Slik hadde det blitt for Markus (ikke hans virkelige navn), en bhutanesisk kristen jeg talte med på en treningsleir i det nordlige India for undergrunnskirken i Asia. På den tiden han ble stilt overfor dette ultimatum, hadde Markus vært i fengsel i nesten et år. Han hadde regelmessig blitt mishandlet av myndighetene, men hele tiden hadde han avvist å fornekte troen på Jesus.
Den historien Markus fortalte begynte med hans egen omvendelse. Han var blitt invitert av en venn til å være med på et hemmelig menighetsmøte ute i ødemarken, ikke langt unna hans egen landsby i Bhutan. Når han kom frem dit ble Markus overveldet av en kraftfull, nesten håndgripelig følelse av sin egen synd og Guds nærvær. På dette møtet overga han livet sitt til Kristus.
Ganske raskt etter sin omvendelse, begynte Markus å forkynne for de andre i landsbyen og mange kom til tro på Jesus Kristus. Det var ikke lenge før myndighetene merket det som skjedde. De arresterte ham og satte ham i fengsel. Når han endelig sto overfor valget mellom å fornekte sin tro, reise hjem eller forlate Bhutan og gå i eksil, valgte han det siste. Han tok sin unge familie med seg og kom til en flyktningeleir i et av nabolandene mellom Kina og India.
Når jeg møtte ham levde Markus og tjenestegjorde Markus i flyktningeleiren, men han hadde reist til Nord-India for å være med på en treningsleir delvis ledet av vårt team fra Canada.
I det jeg lyttet til Markus som fortalte sin historie, på jeg en avgjørelse. Før jeg forlot hjembyen min i Canada kom en gentleman i menigheten min med en sjekk til meg med et ganske stort beløp, som han ba meg om å gi til noen som jeg trodde ville ha mest nytte av den.
Det var ikke en lett avgjørelse å ta. På reisen til Thailand og India hadde jeg besøkt ulike grupper og mange troende som jeg er helt sikker ville hatt god bruk for pengene. Men til slutt bestemte jeg meg for å gi en god del av pengene - ikke alt og jeg husker ikke hvor mye - til Markus, hovedsakelig for at mitt hjerte begynte å banke for ham og hans familie.
Men, når jeg ser tilbake, var det Markus som gav meg noe av langt mer verdi den dagen enn det jeg ga ham.
Jeg har lest historier om trofasthet midt i forfølgelser før, men det som slo meg når jeg hørte Markus fortelle sin forunderlige historie var hvor utrolig normal han var. Han var ganske lik meg - en helt ordinær fyr, det var bare det at han var født i et helt annet land. Hvis det var noe unormalt med ham, så var det et resultat av Kristi nærvær i hans liv, ikke noe annet. Hvor sant er det vel ikke at "vi har denne skatt i leirkrukker, for at den veldige kraften kan være fra Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)
Jeg lever i et land med religiøs frihet, og for det er jeg svært takknemlig. Når det er sagt, har jeg ofte undret meg på hvordan jeg ville respondere om jeg sto ansikt til ansikt med det samme ultimatum for myndighetene i Bhutan presenterte for Markus. Ville jeg forbli trofast mot Herren, eller hvordan ville jeg te meg under press?
Det er da jeg tenker tilbake på hvor svært normal Markus var. I det jeg undrer meg over hans historie, blir det klart for meg at han ikke kom til Kristus, ledet andre til Kristus, eller forble trofast i en opprivende tid med prøvelser på grunn av noe han hadde i sitt naturlige jeg. Hans historie handler om en overgivelse til, og en tillit til, den Gud som lover å gå med oss gjennom enhver prøvelse og trengsel.
Denne erkjennelsen gir meg en djup oppmuntring, selv om min neste prøvelse vil helt sikkert se helt annerledes ut enn for Markus, så er det viktige at prøvelser vil komme. Og den samme Gud som satte Markus i stand til hans prøvelsestid vil også gjøre at "jeg skal bli stående." (Rom 14,4)
Skal jeg være ærlig så er det at lurer på hva jeg ville gjøre om jeg ble stilt overfor en slik prøvelse, litt misvisende, siden hver og en av oss står overfor en versjon av det samme ultimatum hver eneste dag - om å slutte fred med kjødet, verden og djevelen, eller forbli lojal mot Kristus, uansett kostnader. Hver og en av oss må velge om vi vil være barn av verden, eller velger "å leve som fremmede" (1.Pet 1,1) uansett hvilket land vi måtte befinne seg i. Det er bare det at for de troende som befinner seg i 10/40-vinduet, så er de umiddelbare konsekvensene av å velge det siste ofte mye mer synlig og mye mer blodig.
Av denne grunn kan vi alle dra en slik praktisk oppmuntring fra de modige troende i Asia og i 10/40-vinduet som jevnlig beviser sin vilje til å gi det endelige offer for sin Konge og vår. Det kan være at våre prøvelser ikke synes å være like, men løsningen er alltid den samme:
"med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre siden av Guds trone." (Hebr 12,2)
Pat MacGibbon. Lærer, opprinnelig fra Canada. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Artikkelen er hentet fra nettsiden til misjonsorganisasjonen "Tilbake til Jerusalem".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar