Hele verden surrer av ord som identitetstap, personlighet, selvrealisering. Overalt klager mennesker over at de har mistet sin identitet, og overalt leter de etter en ny. Hver og en vil være en personlighet og krever å få være seg selv.
Den som oppdager Den Hellige Ånd, merker at han aldeles ikke er ute etter en 'identitet'. Ånden sysler ikke med å utvikle sin 'personlighet'. Han har ikke en gang et navn som kan si noe om ham. Men nettopp fordi han ikke vil være noe 'spesielt', blir det tydelig hvem han er.
Den Hellige Ånds vesen er å ikke ha noen egen, klart definert personlighet. Han stiller seg i skyggen, og det viser hans egenart. Han er det som er felles for de to andre, guddommelige personene. Å være hellig og å være Ånd, det tilhører både Faderens og Sønnens vesen. Derfor er det allmenne navnet 'Hellig Ånd' det aller beste uttrykket for hans person.
Den Hellige Ånd finner sin 'identitet' i de to andre. Hans vesen er å gå helt opp i dem. Han er jo kjærlighet, og kjærligheten vil miste seg selv for at de andre skal leve.
Den Hellige Ånd er skjult, men det betyr ikke at han er uvirksom. Han virker jo i hele verden.
Hvis du våger å gjøre som ham og slutter å ville realisere deg selv for din egen skyld, kommer du til å oppdage at det er ved å elske at du virkelig blir deg selv.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 211
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar