Nøden for Sibir

På BBC HD har jeg fulgt en serie om Russland. Et av disse programmene har handlet om Sibir. Visste du at du kan plassere hele USA og Vest-Europa innenfor Sibirs grenser? Og ennå er det god plass igjen! Vi snakker om et svært landområde. Sibir utgjør 77 prosent av Russlands territorium, og er på hele 13,1 million kvadratkilometer. Men bare 25 prosent av Russlands befolkning befinner seg her, det vil si 36 millioner mennesker. Noen sier at ordet "sibir" kommer fra et tyrkisk ord som betyr "det land som sover."

Når jeg ser slike programmer som dette fascineres jeg ikke bare av landskapet og menneskene, men jeg spør meg selv: hvordan står det til med Kristi forsamling, hvor mange kristne finnes det, hvor mange unådde? I dagene som har fulgt etter at jeg så denne BBC serien har jeg kjent på en nød i mitt hjerte for Sibir. Som trofaste lesere av bloggen vet la Gud for mange år siden en nød i hjertet mitt for de slaviske folkeslagene. Den nøden fikk jeg like etter at jeg ble en kristen i 1972.

Nå har jeg begynt å studere Johannes Reimer's bok: "Gebet für die Volker der Sowjetunion", som gir en mengde informasjon om forholdene til de ulike unådde folkeslagene i det veldige russiske riket. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at Gud har veldige planer for Russland.

Ser vi Russland under ett så har dette enorme landet hele elleve tidssoner. De sovjetiske myndighetene opererte med ca 130 folkeslag, og disse utgjorde de 300 millioner mennesker som da levde i det som ble kalt Unionen av Sosialistiske Sovjetrepubikker. Etniske eksperter ved Russlands universiteter, og utenlandske etnologer regner i dag med at det er 537 etniske grupper i Russland. Patrick Johnstone, mannen bak bønneatlaset "Operation World", som i disse dager er ute med en ny oppdatert utgave, sier at det riktige tallet er 596 folkeslag, og at 530 av dem er såkalt unådde!!!

Hva gjør dette med oss? Skaper det nød i ditt hjerte? Hos meg gjør det nettopp det. Derfor vil jeg i tiden fremover presentere noen av disse unådde folkegruppene, muligens opprettes det en egen blogg for dette, slik at det skal bli lettere å finne bakgrunnsartiklene. Målet er tosidig: at flere kan være med på å be målrettet for at mange skal bli frelst. Dernest håper jeg at vi gjennom vårt misjonsarbeide - White Fields Misson - kan etablere kontakt med russiske menigheter som driver eller vil satse på misjon i Sibir.

Mer om dette senere.

Lager videoblogg og satser på økt giverglede

Den nyvalgte lederen for Sørstatsbaptistene, Bryant Wright (bildet), har opprettet en egen webside for bønn:

http://www.pray4sbc.com/

Her vil Wright postlegge videoblogger og annet materiale, som vil gjøre det lettere å be mer fokusert og målrettet for Sørstatsbaptistenes store misjonsarbeide verden over.

I sin første videohilsen snakker Wright om den årlige Lottie Moon Christmas Offering, en årlig innsamlingsaksjon hvor pengene skal brukes på offensivt misjonsarbeid. Wright håper det i forbindelse med årets aksjon kan settes rekord. Han siterer et brev fra Kyle Waddell, pastor for Pine Level Baptist Church i Early Branch i South Carolina, som hadde satt seg som mål å få inn 2,000 USD på årets innsamlingsaksjon. Pastor Waddell henvendte seg til menigheten med en utfordring om å gi mer til misjon i forbindelse med julelønningen, og resulatet ble hele 10.000 USD.

Nedgangstider til tross. Sørstatsbaptistenes medlemmer er ivrige givere til misjon. Oppfordringen fra den nye presidenten vil utvilsomt føre til at mange menigheter nå setter seg nye mål for årets store misjonsgave.

Videobloggen til Wright vil oppdateres en gang i måneden. Du vil finne den igjen under "Interessante linker" her på denne bloggen.

Er vi rede for Herrens snarlige gjenkomst?

"Vår Herres umiddelbare gjenkomst," erklærer den anerkjente bibellæreren R.A Torrey (bildet), og legger til: "er det store bibelske argumentet for et rent, uselvisk, hengitt, ikke verdslig, aktivt kristent liv."

Jesu gjenkomst er nær. Det viktigste av alle spørsmål er derfor dette: Er jeg rede for Herrens andre komme?

Når Jesus taler om de siste tider, understreker Han behovet for to ting:

"Våk derfor, og be hver tid og stund om at dere må bli holdt verdige til å unnslippe alt dette som skal skje, og til å bli stående for Menneskesønnen." (Luk 21,36)

Det ene er altså behovet for å våke, det andre er nødvendigheten av å be. Med hensyn til tiden før Jesu gjenkomst hører dette sammen, og kan ikke skilles ad. Det snakkes om bønn, selv om det ikke er mye av det heller i vår tid, men ennå mer sjeldent hører man noen løfte frem nødvendigheten av å våke. I det hele tatt er det ikke mange som snakker om Jesu gjenkomst lenger. Det er vel også et tidens tegn.

I Bibelens siste bok, sier Jesus:

"Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam." (Åp 16,15)

I sin tale om de siste tider, sier Jesus:

"Våk derfor, for dere vet ikke hvilken time deres Herre kommer. Men dette skal dere vite: Hadde husets herre visst i hvilken time tyven ville komme, ville han holde vakt og ikke tillate at det ble gjort innbrudd i huset hans. Derfor skal også dere være beredt, for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke venter det." (Matt 24,42-44)

Dette er virkelig en tid for å be, og for å våke.

10 åring deltar aktivt i evangeliseringsarbeid

10 år gamle Ethan Gilmore er på plass sammen med moren Carianne, når kinesiske turister ankommer ulike turistmål i Sørøst-Asia. De to, som tilhører Church at the Canyon Creek i Austin, Texas, er sammen med Sørstatsbaptistene på en misjonsreise i Asia. Målet med reisen er blant annet å distribuere bibler til kinesere. Sammen med Bibelen på mandarin får de som tar imot den også en pakke med kristen litteratur på kinesisk.

"Mor, mor, jeg gav den mannen en Bibel," roper Ethan entusiastisk når en kineser takker ja til tilbudet.

Og responsen er god. Mange kinesere tar imot Bibelen og bokpakken. Dette er jo en fantastisk mulighet for dem til å kunne få en Bibel, og for mange er dette aller første møte med Guds ord.

Teamet fra baptistkirken i Austin har også fått lede noen kinesere til å ta de første skrittene på troens vei. Menigheten i Austin har i flere år nå sendt ut to team årlig. Mange av menighetens medlemmer velger å ta med seg barna sine, slik at de skal få førstehånds erfaring med det å dele troen med andre. Når menigheten startet opp arbeidet oppdaget de at de eneste av medlemmene som meldte seg for disse misjonsoppdragene, var barnefamilier! Man ville kanskje tro at barna kunne bli en hindring i arbeidet, men det er tvert om. Det er barna som åpner vei for at mange skal ta imot Bibelen! Og barna er de mest ivrige til å gi Guds ord videre.

Dette burde da være noe å tenke på for en norsk menighet?

På bildet ser du Ethan sammen med moren sin, Carianne.

Somalisk kirkeleder angrepet av muslimer i Addis Ababa

To somaliske muslimer angrep en velkjent somalisk kirkeleder i Etiopias hovedstad, Addis Ababa (bildet), lørdag.

Mohamed Ali Garas var på vei hjem ved nitiden på kvelden, da to somaliske menn ropte navnet hans. Garas, som er en omvendt muslim, snudde seg for å møte mennene da de gikk til angrep og slo ham i hodet med en treklubbe. Garas falt til bakken, og de to mennene begynte å sparke ham i mageregionen og i brystet. Da en etiopisk nabo kom ut for å se hva som skjedde, løp de to somaliske mennene bort fra stedet. Mohamed Ali Garas behandles i dag ved Meghbar Senai sykehuset i en av Addis Ababa's forsteder for skadene han pådro seg.

Garas forteller at de som angrep ham målbevisst sparket ham i hans høyre bein. De hadde nok kjennskap til at Garas hadde brukket dette beinet for syv år siden i forbindelse med en ulykke. Det har tatt tre år før denne skaden ble leget, og Garas har vært igjennom en rekke operasjoner på grunn av denne skaden. Nå er det fare for at han er så skadet at beinet må opereres på nytt.

Mohamed Ali Garas flyktet fra Somalia i august 2005 fordi myndighetene var på jakt etter ham for å arrestere ham. På den tiden var Garas den mest kjente og synlige kirkelederen i Somalia. For 22 dager siden flyttet Garas til et nytt boligområde i Addis Ababa, fordi han hadde blitt truet med fysisk avstraffelse om han fortsatte med å bo der han bodde. Nå er han heller ikke trygg i sitt nye boligområde.

Somaliske kristne er under sterkt press og opplever sterk forfølgelse i sitt hjemland. La oss be for Garas.

Kristen pasifisme, del 5

Her følger femte del av Myron Augsberger's artikkel om kristen pasifisme:

Å bekrefte at en er medlem av Kristi kongerike betyr at lojalitet til Kristus og Hans kongerike overskrider all annen lojalitet. Dette standpunkt går bortenfor nasjonalismen og kaller oss til først og fremst å identifisere oss med våre med-disipler, fra en hvilken som helst nasjon, når vi tjener Kristus sammen. Denne stillingstagen er ingen posisjon hvor vi kan forvente støtte fra verden eller noen regjering. En kristen vil respektere øvrigheten fordi Gud har innsatt den, for "å beskytte de uskyldige og straffe de onde". En kristen kan bare oppmuntre en regjering til å være regjering, og la kirken være kirken. Vi ber regjeringen være sekulær, og la kirken være fri til å gjøre sin oppgave i samfunnet. Kirken beriker samfunnet ved de mange tingene den bringer til samfunnet, og i dette en respekt for for øvrigheten. Kirken gir ikke seg selv til noen spesiell sosial orden men er lydig over for sin ene Herre.

Leser vi Romerbrevet 13 ordentlig, vil vi se at Gud innsetter politiske institusjoner for å ordne samfunnet: Men siden Gud innsetter makten så forblir Han over den. I lys av dette vil vår respons som kristne være at "vi skal lyde Gud mer enn mennesker" (Apgj 5,29). Vi kan ikke anta at siden Gud innsetter øvrigheten så vil vi alltid lyde Gud når vi lyder den. Vi skal ikke være lovbrytere, for Paulus sier at myndighetene "for den bærer ikke sverdet for ingenting". (Rom 13,4) Men vi kan ikke være ulydige mot en guddommelig lov for å lyde en lov som står i motsetning til denne. Avsnittet i Rom 13 kaller oss til å "underordne seg de styrende myndigheter", men det bruker ikke ordet "lyde". Vårt virkelige ansvar er til Gud som innsetter nasjonenes øvrighet for å få orden i samfunnet. Ethvert seriøst forsøk på å løse spørsmålet om en kristens deltagelse i krig handler om dette.

(fortsettes)

Nytt luthersk kirkesamfunn ser dagens lys i USA denne uken

Mer enn 1000 lutheranere fra hele Nord-Amerika vil denne uken komme sammen i Grove City i Ohio, for å danne et nytt konservativt luthersk trossamfunn.

Det er medlemmer av Lutheran CORE, som jeg tidligere har omtalt på bloggen, som har utarbeidet retningslinjene til det som skal bli North American Lutheran Church (NALC).

"NALC vil holde seg til bekjennelsesprinsipper som er dyrebare for lutheranere. Det innebærer blant annet at vi fastholder Bibelens autoritet og de lutherske bekjennelsene," sier Rev. Mark Chavez, lederen for Lutheran CORE i en uttalelse før det to dager lange møtet skal avholdes.

"Vi har en stor åpen dør foran oss," sier styreformannen for Lutheran CORE, Rev. Paull Spring, og legger til: "Vi vil ikke bare se tilbake på det som har vært, men vi vil se fremover til den oppgave som Gud har for oss: trofast bekjenne Kristus, vitne for andre og vokse i Guds misjon."

Grunnleggelsen av det nye lutherske kirkesamfunnet kommer som en konsekvens av den sterke liberaliseringen som har pågått over mange år i Den evangelisk lutherske kirke i Amerika. Det toppet seg når lederne for dette kirkesamfunnet gav grønt lys for tillate at pastorer kunne inngå samkjønnede ekteskap, og forrette samkjønnede "ekteskap".

Samlingen i Ohio vil ta til på torsdag med en nattverdgudstjeneste i Grove City Church of the Nazarene. La oss huske på disse to dagene våre lutherske venner møtes for å ta de første skrittene til et kirkesamfunn som står på Bibelens trygge grunn.

Gud har meg i sin tanke

Et vers fra en av salmene i Salmenes bok har fått stor betydning for mitt den siste tiden. Selv om jeg har lest Salmenes bok noen hundre ganger siden jeg ble en kristen, har jeg ikke "oppdaget" dette verset før nå. I hvert fall har det ikke blitt levende for meg før jeg leste det for noen uker siden. Det er David som skriver denne salmen, og det er en av "Messias-salmene":

"Men jeg er elendig og fattig. Likevel har Herren meg i sin tanke."

Tenk å være husket av Gud.

For meg er det en nesten overveldende tanke. Av og til kan man oppleve livet slik David beskriver: man kjenner seg elendig og fattig. Å leve med kronisk sykdom kan oppleves slik. Da blir det så stort når man vet dette:

"LIKEVEL har Herren meg i sin tanke."

Altså på tross av hva jeg føler og opplever. Herren husker sine.

Når noen dør i Den ortodokse kirke står det ofte i dødsannonsen: Evig ihukommelse! Ja, slik er det. Hans kjærlighet mot oss er evig og uforanderlig. Den er konstant. Gud er ikke lunefull.

Gud, Den Allmektige, Den evige - Han, den tre ganger hellige Gud, har meg i sin tanke!

Ta med deg dette inn i den nye uka og la dette verset bli en del av din hverdag. Det har gjort noe med meg, og det gjør noe for oss alle, når vi tar til oss det mektige innholdet.

Kristen pasifisme, del 4

Her følger fjerde del av Myron Augsberger's artikkel om kristen pasifisme:

"Spørsmålet om en kristens holdning til krig sees best i lys av Det nye testamentes begynnelse, med Jesus Kristus. Dette for å bekrefte at Jesus Kristus brakte den fulle mening av Guds vilje for oss. Hele veien gjennom Det gamle testamente har Gud noe mer å si om seg selv, om Guds vilje for menneskeheten, og vi ser dette helt og fullt i Jesus Kristus. Vi kan finne utallige hendelser beskrevet i Det gamle testamente hvor Israel som Guds folk er involvert i krig, gledet seg over Guds velsignelse når de seiret og erfarte nederlaget når de ikke hadde Guds favør.

Men studerer vi selve konteksten vil vi se tydelig at Gud møtte israelittene hvor de befant seg, og demonstrerte til mennesker som tilbad deres stammeguder at Jahve, Israels Gud, var og er den sanne Gud. Jeg sier ikke dette for å si at den hele og fulle åpenbaring av Jahves vilje på dette stadiet var tilstede. I stedet, det vi ser er at det er en utviklig av denne åpenbaringen. Gjennom Det gamle testamente har Gud alltid noe mer Han vil ha sagt - inntil Den nye pakt kommer. Vi leser:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn." (Gal 4,4)

Det betyr: "Han (Gud) har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt til arving til alle ting." (Hebr 1,2)

Det er: Den Ene i hvem det hele kom i hele sin fullendelse. Med Jesu egne ord: "Tro ikke at Jeg er kommet for å oppleve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." (Matt 5,17) Det er: for å fylle det med den fulle meningen.

Med dette perspektivet at vi må erkjenne at fred er et holistisk begrep. Fred er ikke bare fraværet av krig. Det er noe langt mer, det er positiv og aktiv fredskapning. Det hebraiske ordet "shalom" inneholder ideen om helhet og sunnhet.

(fortsettes)

Ikke av denne verden

Det er ikke mange som lenger holder frem hva Guds ord sier om atskillelse fra verden. Når hørte du sist en preken om dette? Enda Bibelen er veldig tydelig. Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med artikkelserien om kristen pasifisme. På Facebook har jeg deltatt i en interessat debatt om dette. Selv er jeg blitt mer og mer usikker på om vi kan snakke om "kristne" nasjoner, og at det er en kristens oppgave å forsvare et stykke landområde. Det synes for meg som om enkelte er villig til å drepe for å forsvare et land, men synes ikke som om de har tenkt igjennom at den de dreper går evig fortapt, og det fordi det er viktigere å forsvare et lands frihet fremfor en sjels frelse. Jesus sa det jo så tydelig at det ikke er til å misforstå: Mitt rike er ikke av denne verden! Hvorfor har vi da mer lojalitet til denne verden, enn vi har til Guds rike?

Jeg tror at vi som Jesu etterfølgere er kalt med et hellig kall til å leve atskilt fra verden:

"Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys." (1.Pet 2,9)

"For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåde oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus. Han som ga seg selv for oss, for at Han skulle kjøpe oss fra fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninge." (Tit 2,11-14)

Som kristne er vi fremmede og utlendinger i denne verden. Det er vårt kall:

"Dere elskede, jeg formaner dere som fremmede og utlendinger ..." (1.Pet 2,11)

"Hvis noen taler, skal han tale som Guds Ord. Hvis noen tjener, skal han gjøre det med den kraft Gud gir, slik at Gud kan bli æret i alle ting ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet. Amen." (1.Pet 4,11)

Hvorfor snakkes det ikke om dette? Er vi blitt så oppslukt av Mammon og denne verden, at vi ikke våger å ta tak i det radikale budskapet Jesus kom med om Guds rike?

Johannes skriver i sitt brev: "Men hver den som har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?" (1.Joh 3,17)

På bildet ser vi matsalen til en av Bruderhof-kommunitetene

Et fengsels- og kjærlighetsbrev fra 1566

Hänsl, en hattemaker og talsmann for en moraviansk Hutterie-kommunitet, ble arrestert av myndighetene i denne vakre sør-tyske dalen, - Sonthofen im Allgäu og kastet i fengsel. Det skjedde i 1566. Han var i stand til å få skrevet et brev og fikk det sendt til sin kone Gretl. Hutterianerne var og er en gren av den anabaptistiske bevegelsen.

"Gretl, jeg må fortelle deg noe. For en tid siden, det skjedde om natten, hørte jeg stadig en dør bli åpnet, et eller annet sted i nærheten av der jeg befinner meg. Døra ble åpnet som om noen kom og gikk. Det var ingen vind, ingen røst. Det skjedde omkring 15 ganger. Den sto åpen inntil noen av dem som gir meg mat oppdaget det, og ble sinte. De trodde nok at det var vinden som hadde gjort det. De slo døra igjen gang etter gang. Jeg hadde ligget her i 20 uker før dette begynte å skje. Nå har jeg vært her i mer enn 20 uker, og det skjer ikke mer.

Jeg håper dette betyr at jeg vil komme ut av fengslet jo før jo bedre. Ja, hvordan det enn går, så vet jeg at Gud vet best, Han kjenner den rette tiden for alt. For vår lette og nåværende lidelser får vi uutsigelig større glede i den verden som kommer, hvis vi fester blikket ikke på det vi ser, men på det usynlige.

Min kjære, kjære Gretl, hvor godt det er å stole på og være fullstendig avhengig av Gud. Han sier at vi ikke skal frykte dem som vil drepe kroppen vår, men som ikke har har noen makt over vår sjel ... ikke en spurv til jorden som Han ikke vet om, Han teller vårt hodehår.

Takk, elskede Gretl, du dyrebare søster i Herren, for ditt brev og din gave, og for å la meg få vite at du har født en liten gutt! Når gutten vår blir så stor at han skal gå på skole, hold ham ikke fast for Herren elsker et villig offer. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke stoler på deg. Jeg vet at du vil være en villig mor når tiden kommer. Jeg skriver ut av kjærlighet, og jeg glad for å vite at alt går bra med deg, som du er glad for å høre fra meg.

Kjæreste Gretl, jeg ville så gjerne ha skrevet et brev til deg sist høst, men ingen kom og jeg hadde ingen måter å få sendt det på. Jeg måtte til slutt rive i stykker det jeg hadde skrevet, og kaste det. Hva helsen angår går det bra, men vi hadde en veldig kald vinter. Lenkene gjorde at føttene mine ble veldig kalde. Mange ganger klarte jeg ikke å holde dem varme natten igjennom. Men disse lenkene skal, om Herren vil, bringe meg inn i en kjærlig trøst og varme om ikke så lenge! De er bedre for meg foran Guds domstol, enn noen gulllenke til de gudløse.

Selv om vi er atskilt i kjødet, kjæreste Gretl, i kjærlighet og i ånden er vi fremdeles forenet. Jeg ber deg og alle de troende om å be for meg at jeg må kjempe som en mann mot synden og døden, kjødet og verden. Jeg sender deg tusener av kyss og overlater deg til Gud.

Med dette sender jeg deg min skje, det er alt jeg har. Hils din bror Anderle, og Heinrich og Christina, Hans Ens og hans Durl. Hils Anna og alle vennene - Jörg og Jobst sammen med deres søstre. Jeg hørte at Hauber ikke lenger er sammen med dere i Austerlitz. Vær snill å forell Ordets tjenere at de skal hilse alle som spør etter meg: Christoph Weber, Konrad Brenner, Hans Schreiber, Philip Rümer, Offrus Kämmler, Düterich's kone Anndl, Urschl, Marser's kone Leni med hennes søstre, Finteger's Durl, og de to Anna's fra Swabia-in summa, hils alle de trofaste i hellig, guddommelig kjærlighet med Jesu Kristi kyss.

Jeg håper du vil være i stand til å lese dette. Jeg har kun et lite vindu og stedet hvor jeg står og skriver er ukomfortabelt. Mine lenker er også svært tunge. Men det er alt i orden, pris Herren.

Skrevet i uken etter påske, av meg, Hänsl Hueter, fengslet for Guds sannhet, Sonthofen im Allgäu, 1566.

Kalt til å være Kristus inkarnert

Spørsmål om identitet og veivalg var tema når de konservative mennonitene satte hverandre stevne i 29. juli til 1. august på Cederville University i USA. De konservative mennonitene kan i år feire sitt 100 års jubileum.

"De troende er kalt til å være Kristus inkarnert, idet de lever sine liv blant sine naboer på en måte som demonstrerer hvem Jesus er," sa Joe Showalter, president for Rosedale Mennonite Missions, som er de konservative mennonitenes misjonsorganisasjon, på åpningsmøtet.

"Vi bringer ikke forandring ved å være irrelevante eller bare forsvinne fra samfunnet," la han til.

De konservative mennonitene ble grunnlagt i 1910 av en gruppe innen Amish-ledere fra Michigan, Ohio og Pennsylvania. Tema på årets konferanse var "Kristus etterfølgelse", og samlet deltagere fra en rekke forsamlinger ulike steder i USA.

Kristen pasifisme, del 3

Her følger tredje del av Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

Som kristne er vi ikke her for å skaffe til veie en etikk for Staten, men for klart og tydelig definere en etikk for Jesu Kristi disipler.

I det amerikanske regjeringssystemet er det vanskelig å finne forståelse for dette argumentet. Vi opererer innenfor myten av å være en kristen nasjon, og vi søker å sette ord på en en etikk for samfunnet som vi kan velsigne som kristne. Vi trenger en ny bevissthet for pluralismen i Det nye testamente, at det kritiske emnet er forskjellen mellom menigheten og verden, og at menigheten opererer innen "Kristi fullkommenhet", mens verden opererer utenfor Kristi perfekte vilje. Kristne influerer staten til det gode gjennom kristen etikk og integritet, men de setter ikke likhetstegn mellom kirke og stat. Bare ved å trege til bunns i disse spørsmålene så kan vi redde oss selv fra en kulturell og sivil religion. Som en som tror på Det nye testamentes ikkevoldslinje, eller Det nye testamentes pasifisme, så er det viktig for meg at dette standpunkt blir tydelig fortolket med utgangspunkt i en evangelisk/bibelsk fortsåelse, ikke med utgangspunkt i humanistisk eller moralistisk pasifisme.

Teologisk begynner har dette standpunktet sitt utgangspunkt i realiteten og viktigheten av medlemsskapet i Kristi rike. Dette innebærer å gå kjærlighetens vei, i brorskapets ånd og med ærefrykt for livet. Selv om brorskap er av virkelig viktighet, har medlemsskap i Guds rike førsteprioritet i kristen ikkevold.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 2

I den forrige artikkelen siterte artikkelforfatteren, Myron S. Augsberger, en rekke sitater fra Det nye testamente, som tjener som en referanseramme for ikkevold og pasifisme. Artikkelen fortsetter her:

Den påfølgende samtalen har som sitt fundament Nytestamentes helt konkrete lære, og ikke dets taushet. Det er de som argumenterer ut fra denne tausheten - at siden Jesus ikke uttrykkelig fordømte den romerske høvedmannen for å være soldat, så følger det av dette at det å delta i det militæret er rett for en kristen. Ved den samme logikk kunne en argumentere for slaveripraksisen, en stilling som tidligere ble tatt i amerikansk historie. Men den eksplisitte Nytestamentlige lære introduserer et kjærlighetens prinsipp, en praksis av respekt for for den absolutte respekt for enkeltindividet, hvilket gjør at krigsdeltagelse og slaveri blir absolutt uetisk.

Problemstillingene med hensyn til det å være en kristen og krigsdeltagelse er ikke noe som bare kan sees som perspektivet som handler om den enkeltes ansvar for hans eller hennes land. Vi er nå en global landsby hvor vi stilles ansikt til ansikt med hva vold gjør med menneskeheten. Befolkningsøkningen, problemene med tilstrekkelig matproduksjon og distribusjon, og å møte de helt grunnleggende livsbehovene har gjort volden til en måte å leve på. Kristne må ha svar når de står overfor problemer av helt nye dimensjoner i deres relasjon til andre mennesker rundt om i verden.

Videre - når vi ser på disse spørsmålene i lys av vårt ansvar for vår egen nasjon, synes det umulig at det skulle eksistere noe som kan kalles "rettferdig krig" i kjernekraftens tid hvor verden er blitt et fellesskap. Å argumentere for det historiske "rettferdig krig" argumentet synes irrelevant i en tid med moderne, mekaniske og kjernefysiske krigføring.

Men, teologisk, må en kristen også stilles overfor meningen med det bibelske utsagnet: "som Han er i verden så er også dere", eller for å sitere Jesu ord i Joh 20,21: "Som Min Far har utsendt Meg, sender også Jeg dere." Vår misjon er å annonsere de gode nyhetene om forsoningen med Gud, og gjennom Ham til hverandre.

(fortsettes)

Foto: Kanskje det mest kjente fotografiet som viste Vietnam-krigens grusomheter mot sivilbefolkningen. Historien til den lille jenta på bildet - Kim - som flykter naken og skrekkslagen fra krigens grusomheter er gjengitt i boken "Tilgivelsens tapte kunst", av anabaptistene Johann Christoph Arnold, utgitt av Luther forlag i 1999. Foto: Life Magazine.

Ikke dysterhet, men glede

Fra sekretæren til pave Shenouda, den koptiske kirkes overhode, har jeg mottatt følgende ord for dagen:

"Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!" (Fil 4,4)

Så siteres hl.Apollo, presten fra Theben i Egypt:

"Hvorfor skulle vi strebe med dystert ansikt? Er ikke vi borgere av evig liv? Overlat det dystre til hedningene og synderne. Den rettferdige og hellige skulle smile og være fulle av glede idet de nyter det åndelige."

For egen regning legger jeg til ordene fra Neh 8,10:

"For denne dagen er helliget vår Herre. Sørg ikke, for gleden i Herren er deres styrke."

I mangel av noe bilde av hl.Apollo, viser jeg en fremstilling av hl. Paulus av Theben.

Vårt svikt og vår fiasko kan bære frukt

Jeg holder på å lese Kathryn Spink's biografi: "A universal heart", historien om livet og visjonen til bror Roger av Taize (bildet). Den er absolutt lesverdig.

Her fortelles det om far til Roger Louis Schutz-Marsauche, som var bror Rogers borgerlige navn. Han sa ved en anledning:

"Generelt i livet vet du jo ikke riktig hva du har oppnådd, og det kan nok hende du blir overrasket over å finne at det du trodde var svært dyrebart for Gud, ikke hadde noen særlig betydning, og at det du har sett på som svikt og fiasko er det som faktisk har båret frukt."

Selv sa bror Roger ved en anledning:

"Du kan bare bygge med det du er. Det er med vår indre elendighet - det ordet er kanskje for sterkt: det er korrekt, men vi skulle ikke bruke det for ofte - det er bedre å si med vår indre skrøpelighet at Gud ... Gud plasserer sin skatt i hver eneste en av oss i en leirkrukke."

Denne milde, snille mannen som snakket med hele kroppen, var fåmælt. Ingenting som ble sagt av ham selv, eller av brødrene som utgjør Taize-kommuniteten, måtte skape sår og ingenting måtte lukke en dør for delt forståelse.

Ved lesningen av denne boken blir man slått av den visdom som denne mannen ervervet i sin daglige omgang med Jesus. Man blir slått av hans ydmykhet og mildhet, og man ser hvordan bror Roger gjennom et langt liv blir formet til Kristi avbilde.

Hos bror Roger har jeg mye å lære. Veldig mye.

Jeg kommer nok garantert tilbake med mer "gullkorn" fra denne boken her på bloggen.

Jesus, vårt hjertes lys

Jesus,
vårt hjertes lys,
Du legger ned i oss en lengsel
tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet
- lengselen etter Ditt nærvær.
Selv om vi ikke alltid forstår,
ønsker vi å leve ut fra evangeliets
vakre håp og der finne kraften
til å begynne på nytt.

Hellige Ånd, i Ditt nærvær
oppdager vi at vi aldri er alene. Ja, mer enn det: Idet vi overgir oss selv til Deg, forstår vi at Du gir nytt liv til vår lengsel.

Bror Roger,
grunnleggeren av Taize kommuniteten.

Et sted for å hvile

Ron Kennel trengte et sted hvor han kunne roe ned. Den nå pensjonerte mennonite-pastoren fant et tilfluktsted i The Hermitage i de sørvestlige skogene i Michigan.

The Hermitage kan i disse dager feire sitt 25 års jubileum. Det er noe så sjeldent som et anabaptistisk retreatsenter.

"Jeg har en historie med depresjon og et hjerteproblem," forteller Kennel og legger til: "Jeg visste at tiden var kommet til å finne en ny retning med livet. Jeg kom til The Hermitage med ikke noe annet enn min Bibel, en penn og dagboka mi. Jeg måtte skaffe meg en tilværelse uten arbeid og agenda."

Kennel kom sammen med 75 andre for å feire jubileet til The Hermitage. Det var i 1985 at Gene og Mary Herr grunnla dette retreatsenteret, i en tid da det ikke var så vanlig for anabaptister å trekke seg tilbake til stillhet og bønn.

"Det lærte meg å holde sabbat," sier Kennel og med det mener han: "som en åndelig måte å leve på. Gene gav meg sin fulle oppmerksomhet og velsignet meg med Guds bekreftelse. Jeg var pastor og hyrde, men nå var det jeg som trengte en pastor og hyrde."

Retreatsenteret som drives med egne arbeidere, er løselig knyttet til Michigan Conference of The Mennonite Church i USA. Hit kommer mennesker fra mange ulike tradisjoner og sammenhenger. Stedet ligger 45 minutters kjøring nord for Goshen-Elkhart området.

The Hermitage tilbyr retreater som er fokusert på Bibelen, stillhet, naturopplevelser og hvor man kan dele erfaringer og vennskap.

"Når mannen min og jeg fikk ekteskapsproblemer for 18 år siden, foreslo ekteskapsrådgiveren vår at vi reiste hit," forteller Deborah Johnson Wood, en katolsk forfatter bosatt i Grand Rapids. "Jeg var usikker på retningen videre, usikker på ekteskapet og på kirken. Etter å ha tilbrakt tid i stillheten her og i naturen som omgir stedet, og ved å delta i fellesbønnen, så vokste vi i Kristus og vårt ekteskap ble endret. Gud gjorde et mirakel."

Det var tidlig på 1970-tallet at grunnleggerne av stedet kjente et kall til å drive et retreatsenter. Det tok dem 15 år å få ting på plass. De fikk kontakt med David og Naomi Wenger, som også var interessert i å starte opp et retreatarbeid. De trodde det måtte kunne finnes en plass for kontemplasjon blant de som stod i den anabaptistiske tradisjonen, akkurat som det der finnes plass for fredsarbeid, hjelpearbeid, studier og bokskriving. I 1984 kjøpte de en bondegård og gjorde om den 100 år gamle låven til retreatsenter. I dag brukes stedet av mennoniter, katolikker, lutheranere og presbyterianere.

Du kan lese mer om The Hermitage her:

http://www.hermitagecommunity.org/main/

På bildet ser du David og Naomi Wenger og Gene og Mary Herr, grunnleggerne av The Hermitage.

Anabaptistenes syn på menigheten, del 2

Her følger andre del av det som er skrevet om menigheten i trosbekjennelsen fra Hartville, Ohio 1964:

Vi tror at menigheten verken er kirkelig hierarki hvor prester, biskoper, styrer, komiteer, kirkeråd eller konferanser vilkårlig bestemmer.

"... heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken." (1.Pet 5,3) "Jeg skrev til menigheten, men Diotrefes, som elsker å være den fremste blant dem, tar ikke imot oss. Når jeg kommer, vil jeg derfor minne om de gjerningene han gjør, fordi han taler imot oss med onde ord. Og han nøyer seg ikke med det. Selv tar han ikke imot brødrene, og dem som ønsker å gjøre det, hindrer han ved å støte dem ut fra menigheten." (3.Joh v.9-10)

Den er heller ikke et demokrati hvor den ledes av en populær majoritet.

"For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr." (2.Tim 4,3-4)

Menigheten er et teokrati i hvilken den treenige Gud is direkte aktiv, Jesus Kristus som Hodet.

"... Kristus er menighetens hode." (Ef 5,23)

som er underordnet Faderen

"Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele verden. Han er avglansen av Hans herlighet og det uttrykte bildet av Hans vesen. Og Han holder alle ting oppe ved sin krafts ord. Da Han ved seg selv hadde gjort renselse for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. Han er blitt så mye høyere enn englene, fordi Han har arvet et mer framstående navn enn dem. For til hvem av englene har Han noen gang sagt: Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag. Og videre: Jeg vil være Far for Ham, og Han skal være Sønn for Meg? Men når Han på ny fører Den førstefødte inn i verden, sier Han: Alle Guds engler skal tilbe Ham. Og om englene sier Han: Han som gjør sine engler til ånder og sine tjenere til en ildslue. Men til Sønnen sier Han: Din trone, Gud, står i evigheters evighet. En rettferdighetens kongestav er Ditt rikes kongestav." (Hebr 1,1-8)

og den er ved Ånden

"Men når Han, sannhetens Ånd kommer, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale ut fra seg selv, men det Han hører skal Han tale. Og Han skal forkynne dere de ting som skal komme. Han skal herliggjøre Meg, for Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne det for dere. Alt det som Min Far har, er Mitt. Derfor sa Jeg at Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne det for dere." (Joh 16,13-15)

som gir ordre, retning og kontrollerer Hans menighet ved Hans ord gjennom utvalgte og kalte tjenere.

"For han var regnet blant oss og fikk del i denne tjenesten." (Apgj 1,17) "For det står skrevet i Salmenes Bok: La hans bolig bli øde, og la ingen bo i den. Og: La en annen ta hans tilsynstjeneste. Derfor må en av de mennene som har fulgt oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra Johannes dåp' til den dagen Han ble tatt opp fra oss, en av disse skal være et vitne om Hans oppstandelse sammen med oss. Og de foreslo to: Josef, som ble kalt Barsabbas, med etternavnet Justus, og Mattias. Og de ba og sa: Du, Herre, som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to Du har utvalgt til å få del i denne tjenesten og apostelgjerningen som Judas misbrukte, så han kunne gå til sitt eget sted. Så kastet de lodd om dem, og loddet falt på Mattias. Og han ble regnet sammen med de elleve apostlene." (v.20-26)

"Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds ord til dere: Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!" (Hebr 13,7) "Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La oss gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere." (v.17)

"Og vi ber dere innstedig, søsken, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmuntrer dere. Dere skal omslutte dem med grenseløs kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre!" (1.Tess 5,12-13)

Vi anser rådgivning og samarbeide menighetene og fellesskapene imellom som både etter Skriften og som nødvendig for oss. "Paulus og Barnabas fikk derfor ikke lite strid og ordskifte med dem. Da bestemte de seg for at Paulus og Barnabas og noen andre skulle dra opp til Jerusalem, til apostlene og de eldste, og legge dette stridsspørsmål fram for dem. Etter at menigheten hadde fulgt dem et stykke på vei, dro de gjennom Fønika og Samaria og fortalte om hedningenes omvendelse, Og med dette budskapet skapte de stor glede hos alle brødrene. Og da de var kommet til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten og apostlene og de eldste. Og de fortalte om alt det Gud hadde gjort ved dem." (Apgj 15,2-4)

Vi tror at Menighetens guddommelige valgte oppgave er å forkynne evangeliet til hver skapning, og undervise dem til å lyde Hans bud. (Matt 28,19-20;Mark 16,15 og Apgj 20,27-28)

Bildet viser inngangspartiet til den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof i England.

Kristen pasifisme, del 1

Kristen tro og pasifisme er et emne jeg har vært opptatt med i mange år. I en tidligere artikkelserie har jeg dokumentert at for de første kristne var det å delta i Romerrikets hær uforenelig med det å være kristen. Det var først etter keiser Konstantin at dette ble endret til det motsatte.

I denne artikkelserien skal jeg presentere noe Myron S. Augsburger har skrevet. Augsburger er en ledende kapasitet når det gjelder dette temaet. Han er professor i teologi ved Eastern Mennonite University, og har tjent som evangelist, pastor og menighetsplanter. Augsberger er en av de ledende ekspertene på anabaptistisk historie. Han har skrevet en rekke artikler, og mer enn 20 bøker. Artikkelen er såpass lang, at jeg deler den opp i flere deler. Den er oversatt av meg.

Jesus sa: "Stikk sverdet tilbake i sliren, for alle som griper til sverdet, skal falle for sverdet." (Matt 26,52) "Men Jeg sier dere: Stå ikke imot et ondt menneske! Men den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til." (Matt 5,39) Det gamle testamentes profet sa: "De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd om til vingårdskniver," (Mika 4,3) en profeti som oppfylles der hvor mennesker tar Kristi vei og Hans Ånd på alvor. Og Kristi vei er best funnet i Hans egne ord.

I Lukas 6 leser vi:

"Men Jeg sier til dere som hører: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som utnytter dere på en ondsinnet måte. Til den som slår deg på det ene kinnet, skal du by fram det andre også. Og den som tar kappen din, skal du heller ikke nekte kjortelen. Gi til hver den som ber deg! Og den som tar fra deg det som er ditt, skal du ikke spørre om å få det tilbake. Og slik som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal også dere gjøre mot dem. Men hvis dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke dere for? For selv syndere elsker dem som elsker dem. Hvis dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hva er det å takke dere for? For selv syndere gjør det samme. Hvis dere låner bort til dem som dere håper å få tilbake fra, hva er det å takke dere for? For selv syndere låner til syndere for å få like mye tilbake. Men elsk deres fiender, gjør godt og lån bort, uten å vente at dere skal få noe tilbake. Og deres lønn skal bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For Han er god mot de utakknemlige og onde. Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far også er barmhjertig. (v.27-36)

I Joh 18,36 sier Jesus: "Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men må er ikke Mitt rike herfra." Og igjen, i Matt 5,9, sier Jesus: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn."

Disse skriftstedene tjener som en referanseramme for diskusjonen om ikkevold og pasifisme.

(fortsettes)

Anabaptistene og brødsbrytelsen, del 1

Det er interessant å merke seg at flere av de tidlige anabaptistiske lederne støttet nattverdens liturgiske sentralitet i gudstjenestefeiringen. Dette er nok for enkelte, som kjenner til den anabaptistiske bevegelsen, kanskje både ukjent og oppsiktsvekkende. I trosbekjennelsen som ble utformet i forbindelse med den store døperkonferansen i Sleitheim i 1527 heter det:

"Brødsbrytelsen er for sanne troende døpte, slike som har èn Gud, èn tro, èn dåp og èn ånd, og er forenet i ett legeme som er menigheten. Kristus er hodet for for menigheten og brødsbrytelsen er et minnemåltid."

Conrad Grebel mente for eksempel at Kristus hadde stiftet Herrens måltid. Dette måltidet skulle holdt, i enkelhet, som et måltidsfellesskap, som et uttrykk for broderlig kjærlighet som han mente skulle karakterisere alle kristne og alle kristne fellesskap.

En annen sentral skikkelse i den anabaptistiske bevegelsen, Michael Sattler, trodde også at nattverden var viktig for å skape menighetens identitet. Han skrev at "nattverden proklamerer hvordan hvordan Kristus gav sitt liv for oss - slik at vi også kan gjøres villige til vår kropp og vårt liv for Kristi skyld, som betyr at vi gir våre liv for våre brødres skyld." (Frank C. Senn: Christian Liturgy: Catholic and Evangelical. Minneapolis, 1997, side 360).

(fortsettes)

Ny blogg om radikal og frimodig forkynnelse av Guds ord

En god venn og kollega gjennom mange år, Arne Borgersen, har startet egen blogg. Det bør mange merke seg! Arne har vært en av pionerene i norsk bønnebevegelse. Det var han som i sin tid grunnla Bønnetjenesten for Norge, og som er vokst til Norges største bønnenettverk. Selv har jeg hatt gleden av å vært styreformann for Bønnetjenesten, og jeg er bidragsyter til Forbederen. Nå har Arne gitt stafettpinnen videre til andre som fronter denne bønnetjenesten. Som den pioner han er har han grunnlagt en ny tjeneste: REvital, et nettverk for menighetens gjenopprettelse og fornyelse. Arne har også tatt initiativet til Nettverket for ledere: "Sammen for sannheten". Jeg er knyttet til begge deler, og håper å kunne tjene disse to nettverkene så langt helsen tillater det.

Bloggen til Arne vil ha fokus på en radikal og frimodig forkynnelse av Guds ord, sann evangelisering og sunn menighetsbygging.

Du finner den her:
http://www.arneborgersen.blogspot.com/

Den er herved anbefalt på det varmeste! Du vil også finne en fast link til denne siden på min blogg, under interessante linker.

På bildet ser du Arne Borgersen forkynne Guds ord i Polen.

Somalias kristne ber oss innstendig om å be for dem

Undergrunnskirken i Somalia henvender seg nå til det internasjonale kristne fellesskapet, og ber om at det bes spesielt for Somalia i forbindelse med årets Ramadam. De ber oss om å be om at de må være trygge. Muslimenes fastemåned er også en måned hvor islamistiske grupper går til angrep på kristne.

De kristne i Somalia er ikke mange. Likevel utgjør de en trussel mot islamistene. Av dem blir de kalt "kriminelle", men hva er deres forbrytelse? At de kommer sammen for å be, lese Guds ord, bryte brødet og fortelle andre om Jesus? "Vi lider fordi vi tror," sier en kristen fra Somalia.

Somalia står på fjerde plass på Åpne Dørers liste over de landene i verden som er blant verstingene i forfølgelsen av de kristne. Landet som ligger på Afrikas Horn, er også et av verdens mest lovløse land. 30-40 prosent av landets innbyggere lever under eksistensminimum.

La oss virkelig huske våre somaliske trosbrødre i bønn i dagene frem til 9. september. Ramadam i år er mellom 11.august og 9. september.

7000 motorsykkelentusiaster fikk høre evangeliet

7000 motorsykkelentusiaster fikk høre evangeliet forkynt, og 1000 tok de første skrittene på troens vei, i forbindelse med 70 års jubileet for det legendariske Sturgis Rally. Sturgis Rally er det største treffet for "bikere" i hele USA.

På bildet ser du pastor Jim Hamilton (til høyre), som er lederen for Dakota Baptist Convention (Sørstatsbaptistene), lede en bønnemarsj gjennom gatene i byen Sturgis. Sørstatsbaptistene hadde laget en egen leir i leirområdet, hvor deltagerne ble tilbudt et sted å sove og god mat. Dette var et godt alternativ for alle motorsykkelentusiastene som godt kunne klare seg uten alkohol, narkotika og fri-sex, som preget det øvrige arrangementet. Gjennom musikk og forkynnelse fikk 7000 deltagere høre evangeliet, og 1000 bestemte seg for at de heretter ville følge Jesus.

For å få dette til stilte mange menigheter opp og hjalp til med matserveringen og sikkerheten i leiren.

Anabaptistenes syn på menigheten, del 1

På den tredje årlige konferansen for Bibelsk disippelskap og felleskap, i Hartville i Ohio, USA, 23.-25 mars i 1964, ble det forfattet en trosbekjennelse for den delen av Mennonitene i USA som har holdt fast ved sin tro og overbevisning og ikke gitt etter for liberale krefter blant Mennonitene. Jeg har nylig studert dette dokumentet, i forbindelse med boken jeg skriver om anabaptistene. Om menigheten heter det:

"Vi tror at menigheten er Kristi kropp, og den består av alle de som gjennom omvendelse til Gud og tro på Herren Jesus Kristus er blitt født på ny og døpt ved en Ånd inn i en kropp.

"For slik som kroppen er èn og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på den ene kroppen er èn kropp, slik er det også med Kristus. For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i èn kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12,,12-13)

Jesus Kristus er menighetens Hode og derfor den øverste og endelige autoritet i Hans menighet.

"Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal ha overhøyhet i alle ting." (Kol 1,18)

"... menigheten som er Hans kropp, fylden av Ham som fyller alt i alle." (Ef 1,23)

Han har betrodd i den lokale kropp av trofaste troende ansvaret til å forme en forsamling, sette opp normen og utøve disiplin i følge de prinsipper som allerede er etablert i Hans ord.

"... Jeg vil bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og Jeg vil gi deg nøklene til Himlenes rike, og alt det du binder på jorden, skal være bundet i Himmelen, og alt det du løser på jorden, skal være løst i Himmelen." (Matt 16,18-19)

"Og hvis han nekter å høre på dem, så si det til menigheten. Og hvis han til og med nekter å høre på menigheten, skal han være som en hedning og en toller for dere. Sannelig sie Jeg dere: Det dere binder på jorden, skal være bundet i Himmelen, og det dere løser på jorden, skal være løst i Himmele. Igjen sier Jegdere: Om to av dere på jorden blir enige om noe de vil be om, så skal det bli gjort for dem av Min Far i Himmelen. For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, deer er Jeg midt iblant dem." (Matt 18,17-20)

"I vår Herre Jesu Kristi navn, når dere er samlet og min ånd er med dere, sammen med vår Herre Jesu Kristi kraft, overgi da den det gjelder, til Satan til kroppens ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu Dag." (1.Kor 5,4-5)

"Men nå skrev jeg til dere at dere ikke skal ha samfunn med noen som kalles en bror, og som lever i hor, eller som er grådig, eller er en avgudsdyrker eller en spotter eller en drukenbolt eller en pengeutpresser, at dere ikke en gang skal spise sammen med en slik person. For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere." (v.11-13)

(fortsettes)

På bildet ser vi medlemmer av den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia.

Våre venner i Arizona er kanskje på flyttefot

Mine anabaptist venner fra Tucson i Arizona, USA er blitt besteforeldre. Isaiah Don ble født 26.juni. Hans far, Patrick, er sønnen til Don og Michi Murphy. Sønnen og hans familie er bosatt i James Valley Colony i Manitoba i Canada, en hutteriansk kommunitet. James Valley er et godt sted for barn å vokse opp. Her lever de trygt og beskyttet. Det var en stor glede for familien Murphy å få være sammen og kunne feire Isaiah Don.

Etter å ha vært der dro Don og Michi til Spokane i Washington, for å besøk en kommunitet knytet til hutterianerne der. Den ligger i Schoonover. Don og Michi opplever at det er ensomt for dem å bo hvor de nå bor i Arizona, hvor de er avskåret fra fellesskap med likesinnede. De ber nå om de skal flytte nordover til en av kommunitetene Hutterianerne har der, og ber oss om å be om at de skal få se hva som er Guds vilje for dem.

På bildene ser vi Don sammen med barnebarnet Isaiah Don. På det store bildet ser vi Michi helt til høyre, sammen med kvinnelige medlemmer av kommuniteten i Schoonover.

Han forfulgte menigheten, så ble han frelst, og søndag ble han døpt

I dag mottok jeg en begeistret meling fra Burma. Pastoren i fribaptistmenigheten Betania Baptistmenighet, som er vår samarbeidspartner i dette landet, kunne fortelle at på søndag kunne de døpe en mann som har forfulgt denne menigheten i lang tid.

Mannen, som var en sterkt overbevist buddhist, har vært en fiende av menigheten. Hver gang noen av menighetens medlemmer har forkynt evangeliet, har han vært der og spottet og sjikanert dem. Denne menigheten driver nemlig med aktivt oppsøkende virksomhet, blant annet dør-til-dør evangelisering.

Men for kort tid siden fikk mannen et radikalt møte med Jesus, og ble frelst. Søndag ble han døpt. Det er fantastisk å oppleve slikt, og det burde fryde en hver som leser dette!

I januar skal menigheten arrangere sin aller første bibelkonferanse. Jeg er invitert til å være der som taler, men det er nok umulig å få til. La oss huske på mannen som ble frelst og døpt, i våre bønner. Og husk også denne menigheten som har måttet tåle mye for Jesu navn skyld. Pastoren, som vi av sikkerhetsmessige årsaker ikke kan oppgi navnet på, er blitt slått og mishandlet av myndighetene en rekke ganger for sin tro.

Å be når man kommer sammen

Disse tre søndagene i august har jeg vært sammen med kristne fra ulike nasjoner i bønn. Nå burde det være selvsagt at kristne ber sammen, når de kommer sammen, men slik er det ikke. Norske kristne er ikke spesielt flinke til å benytte anledningen til å be, når de er sammen med andre.

To av disse søndagene har jeg og mitt reisefølge vært invitert hjem til noen av medlemmene av Den internasjonale baptistkirken i Sandvika. Ved begge anledningene har vi avsluttet det hyggelige måltidsfellesskapet med bønn. Den første søndagen var de som var samlet rundt bordet fra Nepal, Skottland, Frankrike og oss to fra Norge. Forrige søndag var vi i et annet koselig hjem, og der var i samlet en liten gruppe fra Estland, Moldova, Litauen, Hvite-Russland og tre fra Norge. Det ble bedt inderlig til Gud begge stedene, og dette berørte meg så sterkt. Det var det naturligste av all verden det som skjedde disse to søndagene. Den første søndagen blant vennene i Sandvika var også preget av bønn. To av vennene våre som var der - og som er aktivt med i denne menigheten - responderte umiddelbart med: "Dette må vi be til Gud for...", - når jeg delte litt om vår hjemmesituasjon. Hvilket godt forbilde denne menigheten er!

Jeg ble sittende å tenke hjemover i bilen nå på søndag: Det er ikke så ofte jeg møter en slik hengivenhet til bønn, som jeg har møtt de siste tre søndagene, i en og samme menighet. Ikke blant norske kristne. Vi er veldig flinke til å snakke om været, om ferier, om barna, om jobben. Men be, ikke så ofte sammen.

En god venn av meg, som var mitt reisefølge til Sandvika på søndag, har nettopp vært i Ukraina sammen med sin kone. Der møtte de ukrainske baptister, og var sammen med dem noen dager. De kom begeistret hjem og fortalte om alle bønnesamlingene på kne for Gud. Alle møter med mennesker ble gjort om til en anledning for å be sammen! På kne.

Vi har sannelig noe å lære av andre, vi nordmenn!

Vi kan også lære av dette: "Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apgj 1,14)

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn..." (Apgj 2,1)

Spurgeons advarsel

Sykdom har gjort at jeg har tilbrakt tiden i senga etterat jeg kom hjem fra Sandvika søndag. Tiden har jeg blant annet bruk tilt å lese på nytt pastor Ulf Magne Løvdahls bok "Åndens sverd", som alle som er glad i sin Bibel burde lese! I denne boken har Løvdahl gjengitt noe som Charles Haddon Spurgeon har skrevet om Guds ord, og som har stått på trykk i Sword and Trowel i 1888. Bladet utgis fremdeles, og er et blad jeg leser med stor interesse. Jeg gjengir her artikkelen, slik den er oversatt i Løvdahls bok:

Ethvert motiv som kan begrunne en endring av Guds ord fra menneskehånd, har blitt beskrevet i Bibelen. Denne viser oss at Gud fra første stund var klar over hvilken mottagelse Hans sannhet ville få. På samme måte som dette er en instruks til de troende er det også ydmykende for dem som elsker moderne 'lommekniv-kritikk' - dem som kutter sannheter bort fra Guds ord.

Tendensen til å endre Guds ord er MENNESKELIG. Dette kommer til uttrykk i den første religiøse samtalen som er nedtegnet. Denne guddommelige røst hadde befalt: 'Du skal ikke spise av det.' Men menneskelige stemme la til: 'og ikke røre den.' 1.Mos 2,17 og 3,3. Menneskene endret på Guds sannhet og denne endringen var en forløper til fallet.

Behovet for å endre Guds ord er FARLIG. I ødemarken sa Herren selv: 'Dere skal ikke legge noe til det ord Jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra.' 5.Mos 4,2. De land de rykket fram for å innta hadde for lenge siden kastet bort troskapen mot sin skaper, og den minste tendens til å stille spørsmål ved eller endre Guds ord, vil føre til det samme forfall for Guds folk.

Den handling det er å endre Guds ord er SYND. 'Alt Guds ord er rent' og den som setter seg opp i mot dette ved å endre på noe, setter seg opp mot Den Allvitende. Bare vanhellige sinn vil prøve på dette.

Ønsket om å endre Guds ord viser SVAKHET. Jeremia hadde fått et forferdelig budskap, og han hadde medfølelse med sitt eget folk. Dette så Herrem, og i ord som ikke kunne misforstås sier Han til profeten: 'Tal alle de ordene jeg befaler deg å tale til dem. Hold ikke tilbake et eneste ord.' Jer 26,2- Dersom noe av Guds ord holdes tilbake mistes også noe av kraften, og resultatet blir usikkert. Autoriteten, kraften, meningen, det oppsiktsvekkende i Guds sannhet må bli bevart i sin helhet for at Guds hensikt med ordet skal kunne nå fram.

Ambisjonen om å endre Guds ord er FARISEISME. Å bryte Guds perfekte lov ved å endre eller legge til våre egne ord, for så å forkynne dette som Herrens ord er virkelig forferdelig. Matt 5,19-20. 'Slik har dere satt Guds bud ut av kraft ved deres egne forskrifter. Hyklere! ... Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære. Matt 15,6-9. Den fariseiske ånd umuliggjør lydighet mot den suverene Guds lære.

Den sterke trangen til å endre Guds ord er FORBANNET. Åp 22,18-19 burde leses med frykt og beven. Gjennom alle tider har Gud advart mennesker mot slik kriminalitet. Han er en sjalu Gud, og har bestemt seg for å besøke dem som våger å endre Hans endelige og fullkomne åpenbaring med sin straff.

Gud bevar oss fra denne moderne kriminalitet.

900 deltok på minnesamværet for anabaptisten Glenn Lapp - myrdet i Afghanistan

900 mennesker hadde funnet veien til Bright Side Baptist Church i Lancaster, Pennsylvania søndag ettermiddag for å minnes Glenn D. Lapp, øyelegen som ble myrdet i Afghanistan forleden.

Det var familien som ønsket en sammenkomst i kirken for "å feire Glenn Lapp's liv. Minnesamværet ble ledet av hans foreldre Marvin og Mary Lapp, hans brødre, Ernie og Larry og hans tre nevøer og nieser.

Det var et veldig sterkt vitnesbyrd Glenn Lapp har etterlatt seg. De fremmøtte minnes en mann med et stort hjerte, som virkelig brydde seg om sine medmennesker. Derfor gav han også så mange år av sitt liv for å hjelpe de som virkelig trengte hans hjelp blant de fattigste av de fattige i Afghanistan.

Men de minnes også en mann som har full av liv, som synes det var topp å ta motorsykkelen sammen med et søskenbarn og reise tvers over det amerikanske kontinentet. Han elsket bluegrass musikk, og det ble også spilt mye under minnesamværet. Latteren satt løst hos Glenn, og dette minnesamværet var da også preget av både latter og gråt. Og gode minner.

Glenn Lapp ble bare 40 år. Han var mennonite, og arbeidet for Mennonitenes sentralkomite.

Du kan lese mer om minnesamværet her:

http://articles.lancasteronline.com/local/4/277540

Norea radio med nye evangeliseringstiltak

Takk Gud for Norea radio! Fra nyttår starter de opp Internettkirken. Målgruppen er mennesker i aldersgruppen 20-39 år. Disse skal nås med evangeliet gjennom internett, og få hjelp til å finne et godt kristent fellesskap. Mer enn ni av 10 i denne aldersgruppen bruker nemlig tid på internett hver dag.

Gjennom internettkirken iKirken.no skal man fokusere på evangelisering og kristen opplæring. Legge til rette for dialog med nettbrukerne, og vise vei til en bibelgruppe eller menighet i nærheten. De som deltar i iKirken.no vil også få tilbud om taler på video og studieopplegg til bibelgrupper.

I presentasjonsbrosjyren skriver Norea Mediemisjon at internettkirken vil være en åndelig matstasjon for noen, og et første møte med Jesus og kristne for andre.

La oss be for dette viktige evangeliseringstiltaket. Det lages også en introduksjonspakke til de som er nye på himmelveien. Denne startpakken inneholder bibelsk veiledning og noen gode råd med på veien, en DVD med vitnesbyrd og gode råd fra andre som allerede har tatt de første stegene på veien sammen med Jesus, og en kort og enkel innføring i hva det vil si å være en kristen.

Johannes - han som Jesus elsket, del 6

Korset er utgangspunktet for alt sant kristent fellesskap. Det er ved korsets fot vi må møtes. For ved korser læer vi at som vår korsfestede Herres disipler, så er vi ikke alene. Vi er knyttet til hverandre. For det er her vi alle møtes, vi må til korset med vår synd, og her møtes vi som likemenn. Her er det ingen forskjell på oss. Her møtes helgener og syndere. Vi er alle en del av korsets fellesskap.

På korset skaper Jesus et helt nytt fellesskap. Vi ser det i det som skjer mellom Jesus, Hans mor og Johannes.

"Da nå Jesus så Sin mor og den disippel som Han elsket, stå der, sa Han til Sin mor: Kvinne, se der er din sønn! Deretter sa Han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg."

Ved korset er vi både enkeltstående individer - i den forstand at her står vi alene innfor Herren - men vi knyttes også sammen som kirke. Og vi velger ikke hvem vi har fellesskap med. Det er Herren som knytter oss sammen. De som sto ved Jesu Kristi kors var alle forskjellige, men ved korset finner de inn til hverandre, for her ser vi vår egen synd og våre egne skrøpeligheter, og ser hvordan vi trenger hverandre.

Ved sin død knytter ikke Jesus bare oss sammen med seg, men også med hverandre. Om dette er utgangspunktet, hvor mye lettere vil da ikke fellesskapet mellom oss være?

Norge trenger nye menigheter

* Stor nedgang blant Frie Evangeliske forsamlinger.

* Pinsebevegelsen opplever tilbakegang.

Dette er de harde fakta som preseteres i Dagen/Magazinet lørdag. Magnar K. Karlsen, som er pinsebevegelsens representant i DAWN Norge, mener at norsk pinsebevegelse mangler reell visjon når det gjelder menighetsplanting, og frykter en langvarig tilbakegang om man ikke "får menighetsplantingen inn i sentralnervesystemet"!

Karlsen etterlyser en nasjonal strategi for menighetsplanting. Slik det fungerer i dag er det bare noen få individer som har initiativ til nyplantinger, og de som gjør det opplever mistenksomhet i begynnerfasen. Magnar K. Karlsen har også et annet viktig poeng:

"Tradisjonelt har vi foretrukket kampanjer istedenfor å gjøre det Gud har bedt oss om, nemlig å etablere og multiplisere trosfellesskap der det gjøres disipler. Alle kronene vi har er vi brukt på kampanjer som har gitt oss lite avkastning i det lange løp."

Og tallenes tale er klar og tydelig:

Blant norske pinsemenigheter teller 70 av forsamlingene som er plantet før 1960 mindre enn 50 medlemmer.

I dag trengs det pionerer som arbeider målbevisst og strategisk for å re-evangelisere Norge! Vi trenger slike som Akvilas og Priskilla som kom til et sted, tok opp arbeid der, trente disipler og plantet en forsamling. Når så var skjedd dro de videre til nye steder og gjorde det samme om igjen.

Vi trenger nye menigheter! Spørsmålet er bare om vi har nød for mennesker og deres frelse?!

Den Hellige Ånd bor i oss

I dag lar jeg Watchman Nee (bildet) få ordet. Hans utgangspunkt er 1.Kor 6,20:

"Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til."

Det var hundrer av telt i Israels leir, men det var ett av dem som var forskjellig fra alle andre. I de vanlige teltene kunne du gjøre hva du ville, spise eller faste, arbeide eller hvile, være glad eller alvorlig. Men dette andre teltet innbød til ærefrykt og respekt. Når du nærmet deg det, gikk du umerkelig litt saktere, og når du sto rett framfor det, bøyde du hodet i alvorlig stillhet.

Hva var det som var så spesielt med dette teltet?

Til det ytre synes det å være laget av høyst vanlig materiale, men inne i det fantes den levende Guds herlighet og velsignelse.

"Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd?"

Har den alvorlige kjennsgjerning gått opp for oss, at ved den nye fødsel, da gjorde selve Gud vårt hjerte til sin bolig?

70 år i radikal etterfølgelse av Jesus

I går kunne den økumeniske kommuniteten i Taize feire 70 år med radikal overgivelse og etterfølgelse av Jesus.

Taize ble grunnlagt i september 1940 av Roger Louis Schutz-Marsauche, i Sveits, senere kjent som bror Roger. Roger Louis Schutz hadde en sterk lengsel etter å leve et liv i tråd med Guds ord, og begynte en søken etter ulike uttrykk for kristent liv. Han skaffet seg et lite hus i den lille landsbyen Taize, som ligger nord for Cluny. Dette huset ble hjemmet til det som skulle bli kommuniteten Taize. I 1941 hadde bror Roger produsert de første brosjyrene hvor han satte ord på ulike sider av et Kristus-sentrert fellesskapsliv. Disse brosjyrene ble fanget opp av to unge menn, senere av en tredje og i løpet av årene som fulgte ble de fulgt av flere. 1.påskedag 1949 hadde syv brødre gitt seg til et liv i etterfølgelse av Kristus i enkelhet og fellesskap. Brødrene skulle være sølibatære. Brødrene har både reformert, katolsk og ortodoks bakgrunn. Kjerneordet for deres liv er Jesu bønn i Joh 17: "at de alle må være ett."

I går ble 70 års jubileet feiret med en minnegudstjeneste i den lille franske byen. I den forbindelse har kirkeledere fra ulike konfesjoner sendt sine hilsener. Flere av de som hilset kommuniteten, minnes grunnleggeren, bror Roger, som ble myrdet i 2005. En av de som hilste var pave Benedict.

Det var også hilsener fra patriark Bartholomeus av Konstantinopel, patriark Kirill av Moskva og erkebiskop Rowan Williams av Canterbury.

Kommuniteten i Taize har i løpet av disse 70 årene fått stor og viktig bretydning for tusenvis av mennesker.

Jeg skal komme tilbake med mer stoff fra 70 års jublieet ved en senere anledning.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=221872

Johannes - han som Jesus elsket, del 5

Jesus fant ingen trøstere i sin dødsangst, men Johannes er en av de få trofaste som blir stående ved korset. I Salme 69, som handler om Messias og Hans lidelse, leser vi:

"Du kjenner spotten jeg får, min skam og min vanære. Fram for Deg står alle mine motstandere." (v.20)

Peter fornektet sin Herre, Johannes følger Ham inn i lidelsen. Han stiller seg ved siden av korset. Vi leser om alle de som sto og så på korsfestelsen på avstand, men Johannes er blant de som står tett ved siden av Jesus. Selv i denne time av usigelig skam og djupeste lidelse.

"Men ved Jesu kors sto Hans mor og Hans mors søster, Maria, Klopas kone, og Maria Magadalena. Da Jesus så at Hans mor sto der, sier Han til sin mor: Kvinne, se, din sønn! Så sier Han til disippelen: Se, din mor! Fra denne stund tok denne disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,25-27)

Hva får Johannes til å bli stående ved siden av Jesus i Hans lidelse og død?

Trolig var det på grunn av alt det Johannes hadde opplevd med Jesus, Jesus var blitt hans livs store kjærlighet. Jeg spør meg selv: Går jeg sammen med Jesus inn i Hans lidelsesfelleskap?

"for at jeg skal kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse OG SAMFUNNET MED HANS LIDELSER ved at jeg blir likedannet med Hans død.." (Fil 3,10)

Hvem snakker om dette? Jo, vi vil alle kjenne Ham og vi vil alle kjenne kraften av Hans oppstandelse, men vil vi dele lidelsesfelleskapet med Ham? Om vi vil gå den veien, kommer vi ikke utenom korset. Da må vi stå tett ved siden av Jesus og Hans kors.

På ikonet ser vi Johannes og hans disippel Prochoros.

De første kristnes nattverdpraksis, del 3

Som jeg nevnte i forrige artikkel vil jeg nevne hva vi finner om nattverden i Didache eller De tolv apostlers lære, et skrift som var godt kjent i Oldkirken. Det blir blant annet omtalt i Eusebius' velkjente kirkehistorie fra ca 325. Didache ble benyttet av flere av kirkefedrene, blant annet Klemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasius (ca 367). For Østkirken er dette skriftet et av de viktigste håndbøkene som regulerer de kirkelige ordningene.

"På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brød og holde takkebønn etter at dere først har bekjent deres synder, slik at deres offer kan være rent," heter det i v.14.

I vers 9-10 finner vi beskrevet nattverdbønner og hva som skjedde etter at nattverden var delt ut:

"Når det gjelder nattverden, skal dere fremsi takkebønn på følgende måte:

Først for kalken: 'Vi takker Deg, vår Far, for Din tjener Davids hellige vintre som Du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet.'

Dernest for brødet: 'Vi takker Deg, vår Far, for livet og kunnskapen som Du har latt oss kjenne gjennom Din tjener Jesus. Deg være ære i evighet!'

Likesom dette brutte brød en gang var spredt ut over fjellene, men er blitt samlet og gjort til ett, så la Din kirke samles fra jordens ender inn i Ditt rike. For Din er æren og makten ved Jesus Kristus i evighet.

La ingen spise eller drike av deres nattverd unntatt de som er døpt til Herrens navn. For også med henblikk på dette er det Herren har sagt: Gi ikke hundene det hellige. (Matt 7,6)

Når dere er blitt mette, skal dere fremsi takkebønn på følgende måte:

Vi takker Deg, hellige Far, for at Ditt hellige navn, som Du har latt bo i våre hjerter, og for kunnskapen og troen og udødeligheten som Du har latt oss kjenne gjennom Din tjener Jesus. Deg være ære i evighet! Du, Herre, hærskarenes Gud, har skapt alt for Ditt navns skyld, og Du har gitt menneskene mat og drikke til å glede seg ved, for at de skulle takke Deg. Men oss har Du i nåde gitt åndelig mat og drikke og evig liv ved Din tjener. Fremfor alt takker vi Deg fordi Du er mektig. Deg være ære i evighet!

Herre, kom Din kirke i hu, så Du frir den ut fra alt ondt og fullender den i Din kjærlighet. Samle den kirke Du har helliget, fra de fire verdenshjørner inn i Ditt rike, som Du har gjort i stand for den. For Din er makten og æren i all evighet. La nåden komme og denne verden forgå! Hosianna, Davids Gud! Om noen er hellig, la ham komme! Om noen ikke er det, la ham vende om! Marana-ta! Amen.

Men profetene skal dere gi anledning til å holde takkebønn så mye de ønsker."

(fortsettes)

De første kristnes nattverdpraksis, del 2

Det finnes en skildring av Justin Martyr (bildet), fra midten av det andre århundre, som forteller oss hvordan nattverden ble feiret i den tidlige kirken:

"På den dagen som kalles søndag ble en samling holdt på et sted hvor alle i byen og landområdene omkring kunne være, og apostlenes beretninger og profetens skrifter ble lest så lenge tiden tillot. Så, når leseren har sluttet, holder presbyteren en tale hvor han formaner og oppmuntrer oss til å etterfølge det vi har hørt. Så står vi alle opp og oppsender bønner, og som vi har sagt tidligere, når vi har fullført våre bønner, frembringes brød, vin og vann, så frembringer presbyteren bønner og takksigelser som best han kan, og de tilstedeværende svarer med "Amen", og elementene som takksigelsen er sagt over deles ut, og alle tar del. Diakonene bringer det hjem til de som ikke er tilstede. Og de rike som ønsker å gi gir slik han selv velger, og det som er samlet inn oppbevares hos presbyteren. Han hjelper foreldreløse og enker, og de som er syke eller av annen grunn er trengende, de som er i fengsel eller som er på gjenomreise, han tar hånd om alle som har behov."

Det er mye spennende å legge merke til her, men først og fremst kan en merke seg at nattverdmåltidet allerede nå er løsrevet fra måltidsfellesskapet. Justin Maryr er født ca år 100 i Flavia Neapolis, nåværende Nablus. Han dør 65 år senere, i Rom. Vi vet at han ble en kristen i 30 års alderen etter å ha lest Bibelen og etter å ha blitt inspirert av de kristne martyrenes historie.

Denne beskrivelsen av den kristne nattverdfeiringen er derfor en av de tidligste beskrivelsene vi har, ved siden av det som vi finner hos Didache, eller De apostlers lære. Vi skal se litt nærmere på dette i neste artikkel.

Ung anabaptist utfordrer oss til å tenke på gruvearbeiderne i Guatemala

Juan Raul Junay (bildet), 25, blir aldri lei av å snakke om kanadiske gruvekompanier berører livene til bøndene i Guatemala, hans hjemland.

"Disse selskapene gir folk arbeid, men på lang sikt ødelegger de livsgrunnlaget vårt, sier Junay.

Juan Raul Junay, som kommer fra Guatemala City, returnerer nå til hjembyen. Han har arbeidet et år ved Canadian Foodgrains Bank i Winnipeg, som er en del av mennonitenes sentralkomite's internasjonale utvekslingsprogram. I den tiden Junay har arbeidet for Canadian Foodgrains Bank har han talt ved hele 60 offentlige møter i Manitoba, Saskatchewan, Alberta, Ontario, New Brunswick og Prince Edwards Island.

"Det er ikke noe ondt forbundet ved det å arbeide i gruvene, men det må bli flere reguleringer som vil gjøre arbeidet mindre destruktivt," mener den unge mannen fra Guatemala.

Det har gjort sterkt inntrykk på 25 åringen å møte mennoniter i Canada som driver med jordbruk, og han synes han har lært mye av dem. Nå vil ha ta med seg lærdommene tilbake til hjemlandet. Men kanadiske mennoniter har også lært mye av Junay. Det er et håp at man gjennom slike utvekslingsprogrammer kan lære mer om hverandres dagligliv og de ulike utfordringer man står overfor, og hvordan man kan bedre levekårene for mennesker i land som Guatemala.

Nye opplysninger om Watchman Nee's siste leveår, del 3

12. april 1972 hadde Watchman Nee (bildet) sittet 20 år i fangeleir. Datoen for hans løslatelse var for lengst satt, og det var gått lang tid over den fastsatte tiden. Kina var på høyden av Kulturrevolusjonen, og det var ikke tiden for at en mann som var så hatet kunne få tillatelse til å komme tilbake til samfunnet.

Til tross for hans svært svekkede helse, ble Watchman Nee overført til det fryktede Baimaoling fengsel- og arbeidsleir i Anhui-provinsen. Dette forferdelige stedet skulle bli Watchman Nee's siste oppholdssted på jord. På denne tiden led Nee av angina pectoris og ble svakere for hver dag som gikk.

Det til tross - han skriver til sin søster i Beijing og forklarer at selv om helsen var dårlig - "overgår den indre glede alt!" I et annet brev skrev han: "Jeg lengter inderlig etter å vende hjem til mine slektninger og være med dem, slik løv faller ned treets røtter, jeg søker mitt endelige hvilested."

Kort tid etter, 30.mai 1972, fikk denne Herrens tjener sitt ønske oppfylt og reiste hjem til den Herre han elsket så høyt. Tidligere denne dagen hadde fengselsmyndighetene erkjent at Watchman Nee trengte umiddelbart legehjelp på grunn av hans hjertelidelse, og hadde lagt ham på en traktorhenger! På denne hengeren skulle de så frakte ham de 19 kilometerne til fengselssykehuset! Men fangen var alt for svak til å kunne fraktes på en humpete fjellvei, og traktorhengern egnet seg ikke til å frakte en så svak fysisk person. Men de forsøkte likevel, og Nee døde underveis.

Det kom ingen offisiell uttalelse i forbindelse med Watchman Nee's død. Den 69 år gamle Nee ble kremert av fengselsmyndighetene 1. juni 1972.

Hans fiender ble likevel ikke tause etter Nee's død. Ryktene gikk. Og ryktemakerne var både Kommunistpartiet og Tre-Selv-Kirken. De gikk blant annet ut på at Nee skulle ha fornektet sin tro i fangeleiren. Men ryktet ble avslørt som løgn da hans niese mottok de få eiendelene Nee hadde. Under putetrekket fant hun en liten håndskrevet lapp hvor det stod:

"Kristus er Guds Sønn. Han døde som menneskehetens Forløser, og stod opp igjen fra de døde etter tre dager. Dette er det aller viktigste faktum i verden. Jeg skal dø i tro på Jesus Kristus. Watchman Nee."

Lenge etter hans død begynte det å komme vitnesbyrd fra mennesker som hadde sittet fengslet sammen med ham. De kunne fortelle om den innflytelsen som Watchman Nee hadde hatt på dem. Wu Youqi var en av disse. Han hadde sittet 20 år i fangeleir, og delt noen år samme celle som Nee. Han sa: "Det var måten han levde på som gjorde så inntrykk på meg. Jeg ble ingen troende på grunn av det han sa, men på grunn av måten han levde på. Watchman Nee's karakter var annerledes."