Avsondrethet er en hellig stillhetens plass hvor Gud har adgang til ditt innerste vesen og sjel.
Ørkenfedrene og ørkenmødrene i det 4. og det 5. århundre trakk seg tilbake til villmarken ikke så mye for å trekke seg tilbake fra samfunnet, som for å lokalisere en plass uten distraksjoner hvor de kunne fokusere intensivt på Guds nærvær og kjærlighet. Ganske snart oppdaget de at det ikke var lokaliteten som var problemet. Det virkelige problemet var at de forsøkte å rømme fra seg selv. Problemet finnes inne i oss selv, ikke fra omgivelsene. Se for deg det store antallet mennesker som oppsøkte ørkenen og så reiste derfra i det de utbrøt: 'Jeg reiser vekk fra denne gudsforlatte, tørre, støvete og varme ørkenen! Dette er ikkke noe sted for noe menneske!'
Avsondrethet og kontemplativ stillhet handler om å fornekte seg selv og dø fra deg selv og sine planer. Stillhet handler om å gi en invitasjon til Guds nærvær slik at det kan okkupere og bosette seg i vårt hjerte og sinn. Stillheten arbeider med vilje på å avsette det falne selvets tanker ved kontinuerlig å sørge for at vi slipper tak i dem.
For meg var dette kanalen hvor jeg kunne lytte til Gud. Jeg arbeidet med å fortrenge hver tanke som forsøkte å trenge seg inn som var imot Hans vilje. I stillheten, lever mitt kontemplative sinn med bevisstheten om at den oppstandne Kristus lever i meg. Mitt hjertes bønn søker å leve øyeblikk for øyeblikk i lydighet mot Faderens vilje.
Avsondrethet er mer enn et sted. Det er et hellig sted for Guds Ånd og mennesket som et hvilested forenet hjerte til hjerte. Avsondrethet og kontemplativ stillhet er som en reise for sjelen inn til sin evige destinasjon med Gud.
- Paul Bane/Christianity Today.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar