Ser jeg min egen synd?

Jeg er så inderlig lei av å lese alle disse innleggene hvor det hele tiden er snakk om andres synder. Alle disse andre som det er noe galt med. Det er 'dem', mot 'oss', og det er 'han' eller 'hun' mot 'meg'. 'Jeg' er på trygg grunn, 'de' derimot er det ikke. 'Jeg' er 'frelst', i motsetning til 'de' som ikke er det. 'Jeg' har sikret himmelbilletten, mens 'de andre', ja, 'de' kommer til å gå fortapt en dag.

Vi anklager andre for å gjøre nøyaktig de samme tingene som vi selv gjør, men ser det ikke. Vi ser ikke vår egen blindsone. Vi ser ikke vår egen synd.

Kan vi ikke bruke resten av 2019 til å be Den Hellige Ånd om å vise oss VÅR synd? MIN synd. MINE tilkortkommenheter. Han gjør det villig.

Men det er kanskje for ubehagelig? Det er lettere å korrigere andre, veilede andre, formane andre. Det er lettere å sitte foran en skjerm å advare mot vranglære, enn å se hvor jeg har sporet av selv.

Har jeg noen gang møtt meg selv i døra?

Herre, frels meg av hovmodet.
Kyrie eleison.
Herre, forbarm deg.