Da Augustin skrev denne bønnen, hadde han en umiddelbar erkjennelse: Når vårt eget indre mørke innbyr til samtale, blir det ingen samtale med den oppstandne Kristus, men med alt det som gjør vondt, både i oss selv og i andre. Hvor leder det hen? Ingen steder.
Kristus gjør oss ikke til mennesker som allerede har nådd målet. Han holder oss nær til seg, gjennomskinnelige som himmelen om våren, en vår som er i ferd med å folde seg ut.
- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar