Når vi tenker på hellighet - hvis vi i det hele tatt gjør det - tenker vi på et ideal som ligger ett eller annet sted langt foran oss. Vi tror at ærefulle helgenfortellinger kan si oss hvordan dette idealet ser ut. Vi forestiller oss at det å være hellig, det er å aldri miste roen, aldri bli sint, ikke lide av skiftende humør eller depresjoner. Hellig er man når alle dydene i sjelens hage blomstrer for fullt. Det ville vært herlig å være hellig på den måten!
Men er det ikke farlig å leve med et ideal som forskyver det ekte livet til fremtiden og attpåtil er temmelig urealistisk? Jesu dødsangst i Getsemane passer ikke til et slikt hellighetsbilde. Det gjør heller ikke hans nødrop på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).
Men det finnes også en annen slags hellighet, en hellighet for dette nå, en hellighet som er tilgjengelig i dette øyeblikk. Denne helligheten består i å gi Gud det man har - nå. Kanskje det er lite, kanskje det er nesten ingenting, men dette nesten ingenting gleder Gud. Kanskje er det en liten tanke som du av og til i løpet av dagen retter til Gud. Kanskje er det noen mislykkede forsøk på å sette av en liten stund hver dag til stille bønn. Kanskje er det en hjelpsom hånd som du strekker ut mot en annen. Kanskje er det et kjærlig smil på morgenbussen eller noe ubetydelig som du avstår fra for en annens skyld. Hvis du ikke kan gjøre noe mer, så venter heller ikke Gud noe mer av deg. Det eneste han ønsker, er at du hele tiden gir ham det lille du har. I det finner han sin glede.
Og hellighet kan vel ikke være noe annet enn å glede Gud?
- Wilfrid Stinissen. I Guds tid, Verbum 1994, side 35
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar