Den første kjærligheten til Jesus, del 2

Grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, Mor Basilea Schlink, forteller i en av sine bøker at hun i tiden rundt 2. verdenskrig var travelt opptatt med kristen virksomhet. Det var ungdomsmøter, bibelkurs, møteserier. Overalt tok mennesker imot Guds ord med et takknemlig hjerte. Men midt oppe i all denne aktiviteten, ble Basilea Schlink rammet av Guds ord personlig. Og ordene som rammet henne så kraftig, og drev henne til omvendelse, var ordene fra Åp 2,4: "Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet." Travelt opptatt som Basilea Schlink var den gangen, så manglet hun det viktigste! Dette er ikke bare et problem for henne, men det er et problem for veldig mange av oss i dag. Vi er lik forsamlingen i Efesos. På den ene siden er vi svært oppegående når det gjelder det vi gjør for Gud, men det står likevel ikke rett til med oss. Vi mangler den første kjærligheten til Jesus.


Hva består så denne kjærligheten av?


Den første kjærligheten er:
- en kjærlighet som ikke søker sitt eget, men Den andre, Den Ène. Det dreier seg om vår holdning til vår Herre Jesus Kristus, om vårt personlige kjærlighetsforhold til Ham. Det er snakk om den kjærlighet som kun søker Ham.


Det er snakk om:
- en kjærlighet som er fullstendig ensidig og forsakende. Det dreier seg om å elske ut over alle grenser, være villig til å dumme seg ut og bli misforstått, og ofre alt for Den elskede.


(fortsettes)

Gud selv taler med oss ved sitt Ord

I en tid hvor Guds ord tråkkes under fot, og man ler av Guds gode ordning for ekteskapet, bør vi lese Martin Luthers syn på forskjellen mellom Guds ord og menneskers ord og grunne på det:


Når dette er sant at Gud taler med oss ved den hellige Skrift, og du likevel tviler på Hans tale, så må du i ditt hjerte holde Ham for en løgner, som taler noe uten å holde det. Men tro at Han er den høyeste guddommelige Majestet! Når Han lukker opp munnen, så utøser Han over hele verden sine Ord. I Mos. 1, og Sal. 33, 9 blir det sagt: Når Han taler, så skjer der, når Han byder, så står det der.

Derfor skal man fremfor allting dra en bestemt grense mellom Guds Ord og menneske ord. Et menneskes ord er en ringe lyd, som farer bort gjennom luften og snart forgår: men Guds Ord er større enn Himmel og jord, enn død og helvete; for det er en Guds kraft og blir evinnelig. Er det nå Guds Ord, så skal man derfor holde og tro det, at Gud selv taler med oss, da vil man gjerne lære det. David har sett og trodd slik, for han sier i salmen: ”Gud taler i sin helligdom, derover fryder jeg meg.” Imidlertid skulle vi også fryde oss, men slik glede blir oss vel mang en gang forbitret, likesom og David måtte utstå mange slags anfektelser av mord, ekteskapsbrudd og forjagelse, på det han skulle vandre og bli 1 Herrens frykt. Derfor sier han og, Sal. 2, 11: ” Tjen Herren med frykt, og fryd eder med beven.” Dette prøver noen å rime sammen for meg: å fryde seg og likevel føle beven. Min lille sønn Hans kan gjøre det mot meg, men jeg kan ikke gjøre det imot Gud. For når jeg sitter og skriver eller foretar noe annet, så gir han seg gjerne til å synge en liten sang; når han gjør noe for sterkt for meg og jeg tar ham fatt for det, da synger han allikevel friskt vekk, men noe mer hemmelig og likesom med angst og forsiktighet. Slik vil Gud og at vi alltid skulle være glade, men likevel med frykt og ærbødighet mot Ham. (Fra bladet Haugianeren, utgitt av Det Haugianske vennesamfunn)

Bildet viser Luther’s personlige Bibel.

Den første kjærligheten til Jesus, del 1

Denne uken var jeg sammen med en gruppe ledere. Vi ble sittende å snakke om hva som er det største behovet blant de kristne i Norge idag. Alle ble vi enige om at det største behovet er at Guds folk trenger å vende tilbake til den første kjærligheten til Jesus. Noe større behov enn dette finnes ikke blant oss idag.


Det er til den kristne forsamlingen i Efesos at Jesus sier disse ordene:


"Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har mye å bære for mitt navns skyld, og du har ikke gått trett. Men jeg har imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg. Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater. Den som har ører, han høre hva Ånden sier til menighetee: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds paradis." (Åp 2,2-7)


Den kristne forsamlingen i Efesos får gode karakterer. Det er en aktiv forsamling, men det er noe helt grunnleggende som mangler. Legg merke til hva det ikke er: de kristne i Efesos trenger ikke mer tålmodighet! Jeg vil tro at behovet for mer tålmodighet står på vår personlige bønneliste? Det gjør det hos meg. Det er ikke behov for mer lærebevissthet. Denne forsamlingen har vært tydelige på å verne om den tro som en gang for alle er overgitt de hellige. De har altså ikke større behov for evnen til å skille ånder. Jeg tror det er et av våre store behov i dag, men i forsamlingen i Efesos så fungerte dette. De kunne avsløre falske apostler, og falsk lære. I denne forsamlingen fantes det mennesker som villig bar tunge byrder, og de var ikke gått trett. Det fantes med andre ord ikke mye mismot og nederlagsstemning her.


Så forsamlingen i Efesos var ikke i behov av noe av dette. Men den led av en forferdelig mangelsykdom. Kjærligheten til Jesus, lidenskapen, den hellige pasjonen var ikke der. Alt det andre var på plass. Alle de ytre tingene. Det var derimot noe feil med det indre livet.


Og denne mangelen er så alvorlig, sett fra himmelens side, at Jesus ber dem om å vende om. Og her er det ingen snillisme som i våre dager, her glattes det ikke over og man får lov til å fortsette å leve i sine synder. Forsamlingen får vite med all tydelighet at om de velger å ikke omvende seg, vil det få konsekvenser. Og ikke en hvilken som helst konsekvens heller: lysestaken vil bli flyttet. Forsamlingen i Efesos vil med andre ord opphøre å være lys i denne verden. Lyset vil slukne. Deres vitnesbyrd vil dø bort. Den vil ikke lenger ha noen betydning annet enn som et skrekkens eksempel på hvor galt det går, når Gud trekker sin velsignelse tilbake.


Men hva er dette de har mistet?


(fortsettes)

Den åndelige rustningen, del 1

Til den kristne forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt." (Ef 6,13)

Det er et ord rett inn i dagens situasjon. Gårsdagen må for bibeltro mennesker kunne karakteriseres som "den onde dag", men uttrykket er også betegnende for tidsaldrenes ende, tiden før Jesu gjenkomst. Det er en tid med forførelse, vranglære, manglende gudsfrykt.

Om den åndelige rustningen i Ef 6 skriver den lutherske presten, Bengt Pleijel følgende:

"Hvem kjemper vi imot? Fienden er ikke vesener av kjøtt og blod, dvs mennesker. Mennesker kan gjøre det vanskelig for oss. Vi må lære oss å be for dem og velsigne dem. Men bak alle vanskeligheter som møter oss står "ondskapens åndehær". Vi trenger Guds rustning for å kunne stå imot 'djevelens lumske angrep'. Djevelens ondskap ser ikke alltid ond ut. Han angriper oss listig. Han smyger seg innpå oss, der vi minst venter faren. Hele hans taktikk går ut på å få oss til å vende blikket bort fra Jesus. Han tolererer at vi er kirkelige. Han har ingenting imot at vi diskuterer kirkepolitikk eller gudstjenesteordninger ... bare vi ikke snakker om Jesus. Da vet han nemlig at han har mistet oss."

Hva er så denne rustningen apostelen snakker om? Han er inne på dette i noe av det han skriver til den kristne forsamlingen i Rom, og det er veldig interessant å se sammenhengen han setter dette inn i:

"Det lir mot natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen." (Rom 13,12) Så i vers 14: "Men ikle dere Herren Jesus Kristus.."

Det jeg først og fremst trenger er Jesus!

Jeg trenger Ham på alle livets områder: For mine tanker, mine følelser, min vilje. Hver del av den rustningen apostelen Paulus taler om beskytter mot angrep fra djevelen. La oss se nærmere på hva rustningen består av:

Sannheten som belte om livet (v.14) Jesus kaller djevelen for "løgnens far" (Joh 8,44) En av hans mest vidtfavnende løgner er at alt er relativt, og at sannheten endrer seg med tiden. Men sannheten er èn, ikke delt og ikke foranderlig. Sannheten er en person. "Jeg er .... sannheten .." (Joh 14,6) Sannheten vi ikler oss er Jesus. Alt vi sier og gjør må bli preget av Ham.

(fortsettes)

En ugudelig lov er vedtatt - men vi må lyde Gud mer enn mennesker

I kveld vedtok ikke uventet Odeltinget den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps-" loven. Nok en gang er en grense flyttet, og Norges lovgivere pådrar seg et nytt uhyggelig ansvar, idet de nå har omdefinert ekteskapsbegrepet. Guds gode skapelsesordning, er blitt pervertert. Det skjer samme år som vi markerer at det har gått 40 år siden norske myndigheter begynte med fri abort, og 30 år siden den nyeste fosterdrapsloven ble klubbet igjennom. Også denne ugudelige loven hviler på lovgiverne. For alle som setter Guds ord høyere enn menneskers ord, og lovgiveres ord, har det som skjedde i Stortingssalen i dag, gjort det enda tydeligere at "en skal lyde Gud mer enn mennesker!" (Apgj 5,29) Og det er like klart: ingen prest eller pastor kan forskuttere Guds velsignelse over noe Gud ikke kan velsigne. Selv om Odelstinget og vår rødgrønne antikristelige regjering omdefinerer ekteskapet, står Guds ord ikke for fall. Det er evig gyldig. I dag bøyer vi vårt hode i sorg, og bekjenner vårt folks synder, og vi bøyer ikke kne for andre enn Kristus.

En historie om misjon og om satans nederlag, del 3

Her følger siste del av historien til pastor Oswald J. Smith:


Det gikk 50 år. Hans majestet Satan gikk rastløst fram og tilbake. Dystre, illevarslende skygger la seg over ansiktet på ham. Det måtte absolutt være ualminnelige bekymringer som plaget ham.


"Det må ikke skje," mumlet han for seg selv. "Selve planen har de nå," fortsatte han for seg selv. "Ja, selve planen, det ser ut til at de til slutt har fått syn for det. 'Evangelisere' (bildet) - 'pionerarbeid' - jeg liker ikke disse ordene. Og så denne skriftlige erklæringen de er kommet med: 'Selskapet vil søke å påskynde vår Herres gjenkomst ved å gjennomføre Hans program for denne tiden, og det er å forkynne evangeliet i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag,' og 'å ta seg ut et folk for sitt navns skyld,' som Han sa: 'Gå derfor ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen.' Målet er altså intet mindre enn verdens evangelisering. Misjonsarbeidet skal nå ledes etter det prinsipp at man ikke lenger setter dobbelt inn der evangeliet er kjent, men heller setter inn med pionerarbeid blant folk, stammer og ætter der Kristus ennå ikke er kjent. 'Fjerne land' - 'Uinntatte områder' - 'pionerarbeid blant folk, stammer og ætter hvor Jesu navn ikke er kjent.' Og å framskynde Herrens gjenkomst ved å gjennomføre Hans program for denne tiden. Og så dette slagord som de har: Forberede Kongens komme. Kongen! Kongen! Nei, det må ikke skje. Jeg må gjøre deres planer til intet! Kongen! Hva blir det av meg når Han kommer? Jeg kaller sammen til rådslagning med en gang."


På noen få minutter var de der alle sammen. De kom fra de fjerneste strøk - mektige, falne engler, ærverdige herskere, fyrster, høvdinger, mørkets verdensherskere i denne tid - i utallige skarer samlet de seg om sin leder som sto der rasende i deres midte. Det rådet dødsstillhet. Plutselig sa Satan:


"Fyrste over Alaska, stå fram!"


Skjelvende og redd, sammenkrøpet og ynkelig i forhold til utseendet 50 år tidligere, gikk han bort til sin herre.


"Du fyrste over Alaska," spurte Satan, "har noen kommet inn nå?"


"Ja, min herre, det har de," svarte fyrsten langsomt, med forskrekkede øyne, og våget nesten ikke å løfte blikket."


"Så! Hva!" tordnet Satan, han kunne nesten ikke styre seg nå. "Hvorfor har du ikke passet bedre på mitt rike?"
"Vi gjorde vårt beste, deres Majestet, men det nyttet ikke. Ryktet nådde tilbake til dem, og de to ihjelfrossede legemer ble oppdaget. Det samme brann i hele menigheten. Andre meldte seg. Vi ødela mange. Flere mistet motet og vendte om. Men til slutt, trass i alt vi gjorde, var det noen som brøt igjennom. Voktet og beskyttet av legioner av engler, kom de seg inn og stanset. Og vi klarte ikke å drive dem tilbake. Og i dag er det hundrer av eskimoer som er vunnet for Guds rike, og tusener som har hørt budskapet!"
Den scene som nå fulgte, overgår all beskrivelse. Satan skrek og bar seg, og selve atmosfæren var som levende og fylt med millioner onde ånder. Hans ledende fyrster skalv for ham og søkte å komme seg vekk fra de forferdelige øynene hans.


"Fyrste over Tibet, stå du fram!" brølte den rasende føreren et øyeblikk senere.


"Du har en bedre rapport, håper jeg," fortsatte han da denne berømte leder trådte fram.


"Nei, min herre, den er nok ikke stort bedre," svarte fyrsten.


"Hva!" svarte Satan. "Har noen fått høre navnet også i ditt rike, fyrste?"


"Det var ingen makt som sto til min rådighet som kunne hindre det, " svarte fyrsten rolig. "Vi gjorde vårt beste. Alle våre krefter kjempet dag og natt for å overvinne dem. Det ser ut til at det er startet en bevegelse som bare har denne ene oppgaven å gå dit ingen har fått før og forkynne Ordet i de såkalte uinntatte områder i verden, hvis leder, Kinas fyrste, med sine krefter søkte å ødelegge, men forgjeves. Beskyttet av legioner av engler, reddet han livet. Det ble sendt hunder mot dem. Og vi fylte prestene med et dødelig hat til dem. Fallgruber ble lagt for dem på alle kanter. Sultemetoder ble forsøkt. Sykdommer ble brukt. Men det nyttet ikke. De trengte seg stadig fram, og nå har vi for alltid mistet mange tibetanere, og det er tusener som har hørt det gode budskap. Vidt og bredt har vitnene trengt fram."


Ved dette var det som intet bånd lenger kunne binde Satans raseri. Uten et øyeblikks nøling vendte han som om og ga sin siste befaling:


"Fyrste over Afghanistan, stå du fram!"


Det var stille et øyeblikk, og så med langsomme skritt og blikket senket, svarte han som nå ble tilsnakket. Han sto skjelvende foran sin hersker.


"Fyrste over Afghanistan, stå du fram! Du har sikkert voktet mine områder godt. Skulle du også svikte meg, vet jeg ikke hvor jeg skulle vende meg."


Det kom intet svar. Tausheten holdt den store forsamlingen i spenning.


"Tal, fyrste. Har de kommet inn?"


"Ja, det har de, min herre!"


"Fyrste over Afghanistan," utbrøt Satan og sprang fram med raseriets preg over hele sitt vesen "har du ikke vært trofast?"


"Jo, min herre, jeg har det, men til ingen nytte. Vi gjorde vårt beste. Helt til for et år siden var det ikke en sjel som hadde hørt. Så ble de to unge menn sendt av pioner-selskapet og ..."


"Forbann dem!" avbrøt Satan.


"Hele menigheten ba," fortsatte fyrsten. "Det ser ut som alle vet at Han ikke vil komme og herske før evangeliet er forkynt på alle tungemål. Engler beskyttet dem . Ja, vi kjempet, men vi kunne ikke stanse dem. De fortsatte, og for en uke siden var det en som tok imot Kristus, og mange andre har fått høre."


"Og nå," brølte Satan, "er alt tapt! Tusener er blitt frelst i India og Kina, men de rapporter jeg har fått høre nå, er de verste jeg har hørt. Nå kan Han komme. Det vil i alle fall ikke ta lang tid, for med den visjon disse folk har, vil snart hver stamme og ætt og hvert folkeslag bli nådd. Og da - ve - ve meg!"

Hvordan Gud leder, del 4

I Fadervår lærer Jesus oss at den Far vi kommer til, Han er i himmelen. Det er et viktig moment når det gjelder det å søke og det å forstå Guds ledelse.

Elisabeth Elliot sier det slik: "Bønnens mysterium fører det begrensede mennesket i kontakt med den ubegrensede Gud, det tidsbundne i kontakt med Den evige, det synlige i kontakt med Den usynlige. Dette gir trygghet når vi ber Ham vise oss hva vi skal gjøre. Vårt blikk er festet på vår egen lille verden og den forvirrende situasjonen som gjør at vi kryper opp på Faderens fang, og vårt sinn er omtåket av tvil, frykt og redsel for hva fremtiden vil bringe. Men Han kan se slutten fra begynnelsen."

I går satt jeg sammen med en gruppe ledere. I forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, tok jeg initiativet til et nasjonalt bønneråd for Norge, og i går satt vi sammen for å samtale om noen fremtidsplaner. Etter dette møtet ble jeg gående å tenke på hvor viktig det er at vi er i Guds plan med våre liv. Apostelen Peter er opptatt av at vi skal være "desto mer ivrige, etter å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast!" (2.Pet 1,10) Det er lett for oss å begrense oss, og dermed ikke se vårt liv i Guds perspektiv. For min egen del er jeg blitt mer vàr på å ikke gjøre noe som gjør at Gud ikke kan bruke meg til det Han har kalt meg til, fordi jeg setter menneskelige begrensninger rundt mitt kall. Her har jeg et stykke vei å gå, og veldig mye å lære. Jeg vet at på dette området har jeg gjort mange feil og foretatt mange feilvurderinger, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen. Jeg ber om at Han som har den hele og fulle oversikten, som ser det hele ovenfra, at Han må vise meg noe av sitt perspektiv.

I 1.Mos 13 kan vi lese historien om Lot som forlater Abram, og om Gud som gir landet til Abram og hans ætt. Dette er interessant med tanke på hva de to fikk. Lot valgte et område fordi han så det som lå rett foran hans øyne. "Da løftet Lot sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt." Men "dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra." (v.10)

På grunn av Lot's begrensede syn fikk han ikke del i den rikdom som Abraham fikk del i. Om Abraham heter det: "Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står -mot nord, mot sydm mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider." (v.14-15)

Forskjellen er at mens Lot så rett fremfor seg, gikk Abraham høyere opp, løftet blikket og så!

Vi trenger det himmelske perspektivet. Spesielt når det gjelder Guds ledelse.

Be, be for Norge i Norges skjebnetid

I natt så jeg svære bølger slå inn over Norge. De begynte som små krusninger ute til havs, for så å bygge seg opp og slå inn over land. Bølgene var mørke og hadde stor og ødeleggende virkning.

Drømmen eller det nattlige synet sitter ennå i kroppen, og jeg drives til å be i denne skjebnetid for Norges land og folk.

Det er andre gangen jeg har en slik drøm om uhellssvangre bølger som slår inn over land. Når jeg sto opp i dag morges blir jeg minnet om Elihus ord fra Job 33,14-16: "Men èn gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem."

Jeg kan ikke si annet enn: Be! Be for Norge!

Hvordan Gud leder, del 3

I boken "The Four Loves" skriver C.S. Lewis: "Alt som ikke er evig, er for evig ubrukelig." Jeg synes det er godt å ha i mente når vi nå samtaler med hverandre om Guds ledelse. Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver apostelen Paulus: "Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er her på jorden." (Kol 3,1-2) Å ha sitt sinn vendt mot det himmelske, er det rette utgangspunktet når man søker hva som er Guds vilje. Det er jo det Jesus lærer oss når Han lærer oss å be Fadervår. Han begynner med Gud. Han ber oss om å vende oss til Gud, og når vi vender oss til Gud, henvender vi oss til Universets Skaper. I perioder har jeg oppholdt meg mye i de to første kapitlene av 1.Mosebok. Disse to kapitlene sier meg nemlig veldig mye om hvem Gud er, og hva Han er i stand til å gjøre. Apostelen Paulus vender jo også tilbake til begynnelsen når han i det samme brevet til forsamlingen i Kolossæ skriver: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham." (Kol 1,16)


"Tanken på at det er Universets skaper vi henvender oss til burde fylle oss med dyp respekt og ærefrykt," skriver Elisabeth Elliot og så legger hun til: "Men Han er også Evig Far."


Som Skaperen og den som samtidig er min Far, så vet Han hva som er best for meg - alltid og i alle situasjoner. Det skaper trygghet hos meg. I et dikt jeg er så glad i heter det: "Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen."


Elisabeth Elliot sier det slik: "Vi vet ikke hva som er best for oss, men vi kommer til Ham og spør Ham om hva Han vil at vi skal gjøre. Det er bare en bønn, ikke noe krav, og den kan enten bli innvilget eller avslått."


Jesus har vist oss hvem Far er, og om denne vår himmelske Far, sier Han: "Hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd som ber ham." (Luk 11,11-13)


Gud er både allmektig og allvitende - Han vet best.


Men Hans timeplan og Hans måte å gjøre tingene på, er kanskje ikke slik vi hadde ventet det, men det er da heller ikke det som virkelig teller. Far vet om det vi trenger. Det er ikke engang sikkert vi kjenner til hva som er vårt virkelige behov. Han gjør - Han er Gud, og den som har skapt meg. Og Han er samtidig min Far.

(fortsettes)

Hvordan Gud leder, del 2

Elisabeth Elliot (bildet), hvis første ektefelle Jim, ble drept sammen med fire andre misjonærer i 1956 i det de forsøkte å nå Auca-indianerne med evangeliet, er en av de som har lært meg mye om Guds ledelse. Hun har lært meg mye annet også, velkjent som hun er med sorg og savn. Men det får vi komme tilbake til i andre bloggartikler. Jeg leste noe av Elisabeth Elliot i går i forbindelse med hvordan Gud leder oss. Hun siterer den velkjente 23 Salme. Der heter det:


"han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld." (Salme 23,3)


Tenk det! For Navnet sitt skyld. Med andre ord: Det at Han leder oss, skal bringe ære til Ham.


Elisabeth Elliot skriver følgende: "En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han kommer for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe valg." I denne sammenheng siterer hun Jak 4,17, hvor det heter: "Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd." Så sier hun:


"Gud forlanger kanskje en høyere betaling enn det vi er villige til å betale - det kan koste alt. Enhver som oppriktig ønsker å gjøre Guds vilje, vil bli bedt om å fornekte seg selv. En rik mann kom engang til Jesus med de beste hensikter, men det hele skar seg snart. Han gikk bedrøvet bort fordi Jesus bad ham selge alt han eide. Det var en pris han ikke var villig til å betale. Å be om Guds ledelse er å ta et valg, og til det trenger en tro. Og da er det snakk om en helt annen tro enn den som sier: Hvis jeg liker det, så gjør jeg det. Det er en tro som er sterk nok til å vente på Guds lønningsdag - og som tror lønnen er verdt ventetiden og det offer den krever. Våre bønner om ledelse begynner med dette ene: Jeg stoler på Ham! Da er det nødvendig med overgivelse. Da sier vi ikke lenger: Hvis jeg stoler på Ham, så vil Han gi meg dette eller hint, men - Jeg stoler på Ham. La Ham gi meg eller ikke gi meg det Han måtte ønske."

(fortsettes)

En historie om misjon og om satans nederlag, del 2

Dette er en historie fortalt av pastor Oswald J.Smith. Om du ikke har lest første del ennå, bør du gjøre det. Første del sto på trykk i går:


"Og hva har du å berette?" spurte han i det han vendte seg til en annen fallen engel. "Er du fremdeles herre over Afghanistan (bildet) "? "Ja, det er jeg, Deres Majestet," svarte denne, "men hadde jeg ikke mine trofaste tjenere, så tviler jeg på hvordan det ville ha gått. "Så! Har det vært gjort noe forsøk hos deg også?" spurte Satan med høy røst. "Ja, min herre", svarte fyrsten. "Men hør nå, så skal jeg fortelle alt." I det han vinket med hånden for å få stillhet, begynte han:


"Vi passet på dem; det var fire av dem - alle brennende for å gjøre Ham kjent." "Du kjenner, min herre, det oppslaget som møter den reisende rett innenfor mitt lands grense. Der står det: 'Det er absolutt forbudt å passere denne grensen inn på Afghanistans territorium.' "Vel, de knelte ned der og ba. Men likevel fikk våre tapre tropper overtaket. Femti fot fra oppslaget sitter en afghansk vakt på en stein med geværet sitt. Etter at de hadde bedt, gikk den lille troppen frimodig over grensen og inn i det forbudte landet. Vakten lot dem gå tyve skritt, og da, med lynets hastighet, ble tre skudd fyrt av, og tre av selskapet lå på jorden. De to var døde, og en var såret. Kameraten tok den sårede mannen med seg tilbake over grensen, og han døde snart av sårene. Den fjerde mannen mistet motet og rømte."


Det ble langvarig bifall etter denne tale, og alles hjerter gledet seg. Satans mest, for eide han ikke fremdeles de lukkede land, og hadde han ikek seiret på alle fronter? Budskapet ble fremdeles holdt utenfor, takket være hans utallige hærskarer, og ennå hadde ikke disse mennesker fått høre det forferdelige navnet.


"Vil du ikke fortelle oss, du mektige, hvorfor er du så ivrig etter å holde kunnskapen borte fra disse rikene våre? Vet du ikke at rikene til Indias fyrste, Kinas fyrste og Hans Kongelige Høyhet Afrikas fyrste har måttet slippe inn sterke tropper, og at mennesker der omvender seg til Kristus hver eneste dag?"


"Jo, visst vet jeg det. Men hør nå etter alle sammen, så vil jeg forklare hvorfor jeg er så ivrig for de stengte landene," svarte Satan, mens alle bøyde seg framover for å lytte godt etter. "Det er forskjellige profetier, og de kan kanskje best samles i denne ene," begynte han, "som lyder slik: 'Dette evangelium om riket skal forkynnes for hele jorderiket til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.'


"Nå er det meget klart," fortsatte han med lav stemme, 'at Gud besøker hedningenasjonene for å ta seg ut et folk for sitt navn, og deretter," sier han, "skal jeg komme igjen.' Og den store misjonsbefalingen innebærer at det skal vinnes disipler blant alle folkeslag."


"Nå," ropte han med indignasjon i stemmen, "kan ikke Jesus Kristus komme tilbake for å herske før hvert eneste folk har hørt det gode budskap, for det står skrevet: 'Jeg så en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger.' (Åp 7,9) Derfor betyr det ikke så meget hvor mange misjonærer som blir sendt til de land hvor evangeliet allerede er kjent, eller hvor mange mennesker som omvender seg, for så lenge ikke evangeliet er forkynt i Alaska, Tibet, Afghanistan og de andre områdene våre, kan han ikke komme for å herske over verden."


"Da", utbrøt fyrsten over fransk Indo-Kina, "er de tslik at hvis vi kan holde alle budbærerne borte fra de lukkede land, så kan vi hindre at han kommer over regjerer på jorden, og dermed ødelegger vi den Allmektiges planer."
"Og det vil vi gjøre," ropte den stolte fyrsten over Kambodsja. "Her om dagen," fortsatte han, "var det en misjonær som selv skrev: 'For tiden vet vi ikke om en eneste kambodsjaner som kjenner Jesus Kristus som sin personlige frelser. Vi må passe på, Deres Majestet, så ingen slipper igjennom."


"Det er godt," sa Satan. "La oss bli enda mer påpasselige og hindre alle forsøk på å trenge inn i de lukkede land."


Da denne storslagne plan gikk opp for dem, ropte de i begeistring og skyndte seg tilbake til sine riker, mer bestemt enn noensinne på ikke å slippe igjennom en eneste sjel."


(fortsettes)

Et pionerektepar fra den første kristne tiden

I den forsamlingen hvor vi for tiden har gudstjenestelig fellesskap når jeg ikke er ute for å preke i andre sammenhenger, Toten frikirke, og hvor jeg preket i formiddag, har de en utsending i Kina. Jeg skal ikke røpe vedkommendes navn, da denne personen er i Midtens-Rike som såkalt "teltmaker". Det er jo blitt et begrep for mennesker som ved siden av sitt yrke, er misjonærer i land hvor for det er forbudt å forkynne evangeliet. Utsendingen fra den lutherske frikirken på Raufoss er ofte i mine tanker og bønner. Jeg gleder meg til han kommer hjem, så vi kan få del i det som skjer i hans teltmakervirksomhet.


Når vi leser Apostlenes gjerninger - en bok en venn av meg kaller "De apostoliske gærninger", fordi han synes de lever slike radikale liv - finner vi også historien om et ektepar som var teltmakere, men disse var det av yrke. Det er fra dette ekteparet vi har fått begrepet "teltmakervirksomhet". Personlig tror jeg denne formen for virksomhet er en av de viktigste "hjelpemidlene" vi har for å nå unådde folkeslag med evangeliet. Ekteparet jeg tenker på er Priskilla og Akvilas. Vi finner dem første gang omtalt i Apgj 18,1-11. Da befinner de seg i Korint hvor de assisterer apostelen Paulus i å grunnlegge den kristne forsamlingen der. Paulus bodde da hos dem og arbeidet sammen med dem, for han var jo også teltmaker av yrke. I Korint deltar Priskilla og Akvilas aktivt med i grunnleggelsen av den kristne forsamlingen i denne storbyen.


Da Paulus drar fra Korint, følger Priskilla og Akvilas med, men de blir igjen i Efesos, hvor disse to danner en base for misjon og disippelgjøring. De tar fatt på det møysommelige arbeidet med å plante en kristen forsamling i Efesos. Når Paulus kommer tilbake noe senere bryter vekkelsen løs!


Det er veldig interessant å se hvor bevisste dette ekteparet er på å følge Jesu ord i Matt 28,19-20: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler ..... og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere."I Efesos møter de en skriftlærd ved navn Apollos. Denne var tydelig blitt en kristen, men trengte opplæring, og dette så dette ekteparet. De tok ham til seg "og la Guds vei nøyere ut for ham." (Apgj 18,26)


Senere, under vekkelsen i Efesos, ser det ut til at Priskilla og Akvilas grunnlegger en forsamling i sitt hus, kanskje i en spesiell del av storbyen. Dette ekteparet var virkelig pionerer. Vi leser nemlig om dette i 1.Kor 16,19: "Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priska, samme med menigheten i deres hus, hilser dere hjertelig i Herren."


En tid senere drar Priskilla og Akvilas til Rom, hvor de også planter en forsamling. Da Paulus senere skriver sitt brev til forsamlingen der, nevner han dette ekteparet spesielt. "Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De har våget sitt eget liv for mitt. Ikke bare jeg, men også alle menigheter av hedningene takker dem. Hils også menigheten i deres hus." (Rom 16,3-5a) Legg merke til hvor ansette disse to var, ikke bare i en forsamling, men "alle menigheter av hedningene"!


Men det stanser ikke med Rom for dette pionerparet. De fortsetter sitt pionervirke under Guds ledelse, og drar fra sted til sted med sitt håndverk. Da Paulus skriver sitt siste brev fra fangecellen i Rom, ber han Timoteus hilse Priskilla og Akvilas, som nå er i full virksomhet i en annen by, som ikke er navngitt. "Hils Priska og Akvilas og Onesiforus' huslyd." (2.Tim 4,19)


Måtte Gud Herren reise opp og kalle slike ektepar i dag!

En historie om misjon og om satans nederlag, del 1

Det var Oswald J. Smith (bildet), pastor for The Peoples Church (bildet) i Toronto, som sa:

"Hvorfor skulle noen høre evangeliet to ganger, før alle har hørt det èn gang?"

En av de tingene jeg ber om for tiden, er at vi alle på ny må tennes for misjonens sak. Mens vi holder våre fornyelseskonferanser, og reiser til ulike steder på jorden for å få tak på det siste "Gud gjør", så går tusenvis av mennesker evig fortapt. Det burde få oss til å virkelig revurdere våre tanker og våre planer. I går begynte jeg på en biografi om Oswald J. Smith. Om denne mannen har Billy Graham sagt: "Dr Smith vil bli husket som den største kombinasjonen av pastor, salmeforfatter, misjonsgeneral og evangelist i vår tid." Mens jeg leser denne biografien kom jeg til å tenke på noe jeg leste av Oswald J. Smith rett etter at jeg ble en kristen i 1972, og som har fulgt meg siden:

"Nå er det noe nytt?" spurte Satan, og så opp med et spørrende uttrykk i ansiktet. "Ja, det skal være visst! De aller beste nyheter! svarte Alaskas fyrste, som nettopp var kommet inn. "Er det ennå ingen av eskimoene som har fått høre?" spurte føreren utålmodig, med øynene festet på den falne engelen. "Nei, ikke en!" svarte fyrsten og bøyde seg ærbødig. "Nei, slett ikke, ikke en eneste en. Det har jeg sørget for," fortsatte han og så ut som han gledet seg over nyvunnen seier. "Noen forsøk?" spurte hans sjef med myndig røst, "har noen forsøkt å komme seg inn i landet?" "Ja, det har de, men deres planer ble slått om kull før de fikk lært et eneste ord av språket!" svarte fyrsten, man kunne merke triumf i tonefallet. "Hvordan? Fortell meg det! Fortell meg hvordan det gikk for seg?" Satan fulgte oppmerksomt med nå. "Jo, svarte fyrsten, "jeg fòr fram og tilbake på mine områder og hadde kommet langt opp til polarsirkelen for å besøke en av de mest bortgjemte stammene, da jeg plutselig til min store overraskelse fikk høre om to misjonærer som var på vei inn fra havet. De hadde landet og var allerede med hundesleder kommet inn i hjertet av mitt rike, Alaska. De tenkte seg til en stor eskimostamme like ved polarsirkelen." "Ja, hva gjorde du så?" avbrøt Satan, han var spent på utviklingen.

"Først samlet jeg sammen de mørkets makter som står under min kommando og samrådde meg med dem. Det kom fram mange forslag. Til slutt fant vi ut at det enkleste måtte være å la dem fryse ihjel. De vi hadde fått vite at de den dagen satte kursen mot en fjern stamme og at det sannsynligvis ville ta dem en måned å komme over de øde ismarkene, begynte vi øyeblikkelig våre operasjoner. De startet med hjerter som var grepet av iver etter å bringe budskapet. De la modig i vei. Men da det var gått omkring en uke, kom matsleden deres en dag plutselig ut på tynn is, som brast under vekten av sleden, som sank og gikk tapt. Trette og slitne kjempet de videre, men de fant snart ut at situasjonen var håpløs, og enda hadde de tre uker igjen til bestemmelsesstedet. De var nykomlinger i Nordlandet og kunne ikke klare seg lenge. Til slutt, da de ikke hadde mer mat, og var trette og utkjørt legemlig og ferdig til å gi opp, ga jeg ordre om at det skulle blåse opp til orkan. Det satte inn med forferdelig snødrev, og innen morgenen - takket være at du, min herre, er høvdingen over luftens makter - var de døde og stivfrosne."

"Utmerket! Strålende! Du tjener meg vel," sa den falne kjerub med et takknemlig uttrykk i dt engang så vakre ansiktet. "Og hva har du å berette?" fortsatte han, og vendte seg til Tibets fyrste, som med stor tilfredshet hadde lyttet til samtalen:

"Jeg har også en rapport som vil glede Deres Majestet," svarte han som nå var blitt spurt. "Hva! Er det også noen som har forsøkt å trenge inn i dett rike, min fyrste?" spurte Satan med økt interesse.

"Ja, det er det," svarte fyrsten. "Hvordan da? Fortell meg om det," kommenderte Satan, som nå våknet riktig til. "Jeg passet mine plikter i Tibets hjerte," forklarte fyrsten, "da jeg fikk nyheten om at et selskap var dannet for å bringe evangeliet til mitt rike. Og det kan du nok forstå, min herre, at jeg straks ville passe på. Jeg samlet mine styrker for at vi sammen kunne diskutere den nye situasjonen, og vi ble snart enige om en meget lovende plan." "Med fast overbevisning hadde to menn som var utsendt fra dette selskapet reist tvers over Kina, og modige som de var, passerte de grensen inn i det forbudte landet. Vi tillot dem å dra tre dagsreiser innover, og da, i mørkningen en kveld, sprang to ville hunder, som det finnes så mange av over hele landet, rett på dem. De kjempet fortvilet for livet, men til slutt ble den ene slått ned og drept. Men den andre unnslapp på en eller annen måte, beskyttet som han var av usynlige makter som vi ikke klarte å beseire."

"Unnslapp!" ropte Satan i sinne. "Unnslapp!" Fikk han brakt dem budskapet?" "Nei, min herre," svarte Tibets fyrste med sikker stemme. "Han fikk ingen anledning. Før han hadde lært et ord av språket, hadde våre krefter tirret de innfødte på ham. Han kom for retten og ble dømt, Ja, det var et syn som ville fylt Deres Majestet med glede. De sydde ham inn i et ferskt yakskinn og la ham ut i solskinnet til tørk. Der lå han i tre dager, og etter som solen skrumpet, knakk hans ben, og til slutt sloknet livet."

(fortsettes)

Westboro Baptist Church - en hån mot sann kristen tro

Jeg har nettopp sett ferdig en BBC dokumentar om den meget kontroversielle Westboro Baptist Church. Det er tragisk at denne gruppen i det hele tatt kan kalle seg en menighet, og attpå bære hedersnavnet baptist. Denne gruppen, som består av 70 personer, de fleste i slekt med hverandre, bærer alle tegn på å være en sekt. Deres uttalte mål er å spre hat mot homoseksuelle, jøder og familier som har mistet noen av sine i Irak, blant annet gjennom sine forkastelige demonstrasjoner i forbindelse med begravelser av falne amerkanske soldater. Denne lille gruppen ville vel aldri ha fått noen oppmerksomhet, hadde det ikke vært for deres kontroversielle virkemidler. Selv ser de på seg selv som de eneste sanne kristne, og de eneste som kommer til himmelen. Med en slik uttalelse fra deres leder, Fred Phelbs, i grunnen sagt det meste. Dette er pervertert kristendom, som det er all god grunn til å ta kraftig avstand fra.

Vi drømmer om et møtetelt for evangeliske møter i Skandinavia, Baltikum, Russland, og Serbia

Omtrent på denne tida de siste fem-seks årene har jeg tenkt at sommeren burde jeg ha brukt til teltmøter! Jeg vet ikke helt hva dette er, kanskje er det Gud som kaller? Nå vil noen kanskje si at teltmøter det er nostalgi, og det fungerer ikke lenger. Vel, kanskje det bare er en unnskyldning for egentlig ikke å gjøre noe i det hele tatt? For hva er alternativet? Så lenge vi ikke gjør noe, eller venter på å finne frem til gode alternativer, går mennesker redningsløst fortapt! Veldig mye av det arbeidet som drives i ulike menigheter er rettet mot de som allerede er kristne, og man holder fornyelseskonferanser med fokus på egne behov. Få tenker på andre menneskers evige tilstand. Min gode venn Arne Borgersen befinner seg i Ukraina i disse dager. Han er sammen med en annen god venn, Håkon Fagervik. De holder teltmøter der, og i Ukraina blir mange mennesker frelst ved dette innhøstningsredskapet. Og det samme har skjedd mange steder, gjennom historiens løp. Nå har jeg begynt å drømme om et møtetelt, og det utstyret som trengs. Jeg vil gjerne ut for å holde møter på steder hvor evangeliet vanligvis ikke forkynnes så ofte, både her i Norge og utenfor våre grenser. Jeg vet at vi kunne gjøre nytte for oss i de baltiske landene, og i Russland. Vi har gode samarbeidspartnere i alle disse landene. Kanskje noen kjenner noen som eier et møtetelt, og som kunne tenke seg å gi det bort til noen som vil fortsette den gode tradisjonen med evangeliske teltmøter? Kanskje du kunne tenke deg å være med i et team for å holde teltmøter? Kanskje du vil være med å be om at vi kan få et slikt møtetelt? La oss sammen huske på Jesu egne ord:

"Sier ikke dre at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høsten." (Joh 4,35)

Vil du være med å støtte vårt misjonsarbeid? Eventuelle gaver kan gies til:

WHITE FIELDS MISSION (De hvite markers misjon)

1604.04.04345

Hvordan Gud leder, del 1

Sent i går kveld ble jeg sittende å synge på en salme skrevet av J. Pauli: "Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt. Jeg vet at hva jeg fikk i eie er borget gods og alt er ditt. Men vil din sterke hånd meg lede, jeg aldri feil på målet ser, og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer."


At denne sangen kom til meg har sikkert sammenheng med at jeg holder på med et bibelstudium om Guds ledelse. Salme 25 er en salme om nettopp dette: At Gud leder sine. Slik er innholdet av denne salmen blitt sett på gjennom århundrene, som en salme om Guds forunderlige og konkrete ledelse. Den handler om Davids behov for utfrielse og ledelse. Han begynner salmen med gi hele sitt liv over i Guds hender, ved å lyde Gud og be om Hans beskyttelse.


"Min Gud, til deg setter jeg min lit. La meg ikke bli til skamme. La ikke mine fiender triumfere over meg."


I fjor sommer hadde jeg det store privilegiet å treffe pastor Peter Masters (det lille bildet) i Metropolitan Tabernacle i London. Metropolitan Tabernacle var legendariske C.H Spurgeons menighet. Under Spurgeons ledelse var denne frie baptistmenigheten en av samtidens aller største, og tusenvis av mennesker ble nådd gjennom Spurgeons forkynnelse. Under Peter Masters ledelse har denne menigheten igjen opplevd stor vekst, i et av Londons verste kriminelle strøk. Etter en lengre samtale på pastor Masters kontor, var jeg så heldig å få med meg en kopi av samtlige av Masters bøker, og en av dem handler om Guds ledelse. Om denne salmen skriver Masters blant annet:


"Den første regel for ledelse kan vi lære fra disse ordene, og det er dette: overgi deg helt og holdent til Gud og be ivrig og utholdende om ledelse og beskyttelse. Ikke vær så travel langs livets landevei at du gjør raske beslutninger hvor du stoler på deg selv."


David opptrådte annerledes. Han gir uttrykk for at han helt og holdent setter sin lit til Gud.


Dette er første steget for å oppleve Guds ledelse i våre liv: En hel og full overgivelse til Gud selv, og til Hans planer med våre liv. Med dette som utgangspunkt vil Han mer enn gjerne vise oss sin vei.


Når vi giftet oss, den 28. mai i 1982, valgte vi et bibelvers for vårt liv sammen. Det var Salme 32,8. Vi har skrifthenvisningen inngravert i våre forlovelsesringer. Der står det: "Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye." Det har vært en forunderlig vei å vandre, men Gud har værrtt så trofast mot oss, og aldri sviktet oss en eneste dag.


I det andre verset av J. Paulis sang heter det: "Lær meg å kjenne dine tanker, og øves i å tenke dem. Og når i angst mitt hjerte banker, da må du kalle motet frem. Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt, o Gud! Da kan jeg se at morgenrøden bak tvil og vånde veller ut."


Dette har vi opplevd. Og i disse dager hvor hjertet slår så uregelmessig, så er disse ordene liksom blitt mine. "Og når i angst mitt hjerte banker, da må du kalle motet frem." Det er ofte min bønn, når jeg blir redd, og det blir jeg. Av og til veldig redd. Da kommer neste setning til meg: "Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt, o Gud!" Da er det så godt å få fra seg sine egne trette tanker, og spørre: Hva er dine planer Gud, hvordan tenker du?

Sommeren er evangeliseringstid! Her finner du hjelpemidlene

Sommeren er en glimrende tid for evangelisering! Nylig uttalte broder Andreas at vi burde tenke at ferieturen til f.eks et muslimsk land, burde være en mulighet til å ta med bibler på dette landets språk og eventuelt pakke med seg noen bøker til hjelp for de kristne. Frihet forlag har lagt til rette for evangelisering denne sommeren ved å lage ulike buttons som du kan feste på jakkeslaget, på en veske etc. To av disse buttons ser du her. Forlaget har også kommet med en nyutgave av en klassiker fra Edin Løvås. Den heter "Gud har et ansikt" . Dette er etter min mening den beste evangeliseringsboken vi har på norsk for tiden. Den henvender seg til alle slags aldersgrupper, og er lettskrevet og forståelig. Mange snakker jo om Gud i dag, men det er ofte en "kraft" eller en "atmosfære" de snakker om. Edin viser at Gud har fått et ansikt, og det er fordi Gud er blitt menneske i Jesus. Han tar for seg de ulike gudsbildene, og fremhever det største av dem alle: Kristus. Benytt disse buttons til å komme i kontakt med folk, og kjøp inn en bunke av Edins bok. Kanskje det vil resultere i at du ser mennesker frelst denne sommeren! Det er verd forsøket. Flere ulike buttons og boken til Edin finner du på: http://www.frihet.no/

I lys av vår tids forførelse: Hvor frelst er vi egentlig? Del 3

Det er ikke alle som føler seg like komfortable med å legge igjen en kommentar på bloggen, selv om den er anonym. Derfor får vi en del henvendelser via epost, og det er flott! Det er kanskje lettere å være mer personlig på den måten. Skriv gjerne til oss på trooglivsmestring@yahoo.no

Et av spørsmålene som er kommet via epost til serien om "Hvor frelst er vi egentlig", tror jeg er et spørsmål som er så aktuelt at vi stiller det offentlig: Er frelse noe vi får av nåde alene og gjennom tro?

Til det kan jeg svare kort: Ja, og vi kan ikke legge noe til. Men denne nåden virker også noe annet som vi kan lese om i Titus-brevet. "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet." (Tit 2,11-13) Og sann tro kjennetegnes ved sine gjerninger! "Troen uten gjerninger er unyttig." (Jak 2,20) Apostelen Paulus advarte forsamlingen i Efesos mot at noen skulle føre dem på avveier. "La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6) Hvilke "ting" er det Paulus her tenker på? Det har man svart på i verset foran: "For dere vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi eller Guds rike." (v.5)

Tror vi at Guds standard er senket eller endret? Kommer "kjødelige kristne" til den "kjødelige himmelen"? Kommer man til himmelen med dobbelt bokholderi? Man holder seg til mammon, våre penger, som er en avgud, eller man lever i urene seksuelle forbindelser (les både samboende eller de som lever i skjulte forhold), og tror likevel at man har fått en fribillett til himmelen. Hvilket bedrag! For hva sier Guds eget ord?

"Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)

"De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster." (Gal 5,24)

"Fly hor! All synd som et menneske ellers kan gjøre, er utenfor legemet. Men de som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!" (1.Kor 6,18-20)

Disippelskap er ikke et valg, det er heller ikke billig. Peter sa: "Se, vi har forlatt alt og fulgt deg." (Mark 10,28)

Richard Wurmbrand som satt mer enn 14 år i fangeleire for sin tro, og som ble torturert på det mest grusomme, har sagt:

"Hver materiell gave øker i verdi hvis den ikke kommer fra penger du kan dele ut, men fra offeret som består i at du gir bort noe du skulle likt å ha selv."

Radikal Jesusfreak på Oslobesøk

For en som ble frelst under Jesusrevolusjonen på begynnelsen av 1970-tallet, ble gårsdagens møte med kristenaktivisten Shane Claiborne (bildet) en sterk, god - men også rystende opplevelse. Rystende ment som en god opplevelse av at ens egne oppfatninger blir satt på prøve. Rystende fordi evangeliet om Guds rike er så annerledes enn denne verden. Et fullsatt auditorium på Menighetsfakultetet fikk stifte bekjentskap med en ikke bare velartikulert foredragsholder, men en tydelig Jesusbegeistret radikaler som talte varmt om Guds rikets kvaliteter. Det er mange ting som kunne vært trukket fram av det Shane Claiborne sa, men det er ikke bare ordene hans som fanger din oppmerksomhet. Like sterkt er at mannen selv er budskapet! Han lever hva han lærer. Shane deler selv kår med de bostedsløse, han har arbeidet blant de fattigste av de fattige sammen med Mor Theresa i Calcutta, og han har opplevd de rystende konsekvensene av bomber mot sivilbefolkningen i Irak. Shane Claiborne er en Jesusfreak, og tok forsamlingen på MF i går med storm.

En historie Shane Claiborne fortalte i går grep meg veldig sterkt. Kommuniteten hvor han bor har et medlem som er fysioterapeaut og massør. Utenfor døra til kommuniteten oppholder prostituerte kvinner seg det meste av dagen, og natta. De vandrer gatelangs, og det blir mye tråkking i løpet av en dag. Den kvinnelige fysioterapeuten avsetter en dag i uka, hvor hun ber de prostituerte inn i huset, vasker deres ben, masserer deres trette legger og smører dem med oljer. Gjennom denne kjærlighetshandlingen ønsker hun å vise at disse kvinnene er elsket av Gud, og viser denne kjærligheten i praktisk gjerning. Slik er Guds rike levd ut, og mennesker berøres av evangeliet. Historien berørte meg så sterkt av tårene mine kom. Kommuniteten som Claiborne er en del av deler ut mat til de sultne, og arbeider aktivt med å dele Jesus med så mange som mulig.

Etter en urolig natt med lite søvn, og med den kvelende varmen i Oslo i går, orket jeg ikke å delta på samtalen etter Shane Claiborne. Det skulle jeg så gjerne vært, for dette var virkelig noe å lytte til. Jeg har bestemt meg for å bli med på Korsvei i Seljord neste år, hvor Claiborne er en av hovedtalerne.

Sammen med min kone dro vi ut til Lommedalen hvor våre gode venner Robert og MaryScott Burns bor, sammen med barna sine, Margaret og Matthew. Robert er pastor for den internasjonale Baptistkirken, som jeg har omtalt tidligere på bloggen. Vi hadde en fin samtale sammen, blant annet om felles planer. Mer om det senere på bloggen. Dagen har både vært givende og slitsom. Det siste besøket på sykehuset innebar at jeg skal trappe noe ned på min hjertemedisin, men det har ført til at hjerterytmen er mer urolig og er raskere. Derfor blir jeg ekstra sliten. Jeg ber derfor om en god natts søvn.

Tre mennesker, en dåp og en ny menighet i hemmelig russisk militærleir

Av og til strømmer minnene på, og man kjenner en slik dyp takknemlighet til Gud for hva man har fått lov til å være med på! I dag har jeg tenkt på noe som skjedde for noen få år siden, i et område av Russland som bare for noen få år siden var stengt for allmenheten. I forbindelse med det gamle kommunistregimet fantes det områder som ikke sto på noe kart. De var topp hemmelige, og var som oftest militærbaser. Slik også dette stedet var. Ved et tidligere besøk i den nærmeste byen som lå opp til dette området, hadde vår samarbeidspartner drevet med evangelisering, og tre personer var blitt frelst. De tre bodde i byen som ikke sto på kartet. En av dem var kona til en av offiserene i militærforlegningen som tilhørte denne byen. I forbindelse med vårt besøk, skulle hun og de to andre døpes. Jeg kjenner fortsatt at takknemlighetens tårer presser på når jeg fremkaller minnene fra denne høytidelige stunden.

Selve dåpen skulle foregå i et skogstjern, dypt inne på det tidligere strengt hemmelige og godt bevoktede stedet. Jeg kan når som helst se det for meg. Vi møttes hjemme hos offiserens kone, og derfra vandret vi gjennom skogen og frem til tjernet. Her hadde russiske soldater og offiserer sikkert badet og festet i tidligere tider, nå skulle tjernet tjene til den første kristne dåp forrettet på dette stedet noensinne! Mens dåpskandidatene gjorde seg klare, sto vi nede ved stranden og sang lovsanger. Så kom de tre gående nedover, og en etter en steg de ut i tjernet, og ble begravd og oppreist med Kristus i det nokså kalde vannet. Gleden og jubelen var til å ta og føle på da de tre steg opp fra vannet, og vi kunne fortsette å lovprise Herren og be for de tre.

Sammen ruslet vi tilbake til offiserens hus, og en liten menighet kunne grunnlegges inne på det militære området! Det var en stor ære å få lov til å tale ved denne anledningen. En pastor i nabobyen har nå oppfølgingsansvaret for den lille menigheten. Tenk det: kommunistene skulle sørge for å fjerne den siste rest av den kristne tro i det veldige Sovjetiske riket. Men de lykkes ikke. Gud ble dem for sterk. Nå kunne en liten menighet grunnlegges på dette stedet. Et lite lys i et stort mørke, men det lille lyset trenger igjennom og vitnesbyrdet til de tre vil nok føre til at flere kommer til tro.

I dag kjenner jeg bare en så inderlig glede og takknemlighet over dette, at jeg måtte dele det med bloggens lesere.

På bildet ser vi en annen dåpshandling forrettet i Russland.

Det moderne evangeliet er et falskt evangelium!

For 20 år siden skrev pastor John MacArthur (bildet) en bok som skapte en storm av reaksjoner. Boken "Evangeliet etter Jesus", tok et kraftig oppgjør med lettvint evangelieforkynnelse. Nå er boken kommet i en ny utgave, oppdatert på en del av de læremessige avvikene vi finner i en del av dagens evangelieforkynnelse.

Pastoren og bibellæreren John MacArthur er ikke kjent for å legge noe imellom. Han er svært tydelig i sin bibelske veiledning, og har vært en stor inspirasjonskilde for mitt eget vedkommende. Jeg ble introdusert for MacArthur for mange år siden, og før jeg ble pastor for Baptistkirken på Lillehammer, var jeg så heldig å få i gave flere bind av McArthurs kommentarserie til Det nye testamente. Gaven var fra en amerikansk baptistpastor som hadde betjent menigheten under OL i 94. Siden den gang har jeg lest og lyttet til mye av MacArthurs bibelundervisning, og har brukt hans Studie-Bibel som er absolutt verd å lese. Men tilbake til boken: "The Gospel According to Jesus". Her hevder MacArthur blant annet følgende:


"Dagens moteevangelium holder frem et falskt håp for syndere. Det lover dem at de ha evig liv og fremdeles leve i opprør mot Gud. Dette evangelium er slik at det oppmuntrer mennesker til å ha Jesus som Frelser, og utsette til et senere tidspunkt å lyde Ham som Herre. Det lover at man skal unnslippe helvete, men ikke nødvendigvis frihet fra ondskapsfullhet. Det tilbyr falsk sikkerhet til mennesker som vil fortsette å leve ut sine kjødelige synder, og som vil avvise med forakt helliggjørelsens vei. Ved å skille tro fra trofasthet, lærer det en intellektuell tilnærming som like sikker som en helhjertet overgivelse til sannheten. På denne måten er De gode nyhetene Kristus kom med, blitt til en snikende lettvint tro som ikke setter noen moralske krav til våre liv. Dette er ikke det samme budskapet Jesus kom med."


I en annen bok av MacArthur, som faktisk er oversatt til norsk: "Et helstøpt liv", med undertittel: "Bibelsk integritet og kompromissløs kristendom", heter det:


"Ettersom toleranse ironisk nok er den eneste aksepterte ideologien i dagens samfunn, legger menigheten seg på samme kurs for å nå de ufrelste. I mange kristne sammenhenger ser man i våre dager etter nye måter å formidle det kristne budskapet på - uten å støte tilhørerne. Men de ser bort fra en vesentlig ting: selve budskapet er på sett og vis anstøtelig. Det konfronterer synderne med deres egen synd.... Det kristne vitnesbyrdet ditt er derimot avhengig av at du overgir deg fullstendig til Guds ord. Det er din høyeste autoritet, uansett hvilke følger det får for livet ditt. Når Gud skal dra mennesker til sitt rike, bruker Han kristne som ønsker å leve annerledes, troende som forplikter seg på Guds plan og bøyer seg under Hans vilje.... Dersom Guds ord får være din øverste autoritet, leder det til et liv med integritet, et helstøpt liv, i stedet for en karakterløs kristendom."

Kan man være frelst uten å ha Jesus som Herre?

Pastor Jeff Noblit (bildet) i First Baptist Church i Muscle Shoals, Alabama, USA stiller et særdeles viktig spørsmål i vår tid: Er det nok å svare ja på et kort frelsesinnbydelse og dermed være frelst?

Pastor Noblit arrangerte den første "True Church" konferansen 3.-6 mai i fjor hvor tema var: "Omvendelsens mirakel". Jeff Noblit sa i den forbindelse: "Vi ønsker å fokusere på den lidenskapelige forkynnelsen av de viktige doktrinene i Skriften som neglisjeres i dagens menighet. Jeg er overbevist om at ingen lære er mer misforstått enn læren om omvendelse. Vi har erstattet den sunne evangelieforkynnelsen hvor vi kaller syndere til omvendelse og tro med raske beslutninger og manipulerende alterkall. Resultatet av dette er en menighet som består av mennesker om ikke er født på ny." Pastor Noblit siterer Dr Al Mohler som har sagt: "Dette har sin bakgrunn i læremessig neglisjering. Hvor avgjørende viktig dette er kan ikke oversees. Baptister vil enten gjenoppdage vår historiske arv og gjenoppbygge vårt læremessige grunnlag, eller oppdage at det i neste generasjon ikke vil finnes noen autentiske baptistiske vitner."

Vertsmenigheten for denne konferansen, First Baptist Church of Muscle Shoals, er lokalisert i den nordvestlige delen av Alabama, og har ca 1000 aktive medlemmer. Jeff Noblit har vært en del av den pastorale staben de siste 26 årene, og har vært hovedpastor i 18. De siste årene har denne menigheten gjennomgått store endringer i sin oppbygging, og har vendt tilbake til den bibelske modellen med eldste. Jeg vil i senere bloggartikler se nærmere på det som har skjedd i denne menigheten både når det gjelder lederskap og hvordan menigheten utøver menighetstukt.

Poenget med denne bloggartikkelen er å reise spørsmålet som menighetens pastor Jeff Noblit stiller. Det er en del av den samme problemstillingen som bibellæreren David Pawson, også baptist, stilte på et ledermøte på Grimerud for noen måneder siden. Pawson er opptatt av hvordan man blir en kristen. Er det nok å rekke opp en hånd på et kristent møte, og be synderens bønn, og så kunne kalle seg en kristen? Kan en av årsakene til at så mange faller fra, eller at det er så mye verdsliggjøring blant kristne, være at de egentlig ikke er født på ny?

David Pawson spør om ikke svaret ligger i det apostelen Peter svarer på det direkte spørsmålet fra folkemengden på pinsefestens dag i Jerusalem: "Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,37-38)

Krever en kristen fødsel omvendelse fra sine synder, og må omvendelsen bære frukt, om man skal kunne kalle seg en kristen? I dag hevder enkelte at kan ha en kristen bekjennelse, og likevel ikke ha Jesus som herre. Selv mener jeg at da har man fullstendig misforstått hva det vil si å være en kristen.

David Pawson sier: Kristen innvielse består av en kompleksitet av fire elementer: omvendelse til Gud, tro på den Herre Jesus, bli døpt i vann og mottagelse av Den Hellige Ånd.

web siden til 1.Baptist Church i Muscle Shoals er: http://www.fbcms.org/

Kommer vekkelsen eller?

Den tidligere redaktøren for Agenda 3.16, nåværende debattleder i Vårt Land, Espen Utaker, skrev en meget tankevekkende kommentar på avisens nettside i går. I denne artikkelen kommenterer han påstandene om "den store vekkelsen" som skal komme til Norge. Utaker skriver:

"Allerede da jeg gikk på ungdomsskolen fikk jeg vite at det skulle komme en voldsom vekkelse over Oslo og at Norge skulle bli frelst. Tjuefem år etter hører jeg fremdeles at Norge skal ha en helt spesiell posisjon i den neste vekkelsen. På disse årene har Norge blitt ytterligere sekularisert, stadig færre er kristne, og vekkelsen virker lengre unna enn noen gang. Men drømmen om vekkelse er for mange kristne like sterk, selv om mange har opplevd skuffelser og nederlag med vekkelser som døde ut eller ikke kom."

Jeg tror det er viktig at vi tar inn over oss det Utaker skriver, og spør oss og Gud om disse profetiene virkelig kommer fra Ham, eller ikke. Om dette er fra Gud, hvorfor skjer det da ikke? Jeg er fullstendig klar over at det er smertefullt å sette søkelyset på dette, men vi må om vi skal være troverdige.

Kan det være at Gud virkelig vil sende disse vekkelsene, men at det er vi som ikke er villige til å betale prisen i form av overgivelse og innvielse til Gud?

For noen måneder siden talte jeg på den nasjonale bønnekonferansen i Danmark. Der møte jeg Rhonda Hughey som har vært vitne til noen av de bemerkelsesverdige vekkelsene, som har skjedd ulike steder på jorda, de siste årene. Dette er vist på de såkalte "Transformation" videoene, hvor hele samfunn er blitt berørt av Guds kraft og blitt forvandlet. Med flere hundre danske forbedere foran seg, sa Rhonda:

"Dere ber om og lengter etter vekkelse, men jeg tror ikke på dere!" Det var litt av en hilsen å gi til en gruppe hengitte forbedere! :D Så la hun til: "Om dere faster fra å se TV to-tre måneder, og bruker den tiden til bønn og innvielse, så skal jeg begynne å tro på dere!"

Jeg tror noe av svaret ligger her. Det er ingen tvil om at vi trenger vekkelse, og at Gud vil sende vekkelse, men noen må betale prisen for å få vekkelse! Den kommer ikke av seg selv. Det vil kreve personlige offer, bønn på våre knær, omvendelse fra synd. Det vil kreve at vi vender oss fra materialismens avguder, og søker Hans ansikt og Hans ære. Dr. Michael Browns budskap: "Hvor frelst er vi?" dirrer i mitt indre hele tiden, og har rusket opp i min tilværelse. I går kom jeg over de samme tonene fra First Baptist Chuch i Muscle Shoals, USA. Det gledet meg veldig. Jeg kommer tilbake med en presentasjon av denne menigheten, som er en del av Sørstatsbaptistene, i en annen bloggartikkel.

Men vi må også våge å spørre: Kan det være at noen av disse profetiene ikke er fra Gud, men er ønsketenkning? Taler Guds ord om en siste stor endetidsvekkelse, eller taler den om frafall og vanskelige tider?

Homo-organisasjon krever nå antallsnøytrale "ekteskap"

Så slapp katta ut av sekken! Etter målbevisst å ha drevet politikerne over på sin banehalvdel, og sikret seg flertall for den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps-"loven viser Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) det vi har visst lenge: På agendaen står antallsnøytrale ekteskap! Fram til nå har ingen av dem villet innrømme det offentlig, men nå når den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven mer eller mindre er sikret, kommer avsløringen. I helgen skal LLH ha landsmøte i Bergen, og vil da vedta et program som krever at lover og regler skal tilpasses "familier" hvor flere enn to voksne ivaretar "foreldre"-ansvaret.

Jeg synes jeg hører enkelte politikere si: 'Nei, dette er uaktuelt. Dette kommer ikke til å skje.' Det samme sa de når Partnerskapsloven kom. Det kom aldri på tale å gå lenger enn det. Men homolobbyen er sterk, og det er viktig å opptre politisk korrekt, så om litt kommer kravet til å endre den nye loven slik at den skal gjøre det mulig å være gift med flere samtidig. Så da er det kanskje ikke lenger bare far og medfar, men far og medfar og medfar og medfar, kanskje med en medmor også? For "størst av alt er kjærligheten", og "hvem kan nekte noen kjærlighet"? Joda, vi kjenner de billige argumentene.

Forslaget kommer nok garantert til å bli vedtatt i Bergen. Og fortsetter forfallet og frafallet i Norge, uten at Gud sender oss en vekkelse, så har vi sikkert en lov om noen år som også åpner for dette. Er det noen i det hele tatt som tenker på barna?

I lys av vår tids forførelse: Hvor frelst er vi egentlig? Del 2

Å følge Jesus er radikalt. Det handler om å fornekte seg selv. Hva betyr det å fornekte seg selv? Det betyr å si "nei" til våre ønsker, uansett konsekvens eller kostnad. Hudson Taylor, den legendariske Kina-misjonæren sa en gang: "Et lett, ikke-selvfornektende liv vil aldri bli et liv i kraft. Å bære frukt innebærer å bære korset. Er du villig til å bli i Ham og på den måten bære mye frukt?"


Jeg fortsatte lesningen av dr. Michael L. Browns bok: "How saved are we" i går. Brown hevder at det er tid for en seriøs sjelegranskning. Han skriver:


"Hva slags "født på ny" opplevelse har vi hatt hvis den nærmest ikke innebærer noe personlig offer, eller fører til noen atskillelse fra verden eller innehar noe hat mot synd. Hvordan kan vi hevde at vi er 'født ovenfra'? Hvor er beviset for vår nye natur? Vi kaller oss selv 'himmelborgere', men våre hjerter er fanget av jordiske skatter. Vi synger: 'Vi er Guds folk' - men vi underholdes av de verste av djevelens barn. Vi hevder at vi er 'død for denne verden' men vi er samtidig mer interessert i moter enn vi er i evige sjeler. Noe er galt med vår 'frelses' opplevelse! Dårlig frukt innebærer dårlige røtter. Vi sier: 'Bare bekjenn Jesus som Herre og du når målet.' Han sier: 'Ikke enhver som sier til meg: Herre, herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.' (Matt 7,21) Vi sier: 'Bare be en bønn og det er gjort.' Han sier til alle: 'Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.' (Luk 9,23) Vi sier: 'Kom frem til plattformen, det tar deg bare et minutt!' Han sier: 'Strid for å komme gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.' (Luk 13,24) Hvem tror du har rett?


Jesus gjorde det smertefullt tydelig over for en stor gruppe mennesker som reiste sammen med Ham:


"Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og kone og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.... Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier." (Luk 14,26-27 og v.33)


Er det ikke på tide å beregne omkostningene?"

Dette finner du ikke belegg for i Bibelen

I forbindelse med artikkelserien om forførelse og vranglære i den siste tid, har jeg laget følgende oversikt over hva vi IKKE finner noe skriftmessig belegg for i Det nye testamente. Oversikten er ikke fullstendig, det finnes så mye merkverdig som skjer, at jeg ikke har fått med meg alt. Dette er derfor bare et lite utvalg:


1. Det finnes ikke noe skrifsted som viser at mennesker falt bakover, når noen la hendene på dem. Derimot finner vi flere skriftsteder som viser at mennesker falt på kne, eller "på sitt ansikt".


2. Det finnes ikke noe skriftsted som sier at vi skal kommandere englene, eller sette dem i arbeid for oss, slik blant annet Jesse Duplantis hevder. Det er kun Gud som kan befale over englene, de falne engler står under djevelens herredømme. "For han (Gud) skal gi sine engler befaling om deg ..." (Salme 91,11)


3. Det finnes intet skrifsted som viser at den nytestamentlige profeten gikk fra person til person og gav personlige profetier om menneskers fremtid, og at det er mulig å bestille en slik profeti på forhånd. Jeg har selv sett dette annonsert av et par kristne menigheter, men det hører hjemme i New Age.


4. Det finnes intet som kalles krigstunger i Det nye testamente.


5. Det finnes intet skriftsted som viser at hele forsamlingen bad i tunger samtidig, tvert i mot undervises vi i at i menighetssamlinger skal vi tale ord som mennesker kan forstå. Se 1.Kor 14,9-25.


6. Det finnes intet skriftmessig belegg for å si at de som ble døpt i Den Hellige Ånd på pinsefestens dag, ravet som fulle. De ble beskyldt for å være drukne, men det er tydelig at de i alle høyeste grad var klare og tydelige. De snakket språk som alle de tilstedeværende i Jerusalem kunne forstå! Når vi i Ef 5,18 blir formant til ikke å drikke oss fulle på vin, men heller bli fylt av Ånden, så betyr ikke det at vi blir "drukne av Ånden" på den måten fulle mennesker blir påvirket av alkohol. I neste vers blir vi nemlig fortalt at når vi blir fylt av Ånden så resulterer det i at vi "taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter." Når man i dag står på talerstolen over raver og påstår at man er "drukken i Den Hellige Ånd", så er dette noe utenombibelsk. Det finnes intet belegg for å kunne si at det er Den Hellige Ånd som forårsaker dette.


7. Det finnes intet skriftmessig belegg for å snakke om mange ulike salvelser. I følge Det nye testamente er det kun en salvelse. (1.Joh 2,20 og v.27)


8. Det finnes intet skriftmessig belegg for å omtale Gud uærbødig som "kompis".


9. Det finnes intet skriftmessig belegg for gullstøv, gullplumber etc

Korset og verden

Et opphold på det lokale sykehuset for nye prøver, gav meg muligheten til å lese litt i en liten bok av Samuel Chadwick (bildet), som heter: "Korsets evangelium". Boken som i sin tid ble utgitt av Norsk Forlagsselskap i 1938, for ganske nøyaktig 70 år siden, arvet jeg etter en av byens kristne leger som døde for noen år siden. Det var et litt spesielt sammentreff, i og med at jeg har brukt deler av dagen sammen med en kardiolog.

Samuel Chadwick, rektor på Cliff College i England, ble kalt sin samtids John Wesley. Han var, ved siden av å være en forkynner av Guds nåde, også en bønnens mann. Slikt har gjerne en sammenheng! Chadwick fikk stor innflytelse i Leonard Ravenhills liv, og begge disse to har vært med på å tenne gnisten og skape en lengsel etter vekkelse og Guds inngripen i mange menneskers liv, mitt eget inklusive.

I denne og noen øvrige artikler vil jeg dele med bloggens lesere hva Samuel Chadwick har å si om korset. Dette er ikke forkynnelse vi hører mye av i dag, men dessto største er behovet for å la flere få del i den. Her er hva Samuel Chadwick selv skriver om korset og verden:

Korsets står mellom to verdener. Det danner skillelinjen mellom denne verdens riker og Himlenes Rike. De er vesensforskjellige og utelukker hverandre gjensidig. Å tilhøre på den ene side stenger en ute fra den andre. De som er av denne verden, er fremmede for det åndelige rike, og de som er av det åndelige rike, er korsfestet for verden. 'Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Gud ikke i ham.' Verdens emblem er et beger, Rikets tegn er et kors. Verdensrikets prinsipp er selv-tilfredsstillelse, og dets område er kjødet, Himlenes rikes prinsipp er korsfestelse av selvet, og dets område er ånden.

Korset skiller. På den ene side er verden og på den andre side Guds rike. Alle som er på den himmelske side, bærer korsets merke og har gått igjennom en erfaring ved hvilken de er blitt korsfestet for verden, og verden er blitt korsfestet for dem. Ingen andre enn korsbærere tilhører Himlenes Rike. Det er seglet på borgerskap og merket på kristent disippelforhold.

I lys av vår tids forførelse: Hvor frelst er vi egentlig? Del 1

Et par timer alene i bil gir en mulighet til å tenke. For meg blir det tydeligere og tydeligere at mye av vår tids forkynnelse er en forkynnelse uten korset. Det ser ut til at vi blir mer og mer vant til en kristendom uten kors - eller, i beste fall, et som henger harmløst i bakgrunnen. I vår iver etter å popularisere kristendommen, så har vi skapt et svært brukervennlig evangelium hvor det knapt nok er snakk om noe offer. Vi ser ut til å ha glemt at det midt i evangeliet står et kors - et grusomt henrettelsesinstrument. Nåtidig kristendom er lite ivrig til å fortelle om det. Det passer ikke inn i vår nytelsessyke tid. Mye av vår tids forkynnelse handler om at vi skal ha det bra og bli velsignet. Men er dette virkelig bibelsk kristen tro? Neppe. En 'kristen tro' uten korset, er og kan ikke bli noe annet enn vranglære og forførelse!


Etter at jeg kom hjem fra Kolbotn i går, hvor jeg talte i stedets pinsemenighet, satte jeg meg ned for å se et intervju med Leonard Ravenhill, en nå avdød vekkelsesevangelist fra England, som i mange år var bosatt i Texas, USA. Ravenhill, som må sies å være en av David Wilkersons mentorer og som var en nær venn av den, skal vi si legendariske pastoren A.W Tozer - de to tilbrakte mye tid i bønn sammen, sier følgende i dette intervjuet:


"Det handler ikke om min lykke og min velsignelse, men om Guds ære og Guds herlighet."


Det er virkelig noe å legge seg på minnet!


Etter å ha sett intervjuet med Ravenhill kom jeg til å tenke på en bok jeg fikk av min gode venn, evangelist Eivind Frøen. Det er en bok av den messianske jøden Michael L. Brown (bildet). Dr. Michael Brown talte for noen få år siden på Hedmarktoppen, og jeg var så heldig å få være til stede. Brown kjenner vekkelseshistorien meget godt, og er også en dyktig teolog. Boken "How saved are we?" er virkelig en vekkerrøst.


Dr. Michael L. Brown tar et oppgjør med den såkalte "instant-frelse" teologien som har preget så mye forkynnelse i moderne tid. I årevis har vi forkynt et evangelium på billigsalg. Det handler om at man har bedt en rask frelsesbønn, og så er man erklært frelst og himmelborger, uten at det har ført til noen radikal endring av ens levesett.


"Som amerikanske 'troende' tilbringer vi timesvis foran TV men minutter i bønn. Vi er sultne på sportsendinger men har liten smaksans for Guds ord. Vi bruker mer penger på dyremat, enn på misjon, vi elsker å feste, men hater å faste. Vi ønsker Guds velsignelser velkommen, men liker ikke å høre snakk om Hans byrder. Er dette det Jesus døde for? Er dette det nye livet i Ham? Stans et øyeblikk og tenk etter: Enhver som tilbringer mer tid med videospill enn å søke Gud i bønn har ingen rett til å kalle Jesus Herre. Enhver som trives med å se vår tids perverterte såpeserier tjener en annen gud. Enhver som ikke kan unnvære sportsendinger tilber avguder,” skriver Brown og siterer 1.Joh 2,15:


"Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham."


Selv kom jeg til å tenke på Gal 4,14: "Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! FOR VED DET ER VERDEN BLITT KORSFESTET FOR MEG OG JEG FOR VERDEN."


Jeg spør meg selv: Hva betyr det konkret i mitt liv? At verden er korsfestet for meg og jeg for verden? Hva betyr det for deg?

Hvordan unngå å bli forført, del 3

"Den største enkeltstående fare i den siste tid er ikke sykdom, fattigdom eller forfølgelse. Det er forførelse. Den som sier: 'Det vil aldri kunne skje med meg,' han er allerede forført, fordi den person sier noe ikke kan skje, som Jesus sier kan skje."

Ordene tilhører bibellæreren Derek Prince (bildet). I en artikkel han har skrevet om forførelse sammenligner han vår tid med den tiden da Jonatan Edwards og Charles Finney levde og virket. Også i deres møter skjedde det ulike manifestasjoner. Men Prince peker på at det er noen vesentlige forskjeller på det som skjedde den gang og nå. Han mener sågar at forskjellene er større enn likhetene! Og det enda mange bruker Edwards/Finney til inntekt for at disse manifestasjonene er av Gud.


1. Det var en sterk forkynnelse hvor Guds ord sto meget sentralt. I en del av det som skjer i dag er det knapt noen forkynnelse fra Bibelen i det hele tatt. Og om det er, er det liten fokusering på korsets både horisontale og vertikale virkning.


Jeg har vært på møter hvor taleren ikke åpnet Bibelen en eneste gang, eller var såkalt "drukken i Den Hellige Ånd", så han hadde ingenting å si, annet enn uforståelige lyder mens han sto svaiende og ristende på talerstolen. Men visstnok var Guds nærværet veldig sterkt til stede.


2. Det andre Derek Prince har lagt merke til når det gjelder Edwards/Finney var at dette var menn som kalte til omvendelse. Legg forøvrig merke til at det ordet som ofte siteres når det gjelder at Gud skal sende en fornyelse over sitt folk, og gjenopprette alle ting, også omhandler omvendelse! "Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av." (Apgj 3,19-21)

I de møtene hvor disse manifestasjonene har vært, og hvor jeg har vært tilstrede har jeg sjeldent eller aldri hørt noen omvendelsesforkynnelse.

Det er forøvrig mye snakk om Den Hellige Ånd. La oss i den forbindelse huske at Den Hellige Ånd aldri fremhever seg selv, Han kaster alltid glans over Jesus. Ånden peker alltid på Jesus. Når fokuset blir på Den Hellige Ånd, skal vi alltid være oppmerksom. Ånden vil nemlig ikke tillate det. Bli det fokusert på Den Hellige Ånd, så vær altså ekstra på vakt! Når dette er sagt, la meg også legge til at det finnes ekte emosjonelle og fysiske reaksjoner i møte med Gud. For det er jo slik at vi mennesker er et emosjonelt vesen, og følelsene våre utgjør en integrert og viktig del av totaliteten. Det er også av denne grunn at menneskets følelser spiller en viktig rolle i tilbedelsen av Gud og i tjenesten for Ham. Sann omvendelse verken undertrykker eller utsletter følelsene våre. Tvert imot er det slik at omvendelsen frigjør følelsene våre og så leder dem i rett retning. Men et menneskes følelser må komme inn under Den Hellige Ånds kontroll og makt. Det er nemlig også noe som kalles sjeliske reaksjoner. Vi skal komme tilbake til dette i en annen artikkel.