Du vet - du vet

Jeg lever i Salme 139 om dagen og har gjort det lenge. I den nye oversettelsen - Bibelen 2011 - understrekes det noe som har stor betydning for meg i den situasjonen jeg befinner meg i for tiden:

"Herre, du ransaker meg og du vet - du vet ..." (v 1)

Det er litt av en forsikring: Herren vet. Han forstår. David som skriver dette, inspirert av Den Hellige Ånd, må liksom understreke dette: du vet, og må gjenta det: du vet.

Det holder.

Det er ikke alt man klarer å sette ord på når dagene er onde. Når sykdom tar overhånd og man blir liten. Veldig liten. Da er det godt Han vet. At jeg ikke behøver å si så mye. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk. Sammen med fortvilelsen og avmakten. Du vet.

Han kjenner meg.

Det er Han som har vevd meg i mors liv, skriver David i denne salmen. Da vet Han også hvordan kroppen min fungerer - også når den svikter.

Noen ganger skulle jeg gjerne ta "soloppgangens vinger og slå meg ned der havet ender" (v.9) - bort fra redselen om natten - og i tanken gjør jeg det, når beina ikke lenger bærer. Da, sier David: "din høyre hånd holder meg fast."  Du vet.

Det hender jeg skulle ønske at "mørket kunne skjule meg og lyset omkring meg bli natt" (v.12). Du vet, du vet.

Det holder i grunnen at 'du vet' og at det er du som holder meg i hånden. Ikke jeg som holder din hånd.