Hele livet må bli en salme av tilbedelse, en bønn

Etter noen hektiske dager, ikke minst på grunn av lange reiser, skal jeg tilbringe dagen sammen med denne mannen. Og en god kopp tea.

Paul Evdokimov (bildet) var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. I dag skal jeg lese det han skriver om 'det indre klosteret", hans betegnelse på det indre livet med Gud. Det som er skjult for andre. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøde, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

Så i dag unngår jeg telefoner, har funnet meg et pledd, og har varm tea i tea-kannen. Da har jeg det bra.

Og her er boken jeg skal lese: Den dåraktiga Gudskärleken. Utgitt av Artos bokförlag i 2001. Fortsatt i salg. Ta gjerne kontakt med Bok&Media i Oslo, som skaffer den for deg.