Vår holdning til muslimer, del 2

Her følger andre del av Nåde og Sannhetdokumentet:

5. Vise respekt og mot i våre vitnesbyrd

I fredsfyrstens ånd vil respektfylte vitner fokusere på å gi en positiv presentasjon av evangeliet. Den angriper ikke den andre eller unngår å presentere sannheten. (1.Pet 3,15) Mange bibelske eksempler (f.eks Apgj 4,31:9,27-28;13,46; 17,30-31;19,8) inviterer oss til å etterligne motet til de første troende når de delte de gode nyhetene. I lydighet mot Skriften ønsker vi å være både respektfulle og modige i vårt vitnesbyrd.

6. Være nøkterne i vår geoglifiserte verden

Når ledere i kristent fellesskap talte tidligere, ble det bare hørt der i fellesskapet. Men i dag blir våre ord spredt rundt i hele verden. Når vi prøver å forklare hvem vi er, hva vi tror, hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, så kan ordene våre rekke lenger enn til dem som er tilstede. Etter å ha sagt noe kontroversielt kan en frittalende leder prøve å klargjøre utsagnet sitt. Men skaden er allerede skjedd. Vi trenger nøkternhet. (Ord 17,27)

7. Være faste i våre krav om religiøs frihet

Vi stadfester retten til religiøs frihet for alle mennesker og samfunn. Vi forsvarer muslimenes rett til å uttrykke sin tro på en respektfull måte blant kristne, og kristnes rett til å uttrykke sin tro på en respektfull måte blant muslimer. Videre stadfester vi muslimers og kristnes respektive rett til å skifte religiøs tro, praksis og/eller tilknytning i samsvar med sin samvittighet (2.Kor 4,2) Slik står vi opp mot alle former for religiøs forfølgelse mot muslimer, kristne og andre.

8. Være fredssøkende og kompromissløse i vår dialog

Dialog mellom muslimer og kristne gir oss mulighet til å forstå muslimer, bygge forhold, engasjere oss i å skape fred og dele vår tro. Vi ønsker å dele evangeliet med respekt og mot, uten kompromiss - slik Paulus var i dialog med mennesker (dialegomai - Apgj 17,2 og 17)

9. Vise kjærlighet mot alle

Verdens muslimer er vår neste, slik Jesus brukte uttrykket (Luk 19,29-37). Guds bud til sitt folk står til alle tider. "Du skal elske din neste som deg selv." (3.Mos 19,18;Luk 10,27b) Både fellesskapene og de som elsker sin fiende blir beskrevet som "sønner (eller døtre) av Gud." (Matt 5,9 og 44;Luk 6,35) De blir kalt Guds barn fordi de oppfører seg som sin Far, fredens Gud (Fil 4,9;1.Tess 5,23) Ved å svare motstanderne med å gi av seg selv, vil en offervillig kjærlighet demonstrere evangeliet. (Rom 5,10flg;Kol 1,21)

Nåde- og sannhetsdokumentets konklusjon:

Vi har blitt gitt forsoningens tjeneste (2.Kor 5,18-19) Oppdraget om å gjøre alle folkeslag til disipler, har ikke blitt trukket tilbake, det samme gjelder budene om å vise en oppofrende kjærlighet og å arbeide for fred. Det er ikke ett evangelium som gjelder i krigstid og et annet i fredstid. Budskapet om Guds kjærlighet i Kristus er for alle tider, steder og folk. Vi stadfester de ni bibelske retningslinjene som her blir presentert for alle etterfølgere av Kristus, slik at vi kan forbli trofaste mot Ham og bli mer fruktbærende i våre forhold til muslimer.

Om du er enig i dette kan du undertegne en kortversjon av dokumentet på Facebook under GRACE AND TRUTH AFFIRMATION.

Vår holdning til muslimer, del 1

I går ble den muslimske fastemåneden Ramadam innledet. Samtidig startet millioner av kristne verden over det som kalles "30 dager i bønn for den muslimske verden". Jeg håper mange av bloggens lesere er med på denne bønneaksjonen! I forbindelse med denne aksjonen er det forfattet et dokument skrevet av et globalt nettverk av kristne som elsker muslimer, og fra mange som bor og tjener blant dem. Jesus kaller sine tilhengere til å erfare, og til å leve ut Guds kjærlighet. Dokumentet har fått navnet "Nåde- og Sannhetsdokumentet", og innholdet er så viktig for alle kristne, både de som er med på bønneaksjonen, og for alle andre at jeg velger å gjengi det her:

Vi som troende vil søke i våre hjerter og be over de følgende punktene. Vi oppmuntres samtidig til å angre på alle ukristelige holdninger overfor muslimer, holdninger som er uverdige overfor vår korsfestede og oppstandne Frelser:

1. Være trofast mot Guds sannhet - hele sannheten

Vi prøver å relatere til muslimer på basis av kjernesannhetene i den kristne tro, ikke ved å skjule dem eller gjøre dem mindre. Å relatere til muslimer med respekt, forståelse og kjærlighet inkluderer å vitne trofast om vesentlige sannheter i evangeliet. Jesus er Herre. Tilgivelse, frelse og evig liv er frie gaver av Guds nåde, tilgjengelig for alle som omvender seg og tror på Jesu død og oppstandelse. Vi søker å adlyde Guds fulle viljem med dets følger for alle deler av våre liv i denne verden (Matt 22,37 og 39;Matt 28,20 og Mika 6,8)

Be om dette for deg selv, din menighet og Jesu legeme angående vårt forhold til muslimer.

2. Være Jesus-sentrert i våre sosiale sammenhenger

Vårt fokus er Jesus fordi Han er kjernen i evangeliet (1.Kor 2,2). Vi vil ha en Jesus-sentrert tilnærmelse til muslimer fordi det kaster lys over skatten i evangeliet. Det forveksler ikke evangeliet med kristendom, patriotisme eller vår sivilisasjon. Jesus er vår modell, og vi prøver å uttrykke Hans liv i alt vi sier og gjør.

Be om disse tingene for deg selv, din menighet og Jesu legeme angående vårt forhold til muslimer.

3. Være sannferdig og vennlig i våre ord og vitnesbyrd.

Vi prøver å være nøye når vi snakker om muslimer og deres tro. Overdrivelser og ord tatt ut av sammenhengen bør ikke finnes blant Jesu tilhengere. (Matt 12,36;2.Mos 20,16;Matt 7,12 og Matt 22,39) Vi bekrefter at å forkynne evangeliet har en høyrere prioritet enn å forsvare vår kultur.

Be om disse tingene for deg selv, din menighet og Jesu legeme angående vårt forhold til muslimer.

4. Være kloke i våre ord og vitnesbyrd

Guds ord kaller oss til å dele vår tro på en klok måte. "Vis forstand i omgang med dem som står utenfor, og kjøp den rette tid." (Kol 4,5;Jak 3,17-18) Vi trenger å bruke det som er objektivt og oppriktig når vi deler evangeliet, vi bør verken glatte over livsviktige sannheter eller bare fortelle en side av historien.

Be om disse tingene for deg selv, din menighet og Jesu legeme angående vårt forhold til muslimer.

(Andre og siste del publiseres i morgen)

18 familier ble til 400.000 - The Mennonite Brethren 150 år

Ut av en samling med 18 hushold for 150 år siden, har Gud skapt en global familie på 400.000 Mennonite Brethren som tilber på mer enn 20 forskjellige språk!

Omkring 900 av de kanadiske og amerikanske Mennonitiske brødre kom sammen for å feire jubileet 12.-18. juli.

Opprinnelsen til dette anabaptistiske fellesskapet finnes i Russland, i 1860. I Russland bodde det på den tiden ulike grupper av mennoniter. I det sørlige Russland fantes det en rekke kolonier som kom under innflytelse av europeisk pietisme. Dette gjaldt særlig Molotschna kolonien. En vekkelse brøt ut som berørte både lutheranerne, katolikkene og mennonitene som bodde i dette området. Mange kom til en personlig tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

I 1859 kom en gruppe mennoniter sammen. De hadde det til felles at mange av deres trossøsken var blitt lunkne, levde ugudelige liv og var ikke omvendt. De spurte seg selv om de kunne ha felleskap med mennesker som på denne måten levde i konflikt med sin tro og overbevisning.

6.januar 1860 kom denne gruppen sammen igjen og grunnla Mennonite Brethren. Det skjedde i landsbyen Elisabeththal. Fra første stund la de sterk vekt på å leve et disiplinert liv, bibelstudier og på bønn. Disse Mennonitiske brødre kom også under innflytelse av den tyske baptisten J. G Oncken.

I dag opplever dette trosfellesskapet vekst. Jeg skal komme tilbake senere med mer om deres historie og deres trosgrunnlag.

Bildet er fra jubileumsfeiringen.

Sterk anmodning fra russiske kirkeledere om å omvende seg fra synd og be om regn

Lederne for pinsevennene, baptistene og adventistene i Russland ber nå landets befolkning om ikke bare å be om regn, men også omvende seg fra sine synder.

Biskop S. Ryakhovsky i Den russiske unionen av kristne av evangelisk tro (pinsevennene), presbyter A.V Smirnov i den russiske unionen av evangelisk kristne/baptistene og president for den vest-russiske unionen av Adventistene, pastor V.D Carpenter, har nå kommet med en felles uttalelse i forbindelse med brannkatastrofen i Russland.

Det brenner overalt i Russland nå. 800 ulike branner, mange av dem fullstendig ute av kontroll, som legger alt øde: skogarealer, hus, dyrket mark og brannene dreper dyr og mennesker.

"Vi trygler vårt folk ikke bare til å be om regn - men vi oppmuntrer også alle til å vende seg bort fra deres onde gjerninger - til å anerkjenne Guds kraft og kjærlighet til sin neste - ved å stanse korrupsjon, vold og ondskap. Vi anmoder om at deres gjøres forbønn for vår president, for vår regjering og for alle som kjemper mot denne svære ødeleggelsen og ondskapen i vårt land, slik at vi kan leve et rolig liv, at det ikke blir opprør, med gjensidig respekt og lovlydighet," skriver de tre kirkelederne i et brev til alle Russlands kristne.

De siterer også Amos 5,14-15:

"Søk det gode og ikke det onde, for at dere kan leve. Så skal Herren, hærskarenes Gud, være med dere, slik dere har sagt. Hat det onde, elsk det gode ..."

Nye opplysninger om Watchman Nee's siste leveår, del 2

Etter at Watchman Nee (bildet) var ekskommunisert fra sin egen menighet, av medlemmer som var blitt en del av Tre-selv-kirken, og dømt til 15 års fengselsstraff, ble han ført til hovedfengslet i Shanghai. Her ble han plassert i en svært liten celle. Den var 2,8 ganger 1,4 meter. Han fikk tillatelse til å sende og motta et brev i måneden.

Året etter, i 1957, ble hans undervisning over de åtte første kapitlene av Romerbrevet utgitt, med tittelen "Det normale kristenliv." Boken ble en bestseller, og velsignet millioner av kristne verden over. Dette var ukjent for Nee på denne tiden.

I 1962 kunne andre fanger i dette fengslet fortelle at Watchman Nee var blitt skrøpelig og veide kun 45 kilo. Han hadde blitt diagnostisert med en hjertelidelse hvor hovedproblemet var at hjertet fikk for liten blodtilførsel.

På 1960-tallet ble det spredd en god del rykter om Watchman Nee, rykter som er så seiglivede at de fortsatt sirkulerer i visse kretser. Et av disse ryktene gikk ut på at for å forhindre Watchman Nee fra å preke hadde myndighetene stukket ut hans øyne, kappet av ham hans tunge og begge hendene hans. Dette var falske rykter.

Sommeren 1971 var Watchman Nee's elskede hustru, Charity, utsatt for en ulykke. Hun hadde et stygt fall, ødela flere ribbein og hadde et lite drypp. Fallet førte til at hun raskt ble dårligere og døde etter få dager. Watchman Nee mottok beskjeden om at hans hustru gjennom mange år var død med stor ro. Charity hadde vært gjennom mange stormer sammen med sin mann. I 1966 ble hun arrestert og utsatt for en grusom tortur. Slektningene hennes ventet utenfor fengslet på henne. De kunne høre slagene fra lærreimen som de slo henne med, og trusslene fra torturistene. Når hun kom ut av torturkammeret, var ansiktet hennes fullt av arr og øynene hennes var oppsvulmet.

(fortsettes)

Den evangelisk lutherske kirken i USA mistet 90.000 medlemmer i 2009

Medlemstallet fortsetter å rase for Den evangelisk lutherske kirken i USA. Tallmateriale som er blitt offentliggjort i dag viser at denne kirken har hatt den største medlemsflukten i kirkesamfunnets historie noensinne. Det skjer samtidig med at kirkesamfunnet har lagt seg på en liberal linje i homofilispørsmålet.

Den Evangelisk Lutherske Kirken i USA mistet 90.000 medlemmer i fjor. 2005 var frem til da det verste året. Da mistet dette kirkesamfunnet 79.000 medlemmer. I dag teller de 4,5 millioner medlemmer. Av disse går 1,5 millioner regelmessig i kirken. Kirkesamfunnet mistet også 48 forsamlinger i fjor. På det meste hadde Den Evangelisk Lutherske Kirken 5,3 millioner medlemmer og 11.000 forsamlinger. Det var i 1987.

Be for Johnny og Janet Hunt

Det oppfordres til forbønn for Johnny Hunt, en oppfordring vi gjerne bringer videre. Etter å ha tjent som president for Sørstatsbaptistene i siste to periodene, er Johnny Hunt og hans kone, Janet, fullstendig tappet for krefter. Tiden som president har vært preget av mye reisevirksomhet og stort ansvar. Ikke nok med at ekteparet har hatt mye å gjøre i forbindelse med Hunt's engasjement som president for USA's største baptistsamfunn, men Hunt har også vært pastor for First Baptist Church i Woodstock i Georgia. Med alt hva det innebærer av ansvar.

Johnny Hunt har vært pastor for denne menigheten i 24 år. På denne tiden har medlemstallet økt fra 1.027 til 17.000. I januar ble Hunt operert for prostatakreft.

Johannes - han som Jesus elsket, del 4

Midt i den forvirring som skjer i forkant av Jesu lidelse og død, setter Jesus seg ned for å spise sammen med sine disipler! Det er noe å meditere over.

Johannes, den elskede disippel, delte lykkelig denne fred i Herrens nærhet. Selv om lidelsen som lå foran kastet sine skygger, kunne ingen det samfunnet som Johannes har med Jesus i denne stund. Han lener seg til Jesu bryst, og hviler der. Dette er en av de aller sterkeste beretningene i evangeliene. Jeg vender stadig tilbake til den, fordi jeg selv ønsker å sitte så nært Jesus.

Plassen ved Jesu side, den plassen som Johannes har i Herrens nærhet, er jo et bilde på vår egen stilling som forenet med Kristus i himmelen.

"Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere." (Joh 14,20)

"Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i immelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus." (Ef 2,5b-7)

Midt i en fiendtlig verden som har forkastet Kristus, har vi en plass i Hans nærhet - atskilt fra verden og løftet over uroen i våre omgivelser.

(fortsettes)

Nye opplysninger om Watchman Nee's siste leveår, del 1

Få opplysninger har vært kjent om de siste leveårene til den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee, men nå har nye opplysninger, som hvert fall for meg har vært ukjente, kommet for en dag. Nee som satt fengslet i omlag 20 år på grunn av sin tro, var i sin levetid en svært betrodd og høyt profilert lederskikkelse i Kina. Han var leder for husmenighetsnettverket "Den lille flokk". Gjennom bøker, som i all hovedsak har vært nedtegnelser av hans prekener og bibelundervisning, ble han og er fortsatt den dag i dag til stor velsignelse for mange verden over. Watchman Nee er vel den enkeltperson som har hatt størst betydning for min egen tro og overbevisning, særlig når det gjelder synet på Menigheten og Guds rike.

De nye opplysningene fremkommer i det første bindet av Paul Hattaways bokserie "Fire and Blood", som har fått tittelen: "China's book of Martyrs." Denne er en unik dokumentasjon av den lidende kirkes historie i Kina fra år 845 e.Kr og frem til dags dato. Boken inneholder også en rekke, til dels svært sjeldne, bilder. I en serie med artikler skal jeg gjøre rede for de hittil ukjente opplysningene om Watchman Nee's arrestasjon og fangenskap.

Watchman Nee ble arrestert i det nordøstlige Kina, 10. april 1952. Han ble av de kommunistiske myndighetene anklaget for å være "en lovløs kapitalist tiger", ble bøtelagt. Botens størrelse var høy. Når Nee ikke kunne gjøre opp for seg, ble han sendt i fengsel og hans personlige Bibel ble konfiskert. Lite er kjent fra han ble arrestert og fire år frem i tid, da rettsaken mot ham startet. Man mener å vite at han ved en rekke anledninger ble tilbudt å få friheten tilbake om han sluttet seg til den offisielle "Tre-selv-kirken". Hver gang avviste Watchman Nee dette "tilbudet".

30. januar 1956 kom 2500 mennesker sammen i Nanyang Road Church i Sanghai til et "anklagelses-møte". Alle byens pastorer ble bedt om å stille på dette møtet, og mange av medlemmene av Nee's menighet var til stede.

På dette møtet ble det rettet en rekke falske anklager mot Watchman Nee. Det som smertet aller mest må uten tvil ha vært de som kom fra tidligere ledere for "Den lille flokk", som nå hadde gått over til "Tre-selv-kirken", myndighetenes egen offisielle kirke. Offentlig ble Nee ydmyket og avvist fra byens egne kristne ledere.

I juni, samme år, ble han ekskommunisert fra sin egen menighet, hvis administrative ledelse helt og holdent ble styrt av kommunistene. 21. juni 1956 ble han dømt til 15 års fengsel.

(fortsettes)

SISTE: Brann ødela konsentrasjonsleiren Majdanek

Polsk radio meldte nettopp at deler av konsentrasjonsleiren Majdanek, som ligger sør i landet, er rammet av brann.

Brannen brøt ut ved midnatt, og skal nå være under kontroll.

Det er spesielt brakkene med etterlatte sko, som er ødelagt av brannen.

Totredjedeler av brakkene skal være ødelagt av brannen, inkludert syv tusen par sko, som er etterlatt etter jødene som ble utryddet i denne leiren. Konsentrasjonsleiren Majdanek var en tysk konsentrasjons- og utryddelsesleir. Den ligger fire kilometer fra den polske byen Lublin. Leiren ble etablert i oktober 1941 etter direkte ordre fra Heinrich Himler.

300.000 fanger var innom denne leiren, av dem var 40 prosent jøder, 35 prosent polakker, resten kom fra Russland, Hvite-Russland, Ukraina, Tyskland, Italia og Nederland.

Brannårsaken er uviss.

Se også:

http://no.wikipedia.org/wiki/Konzentrationslager_Majdanek

De første kristnes nattverdpraksis, del 1

Hva vet vi egentlig om nattverdfeiringen blant de første kristne? Slik vi feirer nattverd i dag, er det i samsvar med slik de første kristne gjorde det?

Jeg holder på å lese en svært interessant bok av Paul Bradshaw. Han er professor i Liturgi ved University of Notre Dame i Indiana, USA, og en av de mest anerkjente forskerne verden over når det gjelder gudstjenestelig liturgi. Bradshaw er også prest i Den anglikanske kirke.

Tradisjonelt har man betraktet de fire beskrivelsene av det siste måltidet Jesus har med sine disipler, som opprinnelsen til den kristne nattverdfeiringen. Disse tekstene finner du i Matt 27,17-30;Mark 14,12-26;Luk 22,7-38 og 1.Kor 11,23-26. Bradshaw hevder at for å få en grundig forståelse av røttene til den kristne nattverdfeiringen, må man se denne i en større kontekst. Bradshaw sikter her de de ulike religiøse måltidene innen Jødedommen, og de øvrige måltidene som Jesus delte med sine disipler i sin levetid, og etter oppstandelsen.

"Å dele et måltid sammen har alltid vært en av de viktigste måtene vi som mennesker kan uttrykke vennskap og gjensidig aksept. Som en konsekvens av dette, så har hellige måltider, uttrykt en menneskelig relasjon med guddommen, vært en del av den rituelle praksis i mange religioner," skriver Bradshaw i boken: "Early Christian Worship," side 38.

Det vil føre for langt i en bloggartikkelserie som denne å gå inn i alle de bibelske tekstene, så jeg får konsentrere meg om en av konklusjonene Bradshaw trekker, nemlig denne: Nattverdfeiringen i den første menighet var ikke løsrevet fra måltidsfellesskapet, men den skulle komme til å bli det ganske tidlig. En av tekstene som viser dette er 1.Kor 10,16-17:

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det oss del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle èn kropp. For vi har alle del i det ene brød."

I 1.Korinterbrev skildrer jo også apostelen Paulus kjærlighetsmåltidet - eller Agapemåltidet. Dette var et måltid hvor man hadde bordfellesskap, og rundt bordet brøt man så brødet og delte nattverden med hverandre. Dette er den første kristne nattverdpraksis.

Vi har tatt måltidet ut av vår nattverdpraksis, så strengt talt er det en annen form for nattverdfeiring vi praktiserer enn det de første kristne gjorde. Jeg tror vi ved å gjøre dette har tapt noe vesentlig underveis. Men hvordan ble det slik? Når skjedde denne endringen av den kristne nattverdpraksisen? Om dette og litt mer handler denne serien. Følg med.

(fortsettes)

Djevel, død og helvete overvunnet!

I 1564 ble det utgitt en samling med martyrhymner - kalt Ausbund - eller Etliche schöne Christliche Geseng - som inneholdt 53 hymner. Det kom en ny utgave i 1583. Denne hadde 130 hymner, og ble senere utvidet med syv til. I 1838 hadde den allerede kommet i ni opplag. Disse martyrhymnene var skrevet av forfulgte kristne,de såkalte anabaptistene, og skulle styrke de som fortsatt vandret med Jesus og som betalte en høy pris for denne etterfølgelsen.

En av salmeforfatterne var Hans van Bilach. Jeg tar med et lite vers fra salme 48, for å gi dere et eksempel som viser radikaliteten i deres tro:

Vi fornekter deg, djevel, død og helvete.
For dere er overvunnet!
Selv om kjød og blod fortsatt er mine følgesvenner, har Kristus bundet dere og tatt fra dere all deres kraft!

Denne triumferende hilsen fra en av 1500-tallets anabaptister møtte meg i dag, og styrket meg. Ordene minner meg om 1.Kor 15,54-55:

"Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?"

Faksimilen viser første utgaven av samlingen med martyrhymner.

Som lam blant ulver, del 3

Her fortsetter rapporten fra medarbeideren i Frontline Mission:

Det er ikke bare i Pakistan det skjer. I Aleksandria i Egypt ble en person drept og 12 skadet i et knivangrep mot tre forsamlinger i påskeuken. I Afghanistan, Iran og store deler av den arabiske verden er dødsstraff konsekvensen av å forlate Islam og bli kristen. I muslimske land trenger kan ikke å henvise til loven engang, fordi familiemedlemmer kan ta loven i egne hender. Men muslimene er ikke de eneste som forfølger kristne.

Radikale hinduer i India har presset igjennom anti-omvendelseslover i flere av de indiske statene og setter makt bak, noe som har ført til pastorer er blitt drept og kirker brent ned til grunnen. Burmesiske buddhister har brent ned kristne landsbyer, minelagt deres åkrer, og revet ned kors på de kristnes gravlunder. Under et brutalt diktatur er husmenighetsledere i Sentral-Asia blitt arrestert og mishandlet. I Turkmenistan er kristne blitt torturert fordi de har eid en kopi av "Jesus-filmen".

Listen er lang og vi kunne fortsette i det uendelige. Lord David Alton har observert følgende: "Av verdens seks milliarder mennesker, lever halvparten i land hvor det å bli en kristen kan koste deg livet."

(fortsettes)

Hva Gud gjør i Nepal, del 3

For 10 år siden ble det startet opp et menighetsarbeid i Tutunga, som ligger helt i ytterkanten av Pokara distriktet i Nepal. Dette arbeidet er ledet av pastor Kim, som var en av de første studentene ved Canaan Ministerial Training Center.

Menigheten som heter Immanuel Baptistkirke, driver et arbeid blant de kasteløse som ikke må berøres. Denne kasteløse gruppen arbeider med å gjøre rent toaletter, eller utfører manuelt arbeid på byggeplasser som ingen andre vil påta seg.

Til å begynne med var det stor motstand i lokalbefolkningen mot pastor Kim, men han har vært trofast og utholdende, og i dag er han og arbeidet som menigheten driver akseptert av samfunnet. Blant annet fordi menigheten har utført et arbeid med å sikre vannledninger. Pastor Kim er blitt en av lederne i det lille lokalsamfunnet. Menigheten driver også et eget barnehjem som gir husrom til 80 foreldreløse barn. Her får de mat, undervisning og omsorg.

På treningssenteret til Canaan baptistkirke har 24 forskjellige grupper med mannlige studenter deltatt og åtte grupper for kvinnelige studenter. Menigheten driver også et eget radioarbeid, hvor man kringkaster sendinger to ganger i uken. En gang i uken sender de også fra gudstjenestene i Metropolitan Tablernacle fra London, Spurgeons menighet.

Flere bøker er også blitt oversatt til nepalesisk, blant annet Baptist Confession of Faith fra 1689, samt bøker av C.H Spurgeon og Peter Masters, nåværende pastor for Metropolitan Tabernacle.

Anabaptist ble myrdet i Afghanistan

Glenn D. Lapp (bildet), 40, fra Lancaster i Pennsylvania er en av de åtte legene som ble myrdet i Afghanistan 6.august. Lapp, som var øyelege, så det som et privilegium å kunne reise til Afghanistan for å hjelpe mennesker som trengte hans fagkunnskap. Han tilhørte Community Mennonite Church. Lapp hadde arbeidet i Afghanistan i to år, og skulle avslutte sitt engasjement for International Assistance Mission, som samarbeider med Mennonitenes sentralkomite.

Ingen av disse legene drev aktivt misjonsarbeid. Lapp skrev i et brev følgende: "Vi ønsker å behandle folk med respekt og kjærlighet, og forsøker å være en liten bit av Kristus i denne del av verden." Det var gjennom livene de levde blant det afghanske folket at de ville vitne om sin tro.

Glenn Lapp etterlater seg sine foreldre, Marvin og Mary Lapp, og sine brødre Ernest og Gerald. Han vil bli dypt savnet.

Se også:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10026161

30 i bønn for den muslimske verden

På onsdag innledes Ramadam, muslimenes fastemåned. Samme dagen innledes årets 30-dager i bønn for den muslimske verden. Det er 19. gangen at denne målrettede bønnekampanjen finner sted. Millioner av kristne vil delta verden over, og jeg håper at blant dem vil mange av denne bloggens lesere være med!

I forbindelse med årets forbønnsaksjon for den muslimske verden er det laget et eget hefte. Du kan ringe 64862080 og bestille heftet hos KABA (Kristent arbeid blant arabere).

Målet med denne bønneaksjonen er at mange muslimer skal få oppleve hvem Jesus virkelig er. Samtidig ber vi for misjonærer og misjonsarbeidet som pågår i mange muslimske land. I forbindelse med disse bønnedagene ber vi også for kristne som blir forfulgt i muslimske land.

Evangeliska Frikyrkan avsetter et helt år til bønn

Alle menighetene som tilhører Evangeliska Frikyrkan er nå blitt utfordret til målrettet bønn i perioden 16.august i år og frem til 19. juni 2011.

I denne anledning er det laget et eget bønnekort som skal minne deltagerne på bønneåret. Det legges også opp til en bønnestafett mellom menighetene, hvor seks-syv forsamlinger får invitasjon til å delta i en spesiell bønneuke hvor man kan delta på ulike ting som handler om Evangeliska Frikyrkans felles framtid.

Det er noe løfterikt over et kirkesamfunn som avsetter et helt år i bønn. Med alle de fantastiske løftene som Herren selv har gitt til de som ber, er det ingen tvil om at menighetene innen Evangeliska Frikyrkan går et spennende år i møte.

Johannes - han som Jesus elsket, del 3

Som jeg nevnte i forrige artikkel er det fem steder hvor apostelen Johannes er kalt "den disippelen som Jesus elsket". Bare et av disse stedene er det greske ordet "filos" brukt, nemlig Joh 20,2:

"Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær."

"Filos" kan oversettes med "hengivenhet" eller "følelse over for." Herren Jesus var virkelig hengiven til denne elskede disippel. Vi skal nå se nærmere på noen episoder fra livet til Johannes, og se hvordan denne hengivenhet gir seg uttrykk.

Det 13 kapitlet i Evangeliet etter Johannes bringer oss til Øvresalen hvor Jesus vasket disiplenes føtter og feirer påsken sammen med dem. Det som skjer her er fylt av drama: Her finner vi Peters impulsive og heftige opptreden, såvel som den svært så tragiske hendelsen når Judas tar den endelige avgjørelsen om å forråde Jesus.

Midt oppe i dette ser vi den fred og den verdighet som preger Johannes:

"En av dem, den disippelen som Jesus hadde kjær, lå ved siden av Jesus ved bordet." (v.23)

Dette betyr at Johannes hadde en priviligert plass ved Jesu høyre side. Han lente seg tett inntil Jesus, og var i Herrens umiddelbare nærhet. Det er interessant å merke seg at Joh 13,23 minner oss om Joh 1,18 hvor det samme uttrykket er brukt i den greske teksten:

"Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er."

Han som er den evige Sønn, Han var i Faderens favn, og var da også i stand til å forklare Ham. På samme måte som Sønnen er gjenstand for Faderens kjærlighet, er nå disippelen gjenstand for Herren Jesu kjærlighet:

"Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har gitt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem." (Joh 17,26)

Nå kan vi også innta denne plassen tett ved Jesu side, bikke hodet vårt mot Hans bryst, og lytte til hjerteslagene Hans. Hvert eneste ett av dem forteller hvor inderlig Han elsker oss.

Hva Gud gjør i Nepal, del 2

14. juni publiserte jeg en artikkel om det Gud gjør gjennom Canaan Baptistkirke i Pokhara i Nepal. I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på det utadrettede arbeidet denne menigheten driver med. Hele syv nye menigheter er grunnlagt som et direkte resultat av deres evangeliseringsarbeid. En av dem er Bhalam Baptistkirke. Her er pastor Prem ansvarlig for virksomheten. Han tok en avgjørelse for Jesus mens han var pasient på et sykehus for spedalske. Kona til Samuel Rai, som er pastor for Canaan Baptistkirke, arbeidet på dette sykehuset, og det var gjennom hennes vitnesbyrd at Prem ble omvendt.

Bhalam Baptistkirke har 18 medlemmer. Noen av medlemmene må gå på beina i to timer for å kunne delta på gudstjenesten! Menigheten driver også et eget barnehjem, som heter Sion. Her bor det åtte barn.

Pastor Prem og hans kone og deres to barn lever på et rom. Hans kone eier en symaskin, og med den forsørger hun den lille familien. I det siste har folk fra områdene rundt Bhalam begynt å delta på gudstjenestene, så menigheten har gått inn i en spennende tid.

Et forholdsvis nytt arbeid er startet opp i Pratigya. Dette arbeidet begynte for to år siden. En gruppe fra Canaan Baptistkirke dro hit regelmessig for å drive med evangeliseringsarbeid i en leid bygning. I disse dager er det lagt planer for å grunnlegge en menighet her.

(fortsettes)

Bildet viser det vakre landskapet i Pokhara, Nepal.

19 nasjoner representert i en og samme gudstjeneste

Det var ganske naturlig å tenke på ordene fra Åp 5,8-10, der jeg satt i benkeraden i lokalene til Den internasjonale baptistkirken i Sandvika i formiddag:

"Da det (Guds Lam, Jesus) tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. De sang en ny sang:

Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For Du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden."

For her var det mennesker tilstede fra 19 forskjellige nasjoner! De kom fra USA, Canada, Russland, Ukraina, Hvite-Russland, Estland, Latvia, Litauen, England, Burma, Kamerun, Ghana, Moldova, Kasakhstan, Filippinene, Nepal, Norge, Frankrike og Skottland.

Slik er Kristi forsamling. Den er universell, multi-etnisk. Den sprenger alle grenser. Til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver Paulus:

"Han kom og forkynte fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i èn Ånd. Derfor er vi ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie." (Ef 2,17-19)

Jeg prekte om det å være radikalt åpen for Gud, og la oss lede av Den Hellige Ånd. Prekenen ble simultantolket til flere språk.

Bønn om å få del i Guds løfter

Fra mine koptiske venner har jeg mottatt denne hilsen fra Profeten Jes 43,1:

"Og nå, så sier Herren, han som skapte deg, Jakob, og formet deg, Israel: Frykt ikke, jeg har løst deg ut: jeg har kalt deg ved navn, du er min."

Og disse ordene av den hellige Clement av Rom:

"La oss derfor trofast samles i harmoni, rope ut til Ham med ærlighet, som om det var med èn munn, at vi må få del i Hans store og herlige løfter."

Den hellige Clement av Rom var den andre eller tredje biskop av Rom, og regnes som en av kirkefedrene. Få detaljer er kjent om hans liv.

Behold freden i deres hjerter

Jeg blitt utfordret av disse ordene til Henri Nouwen (bildet), som jeg har forsøkt å oversette:

"I alt vi gjør i Jesu navn, må vi bestrebe oss på alltid å beholde Jesu fred i våre hjerter. Når Jesus sender ut sine disipler for å forkynne evangeliet, sier Han:

'Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som er verdig til å ta imot dere, og bli der til dere skal videre. Når dere kommer inn i huset, skal dere hilse det med fred. Og er huset det verd, skal freden deres komme over det, men dersom huset ikke er det verd skal freden vende tilbake til dere selv.' (Matt 10,11-12)

Den største fristelsen består i å la mennesker frarøve oss. Dette skjer når vi blir sinte, fiendtlige, bitre, manipulerende og hevngjerrige når andre ikke responderer når vi bringer dem gode nyheter."

Ex-muslimer leder muslimer til tro på Jesus

I månedsvis hadde de islamske autoritetene ignorert den bittelille husmenigheten, som besto av en håndfull gruppe tidligere muslimer. De holdt til i et hus i et øde område i utkanten av landsbyen, et sted i Nord-Afrika. Men Ibrahim (26) var et problem for dem. Han var en glødende evangelist, og nå begynte menigheten å vokse. Tiden var kommet for å sette slutstrek for denne virksomheten.

Ibrahim så mobben på 20 menn som kom imot ham. De var ledet av landsbyens overhode, og han gjenkjente mange av ansiktene. De var hans naboer og også noen av hans venner. De bar på våpen, kniver, spyd og matcheter og Ibrahim så hatet som lyste ut av øynene deres. De var rede til å drepe ham om nødvendig.

På direkte ordre fra landsbyens overhode gikk mobben løs på huset til Ibrahim, og rev av taket. Deretter ødela de jordveggene. Så fikk de øye på en boks med bibler og noe studiemateriell. Landsbyens overhode gjorde alt klart for å brenne biblene og de andre bøkene. Da reagerte Ibrahim:

"Vi vil ikke tillate at du brenner disse bøkene," sa han med modig stemme i det han stilte seg foran landsbyens overhode. Denne strek tilbake: "Dere er frafalne. Dere tror på Jesus. Det hadde vært mye bedre om dere holdt dette for dere selv, men dere forteller andre om det. Dette kan vi ikke tillate."

Mens han argumenterte med landsbyens overhode kom Ibrahim til å tenke på døperen Johannes, som ble halshugget og torturen og korsfestelsen av Jesus. Han var ikke redd. Plutselig griper Ibrahim boksen med bibler ut av hendene på landsbyens overhode, går tvers gjennom mobben som sto der menighetens medlemmer sto.

"Vi var fylt av Den Hellige Ånd," erinder Ibrahim i ettertid. "Vi visste at om de kastet spydene på oss, knivstakk oss eller skjøt oss, ville vi gå rett til himmelen."

Mobben skrek til dem, men det ble ingen ytterligere konfrontasjon. Ibrahim og menighetens medlemmer steg opp på hestene sine og red triumferende gjennom landsbyen. Seieren skulle imidertid bli kortvarig. Iløpet av noen dager fikk menighetens medlemmer beskjed om at de skulle møte det islamske rådet. Dette rådet bestod av 80 av de mest innflytelsesrike muslimske lederne i området. I de tre dagene som fulgte ble de kristne utspurt av dette rådet. Om hvorfor de hadde forlatt Islam, og om hvorfor de så ivrig snakket om Jesus.

Et av bevisene mot dem var en kassett som landsbyens overhode hadde fått med seg da de ødela huset til Ibrahim. Denne kassetten inneholdt hele Bibelen, og kassetten ble spilt av! Mange av tilhørerne lo, og Ibrahim kunne ikke annet enn å smile. Nå fikk alle de 80 innflytelsesrike muslimske lederne høre Guds ord!

Mot slutten av rettsaken fikk menighetens medlemmer spørsmålet: Vil dere vende tilbake til Islam. Til dette svarte hver og en av dem "nei". Dommen lød på forvisning fra landsbyen, byen og hele landet. Å vende tilbake vil være ensbetydende med døden. Fra høytalerne på landsbyens moskè ble navnene deres og dommen de fikk lest opp, slik at alle i landsbyen skulle være klar over det som nå hadde skjedd.

Ibrahim hadde kommet til tro på Jesus åtte år tidligere. Han hadde møtt Jesus gjennom en kristen lege som var utsendt av Sørstatsbaptistene. Nå hjalp han Ibrahim med å komme seg ut av området. Ibrahims sønn var bare fem måneder gammel da dette skjedde. Nå hadde de absolutt ingenting igjen, de sto på fullstendig bar bakke. Men Herren sørget for dem.

Et år senere fikk Ibrahim et uventet brev. Det var fra landsbyens overhode. I brevet garanterte han for at de kunne komme tilbake. Det var ingen forklaring, men Ibrahim visste hva som hadde skjedd. Gud sto bak dette. Menighetens medlemmer kom tilbake, og det første kristne fellesskapet her kunne slå rot. I dag vokser denne menigheten, den har vokst fra 10 til 25 og har tatt opp misjonsarbeid blant de unådde stammene som bor i området. De har nå delt evangeliet med mer enn 5000 av disse, og 90 av dem er blitt døpt!

Ektepar vinner muslimer via skoleundervisning

I 2008 kom Todd og Kathlyn Riddles (fiktive navn pga sikkerheten), og deres to tenåringssønner til Nord-Afrika som utsendinger fra Sørstatsbaptistene. De er helsearbeidere. På fritiden samler de interesserte til engelskundervisning, og bruker Bibelen som tekstbok. Og da særlig evangeliene.

Undervisningen fører til mange interessante samtaler. Noen av disse samtalene har ført til mer personlige samtaler, og de ser også enkelte komme til tro.

Arbeidet innebærer en stor risiko for dem selv, og selvsagt for de som vinnes for Jesus. Derfor ber de om forbønn.

Johannes - han som Jesus elsket, del 2

Peter, Jakob og Johannes hørte med i Jesu innerste sirkel. Selv om Herren Jesus utpekte 12 disipler, er det tydelig at disse tre var kalt til å ha en spesiell plass i Hans nærhet. De var med Ham da Jesus ble forklaret (bildet), Han tok de med seg inn i huset til Jairus, slik at de kunne se Hans makt over død og grav, de ble med Ham inn i Getsemane-hagen. I mer enn en betydning var de "øyenvitner til Hans storhet", som apostelen Peter skriver i 2.Pet 1,16. De så Hans herlighet (Joh 1,14).

Det er interessant å merke seg hvordan Johannes omtaler seg selv:

"En av dem, den disippelen som Jesus hadde kjær, lå ved siden av Jesus ved bordet." (Joh 13,23)

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket ..." (Joh 19,26)

"Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær..." (Joh 20,2)

"Disippelen som Jesus hadde kjær ..." (Joh 21,7)

"Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær..." (Joh 21,20)

Tenk å ha en slik identitet som Johannes hadde. Det gjør noe med deg når du vet at du er elsket. Elsker ikke Jesus alle? Jo, men kjærligheten kan fordypes, gjennom en relasjon. Johannes hadde denne relasjonen, og gjennom årene ble Johannes mer og mer preget av dette kjærlighetsfellesskapet. Det er derfor Johannes skriver så mye og så slitesterkt om nettopp kjærligheten. Det er viktig å understreke at dette forholdet måtte næres av en daglig relasjon, og at relasjonen ble utdypet gjennom en vandring som tok år. Ikke minst i en tid hvor alt skal skje samme dagen, eller aller helst allerede i går, er dette viktig å understrekes.

Sjelens renhet

Jeg fortsetter lesningen av boken til Theodoret fra Kyros, og har stort utbytte av dette.

Theodoret, som levde fra 393-468, forteller i denne boken blant annet om Heliodor. Det hadde seg slik at to av elevene til Eusebios - kanskje mest kjent for sitt kirkehistoriske verk - Eusebion og Abibon, bygget et lite kloster. Theodoret skriver:

"De (altså Eusebion og Abibon) var så enige i tanker og levevis at det var som om det bare var èn sjel i to legemer, derfor var det mange som ble betatt av dem. Da de med glans gikk ut av livet, overtok den ærverdige Heliodor ledelsen av fellesskapet."

Denne Heliodor var 65 år gammel og hadde levd 62 år innesluttet i klosteret! Hvordan er det mulig? Jo, hans foreldre hadde tatt seg av ham inntil han var tre år gammel. Uvisst av hvilken grunn hadde så klosteret fått ansvaret for ham. Kanskje de var døde, eller hadde en annen grunn for ikke å klare å ta vare på barnet lenger? Det sier historien ingenting om.

Theodoret forteller at denne Heliodor hadde oppholdt seg i klosteret hele tiden, og hadde aldri vært utenfor klosterets murer.

"Han fortalte at han ikke visste hvordan verken griser, haner eller annet slik så ut," skriver Theodoret.

Det som griper meg slik med denne Heliodor er det Theodoret skriver i fortsettelsen av dette:

"Jeg har mange ganger kunnet glede meg over å se ham og beundre hans enkle vesen, og jeg er blitt overveldet av hans sjels renhet."

Denne setningen vil ikke slippe tak i meg. Jeg har grunnet på den noen dager nå, og jeg minnes Jesu ord i Matt 5,8:

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

I dag skal det meste være så komplisert, og jo mer komplisert, jo mer sofistikert synes det å være. Man setter sin lit til såkalt visdom, gjerne formidlet ved "store" tenkere som vitenskapsmenn og akademikere. Men Gud ler av alt dette. De som finner Ham er de som søker enkelheten.

Jesus sier:

"Øyet er kroppens lampe. Når øyet er friskt, får hele kroppen lys. Men er øyet sykt, blir det også mørkt i kroppen. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke! Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler." (Luk 11,34-36)

VIKTIG OPPDATERING FRA TURKMENISTAN OG USBEKISTAN. Barn blir arrestert! Se

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

400 barn på søndagsskole - og stadig nye som overgir seg til Gud

I Cape Coast i Ghana i Afrika (bildet), opplever de vekst i Grace Reformed Baptist Church. De siste tre månedene har antall møtebesøkende vokst, og det gjelder alle møtene, både for voksne og barn. 440 barn deltar nå på søndagsskolen, og i ulike bibelstudiegrupper.

Barne- og ungdomsarbeidet er også i vekst, og det finnes ikke sitteplasser igjen for alle de som vil delta på disse samlingene. Nylig kunne to ungdommer, 19 og 20 år gamle, døpes og bli lagt til menigheten. Disse har kommet til tro gjennom dette arbeidet. Flere andre ungdommer har også tilkjennegitt at de vil følge Jesus, og vil nå bli fulgt opp gjennom egne studiegrupper for de som er nye i troen. Nesten hver eneste uke er det en eller annen voksen person som overgir seg til Gud i forbindelse med søndagens gudstjeneste.

Pastor Anthony Bentum-Ennin, som har studert ved London Reformed Bible School, som drives av Metropolitan Tabernacle, C.H Spurgeons menighet, oppfordrer oss til å be for dette arbeidet. At de mange som nå kommer til tro vil bli bevart.

"Det at mennesker bekjenner tro på Jesus er blitt så overfladisk, at det ikke har noen mening, derfor ønsker vi at de som gjør det her i vår menighet skal få et skikkelig gjennombrudd og at de skal få vokse i nåde og kjennskap til Jesus," sier pastor Anthony.

Menigheten er i stort behov av en minibuss for å frakte mennesker til og fra møtene. Den de nå har er 12 år gammel og fullstendig utslitt. Det er også et bønneemne.

Kristne hjelper flomrammede muslimer i Pakistan

Mens Aftenposten i går kunne melde at norske pakistanere var heller lunkne til å hjelpe sine egne hardt rammede landsmenn etter den katastrofale flommen, er Sørstatsbaptistene allerede på plass med sitt hjelpearbeid.

Mer enn tre millioner mennesker er berørt av flommen i det nordvestlige Pakistan, og det østlige Afghanistan. 1.400 mennesker er døde.

"Flommen, som kommer som en følge av monsunregnet, har vært særdeles ødeleggende for de som bor i det nordøstlige Pakistan og det østlige Afghanistan," sier Francis Horton, som sammen med sin kone, Angie, er på plass i katastrofeområdet for å yte hjelp og veiledning til de som er så hardt rammet.

Sørstatsbaptistene har foreløpig avsatt 20.000 USD til bruk i hjelpearbeidet. FN's matvareprogram har regnet ut at hele 1,8 millioner mennesker er i behov av øyeblikkelig hjelp for å skaffe seg mat. Man frykter for at ytterligere regn vil medføre enda mer flom og dermed berøre enda flere mennesker.

Også paktistanske kristne er involvert i hjelpearbeidet for de flomrammede.

Johannes - han som Jesus elsket, del 1

Jeg holder på med et studium av 1.Johannesbrev. Disippelen og apostelen Johannes er en av de nytestamentlige skikkelsene jeg stadig vender tilbake til. Årsaken ligger blant annet i det spesielle nære forholdet han hadde til Jesus. Dette omtales blant annet i Joh 13,23 på denne måten:

"En av dem, den disippelen som Jesus hadde kjær, lå ved siden av Jesus ved bordet."

Jeg vil i noen artikler fremover presentere noen fragmentariske notater jeg har gjort meg om Johannes. Kanskje de kan være til hjelp og nytte for flere enn meg, som vil studere hans liv og hans skrifter, for på den måten å bli bedre kjent med den Herre han tjente.

Vi har få biografiske opplysninger om hans bakgrunn. Det vi vet er at han hadde en bror som het Jakob, og at de to var sønnene til en mann som het Sebedeus, som var fisker av yrke. De to fulgte i farens fotspor. Betydningen av hans navn er "Herren er nådig", eller "Herren har vist nåde". Jesus gav disse to brødrene tilnavnet "Boanerges", som betyr "tordensønner". Med dette sa Han vel noe om deres personlighet. Vi får da også et eksempel på dette i Luk 9,49 og v.54:

"Da grep Johannes ordet: Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er med oss ...Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: Herre, vil du vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?"

Jeg er fascinert av hvordan en mann som av Mesteren selv omtales som "tordensønn", ved Herren Jesu nåde blir forvandlet gjennom sin vandring med Herren Jesus og blir en mann som ikke bare taler om kjærligheten, men lever den ut i praksis. Johannes ble forvandlet i Herrens nærhet. Hans øyne må ha blitt åpnet mer og mer for Guds storhet, nåde og kjærlighet.

(fortsettes)

Som lam blant ulver, del 2

Her følger andre del av artikkelen om de kristnes kår under Islam. Første del ble gjengitt i går. Artikkelforfatteren som det av sikkerhetshensyn ikke oppgis navn på, var i Pakistan da en kristen ble anklaget for å ha brent noen sider av en koran. Dette førte til voldsomme opptøyer, oppildnet av imamer, hvor 3000 muslimer satte fyr på og brant ned fem kirker, en skole og flere kristne hjem. I dagboken sin skrev medarbeideren for Frontline Missions følgende:

Røyken og asken hang fremdeles i lufta. Fullmånen reiste seg over Sangla Hill, og i måneskinnet ser minareten ut som en stake som er slått inn i byens hjerte. 300 kristne familier bor her, og ingen av dem føler seg trygge i kveld. Sinnet mitt er omtåket av alt jeg har sett i dag: ødelagte kors, kirker og hjem stukket i brann, barn som skriker og roper etter foreldrene sine, eller noen som kan beskytte dem. Den eneste trøsten noen av oss har funnet i dag er i Bibelen. Mens jeg sto utenfor det som var igjen av lokalet til Frelsesarmeen, en kristen ved navn Gulzar kom bort til meg for å snakke med meg. Hans stotrende engelsk ble oppveid av hans vinnende smil og hans glede.

Gulzar fortalte meg at det var to løfter som hadde hjulpet ham til å konfrontere frykten hans, og så begynte han å sitere fra Johannes 14,1-3: "La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er."

Denne bror løftet min ånd og gav mening til det jeg hadde vært vitne til i dag. "Vær tro inntil døden," siterte Gulzar vår Herre, "og jeg vil gi deg livets krone."

Dagen etter fortsatte forfølgelsen. En pastor ved navn Masih lå på murgulvet utenfor sykehuset. Pastoren hadde protestert overfor politiet i landsbyen han bor i etter at fulle muslimer hadde angrepet noen kvinner i menigheten hans. På grunn av dette hadde en muslimsk gjeng angrepet ham, slått og sparket ham, slik at hodeskallen hans og ørene var hardt skadet, og han var blindet på ett øye. På sykehuset hadde de bandasjert ham og så kastet ham utenfor! Det synes som om dyr får bedre behandling enn kristne i Pakistan.

(fortsettes)

Knelende i bønn

En god venn av meg var nylig i Ukraina, hvor han besøkte en baptistmenighet. Han forteller at noe av det som gjorde så sterkt inntrykk på ham og kona, var at brødrene og søstrene der bøyde kne når de ba. Og ba gjorde de knelende flere ganger om dagen.

Dette har jeg opplevd flere ganger blant trossøsken i Russland og Romania. Her i Norge er det stort sett en glemt bønnestilling. Selv opplever jeg det ganske merkelig når vi i noen av disse "moderne" lovsangene synger at vi kneler innfor Ham, og så sitter vi lett henslengt i benkeraden! Vi gjør det vel kanskje "i ånden" da? Jeg synes mer det minner om liten ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.

Nå finnes det mange ulike bønnestillinger som er beskrevet i Bibelen, både sittende, stående, gående og knelende. Alt til sin tid. Selv varierer jeg, men jeg har funnet at bønn på kne er blitt mer naturlig for meg med tiden. Særlig når jeg tilber, eller er i forbønn for noe eller noen.

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himnmel og på jord." (Ef 3,14)

På kne innfor Gud kan vi kjempe i bønn, og hva er vel mer naturlig enn å knele eller ligge ustrakt innfor Gud, når den vi henvender oss til er Den Allmektige?

I Kristushymnen gjengitt i Filipperbrevet leser vi:

"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!" (Fil 2,10-11)

På bildet har en kunster sett for seg apostelen Peter knelende i bønn.

Som lam blant ulver, del 1

Fra en misjonsorganisasjon som arbeider blant forfulgte kristne, og som jeg har samarbeidet med i mange år nå, har jeg hentet de artiklene som jeg nå legger ut i serien "Som lam blant ulver". Forløperen til Frontline Missions var Russian Gospel Ministries, grunnlagt av fribaptisten Georgij Vins. Artikkelforfatterens navn holdes hemmelig. Vedkommende reiser inn i noen av verdens farligste land for en kristen å bevege seg i. Hensikten er å hjelpe de kristne der. Artikkelserien utgis i samarbeide med den del av vårt misjonsarbeide som heter "Martyrkirkens venner".

"Gå avsted! Jeg sender dere som lam blant ulver." (Luk 10,3)

Det var en søndag morgen i slutten av oktober. Solstrålene var allerede i ferd med å overvinne tåken som lå over Cocca-trærne nær kysten av Sulawesi i Indonesia. Fire tenåringsjenter var på tur langs en for dem kjent sti gjennom cocca-plantasjen. De var på vei til lørdagsundervisningen på den kristne skolen de gikk på. 14 år gamle Theresia, 16 år gamle Noviana og 15 år gamle Alfina og Ida var kledd i fine brune skoleuniformer. De bar på skolebøkene sine og snakket i vei som tenåringsjenter flest. De var bestevenner og gjorde alt sammen - nå skulle de også dø sammen. I det øyeblikk - i et forferdelig skrikende terror - løp seks personer i svarte masker og med macheter frem fra gjemmestedet - og angrep de unge jentene. De få detaljene som er kjent fra angrepet kommer fra Noviana som så vidt klarte å unnslippe. Hun pådro seg store huggskader fra machetene som hadde truffet ansiktet hennes. De andre jentene ble halshugget på stedet. De muslimske angriperne tok med seg hodene deres som trofeer, og kastet to av dem utenfor politistasjonen, og det tredje utenfor en kirke.

Motivene for disse drapene var ikke ran eller voldtekt, men det faktum at disse tenåringsjentene var kristne. Bare et halvhjertet skuespill ble iscenesatt for å finne drapsmennene, og bare to dager etter at halshuggingen av de tre jentene hadde funnet sted, uttalte en muslimsk politimann at "alt er ved det normale."

Mennene som gjorde dette var del av en islamsk terrorgruppe som kaller seg "Laskar Jihad" eller "Hellig krig krigere". Om det er Laskar Jihad i Indonesia, Taliban i Afghanistan, Islamsk Jihad i Egypt, iransk-støttede Hizbollah i Libanon, eller Islamsk Rett på Afrikas horn, så har deres ekstremisme gjort vanlige muslimer tause og det har gjort at flere har sluttet seg til dem. Dette voldsviruset sprer seg og etterlater de kristne i disse landene svært sårbare.

(fortsettes)

Viktig ungdomsleir i St.Petersburg

8.-11 juli arrangerte baptistene i St. Petersburg-regionen en ungdomsleir ved Sukhodolskoye-sjøen i landbyen Gromovko. I tre og en halv dag deltok ungdommene på ulike seminarer. Den første dagen handlet seminaret om "En leders hjerte", om hans åndelige utvikling og modning, om det å bli fylt av Den Hellige Ånd og om betydningen av bibelstudium.

På den andre dagen og tredje dagen av ungdomsleiren var det avsatt tid til et seminar om personlig evangelisering og bønn. På kveldene var det samling rundt leirbålet, og det ble gitt anledning for personlige samtaler med leirens ledere.

Mange av ungdommene gav uttrykk for at dette var en viktig og inspirerende samling for dem.

Prest velger et liv i forsakelse og tro fremfor homofili

Den lutherske presten, Tom Brock (bildet), ble for noen få dager siden "avslørt" som homofil av et magasin for homofile, men den seier som de homofile trodde de skulle innkassere, ble heller vendt til seier for presten i Hope Lutheran Church.

Det er riktig at pastor Brock kjemper med følelser for det samme kjønn, men han har aldri gitt etter for fristelsen til å leve dem ut. Pastor Tom Brock har valgt et liv i forsakelse og tro som homofil, fordi han mener at homofili er synd.

Han har også innsett at han trenger hjelp til å kunne leve rett meed Gud, derfor deltar han aktivt i en katolsk støttegruppe for homofile som frivillig har valgt sølibatet.

Tom Brock som i dag er 57 år gammel, oppdaget sin dragning til det samme kjønn siden han gikk på college. Siden da har han valgt å leve enslig og i tråd med Guds ord. Det var nok dette som det homofile bladet ikke kunne tolerere, og valgte da å "avsløre" for offentligheten at den lutherske presten var homofil.

I et intervju med en amerikansk avis forleden forteller Tom Brock at han for en del år siden deltok på en konferanse hvor homofili var tema. Der deltok det en psykiater som fortalte at han hadde hatt hundrevis av pasienter som var homofile. Fellestrekket for dem alle var at de som små barn ikke hadde hatt noen nær relasjon til sin far. "Det stemmer også veldig godt for mitt eget livs vedkommende," forteller Brock, "min far var fraværende".

Guds ledelse og vår lydighet

I Apostlenes gjerninger kan vi lese forunderlige beretninger om Guds ledelse. Disippelen Ananias foreksempel, får et syn og i dette synet får han beskjed om følgende: "Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsus..." (Apgj 9,11) I Apgj 16 leser vi om hvordan Den Hellige Ånd "hindret dem i å forkynne Ordet i Asia," derfor fortsatte Paulus og hans apostoliske team gjennom det frygiske og galatiske området. Så leser vi: "Da vi var kommet nesten til Mysia, prøvde vi å dra over til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov." (v6-7)

Å bli ledet av Gud handler mye om lydighet. Om å lære å si ja.

Nå liker vi ofte ikke tanken på at lydighet er et vesentlig element i vår åndelige erfaring. Da er det liksom greiere meed tilbedelse og tjeneste. Vi kan tjene andre, og vi gir oss gjerne hen i lovprisning og tilbedelse.

Lydighet, derimot, er vår respons på det som kreves av oss. Det innebærer at vi hører Helligåndens stemme som kan gå på tvers av vår egen. Det innebærer kall til å gjøre noe vi ikke gjør. Det krever at vi er åpne for forandring og noen ganger også til en radikal omlegging av hele livsretningen.

Jeg har funnet ut at kunsten å gi slipp på ting ikke er lettlært.

Lydighet er ikke bare et spørsmål om å si ja. Det er ikke det vanskeligste. Lydighet er også å si nei til det velkjente. Det er kanskje det vanskeligste av alt.

Russiske myndigheter stormet uregistrert baptistmenighet

Det er nå blitt kjent at russiske myndigheter raidet en uregistrert baptistmenighet i Elektrostal, en liten by som ligger i Moskva-regionen, 18. april i år. 12 personer, inkludert en representant for FSB - tidligere kjent som KGB - stormet et privat hjem mens gudstjenesten pågikk. Disse personene krevde at møtet øyeblikkelig ble avsluttet, og at de som var til stede fremviste sine identitetspapirer. Til tross for protester fra de som var til stede på gudstjenesten, ble alt tatt opp på video.

De som raidet huset fremviste en fotokopi av en rettslig kjennelse, som gav dem myndighet til å "ransake husene til de som tilhører Rådet for Evangelisk kristne/baptistene og registrere de funn som gjøres". De som var tilstede i huset ble nektet å få en kopi av denne kjennelsen.

Dette er et brudd på russisk lov som tillater husmøter. Til tross for protester fra husets eier ble alt han hadde registrert, til og med det han hadde på loftet. De som var til stede på gudstjenesten ble tvunget til å oppgi navn, adresse og hvor de arbeidet, hvilken menighet de tilhørte og hvem som var pastor der. De ble også spurt om de gav penger til menigheten de tilhørte, og om de støttet utgivelse av litteratur. En av politimennene som var til stede sa: "Gå ikke på disse møtene, gå til Den ortodokse kirken og tenn lys der."

Pastor Andreij Meshcherin ble tatt med til politistasjonen og forhørt i to og en halv time.

19. april dukket det opp en gruppe ungdommer utenfor huset hans, og skrek: "Sekteriske baptister!" De banket på dørene, og knuste et vindu. Menighetens medlemmer mistenker myndighetene for å ha fått ungdommene til å gjøre dette.

En gang fantes det en menighet her med 1500 medlemmer - i dag finnes det fire igjen

I går leste jeg om Michail Cheshev. Navnet er nok ukjent for de fleste av oss. Det er Georgij Vins (bidet), en av lederne for de uregistrerte baptistene i det daværende Sovjetunionen, som forteller om Cheshev. I 1991 var Georgij Vins tilbake i Russland, hvor han blant annet traff Michail Cheshev. Historien han hadde å fortelle gir oss et lite innblikk i historien til kristne som har betalt en høy pris for å være tro mot sin personlige overbevisning. Den forteller oss også noe om seire, og om tap.

Når Georgij Vins skrev om Michail Cheshev var han 83 år gammel. Han var pastor for en uregistret baptistmenighet i Blagoveshchensk, i Russlands fjerne Østen (se kartet). På grunn av sin høye alder hadde Cheshev to yngre medarbeidere som assisterte ham. Fribaptistmenigheten i Blagoveschensk er en menighet hvis medlemmer har måttet utstå mye forfølgelse, I dag teller den omtrent 60 medlemmer.

Bestefaren til Michail, Grigorij Cheshov, flyttet ut fra det sentrale Russland rundt 1890 sammen med sine brødre Fillip, Abram og Ivan. De slo seg ned i Blagoveshchensk området i landsbyen Tambovka. Ikke lenge etter kom det en evangelist til dette området, Yakov Delyakov. Gjennom hans tjeneste satte Michaels far og brødre og mange av de andre nybyggerne i dette ugjestmilde og hardføre området sin lit til Jesus Kristus. Som et resultat av dette ble den aller første fribaptistforsamlingen grunnlagt i Russlands fjerne Østen, grunnlagt i Tambovka. I 1920 hadde den 500 medlemmer.

Michail ble født i Tambovka 14. april i 1908. 13 år gammel ble han en kristen, og ble døpt samme år. Så, i 1934, ble Michail arrestert for sin tro. Han ble holdt fengslet i flere måneder og ble mishandlet på det grusomste. Som en følge av denne mishandlingen ble han lammet for en tid. Etter han ble løslatt fortsatte problemene. Han ble forvist fra by til by. Ofte fikk han bare 24 timer på seg til å komme seg videre.

"Min familie og jeg ble drevet fra sted til sted, ofte uten en kopek. Vi kunne ha omkommet av sult, men Herren viste sin nåde mot oss og bevarte oss. I dag har vi nok brød å spise, og vi er tilfredse. Vi takker Herren," forteller Michail til Georgij Vins.

De kristne i Bogoveshchenk regionen led forferdelig gjennom stadige bølger av forfølgelse. Forfølgelsen tok til i slutten av 1920 årene. På denne tiden hadde den frie baptistmenigheten i Bogoveshchenk 1500 medlemmer. Mange av dem ble nå kastet i fengsel, eller forvist til øde ubefolkede områder. Men det var ikke bare her det var store menigheter. Det var det også på steder som Tolstovka og Aleksandrovka.

Michail hadde en slektning, Andreij, som var en kraftfull forkynner. Han vant mange for Gud. I 1924 ble han skutt i Tambovka. Far til Michail, Ivan Cheshev, ble arrestert i 1932, og døde året etter i et fengsel i Vladivostok-regionen. Et søskenbarn, Alekseij Cheshev, var en svært begavet kordirigent. Han reiste bokstavelig fra Khabarovsk til Novosibirsk, og organiserte menighetskor og trente kordirigenter. Alekseij ble også arrestert for sin tro og døde i et fengsel i Khabarovsk regionen i 1934.

Når Georgij Vins spurte Michail om hvordan det hadde gått med menighetene i landsbyene rundt Blagoveshchensk, ble Michail full av sorg.

"Det er en fullstendig åndelig ødemark! Ingenting har bestått. Alt ble ødelagt, folk ble arrestert og forvist. I Tambovka var det fire hundre troende, i dag (1994) er det bare fire gamle damer igjen. I de andre landsbyene finnes det kanske en eller tro troende, i andre ingen. I Tolstovka er det ingen. Der var det en menighet med 400 medlemmer."

Georgij Vins og Micahil Cheshev ba sammen før de skiltes. De ba om en ny vekkelse i dette området av det veldige russiske riket. Skal vi også be om det?

La oss huske på å be for Russland i deres nødstime

Patriark Kirill henvender seg nå til kristne verden over om å be om regn i Russland.

"Sorgen rammer vårt land. Menneskeliv er gått tapt, mange hundre er uten husly og flere tusen kan ikke livnære seg, inkludert mange barn," sa patriark Kirill til nyhetsbyrået Reuters i går.

Patriarken besøkte da Nisjni Novogorod-området, et av dem som er hardest rammet av de mange skogbrannene som herjer Russland for tiden.

"Jeg oppfordrer alle om å gå sammen i bønn om at det igjen skal falle regn," sa patriark Kirill.

Antallet branner økte dramatisk i helgen. Av 774 registrerte branner i går, hadde 369 startet i løpet av de foregående 24 timer. Nisjni Novgorod er Russlands femte største by. Anslagsvis 1200 kvadratkilometer skog sto i brann ved Nisjni Novgorod i går. Byen Ryasan er også hardt rammet. Den ligger sør for Moskva. Det brenner også i områder lenger øst, som Mordovia og Tartestan.

Tørken som har rammet Russland er den verste siden 1972, og har ikke bare ført til skogbrannene. I tillegg rammer den årets hveteavlinger, som er redusert med hele 20 prosent.

Vi lar oppfordringen fra partriarken for Den russisk ortodokse kirke gå videre, og anmoder alle våre mange lesere om å be for Russland i disse dager. Be om regn!

Bare hos Gud finnes hvile

Dette er grunnen til at de som lar seg fange i jordiske ting, i stadig jakt etter verdslig velferd, ikke har hvile i sitt hjerte: De elsker og søker sin hvile i dette som er så lite og som ikke har noen hvile i seg, og kjenner ikke Gud som er allmektig, vis og god. Gud lengter etter å bli kjent, og gleder seg når vi finner vår hvile i Ham. For alt som er mindre enn Ham, er ikke tilstrekkelig for oss.

Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt.

(Julian av Norwick, siste halvdel av 1300-tallet)

Gripekors

Da vi var på Oase kjøpte min kone og jeg hvert vårt gripekors. Du ser en variant av gripekorset nederst til venstre på dette bildet. Våre gripekors er litt annerledes laget, de er litt mindre i størrelse. Våre gripekors er laget av oliventre, og de er laget i Betlehem.

Hva er så et gripekors? Det ligger i ordet: det er et kors som er laget på en slik måte at man kan gripe tak om det, og holde det i hånden. På grunn av utformingen ligger det så fint inne i hånden, og det er godt å holde rundt.

Korset er jo det mest sentrale i vår tro. Uten korset finnes ingen kristen tro. Som mennesker opplever vi ulike faser, noen ganger banker sykdom på døra, man kan kjenne på uro og angst, man ber for noen som sliter med livet, - da kan det være godt å gripe om korset!

Selvsagt har ikke dette korset noen "magisk" kraft, like lite som bønnesnoren jeg bruker til å be Jesusbønnen har det. Men av og til kan det være godt med noe håndgripelig - bokstavelig talt - når det som handler om tro av og til kan virke abstrakt. Gripekorset kan man ta med seg overalt, de minste utgavene er helt greie å ha i lomma. Det er en ypperlig gave til noen man skal besøke som ligger på sykehus, eller ved andre anledninger hvor man kommer i kontakt med mennesker som har behov for å feste blikket på Jesus.

Hvor får man så kjøpt gripekorsene? Bok & Media selger slike kors. Vi kommer også til å gjøre det i forbindelse med Kristi himmelfartskapellet, så du må gjerne henvende deg til oss, så kan vi hjelpe deg med å skaffe et. De koster et sted mellom 100-150 kroner.

Du kan skrive til oss på denne adressen: pilegrimskommuniteten@yahoo.com

Vi har også noen få håndlagede bønnesnorer til å be Jesusbønnen med. De selges for 150 kroner.

Det levende og virksomme Gudsordet

I går fikk jeg oppleve hvor sant ordene fra Hebr 4,12 virkelig er: "For Guds ord er LEVENDE OG VIRKSOMT..."

Det skjedde i forbindelse med gudstjenesten i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika. Jeg preket der på formiddagen, om disippelskap. Når jeg forbereder meg for å preke, så arbeider jeg med teksten blant annet på den måten at jeg skriver ned det jeg skal si. Stort sett holder jeg meg til manus. Men av og til når jeg preker opplever jeg at jeg får innspill underveis. Det er spesielle øyeblikk da jeg opplever at Gud kan minne meg på noe. I går opplevde jeg det slik, og på et visst sted i prekenen avvek jeg fra manus, og sa noe som slett ikke var planlagt.

Etter gudstjenesten dukket det opp en mann som fortalte at Gud hadde talt til ham i forbindelse med noe jeg hadde sagt under min preken. Da han fortalte hva det var, så var det nettopp det jeg hadde sagt som ikke sto i manus!

Denne mannen - og skal ikke røpe hans identitet eller hvor han kom fra - måtte ta en avgjørelse i et for ham og hans familie svært viktig anliggende denne uken. Han kom fra et annet land, og var til stede på denne gudstjenesten i denne menigheten akkurat denne søndagen. Og ordene ble ham til hjelp.

Det er slik med Guds ord. Det er annerledes alt annet, det skaper hva det nevner, det er - som Hebreerbrevets forfatter skriver - levende og virkekraftig.

Gårsdagens hendelse har igjen minnet meg om hvor viktig det er å være lydig når vi opplever Åndens stille stemme. Vi kan planlegge, vi kan forberede oss - alt dette er viktig - men det viktige er å være lydhør og våge å handle på det minste vink fra Den Hellige Ånd. Om Åndens gjerning sier Jesus:

"Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh 3,8)

Bolivia sender nå ut flere misjonærer enn landet mottar

Lederen for den lutherske organisasjonen "World Mission Prayer League", kommer med svært interessante opplysninger i siste nr av nyhetsbrevet: "Together in prayer."

Chuck Lundquist, som her ses til venstre på bildet, tar utgangspunkt i 100 års jubileet for Edinburgh-konferansen. Nå er det skrevet mye om den i ulike sammenhenger, så jeg skal ikke gjengi det Lundquist skriver i så henseende. Det jeg vil nevne er at han bemerker at det var få representanter for kristne fra ikke-vestlige land tilstede i Edinburg.

Noen få år senere ble det arrangert en lignende misjonskonferanse i Panama City. Den ble holdt i februar 1916. Men fremdeles var det få ikke-vestlige tilstede. Og til tross for at konferansen ble holdt i Panama, var det få som tok til orde for misjon i Latin-Amerika. Det skulle ta ytterligere noen år for dette veldige området ble satt på sakskartet. World Mission Prayer League var en av de som gjorde så, de tok opp arbeid i Bolivia. Vi skriver året 1937.

I dag vokser Guds rike fra Rio Grande til Tierra del Fuego - og Bolivia sender flere misjonærer enn misjonærer som blir sendt til Bolivia!

COMIBAM er en internasjonal sammenslutning som bringer latin-amerikanske misjonsorganisasjoner sammen. Mer enn 10.000 latin-amerikanske misjonærer arbeider omkring i hele verden. De samarbeider med 500 latin-amerikanske misjonsselskaper. Omtrent 15 prosent av dem arbeider innenfor det såkalte 10/40 vinduet. Mottoet til COMIBAM er: Fra misjonsfelt til misjonsstyrke!

Nylig ble den lutherske kirken "Guds fred" overgitt til lokale kristnes ledelse. Den ble grunnlagt for 25 år siden i Cuenca i Ecuador. Chuck Lindquist har selv vært pastor her en periode. På bildet ser du Santiago Gomezcoello skrive under på papirene som viser at menigheten nå er ledet av kristne fra Ecuador.

Det er god grunn til å si et aldri så lite halleluja!

Grav djupere

Jeg holder på å lese utdrag fra en biografi som Theodoret fra Kyros skrev om Symeon stylitten. Fra kristendomsundervisningen i ungdomsskolen husker jeg vi leste om denne for oss merkelige fremtoningen som ble kalt en støylehelgen. Litt i overkant av hva vi synes var innenfor normalen - den gang. Nå er jeg av annen mening, og jeg er blitt styrket i overbevisningen om at dette var en mann som virkelig levde med Gud, etter å ha lest hva Theodoret fra Kyros skriver.

Theodoret fra Kyros, som levde fra 393-468, var en fremtredende skikkelse innenfor syrisk klosterliv og en ivrig debattant i de pågående kirkestridighetene. Han skrev en kirkehistorie og ikke minst: De syriske munkenes historie, blant annet flere helgenvitaer. En av dem handler om Symeon stylitten, som levde samtidig med Theodoret. Symeon tilbrakte over 30 år av sitt liv i bønn på en søyle han selv fikk satt opp.

Theodoret fra Kyros forteller om en drøm Simeon hadde ganske tidlig i sitt nyfunne liv med Gud. Det er en drøm hvis innhold vi alle har noe svært viktig å lære av. Her er hva han skriver:

"Da han nå hadde mottatt Guds ords såkorn og hadde gjemt dette i sitt indre, fortalte han at han hadde hastet av sted til de hellige martyrers helligdom i nærheten. Der la han seg med knær og panne mot jorden og ba Ham som frelser alle mennesker om Han ikke ville lede ham på den vei som ugjenkallelig fører til fromhet. Da han hadde gjort dette en lang stund kom en mild søvn over ham og han hadde i drømme følgende syn: Det syntes som om jeg gravde en grøft for en grunnmur, da hørte jeg en som stod der si at jeg måtte grave hullet enda djupere. Jeg fortsatte å gjøre hullet slik han bød meg, men forsøkte igjen å hvile et øyeblikk. Da befalte han meg straks å grave og ikke stanse i mine anstrengelser. Tre ganger befalte han dette, og fjerde gang sa han til slutt at grøften var djup nok og bød meg om å bygge resten uten møye. For nå var slitet over, og byggingen ville skje uten at jeg måtte anstrenge meg. Virkeligheten bevitner dette varselet, for hendelsene som så kom, overskred naturen."