Jeg leser disse ordene av en nåtidig koptisk munk og blir overveldet av innholdet:
"Når jeg kjente vinterens bitende kulde som ubehagelig, så fant jeg min varme i bønnen. Når mennesker var harde mot meg, og det hendte ofte, så fant jeg min trøst i bønnen. For å si det enkelt: bønnen ble min føde og min drikke, mine klær og mine våpen, både ved natt og ved dag. Guds stemme var det eneste svar for alle mine behov."
Mer og mer blir jeg sikker på følgende: Det er ikke reformer, forandringer og moderniseringer av Kirken som vi trenger, men snarere en tilbakevending til den visjon og den erfaring på hvilken Kirkens sanne liv ble bygget fra begynnelsen av. Og da kommer vi ikke utenom en tilbakevending til urmenighetens radikalitet, feiringen av eukaristien og de idealer som klostervesenet brakte med seg. Uten levende klostre vil heller ikke dagens kirke overleve. Levende klostre, med sitt bønneliv, er kirkens redning. Av den grunn er det så spennende å stifte bekjentskap med mennesker som også idag lever som ørkenfedrene, lik denne koptiske munken jeg har sitert fra idag. Dette er mennesker som søker ensomheten for å lytte til Guds stemme.
Det er nemlig slik: Det øret vårt hører, glemmer vårt sinn. Men det hjertet hører, kan tiden ikke viske ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar