I et av sine sjelesørgriske brev beskriver fader Johannes av Valamo noe som jeg tror de fleste kristne kjenner seg igjen i. Her er brevet datert 18. mai 1947 i min oversettelse:
Når det gjelder din engstelse og dine feilsteg sier jeg det slik: så lenge vår sjels skute seiler på livets hav, er den utsatt for variasjoner i været: av og til regner det, andre ganger blåser det, eller stormen raser hardt, så vi er nær ved å drive på grunn eller mot stranda. Annerledes kan det heller ikke være her i sorgens dal, omskiftbarheten slutter ikke før i det kommende livet.
Da vi er utsatt for begjær - jeg mener sjelelige begjær, slik som ambisjoner, hat, sluhet og satanisk hovmod, - får disse begjærene oss til å tenke at alle mennesker er skyldige og udugelige. Likevel ble vi ikke pålagt å kreve kjærlighet og rettferdighet av andre, men vi er selv forpliktet til å kjærllighetens bud og å være rettferdige. Du må ikke bli motløs.
Når du blir lei deg skal du fordjupe deg i Den Hellige Skrift og i de hellige fedrenes skrifter samt i bønn. Da får du oppleve fred og stillhet i din sjel; med vår egen fornuft og uten Gufs hjelp klarer vi det ikke.
Må Herren bevare deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar