Når livene våre preker om hvem Jesus er

Gabriel Dionysiatis (bildet) var i 40 år åndelig veileder og abbed for The Holy Monastery of Dionysiou på Athos. Fader Dionysiatis, som levde i årene 1886-1983), er blitt kalt "abbedenes abbed i det 20 århundre". I en artikkel skrevet av Constantine Cavarnos som omhandler presten som åndelig far (The Priest as Spiritual Father. Belmont. Massachusetts: Institute for Byzantine and Modern Greek Studies), siteres fader Dionysiatis på noe som har opptatt meg veldig lenge. Han sier:

"Hellighet vist i livet er den beste måte å forkynne på!"

Det minner om et uttrykk av Johannes Chrysostomos:

"Et godt eksempel er bedre enn tusen prekener."

Jeg er av den overbevisning at vi mer enn noensinne trenger hellige menn og kvinner! Med det mener jeg levende eksempler på sann tro levd ut i hverdagslig liv. Et liv som ikke leves i tråd med det som en forkynner ødelegger budskapet, uansett hvor velformulert det er. Jeg blir kvalm av disse amerikanske forkynnerne som strør om seg med penger, flotte biler og hus. Og som mener det skal være slik fordi det er et eksempel på at Gud velsigner dem.

Gi meg heller et menneske som har levd i kamp med sitt eget kjød, som lever i forsakelse og tro, som har gjort det til sitt kall å bli Kristus lik! Det mennesket vil jeg gjerne lære av.

Skal vi bli mennesker som blir lik Kristus, må vi tilbringe mye tid sammen med Kristus.

Da kan det hende vi ikke har tid til annet.

Kampen for den overleverte troen, del 1

Det er forrykende spennende å lese om kampen for den overleverte troen! Judas skriver jo i sitt brev: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert." (Jud v.3) Og det er tydelig at de kristne i de første århundrene var svært opptatt av å finne fram til sannheten i alle teologiske spørsmål.

I dag hvor relativismen er fremtredende er det jo så mange slags sannheter, og det aller meste synes å bli godtatt - men for den unge kirken var det kun èn sannhet. Sannheten måtte være èn, ganske enkelt fordi sannheten var en person, Jesus Kristus. "Jeg er sannheten ...", erklærer Han i Joh 14,6.

Den tidlige kirken følte seg forpliktet på å være sannhetssøkende. Derfor la de Guds ord til grunn og den innsikt de hadde fått gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, og den tradisjonen som vokste fram, til å formulere troen slik at den ble bindende for dem alle.

De syv økumeniske kirkemøtene - eller konsiliene - drøftet tidens brennende spørsmål og satte ord på det som er en felles plattform for Den udelte kirkes lære.

I dag er det helt andre holdninger som kommer til syne enn den enhet som fantes i den tidlige kirken. Nå gjelder det visst å godta det meste, og da vesentlig på et følelsesmessig grunnlag. Det er spesielt å høre mennesker si: "Dette er ikke den kirke jeg vil ha!", for det viser hvor langt unna originalen vi er kommet. Spørsmålet om sannhet settes til side - i toleransens navn. Man følger private ønsker og tidens trender, og det kristne fellesskapet brukes mest når en har behov for det.

For meg personlig har det betydd mye å lande i den overleverte tro, slik vi kjenner den fra apostlene. Den har vist seg å tåle tidens herjinger og er blitt stående klippefast. Takket være at noen våget å ta et oppgjør med den første tidens forsøk på å fjerne seg fra det som en gang for alle er blitt overgitt oss, og satt originalen ned på papiret. Så vi ikke behøver å være i tvil.

I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hva de syv økumeniske kirkemøtene kom frem til.

(fortsettes)

Behovet for den langsomme, daglige lesningen av Guds ord

I dag møter disse ordene fra profeten Jeremia og den hellige Gregorios av Nazianz (ikonet) meg:

"Jeg fant Dine ord, og jeg åt dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved Ditt navn, Herre, hærskarenes Gud." (Jer 15,16)

"For meg er Guds ord blitt som honning; jeg roper ut for kunnskapens skyld, jeg hever stemmen for visdommens skyld."

For egen del legger jeg til dette:

Vi trenger den daglige, langsomme lesningen av Skriftene. Fra den næres troen, gjennom den blir vi kjent med Gud, og under Åndens veiledning avdekkes mysteriet, som er Kristus - Gud kommet i kjød.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 8

Her følger et nytt godt råd for hvordan du tar kloke avgjørelser som samstemmer med Guds vilje:

8. Ikke ta avgjørelser når du er sliten og mismodig.

Når vi er slitne, mismodige og går gjennom store prøvelser, så er ikke dette tiden for å ta viktige avgjørelser, eller å forandre på ting som har vært. Guds ord forteller oss at "alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen." (Fork 3,1) I disse fasene er det best å forholde seg i ro og hvile. Det er lett å ta feil av veien og ta forhastede beslutninger. Guds ord sier oss at den som tror, haster ikke, jfr Jes 28,16. Av og til synes det som om Gud har allverdens av tid, og vi tror vi har svaret, og ønsker gjerne å fortelle Gud dette! Men Gud eier all visdom og all forstand. Hans tidsbegrep er annerledes enn vår.

Når vi har fått hvilt og funnet kreftene igjen, kan vi be Gud om visdom. Den har Han nemlig gitt løfter om å gi oss:

"Men hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud. Han som gir alle, rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham." (Jak 1,5)

(fortsettes)

Kristus og den menneskelige frihet

Jeg holder på å lese Fjodor Dostojevskij igjen, og kom til å tenke på noe den russiske religionsfilosofen Nikolaj Berjajev (bildet) skrev om Dostojevskij og dennes forståelse av begrepet frihet. For de av dere som er interessert så finnes det en svært god bok av Berdjajev (1874-1948) på svensk som heter "Om Dostojevskij", utgitt på Artos bokförlag i 1992. Nikolaj Berdjajev var en av de store skikkelsene blant de russiske religionsfilosofene, men ble i 1922 utvist av Russland på grunn av tanker om frihet. I nyere tid har Berdjajev fått en ny rensessanse, og spesielt etter kommunismens fall. Hans bok "Historiens menig" er absolutt verd å lese. Men her er det jeg tenkte på:

"Den ateistiske har alltid bebreidet kristendommen for at den ikke har gjort menneskene lykkelige, for at den ikke har gitt dem fred og mat. Men når kristendommen ikke har gjort menneskene lykkelige, ikke har gitt dem fred eller mat, er det fordi den ikke har ønsket å øve vold mot menneskeåndens frihet, fordi den henvender seg til menneskets frihet og derfra venter oppfyllelse av Kristi ord. Det er ikke kristendommen som er skyld i at menneskeheten ikke har villet oppfylle dette ord og har sviktet det: Skylden ligger hos mennesket, ikke gudmennesket."

Kontinuitet og døgnfluer

Se nøye på dette bildet! Det sier noe om kontinuitet. Den hellige Makarios den store's kloster er et av Egypts eldste. Det er grunnlagt i år 360 etter Kristus i Wadi Natrun, omlag 100 kilometer fra Kairo. Her har det vært feiret gudstjeneste, bedt bønner og sunget lovsanger kontinuerlig siden! Munken på bildet hører med blant noen av munkene som er der i dag.

Jeg kom til å tenke på dette i dag, etter at jeg hørte om noen som sa at vi i dag, har sett så mye mer, enn de som levde i århundrene etter Kristus, og at vi forstår mer, og har djupere innsikt enn dem. Jeg tenker at de som tenker slik har en overdreven tro, på det moderne menneskets innsikt, og at noe av det vi driver med er for døgnfluer å regne. Noen ser også ut til å tro at den moderne menigheten de er en del av er den eneste som har sett noe av verdi, og av Åndens gaver.

For meg finnes det en djup trøst og tilfredshet i dette at man kan stå i en kontinuerlig strøm av liv tilbake til den Kirke som Ånden ble utøst over på pinsefestens dag. Hvilken velsignelse som finnes i dette! Det har levd mennesker før oss som har tenkt, skrevet, bedt og arbeidet og kommet frem til erkjennelser vi bare skraper på overflaten av.

Min tro og mitt ståsted

For noen dager siden skrev jeg en artikkel på bloggen om Den romersk-katolske kirke og min tro. Det førte til noen interessante samtaler på Facebook. I forbindelse med disse samtalene har jeg følt et behov for å komme med noen presiseringer, for kanskje å klargjøre mer hvor jeg befinner meg i det kirkelige landskapet. Det er visst stadig noen som lurer. :D

Mitt utgangspunkt er Jesu inderlige bønn, slik den er gjengitt hos Johannes: "Jeg ber om at de alle må være ett, slik som Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at de alle må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg." (Joh 17,21)

Dette er et kjerneord i min tro og overbevisning. Derfor gleder jeg meg over å få være sammen med trossøsken fra ulike konfesjoner. Jeg har lært mye, og har fremdeles mye å lære i møte med andre kristne, både av deres erfaringsliv med Kristus, og av deres teologiske refleksjoner over det troens mysterium som apostelen Paulus skriver om i sine brev. Derfor deler jeg fellesskap med kristne fra mange sammenhenger: ortodokse, katolikker, metodister, lutheranere, pinsevenner, baptister, anglikanere, koptere. Jeg har ingen problemer med å respektere at vi har ulike syn på en del ting, og når jeg besøker sammenhenger som har et annet syn enn meg, så taler jeg kun om det som forener oss i troen på Jesus Kristus.

Mange års studier har skapt en djup lengsel hos meg etter Kirken, slik den fremstod mens den ennå var udelt, og før det store skisma i 1054. Det er slik denne Kirken har uttrykt sin tro, gjennom sitt credo: Bekjennelsen fra Nikea 325 og Konstantinopel 381 og de syv økumeniske kirkemøtene, som utgjør min tro.

I Trosbekjennelsen uttrykker vi at vi tror på èn Gud, som er èn av vesen, men er tre personer: Gud Fader, Gud Sønn og Gud Hellig Ånd. Derfor kalles Han også Den Hellige Treenighet. Videre bekjenner vi oss som medlemmer av Den apostoliske kirken, som vi er blitt forenet med gjennom dåpen. Kirken er èn, fordi den har som eneste grunnvoll og eneste hode, Jesus Kristus, og den er hellig, for den er Kristi hellige kropp og fordi Helligånden bor i den. Den er allmenn - eller katolsk - fordi den strekker seg over hele verden. Jeg tror også at den både er jordisk og himmelsk. De som har vandret bort fra det jordiske livet, har flyttet over fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del.

Som en konsekvens av at jeg tror på kirken som fantes før det store skisma, betyr det at mitt syn på eukaristin er på linje med den ortodokse kirkes. I nattverden får den kristne del i Kristi legeme og blod, forenes legemlig og sjelelig med Ham, og får derigjennom del i det evige liv.

Så spør noen stadig vekk om mitt syn på ikoner. Til dette kan jeg svare: Ikonene er synlige bilder av Guds usynlige nåde og vedvarende, usynlige nærvær. Det er en utbredt misforståelse at noen tilber ikoner. Det er mulig at noen gjør det, men det er ikke Kirkens lære. Man ærer dem fordi de er uttrykk for de som er fremstilt på ikonene. Det er en vesentlig forskjell. Jeg vil senere utdype dette i en egen artikkel, siden mange har spørsmål rundt dette.

Så spør noen hvorfor jeg er baptist. Til dette kan jeg svare: Det er i denne sammenhengen vi - min kone og jeg - kom etter å ha vært en del av et husmenighetsfellesskap i 10 år. Jeg ble senere ordinert til pastor i Det norske baptistsamfunn, og har betjent to av dette kirkesamfunnets menigheter. De senere årene har min tjeneste som forkynner vært mer knyttet til det økumeniske arbeidet, enn til den kirkelige sammenhengen jeg er blitt stående i. Jeg taler oftere i andre sammenhenger enn vår egen. Vi feirer også ofte gudstjenestefellesskap med lutheranere i den lokale lutherske frikirken, og fellesskap med noen ortodokse munker. Om jeg hører hjemme blant baptistene er en annen sak.

De siste årene har jeg vært novise ved den økumeniske kommunuiteten i Bjärka Säby, men har ikke trådt inn som fast medlem av kommuniteten. For meg har denne kommunitetens tidebønnliv betydd mye for meg. Den nære fremtid vil vise om jeg også blir en del av denne kommuniteten, eller jeg blir en del av noe annet, som siden det er uavklart, ikke offentliggjøres her ennå. Vi er i ferd med å bygge opp en lokal kommunitet, hvor vi gjennom Kristi himmelfartskapellet vil gi et tilbud til mennesker som vil leve i tråd med de klassisk åndelige disipliner.

Den oppstandne Jesus - nærværets mysterium

I dag møter disse ordene meg fra bror Roger av Taize:

"Lovet være Kristus, den oppstandne. Han som elsker oss alltid, selv når vi ikke fornemmer noe - eller nesten ikke fornemmer noe - av Hans uopphørlige nærvær."

Med ordene til bror Roger ber jeg:

"Oppstandne Jesus,
nærværets mysterium,
Du vil aldri at vi skal være plaget.
Du kler oss i Din fred.
Og når Guds glede kommer,
er den i stand til å røre ved sjelens djup."

Et alvorlig profetisk budskap til Russland om landets fremtid og om Israel, del 2

Her følger andre del av profetien som Ioan Peia bar fram på den nasjonale bønnekonferansen for Russland, som pågår i Tartarstan i dag og som varer frem til søndag. Innholdet er rystende og av en slik alvorlig karakter, at jeg ber forbederne legge dette frem for Herren i bønn. Har du ikke lest første del - les den først! Den ble publisert i går:

"Derfor - armeens generaler vil legge planer, og det vil skje en kupp. De vil fremtvinge et diktatur og det vil frembringe et jernåk over hver eneste innbygger i landet. Det vil bli den aller mørkeste periode i hele din historie. Så vil du reise deg opp (fordi du er blitt manipulert) mot Mitt folk, og du vil gjøre dem ett med jorden i Mitt hellige land. Ødeleggelse vil gå foran deg, og dine sønner og døtre vil bli forført, blindet og entusiastisk i å ødelegge i den hensikt å komme seg unna "ondskapens kilde": Israel.

Dette vil hende med deg etter som tiden går om du ikke omvender deg og vender deg til Gud, din Skaper, med hele ditt hjerte. Himmelen legger merke til deg og øynene til Den aller Høyeste er fokusert på alt du gjør. Han formaner deg, rådgir deg, drar deg mot livets veier og Han ønsker det beste for deg. Men Han vil ikke gjøre noe for å stanse deg om du velger å gjøre opprør.

Som en forbeder spurte jeg: Hvor mange rettferdige vil forsinke Dine dommer, Herre?

Over alt vil Jeg se Mine barn totalt hengitt, hellige, i hvem Jeg har Min glede, og finner Min tilfredstillelse. Jeg gav dem alt de trengte for å kjenne Min vilje og følge Mine veier. De kan ikke unnskylde seg med å si at det ikke er deres feil.

Det er ikke mer tid til å leve halvhjertet, for å erfare halvparten av åpenbaringen, og det å blande kjødelige og åndelige ting sammen til samme tid.

NÅ ønsker Jeg å se mennesker fullstendig gitt til Meg. Jeg vil ikke motta noe annet. De som tjener to herrer vil være de som vil måtte lide mest, for de kjenner Min nåde og de vil vite hva som kunne ha kommet over landet (nemlig livets velsignelse i sin overflod), hvis deres hjerte hadde vært Mitt. Derfor er deres skyld større.

Det vil bli sorg og gråt i hvert eneste hjem og det vil bli sagt: Hvem vil være i stand til å få en slutt på sorgen som oversvømmer landet?

En verden som fjerner seg fra Meg skal ikke se og leve uten ødeleggelse, bitterhet og sorg."

Ioan Peia avslutter med å oppfordre oss alle til å be for våre trossøsken i Russland, og for hele landet. Det som vil skje der vil influere oss alle.

Carter svikter nok en gang Israel

Jeg har tidligere gitt ex-president Jimmy Carter kreditt for hans engasjement for å få frigitt en kristen amerikaner som satt fengslet i Nord-Korea, og for hans engasjemet for å bygge hus for fattige. Det siste har han brukt sommerferiene til i mange år.

Men det er en annen side ved Jimmy Carter's engasjement som det slett ikke er noen grunn til å være glad for. Det er heller tragisk at en baptist som burde kjenne sin Bibel, ikke ser Israels plass i det profetiske ord og deres suverene rett til Israels land. Nylig møtte Carter Syrias diktator Bashar Assad (bildet). Og som om ikke det var nok møtte han også politisjefen til Hamas. Khaled Meshal. Møtet fant sted i Syrias hovedstad Damaskus.

Under møtet sa Carter, i følge Karmel Israel-Nytt, at Israel må oppheve alle former for blokader av Gaza og at blokaden er en av de mest alvorligste overgrepene mot menneskerettighetene. Han kritiserte derimot ikke terrorgruppen Hamas, som også har støtte fra Syria og Hizballah.

Jimmy Carter var også i Sheik Jarrah i Jerusalem 22. oktober. Da talte han palestina-arabernes sak under en demonstrasjon.

Vel, dette burde også komme frem, når jeg tidligere har sagt noe positivt om Carter. Dette som skjer her er ikke bare beklagelig, det er trist, leit og tragisk.

Et alvorlig profetisk budskap til Russland om landets fremtid og om Israel, del 1

Det hører med til sjeldenhetene at jeg gjengir profetiske ord på denne bloggen. Jeg gjør et unntak, av to grunner. For det første kjenner jeg den som har gitt det. Ioan Peia er en av lederne for European Prayer Link, som jeg har vært koordinator for og samarbeidet med i mange år. Peia har tidligere vært generalsekretær for Den evangeliske alliansen, og er en svært respektert leder av mange jeg kjenner. For det andre: Jeg opplever innholdet både rystende, utfordrende og så alvorlig at det må prøves innfor Gud. Derfor ber jeg alle bedende venner om å ta det på ramme alvor og løfte det innfor Herrens trone. Profetien er såpass lang at jeg må dele den opp, jeg rekker heller ikke å oversette alt på en gang. For ordens skyld: Jeg gjengir ikke profetiske ord fra mennesker jeg ikke kjenner. Enkelte har sendt slikt til meg, men det blir ikke publisert, med mindre jeg kjenner identiteten til den som har gitt det profetiske budskapet.

Om du skulle ønske å legge ut dette budskapet på en nettside, trykke det eller distribuere det på en eller annen måte, må du først innhente min skriftlige tillatelse til å gjøre det! Oversettelsen er min copyright. Send en epost til: bolahans@online.no med spørsmål om dette.

Ioan Peia deltar som en av talerne på den nasjonale bønnekonferansen for Russland i Tartarstan som startet i dag. Han fikk dette budskapet ombord på flyet til Moskva:

"De (USA, EU og Russland) forener seg mot Mitt folk (Israel) og de ønsker å slå henne ned til marken, ydmyke henne og få henne til å trygle om deres nåde. Det er mot de tre myndighetene (i det himmelske) at Jeg vil proklamere Min dom:

Om du ikke opphører med å gjøre ondt og vender om fra den onde vei du nå går på, så vil Jeg ta fra deg ditt styrende septer og Jeg vil gjøre deg kraftløs og det vil ikke være noen der for å hjelpe deg. Du skal ikke komme for Mitt åsyn og stå i Mitt lys og se Min vrede. Bøy ditt hode og tre tilbake.

Til det russiske folk:

Du ønsket ikke friheten, dine barn vil forlate deg fra verdens fire hjørner og du vil sørge i ditt overgitte hus. Jeg gav dere friheten, og dere valgte åket. Du vil bli en slave og du vil få en herre som verken er snill eller god. Jeg vil beholde for Meg selv en rest iblant dere slik at dere kan se Mitt vitnesbyrd og lengte etter Mitt rike. Du er blitt innbilsk og gjort ditt hjerte hardt, og du har ikke sett lenkene som er blitt bundet opp om deg. Du har fetet deg opp mer og mer med hver handling du har gjort, ut fra din egen stolthet og styrke.

Fra nord og fra sør, fra øst og til vest, vil jeg dømme dine barn som du aldri har sett før. Ditt hjerte vil bli hardere, og du vil reise deg mot Meg og Min utvalgte. Du vil fordømme de Jeg sender til deg og du vil ikke ta imot deres vitnesbyrd. Din kjærlighet vil bli kald, og antall skilsmisser vil øke som aldri har vært sett før. Det vil bli oppstander og krig i sør i landet, og i Sibir som vil bli lik en ild i det tørre land; ranere vil plage og pine folket og dine døtre vil utsettes for plyndring. De som vil bli værende hos deg vil være i umiddelbar fare. Det vil bli sagt: La oss komme oss vekk fra Russland for vi kan ikke leve her lenger. Og: hvem vil reise dit?"

(forsettes)

Russiske baptister trener sykesøstre

Russiske baptister har nylig åpnet et helt nytt treningssenter i Yekaterinburg, og det første kurset som ble holdt var et treningskurs for sykesøstre. Disse sykesøstrene tilhører ulike baptistmenigheter, og kurset gir dem en unik mulighet til å bli kjent med hverandre og få inspirasjon til å være vitner i deres hverdag. Kurset ble holdt 5.-6. november, og deltagerne kom fra ulike deler av regionen rundt Yekaterinburg.

Kurset ble så vellykket at det planlegges flere slike. Vær med på å be for dette viktige arbeidet som de russiske baptistene har tatt initiativet til.

Hvor skal de kristne som blir forfulgt gjøre av seg?

Hvor skal kristne som med fare for sitt eget liv i hjemlandet gjøre av seg, når landene de flykter til vil sende dem tilbake? Det er det store spørsmålet mange kristne som kommer fra land hvor forfølgelsen av de kristne er påtagelig. Slik Seti Zaki Shenouda (bildet) gjør. Sverige vil nå sende den kristne legen tilbake til Egypt. Journalist Anders Gustafsson i Dagen i Sverige skriver om saken på deres nettside i dag.

Seti Zaki Shenouda frykter for sitt eget liv. De kristne i Egypt er under hardt press. Hans navn står på en islamistisk dødsliste. Shenouda har arbeidet for organisasjonenene "Egyptere mot tortur" og "Egyptere mot religiøs diskriminering". Han har skrevet artikler om dette i egyptisk presse. I tillegg er han kristen. Det holder ikke for svenske myndigheter.

Det er nå snart på tide at europeiske myndigheter kommer sammen for å drøfte situasjonen til kristne som blir forfulgt, trakassert og drept i land hvor Islam er herskende styresett. For hva skal kristne gjøre, hvor skal de flyktne når mennesker står dem etter livet? Situasjonen blir mer og mer prekær for tusenvis av mennesker. Den er alvorlig og svært alarmerende allerede, men det ser ut til at europeiske myndigheter - og både Sveriges og Norges regjeringer er tause om dette. Da anabaptistene ble forfulgt måtte de flykte fra land til land. Er dette fremtiden for verdens kristne? Verden - ja Europa - er blitt ett utrygt sted for kristne. Snart blir vi forfulgt alle steder.

La oss huske Shenouda i våre bønner.

Foto: Anders Gustafsson

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=235340

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 7

Her følger flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samstemmer med Guds vilje:

7. Bøy deg for autoriteter

I dag er mange sin egen autoritet. En moderne læresetning er at det som kjennes godt ut, er rett. Ingen ting av dette er bibelsk. For en kristen finnes det kun en autoritet, og det er Guds ord. Ingenting finnes som står over dette, ingenting ved siden av. Alt står og faller med Guds ord. Om Guds ord heter det i 2.Tim 3,16-17:

"Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning."

Guds ord beskriver også delegert myndighet:

1. Øvrigheten:

"Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud, og de myndigheter som finnes, er innsatt av Gud. Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning." (Rom 13,1-2)

Det finnes en eneste grunn for å motsette seg øvrigheten, og det er når den innfører lover som strider i mot Guds ord, og en dermed må lyde Gud mer enn mennesker.

2. Guds ordning for mennesket

"Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud." (1.Kor 11,3)

3. Guds ordning for ekteskapet

"Dere koner, underordne dere deres egne menn, som under Herren. For mannen er kvinnens hode, slik også Kristus er menighetens hode." (Ef 5,22-23)

"Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. Og dere fedre, egg ikke barna deres til vrede, men oppdra dem i Herrens tukt og formaning." (Ef 6,1-4)

4. Underordne deg menighetens ledelse

"De eldste som er gode ledere, skal regnes verdige til dobbel ære, særlig de som arbeider med Ordet og læren." (1.Tim 5,17)

"Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La dem gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere." (Hebr 13,17)

Fra martyrhistorien, del 9

Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og forfølgelsen av anabaptistene i Romania:

"Fra flere av de som var med har vi øyenvitneskildringer til det som skjedde:

Vi stilte ikke spørsmål. Slikt var det ikke tid til. De gamle kvinnene og en blind broder satte vi på hesteryggen. De små barna bandt vi til ryggen, og vadet ut i og krysset elven Olt (bildet), noen kom seg over med en flåte, andre svømte. Gjennomvåte hva både sko og klær angikk begynte vi å klatre. Opp stupbratte raviner, høyere og høyere, så vi ned ble vi svimle, vi klatret i mørket, og vi falt. Losen gjentok for oss hele tiden at vi ikke måtte snakke eller lage lyd. Med reip hadde vi bundet rundt snutene til hundene våre så de ikke skulle bjeffe, og babyene ble holdt inn til brystet slik at de ikke skulle gi lyd fra seg. Der hvor vi krysset en sti gikk losen etter og slettet ut alle sporene våre.

Hele natten snublet vi av gårde i mørket oppover og oppover inntil vi nådde en hule hvor vi kunne gjemme oss på dagtid. Der kunne vi gjøre opp ild og tørke de våte klærne våre. Hele neste natt klatret vi videre helt til vi neste morgen sto på toppen av fjellmassivet. Det synes, i morgenlyset, at vi stod på toppen av verden!

På denne siden av fjellene kunne vi også gå om dagen. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en fjellskrent. Vi fulgte en sti og gikk i sikk-sakk nedover, av og til ble vi paralysert av frykt fordi det var så bratt. Noen steder hadde vi bare greiner å holde oss i, andre steder måtte vi sette oss på rompa og bare gli nedover.

Nå hadde vi nesten ikke noe mat igjen. Bare litt hardt brød igjen for de gamle og mødrene som gav die, og litt saus. Vi dro barken av trærne, og spiste ville planter. Etter tre dager på denne måten hadde vi nådd det fruktbare lavlandet under tyrkisk styre. Nå sa losen: Løs bikkjene så de kan bjeffe og barna skrike så mye de vil!"

(fortsettes)

Min tro og mitt forhold til den romersk-katolske kirke

Det er flere som spør om mitt forhold til Den romersk-katolske kirke. Noen mener å kunne lese av det jeg skriver at jeg er i ferd med å nærme meg denne kirken.

La meg først definere hva som menes med den katolske kirke:

Den katolske kirke er en samlebetegnelse på de kirker som har paven som sitt overhode. Den består av 23 særkirker, hvorav den latinske kirke, som er den historiske Vestkirken, er den største. De andre 22 særkirkene har samlebenevnelsen katolske kirker av orientalske riter. Det er mange som ikke har fått dette med seg, derfor denne forklaringen.

Så til mitt ståsted:

Selv om jeg gjennom årene har hatt kontakt med katolikker har det dreid seg om kontakt med enkelt personer, det har aldri vært noen kontakt på det offisielle plan, verken som privatperson eller i min tjeneste som pastor. Jeg har satt stor pris på kontakt med gode venner, som jeg respekterer og som har vært meg til hjelp og inspirasjon. Enkelte katolske forfattere har jeg funnet mye godt hos, og latt meg inspirere av.

Teologisk står jeg svært langt fra den romersk-katolske kirke. I hovedtrekk dreier dette seg om synet på:

* Ekklesiologien: Jeg anerkjenner ikke paven som Guds stedfortreder på jord, heller ikke hans rolle som kirkens overhode, eller Den romersk-katolske kirke som den eneste sanne kirke på jord.

* Marialogien: Jeg avviser den ubibelske læren om Maria som kommer til uttrykk i de katolske konsiliene etter at de syv økumeniske konsiliene ble holdt. Dette dreier seg blant annet om Marias ubesmittede unnfangelse og hennes rolle som medforsoner.

* Nattverden: Jeg deler ikke synet på transsubstansiasjonen - dvs at Kristus er fysisk til stede i brødet og vinen - ved konsekrasjonen, og at denne forvandlingen er vedvarende.

Det er mange andre ting som også kunne nevnes, som denne kirkens syn på avlat som fremdeles er gjeldende, f.eks gjennom spesielle Maria-år, eller Paulus-år, hvor det er mulig å få avlat om man besøker spesielle kirker knyttet til disse. Den romersk-katolske kirke har dessuten stått for en av historiens mest grusomme forfølgelser av andre troende, og gjør det fremdeles i enkelte land. Den har millioner av menneskers liv på sin samvittighet.

Jeg tror på:

Den Hellige Skrifts ufeilbarlighet, guddommelige inspirasjon, at den er den eneste sanne autoritet for liv og lære, og at Bibelen er tilstrekkelig for alle forhold og at alt må bedømmes ut fra den, og bøye seg for dens autoritet.

Jeg tror at Jesu soningsdød på Golgata kors er tilstrekkelig, og at den eneste måten å bli frelst på er å omvende seg fra sine synder og bli født på ny. Frelsen er av bare nåde. Jeg tror på rettferdiggjørelsen av synderen av tro alene, gjennom Jesu Kristi blod. Jeg tror på Den Hellige Ånds suverene gjerning i omvendelsen, gjenfødelsen, helliggjørelsen, og herliggjørelsen av et Guds barn, og at det er Helligånden som bevarer oss til vi er hjemme hos Gud.

Jeg tror på den universelle menighet som får sitt uttrykk lokalt, på det allminnelige prestedømme, og at Gud har innsatt eldste til å lede sin forsamling. Det er de gjenfødte troende som er døpt som utgjør Kristi forsamling lokalt, og det er dette de helliges samfunn som er forbeholdt å feire nattverden. Jeg tror at dåpen er frivillig og at den skjer på den kristnes bekjennelse og tro, at man døpes på bekjennelsen av tro på Jesu frelsesverk, og at dåpen er en god samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. Når man lar seg døpe på bekjennelse av sin tro, innlemmes man også samtidig i den universelle og den lokale menighet.

For ordens skyld: jeg er fremdeles ordinert pastor i Det Norske Baptistsamfunn, men har en reisende tjeneste hvor jeg besøker alle slags menigheter som inviterer meg, uansett konfesjon. Jeg bekjenner meg til den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen, og har sluttet meg til Lausannepakten.

Sørstatsbaptistene ekskluderer menighet som har valgt en kvinne til pastor

Delegatene fra det årlige årsmøtet til Georgia Baptist Convention stemte tirsdag for å utestenge en av sine historiske medlemskirker, Druid Hills Baptist Church i Atlanta (bildet). Årsaken er at menigheten har innsatt en kvinne som sin medpastor. Druid Hills Baptist Church ble grunnlagt i 1914.

Majoriteten av de stemmeberettigede fulgte dermed anbefalingen som eksekutivkomiteen la frem i mars i år. I følge Sørstatsbaptistenes Baptist Faith and Message fra 2000 kan kvinner tjenestegjøre i ulike tjenester i menigheten, men ikke som pastor. Dokumentet sier at "selv om både menn og kvinner har gaver for tjeneste i menigheten, er tjenesten som pastor begrenset til menn ut fra Skriftens kvalifikasjoner."

I fjor - da Georgia Baptist Convention holdt sitt 188 årsmøte - ble First Baptist Church i Decatur i Georgia utestengt etter at de hadde ansatt Julie Pennington-Russel som hovedpastor.

Sørstatsbaptistene la om kursen i år 2000 og gikk tilbake til et mer tydelig konservativt syn på Guds ord, etter at kirkesamfunnet var utsatt for en liberalisering gjennom noen år. Sørstatsbaptistene fremholder at Bibelen er eneste rettesnor for liv og lære, og at den er guddommelig inspirert, og autoritativ i alle forhold.

Kjemp Herrens kamper

1.mai i 1859 holder Charles Haddon Spurgeon (bildet), den nå så legendariske baptistpastoren i Metropolitan Tabernacle i London, en tale med utgangspunkt i 1.Sam 18,17: "Strid Herrens strider."

"I vårt lands nåværende krise, er menneskets tanker plaget av forferdelige konsekvensene av en grusom kamp. Vi vet ikke hvor disse vanskelighetene vil føre oss. Tegnene i tiden er mørke og forferdelige. Vi frykter for at skålene fulle av Guds vrede skal øses ut - men så lenge det er håp, la oss be om fred, ja selv i krigens tid, la oss fremdeles storme Guds trone og rope at Han må sende oss fred i vår tid.

Herrens kriger, hvilke er de?

Det er ikke uniformene dynket i blod, ikke bråket, røyken eller stanken av mennesker som slaktes ned. Dette er djevelens kamper, ikke Herrens. En Jesu tjener kan ikke blande seg inn i slikt. Vi står på utsiden. Vårt kongerike er ikke av denne verden, om det var slik skulle Guds tjenere har kjempet med sverd og spyd. Vårt rike er et åndelig rike, og våre våpen er ikke kjødelige våpen, men åndelige, de har guddommelig kraft til ødelegge festningsverker.

Vi må være nøye med å skille mellom de kamper Gud kjemper, og våre egne.

Å, mine brødre og søstre i Kristus, det er ikke vår businnes å kjempe våre egne kamper, ikke engang å kjempe for forsvare oss selv. Hvis du blir kritisert eller talt ille om, la det ligge. Onskapen vil bare øke hvis du forsøker å forsvare deg selv. Som Kristi soldat kjemper du for Kristus, ikke deg selv. Bedriv ikke en privat krig for å kjempe for din egen ære, bruk ikke energien din på dette, bruk den på å ære Kristus."

I dag minnes vi Hilda av Whitby

Guds ord sier at vi skal huske på våre veiledere, følge deres tro og legge merke til utgangen av deres ferd. Jeg har hatt stor glede av å følge kalenderen for minnedager som er utgitt av Northumbria Community, som er en økumenisk kommunitet i England, og kalenderen til The Community og Aidan and Hilda på Lindisfarne. Å lese disse vitaene er både inspirerende og utfordrende. Det er mye å lære, ikke bare om kirkehistorien, men mest om deres tro og deres liv med Gud. Jeg ser et stort behov for åndelige fedre og mødre, som kan være forbilder for oss, ikke bare med deres ord, men også gjennom deres liv. Åndelig veiledning er mer påkrevd enn mange tror, og det er så få virkelig åndelige veiledere i blant oss.

Dagen i dag er minnedagen for den hellige Hilda av Whitby. Det var i Hildas kloster at den store synoden i Whitby ble holdt i 664. Hun var i slekt med kong Edwin av Northumbria og ble døpt av Paulinus da hun var 13 år. 20 år gammel ble hun nonne og ble overtalt av den hellige Aidan til å leve ut sitt kall i det område hvor hun kom fra, Northumbria. Etter å ha grunnlagt en liten kommunitet, i Wearmouth, tok hun over som abbedisse etter Heiu i Hartlepool, hvor menn og kvinner levde sølibatære liv side om side. Senere grunnla Hilda klostret i Whitby. Hun var en svært etterspurt åndelig veileder, både for biskoper, prester og lekfolk. Den hellige Bede kalte Hilda for "min mor".

Advent har begynt!

I går - tirsdag 16. november - ble den keltiske advent-tiden innledet. Kelterne feiret forberedelsestiden før Kristi fødsel på samme måte som fastetiden før påske, så i 40 dager før jul gjorde de spesielle ting for å forberede seg for å minnes Kristi fødsel.

Advent er en tid av forberedelse. På samme måte som Josef og Maria forberedte seg for Jesu fødsel, med alle de tingene det medførte, forbereder vi oss både for å minnes Jesu fødsel og forbedrer oss for Hans gjenkomst.

Måtte denne advent-tiden være en tid hvor vi konsentrerer oss om Jesus, i stedet for å la oss drive med av markedskreftene og alt stresset som julen er blitt i det moderne samfunnet.

"Men du, Betlehem, Efrata - selv om du er liten til å være blant Judas tusener - fra deg skal Han utgå for Meg, Han som skal være Hersker over Israel. Hans utgang er fra fordums tid, fra evighets dager." (Mika 5,1)

Fra martyrhistorien, del 8

Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og forfølgelsen av anabaptistene i Romania:

"3.oktober 1767 forlot 60 mennesker Kreutz. Ingen stoppet dem, selv om nok mange skjønte det som var i ferd med å skje. De forlot sine usolgte eiendommer. Alle som var gamle nok til å bære en liten sekk på ryggen gjorde det. De minste barna måtte bæres. Og veien bar rett inn i skogene. Om dagen måtte de holde seg skjult, om nettene gikk de. Etter tre dager kom de frem til Kronstadt etter å ha gått gjennom deler av de karpatiske fjellene, som sees i bakgrunnen på bildet. De ankom raskere enn de hadde trodd, men fant ikke losen hjemme. I mange dager måtte de holde seg i skjul i skogen. Det minsket på maten. Og enda verre: en av disse dagene var en katolsk helligdag, og mange gikk derfor tur i skogen. Plutselig oppdaget en jeger anabaptistene som holdt seg skjult inne mellom noen kratt.

'Dere er alle forrådt!', sa han til dem: 'Lik en fugl har dere alle fløyet inn i snaren.'

Selv om de troende tryglet ham om ikke å rapportere det han hadde sett til politiet, skyndte han seg avgårde tilbake til byen og de visste at han ville gjøre det. Kvinnene og barna begynte å gråte. Selv mennene begynte å frykte, men Andreas Wurtz oppmuntret dem:

'Hvorfor har dere så liten tro på Gud? Hvorfor slutter dere å stole på Ham. Om Gud nå tillater at vi faller i hendene på våre fiender så vil vi tålmodig akseptere dette. Han vil ikke la noe skje som ikke er til vårt beste. Så hvorfor gråter og klager vi?'

Gjemt bak krattet knelte hele gruppen ned og utøste sitt hjerte til Gud, og som svar på deres bønn, dukket plutselig losen opp! Han sa:

'Reis dere opp! Vi må forlate dette stedet straks! Å krysse fjellene om natten vil medføre stor fare, men vi våger ikke å følge stiene. Da vil politiet fange oss. Vi må krabbe gjennom den tykke underskogen. Vi vil måtte klyve gjennom raviner og opp stupbratte klipper.'

(fortsettes)

Kristen popartist ber protestanter støtte paven og slutte opp om bønnedagen mot abort 27. november

Den kristne pop-artisten, Rebecca St. James (bildet), oppfordrer nå protestanter verden over til å slutte opp om pave Benedict XVI's initiativ til en verdensbønnedag for det ufødte liv, lørdag 27. november. Rebecca St. James sier at applauderer pavens sterke oppfordring til å be om at fosterdrapene må få en slutt, og at hun har dyp respekt for at han står opp for livet.

"Jeg håper inderlig og ber om at protestanter og katolikker kan stå sammen i enhet, spesielt når det er snakk om å ta vare på og verne om livet," sier Rebecca St. James i en uttalelse mandag. Hun legger til:

"Som protestant har jeg vært i stand til å stå sammen med katolikker for å promotere et ja-til-livet budskap. Det er en sann glede for meg å gjøre dette."

Det var tidligere i denne måned at pave Benedict XVI annonserte 27. november som en spesiell bønnedag for det ufødte liv og det ufødte barnets foreldre, for å gjøre slutt på abort og forskning som forsker på fostre, og for å respektere alt liv. Artisten Rebecca St. James har på sin side engasjert seg sterkt i vernet for det ufødte liv, og deltar i filmen "Sarah's valg".

Den russiske bønnebevegelsen samles i Tartarstan 18 november

Den nasjonale bønnekonferansen for Russland vil i år bli arrangert i Nabereznhye Celny (bildet), en av de største byene i Tatarstan fra 18. til 21.november. Dette er et betydningsfullt øyeblikk for den russiske bønnebevegelsen, som ble startet av Mikhail Kuznetsov, fra Moskva, for seks år siden. En av årets talere er Ioan Peia, som også er en av talene på den nasjonale bønnekonferansen i Norge, som arrangeres siste helgen i februar neste år på Grimerud. Ioan Peia, som er tidligere generalsekretær for Den evangeliske Alliance i Romania, er også en av lederne for et av de største bønnenettverkene i Europa, European Prayer Link. Peia er koordinator for det sentrale Øst-Europa for European Prayer Link. Dette bønnenettverket har jeg samarbeidet med i mange år, og Peia er en god venn av meg. For fire år siden reiste Ioan Peia på kryss og tvers av Russland og holdt bønnekonferanser. Den gangen reiste Herren opp en bønnehær i det veldige russiske riket.

Ioan Peia ber oss om å huske denne bønnekonferansen i våre bønner. Tartarstan er en islamsk republikk, og det åndelige presset er til å ta og føle på. Han ber spesielt om forbønn for de som skal lede konferansen, og deres familie. Be spesielt om beskyttelse for disse. Vi oppfordres også til å be om at de russiske forbederne skal få en global bønnevisjon. Russland spiller jo en nøkkelrolle i den geopolitiske balansen i Sentral-Asia og Midt-Østen.

I Jakarta i Indonesia vil det bli holdt en verdensbønnekonferanse neste år.

Mennoniter yter praktisk hjelp til ofre for naturkatastrofene i Indonesia

Mennoniter i Indonesia har hatt hendene fulle, og strevd med å kunne klare å hjelpe alle som har trengt hjelp, i forbindelse med ettervirkningene av de tre naturkatastrofene landet har vært utsatt for den siste tiden.

Mennonitene har menigheter som ligger i det berørte området av Mageland i Sentral-Java, hvor vulkanutbruddet har vært. Bare få dager etter utbruddet var mennonitene igang med hjelpearbeidet. Mange av menighetene i områdene rundt de stedene som er hardest rammet, har sendt frivillige som hjelper de lokale menighetene. Flere av de som er blitt hardt rammet av naturkatastrofene har fått ly via provisoriske telt som mennonitene har sørget for.

La oss huske våre hardt rammede trossøsken i Indonesia i bønn.

Fra martyrhistorien, del 7

Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og anabaptistene i Romania. I forrige del kunne leseren følge Andreas og hans familie og venner som solgte sine eiendeler, og sluttet seg til den anabaptistiske kommuniteten. Et år etter dukket jesuitpresten Delpini opp:

"Det var etter ordre fra keiserinne Maria Theresia (bildet), at Delpini, en jesuitprest, kom til Kreutz for å tvinge de troende tilbake til den romersk-katolske kirke. Han bad dem først om å komme til et møte. Ingen kom. Da han så forsøkte å tvinge dem til å adlyde ham, sto de samlet mot ham som en mann. Politiet grep så Jörg Waldner, skolelæreren, og kastet ham i bakken og bandt hans hender. Da Christian Hofer, en 18 år gammel gutt forsøkte å si noe, grep politiet ham i håret og dro også ham ned på bakken. Da broren hans, 16 år gamle Paul, nektet å bøye seg, grep de ham i håret, slo ham med stokker og dro ham rundt i gatene.

Til å begynne med forsøkte jesuitpresten å spre anabaptistene. Han fikk transportert de troende til forskjellige landsbyer, fikk barna skilt fra foreldrene og ektefeller fra hverandre. Men med det samme han dro tilbake til Wien, returnerte de troende til Krutz. I Krutz fanget politiet dem og låste dem inne på kirkegården. Denne var omgitt av høye murer. Men før de skulle stilles for retten, dukket to anabaptist flyktninger fra Alwintz opp, Hans Stahl og Josef Kuhr.

Andreas Wurtz var svært glad for å se dem.

'Nå, bror Josef, er du kommet for å lede oss ut av dette?', sa han.

'Ja,' svarte den gamle mannen, 'om det er Guds vilje.'

Under bønn begynte de troende å planlegge å flykte gjennom det karpatiske fjellmassivet og inn i Tyrkia. Josef Kuhr hjalp dem med å finne en los. På grunn av den store risikoen som dette medførte krevde losen en Gulden pr hode. Ble de oppdaget kunne det medføre dødsstraff for losen. Men de troende var desperate. De visste at jesuitpresten planla å ta fra dem barna deres, og tvinge dem til å frasi seg sin tro gjennom tortur.

Til å begynne med synes det som om planene skulle gå i vasken. Den første natten de hadde planlagt å flykte, røk et av hjulene på vognen de troende hadde leid. Den andre natten stakk en av hestene av. Før de prøve enda en gang bestemte de seg for å kaste lodd.

På den ene lappen skrev de: "Bli her", på den andre: "Dra straks!"

Et lite barn trakk så en av lappene, og alle visste at det var Gud som talte da det sto: "Dra straks!"

(fortsettes)

Er bispeembedet en garanti for en enhetlig kristen lære? Del 2

Når vi leser Apostlenes gjerninger møter vi til å begynne med den apostoliske tjenesten, grunnleggende som den var. Om menigheten heter det i Ef 2,20:

"Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen."

Dernest møter vi den diakonale tjenesten, som er en tjeneste i den lokale forsamlingen, men som er annerledes enn apostelens. Den apostoliske tjenesten karakteriseres blant annet av dette: "... bønnens og Ordets tjeneste." (Apgj 6,4) Den diakonale tjenesten opprettes fordi det oppstod et behov for å ta seg av den daglige matutdelingen. Legg merke til at det er "de tolv sammen med hele disippelskaren" (Apgj 6,2) som kaller sammen til et møte for å drøfte en løsning på situasjonen som er oppstått, når de gresktalende jødene anklager de hebraisk talende jødene for å forsømme enkene.

Det er flere ting å merke seg her vedrørende organiseringen av forsamlingen i Jerusalem. Du finner dette beskrevet i Apgj 6,1-7)

1. Apostlenes sentrale rolle.

2. Disippelskaren er her ingen andre enn menigheten som grunnlegges på pinsefestens dag.

3. Forsamlingen i Jerusalem har fra dag èn av et barmhjertighetsarbeid gående.

4. Det er apostlene som sammen med menigheten velger de syv første diakonene.

5. Det stilles kriterier for hvem som kunne velges til den diakonale tjenesten:
a) De skulle ha godt vitnesbyrd. b) De skulle være fulle av Den Hellige Ånd.

6. De ble ordinert.

Men vi vet mer om forsamlingen i Jerusalem. Det er tydelig at den ble ledet av en gruppe eldste. Dette finner vi beskrevet i Apgj 15, 2:

"Da bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til Jerusalem, til apostlene og de eldste og legge frem saken for dem ..." Blant de eldste fantes Jakob, som vi ser av vers 13, står i en særstilling ved at det er han som griper ordet og gir en tydelig retning på svaret som skal gis på spørsmålet som er reist vedrørende omskjærelse. Vi ser dette i vers 19:

"Derfor bedømmer jeg det slik ..."

Her ser vi at det allerede fra begynnelsen av fantes en tilsynstjeneste i menigheten, som springer ut fra eldstetjenesten. Det er dette som er bispeembedet.

(fortsettes)

Bokomslaget har jeg tatt med for å vise at det ikke bare er blant de såkalt episkopale kirkesamfunnene som har har biskoper, men også blant anabaptistene var det biskoper, og det er fremdeles slik blant flere av dagen anabaptistiske grupper.

Fra martyrhistorien, del 6

Her følger en ny del av historien om forfølgelsen av Andreas Wurtz og vennene hans. I forrige artikkel leste vi hvordan lutheranerne i Grosspold i Romania, fordrev denne anabaptistiske gruppen og spredte den over et stort område:

"I et og et halv år levde de troende i denne triste seperasjonen fra hverandre. Noen forsøkte å besøke den anabaptistiske menigheten i Alwintz, men politiet oppdaget dette og kastet dem i fengsel i Hermanstadt, såværende Sibiu (bildet). Ingen av dem kompromisset med sin tro, selv ikke når stedøtrene til Andreas Wurtz, Elisabeth og Christina, besøkte fengselet og falt i hendene på deres fiender. Overalt hvor de fant hverandre, følte de troende seg dratt mot hverandre. Etter hvert begynte disse troende å komme sammen der hvor familien Kleinsasser bodde. I 1763 valgte de Hans Kleinsausser som utsending til den anabaptistiske menigheten i Alwintz, hvor han ble ordinert av brødrene der, til å bli deres leder.

Med stor glede kunne nå den nye anabaptistiske kommuniteten begynne å feire dåp og nattverd. I hemmelighet begynte de også å studere Bibelen. Joreg Waldner begynte en skole for barna, og steg for steg begynte de nå også å praktisere felles økonomi, slik de første kristne gjorde. To enslige søstre, Christina og Elisabeth Winkler tok på seg ansvaret med å se etter barna, mens kvinnene laget mat og mennene arbeidet ute på markene.

Men ikke alt gikk like greit. Andreas Wurtz og hans familie bodde fremdeles i Eibesdorf. Når unge Hans Hofer, også han fra Sankt Peter i Kaernten, ønsket å gifte seg med datteren til Andreas, Magdalena, var det ikke alle som var enig i det.

'Unge Hans skulle ha kommet og spurt menigheten først,' sa de. 'De burde ikke legge planer uavhengig av fellesskapet.'

Andreas Wurtz så annerledes på det. 'Vår Magdalena er 22 år gammel, og unge Hans er 23. De er gamle nok til å vite hva de ønsker. Hvis de ønsker å gifte seg, og vår forkynner Kleinsasser ikke vil gjøre det, vier jeg det selv. Ingen av sidene gav seg, så Andreas viet paret hjemme. Men ingen var lykkelig med denne ordningen. I tre år var de troende dypt ulykkelige. De fra Eibesdorf og Stein besøkte ikke lenger de som bodde i Kreutz. De som bodde i Kreutz holdt distansen, inntil gamle Peter Müller ikke klarte å holde dette ut lenger! På en reise til Alwintz fant han Andreas Wurtz svært ensom. Han inviterte Andreas og svigersønnen til Andreas, Hans, til å komme til møtet i Kreutz.

Møtet gikk ikke så bra. Uenigheten var stor. Hele dagen snakket de sammen, og ikke en av dem firte en tomme. Så bestemte Andras og Hans seg for å gå hjem sammen med Martin og Veit Glanzer, som støttet dem. Men Andreas var dypt ulykkelig. Etter å ha gått et stykke stanset han plutselig opp og sa:

'Brødre, jeg kan ikke gå videre. Vi er så få. Kampen er så stor, og vi står splittet. La oss gå tilbake og leve i fred med hverandre.'

Brødrene som var sammen med Andreas så lyset de også. 'La oss gå tilbake,' sa de. Med lett hjerte og ivrige etter å se de andre vendte de tilbake til Kreutz. Brødrene og søstrene der var overrasket over å se dem. 'Har dere glemt noe?,' sa de. Men når de fikk høre hvorfor de kom, omvendte alle seg under tårer. Alle bekjente sine feil, og ba hverandre om tilgivelse og den lille kommuniteten vokste seg sterkere enn noensinne.

Rett etter dette solgte Andreas Wurtz og hans familie og alle de andre det de eide og flyttet til Kreutz og gav pengene til kommuniteten, som på sin side valgte ham til Haushalter, den økonomisk ansvarlige. Den tjenesten forble han trofast mot resten av livet.

Etter dette kom Delpini, en jesuittprest, og problemene for den lille kommuniteten tiltok. Mer om det i neste artikkel.

(forsettes)

Er bispeembedet en garanti for en enhetlig kristen lære? Del 1

Vi lever i en tid hvor en sterk individualisme er rådende. Dette gir seg blant annet utslag i hvordan den kristne tro gir seg uttrykk. Ta nå det reformatoriske prinsippet "Sola Scriptura", "Skriften alene". I individualismens tid brukes dette prinsippet til å påberope seg nær sagt hva som helst, og kan man lese det meste inn i Bibelen.

Kanskje det ikke er så dumt med en definert tro, likevel? For alt kan jo ikke være like sant.

Jeg spør meg selv for tiden: Hva er det som konstituerer Kirkens universalitet og grunn? Spørsmålet jeg tror vi ikke kommer forbi er om det må finnes en kirkelig ordning som ivaretar Skriftens autoritet? Da tenker jeg på ordningen med biskoper.

Omkring år 70, bare noen få år etter at apostelen Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i Antiokia en ny menighetsleder. Hans navn er Ignatius. Det er viktig å få med seg at Ignatius var disippel av apostlene, og stod i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet. Han er den nærmeste forbindelseslinjen vi har mellom apostlene og de som kom etter dem.

Denne Ignatius skriver et brev til den kristne forsamlingen i Efesos, om biskopembedet:

"Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet. Ja, mann for mann må dere bli et kor slik at dere samstemmig, med ett sinn og med den toneart dere har fått fra Gud, i enhet kan synge med en røst for Faderen gjennom Jesus Kristus, for at han både skal høre dere og gjennom deres gode gjerninger, er kjenne at dere er Hans Sønns lemmer. Det er altså en god ting at dere lever i en uklanderlig enhet slik at dere alltid kan ha del i Gud."

Her ser vi noe av det samme vi kan lese om i Apostlenes gjerninger: enheten i troen. I Apostlenes gjerninger kapitel 1 leser vi om den gruppen som kom sammen før pinsefestens dag:

"Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen ..." (Apgj 1,14)

Her dras det ikke i ulike retninger. Her er det enhet. Den samme enheten er tilstede på pinsefestens dag:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn..." (Apgj 2,1)

Det er tydelig at denne enhet ivaretas av de som har fått denne tjenesten betrodd i Kirken, nemlig biskopene. Dessverre er det i vår tid ikke selvsagt i enkelte sammenhenger som har en episkopal ledelse at biskopene innestår for Kirkens enhet, men da snakker vi om en utvikling som ikke skyldes bispeembedets innhold og karakter, men heller et frafall fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige. Vi må derfor ikke se på tilstanden vi opplever nå som normgivende, men gå tilbake til opprinnelsen, til den tjenestegave Herren har gitt sin forsamling.

I Den ortodokse kirke er det slik at kriteriet for universialiteten er feiringen av eukaristin og biskopenes kollegium under patriarkene. Det har ført til at Den ortodokse kirke har èn lære, og ikke er splittet opp i allverdens grupper og grupperinger.

(fortsettes)

Danske kristne flytter inn i innvandrer-ghettoer

Det er flott å lese om danske kristne som tenker strategisk og satser på å nå andre med evangeliet. Kristeligt Dagblad forteller i dag at grupper av danske ungdommer flytter inn i innvandrerghettoene i Gellerup-parken i Århus (bildet) og Mjølnerparken i København, for å dele evangeliet med innbyggerne der.

De kristne ungdommene vil vise hvem Jesus er gjennom levd liv, og bygge bro mellom mennesker. Det er Århus valgmenighet som driver det missionale fellesskapet Ghetto-fever, som består av både voksne og barn, og som nå flytter inn i et område av Danmark med mye uro og sosial nød.

Tenk om flere kristne tenkte så målbevisst som disse!

Interkulturell konsulent og minoritetsforsker Anne Boukris kaller de kristne i ghettoen "for et spændende og muligt modsvar til regeringens ghettostrateg". Hun sier til Kristeligt Dagblad:

"Det kan medvirke til at åbne for en interreligiøs og interkulturel dialog, når unge kristne flytter til ghettoen med hele deres værdiapparat med nærvær og vilje til at møde 'den anden'. Integration handler om gensidighed, om at respektere hinanden, og i det lys giver det god mening at lade religionen være et middel til at mødes og snakke sammen, som dette fænomen umiddelbart lægger op til."

Finnes det norske kristne som tenker på samme måte når det gjelder f.eks Grønland i Oslo, hvor vi nå etterhvert har fått store konsentrasjoner av innvandrere? Hør fra deg, om så er tilfelle.

Nye alvorlige læreavvik i den "messianske" bevegelsen

Jeg har tidligere omtalt den nye "messianske" bevegelsen på denne bloggen, og skrev da også om Messianska Föreingen Shalom. Den ubestridte lederen for denne foreningen, Stefan Ketriel Blad, er premissleverandør for mye av det deler av denne bevegelsen står for. At den har fjernet seg fra en klassisk kristen forståelse av hva troen innebærer, har jeg dokumentert tidligere. Ny undervisning som Stefan Ketriel Blad har lagt ut på foreningens nettside viser hvor alvorlig læreavviket er. Stefan Ketriel Blad skriver blant annet:

"Den som upplever sig som judeättling eller ättling till någon av de förlorade stammarna och väljer att ta upp ett förlorat arv och håller på att lära sig att leva en judisk livsstil är pliktig att lära sig att följa de judiska matreglerna och till slut (när dörren öppnas för de messiastroende) gå hela vägen och låta omskära sig och gå in i omskärelseförbundet."

Om Jesu gjenkomst, skriver Stefan Ketriel Blad:

"Då kommer han genom Anden att peka ut vilka som tillhör de olika stammarna. Det är alltså då dödliga människor det då är fråga om, inte dem som blivit förvandlade till odödliga genom uppståndelsens kraft vid Messias återkomst. På så sätt blir det ett upprättat Israel även på jorden med det fysiska omskärelseförbundet som grund."

Det er grunn til å spørre hvor Jesu kors og Hans soningsdød er blitt av? Om omskjærelsen heter det i Guds ord:

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere. Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar sge omskjære, at han skylder å holde hele loven. Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved lovem, dere er falt ut av nåden." (Gal 5,1-4)

Det er noe å tenke igjennom for den som vil legge ut på denne villfarne veien.

Bibelundervisning på lydfil

Det er blitt en aldri så liten "tradisjon" at jeg besøker Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad en gang i året. Denne menigheten betyr mye for meg. Jeg har lært å sette stor pris på fellesskapet med både ledere og menighetens medlemmer.

Nå har de ansvarlige for menighetens web-side lagt ut den siste undervisningen min på lydfil. Jeg talte om det budskapet Gud gir til sin Sønn i Hans dåp, når Han står på terskelen til sin offentlige tjeneste:

"Du er Min Sønn, Den elskede, i deg har Jeg Mitt velbehag."

Vi trenger alle å gjøre oss en personlig erfaring av at vi er elsket av Gud, og er gjenstand for Hans kjærlighet. Lever vi med en identitet av at vi er elsket, så endrer det alt - også hvordan vi ser på oss selv, og andre.

Du finner lydfilen her:

www.sannhetensord.no

The Lady er fri - men hvor lenge?

På vei hjem fra gudstjeneste i dag hørte jeg på BBC World Service. Det er vel den nyhetskanalen jeg oftest hører på. BBC har en kvalitet som er mangelvare i mye av det overfladiske som sendes ut over eteren. Og selvsagt: BBC var den første internasjonale nyhetskanalen som fikk intervjue Aung San Suu Kyi - eller "The Lady", som hun også blir kalt. I intervjuet forteller hun at BBC World Service var hennes vindu utad, fra husarresten i hjemmet ved Inya Lake i Rangoon.

En blir slått av personligheten til Aung San Suu Kyi. Hun snakker som en fin engelsk dame, men der slutter også sammenligningen. Hun utviser en ydmykhet som gir henne særpreg. I intervjuet sier hun at når hun nå er løslatt vil hun bruke tiden på å lytte. Det gjør hun sikkert klokt i. Tross alt har hun vært avskåret fra å delta i det burmesiske samfunnslivet i mer enn syv år. Men det er ikke ofte en hører politikere si slikt. The Lady er sjelden vare.

Og hun snakker om forsoning. Det er sterkt når en vet at generalene ikke lot henne få møte sin kreftsyke ektemann, som døde, uten at de fikk ta avskjed med hverandre. Hun har heller ikke sett barna sine eller fått snakke med dem de siste årene. Kun hennes lege har vært kontakten med omverdenen - og BBC. Og så snakker hun om forsoning. Ja, The Lady, er sjelden vare.

Hva skjer videre med Burma. Om det vet vi vite. Enkelte mener at generalene sitter tryggere enn noensinne. Burma er sikret mot FN-sanksjoner fordi både Russland og Kina, som er faste medlemmer av Sikkerhetsrådet, til og med nekter å diskutere temaet. Dette skjer samtidig som Kina, India og Thailand sørger for at generalene opprettholder den internasjonale handelen. Og på toppen av alt dette: Banker i Singapore og Midt-Østen sørger for å forvalte generalenes enorme formuer.

Men spørsmålet er om de likevel ikke taper for en vevre 65 år gamle demokratiforkjemperen? Hun uttrykte stor takknemlihet til alle de som har støttet henne gjennom alle disse årene, og hun var beveget over de som hadde møtt frem for å møte henne da hun ble satt fri fra husarresten.

- Det var fattige mennesker og som alle er preget av å være undertrykt, likevel kom de for å se meg, sa The Lady, tydelig beveget.

La oss fortsette å be for Burma i tiden fremover. Jeg kommer til å skrive mer om landet og folket, og får god informasjon fra kilder i landet som har førstehånds kunnskap om det som skjer.

Vi lever unormale kristenliv fordi vi ikke blir forfulgt

Situasjonen for de kristne i Norge er unormal! Normal kristen tro innebærer nemlig forfølgelse! I 2.Tim 3,12 kan vi lese: "Og alle som vi leve gudfryktig i Kristus Jesus, SKAL BLI FORFULGT." Når vi ikke blir forfulgt for vår tro, er det da fordi vi ikke lever gudfryktig?

Jeg lar spørsmålet stå åpent. Jesus sier:

"Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for slik gjorde deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26)

Det er noe å tenke på. Normalt kristent liv innebærer forfølgelse. Vi skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger for å se det. Og forfølgelse innebærer kirkevekst, det lærer vi også i Apostlenes gjerninger, og det viser også samtidige eksempler oss, som f.eks Kina. Etter at diakonen Stefanus blir Kirkens første martyr leser vi:

"Og på den tiden oppstod en stor forfølgelse mot menigheten som var i Jerusalem. Og alle sammen, bortsett fra apostlene, ble spredt utover områdene Judea og Samaria" (Apgj 8,1)

I Samaria bryter vekkelsen løs: "Og i de folkeskarene aktet enhver på det som ble talt av Filip." (v.6) Under vekkelsen i Samaria blir et stort antall mennesker frelst, og helbredet. Det er interessant å merke seg at det skulle til en forfølgelse for at menigheten i Jerusalem skulle bevege seg ut av byen, og nå de omkringliggende områdene. Jesus hadde jo sagt til dem: "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende." (Apgj 1,8) Av en eller annen grunn kom ikke menighetens seg ut av Jerusalem. Jerusalem ble menighetens komfortsone, og det måtte en forfølgelse til før nye områder ble nådd med evangeliet om Guds rike.

Trenger vi å rystes ut av vår komfortsone? Har vi det for bra?

Kristne rundt oss har det ikke så bra. Konservative beregninger viser at 200 millioner mennesker i verden i dag. De blir bortført, fengslet, mishandlet, voldtatt, drept. Hva gjør det med oss? Hvor ofte ber du for den forfulgte kirke? Daglig?

I Hebr 13,3 står det:

"Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp."

Denne søndagen er viet den forfulgte kirke. Om du ikke har bedt for den før, så begynn i dag. Du kan finne bakgrunnsinformasjon for å kunne be konkret og målrettet her:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Er du på Facebook, finner du oss også der under Matyrkirkensvenner.

Her finner du mer informasjon:

http://www.opendoors.no/

http://www.nmio.no/modules/news/

Vi er alle svært redde!

Canon Andrew White (midt på bildet), er et av de aller modigste menneskene jeg vet om. Mens mange kristne forståelig nok forlater Baghdad og Irak i disse dager, etter den grufulle nedslaktingen av kristne, blir den øverste lederen for Den anglikanske kirke på sin post. I et nylig publisert intervju sier han det mange nå opplever på kroppen:

"Alle er så redde!"

Forrige søndag ettermiddag holdt menigheten hvor Andrew White er prest gudstjeneste.

"Vi visste ikke om noen ville dukke opp etter trusslene mot de kristne. Men de kom. Vi var 200 færre enn enn vanlig, men det var minst 300 til stede," forteller han.

Som kjent ble 53 irakiske kristne slaktet av muslimske drapsmenn for 12 dager siden, og angrepene mot de kristne fortsetter. I intervjuet forteller Andrew White at bare den siste timen, mens han ble intervjuet, var det 12 angrep på kristne hjem i Baghdad.

I går innledet de kristne i Irak en tre dagers bønn- og faste. Bare i løpet av de siste ukene har kanskje så mange som 500 medlemmer av White's forsamling - St.Georg's Church - forlatt menigheten. Flesteparten av disse har tatt seg over til Syria, hvor det også finnes en anglikansk kirke, og blitt tatt vare på der. Problemet er at St. Georg's Church har ingen mulighet til å yte støtte til medlemmer som forlater landet, på grunn av liten økonomisk evne og har gitt beskjed om at de ikke kan støtte menigheten i Syria. De har klart å sende penger til den syriske menigheten, men klarer ikke å sende mer penger.

Andrew White ber nå kristne verden over om å be Gud beskytte de kristne som er igjen i Baghdad og Irak. I morgen er det den internasjonale solidaritets- og bønnedagen for verdens forfulgte kristne. La oss spesielt løfte frem våre forfulgte trossøsken i Irak. Fortsetter disse angrepene er de i ferd med å bli utryddet. Så alvorlig er situasjonen.

Fra martyrhistorien, del 5

Her fortsetter historien om Andreas Wurtz:

"For første gang møtte Andreas Wurtz og de andre fra Kaernten, møte mennesker som trodde på og adlød Kristi ord. De lærte om troendes dåp, de lærte at en trenger ikke gå til krig, selv ikke når myndighetene krever det, og at man ikke skal avlegge ed. Ved ulike anledninger kunne Andreas og de andre delta på møter i Alwintz, og deres hjerter frydet seg over den sannhet de fant der. Men myndighetene var ikke glad for dette.

'De folkene er anabaptister', kunne de fortelle de nykomne. 'Hvis dere blander dere sammen med dem, vil dere være verre stilt enn når dere kom.'

Både lutheranerne og katolikkene forsøkte å stanse de troende fra Kaerntner fra å reise til Alwintz. Så en dag fikk Andreas Wurtz, Mathias Hofer, Josef Mueller og Martin Angermann beskjed fra kongens kommisjonær om å komme til den rumenske domstolen i Szaszvaros. Andreas Wurtz ble forhørt først. Han forsvarte hva han trodde på, og ble kastet i lenker i fengsel. Den neste som ble forhørt var Martin Angermann. Under trusselen om å bli torturert sa han at han frasa seg sin anabaptistiske overbevisning, og ville forbli lutheraner. De to andre holdt ved sin overbevisning og ble så kastet i fengsel.

Mens Andreas, Josef og Mathias var i fengsel - en del av tiden i en forferdelig kjeller - tok myndighetene resten av gruppen og flyttet dem langt unna Alwintz, til en rumensk landsby i Transylvania kalt Grosspold. Etter flere måneder ble de fengslede satt fri og kunne gjenforenes med sine familier. Familien Wurtz bodde under elendige forhold, men det var her de troende møttes for å synge lovsanger og be. Andreas Wurtz, Joerg Waldner og Mathias Hofer, byttet på med å lede bibelstudier.

Lutheranerne som bodde i Grosspold ble varslet om det som skjedde i hjemmet til Wurtz. De fikk samlet sammen anabaptistene og fordrev dem ut av Grosspold. De troende ble spredt rundt i landsbyer langt fra hverandre. Familien Wurtz havnet i Eibesdorf, Kleinsassers havnet i landsbyen Kreuz, i nærheten av Hermannstadt, det nåværende Sibiu. Andre ble jaget til steder som Bassen og Stein, og utenfor disse områdene.

(fortsettes)

Bruken av ordet ekklesia i Det nye testamente

Jeg har fått et spørsmål om jeg kan forklare bruken av ordet "ekklesia" i Det nye testamente. Norske bibeloversettere oversetter dette greske ordet med menighet, forsamling, kirke. Så langt jeg kan se brukes ordet på tre måter i NT:

1. Den universelle menighet

Første gang ordet brukes er i Matt 16,18, hvor Jesus sier:

"Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet."

Den universelle menighet består av: alle troende - på alle steder - til alle tider.

2. Lokalmenigheten

Neste gang dette ordet brukes er i Matt 18,17, hvor det heter: "Og hvis han nekter å høre på dem, så si det til menigheten." Her er det tydelig at det ikke snakkes om den universelle menighet, men den lokale menigheten. Og Det nye testamente gir da også navn på mange lokale menigheter: Menigheten i Rom, Korint, Tessaloniki, Filippi, bare for å nevne noen. Et konkret eksempel som viser dette er Åp 1,11: "... de syv menighetene som er i Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea."

3. Husmenigheten

Noen få ganger brukes "ekklesia" om en mindre enhet, nemlig husmenigheten. "Hils også menigheten som er i deres hus." (Rom 16,5)

Selve ordet ekklesia kommer av ek-kaleò, som betyr "kalle ut fra", eller "de ut-kalte". Det er snakk om en konkret størrelse - d.e. mennesker som er kalt ut av verden for å utgjøre et fellesskap.

William Barclay har definert ekklesia slik:

"Menigheten er en flokk mennesker som kommer sammen, ikke så meget fordi de har valgt å komme sammen, men fordi Gud har kalt dem til seg, ikke så meget for å dele med hverandre sine egne tanker og meninger, men for å lytte til Guds røst."

Det hevdes av enkelte i dag at det holder å være medlem av den universelle menigheten. Noe eksempel på kristne i Det nye testamente som kun var medlemmer av den universelle, og ikke den lokale menigheten, eksisterer derimot ikke. Når man blir en del av den lokale menigheten, blir man samtidig en del av den universelle menighet. Og for å bli medlem av den lokale menigheten må man bli født på ny og bli døpt. Noen annen måte finnes ikke.

Bildet viser en gruppe anabaptiser som utgjør en lokal forsamling på sitt sted i USA.

Misjonskonferanse for det sentrale Russland

I går ble en tre dagers misjonskonferanse avsluttet i Moskva. 50 misjonærer, stort sett fra den sentrale regionen av Russland, satte hverandre stevne. De 50 misjonærene representerer både lokale baptistmenigheter og regionale baptistsammenslutninger.

Motto for konferansen var "Bring inn frukt i hundrefold", basert på Jesu ord i Matt 13,8: "Men noe annet falt i god jord og frukt, noe hundre fold ..." Konferansen ble til stor inspirasjon for deltagerene, og ikke minst en stor oppmuntring i tjenesten. Flere av disse misjonærene står mye alene i tjenesten, og trenger vår forbønn.

Fra martyrhistorien, del 4

Her følger andre del av martyrhistorien til Andreas Wurtz og hans familie. I den første artikkelen fortalte jeg om hvordan de gjennom lesning av Bibelen, kom frem til at de måtte bryte med den romersk-katolske kirke. Har du ikke lest den første delen, foreslår jeg at du gjør det før du leser videre her. Den første delen ble publisert onsdag:

"Etter denne kvelden sluttet familien Wurtz å gå til messe. Det samme gjorde flere av de andre innbyggerne i Sankt Peter - Christian og Maria Glanzer, Hans og Anna Hofer, ei ung jente ved navn Rosina Bichler, samt familien Egerter og Plattner - og andre søkende i nabolandsbyene Amlach, Unter og Ober Amlach og Stocenboi. Dette skjedde ikke uten at det ble lagt merke til.

- Hvorfor kommer dere ikke til messe lenger, spurte de - forstår dere ikke at dette bare skaper problemer for dere?

Det visste de godt! I løpet av noen få dager dukket politiet opp, de fanget dem inn og førte dem til fengslet. For en tid ble de utspurt, og man forsøkte å overtale dem. De ble fratatt alle sine kristne bøker, og deres dyrebare Bibler. Men når gruppen av anabaptister ufortrødet fortsatte på den veien de nå gikk, og begynte å synge lovsanger og oppmuntre hverandre gjennom bønn, ble de truet på livet av de katolske myndighetene. Problemet var at det nå var så mange av dem. Løsningen ble å forvise dem fra Østerrike.

Fra Spittal, en større by langs elven Drau (se kartet) fordrev de østerriske myndighetene anabaptistene gjennom de områdene som i dag er Slovenia og Serbia til den nedre delen av Donau-dalen inn i nåværende Romania. Det var en svært strabasiøs reise. Flere døde underveis. Men i landsbyen Rumes i det tysktalende terrioriet Siebenbürgen, den nåværende vestlige delen av Romania, fant de endelig et sted hvor de kunne slå seg ned.

Hele vinteren led de i mangel på klær og mat. Nå var ikke lenger naboene katolikker. De var lutheranere. De sa selv at de var kristne, men de behandlet ikke nykommerne noe bedre for det. Heller ikke gav de dem noe arbeid. Endelig, da våren kom, fikk Andreas Wurtz og en annen flyktning ved navn Joreg Waldner en jobb i landby som heter Alwinz, en halv dags reise nordøst for det stedet hvor de bodde.

De likte godt jobben de fikk. Mannen de arbeidet for, Josef Kuhr, hadde en vakker gård med frukttrær, kyr, en hage og bier. Mer enn det - de oppdaget at han var en sann bror i Kristus.

(fortsettes)