Noen tanker om den profetiske tjenesten

 Ekte profeter sa aldri «Jeg vil bli en profet. «Å lage en profet er en vei som mange kanskje aldri virkelig forstår, med mindre du er en Herrens profet, selvfølgelig.

I tidligere år slet jeg med å akseptere Guds kall på mitt liv som profet. Jeg ropte til Gud en stund over det til jeg sa Ok, Herre, jeg overgir meg, jeg sier JA. Livet mitt har aldri vært det samme siden. I det gode og det onde takker jeg Gud for ALT.

Det har GJORT profeten i meg.

En profet LEVER ut kallet. Vi går gjennom det vi snakker, lærer og sier. Vi er testet og prøvd i den. Vi er raffinert og omdefinert IN IT. Vi omfavner lidelser som noen nekter å omfavne, og vi lærer å lide godt.

Å være profet er ikke en glamour og et lysshow. Vi går en tur og snakker en prat, og det krever full overgivelse, ettergivelse, ofring og innvielse på dype nivåer. Vi lever ikke vanlige liv. Livet mitt er IKKE vanlig. Imidlertid er det ekstraordinært, unikt, velsignet, mangfoldig og dimensjonalt.

Noe av krigføringen som kommer fra å være en profet, kan vi ikke engang begynne å forklare. Imidlertid er det en nåde og salvelse over Guds profeter. Vi ble skapt for det og bygget for det. Bare profeten bærer en profetsalvelse.

Du blir ikke bare en profet, du er FØDT en profet. Profeter blir vekket i forskjellige tider og årstider for å oppfylle Guds kall på jorden.

«Gud snakket til meg. ‘Jeg kjente deg selv før jeg skapte kroppen din inn i din mors kropp. Jeg valgte deg før du ble født. Jeg bestemte meg for at du må være en profet for alle verdens land,» sa han.» Jeremia 1:4-5

Profeter trenger et felleskap å vokse og modnes og lære av. Det er ikke noe som heter en rød profet, og i så fall trenger de sannsynligvis en god gammel irettesettelse. Vi trenger et profetisk selskap. Vi trenger de rundt oss som vi kan holdes ansvarlige overfor og kan hente fra. Vi trenger mentorer og ansvarlighet i livene våre.

For profetene, Gud skaper deg og han arbeider i deg. La raffineringen og redefineringen være en kontinuerlig ting. Omfavn samtalen. Lær av andre. Ta hensyn og ta korrigering. Ordet sier at hvis vi hungrer og tørster etter rettferdighet, skal vi bli mette. Lær funksjonen og kallet til en profet. Vær lærevillig og forbli ydmyk. Hold deg ren og langt borte fra de tingene som vil forurense det profetiske i livet ditt. Lær å faste og det blir en del av livsstilen din. Du kan og vil gjøre mer enn bare å profetere. De fleste profeter er lærere. Byggherrer. Utstyr og mer. Lær ferdighetene dine og lær dem godt. Implementer det du vet og multipliser det.

Profet, husk at du er en gave til Kristi kirke og kropp.

- Rachel Miranda Emerson

- 

Bli stående for Gud i ydmyk bønn

Be ganske enkelt. Forvent ikke å finne i ditt hjerte noen bemerkelsesverdig bønngave. Betrakt deg selv som uverdig til det. Da vil du finne ro. Bruk den tomme, kalde tørrheten i din bønn som mat for din ydmykhet.

Hl.Makarios av Optina

"Å be er å bli stående for Gud i sitt sinn og hjerte og bli stående slik slik dag og natt inntil slutten av sitt liv."

Hl.Thephilos

Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Bare en eneste kjærlighet

Når fariseerne spør Jesus hva som er det største budet i loven, svarer han: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte...og din neste som deg selv" (Matt 22,37-39).

Din kjærlighet til Gud er et svar på hans kjærlighet til deg. Og dette svaret er egentlig selvfølgelig. "Han selv elsker dere," sier Jesus (Joh 16,27). Du er skapt av Guds kjærlighet, hans kjærlighet holder livet ditt oppe hele tiden. Du er ikke noe foraktelig eller ubetydelig vesen. Du er Guds elskede. Hvordan kan du da gjøre noe annet enn å elske ham, når du vet at det er hans kjærlighet som gir deg både din eksistens og din ukrenkelige verdi? Som menneske har du det privilegiet at du bevisst kan bekrefte og besvare den kjærligheten som skaper deg.

Du har fått alt av Gud. Hvis du vil besvare hans kjærlighet, kan du ikke annet enn å elske ham av hele ditt hjerte og all din kraft.

Jesus sier også at du skal elske din neste som deg selv. For å kunne elske andre, må du først elske deg selv, slik du er skapt i Guds bilde (Ef 4,27). Gud elsker fram det nye mennesket i deg, og sammen med ham kan du også elske dette fram i deg selv. I den grad du gjør det, blir du også i stand til å elske fram det innerste, det nye mennesket, i din neste.

Det finnes ingen forskjell mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten. Det finnes bare en eneste kjærlighet som har sitt utspring og mål i Gud. Denne kjærligheten vil strømme gjennom alle mennesker og hele universet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 240

Evig liv er å kjenne Jesus

 Man gjør seg mange tanker etter et hjerteinfarkt - for mitt vedkommende, det tredje. Mens tankene surrer, har et vers i Johannesevangeliet levd sitt eget stillferdige liv inni meg: "Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus." (Joh 17,4) 

Så har jeg tenkt: Evig liv er ikke noe annet enn en fortsettelse med den relasjonen du har bygget opp med Herren i dette liv, bare at den er sterkere, klarere, djupere og mer fullkommen.

Derfor vil jeg bruke det som er igjen av mitt jordiske liv her nede til å lære Ham å kjenne. Ingenting kan måle seg med å kjenne Ham. 

"Da kjenner jeg ham, og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som ham - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde." (Fil 3,10)

Villfarelsens følger

 "Villfarelse tar ikke utgangspunkt i løgnen, men i sannheten! Den har sin kime i sannhet, i en bit av sannheten. Derfor er den så forræderisk. Den taler smigrende, dekker seg pent til og utgir seg for å være noe den ikke er: sannhet. Men la deg ikke bedra! Den har solgt sjelen sin for kompromisser. Den har forvekslet lys med mørke, og det er fra mørket den kommer!"

- Bjørn Olav Hansen 27/7-24

I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som det er riktig å be om. 

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje." (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart hva du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holde hans bud og gjør det som er hans gode vilje" (1.Joh 3,22).

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Det beste

 "Den beste poesien er stillhet. Den beste stillheten er bønn. Den beste bønnen er omvendelse. Omvendelse er nytteløst uten tilgivelse. Det beste for Gud ligger i dybden av stor ydmykhet."

- Hl.Heromine (Matyushin). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Ved en åndelig korsvei

 Hvert ord i Skriften har en kontekst og et publikum som blir adressert. Vi kan ikke distansere oss fra en ubehagelig sannhet bare fordi den ble avslørt i fortiden. Innenfor hver instruksjon, uansett når eller til hvem den ble sagt, er noe som vil avsløre Guds natur og hvordan vi skal svare ham. Disse forståelsene kan overføres på tvers av tid og pakter og brukes på våre liv i nåtiden.

Herren talte en overførbar sannhet til oss da Jeremia profeterte: «Hvem kan jeg advare? Hvem vil lytte når jeg snakker? Deres ører er lukket, og de kan ikke høre» (Jeremia 6:10). Vår største oppgave i dag er å holde våre ører åpne for Herrens ord, slik at vi kan høre hva han sier. Døvhet for disse instruksjonene vil åpne døren til en vei av smerte og sorg på grunn av konsekvensene de vil få på grunn av vår manglende evne til å høre hva Herren sier til Menigheten.

Herren advarte mot falske profeter og prester på Jeremias tid. Han advarer oss også om det samme i dette øyeblikket i historien. Stemmene til noen som forteller oss hva vi skal tro og hvordan vi skal leve er «styrt av grådighet» (vers 13). Jeremia kaller dem bedragere. Som et resultat, "De tilbyr overfladiske behandlinger for mitt folks dødelige sår. De gir forsikringer om fred når det ikke er fred» (vers 14). Disse overfladiske profetiske vrangforestillingene fyller ørene våre med ord som feilaktig trøster oss inntil en tid med dyp prøvelse kommer og at overfladiskheten vil avsløre dens bedragerske natur.

Det finnes og har alltid vært en løsning på dette problemet. Midlet vil bli avslørt ved et personlig veiskille hvor livsendrende valg tas. Ved veiskillet har vi et valg å ta som vil avgjøre fremtiden vår, «Stopp ved veiskillet og se deg rundt. Be om den gamle, gudfryktige måten, og gå på den. Reis dens vei, og dere vil finne hvile for deres sjeler» (vers 16).

Hvilen denne gamle og uforanderlige veien gir er det som har holdt folk på linje med Herren gjennom hele bibelhistorien da det ble tilbudt vrangforestillinger som hørtes tiltalende ut, men som fikk Guds folk til å bukke under for åndelig døvhet og avvike fra sannhetene i Guds ord. Vi står for tiden ved et betydelig veiskille. Velg med omhu retningen du tar. Vår fremtid avhenger av valgene vi tar.

- Garris Elkins/oversatt av Bjørn Olav Hansen

Å bli seende

 Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp det at vi skal bli seende. 

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt. 

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd fra all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Johannes vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand. 

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser. 

Hvis vi vil bli seende, må vi slutte å beskytte oss mot det lyset som vil opplyse oss innenfra. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 238

En baptists forsvar av katolikk

Tros- og samvittighetsfrihet er en grunnleggende rettighet i ethvert velfungerende demokrati, og er en av kjerneverdiene innenfor baptismen. Den er vel verd å kjempe for. Nå har en god venn av meg, katolikken Ragnhild Helena Aadland Høen kommet ut i hardt vær på grunn av sin trosoverbevisning.. Vi representerer to ulike kirkesamfunn. Hun er katolikk, jeg er baptist. Det er sider ved hennes tro jeg ikke deler, og det er sider ved min tro og overbevisning hun ikke deler. Men vi er begge Guds barn og elsket av Gud.

Ragnhild Helena har fortalt om sin trosreise til avisen Dagen, og det har hun også gjort til biskop emeritus Halvor Nordhaug på TVL. Begge steder var hun åpen og ærlig og fortalte om sitt forhold til den norske kirke, og årsaken til at hun valgte å forlate den og bli katolikk. En av årsakene til hennes nye veivalg begrunnet hun med den teologiske oppløsning som har funnet sted i Den norske kirke, og hun var ærlig med at hun anså den norske kirke som et utrygt sted teologisk for hennes eventuelle kommende barn og barnebarn. 

Menighetsfakultetet, hvor hun er kommunikasjonsleder, opplever dette så problematisk at ledelsen har innkalt henne til en samtale senere i år. Men det er et viktig poeng at Ragnhild Helena ikke har uttalt seg som kommunikasjonsleder ved MF, men som privatperson. MF er heller ikke underlagt Den norske kirke eller noe annet trossamfunn, men er en uavhengig vitenskapelig høyskole som skal utbre prinsippet om faglig frihet. Det viser seg altså at takhøyden ikke er stor for personlig overbevisning hos den enkelte. Det burde være helt unødvendig å reagere og være hårsåre som Menighetsfakultetet nå er. Ragnhild Helena har ytringsfrihet, hun som alle andre. Jeg håper denne striden nå kan bilegges i ytringsfrihetens navn. La oss slå ring om den.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen sammen med Alv Magnus og meg. Bildet er tatt i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud for noen år siden.

Selvinnsikt

 Følgende fortelles om en av ørkenfedrene, Abba Agathon. Noen brødre besøkte ham fordi de hadde hørt at han var et godt forbilde. De ville drive gjøn med ham: 

"Er ikke du Agathon? Vi har hørt om deg at du er en horebukk og dessuten hovmodig."

"Ja, det er jeg."

"Så du er den der Agathon som snakker nedsettende om andre og avbryter dem?"

"Ja, det er jeg."

"Er ikke du vranglæreren, Agathon?"

Da svarte han: "Jeg er ingen vranglærer."

Da spurte de ham: "Si oss, hvorfor tok du imot alt det vi sa til deg, men tålte ikke det siste?"

Da svarte han: "De første beskyldningene tar jeg til meg, for det er nyttig for min sjel. Men det å være vranglærer er å være skilt fra Gud, og jeg vil ikke skilles fra Gud."

Fra boken: Ørkenfedrenes tankespråk, Artos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Vær original

 "Vi er alle, uten unntak skapt i Guds bilde som originaler og Guds mål for oss er ikke at vi skal bli dårlige kopier av andre, men at vi skal modnes til å bli den vi er kalt til fra begynnelsen av. Det er bare en som er deg."

- Bjørn Olav Hansen, 19.juli 2024

Jeg har ikke tenkt å gi opp

 Disse linjene skrives onsdag kveld. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra Rikshospitalet hvor jeg har hatt en konsultasjon med nevrolog. Jeg tror det er den åttende eller niende siden jeg fikk Parkinson i 2017. Det er slitsomt og frustrerende å forholde seg til ulike nevrologer hele tiden. Gjenta hele sykehistorien min. Det var litt overveldende denne gangen. Å få status på sykdommen: Jeg er blitt verre siden forrige konsultasjon. Høre at medisinene ikke har noen legende virkning, bare symptomlindrende. At det bare går en vei og at jeg bare kommer til å bli verre. Jeg må leve med smertene. Nå har jeg fått en ny plan for opptrapping av medisiner. Så får vi bare håpe og be om at jeg tåler dem. Opptrappingen er svært langsom - heldigvis.

Slik er realitetene. De må jeg forholde meg til.

May Sissel og jeg hadde en god prat i bilen hjemover. Vi har bestemt oss for å gjøre det beste ut av denne utfordrende livssituasjonen, og vi fortsetter tjenesten og reisevirksomheten vår. Nå begynner jeg å booke møter for våren og høsten 2025. Er det menigheter og foreninger som ønsker meg som taler, er det bare å ta kontakt. Det ville glede meg mye om det fortsatt er bruk for meg, og at noen er villig til å ha en taler som sitter skjelvende i en rullestol.  

Takk til alle  dere som ber for oss og støtter oss. Det betyr alt. Vi har satt vår lit til Gud, og har overgitt våre liv i Hans hender. Så ber vi om styrke som dagene er. 

Fokuser på det gode!

 De feil man ser hos andre, er ofte en projeksjon av egne feil. Det som du ikke vil se hos deg selv, overfører du på en annen. Psykologene har gjort oss oppmerksomme på denne eiendommelige mekanismen i vår psyke, det at vi skriver våre dårlige sider på andres regning. 

Hvis du legger merke til en flis i din brors øye, gjør du klokt i å lete etter bjelken i ditt eget. Det er jo mye mulig at flisen hos den andre er et gjenskinn av din egen bjelke. De feilene du legger merke til hos andre, kan lære deg mye om deg selv.

Jo mer du lever i kjærligheten, jo mindre henger du deg opp i andre skavanker: "Kjærlighet dekker over alle synder" (Ordsp 10,12). Kjærligheten mistenkeliggjør ikke den andres motiver og ser alltid etter det gode. Når Jesus møter Sakkeus, ser han ikke først og fremst på feiltrinnene hans. Han ser Sakkeus' muligheter. 

Det gode er alltid mer sant enn det onde. Den som ser den dype sannheten om en annen, ser alltid en som er skapt i Guds bilde, skapt til å elske og elskes.

Det hører med til en riktig oppdragelse og et ekte vennskap at man noen ganger rolig og saklig peker på den andres feil. Men det viktigste er å glede seg over den andres gode sider. Du skal ikke være misunnelig for dem, men trekke dem fram i lyset. Et menneske utvikler seg mer ved å få de gode sidene bekreftet enn ved å få feilene utryddet. Du blir også mye gladere selv når du ser etter det gode i dine omgivelser, i stedet for det onde.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 230

Hvem står opp for å tale mot uretten?

 Jeg tenker mye på noen berømte ord av den tysk-lutherske presten, Martin Niemöller  (bildet) for tiden. Ordene er uttalt i en helt annen tid enn vår, men de er skremmende aktuelle. Niemöller var en av grunnleggerne av den såkalte 'bekjennelseskirken' sammen med Dietrich Bonhoeffer. Han ble fengslet og satt i konsentrasjonsleir fra 1938-1945. Her er uttalelsen:

"Først kom de for å ta kommunistene. Men jeg sa ingenting, fordi jeg ikke var kommunist. Så kom de for å ta sosialistene, men jeg sa ingenting fordi jeg ikke er sosialist. Så kom de for å ta unionistene, men jeg sa ingenting fordi jeg ikke er unionist. Så kom de for å ta jødene, men jeg sa ingenting fordi jeg ikke er jøde. Så kom de for å ta meg - men det var ingen der igjen for å tale min sak."

Troen vår er kroppsliggjort

"Troen vår er inkarnert, den er kroppsliggjort i Kristus. Den handler om levd liv, og har sitt fundament i Kristi liv: Hans inkarnasjon, hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Kristus er mitt liv."

 - Bjørn Olav Hansen, 15.juli 2024.
 

Vi trenger profetrøstene igjen

 A.W.TOZER: VI TRENGER PROFETER IGJEN!

«Det er ikke nok for en Guds mann å forkynne sannheten. Han har ingen rett til å bruke en manns tid på å bare fortelle ham hva som er sant. Det er et tvilsomt kompliment til predikanten når publikum nikker og sier: «Det var sant». Det samme kan sies hvis han viet seg til å forvrenge multiplikasjonstabellen. Det er også sant.

En menighet kan forsvinne som et resultat av en sjelløs bibelutstilling like sikkert som den kan forsvinne der Bibelen ikke er nevnt i det hele tatt. For å være effektiv må predikantens budskap være levende. Det må forstyrre, vekke, utfordre. Det må være Guds stemme i nåtiden til en spesiell gruppe mennesker. Da og først da er det et profetisk ord og mennesket selv en profet.

For å oppfylle sitt kall må profeten være under konstant påvirkning av Den Hellige Ånd. Han må også være oppmerksom på den moralske og åndelige tilstanden som råder. All åndelig undervisning bør være relatert til livet. Den må trenge gjennom lytternes daglige, individuelle liv. Uten å henvende seg til noen bestemt person, vil den sanne profeten med et budskap bore seg inn i samvittigheten til hver tilhører, som om den var adressert til ham alene.

For virkelig å forkynne sannheten er det ofte nødvendig for Guds mann å kjenne folks hjerter bedre enn de selv gjør. Mennesker er ofte internt forvirret av tanker og ønsker, som ikke kan forenes. Den salvede profet må tale inn i denne forvirringen med klargjørende visdom. Han må overraske sine lyttere med sin uante kunnskap om deres hemmelige tanker. Predikantens oppgave er til syvende og sist altfor vanskelig for noe menneske. Han er drevet til Gud for visdom. Han må søke Kristi sinn og kaste seg ned for Den Hellige Ånd for å få åndelig kraft og intellektuell skarphet for oppgaven.»

A.W.Tozer, Guds profet i kirken, s. 21. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Språkunder og profetiske budskap over Sverige

 ” Birger Skoglunds profeti fra 1995!! (Sitert fra Micael Grenholms bok Dokumenterte språkmirakler):

«Jeg har hørt mange ganger om hvordan evangelisten Birger Skoglund ble vitne til hvordan en jordansk mann profeterte på klingende svensk at det skal brenne over Sverige. I forbindelse med å skrive boken Dokumenterte språkmirakler ringte jeg ham opp for å høre ham selv beskrive denne fantastiske hendelsen.

Birger og kona Maryann var i 1995 i Amman, Jordan. Birger jobbet for misjonsorganisasjonen Ibra og de hadde nettopp hatt et møte i et kjellerrom. Da de skulle gå, stoppet en 25 år gammel mann dem.

"Jeg har noe å fortelle deg," sa han på svært gebrokkent engelsk. Birger måtte anstrenge seg for å forstå ham, men plutselig begynte denne arabiske mannen å snakke tydelig, flytende svensk til Birgers store overraskelse. Meldingen var ordrett:

"Så sier Herren din Gud. Gå hjem til ditt land og hils hele mitt folk at jeg Herren har tent en ild som brenner fra Smygehuk i sør til Treriksröset i nord og fra Gøteborg i vest til Stockholm i øst. Du må ikke lenger si, som du så ofte har sagt før, at en ny tid kommer! Nei, hils hele mitt folk, at denne nye tidsalder allerede har begynt.»

Da mannen ble stille, prøvde Birger og Maryann å snakke med ham på svensk, og han skjønte absolutt ingenting. Birger spurte hva han visste fra Sverige. Han sa det er i Sør-Europa, omgitt av Alpene – han trodde Birger mente Sveits! Det viste seg at han ikke visste noe om Sverige, verken vår geografi eller vårt språk."

Brann over Sverige (Daniel Viklund):

"Sommeren 2001 så jeg noe som rystet meg. Jeg hadde lyttet til budskapene som Steve Hill kom med. Da jeg begynte å søke Herren, ble jeg rørt inn i en overveldende visjon.

Jeg sto som en kjempe midt i Finland og så over Sveriges grenser, jeg kunne skimte det vakre landskapet fra sydspissen til nordspissen. Høyt over bakken så jeg en brennende masse, den brant med en slik intensitet at den var hvitglødende. Det var over hele landet, jeg forsto at det var en manifestasjon av Guds herlighet, Hans nærvær. Det var vekkelsens ild.

Mens jeg sto og observerte dette brannteppet, tenkte jeg på ordene som Birger Skoglund tok med seg hjem fra Jordan «Jeg har tent bål fra Treriksröset i nord til Smygehuk i sør fra Stockholm i øst til Gøteborg i vest».

Ordene "Jeg har tent" fikk en helt ny betydning. Jeg ble fylt av en voldsom smerte i ånden og tenkte: «Hva gjør ilden der oppe? Det burde være nede blant folket!»

I samme øyeblikk den tanken streifet meg, hørtes et rop. Det var ikke et jubelrop, men et utstrakt smerteskrik. Oppfordringen kom fra et sted i det sentrale Småland. Da ropet lød, slapp en stor del av ildmassen fra lasterommet og falt over stedet som ropet hadde lydt fra, og hele bakken ble snudd opp av ilden.

Det neste ropet kom fra høyt oppe i Norrland, det samme skjedde og brannen falt over stedet som ropet kom fra. Da kom ropene så nærme at jeg ikke klarte å skjønne stedene. Før synet bleknet, kunne jeg se at det meste av Sverige brant i Guds ild.

Da hørte jeg Herren tale: "de som kaller på ilden får det". Så ga han meg ordene fra Salme 42 «Dypet roper til dypet». Jeg forsto at det ikke handlet om volumet på stemmen, men om dybden av engasjement og selvoppofrelse i ropet."

All profetisk tale må prøves.

Men i mitt hjerte er det et rop til stedet hvor jeg bor: "Gud - la ilden falle HER!"

"Vis meg enkeltpersoner som ennå ikke kjenner deg Jesus som jeg kan be for!"

"Gud, la meg være en del av det du vil gjøre i mitt sted!"

- Oversatt fra Facebook-siden til Sverigebönen av Bjørn Olav Hansen

Brytekamp med Gud

 «Sola steg opp over ham da han passerte Peniel, og han haltet på grunn av hoften. (1Mo 32:31)

Hele reisen for åndelig vekst vises her i denne ene filmatiske skildringen av Jakob som drar seg sakte bort fra Peniel mens daggryet strekker himmelen med gull.

Med bare 17 ord har vi alt: kampen og velsignelsen, sårene av åpenbaring, intimitetens vold og morgengryet.

Ingen av oss overlever uskadd i kampen mot synden, kjødet og djevelen, og spesielt i kampen med Gud selv. Vi går haltende inn i vår skjebne. Som den oppstandne Kristus ved begynnelsen av en ny tidsalder, fortsetter vi å bære våre arr.

ANSIKTET

'Det er en sprekk i alt,

det er slik lyset kommer inn

~ Leonard Cohen

Det fascinerer meg at Peniel, der Jakob kjempet, betyr «Guds ansikt». Jeg antar at vi kaller slagmarkene i livene våre 'Guds ansikt' fordi vi til slutt ser bakover igjen at vi møtte Guds intimitet i brytingen, kjente pusten hans i mørket og oppfattet hans nærvær der på måter vi ikke kunne ha gjort ellers.

Vi starter med å bryte med demonene våre og ender opp med å bryte uforvarende med engler. De største kampene i våre liv blir de største velsignelsene i våre liv, og de to virker uatskillelig sammenvevd. En dag er vi motvillig på vei til å konfrontere skammen i fortiden vår – redde for å se broren vi lurte og innrømme at funksjonssvikten i familien vår er dysfunksjonen i oss selv (v.11) – og på en eller annen måte, underveis, vi finner ut at dette er intet mindre enn veien inn til vår evige skjebne.

Så Jakob omdøpte slagmarken sin til «Guds Ansikt», og Gud gjengjeldte og ga Jakob nytt navn til «Israel» som betyr «Kampen». Dette er da det definerende, forløsende øyeblikket i ethvert liv - når vi endelig gjenkjenner Guds ansikt i våre kamper - ikke på tross av dem, ikke i stedet for dem, men i dem. Når Gud selv gjør 'kampen' til vårt mellomnavn. Vi ser oss rundt og ser at han er her på kreftavdelingen, tilstede i vår sorg, arbeider i våre feil, korsfestet i vårt kompromiss, snakker selv i stillheten.

HALTINGEN

"Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i svakhet." ~ 2 Kor 12:8

I løpet av 25 år med 24-7 bønn har så mange av våre nøkkelledere lidd så mye: vi har kjent smerten ved sorg, kronisk sykdom, økonomiske kamper, forfølgelse - alle slags ubesvarte bønner. Jeg ble tvunget til å følge min første bok, Red Moon Rising, som beskriver en jevn strøm av mirakuløse svar på bønn, med Gud på stum, som i stedet kjemper med smerten ved unmirakler.

Gjennom årene har vi hatt lite annet valg enn å finne Gud også i smerten, i spørsmålene og paradokset. Å redefinere bønn som «Kampen» og gi nytt navn til slagmarkene våre til «Guds ansikt».

Og ved å gjøre dette har jeg sett disse lederne vokse. Går dypere. Å bli raffinert i motgangens ild for å bli mer lik Jesus. På en eller annen måte beveger de seg i større autoritet (her er ironien) som et resultat av deres egne ubesvarte bønner.

John Ortberg sier at «Du kan ikke ønske deg både en sterk karakter og et lett liv. Prisen på hver er den andre." Jeg er ganske sikker på at disse lederne aldri ønsket et hardt liv, men ved å tåle vanskeligheter trofast har de absolutt blitt vakrere som Jesus.

DAGGRYET

Og så halter vi bort fra Peniel, og jorden snur seg sakte. Årstider skifter. På en eller annen måte begynner den mørkeste natten i våre liv å avta og det første morgenlyset lyser i øst. Sårt blir ubønnhørlig til håp. Guds ansikt tilsløret i mørke skinner endelig frem.

Vi halter forbi Peniel og solen står opp på himmelen.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneinitiativet 24/7, oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Rapport fra 70 timers bønn og lovsang i Litauen

 21.-24.juni i år var lovsangere og forbedere samlet til 70 timers non-stop bønn, faste og lovsang i Litauen. Den litauiske forbederen Algaude Sivileviciene har skrevet en rapport fra samlingen, som jeg har valgt å oversette deler av. Jeg tror mine lesere vil finne den svært interessant. Algaude forteller at før hun deltok i samlingen hadde hun fått et ord fra Herren, fra Salme 110,3: "Folket ditt møter villig fram den dagen du viser din kraft. Din ungdoms dugg kommer til deg i hellig prakt, fra morgenrødens fang." 

"Jeg tok del fra morgenen av den 22.juni. Vi var ikke så mange, 20-30 stykker, men vi var alle fokusert på Jesus. Vi øste våre hjerter ut for ham, vår hengivenhet og kjærlighet, lik Den elskede fra Høysangen. Atmosfæren var fylt med fred og kjærlighet. En ungdomsgruppe fra en av forsamlingene fra Vilnius ledet oss i lovsang. Det var som om ansiktene deres skinte. Jeg så renhet i ansiktene deres.

Vi ble alle fylt med glede da en bror med et barnlig hjerte øste ut sin kjærlighet til Herren gjennom en egen sang. Så deltok et team fra Ungdom i Oppdrag fra Latvia. Teamet besto i hovedsak av ungdommer fra Brasil og India. Jeg tenkte: slik ser en arme tilhørende Løven av Juda ut. Vi var fremdeles ganske få, men det føltes som om vi var mange. Kanskje var det engler i rommet?

Lovsangen og musikken stanset opp ved midnatt, og deltagerne gikk inn i en våkenatt i bønn.

Neste morgen delte en søster ved navn Loreta et syn hun hadde hatt. Synet handlet om en arme som var stilt opp. Hver og en av dem var kalt. Jesus var i fronten av dem på en hvit hest. Foran dem igjen var mørkets arme stilt opp. Jesu hær begynte å bevege seg i lovsang, og et sterkt lys kom over dem og mørket måtte trekke seg tilbake. Loreta tolket dette slik at Jesu hær var klar for kamp, men de trengte ikke å kjempe fordi lyset skapte frykt hos mørket. Mot slutten av den andre dagen kom det flere for å delta og salen ble nesten full av lovsangere og forbedere som frimodig deklarerte, profeterte og ba for ulike områder i Litauen, hvor de så det trengtes forandring.

På den tredje dagen under morgenbønnen bar en av deltagerne fram en profeti som ble talt over Litauen - at Gud ville bruke denne baltiske nasjonen som lille David mot kjempen Goliat. Litauen er strategisk viktig i planene for hans kongedømme for dager som kommer. 

Samlingene disse tre dagene ble avsluttet med nattverd, vitnesbyrd og det ble blåst i shofarer. To tyske forbedere, mann og kone, slo lag med oss den siste dagen, og de blåste begge i shofarer. 

Fra 25.-29.juni fant det sted en annen viktig åndelig begivenhet i Litauen: hele Bibelen ble lest ved det geografiske sentrum av Europa, som ligger i nærheten av Vilnius. Dette ble organisert av Hebron Europe og Europeans United in Prayer i samarbeid med Agape Litauen, den kristne radiostasjonen Xfm og Good News Center, samt det litauiske Bibelselskapet. Mange av mine venner dro dit og leste fra Bibelen, både dag og natt. Guds Ord ble proklamert for hele Europa fra sitt geografiske sentrum."

Erfaring i stedet for teori

 "Uten meg kan dere intet gjøre," sier Jesus (Joh 15,5). Dette må bety at han lover oss at vi alltid og overalt kan finne ham. I Den Hellige Ånd er Jesus alltid midt iblant oss. Gjennom Ånden bor Jesus i oss, gjennom Ånden er han vårt liv.

Takket være Ånden trenger du ikke lete etter Jesus utenfor deg selv, han er i ditt aller innerste. Åndens spesielle oppgave er å lede oss til dypet. I oss åpner han uante dyp der vi kan møte Gud. 

Hvis Faderen er høyden i treenigheten og Sønnen er bredden, så er Den Hellige Ånd dybden. I treenigheten har hver og en av de guddommelige personene sin egen oppgave. Faderen legger planene, Sønnen utfører dem, og ved Den Hellige Ånd blir Sønnens verk en eksistensiell virkelighet i menneskenes liv. Faderen har satt sammen oppskriften, Sønnen har laget medisinen og Ånden bruker den på oss. 

Alt det Jesus har gjort, ville stoppe utenfor oss hvis ikke Den Hellige Ånd førte det inn i oss. Uten Ånden ville vi ikke ha noen nytte av Faderens og Sønnens strev, det ville forbli en teori. Men Den Hellige Ånd gjør det til en erfaring i stedet.

Ånden bor i ditt hjerte, og gjennom sakramentene er du merket med hans segl. Men Ånden er en venn av stillhet og taushet. Når du i bønnen lytter til hans ordløse sukk inne i deg (Rom 8,26), gir du ham mulighet til å føre deg stadig dypere inn i Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 224

Takknemlighet er en kvalitet ved hjertet

 Takknemlighet er bevisstheten om at alt liv er en gave vi vil takke for. Jo nærmere vi kommer Gud i bønn, desto mer bevisst blir vi på Guds overflod av gaver til oss. Vi kan til og med oppdage disse gavene midt i smerte og sorg. 

Det åndelige livets mysterium er at mange av hendelsene, menneskene og situasjonene som lenge virker som de hindrer vår vei til Gud, til måter å komme enda nærmere han på. Det som føles som en hindring, viser seg å være en gave. Slik blir takknemlighet en kvalitet ved hjertet som lar oss leve lykkelig og fredelig, selv om vi fortsatt har mye å streve med.

- Henri Nouwen: Du er elsket, Luther 2019, side 200

Korset er det eneste som lyser i denne tidsalders mørke

Vi er i dag ved den siste perioden av nådens tidsalder.. Klokkeviseren peker mot midnattstiden. Nå er natten på det mørkeste. Snart, etter den dystreste timen, skal dagen gry. I mellomtiden skynder Kirken seg raskt mot frafall, og beveger seg lenger bort fra Gud: mørkets makt slippes løs; dens onde innflytelse er like skadelig i Kirken som i verden. Kristi kors er det eneste lyset som opplyser det nåværende mørket. Det er derfor på tide at kirken går tilbake til korset, til Guds faste grunnvoll. Der blir syndene renset og selvet utfridd. Der blir Guds forløsende fakta åpenbart for oss å tro og gå inn i. Der er oppstandelsens kraft erfaringsmessig kjent slik at kirken igjen kan være det sanne vitne om Kristus på jorden. Det er på tide for Guds barn å søke etter høyt liv og tjeneste, tid til å se tilbake på fortiden og gjeninnvie seg til dagene som kommer.

Ved avslutningen av denne tidsalderen intensiveres Satans aktiviteter. Hvor sterkt blir ikke Guds barn angrepet, undertrykt og spesielt bedratt. Nå er tiden for de hellige å reise seg og utøve korsets seier for å motstå og fienden. Kampen er hard. Kan de hellige seire uten å være fullt bevæpnet? Guds hellige, reis deg, stå på Golgatas seier og forkynn Kristi seier. Din konge kommer, og fiendens dager er talte.

Dette nåværende bindet er en samling av forskjellige skrifter og adresser gitt av Watchman Nee i de tidlige dagene av hans tjeneste. Tiden som går, øker imidlertid bare viktigheten av disse meldingene som er like relevante i dag, kanskje enda mer, enn på tidspunktet for deres første levering. Skulle Guds barn kunne vende tilbake til korset og være sanne etterfølgere av Kristus korsfestet. Måtte Guds kirke bli vekket på nytt til sitt kall som lyset i verden, som holder frem livets ord. Måtte hun stå i Kristi seier og bringe tilbake kongenes konge og herrenes Herre.

Fra introduksjonen til en samling skrifter skrevet av den kinesiske husmenighetslederen Watchman Lee. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Indre ild

 Hvert eneste menneske har en medfødt lengsel etter en indre ild. Så lenge denne ilden ikke brenner, er livet tomt, gledesløst og uten mening. Riktignok skaper den indre ilden uro, men på en uklar, intuitiv måte vet vi at denne hellige uroen er bedre og mye mer verdifull enn den livløse roen som hersker når ilden ikke er tent.

Den ilden vi lengter etter, er Den Hellige Ånd. Når han begynner å brenne i oss, blir alle det gamle menneskets dårlige vaner revet ut, en etter en. Derfor skaper ilden konflikt, men vi skal ikke være redde for den når den kommer. Det er et sunnhetstegn når Åndens ild fører med seg indre og ytre konflikter.

Vær ikke redd for den indre uroen som følger av at Ånden har kommet inn i ditt liv. Du skal ikke fortsette å leve i den døde roen som kanskje har preget livet ditt hittil. La Ånden få ruske opp i deg. Den freden som Jesus har lovet, forutsetter en total omorganisering av livet ditt. Vær ikke redd for å oppgi gamle vaner, selv om du i begynnelsen kan føle deg utrygg og usikker. Vær ikke redd for sannheten, selv om den er ubehagelig. 

Vær heller ikke redd for å bli et motsigelsens tegn. Hvis Ånden brenner i deg, kommer du nødvendigvis til å bli et annerledes menneske. Du blir fremmed for verden, en pilegrim på jorden. Du kommer til å skuffe enkelte mennesker, andre kommer til å se på deg som naiv. Men det er ikke verdens fred du skal søke. Jesus sier: "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir" (Joh 14,27).

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 222

Gud i din neste

 Du trenger ikke velge om du skal gi din kjærlighet til Gud eller mennesker. Fordi Gud er blitt menneske, er han blitt din neste, din aller nærmeste neste. Han identifiserer seg slik med mennesket at du i hver og en kan møte og elske ham. "Har du møtt din bror, så har du møtt Gud," sa de gamle ørken-fedrene. Du kan bare elske din neste med ekte kjærlighet hvis du ser ham slik Gud ser ham. Gud ser tvers igjennom det ytre og trenger fram til menneskets innerste. Der vitner Ånden om dette mennesket er Guds barn (Rom 8,16). Gud sier om hver enkelt av oss: "Dette er mitt barn, det elskede, som jeg har behag i" (Matt 3,17).

Jesus Kristus er hvert menneskes lys, et lys som lyser i mørket (Joh 1,4-5). Kjærligheten ser dette lyset, midt i mørket. Å møte dette lyset er å møte det aller mest personlige hos din neste, det punktet der han eller hun er aller mest seg selv.

Det er i det guddommelige at mennesket er helt menneske. "Menneskets midtpunkt er Gud," skriver Johannes av Korset. Kjærligheten henger seg ikke opp i det uvesentligste, slik som egenskaper, begavelse, personlighet. Kjærligheten hopper over alle din nestes forsvarsmurer og møter ham i hans kjerne.

Når du ser din nestes innerste, da elsker og ærer du Gud i din neste og din neste i Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 226

Å tjene Herren selv, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til Watchman Nee. Den er oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg elsker å lese om profetene og lærerne i menigheten i Antiokia: "Da de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: Skill ut for meg Barnabas og Sau1us for det arbeidet jeg har kalt dem til" (Apg 13:2) . Vi ser der at Den Hellige Ånd gir menneskene oppdrag til arbeidet mens de tjener Herren. Med mindre tjeneste for Herren er det som styrer oss, vil arbeidet være i forvirring.

Gud vil ikke ha frivillige for sitt arbeid; Han vil ha vernepliktige. Han vil ikke la deg forkynne evangeliet bare fordi du vil. Herrens verk lider alvorlig skade i dag på grunn av frivillige; det mangler de som kan si som han gjorde: "Han som sendte meg..."

Brødre og søstre, Guds verk er Guds eget verk, og ikke arbeid som du kan ta opp etter din fornøyelse. Verken kirker, misjonssamfunn eller evangeliske grupper kan sende mennesker til å arbeide for Gud. Myndigheten til å gi mennesker i oppdrag er ikke i hendene på mennesker, men utelukkende i Guds Ånds hender.

Å tjene Herren betyr ikke at vi tjener  mennesker, men det betyr at all tjeneste til mennesker har tjeneste for Herren som grunnlag. Lukas 17:7-10 forteller oss tydelig hva Herren er ute etter. Dette er to typer arbeid som det refereres til her: å pløye åkeren og stelle flokken. Begge er svært viktige yrker, men Herren sier at når en tjener kommer tilbake fra slikt arbeid, forventes det at han sørger for sin herres tilfredsstillelse før han setter seg ned for å nyte sin egen mat.

Når vi har kommet tilbake fra vårt slit i felten, er vi tilbøyelige til å være selvtilfredse over det arbeidet vi har utført. Men Herren vil si: "Bind om deg og gi meg å ete." Han krever tjeneste for seg selv. Vi kan ha arbeidet i et vidt felt og tatt vare på mange sauer, men alt vårt strev i marken og blant flokken fritar oss ikke fra tjeneste til Herrens egen personlige tilfredsstillelse. Det er vår øverste oppgave.

Hva er du egentlig ute etter? Er det bare arbeid i felten, å forkynne evangeliet til de ufrelste? Er det bare å passe flokken, ta vare på behovene til de frelste? Eller ser vi til at Herren kan spise til sin fulle tilfredsstillelse og drikke til hans tørst er slukket? Det er riktignok nødvendig for oss også å spise og drikke, men det kan ikke skje før Herren er mett. Vi må også ha vår glede, men det kan aldri bli før hans glede først er fullført.

La oss spørre oss selv: Tjener vårt arbeid til vår tilfredshet eller til Herrens? Jeg frykter at når vi har arbeidet for Herren, blir vi ofte grundig tilfredsstilt før han er fornøyd. Vi er ofte ganske fornøyd med arbeidet vårt når han ikke har funnet noen glede i det. Salige er de som kan skille mellom tjeneste for syndere og de hellige, og tjeneste for Ham. Slik dømmekraft er ikke lett å tilegne seg. Ofte er det bare ved mye drastisk handel at vi lærer forskjellen mellom tjeneste for Herren selv og tjeneste for huset.

La oss søke Guds nåde så han kan åpenbare for oss hva det egentlig vil si å tjene ham!

 

Å tjene Herren selv, del 4

 Her er fjerde del av artikkelen til Watchman Nee, oversatt til  norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Når Guds velsignelse holdes tilbake, blir kjødelig innsats nødvendig, og det forårsaker svette. Alt arbeid som frembringer svette er definitivt forbudt for dem som tjener Herren. Men i dag, for en energibruk det er i arbeid for Ham! Få kristne kan gjøre noe arbeid i dag uten å svette over det. Arbeidet deres innebærer å planlegge og planlegge, formane og oppfordre, og veldig mye å løpe rundt. Det kan ikke gjøres uten en stor del av kjødelig iver.

I dag, hvis det ikke er svette, er det ikke noe arbeid. Før arbeidet for Gud kan påbegynnes, er det mye hastverk frem og tilbake, knytte mange kontakter, ha konsultasjoner og diskusjoner, og til slutt få godkjenning fra forskjellige mennesker før man går videre. Når det gjelder å vente stille i Guds nærhet og søke hans instruksjoner, er det uaktuelt.

Men i åndelig arbeid er den eneste faktoren som må tas i betraktning Gud. Han er den ene

Person å ta kontakt med. Det er den dyrebare verdien av åndelig arbeid som er virkelig åndelig - det er knyttet til Herren Selv. I forhold til Ham er det arbeid å gjøre, men det er arbeid som ikke gir svette.

Hvis vi må reklamere for vår tjeneste og bruke stor innsats for å fremme den, så er det åpenbart at den ikke springer ut av bønn i Guds nærhet. Hvis du virkelig arbeider i Guds nærhet, vil mennesker reagere når du kommer inn i deres nærhet. Du trenger ikke å bruke uendelige midler for å hjelpe dem. Åndelig arbeid er Guds verk, og når Gud arbeider, trenger ikke mennesket å bruke så mye krefter at det svetter over det.

La oss i fullstendig ærlighet granske oss selv for Gud i dag. La oss spørre ham: "Tjener jeg deg, eller tjener jeg bare arbeidet? Er min tjeneste virkelig for deg Herre, eller er det bare tjeneste for ditt hus?" Hvis du øser av svette hele tiden, er det trygt å konkludere med at det er huset du tjener, ikke Herren. Hvis all din travelhet er knyttet til menneskelig nød, vet du kanskje at du tjener mennesker, ikke Gud. Jeg forakter ikke arbeidet med å slakte ofre ved alteret. Det er arbeid for Gud og noen må gjøre det - men Gud vil ha noe utover det. Sadoks sønner

Gud kan ikke sikre alle for tjeneste for seg selv, for mange av hans egne er motvillige til å forlate spenningen og spenningen ved den ytre forgården. De er opptatt av å tjene folket. Men hva med oss? Å, at vi i dag kan si til Herren: "Jeg er villig til å forlate ting, jeg er villig til å forlate arbeidet, jeg er villig til å forlate den ytre forgård og tjene deg i den indre helligdom."

Da Gud ikke kunne finne noen måte å bringe alle levittene til tjenestestedet for seg selv, valgte han sønnene til Sadok blant dem til denne spesielle tjenesten. Hvorfor valgte han ut sønnene til Sadok? For da Israels barn gikk på villspor, skjønte de at den ytre forgården var blitt uopprettelig ødelagt, så de søkte ikke å bevare den. I stedet gjorde de det til sin sak å bevare helligheten til det hellige.

Brødre og søstre, orker dere å la den ytre strukturen gå, eller må dere fortsette å sette opp et stillas for å bevare det? Det er det hellige sted som Gud er ute etter å bevare - et sted som er helt adskilt for ham. Jeg ber deg innfor Gud om å høre hans kall til den ytre gårds skyld og hengi deg til hans tjeneste i det hellige sted.

fortsettes

Å tjene Herren selv, del 3

Her er tredje delen av artikkelen skrevet av Watchman Nee (bildet)). Artikkelen er oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Det er bare to typer synd foran Gud. Den ene er synden ved å nekte å adlyde når Han gir ordre. Den andre er synden ved å gå videre når Herren ikke har gitt ordre. Den ene er opprør; den andre er formodning. Den ene gjør ikke det Herren har krevd; den andre gjør det Herren ikke har krevd. Å lære å stå foran Herren handler om synden ved å gjøre det Herren ikke har befalt. Brødre og søstre, hvor mye av arbeidet dere har gjort har vært basert på Herrens klare befaling? Hvor mye har du gjort på grunn av hans direkte instruksjoner? Og hvor mye har du gjort bare fordi det du gjorde var en god ting å gjøre? La meg fortelle deg at ingenting skader Herrens interesser så mye som en "god ting". "Gode ting" er den største hindring for gjennomføringen av hans vilje. I det øyeblikket vi står overfor noe ondt eller urent, anerkjenner vi det umiddelbart som noe en kristen burde unngå, og av den grunn er ting som er positivt onde nesten ikke en trussel mot Herrens hensikt som gode ting.

Du tenker: Denne tingen ville ikke være galt, eller den tingen er det aller beste som kan gjøres, så du går videre og tar handling uten å stoppe for å spørre om det er Guds vilje. Vi som er hans barn vet alle at vi ikke bør gjøre noe ondt, men vi tenker at hvis bare vår samvittighet ikke forbyr en ting, eller hvis en ting anbefaler oss som positivt godt, er det grunn nok til å gå videre og gjør det.

'Det du tenker på å gjøre kan være veldig bra, men står du foran Herren og venter på hans befaling om det? "De skal stå foran meg" innebærer å stanse i hans nærvær og nekte å bevege seg før han gir sine ordre. Det er hva tjeneste for Herren betyr.

I ytre gård er det menneskelig nød som styrer. Bare la noen komme med for å ofre en okse eller en sau, så er det arbeid for deg. Men på det helligste steddet er fullstendig ensomhet. Ikke en sjel kommer inn. Ingen bror eller søster styrer oss her, og heller ikke noen komité bestemmer våre saker. I det helligste er det bare én autoritet - Herrens autoritet. Hvis Han utpeker meg en oppgave I, gjør det; hvis han ikke utpeker meg noen oppgave, gjør jeg ingen.

Men noe kreves av oss når vi står foran Herren og tjener ham. Vi er pålagt å tilby ham «fettet og blodet». Blodet svarer på kravene til Hans hellighet og rettferdighet; fettet oppfyller kravene til Hans herlighet. Blodet tar for seg spørsmålet om vår synd; fettet omhandler spørsmålet om hans tilfredshet. Blodet fjerner alt som tilhører den gamle skapningen; fettet bringer inn det nye.

Men en slik tjeneste er begrenset til et bestemt sted: "De skal gå inn i min helligdom, og de skal nærme seg mitt bord for å tjene meg, og de skal ta vare på min vare" (Esekiel 44:16). Tjeneste som er "for meg" er i den indre helligdommen, på det skjulte stedet, ikke i den ytre forgården, utsatt for offentlig syn. Folk tror kanskje at vi ikke gjør noe, men tjenesten for Gud i det hellige overgår langt tjenesten til menneskene i den ytre forgården.

Det samme avsnittet forteller oss hvordan de må kle seg som vil tjene Herren:

De skal være kledd i linklær; og ingen ull skal komme over dem mens de gjør tjeneste i portene til den indre forgård og innenfor. De skal ha linhetter på hodet, og de skal ha linbukser på lendene (Esekiel 44:18).

De som tjener Herren, må ikke ha ull på seg. Hvorfor ikke? Årsaken er gitt:

"De skal ikke kle seg i noe som forårsaker svette" (vers 18 NKJV). Ingen arbeid chat produserer svette er akseptabelt for Herren. Men hva betyr "svette"?

Vi vet alle at den første anledningen da svette nevnes var da Adam ble drevet fra Edens hage. Etter at Adam hadde syndet, uttalte Gud denne setningen over ham: "Forbannet er jorden for din skyld; med strev skal du ete av den alle ditt livs dager ... i ditt ansikts svette skal du ete brød" (1. Mosebok 3) :19-19). Det er klart at svette er en betingelse for forbannelsen. Fordi forbannelsen hvilte på bakken, sluttet den å gi sin frukt uten menneskets anstrengelse, og en slik anstrengelse ga svette.

fortsettes

Å tjene Herren selv, del 2

 Jeg har en kjær venn som nå er hos Herren. En dag, etter at vi hadde en tid med bønn sammen, leste vi dette skriftstedet i Esekiel (44:9-26, 28, 31). Hun var veldig mye eldre enn meg, og hun sa til meg: "Min unge bror, det var tjue år siden jeg først studerte dette skriftstedet."

"Hvordan reagerte du på det?" spurte jeg.

Hun svarte: "Så snart jeg hadde lest den ferdig, lukket jeg Bibelen min, og knelte ned for Herren og ba: 'Herre, gjør meg til en som skal tjene deg, ikke for templet." Ber vi også den bønnen?

Men hva mener vi egentlig når vi snakker om å tjene Gud eller tjene tempelet? Her er hva Ordet sier:

Men prestene, levittene, Sadoks sønner, som tok vare på min helligdom, da Israels barn gikk vill fra meg, de skal komme nær til meg for å gjøre tjeneste for mig. og de skal stå foran meg for å ofre meg fettet og blodet, sier Herren Gud (Esekiel 44:15).

Betingelsene som er grunnleggende for all tjeneste som virkelig kan kalles tjeneste for Herren, er å nærme seg Ham og stå foran ham. Men hvor vanskelig vi ofte synes det er å trekke oss inn i hans nærhet! Vi krymper bort fra ensomheten, og selv når vi løsner oss fysisk, fortsetter tankene våre å vandre omkring. Mange av oss kan ha glede av å jobbe blant mennesker, men hvor mange av oss kan nærme oss (Gud i Det Aller Helligste? Likevel er det bare når vi nærmer oss Ham at vi kan tjene Ham.

Å komme inn i Guds nærhet og knele for ham i en time krever all den styrke vi har. Vi må trenge oss på! Men alle som tjener Herren vet hvor dyrebare slike tider er, det søte det er å våkne ved midnatt og tilbringe en time i bønn, eller å våkne veldig tidlig om morgenen og stå opp for en times bønn før nattens siste søvn.

Med mindre vi virkelig vet hva det er å nærme oss Gud, kan vi ikke vite hva det er å tjene ham. Det er umulig å stå langt unna og fortsatt tjene Ham. Vi kan ikke tjene ham på avstand. Det er bare ett sted hvor tjeneste for Ham er mulig, og det er i det hellige. I den ytre forgården nærmer du deg folket; i det hellige nærmer du deg Herren.

Skriftavsnittet vi har sitert understreker ikke bare vårt behov for å nærme oss Gud; det taler også om å stå foran ham for å tjene. I dag ønsker vi alltid å gå videre; vi kan ikke stå stille. Det er så mange ting som krever vår oppmerksomhet at vi hele tiden er på farten. Vi kan ikke stoppe et øyeblikk.

Men en åndelig person vet å stå stille. Han kan stå foran Gud til Gud gjør sin vilje kjent. Han kan stå og vente på ordre. Dette må dere som er ledere vurdere spesielt. Kan du bli overtalt til å stoppe og ikke bevege deg på en liten stund? Det er det som refereres til her: «stå og tjene meg». Mener du ikke at en tjener bør avvente sin herres ordre før han søker å tjene ham? Formodningens synd.

fortsettes

Å tjene Herren selv. del 1

 Det jeg nå er i ferd med å dele er noe av det viktigste jeg har delt på lenge. Derfor håper jeg mange vil lese det. Når jeg for flere år siden leste det første gangen berørte det meg sterkt. Innholdet forandret livet mitt og tjenesten min. Så mistet jeg denne artikkelen, skrevet av den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (sjeldent bilde av ham), og jeg var fortvilet. Da ba jeg til Gud, og her om dagen sendte plutselig en venn av meg artikkelen til meg uten å vite at jeg lette etter den. Artikkelen har jeg oversatt til norsk, men den er såpass lang at jeg har valgt å forkorte den. Jeg har også delt den opp i mindre stykker, og den vil bli publisert etter hvert som jeg oversetter: 

La oss innledningsvis merke seg at det er liten åpenbar forskjell mellom tjeneste for Herrens hus og tjeneste for Herren selv. Mange av dere gjør deres ytterste for å hjelpe deres brødre, og dere arbeider for å redde syndere og administrere menighetens saker. Men la meg spørre deg: Har du søkt å møte behovet rundt deg, eller har du søkt å tjene Herren? Er det dine medmennesker du har i sikte, eller er det Ham?

La oss være helt ærlige. Arbeid for Herren har utvilsomt sine attraksjoner for kjødet. Du kan bli begeistret når folkemengder samles for å høre deg forkynne, og når mange sjeler blir frelst. Hvis du må holde deg hjemme, opptatt fra morgen til kveld med hverdagslige saker, så tenker du: Hvor meningsløst livet er! Så storartet det ville vært hvis jeg kunne gå ut og tjene Herren! Hvis jeg bare var fri til å gå rundt og tjene! Men det er ikke åndelighet. Det er bare et spørsmål om naturlig preferanse. Å, hvis bare vi kunne se at mye av arbeidet som gjøres for Gud ikke egentlig er tjeneste i det hele tatt! Han har selv fortalt oss at det var en klasse levitter som tjente i templet, og likevel tjente de ham ikke; de tjente bare huset. Men tjeneste for Herren og tjeneste for huset virker så like at det ofte er vanskelig å skille mellom de to.

Hvis en israelitt kom til templet og ønsket å tilbe Gud, ville disse levittene komme ham til hjelp og hjelpe ham med å ofre sitt takkoffer og sitt brennoffer. De ville hjelpe ham med å dra offeret til alteret, og de ville drepe det. Det var helt sikkert et stort arbeid å være engasjert i, gjenvinne syndere og lede troende nærmere Herren! Og Gud tok hensyn til tjenesten til de levittene som hjalp menneskene med å bringe sine takkoffer og brennoffer til alteret. Likevel sa han at det ikke var tjeneste for ham selv.

Brødre og søstre, det er en tung byrde på hjertet mitt at dere kan innse hva Gud er ute etter. Han vil ha prester som vil tjene ham. "De skal nærme seg meg for å tjene meg, og de skal stå foran meg for å ofre meg fettet og blodet. De skal tjene meg" (Esekiel 44:15).

Det jeg frykter mest er at mange av dere vil gå ut og vinne syndere for Herren og bygge opp troende, uten å tjene Herren selv. Mye såkalt tjeneste for ham er ganske enkelt å følge våre naturlige tilbøyeligheter. Vi har så aktive disposisjoner at vi ikke orker å være hjemme, så vi løper rundt for vår egen avlastning. Vi kan se ut til å tjene syndere, eller tjene troende, men hele tiden tjener vi vårt eget kjød.

fortsettes