Høyst personlig

Disse to personlige eiendelene betyr mye for meg for tiden. Gripekorset mitt og den lille bønnesnoren. Så sterke smerter som jeg har nå, har jeg ikke hatt siden jeg fikk Parkinsons. Smertene kommer særlig mot natten, og tar nesten pusten fra meg. Det er ingen ting som lindrer dem. Når smertene tar skikkelig tak griper jeg bokstavelig om korset. Ikke fordi dette trekorset, laget av kristne i Betlehem, har noen som helst magisk kraft. Det er bare en trebit av et Oliventre. Men for meg personlig er det et sterkt symbol: jeg klynger meg til korset. Overfor makter og myndigheter bekjenner jeg at jeg tror på realitetene i Jesu Kristi kors.

Bønnesnoren hjelper meg til å konsentrere meg når jeg ber Jesusbønnen, den bønnen som følger meg gjennom hele dagen, og i våkne stunder om natten. Jeg har flere slike bønnesnorer, en av dem er laget av munker på Athos. Men denne lille bnnesnren min har jeg fått av min datter og svigersønn, og er akkurat passe til å ha med seg da jeg skal forsøke å sove.

Av og til trenger jeg noe konkret å holde i. Troen kan lett bli abstrakt. Særllig på dager med mye smerter og fortvilelse.

Fredag denne uken skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Det ser jeg frem til. Det skal bli spennende. Håpet er at jeg kan litt lindring for smertene.

Denne uken fikk jeg en personlig melding fra en av mine Facebook-venner. Vedkommende følte trang til å fortelle jeg at han hadde slettet meg som Facebook-venn. Det må være helt greit. Begrunnelsen var at han syntes jeg fylte profilen min med altfor mye negativitet. Han ville bare ha det som var positivt. Jeg svarte ikke på det. Jeg synes vel ikke jeg skriver om så mye negativt.

Men jeg vil være bånn ærlig med levd liv. Med tankene mine. Med kampene mine. Med tvil og med tro. Med spørsmålene, og med undringen. Er det flere som ikke liker dette, og som blir provoserte av det jeg forteller om meg selv og min vandring med Herren, så er det helt greit om du sletter meg som Facebook-venn. No hard feelings. Men du er også velkommen til å slå lag med meg. Jeg kommer til å fortsette å fortelle om både gode og dårlige dager. Så lenge jeg klarer å skrive.

Jeg ber om å få bære med meg et lys i en skrøpelig kropp. Nå gleder jeg meg til å preke på gudstjenesten i Toten frikirke på søndag og i Hamarkirken neste søndag. To gode lutherske menigheter som jeg setter stor pris på. Jeg trives godt blant lutheranere. Og så håper jeg på mange henvendelser fra menigheter med spørsmål fra menigheter om seminarer, gudstjenester og møter i 2020. Jeg vil så gjerne få holde på med dette så lenge kroppen holder. Sykdommen skal ikke få ta fra meg kallet. Så er det noen som vil ha besøk av May Sissel og meg neste år er det bare å ta kontakt.