Menigheten er Guds hjertesak! Del 1

Jeg blir mer og mer overbevist om dette: Vi skal ikke lese lenge i vårt nye testamente før vi oppdager at menigheten er Guds hjertesak. Guds ønske i denne tidsalder er menigheten, og har vært det siden før verdens grunnleggelse! Forløsningen i Kristus var for menigheten. Faktum er at alt det Gud gjør, handler om menigheten. Evangelieforkynnelsen, alt arbeid med å istandsette de hellige, all undervisning av Guds ord, er for menighetens skyld. Forkynnelsen av evangeliet er ikke noe som skal stå alene, som noe atskilt, som skal stå på egen ben og for noens spesielle interesse. Vi forkynner evangeliet for at Gud skal få sin menighet på det lokale sted. Bibelundervisning er ikke et spesialfelt for noens særinteresse, den er for menighetens oppbyggelse. Vi er ikke frelst for vår egen frelse, vi er frelst med sikte på å bygge menigheten.

Hvis vi ønsker å være en ekte kristen trenger vi å få en åpenbaring av menigheten!

Men synet for menigheten er svært neglisjert i dagens kristenhet. Som jeg har vært inne på i andre bloggartikler skyldes det nok vår utpregede individualisme, og vår feilaktige tro på at vi klarer oss godt uten. Det holder med Kristus. Noe slikt finner man ikke i Det nye testamente.

"For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12.13)

"Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer." (1.Kor 12,27)

Tenk på apostelen Paulus. Etter at han hadde sett det himmelske syn og hele hans liv var forvandlet, hva var det han arbeidet for? Det er mer enn klart og tydelig at han arbeidet for ikke noe annet enn for, nettopp, menigheten. Bygget han opp sin egen tjeneste, slik enkelte ser ut til å gjøre i dag? Nei, langt i fra. Alt det han gjorde var for menigheten.

Så hvordan er det med oss? Arbeider vi for at Gud skal få sin menighet? Eller jobber vi for vår tjeneste, våre egne ideer? Det kan være at vi gjør et arbeide for Herren, slik vi oppfatter det, men det er ikke relatert til menigheten. Vårt arbeid er ikke menighets-sentrert.

Siden det er menigheten som ligger på Guds hjerte, så er spørsmålet om menigheten selve testspørsmålet. Vårt syn for menighet viser hvem vi er.

Vi trenger også å se at menigheten er noe praktisk! Det handler ikke bare om teologi, om lære, men om noe veldig jordnært og praktisk. Den første menighet i Jerusalem var synlig. Det var også menigheten i Antiokia. Den var synlig, virkelig og praktisk. Og siden den er noe synlig og virkelig og praktisk må den også være lokal.

Iransk husmenighetsleder og hans kone død etter politi-raid

I følge rapporter fra Farsi Christian News Network døde et eldre ektepar, Abbas Amiri og hans kone, Sakineh Rahnama, som en følge av at iransk politi raidet deres hjem 17. juli i år. Hjemmet deres ble brukt til samlinger for en liten menighet. Flere av de troende ble arrestert i forbindelse med husransakelsen denne dagen. Abbas Amiri ble angrepet og banket opp av noen av politimennene. Han døde av på sykehuset i byen Ishahan, den 30. juli av skadene han pådro seg under mishandlingen. Noen få dager senere, døde også hans kone. Hun ble også utsatt for mishandling. Sakineh Rahnama døde 3. august i byen Masjid-Sleiman. Lokale kristne mener hennes død skyldes både mishandlingen og ektefellens tragiske død. Da familien forsøkte å holde en minnehøytidelighet i Amirs hjem, fikk de beskjed av iranske myndigheter at de ikke hadde tillatelse til dette. Heller ikke å holde noen begravelse, og ble bedt om øyeblikkelig å forlate byen. Når Rahnamas sønn forsøkte å argumentere mot dette, ble han slått og sparket av politiet. 4. august ble derfor liket av Sakineh Rahnama ført til stedet hvor hennes mann lå begravet, og ble gravlagt der. Familie og venner var til stede. Be for ekteparets sønn og resten av familien, og la oss huske disse modige kristne som møtes i hjemmene for å tilbe Herren, til tross for at det er svært farlig.

I gjenopprettelsens tjeneste: Theodore Austin-Sparks, del 1

For å tjene sin evige hensikt, og "gjenopprette alt det" som Han "har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av", (Apgj 3,21) har Gud opp igjennom menighetens historie brukt ulike menn og kvinner. I en serie artikler skal vi se nærmere på denne gjenopprettelsen som skal gå forut for Jesu gjenkomst. Den første i denne serien med mini-portretter er:


Theodore Austin-Sparks (bildet). Han har jeg valgt som førstemann ut fordi det i år er 120 år siden han ble født. Sparks, som for det meste ble kalt T.Austin-Sparks eller TAS ble født i London i 1888. 17 år gammel ble han en kristen etter å ha lyttet til en gruppe gateevangelister i Glasgow. Dit hadde han flyttet som en liten gutt, for å bo hos farens slektninger. Ikke lenge etter at han hadde fått møte Kristus blant disse gateevangelistene, begynte han selv å avlegge et frimodig vitnesbyrd på Glasgows gater. 24 år gammel ble han ordinert som baptistpastor, og fra 1912-1926 ledet han tre forsamlinger i London-området. Det var i disse årene han ble kjent med og innledet et tett samarbeide med Jessie Penn-Lewis. I 1926 kom det til et brudd med Penn-Lewis og hennes organisasjon, og Austin-Sparks sa også fra seg sin ordinasjon som baptistpastor. Han etablerte Honor Oak Christian Fellowship and Conference Center i en leid skolebygning. Det er ulike årsaker til bruddet med Penn-Lewis, som det vil føre for langt å gå inn på i denne presentasjonen. Men den norske forskeren Geir Lie har påpekt at en av dem ligger i det forhold at Austin-Sparks åpnet opp for nattverdfeiring for mennesker med ulik kirketilhørighet, for å uttrykke de troendes enhet i Kristus.


Mitt eget kjennskap til T.Austin-Sparks forfatterskap skjedde tidlig på 1970-tallet da jeg ble kjent med Watchman Nee og hans bøker og tjeneste i Kina. Boken "Det normale kristenliv" og senere "Det normale menighetsliv", som var de to første bøkene av Nee jeg leste, fikk stor og vedvarende betydning for meg. Med Nee dukket også T.Austin-Sparks opp. På flere måter kan man si at T.Austin-Sparks var en betydelig påvirkningskilde for Nee selv. Senere var jeg så heldig å få tak på de fleste av T.Austin-Sparks bøker, og de satte dype spor i en ung manns sinn. Hans sterke understrekelse av korsets betydning for helliggjørelsen, hans understrekning av Kristi oppstandelses betydning og ikke minst hans åpenbaring om Guds rike og Guds evige hensikt, alt dette forandret mitt liv fullstendig. Med Nee og Austin-Sparks ble det på en måte et slags vannskille for meg, et før og et etter.


Og det er nok som bibellærer, og internasjonal sådan, at T.Austin-Sparks er blitt kjent. Som en grundig sådan. Gjennom publiseringen av blant annet tidsskriftet: A Witness and a Testimony, utgitt i årene 1923 og frem til Austin-Sparks død i 1971, nådde han ut til svært mange mennesker. Hans bøker fikk også stor betydning. Bøkene er stort sett enten redigert fra hans tidsskriftarikler eller fra hans taler og bibelundervisning. Som bibellærer besøkte han ulike land i Europa, Nord-Amerika og Asia og han holdt konferanser i Storbritania, USA, Sveits, Taiwan og på Filippinene.


(fortsettes)

Guds bolig - Guds lengsel, del 2

Første gang Gud gir til kjenne sin lengsel etter en bolig blant menneskene, var i drømmen Han gir patriarken Jakob i Betel. Neste gang vi støter på dette tema i Den Hellige Skrift er i 2.Mos 25,8. Da kaller Han Moses til å bygge et tabernakel etter sine egne anvisninger:


"La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem."


Som jeg skrev i forrige bloggpost: Himmelens Gud vil ikke bare ha en bolig i himmelen, men lengter også etter å bo på jorden. Det startet med en minnestein som det ble helt olje over. Neste fase omfatter både et telt, med konkrete områder rundt, inventar, alter, ofringer. Som du vil se er den snakk om en progressiv åpenbaring av Guds lengsel, som kulminnerer i åpenbaring om menigheten i Det nye testamente, og den nye pakt.


Når vi leser de første kapitlene i 1.Mosebok finner vi noe interessant som forteller oss noe om dette. Allerede fra begynnelsen av taler Gud om en bygning, et hvilested for seg. Han taler om tre kostbare substanser: gull, bdellium og onyks-sten. (se 1.Mos 2,12) Jeg har undret meg på hvorfor dette nevnes. Hvilken betydning har det? Jeg fant ut at bdellium betyr perle. Så leste jeg Åpenbaringen 21 om Den Hellige stad, Det nye Jerusalem. Der finner vi igjen de samme tingene som nevnes i 1.Mosebok. Denne byen består av gull, perler og kostbare steiner.


I 2.Mosebok har åpenbaringen av Guds lengsel etter å bo blant menneskene fått sitt uttrykk i et telt:


"Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres Gud. Og de skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som førte dem ut av landet Egypt for å bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud." (2.Mos 29,45-46)


Når Moses har gjort som Gud har bedt han om, og Tabernaklet står ferdig, salves det med olje, slik patriarken Jakob salvet steinen i Betel:


"Deretter skal du ta salingsoljen og salve tabernaklet og alt som er i det. Og du skal hellige tabernaklet og alt som hører det til, så det blir hellig." (2.Mos 40,9)


Deretter tar Gud bolig i Tabernaklet slik Han har gitt lovnader om. og Hans herlighet fyller det:


"Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Moses kunne ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet." (2.Mos 40,34-35)


Det neste som skjer i Guds åpenbaring handler om Templet.


(fortsettes)

Antisemittiske angrep mot jøder i Litauen

Den jødiske minoriteten i byen Vilnius i Litauen er blitt utsatt for anti-semittiske angrep. I helgen ble det malt hakekors og slagord som: Juden raus - ut med jødene, på den jødiske forsamlingens lokaler. Døren og samtlige vinduer var sølet til med jødefiendtlige symboler. Også tidligere i år marsjerte litauiske nynazister og høyreekstremister i en ulovlig marsj med slagord mot jødene. Jødiske organisasjoner i Litauen har anklaget landets myndigheter for å ta for lettvint på disse hatefulle utfallene mot landets jøder. Etter helgens hendelse har politiet nå innledet etterforskning. I forbindelse med 2. verdenskrig ble 200.000 jøder som levde i Litauen drept. I dag finnes det ca 4000 jøder igjen i landet. Bildet viser en av synagogene i Litauen.

Guds bolig - Guds lengsel, del 1

I visse sammenhenger snakkes det til deles mye om husmenigheter, og behovet for en annen type menighet, men det som skrives om dette tema handler stort sett om ytre forhold. Om behovet for å møtes, om organisering eller ikke organisering, om lederskap eller tjenerskap, om hierarki eller ikke. Nærmest fraværende fra denne debatten er spørsmålet om hva menigheten egentlig er for noe. Det tales og skrives også mye om fellesskap, men hva er så utgangspunktet for oss for å snakke om det? Og hva er målet? Søker jeg det kristne fellesskapet for å dekke mitt eget behov, eller søker jeg å bli ført inn i et nært fellesskap med andre fordi jeg har oppdaget at Gud lengter etter dette? Vi må våge å spørre oss selv: Hva er målet for mine handlinger? Er det meg selv, eller handler det om Gud? Handler det om mine egne behov eller handler dette om Guds rike?


Jeg har startet på et bibelstudium som jeg synes er spennende. Jeg vil få tak på hva Guds ord har å si om Guds bolig og om Guds lengsler. For det aner meg at Gud har noe ganske annet i tankene enn bare en ny form for å møtes! Gjennom noen bloggartikler vil jeg la bloggens lesere få et lite innblikk i hva jeg har kommet frem til gjennom dette dypdykket i Skriften.


Første gang vi hører om Guds bolig blant menneskene, eller Guds hus om du vil, er i 1.Mosebok kapitel 28. Der kan vi lese om patriarken Jakob som våkner av en merkelig drøm. I drømmen har han sett en stige som var stilt opp på jorden. Den nådde like inn i himmelen, og Guds engler steg opp og steg ned på den. Øverst sto Herren selv, og talte til Jakob. Forferdet over synet utbryter Jakob:


"Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke." (1.Mos 28,16)


Så sier Jakob:


"Hvor forferdelig er ikke dette sted: Her er sannelig Guds hus, her eller himmelens port." (v.17)


Tidlig neste morgen handler Jakob på det han har sett i drømmen. Han reiser opp steinen han har brukt som hodepute, heller olje over den, og så leser vi: "Han gav stedet Betel. Før hette byen Luz. Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød å ete og klær å kle meg med og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus..." (1.Mos 28,19-22a)


Jakob opplever sitt første møte med Gud, med Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Gjennom denne drømmen, eller dette synet, deler Gud sin lengsel med Jakob. Gud ønsker sitt nærvær og sin velsignelse ikke bare i himmelen, men også på jorden - i Guds hus. Han lengter etter en bygning hvor Han kan bo og som Han kan uttrykke seg gjennom.


Stigen nådde til himmelen og var plassert på jorda. Engler steg opp og ned. Her var himmelens port. Her var Guds bolig blant menneskene, her var Guds hus. Derfor kaller han stedet Betel, som betyr Guds hus.


Legg nå nøye merke til en ting! Jakob peker ikke opp mot himmelen, eller mot toppen av stigen og sier: DER er Guds hus. Nei, han peker på jorden, og reiser senere steinen opp og teller olje over den, og sier: HER er Guds hus.


Her åpenbares nærmest en overveldende sannhet: Gud har ikke sin bolig bare oppe i himmelen. Guds hus er på jorda!!!


(fortsettes)

Å leve i Kristi Legeme og Legemets betydning, del 2

Her fortsetter Watchman Nee's artikkel om Kristi legeme:


Hele Guds tanke har sitt senter i Kristus, og vi er i Ham. Det er ikke bare et spørsmål om Hodet, men også om Kroppen. Pris Herren, den enkelte synder blir frelst. Du begynner som enkeltperson, men du må ende opp som et lem på Legemet. Det er den guddommelige hensikt. Gud arbeider henimot det, og Han nøyer seg ikke med noe annet. Dette er hensikten med korset - det sammensatte Legeme, den sammensatte Kristus; dette Nye Mennesket som innebefatter alle som er i Herren. Dette er hva Gud søker. Vi blir en del av Kristus, vi får del i Kristus.


Du vet at jeg kommer fra Kina- Jeg pleier å forkynne i landsbyer der jeg møter enkle troende, og jeg har for vane å bruke lettfattelige illustrasjoner. Jeg var en gang på et enkelt lite møte med de troende i en landsby. Jeg prøvde å fortelle dem om enheten i Legemet, at det Gud søker er det ene Legemet. Jeg skjønte at det var svært vanskelig for dem å fatte det. Dersom alt dette med å bli født på ny gikk over hodet på Nikodemus, så var spørsmålet om ett Legeme langt over enhver kinesers forstand. De forsto ingenting. "Vi er ikke ett, vi er enkeltmennesker. Hvordan kan vi da være ett?" Jeg ba mye over dette- "Herre, du må gi meg noe så jeg kan vise disse menneskene at de er ett."


En søndagsmorgen vi hadde brødsbrytelse, sa jeg: "Brødre, før vi bryter brødet, vil jeg gjerne at dere skal se godt på det." De visste ikke hva jeg tenkte på, men de så omhyggelig på det. Etter at vi hadde brutt brødet, leste jeg 1.Kor 10. Vi kom til vers 17: "Fordi det er ett brød, er vi alle ett Legeme, for vi har alle del i det ene brød." Så sa jeg: "Er vi ett brød? Det brødet er ett - det var det i hvert fall; men er det fortsatt det? Det er fremdeles ett, det er bare delt opp i flere deler. Dersom dere kunne sette alle stykkene sammen igjen, vil det fremdeles være ett, for de kommer alle fra det samme brødet. Dere kan ikke si at det er to brød. Dere kan brekke det i tusen biter, men det er fremdeles ett brød. Dere kan ikke fornekte sannheten om det brødet fordi det var ett.

I virkeligheten er det umulig å lage dette brødet til ett igjen fordi det er materielt. Men legg merke til at den del av Jesus Kristus som er dere, den delen har aldri vært brutt. På dette grunnlag er dere alle ett. Det er fordi dere alle har del i den ene Herre. Alle er deler av Ham, og Herren kan aldri deles. Han lever fremdeles i Ånden. Dere kan bryte brødet, men dere kan ikke bryte Herren. Derfor er dere ett." Pris Herren, mange av dem fikk lys til å se.
Gud er ikke tilfreds med at vi bare skal være individuelle kristne. Når du tror Herren og har del i Ham, så har det virkelig skjedd noe. Du er blitt et lem på det ene Legeme som Gud prøver å bygge opp. Han er ikke tilfreds med noe individuelt.


Vi kommer nå til den praktiske siden av saken. Gud må først gi oss åpenbaring, så vi kan se hva Han lengter eter. Men hva lengter jeg etter? Søker jeg etter såkalte åndelige opplevelser for min egen skyld? Søker jeg å omvende mennesker for min egen organisasjon? Prøver jeg å omvende mennesker for at de skal bli frelst fra helvete så de kan komme til himmelen? Eller at jeg har sett visjonen av det himmelske Menneske, og arbeider jeg med dette for øyet? For det er noe helt annet. Alt blir forandret - til og med spørsmålet om utfrielse fra synd, om helliggjørelse og seier. Alt sees fra en annen synsvinkel. Jeg blir en del av helheten.


Det er ikke bare snakk om læren om Legemet. Til og med Vatikanet i Rom lærer om det. De tror på èn Kirke fordi de sier at Legemet er ett; men de har sitt eget hode. Det er problemet. De har ikke forstått det. Du kan ikke bare praktisere det som et prinsipp - du kan ikke bare prøve å ta det i bruk. Du må se det. Men har du først sett det, så gjør det at alt blir helt annerledes.

Jødene flykter fra krigsområdene i Georgia

Fra gode konrakter i Israel har jeg i dag fått vite at de fleste jødene som har levd i grenseområdene mellom Russland og Georgia har nå flyktet. Flesteparten av jødene som har befunnet seg i byen Gori, som har vært under harde kamper de siste dagene, har også kommet ut av denne byen. De skal nå befinne seg i Georgias hovedstad Tbilisi. Jewish Agency har opprettet et krisekontor for å hjelpe de jødene som er på flukt. Det skal ha befunnet seg 200 jøder i Gori. Det jødiske samfunnet der er et av de eldste jødiske samfunnene i Georgia. Jødene i Gori kan spore sine røtter helt tilbake til det babylonske fangenskapet i det sjette århundre før Kristus. De har tradisjonelt levd atskilt fra det georgiske folket, også fra det det jødiske Ashkenazi samfunnet i Tbilisi. Dette jødiske samfunnet tellet 100.000 så sent som på 1970-tallet, men de fleste har emigrert til Israel, USA og Belgia. Man regner med at ca 13.000 jøder befinner seg i Georgia i dag. La oss be for dem, mange av dem frykter at russerne skal innta Georgia, og forholdene for dem skal bli enda vanskeligere. La oss be om at de må foreta aliyah. Bildene viser bedende jøder i Georgias hovedstad, samt en av synagogene i landet.

En kort presentasjon

Johannes har utfordret meg til å skrive litt om min bakgrunn, og i hvilken fase av livet jeg befinner meg i for tiden. Nå har jeg skrevet litt om dette før. Det er blitt noen bruddstykker, gjerne i forbindelse med noen kommentarer.

Jeg er 1958 årgang, så det vil si at jeg jeg er halvveis til 100 i år, og født i forrige årtusen! Det preger meg sikkert. I 1972 ble jeg en kristen i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelen. På mitt hjemsted Gjøvik gikk det en stor vekkelse på den tiden, hvor et sted mellom 250-300 mennesker kom til tro. Gjøvik kirke var fylt til randen av mennesker hver eneste gang det ble holdt Gospel Nights. Det var i denne kirken, rundt alterringen en mandag kveld, at jeg hadde min pinseopplevelse og ble døpt i Den Hellige Ånd. Det satte meg i brann, og lørdagene i flere år fremover ble brukt til gateevangelisering. På ungdomsskolen tok jeg initiativet til å starte opp med skoleungdomslag, og i storefri hver dag (vi gikk på skole på lørdager også den gangen), i tre år samlet vi flere til andakt enn det var elever ute i skolegården. I friminutet i forkant av storefri hadde vi bønnemøter. Mange ble frelst den gangen, og flere av dem er i dag prester og misjonærer. Det var en rik tid. Jeg husker vi hadde besøk av både sjømannsprest Hans Jakob Frøen og Aril Edvardsen som talte til oss.

En frukt av vekkelsen på Gjøvik var begynnelsen på det som skulle bli et kommunitetslignende fellesskap. Det begynte med samlinger i et hjem, så kjøpte en del av medlemmene hus i nærheten av hverandre og vi møttes til gudstjenester, brødsbrytelse, sosiale samvær. Vi reiste på turer sammen, handlet inn felles etc. Kort sagt: Vi levde nært opp til idealet fra Jerusalemmenigheten i begynnelsen på Apostlenes gjerninger. Jeg traff min kone i disse årene, og i 1982 giftet vi oss. Vi ser tilbake på de 10 årene vi hadde i dette fellesskapet som kanskje de rikeste vi har hatt i noen kristen sammenheng. Dette var menighetsliv som fungerte, ikke bare søndager, men hele uka.

Trosbevegelsen kom og satte sine spor også i vår sammenheng. En strid oppsto, og May Sissel og jeg var de to første som brøt ut av denne sammenhengen. Teologisk klarte vi ikke å følge med. Det skapte en dyp krise i våre liv. Vi mistet flesteparten av våre venner, mens vi klarte å beholde vennskapet til noen. I to år var vi uten menighetsfellesskap. Vi orket simpelthen ikke. Gjennom venner av min kone begynte vi så smått å gå på møter i Baptistkirken på Raufoss. Jeg tok teologiske studier ved Ørebro teologiske seminar i Sverige.

På 1970-tallet stiftet jeg bekjentskap med litteraturen til Watchman Nee, Stephen Kaung, T.Austin-Sparks, Lance Lambert og DeVern F. Fromke. Det fikk avgjørende betydning for meg, og har nok vært med på å forme mitt kristenliv siden. Jeg er også veldig takknemlig for arven jeg fikk med meg fra skolelagsbevegelsen, ikke minst for at de introduserte meg for Martyn Lloyd-Jones, Francis Schaeffer og Dietrich Bonhoeffer. Disse tre hjalp meg til å stole på at Guds ord er evig og uforanderlig, og fremdeles autoritativt i ett og alt. Kirke- og vekkelseshistorie har også siden denne tiden vært min store interesse.

Når min gode venn, pastor Ulf Mange Løvdahl, sluttet som pastor på Raufoss, mottok jeg kall fra denne menigheten til å bli deres nye pastor. Før det hadde jeg arbeidet som journalist i ni år i en lokalavis, og som redaktør for Ropet fra Øst i fire. I denne menigheten ble jeg i fem år, før jeg mottok kall fra Lillehammer baptistmenighet, som jeg betjente nesten like lenge. Etter å ha opplevd et kall fra Gud reiser jeg i dag på kallelser fra ulike menigheter som bibellærer. I forbindelse med min tjeneste har jeg undervist i alt fra Misjonssambandet til Den ortodokse kirke, og besøkt Russland flere ganger, Estland, Shetland, Spania, Danmark med møter og seminarer. En stor interesse for Israel og det profetiske ord har ført meg til dette fantastiske landet et par ganger også.

Men det er til de slaviske nasjonene jeg først og fremst har kjent et kall. Helt fra tidlig barndom har jeg lest og studert, bedt og drømt om de slaviske folkene. Stor var derfor gleden da jeg kunne reise til Russland for første gang. Her har jeg talt i mange ulike sammenhenger, og undervist ved Pinseunionens bibelskole. Til høsten står Romania for tur. Helt siden 1988 har jeg hatt et godt og nært forhold til Den ortodokse kirke, og det er også i den sammenhengen jeg er invitert til Romania. I tillegg skal jeg besøke bibelskolen som er knyttet opp til den store sigøynervekkelsen i landet og undervise der. På sikt håper jeg å kunne reise til Serbia, som ligger tungt på mitt hjerte.

I mange år har jeg vært knyttet til både nasjonal og internasjonal bønnebevegelse, ikke minst gjennom et nært samarbeide med min gode venn Arne Borgersen i Bønnetjenesten for Norge. Jeg har skrevet mange artikler i bladet Forbederen, og er også knyttet til Dagen/Magazinet som fast spaltist. Det har jeg vært i mange år nå. I flere år var jeg også koordinator for European Prayer Link, og sammen med Arne Borgersen tok jeg initiativet til de første nasjonale bønnekonferansene i Norge. De siste årene har jeg vært en av innbyderne til den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og har nå tatt initiativet til Nasjonalt bønneråd for Norge. Dette rådet som består av bønneledere fra ulike sammenhenger har sin første samling på Grimerud i september.Vårt bønneengasjement nå skjer gjennom Bønnevektere for Israel og nasjonene, som jeg stiftet for en del år siden. Vi kjenner et sterkt kall til å be for Europa. Jeg møter fremdeles med ledere for nasjonale bønnenettverk fra ulike kanter av verden. Jeg har skrevet to bøker om bønn, og et par bøker til om andre emner, og kommer i år med en ny bok: Abraham - Guds venn.

Siden 1988 hvor jeg for alvor begynte å studere kirkens røtter og historie, har jeg hatt stor glede av å gjøre dypdykk i kirke- og ørkenfedrenes skrifter. Jeg er en del av et fellesskap av mennesker som søker å leve i kontemplasjon og bønn som kalles Fellowship of Solitaries. Jeg er også en del av kommuniteten på Bjärka Säby i Sverige.

Sykdom har preget meg i flere år nå, og har gjort at vi må prioritere annerledes enn før. Jeg preker fortsatt i ulike sammenhenger, og holder seminarer og bønneretreater. Når helsa tillater det. En del av tiden tilbringer jeg i den lille bønnekoia mi, som jeg har vært så heldig å finne en plass til oppe på en åskam med en nydelig utsikt til et vann. Gudstjenestelig fellesskap deler vi med venner fra Den evangelisk lutherske frikirke i nabokommunen. Det er et fellesskap vi setter stor pris på.

Hva som skjer fremover? Gud alene vet. Vi har lenge hatt en drøm om å se en kommunitet vokse frem. Hva det blir med dette vet vi ikke ennå. Vi drømmer om et nærere fellesskap enn kun å møtes til gudstjenester på søndagene, hvor vi kan dele hverdagsliv også, og ikke minst kunne bryte brødet sammen og be. Om dette ber vi. I den grad Gud gir meg styrke og nåde vil jeg fortsette å undervise, både i menigheter og på konferanser, seminarer og retreater. Vi ber alltid over hver eneste invitasjon vi får, og ønsker å følge Herrens ledelse i dette. Bønnearbeidet fortsetter vi også med. Jeg er dypt takknemlig for at Gud har gitt meg en fantastisk kone, to flotte barn, et hjem og hus vi stortrives i, noen gode venner og en meget trofast hund. De som ønsker et besøk av oss, må gjerne ta kontakt. Gjerne via: trooglivsmestring@yahoo.no

Å leve i Kristi Legeme og Legemets betydning, del 1

Få ting har velsignet meg så mye som Watchman Nee's undervisning om Kristi legeme og den lokale forsamlingen. I to artikler skal vi se på noe av det Nee skriver om dette:

Vi tror at korset er det sentrale og det viktigste verket Gud har gjort. Pris Herren, det er sant! Men vi må huske at korset er et middel for å nå et mål, korset er ikke et mål i seg selv. Det guddommelige middelet er korset, men det guddommelige målet er Legemet. Dersom du kjenner korset på den måten Gud ønsker du skal kjenne det, vil du naturlig finne deg selv plassert i Legemet. Når korset har gjort noe helt konkret i ditt liv, vil du ganske enkelt befinne deg i Legemet. Dersom du ikke gjør det, er det helt klart at korset ikke har utført sitt verk, eller i hvert fall ikke har fullført det. Hva betyr så dette?

Personlig hellighet, som så mange troende legger vekt på og søker, er virkelig dyrebar. Frelsen er virkelig dyrebar. Pris Herren for tilgivelse av synd, for rettferdiggjørelse for Ham, for utfrielse fra syndens makt. Men husk at Guds hensikt var ikke å frelse oss, å gi oss åndelige erfaringer som befrielse og seier i det daglige liv, personlig hellighet og så videre, bare for at vi skulle være hundrevis, tusenvis, ja myriader av individuelle kristne, alle sammen atskilte, uavhengige deler spredd utover denne jorda for Gud. Det er ikke hva Gud søker! Det kan være at Abrahams barn er som havets sand, men de er ikke kristne! Herren mente aldri at kristne skulle være separate enkeltindivider.

Jeg vet ikke om du har sett det eller ikke. Det er veldig lett å snakke. Jeg snakket engang. Jeg er nesten skamfull over å tilstå at i flere år trodde jeg at jeg kjente læren om Legemet, og jeg prøvde til og med å anvende den uten å ha sett tingen selv, realiteten. Å lese en bok om London kan ikke erstatte det å ha vært i London. Å kjenne til kokekunstens regler kan aldri erstatte det å være på kjøkkenet og lage maten. Å kjenne til læren om Jesu Kristi Legeme kan ikke erstatte det å virkelig se det.

Hele problemet i dag er dette. Vi tenker på de kristne som mange personer, enkeltmennesker. Vi tenker på frelse som noe individuelt, vi tenker på hellighet som individuelt, vi tenker på seier og utfrielse i tilknytning til den enkelte. Vi er lykkelige som kristne arbeidere, når de i flokken holder fram med Herren, leser sine Bibler, vet hvordan de skal be, lever rettskaffent og rettferdig, og vet noe om utfrielse fra synd. Men dette er ikke Legemet. Men en dag skjer det noe nytt, og det blir en særlig velsignet dag for deg - en enestående vidunderlig dag. Herren åpner dine øyne så du får se at frelse er med henblikk på Jesu Kristi legeme. Å motta personlig hellighet er med henblikk på Legemet, å motta Den Hellige Ånds kraft er med henblikk på Legemet, å motta en opplevelse av korset er med henblikk på Legemet. Du ser at den guddommelige tanken er Ett Menneske - ikke en mengde små mennesker. Det er ett Menneske - Herren Jesus selv og Hans folk, som utgjør ett Menneske for Gud.

(fortsettes)

En gullgrube med Stephen Kaungs bibelundervisning

Kineseren Stephen Kaung (bildet), en av Watchman Nee's nærmeste medarbeidere, har på mange måter vært til stor velsignelse for meg helt tilbake til 1970-tallet. Og i går var jeg så heldig å komme over noen av hans undervisning fra i år! Kaung som må være i slutten av 80 årene, hvis han ikke allerede har passert 90, talte på Christian Family Conference i Richmond i Virgina, USA i juli måned, blant annet over temaet: Guds evige hensikt. Talen finnes på video, og det er en fryd å se Kaung på talerstolen, så inspirert og tydelig under Den Hellige Ånds salvelse. Bare det å studere ansiktstrekkene til denne mannen, er en velsignelse. Man ser tydelig Kristi avbilde i ham. Stephen Kaung ble tidlig en kristen og aktiv i Metodistkirken hjemme i Kina, hvor hans far var pastor.

Tidlig på 1930-tallet møtte han Watchman Nee, og ble en av hans fulltidsarbeidere. Kaung, hvis kinesiske navn er Jiāng ShǒuDào, arbeidet sammen med Nee frem til 1949 da Kaung forlot Kina for å arbeide et annet sted i Det fjerne Østen. I 1952 flyttet han til New York hvor han ble en del av forsamlingen Den Lille Flokk, som i hovedsak besto av kinesiske immigranter og hjemvendte misjonærer. Denne gruppen ønsket å sette ut i livet den menighetspraksis som Watchman Nee underviste om hjemme i Kina. De ba Stephen Kaung om å hjelpe seg med dette. Flere år senere oppsto det en strid blant dem, og forsamlingen ble splittet i to deler. Etter dette flyttet Kaung til San Fransisco og ble en del av en lignende menighet der. I 1958 reiste Kaung sammen med en annen av Watchman Nee's nærmeste medarbeidere, Witness Lee, til Europa, Midt-Østen og Taiwan, men ble enig med Lee at han skulle reise til New York. I 1971 flyttet han så fra New York til Washington DC, men reiste i perioder tilbake til New York for å tale på konferanser der. I 1973 oppsto det uenigheter om synet på menigheten, og Kaung brøt med Witness Lee og fortsatte med sin egen virksomhet. Witness Lee ble oppfattet i vide kretser som mer og mer kontroversiell, mens Kaung har holdt seg i sentrum av den evangeliske kristne tro. Gjennom 1960-tallet arbeidet han sammen med en annen som har fått stor betydning for mitt teologiske syn, T.Austin-Sparks. Stephen Kaungs hovedbeskjeftigelse har vært å oversette Watchman Nee's bøker fra kinesisk til engelsk, over 50 titler.


Frem til i går har jeg bare hatt anledning til å lytte til Kaungs undervisning på tape, men aldri sett ham på film. Det var litt underlig å se en mann som har vært med på å forme ens teologi så mye som denne mannen har gjort. Selv om noen nå kanskje vil klare å sette meg i bås, så skal jeg ikke legge skjul på at Watchman Nee, Stephen Kaung, T.Austin-Sparks og senere Lance Lambert og DeVern F. Fromke har vært med på å prege mitt syn på Guds ord, menigheten og Guds rike, kanskje mer enn noen andre. Jeg føler ikke noe behov for å skjule det, eller "skamme meg over det".


Derfor anbefaler jeg gjerne denne linken: http://www.christiantapeministry.com/

Her vil du vil finne både audio tape og videotape av blant annet Kaung, Sparks og Lambert. Hvis du ser på oversikten på venstre side vil du også se at det finnes videoer som du kan se nærmere på. Jeg garanterer deg en stund med Guds ord og salvet undervisning som vil bli til stor velsignelse. Blant annet vil jeg gjerne oppmuntre deg til å lytte til Stephen Kaung når han underviser om Guds evige hensikt! Noe lignende har du kanskje ikke hørt før?

Noen faktaopplysninger om Georgias kristne arv

Georgia - landet som nå er i krig med Russland - er i følge tradisjonen et land som fikk besøk av ikke mindre enn tre av apostlene, ja kanskje så mange som fem! Apostelen Andreas forkynte i det området av Kaukasus som tilsvarer det moderne Georgia. Simon seloten reiste også til Kaukasus området, og georgisk tradisjon vil ha det til at han forkynte i det vestlige Georgia. Han skal være begravd i Sokhumi, i landsbyen Anakopia. Om en annen av apostlene, Matteus, sies det at han har forkynt i det sørvestlige området av Georgia. Her er han også stedt til hvile, i Gonio, en landsby som ligger i nærheten av Batumi. Enkelte kristne kilder mener også at apostlene Bartolomeus og Taddeus også besøkte Georgia. De kom da fra Armenia. Georgias første erkestift ble grunnlagt i Atskuri, i det sørvestlige Georgia, av apostelen Andreas. Det eldste Georgiske kirkebygget man kjenner til er reist på begynnelsen av det tredje århundre, Nastakisi, i Kartli provinsen i det østlige Georgia. Fra år 303 forkynte den hellige Nino av Kappadokia (det lille bildet) evangeliet i det georgiske kongedømmet Iberia, det som i dag er det østlige Georgia. I år 327 ble den kristne tro antatt som landets religion av kong Mirian II og dronning Nana. Det vestlige Georgia ble kristnet i en gradvis prosess som ble fullført i det sjette århundre. Kongedømmet som utgjorde det vestlige Georgia erklærte kristendommen som statsreligion i 523. Landet tok den hellige Georg som sin skytshelgen. Som kjent var den hellige Georg som soldat vakt for keiser Diocletian, og æres som martyr. Georgisk ortodoks tradisjon mener at deres land står under spesiell forbønn og beskyttelse fra Maria, Jesu mor og deres følelser for Theotokos - Gudfødersken - er svært dype i georgisk ortodoks bevissthet. Patriark for den georgisk ortodokse kirke er Ilia II (bildet). Han ble patriark i 1977. Høyden som kirken er reist på er 2200 meter høy, og ligger på 4000 m.o.h.

Om å bringe sin sjel til ro

Et ord fra Salmenes Bok har i lengre tid talt inn i min egen livssituasjon, og jeg ble minnet om dette mens jeg lå på sykehuset. Vi finner det i en av valfartssalmene, eller "sanger brukt ved festreisene" opp til Jerusalem.

I Salme 131 heter det: "Jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille." (v.2a)

Hvordan er det mulig å bringe sin sjel til ro? Jeg tror svaret på dette viktige spørsmålet er: ved overgivelse og bønn. Salmisten, som i dette tilfelle er David, fullfører verset slik: "som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst: slik er min sjel i meg."

Ser du det for deg? Det lille barnet som bikker seg inntil sin mors bryst, drikker seg utørst, for så å sovne der. Finnes det noe som er mer fredfylt? Noe som har mer ro over seg?

Det diende barnet er det beste eksemplet som kan gis når man skal beskrive sjelen som har funnet ro. Som jeg har skrevet i en tidligere bloggpost, så erfarer vi ikke så mye av Guds nærhet og omsorg, ganske enkelt fordi vi ikke har tid. Vi leser noe, synes det er godt, for så å haste videre til noe annet. Vi ber, men har sjeldent tid til å lytte. Rastløsheten preger oss, og dermed også forvirring, lede og motløshet.

Herren kaller oss inn til seg, til pustepausene, til vandringen med hvilepuls. Det siste David skriver om i denne valfartssalmen er dette:

"Vent på Herren ..." (v.3)

Det er vanskelig for nåtidsmennesket.

Det meste skulle helst ha skjedd i går, og om ikke det, i dag. Å vente kjennes meningsløst, bortkastet, likevel ligger hemmeligheten her. Disiplene på Øvresalen ventet på det Jesus hadde snakket om: "Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye." (Luk 24,49) Vi vil ha utrustningen, men vi vil ikke ha ventingen.

Rastløsheten og travelheten er i ferd med å ødelegge genuint åndelig liv. Disse to er ved siden av materialismen det åndelige livets verste fiender.

Jesusbønnen bringer min sjel til ro. Den - og det å bare vente i stillheten. Ofte hjelper det hellige rommet meg, ja det finnes rom hvor atmosfæren er fortettet av bønn, bønn som sitter i veggene etter mennesker som har bedt der noen hundre år, og vel så det.

Jeg har sagt til min sjel - du vet at du kan tale til den? - sjel: finn tilbake til hvilen hos Den Evige. Etter oppholdet på sykehuset vil det skje noen omrokkeringer i mitt liv. Jeg vil tro til det bedre.

Georgia og Sør-Ossetia i mine tanker

Ray Charles sang seg inn i våre hjerter med "Georgia on My Mind", men det er ikke den amerikanske delstaten som har vært i mine tanker i dag. Det har derimot sivilbefolkningen i Georgia, og i Sør-Ossetia. Uten å ta noen stilling til hvem som har skylden for hva, synes jeg det er uendelig trist at to nasjoner hvis største andel av befolkningen tilhører Den ortodokse kirke, nå går til krig mot hverandre. Georgia grenser også til et annet kristent land, Armenia. Georgia er historisk et gammel kristent kongedømme fra år 327. Landet har også sterke bånd til Russland. Kort fortalt kom Georgia under tsar-Russlands kontroll i 1801. Etter den russiske Oktoberrevolusjonen i 1918 erklærte Georgia seg som et selvstendig land. Landet var selvstendig frem til 1921 da det ble invadert av Den røde arme og ble en del av Den transkaukasiske Føderative Sosialistiske Sovjetrepublikk, sammen med Armenia og Aserbajdsjan. I 1936 ble landet egen sovjetrepublikk i Sovjetunionen. Så i 1991 ble dette fjellrike landet på nytt selvstendig. Samtidig regionene Abkhasia og Sør-Ossetia seg som selvstenige republikker. Dette er aldri blitt godkjent av Georgias regjering, og har etter det jeg forstår heller ingen støtte blant Georgias befolkning.

Det som nå skjer i Kaukasus er meget farlig. USA er innblandet i Georgias politikk, og Sør-Ossetia får støtte fra Russland. I skrivende stund er det tap av menneskeliv på begge sider. Hus står i brann, sivilbefolkningen er på flukt. I følge nettutgaven til Aftenposten teller den russiske hæren flere enn ti ganger så mange soldater som Georgias styrker. Mens Russland har 395.000 soldater, består Georgias styrker av 32.000 mann. Mens Russland har 23.000 stridsvogner til disposisjon, kan Georgia møte opp med 128. Georgia har 109 artillerikanoner, mens russerne er i besittelse av 26.000 slike. Det ser ikke bedre ut fra luften heller for Georgia:

Ifølge tall fra nyhetsbyrået Reuters har Georgia åtte jagerfly. Russland har 1.809 slike fly.
Russland har dessuten 1.932 helikoptre - mot Georgias 37. Russland har dessuten et mobiliseringsgrunnlag på 36,2 millioner menn og 37 millioner kvinner. Detter er den delen av befolkningen som er mellom 16 og 49 år. Georgia kan mobilisere 1,1 million menn og 1,2 million kvinner om det skulle knipe.

Aftenposten kaller det Davids kamp mot Goliat. Vi trenger å folde våre hender og be i kveld. Be om at menneskeliv blir spart, og at partene kan løse konflikten ved forhandlingsbordet. Be om at kirkene i begge land kan spille en rolle som forsonere.

Noen spørsmål og svar om Jesusbønnen

I den siste tiden har jeg fått flere interessante spørsmål om Jesusbønnen. Jeg skal forsøke å besvare noen av dem i denne korte artikkelen. Men la meg først si noe om bakgrunnen for den:

Jesusbønnen lyder slik:

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Det finnes ulike varianter av denne bønnen, blant annet er det de som kun ber navnet Jesus, og gjentar dette i stillhet, ærbødighet.

Du vil se av den opprinnelige ordlyden at dette er den bønnen den blinde Bartimeus ba. Denne bønnen er blitt bedt siden den første kristne tid. Den har sin bakgrunn i den ærefrykt for Guds navn som vi finner i Den Hellige Skrift, spesielt bruken av Jesu navn i Det nye testamentes skrifter. Den går via de såkalte ørkenfedrenes bønnetradisjoner til den åndelige bevegelsen i Østkirken som er blitt kalt for den "hesykhastiske tradisjonen". Hesykhasmen hadde sin blomstringstid på Athosfjellet i Hellas (se bildet, hvor en ortodoks munk ber Jesusbønnen ved hjelp av en bønnesnor), og fant senere veien til Russland, der Jesusbønnen har djupe røtter i det brede lag av befolkningen. Her i vest er den "oppdaget" på 1900-tallet. Den blir her i vest bedt av mange mennesker med ulik konfesjonell bakgrunn.

Ordet "hesykhasme" er avledet fra det greske ordet "hesykhia" som betyr fred eller ro. Det er snakk om en indre fred som inntrer når interessemotsetninger har opphørt. Jesusbønnen fører oss dit. Den etter hvert uopphørlige gjentagelsen av navnet Jesus, frelsernavnet, fører oss inn i stillhet, ro, fred. For egen del vil jeg avlegge det vitnesbyrd at ingen annen bønn har brakt meg inn i Guds nærvær som å be denne bønnen.

Men så til spørsmålene:

Hvorfor disse stadige gjentagelser? Sier ikke Jesus noe om at vi ikke skal gjenta ord? Jo, Han gjør så, i Matt 6,7: "Når dere ber skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord." Umiddelbart etter at Han har sagt dette, lærer Han dem å be Fadervår. Om det forholder seg slik at vi ikke skal gjenta våre ord når vi ber, så må vel det da også bety at det holder å be Fadervår en gang? Hvis ikke, ber vi også den mer enn en gang.

Det var nok ikke dette Jesus mente. Han snakket om meningsløse gjentagelser og bruk av mange ord.

De som påpeker at man ikke skal gjenta sine bønner, vil jeg tro ber om det samme mange ganger selv. Kanskje hver eneste dag. Jeg kjenner noen som stadig gjentar vers fra Bibelen. Jeg har hørt denne mannen be samme setning i årevis. Likevel spurte han meg her om dagen hvorfor jeg gjentar Jesusbønnen, og var redd for at jeg var i ferd med å rote meg inn i noe okkult! Han ser altså ikke noe problem med å gjenta samme ordene i sine egne bønner år etter år, problemet oppstår fordi Jesusbønnen for ham høres farlig ut.

Men sier noen: Det var Fadervår Jesus lærte disiplene å be, ikke Jesusbønnen. Det er også riktig, men ba disiplene bare Fadervår? Ba de ikke også salmene fra Salmenes bok? Og ba de ikke personlige bønner? Apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Tessaloniki: "Be uavbrut." (1.Tess 5,17) Hvordan er det mulig? En pinsevenn vil kanskje svare: Ved å be i tunger. Javel, men hva med de som ikke ber i tunger?

I boken "En russisk pilegrims beretning" stilles nettopp dette spørsmålet: Hvordan er det mulig å be uavlatelig? Og svaret som etter hvert kommer frem ved lesningen av boken, er Jesusbønnen. Når du begynner å praktisere den på rett måte begynner din ånd etter hvert å be den selv.

Enkelte har sagt til meg: Å be Jesusbønnen er en okkult praksis.

Jeg har veldig vanskelig å forstå det. Jesusbønnen er egentlig en trosbekjennelse. Hva bekjenner jeg. Jo, jeg sier: Herre. Hvilken Herre snakker jeg om? Jesus Kristus. Jeg sier navnet Jesus, altså Frelsernavnet, det navnet et hvert kne må bøye seg for. Jeg nevner navnet Kristus, altså Den Salvede, Han som er Allherskeren, Jeg bekjenner at Han er Guds Sønn, og jeg ber om at Han må se i nåde til meg! Tror du virkelig at det er demoner som liker dette, og at det er demoner som får mennesker til å be slik?

Jo, men hva med gjentagelsene og hvorfor si om seg selv at man er en synder? Er man ikke rettferdig? Jo, man er rettferdig i Kristus, men jo nærmere man kommer Gud, jo mer av sin egen synd ser man. Rettferdig, men samtidig synder. Jeg har stadig behov for å be Gud om å se i nåde til meg. Faktisk mange ganger om dagen. Man opplever så mangt i løpet av en dag, og er det noe jeg trenger, så er det Guds nåde. Derfor har jeg ingen vanskeligheter med å be om Guds nåde mange ganger om dagen. Og jeg har heller ingen problemer med å lyse navnet Jesus Kristus over mitt liv.

Så til bønnesnoren. Er det ikke slik at ulike religioner bruker slike? Jo, det er også riktig. Katolikkene har sin rosenkrans, muslimer og andre sine bønnekjeder. Bønnesnoren er først og fremst et rent pedagogisk hjelpemiddel. Det sitter ingen magisk kraft i denne ulltråden! Den er ment å kunne hjelpe deg til å konsentrere deg når du ber. Den kan hjelpe deg til å holde styr på om du vil be Jesusbønnen 30, 50 eller 100 ganger. Du behøver selvsagt ikke å bruke den for å kunne be Jesusbønnen, men som sagt, den er et pedagogisk hjelpemiddel. Det er ikke en rosenkrans. Men bønnesnoren kan også brukes på den måten at når vi tar på knutene, så kan de minne oss om de piskeslagene Jesus fikk før Han ble korsfestet. Det er en meditasjon i seg selv, og jeg tviler på at demonene synes noe om at vi minnes Jesu lidelse og død for oss. Tror du det?

Bakgrunnen for bønnesnoren kjenner jeg ikke. Men jeg vil tro den er like gammel som hesykhasmen. Sansynligheten er stor for at en eller annen munk fant ut at dette var et nyttig hjelpemiddel, når han satt i stillheten og ba ute i ørkenen.

Kom gjerne med flere spørsmål og uydypende kommentarer til dette emne.

Å bære frem påkallelser, del 2

De første kristne bar frem "påkallelser" (1.Tim 2,2) Dagens bloggbilde viser en kunstners fremstilling av en samling i den tidlige kristne kirke. I forbindelse med gudstjenesten skjedde det påkallelser av Jesu navn.

Fader Lev Gilet, en ortodoks munk som for en del år siden levde i England, har sagt følgende: "Påkallelsen av Jesu navn kan settes i mange rammer. Enhver må selv finne den uttrykksmåte som passer best i hans eller hennes bønn. Men uansett hvilken formulering man anvender, må hjerte og sentrum være det hellige navnet selv, ordet Jesus. Der ligger hele påkallelsens styrke."

Når vi altså taler om å påkalle Jesu navn, mener vi en inderlig og stadig gjentagelse av selve navnet, av ordet Jesus. Med andre ord: Det hellige navnet utgjør selve bønnen.

Fader Lev Gilet, eller som han likte å kalle seg: En munk fra Østkirken, sier: "Før du begynner å uttale Jesu navn: Søk fred og indre samling og be om Den Hellige Ånds inspirasjon og ledelse. Jesu navn kan ikke for alvor trenge inn i et hjerte som ikke stadig blir fylt av Åndens rensende pust og flamme. Ånden selv vil blåse Sønnens navn inn i oss og la det lyse."

Så gir fader Gilet det råd at vi bør begynne med å uttale navnet med tilbedelse og kjærlighet. "Klamre deg fast til det. Gjenta det. Tenk ikke på at du påkaller navnet; tenk bare på Jesus selv. Si navnet hans - langsomt, mykt og stillferdig."

Den ortodokse munken mener at mange gjør den feil at de ønsker å koble påkallelsen av det hellige navnet sammen med en indre intensitet og følelse. Til dette sier han:

"Iherdige anstrengelser og jakt etter intensitet er til ingen nytte. Mens du gjentar det hellige navnet, kan du stillferdig, litt etter litt, samle dine tanker, dine følelser og din vilje rundt det. Samle hele din person rundt Jesu navn. La det gjennomtrenge din sjel slik en dråpe olje sprer seg og gjennomtrenger et tøystykke. La ikke noe i deg selv slippe unna. Overgi hele ditt jeg og lukk det inn i Jesu navn."

(fortsettes)

Solsjenitsyn stedt til hvile i kloster

På Kristi forklaringsdag ble Aleksandr Solsjenitsyn gravlagt i klostergården til et av Moskvas eldste klostre, Donskoi. Han ble båret til graven av russiske æressoldater, og begravelsen ble overført direkte på russisk stats-TV. Mannen som slo de første revene i Jernteppet, ble til slutt hyllet som den ekte sønn av Russland han var!President Dmitrij Medvedev la ned krans av røde roser. President Medvedev avbrøt sin ferie for å ta del i begravelsen. Statsminister Vladimir Putin var ikke til stede, men har møtt Solsjenitsyn ved ulike anledninger mens han var president. Han har nå beordret av Solsjenitsyns bøker skal brukes i russisk skoleundervisning! Under gudstjenesten forut for gravleggelsen var Solsjenitsyns kiste omringet av levende lys, mens et trekors var plasset på brystet til den kjente kulturpersonligheten. Solsjenitsyn var selv en bekjennende ortodoks kristen, og et trofast medlem av sin kirke. Hundrevis av sørgende la ned blomster ved hans grav, og kysset det enkle trekorset som var satt opp der. En mann la ned et eksemplar av boken: "En dag i Ivan Denisovvitsj' liv" ved siden av korset. Dette var boken som gav Solsjenitsyn det litterære gjennombruddet han trengte, for å bli en stemme i nasjonen. Et militærorkester spilte en sørgemarsj, og soldater skjøt en æressalutt før kisten ble lagt til hvile. Aleksandr Solsjenitsyn hadde for valgt dette gravstedet for fire år siden, og søkt Patriark Alekseij II om tillatelse til å bli gravlagt i dette klosteret fra 1600-tallet. Selve begravelsen foregikk etter ortodoks liturgi, i den store katedralen til Guds Mor av Don.

Å bære frem påkallelser, del 1

Fra sykesengen har jeg ikke orket å lese så mye. Det ble mest Salmer fra min lille lommebibel, og noen linjer i en bok jeg leser om bysantinsk historie. Men i smertetåka tenkte jeg mye på et ord fra 1.Tim 2,2: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker....."

Det var ordene "bære fram ... påkallelse ..," som jeg lå og mediterte på. Bønn kan være så mye, og blant annet dette: påkallelse. Jeg husket ord som: "Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg," og "hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst ..."

Hvem er det vi kaller på? Det er Herren, himmelens og jordens skaper. Han som har all makt i himmel og på jord. Når man ligger der ganske alene, både forut og etter en operasjon, er det så mange ting man tenker på. En ting er sikkert: Man føler seg liten, og verden er så stor, så stor. Men èn er større! Og om Ham leser vi: "Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,37-39) Det skaper trygghet. Legg merke til hva apostelen skriver: "i Kristus Jesus". Jeg elsker de ordene. Det er Kristus som har gjort dette mulig, derfor er det også Hans navn, navnet over alle andre navn, jeg påkaller.

Jeg gjorde det ved å gjenta Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg." Fader Lev Gilet, han som har skrevet flere bøker under pseudonymet: En munk fra Østkirken, skriver om Jesusbønnen, at den kan gjøres så enkel som bare å be navnet Jesus. Og gjenta det, og gjenta det. Det er påkallelse. I det navnet innebefattes alle Guds velsignelser, alle! Det ble til velsignelse for meg i sykesengen på Feiring. Derfor skriver jeg: All ære til Kristi navn, det underfulle.

Hjemme igjen!

Så er jeg endelig kommet hjem! Sliten, og fortsatt med en gode del smerter, men hjemme! Det er en deilig og sterk følelse. Når man først skal på sykehus, er Feiringklinikken (bildet) absolutt et kjempeflott sted å være. Men det er nå ikke noe som hjemme. Jeg takker Herren, for at Han har vært med, og at inngrepet er vellykket. Nå behøver ikke det nødvendigvis å si at jeg får det bedre med mine helseplager, men de har fjernet et problem som kunne ha gjort det verre. Så vil tiden vise om det blir bedre med flere ting. Nå må jeg bruke tiden på å komme meg igjen, og først må jeg hvile noen dager. Jeg kommer til å holde bloggingen oppe, så en bloggpost vil du fremdeles kunne finne her hver dag. Takk for all omsorg og forbønn. Og takk for at du fortsatt ber for oss.

melding til alle leserne

Først av alt vil Bjørn Olav og jeg uttrykke vår takknemlighet for all omtanke og forbønn. Det har varmet og gitt trøst og styrke. Operasjonen i dag ble mange timer forsinket, så han ble ikke ferdig før nå på ettermiddagen. Han har mye smerter og er takknemlig for fortsatt forbønn.
Jeg skal gi dere mer oppdatering i morgen. Guds rike velsignelse ønskes dere.
Vennlig hilsen May Sissel

Sønn av toppleder i Hamas er blitt kristen!

Den israelske avisen Haartz bringer i dag et sensasjonelt intervju med sønn til Hamas lederen, sjeik Hassan Yousef (bildene). Sønnen, Masab Yousef, er blitt en kristen! Faren, sjeik Hassan Yousef, betraktes som lederen for terrororganisasjonen Hamas på den såkalte Vestbredden. Han er også parlamentsmedlem for Hamas, og har sittet to år i fengsel. Sønnen Masab, som nå kaller seg Josef og er bosatt i California, forteller i intervjuet at han for åtte år siden ble invitert til et kristent møte i Jerusalem. Han gikk dit, likte det han hørte og av ren nysgjerrighet begynte han å lese i Bibelen hver dag. Etter en stund fikk han også i all hemmelighet undervisning i den kristne tro. "Jeg begynte å gå opp på høydene rundt Ramallah. Der satt jeg i stillhet og leste Bibelen i det fantastiske landskapet," forteller han til den israelske avisen. Han er ikke den første som er blitt forvandlet ved å lese Bibelen, den er en "farlig" bok for den som begir seg ut på å lese den. Broder Andreas har abeidet mye blant lederne for Hamas, er det de første fruktene vi begynner å se av det arbeidet? For å spørre med broder Andreas: Når var siste gangen du ba for Osama bin Laden? Det er klart at dette vil få store ringvirkninger for evangeliet blant muslimene. La oss be for dem, og be for Hamaslederens sønn som er blitt frelst. Dette er virkelig noe å takke Gud for i dag! Vi må ikke glemme at Josef som han kaller seg nå lever i stor fare for sitt liv. Han har vendt seg bort fra Islam, og tar avstand fra sin fars terrororganisasjon.

I Dine hender overgir jeg min ånd

Nå er snart alt pakket og klart og jeg setter kurs for Feiringklinikken. Må innrømme at det er med en viss spenning, selv om jeg har vært igjennom dette to ganger før. Ennå er ting uavklart, jeg vet ikke helt hva legene bestemmer seg for. Det eneste jeg vet er at inngrepet vil skje en gang rundt 0800 i morgen.

I mange år har Salme 31,16 vært viktig for meg, ja, jeg vil si at det verset og kanskje i særdeleshet vers seks, er noe av det fundamentet jeg har bygget mitt kristenliv på:

"Mine tider er i din hånd...."

"I dine hender overgir jeg min ånd."

Gud vet. Alt.

I Hans hender er jeg trygg.

Det finnes en bønn av den hellige Antiokos, som er en del av kveldsbønnen i Den ortodokse bønneboken. Jeg vil dele den med bloggens lesere nå før jeg drar. Bloggen kommer til å bli oppdatert daglig av min kone mens jeg er på sykehuset, så følg gjerne med! Her er bønnen av den hellige Antiokos:

Allhersker, Faderens Ord, Du som er fullkommen, Jesus Kristus, vik aldri fra meg, men bli alltid boende i meg, for Din store miskunns skyld. O Jesus, Du gode Hyrde for Dine får, utsett meg ikke for slagens opprørske angrep, og la meg ikke bli offer for Satans ønske, for innen i meg finnes det ondes frø. Men Du lovpriste Herre Gud og Konge Jesus Kristus, bevar meg i søvnen med Ditt evig klare lys, Din Hellige Ånd som også opplyste Dine disipler.

Gi, o Herre, også meg, Din uverdige tjener, Din frelse på mitt leie, og opplys mitt sinn med lyset fra forståelsen av Ditt evangelium, min sjel med kjærlighet til Ditt kors, hjertet med Ditt rene Ord og min kropp med Din frelsende lidelse. Bevar min tanke ved Din ydmykhet og vekk meg opp i behagelig tid til å lovprise Deg. For Du er høylovet med Din evige Fader og Din allhellige Ånd i evighet. Amen.

Kristi forklarings dag

Jeg håper dere tilgir at jeg foregriper begivenhetene noe. I morgen, onsdag 6. august feires en av kristenhetens største fester: Kristi forklarings dag. Fordi jeg denne dagen befinner meg på sykehuset, nærmere bestemt på operasjonsbordet, så vil det være praktisk umulig for meg å kunne skrive noe om denne festdagen som har vært feiret siden 300-tallet, på selve dagen. Det blir underlig å skulle feire den under slike omstendigheter! Men slik er nå en gang livet.


Kristi forklaringsdag kommer til oss som en liten påske midt på sommeren: Jesus fremtrer i sin herlighet rett foran øynene på disiplene på en måte som Han ikke skulle gjøre før etter sin oppstandelse. På en måte foregriper Kristi forklaring Hans herlige oppstandelse.


For apostelen Peter ble opplevelsen på fjellet skjellsettende. Ikke bare mens han var der, men det som skjedde, fulgte ham livet ut. Når han skriver sitt andre brev så nevner han dette: "Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet." (2.Pet 1,18) På det hellige fjellet. Spesielle Guds-erfaringer knyttes til steder, og selv en fjelltopp kan bli et hellig sted. Der man trekker sine sko av føttene. Og tilber.


Peter Halldorf skriver at "Kristi forklaring avslører den tynne hinnen mellom tiden og evigheten". Jeg liker godt den formuleringen. Jeg tenker stadig på den gudstjenestefeirende menighet i himmelen, på ordene fra Hebr 12:


"Derfor, når vi har en så stor sky av vitner omkring oss ..." (Hebr 12,1a)


På det hellige fjellet stiger to av dem ned: Moses og Elia.


De hellige er med oss.


Det sprenger vår forestillingsevne. Og det gir meg mye trøst. Når jeg feirer gudstjeneste gjør jeg det sammen med alle de hellige - i himmelen og på jorden.


Men det er èn ting til som griper meg så sterkt med Kristi forklaring, og det er lyset. Det man i Den ortodokse kirke kaller: Det uskapte lyset. Jeg skal i en senere bloggartikkel komme tilbake til det, men la meg i denne sammenhengen sitere det jeg fremsier hver eneste dag i mine bønner:


"Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys. sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen."


I herlighetsglansen skuer disiplene Gud. De så "ingen annen uten Jesus." (Matt 17,8)


La oss bruke onsdagen til å meditere over innholdet i Kristi forklarings dag. Det finnes dybder der, om vi tar oss tid til å klyve inn i teksten og bli der en stund.

Når bønnesvaret kom med postmannen

Ofte er det de små ting i livet som virkelig teller og har betydning. Noen dager nå har jeg bedt Herren om et aldri så lite under. For en tid tilbake mistet jeg bønnesnoren min. Den jeg bruker når jeg ber Jesusbønnen. Det har vært et stort savn, og jeg håper fremdeles at den skal "dukke opp igjen". For noen få dager siden skrev jeg til Kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby, som jeg tilhører, og spurte om de hadde mulighet til å sende meg en av de som produseres der. Nå vet jeg fra før at de vanligvis ikke har noen slike på lager. De må nemlig håndlages, og det er en tidkrevende jobb. Jeg ønsket så inderlig å kunne ha med meg bønnesnoren min når jeg nå skal legges inn på sykehuset i morgen, og ville nødig ta med meg den store bønnesnoren jeg har hengende på veggen i arbeidsrommet mitt. Derfor ba jeg Herren om et under, at det skulle finnes en slik bønnesnor på Bjärka Säby som var ferdig og at de ville rekke å sende den før jeg dro. Og i dag kom bønnesvaret med postmannen. Når den lille konvolutten lå i hendene mine, og jeg kunne kjenne bønnesnoren gjennom det tynne papiret, kjente jeg tårene komme. Gud har oversikten. Han kjenner alt, og drar omsorg for selv de minste detaljene i våre liv. For meg personlig betydde dette mye.

Russlands samvittighet: Aleksandr Solsjenitsyn er død

Søndag døde hele Russlands dirrende samvittighet, Aleksandr Solsjenitsyn, 89 år gammel. Han døde i troen på Kristus. Solsjenitsyn har vært alvorlig syk lenge. Aleksandr Solsjenitsyn som ble anerkjent som forfatter i 1962 med boken: "En dag i Ivan Denisovitsj` liv", og en av de mest kjente kritikerne av det tidligere Sovjetiske imperiet overlevde både forfølgelse og flere år i Stalins grusomme fangeleire. Gjennom bokserien "GULag Arkipelet" avslørte han den sovjetiske politistaten og det umenneskelige arbeids- og straffeleirsystemet som tok så mange menneskeliv. Disse bøkene ble nedskrevet i all hemmelighet og publisert i Vesten i tre bind mellom 1973 og 1978. I 1974 ble Solsjenitsyn sendt i eksil av de sovjetiske myndighetene, og bodde flere år i Sveits og USA hvor han fortsatte sin kritikk av Sovjetunionen. Etter kommunismens sammenbrudd flyttet han tilbake til sitt kjære Russland som nasjonalhelt. Her fortsatte han å skrive. Solsjenitsyn ble tildelt Nobels litteraturpris i 1970 og mottok i 2007 den høyeste russiske utmerkelsen for arbeid innen humaniora, den russiske statsprisen. Vi minnes Aleksandr Soljenitsyn med dyp takkemlighet. Evig husket av Gud.

Sjelens apotek

Hvilken del av Skriften du enn velger, så er den inspirert av Gud. Den Hellige Ånd har komponert Skriften slik at vi i den, som i et apotek åpnet for alle sjeler, kan finne nettopp den medisinen som er egnet for vår spesielle plage. Derfor er profetenes undervisning èn ting og de historiske bøkene en annen. Loven har èn betydning og de råd vi får i Ordspråkene igjen en annen. Men Salmenes Bok inneholder alt det nyttige som er å finne i de andre bøkene til sammen. Den ututsier fremtiden, den ser tilbake på det som har vært, den veileder i livet, den gir råd om hva vi skal gjøre. Den er faktisk et skattkammer der all tenkelig undervisning er samlet på en slik måte at mennesker kan finne helbredelse for nettopp sine tilfeller. Den leger sjelens sår og skjenker sinnet lettelse. Den helbreder sykdom og bevarer sjelens helse. Hver salme gir fred, lindrer indre spenninger, stiller de vanskelige tankers frådende bølger, mildner vreden, korrigerer og hindrer utsvevelser. Hver salme bevarer vennskap og forsoner dem som er splittet. For hvem kan vel synge lovsanger ved en annens side og samtidig se på ham som en fiende? Hver salme forutser nattens angst og skjenker hvile etter dagens strev. Den gir spedbarn ly, de unge skjønnhet, de aldrende trøst og kvinnene pryd. Hver salme er menighetens røst. (Basilios, biskop av Caesarea, 330-379)

Tradisjon eller Bibel eller begge deler

For Den ortodokse kirke er det ingen forskjell på tradisjonen og Bibelen. Kirken som de helliges fellesskap er jo eldre enn Bibelen som bok. Den kristne gudstjenesten ble jo også feiret før Det nye testamentes skrifter fantes i sin nåværende form. Tradisjonen er for Østkirken ikke bare et teologisk eller filosofisk begrep men Kirkens levende liv.

Dette er kanskje ukjente tanker for en del av bloggens lesere, men før du avfeier dem, tenk dem igjennom en gang til! Det har jeg gjort mange ganger, og jeg finner at Østkirkens teologer har rett. Kirken og dens liv fantes før Det nye testamentes skrifter ble samlet, ja det var jo Kirken selv som samlet dem! Og jeg finner hvile i den kontinuiteten som finnes der siden Ånden falt på pinsefestens dag i Jerusalem.

Med til Kirkens lange tradisjon hører jo også fedrene hellige erfaring fra Det gamle testamentes tid. Fader Benedikt Pohjanen som er prest for Kristi Förklarings Ortodoksa Församling i Överkalix har sagt følgende, som jeg synes gir en veldig god forklaring på sammenhengen mellom Den gamle- og Den nye pakt: "Kanskje skulle vi kunne si at den gamle pakt er Guds gradvise åpenbaring i historien gjennom Faderen, mens den nye pakt er Guds fullkomne åpenbaring i tiden gjennom Sønnen."

Tradisjonen kalles også den apostoliske tradisjonen. Om den kan vi si at den er Kirkens samlede erfaring og kunnskap. Og du verden: Hvilken arv dette er! Her finnes De nytestamentlige tekstene i form av evangelier, epistler, historie og eskatologi, her finnes hymnene, bønnene, de liturgiske tekstene, tidebønnene, Jesusbønnen og andre bønnetradisjoner. Her finnes de hellige og her finnes martyrene. Her finnes Kirken i himmelen og på jorden.

Det jeg kjenner jeg lengter mer og mer etter er noe som er uforanderlig. Når man ser den kirkelige situasjonen i Norge og Norden, kan man lett gripes av fortvilelse. Og jeg gjør det til tider. Man forlater det ene grensemerket etter det andre, og vraker sannheter i Guds ord. Det ser ut som om de selges billig i mange sammenhenger. Men ikke alle - heldigvis. Noen står fast, og vil gjøre det til Kristi strålende gjenkomst. Personlig har jeg fått nok av alle kompromissene, alle avvikelsene, all vranglæren. Gi meg det ekte, solide, grunnfestede. Det som har tålt stormene og vindene siden aposteltiden.

En drøm om himmelsk tilbedelse

I natt hadde jeg en underlig drøm. Den sitter i kroppen enda. Jeg drømte at jeg var inne i det som for meg så ut til å være et kapell eller en hule. Det var mange mennesker til stede, vi sto tett, noen knelende, andre med armene strukket mot himmelen. Alle, enten de knelte eller sto var vendt samme veien. Det var svak belysning, og man kunne kjenne duften av røkelse. Det vekslet mellom stillhet, og intens lovsang. Jeg tror ikke jeg noe sted noen gang har hørt en slik lovsang og tilbedelse. Det var himmelsk. Nå undres jeg på hvorfor Gud lot meg få del i denne gudstjenesten, kort tid før jeg skal opereres. Himmelen ble brakt nær. Det hele var oppløftende og gripende. Jeg kjenner tårene komme når disse linjene skrives. Når jeg lukker øynene, er jeg tilbake i rommet hvor Gud virkelig ble tilbedt. Jesus sier i Joh 8 at Han lengter etter de sanne tilbedere. Jeg vil være en tilbeder.

Bruden gjøres rede for å møte Brudgommen, del 1

En lengre periode nå har jeg oppholdt meg i Matteus 25. Det er noe i fortellingen om de kloke og de uforstandige jomfruene som tar lampene sine for å gå brudgommen i møte, som ikke vil slippe taket i meg.

Det er nok ikke bare jeg som har det slik. Jeg hører stadig om mennesker som opplever at Gud arbeider med et siktemål for tiden: Gjøre bruden rede for Brudgommen!

Jesus understreket gang på gang: Våk! Det er midt på natten at det vil høres et rop: Se, brudgommen kommer! Det er min personlige overbevisning at vi meget snart vil høre dette ropet.

Det dypeste og største som Guds kjærlighet har uttenkt for oss mennesker er å få være Jesu Kristi brud, og dermed være innbudt til Lammets bryllupsmåltid. Den kjærligheten som manglet i menigheten i Laodikea, var det som Bibelen kaller "den første kjærlighet", det som er brudekjærligheten. Det er den lengselen, den pasjonen som Den Hellige Ånd skaper og legger ned i dypet av våre hjerter: Nærmere Deg, nærmere Jesus, mer av Ham - slik at Du kan åpenbare for oss det som finnes i Ditt hjerte, at jeg kan komme inn i et inderligere kjærlighetens fellesskap med Deg.

Hvem er så bruden? Jeg tror brudeskaren utgjøres av mennesker i alle slags sammenhenger, som har dette til felles at de elsker Jesus og Hans ord over alt annet. De har ikke sitt liv kjært, bare en ting teller: At Jesus må få all ære, at Hans navn løftes opp. Brudeskaren er besjelet med den første kjærligheten.

Ingenting er viktigere enn det jeg her skriver om, for den som har tatt imot den Herre Jesus som sin Frelser og Herre. Det ene som Herren Jesus hadde imot menigheten i Laodikea var dette: den hadde mistet det viktigste av alt: den første kjærligheten.

Derfor er det at Den Hellige Ånd lokker oss og drar oss, og fører oss inn i en dypere relasjon til Jesus.

Som jeg har skrevet i et tilsvar i en av kommentarene til de artiklene jeg har skrevet om betydningen av medlemsskap i en lokalmenighet, har jeg skrevet at jeg tror tiden kommer, også i Norge, da den sanne kirken går under jorden. Forfølgelsen av Guds sanne menighet kommer, ja den har allerede begynt. Dette vil være en martyrkirke, en seirende martyrkirke, som har beseiret den onde og det onde i kraft av Lammets blod og det ord de kommer til å vitne.

(fortsettes)

Kristus kan fullkomment frelse!

Etter hvert som årene går er det naturlig at frelsen og frelsens innhold bare blir større og større for oss. Jeg vender selv ofte tilbake til Hebr 7,25: "Derfor har Han også makt til FULLKOMMENT å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem." Det finnes ingen frelse hos noen annen enn Jesus, og Han kan på sin side fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham. Det blir også stadig større for meg dette at vi i Jesus er frelst fra en evig fortapelse. I dag forkynnes ikke fortapelsens mulighet i noen særlig grad i våre forsamlinger. Vi er så redde for å støte eller skremme folk, at vi lar det temaet ligge. Men en evig fortapelse borte fra Gud, er ikke bare en middelaldersk forestilling, den er en realitet. De fleste kjenner Joh 3,16, men også der, i denne enormt positive forkynnelsen av Guds kjærlighet til oss, trer fortapelsens realitet frem for oss: "for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt...." I dag vil jeg bruke dagen til å tenke på hva jeg er frelst fra, og hva jeg er frelst til. I dag vil jeg takke for det offer Jesus gav på korset. Tenk at Jesus var villig til å gå gjennom Getsemane, villig til å lide korsets grufulle død - for deg, for meg, slik at du og jeg kunne bli frelst fra en evig fortapelse.

Kan man være kristen uten å være medlem av en lokal menighet? Del 2

Behovet for et medlemsskap i en lokal kristen forsamling ser vi også tydelig ut fra Jesu undervisning i Matt 18.

Matt 18,15flg handler om hvordan man behandler en bror som synder: "Hvis din bror synder mot deg, gå da og irettesett ham som en sak bare mellom deg og ham. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men dersom han ikke vil høre, skal du ta med deg en eller to til, for med utsagn fra to eller tre vitner skal hvert ord stå fast. Og hvis han nekter å høre på dem, så si det til menigheten. Men hvis han til og med nekter å høre på menigheten, skal han være som en hedning og en toller for deg." (v.15-17) Det Herren Jesus gjør her er at Han legger ansvaret for å løse forhold mellom brødre på menigheten, om man ikke lykkes med en forsoning selv eller med hjelp av andre. Dette viser til fulle at en lokal forsamling må være en stabil, skikkelig definert, konstituert og ordnet fellesskap, ikke noe uformelig, som ikke har et tydelig medlemsskap. Vi snakker altså ikke om husmøter uten lederskap, det er ikke en ordnet bibelsk forsamling.

Leser vi Apotslenes gjerninger finner vi flere eksempler på det å bli del av, altså medlem av, en menighet. Et slikt eksempel er Apgj 9,26-28: "Da Saulus var kommet til Jerusalem, forsøkte han å slutte seg til disiplene. Men alle var redde for ham, og de trodde ikke at han var en disippel. Men Barnabas tok ham og førte ham til apostlene. Og han forklarte dem hvordan han hadde sett Herren på veien, og at Han hadde talt til ham, og hvordan han frimodig hadde forkynt i Damaskus i Jesu navn." Hva var det Paulus ville slutte seg til? Forsøkte han å delta på et møte i en kristen forsamling? Det kan umulig være svaret, for de ville neppe ha nektet ham å lytte til forkynnelsen. Dette dreide seg om at de var tvilende til om Paulus virkelig var omvendt, og de ville derfor ikke at han skulle slutte seg til dem på et dypere plan, altså bli en del av fellesskapet. Paulus forsøkte altså å bli medlem i forsamlingen. Det står tydelig så alle kan lese: "slutte seg til displene", som er et uttrykk for fellesskapet av bekjennende troende. Overtalelsesevnene til Barnebas måtte til for at dette skulle gå i orden!

Det greske ordet for å slutte seg til som er brukt i dette skriftavsnittet og i andre sammenhenger i Apostlenes gjerninger betyr bokstavelig å lime, holde sammen, ha sement mellom to ting, og henviser alltid til veldig nære bånd eller avhengighet. I 1.Kor 6,16 er ordet brukt for å beskrive et seksuelt forhold, og i 1.Kor 6,17 er ordet brukt for å beskrive en binding eller en total overgivelse eller hengivelse som kjennetegner en sann kristen. "Men den som er forenet med Herren, er èn ånd med Ham." I Apgj 8,29 er ordet brukt om evangelisten Filip som blir bedt om å holde seg nært til vognen til den etiopiske hoffmannen. Filip holdt seg nær til den etiopiske hoffmannen helt til han fikk ledet ham til tro på Kristus og døpt ham.

Disse ordene viser at de nytestamentlige forsamlingene hadde en klar medlemsskapsstruktur.

Dagens bilde er hentet fra møtesalen til The International Baptist Church i Sandvika utenfor Oslo. Jeg skal tale der søndag formiddag kl.10.00. Adressen er: Løxaveien 15, Rud. Du er hjertelig velkommen! På talerstolen: Pastor Robert Burns, en av mine gode venner.

(fortsettes)

Det siste ord er sagt

Det er et ordtak som heter: "Siste ord er ikke sagt." Forsåvidt et positivt ord med tanke på å skape håp i en for oss håpløs situasjon. Men. Siste ord er sagt, og det ordet tilhører Herren Jesus. "Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden." (Åp 1,8) Dette endelige Ord finnes i Guds ord, som ikke inneholder Guds ord, men er Guds ord. Derfor må vi bøye oss for Ordets autoritet. Det er viktig å tenke på dette når vi ber. Når vi ber Gud om noe, må det være i tråd med det Guds ord sier. Guds vilje er nedfelt i Bibelen. Finner vi ikke belegg for det vi ber om i Guds ord, er ikke det vi ber om etter Guds vilje. Vi kan for eksempel ikke be Gud velsigne noe Han sier i sitt ord er synd. Vi trenger å bruke mye tid på å lese og studere Guds ord, for å få rede på hva som er Guds vilje. Jeg kjenner jeg blir trist når jeg møter kristne som sier at de ikke har tid til å lese så mye i Bibelen. Men de har tid til å se TV, lytte på radio, drive med internett eller lese skjønnlitteratur. Når jeg samtidig møter kristne søsken fra land hvor det pågår forfølgelse, så møter jeg mennesker med slitte Bibler. De er lest mer eller mindre i filler. De snakker da også om Bibelen med dyp kjærlighet, og noe annet som karakteriserer disse menneskene er dette: De bøyer seg for Guds ords sannhet. Og det "endeligste" av alle ord er dette: Det er fullbrakt!

Kan man være kristen uten å være medlem av en lokal menighet? Del 1

Det finnes kristne som mener, at det ikke har noen betydning, om man står som medlem i noen lokal kristen forsamling. Det viktigste er å ha sitt navn skrevet i Livets Bok i himmelen, og være del av den universelle menighet. Andre ser ikke noe behov for et slikt medlemsskap. De har troen på Kristus. Det får holde. Så går årene uten at de blir del av noen lokal menighet.

Men er det rett å tenke slik, om man ønsker å være tro mot Guds ord? Neppe.

Kristus har designet et hjem for sitt folk her på jord. Det er Hans forsamling. Den består av mennesker som har kommet til tro på Kristus, bekjent sine synder, omvendt seg og latt seg døpe. Men la oss se nærmere på argumentene enkelte bruker for ikke å bli del av dette lokale fellesskapet. Kronargumentet er at de første kristne sluttet seg ikke til noe. Men man skal ikke lese veldig mye i Det nye testamente før man oppdager at Det nye testamente bruker et språk for det å høre hjemme, eller være medlem. Den lokale menigheten blir definert sonm en spesiell enhet eller om du vil, en åndelig familie som man blir en del av. La oss se litt nærmere på dette.

1.Kor 5,4-5 viser oss med all tydelighet at den lokale menigheten i det første århundre besto av et fellesskap med myndighet til å utøve disiplin. Det kan kanskje synes å være noe underlig å bruke akkurat disse versene for å bevise prinsippet for medlemsskap i en menighet, men de har stor betydning i så måte. De viser nemlig til en spesiell samling av troende som har myndighet til å utstøte, eller utelukke noen fra deres fellesskap og fellesskapets privilegier fordi vedkommende har gjort seg skyldig i alvorlig synd:

"I vår Herre Jesu Kristi navn, NÅR DERE ER SAMLET og min ånd er med dere, sammen med vår Herre Jesu Kristi kraft, overgi da den det gjelder, til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu Dag."

Det er her ikke snakk om noen vanlig samling, eller et åpent og offentlig tillyst møte, holdt i Korint, bestående av både troende og søkere. Vi ser av 1.Kor 14,24-25 at ikke-troende deltok på de offentlige møtene som forsamlingen i Korint arrangerte. Det som det her er snakk om er et helt spesielt møte for de troende, og hensikten var å vokte den integriteten deres fellesskap hadde.

I 1.Kor 5,12-13 fortsetter apostelen å bruke dette kraftfulle språket for tilhørighet, når han skriver:

"For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere."

Legg merke til ordene Paulus bruker: innenfor og utenfor, og han snakker om å drive noen ut.

Da må vi spørre: Innenfor hva, utenfor hva? En slik språkbruk kan bare referere til noe definitivt, og i dette tilfelle medlemsskap i en lokal kristen forsamling, en forsamling bestående av bekjennende kristne, for bare et slikt fellesskap ville ha autoritet fra Herren til å dømme oppførselen til andre kristne.

Det er klart ut fra Det nye testamente at menigheten i nytestamentlig tid var en definert sirkel av menensker som du kunne bli mottatt i eller satt utenfor. Menneskene i dette fellesskapet hadde frivillig sluttet seg sammen til fellesskap, tjeneste og disippelgjøring. De var ikke lenger individualister som levde uten noen forpliktelser.

Det eksistrerer nemlig ikke noe som heter uforpliktende individualister i Det nye testamente. Det er heller ikke mulig å ha Jesus som Frelser, og ikke som Herre.

Bildet er hentet fra et møte i Baptistkirken i Nasaret.

(fortsettes)