper, forfølgelse - alle slags ubesvarte bønner. Jeg ble tvunget til å følge min første bok, Red Moon Rising, som beskriver en jevn strøm av mirakuløse svar på bønn, med Gud på stum, som i stedet kjemper med smerten ved unmirakler.

Gjennom årene har vi hatt lite annet valg enn å finne Gud også i smerten, i spørsmålene og paradokset. Å redefinere bønn som «Kampen» og gi nytt navn til slagmarkene våre til «Guds ansikt».

Og ved å gjøre dette har jeg sett disse lederne vokse. Går dypere. Å bli raffinert i motgangens ild for å bli mer lik Jesus. På en eller annen måte beveger de seg i større autoritet (her er ironien) som et resultat av deres egne ubesvarte bønner.

John Ortberg sier at «Du kan ikke ønske deg både en sterk karakter og et lett liv. Prisen på hver er den andre." Jeg er ganske sikker på at disse lederne aldri ønsket et hardt liv, men ved å tåle vanskeligheter trofast har de absolutt blitt vakrere som Jesus.

DAGGRYET

Og så halter vi bort fra Peniel, og jorden snur seg sakte. Årstider skifter. På en eller annen måte begynner den mørkeste natten i våre liv å avta og det første morgenlyset lyser i øst. Sårt blir ubønnhørlig til håp. Guds ansikt tilsløret i mørke skinner endelig frem.

Vi halter forbi Peniel og solen står opp på himmelen.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneinitiativet 24/7, oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Rapport fra 70 timers bønn og lovsang i Litauen

 21.-24.juni i år var lovsangere og forbedere samlet til 70 timers non-stop bønn, faste og lovsang i Litauen. Den litauiske forbederen Algaude Sivileviciene har skrevet en rapport fra samlingen, som jeg har valgt å oversette deler av. Jeg tror mine lesere vil finne den svært interessant. Algaude forteller at før hun deltok i samlingen hadde hun fått et ord fra Herren, fra Salme 110,3: "Folket ditt møter villig fram den dagen du viser din kraft. Din ungdoms dugg kommer til deg i hellig prakt, fra morgenrødens fang." 

"Jeg tok del fra morgenen av den 22.juni. Vi var ikke så mange, 20-30 stykker, men vi var alle fokusert på Jesus. Vi øste våre hjerter ut for ham, vår hengivenhet og kjærlighet, lik Den elskede fra Høysangen. Atmosfæren var fylt med fred og kjærlighet. En ungdomsgruppe fra en av forsamlingene fra Vilnius ledet oss i lovsang. Det var som om ansiktene deres skinte. Jeg så renhet i ansiktene deres.

Vi ble alle fylt med glede da en bror med et barnlig hjerte øste ut sin kjærlighet til Herren gjennom en egen sang. Så deltok et team fra Ungdom i Oppdrag fra Latvia. Teamet besto i hovedsak av ungdommer fra Brasil og India. Jeg tenkte: slik ser en arme tilhørende Løven av Juda ut. Vi var fremdeles ganske få, men det føltes som om vi var mange. Kanskje var det engler i rommet?

Lovsangen og musikken stanset opp ved midnatt, og deltagerne gikk inn i en våkenatt i bønn.

Neste morgen delte en søster ved navn Loreta et syn hun hadde hatt. Synet handlet om en arme som var stilt opp. Hver og en av dem var kalt. Jesus var i fronten av dem på en hvit hest. Foran dem igjen var mørkets arme stilt opp. Jesu hær begynte å bevege seg i lovsang, og et sterkt lys kom over dem og mørket måtte trekke seg tilbake. Loreta tolket dette slik at Jesu hær var klar for kamp, men de trengte ikke å kjempe fordi lyset skapte frykt hos mørket. Mot slutten av den andre dagen kom det flere for å delta og salen ble nesten full av lovsangere og forbedere som frimodig deklarerte, profeterte og ba for ulike områder i Litauen, hvor de så det trengtes forandring.

På den tredje dagen under morgenbønnen bar en av deltagerne fram en profeti som ble talt over Litauen - at Gud ville bruke denne baltiske nasjonen som lille David mot kjempen Goliat. Litauen er strategisk viktig i planene for hans kongedømme for dager som kommer. 

Samlingene disse tre dagene ble avsluttet med nattverd, vitnesbyrd og det ble blåst i shofarer. To tyske forbedere, mann og kone, slo lag med oss den siste dagen, og de blåste begge i shofarer. 

Fra 25.-29.juni fant det sted en annen viktig åndelig begivenhet i Litauen: hele Bibelen ble lest ved det geografiske sentrum av Europa, som ligger i nærheten av Vilnius. Dette ble organisert av Hebron Europe og Europeans United in Prayer i samarbeid med Agape Litauen, den kristne radiostasjonen Xfm og Good News Center, samt det litauiske Bibelselskapet. Mange av mine venner dro dit og leste fra Bibelen, både dag og natt. Guds Ord ble proklamert for hele Europa fra sitt geografiske sentrum."