Ulf Ekman om 'episkope' - biskopembedet

Jeg har forståelse for at Ulf Ekmans (bildet) innlegg på Johannesakademiets temadag på Bjärka Säby mandag 21.mai vekker oppsikt i visse kretser. Men reaksjonene er veldig forutsigbare siden de fremsettes av de samme personene som bruker mye av sin tid til å skrive spaltemetre av kritikk mot Ulf Ekman og Livets Ord. Det er særlig et svensk nettforum som målbærer denne kritikken, og nettsiden opprettholdes stort sett av disse kritikken. Det er når den publiserer nye kritiske artikler om Ekman og Livets Ord at antall kommentarer kommer opp i noen hundretalls, eller er forumet ganske dødt. Men de som følger litt med vil se at det er stort sett de samme personene som sier det samme hele tiden.

Så til Ulf Ekmans innlegg. Han talte om betydningen av det greske ordet 'episkope'. Det oversettes på norsk som tilsynsmann, forstander eller biskop. Ekman forklarte hvordan ordet brukes i Det nye testamente. Hvordan en 'episkope' er satt til å våke over hjorden, og hvordan en 'episkope' levde innfor Gud og mennesker.

Ekman talte om at det ikke bare finnes en apostolisk lære, men også et apostolisk liv. Dette er nedlagt som en struktur i Kirkens vesen.

En svært interessant tese i Ekmans innlegg var denne: Vi er vant med å tenke på vekkelse som noe som er en utgang fra institusjonen kirke, men når vekkelsen modner leder den til et inntog i kirken. Og kirken er en storhet som blir synlig i og overvåkes av biskopen.

Så langt jeg kan se er dette er i samsvar med den undervisningen som Ignatios av Antiokia gir til menigheten i Efesos:

'For Jesus Kristus, vårt urokkelige liv, er Faderens vilje, likesom biskopene, som er innsatt over den vide jord, er i pakt med Jesu Kristi vilje. Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen'. (Brevet til Efeserne, v.3-4 i De apostoliske fedre, Luther forlag)

Det er omkring år 70 at Ignatios blir biskop for menigheten i Antiokia, og han står i den umiddelbare tradisjonen etter apostlene.

Det var tydelig at Ulf Ekman mener at biskopsembetet er gitt til Kirken. Det er av Gud, og er en garanti for enheten i Kirken.

Peter

Ulf Ekman var åpen med at han mener at det er Peter Jesus sikter til når han sier: 'På denne klippe vil Jeg bygge Min menighet'. 'Det finnes ingen av apostlene som er omtalt så ofte og så mye som Peter,' sa Ekman. Så langt jeg kan se ut fra det Ekman sa mener han at Petersembetet fortsetter i kirkens vigslede biskoper.

Gode og praktiske bønneråd for hverdagslivet

Nå ved pinsetider er det en glede å kunne gi videre noen gode bønneråd av staretsen Porpgyrios (bildet), en av vår tids karismatikere! Den greske prestmunken, født i 1906 og død i 1991, var en av munkene på Athos, kjent for sine åndelige nådegaver og evne til å skjelne ånder. Jeg skal komme tilbake med en nærmere presentasjon av ham senere på bloggen. Her er noen av hans bønneråd:

'Be for dem som fremmer anklager mot dere. Si: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over oss', ikke 'forbarm Deg over ham', og den som anklager deg vil bli omfavnet av denne bønnen. Sier noen noe som opprører deg? Gud vet om det. Hva du trenger å gjøre da er å åpne dine armer og si: 'Herre, forbarm Deg over meg', og gjør din anklager ett med deg. Og Gud vet hva som torturerer anklageren din dypt i hans indre, og når han ser din kjærlighet, så skynder Han seg for å hjelpe. Han søker vårt hjertes lengsel. Hva er det den hellige Paulus sier i Romerbrevet? 'Han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,27)


Be for renselsen for hver eneste person så du kan imitere englenes bønn i ditt liv. Ja, englene ber ikke for seg selv. På denne måten ber jeg for mennesker, for Kirken og for kirkens kropp. I det øyeblikket du ber for Kirken er du løst fra dine begjær. I det øyeblikket du forherliger Gud, roer din sjel seg og blir helliggjort av guddommelig nåde. Dette er den kunst jeg ønsker du skulle lære'.

The Book of Common Prayer 350 år denne måned

Denne måned fyller Book of Common Prayer 350 år. Mange mener at denne slitesterke bønneboken har hatt like stor innflytelse som den svært anerkjente King James Bibelen.

Rev Richard Hoyal, som er prest ved Christ Church i Bristol, England, sier at selv i det i økende grad sekulære England så holder Book of Common Prayer stillingen.

'De som kommer hit for å feire gudstjeneste med oss gjør det fordi de liker å ta del i denne tradisjonelle formen for gudstjeneste - det er en kontinuitet og skjønnhet ved den, som de moderne gudstjenestene ikke har,' sier Rev Hoyal til Christian Post.

The Book of Common Prayer inneholder setningeer som 'peace in our time',  'ashes to ashes' og 'to death to us apart'.

Språket er vakkert, lyrisk og poetisk og selv om det er 1600-talls engelsk er det likevel bemerkelsesverdig tilgjengelig:

'Den er budskapet til The Church of England', sier Rev Hoyal.

Det var etter at den engelske kirken brøt med Den romersk-katolske at The Book of Common Prayer ble utviklet, og den ble til stor hjelp for folk flest fordi den ikke var på latin, men på engelsk.

Hva gjør vi med uretten?

Visste du at 10.000 barn dør av feilernæring, mens omlag 15.000 bønder begår selvmord hvert år på grunn av uoverkommelig gjeld til såkorns- og gjødselprodusenter?

Dette kom frem når generalsekretæren for European Baptist Mission, Christoph Haus (bildet), talte på misjonskonsilet i Gandia, som ligger i nærheten av Valencia i Spania, nylig.

Christoph Haus talte over teksten fra Matt 6,33:

'Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg'.

Han innrømmet at han ikke hadde vært synlig opptatt av hva begrepet 'rettferdighet' betyr i et misjonsperspektiv. Han la til:

'I misjonsarbeidet må ikke spørsmål om økologi og rettferdighet bli obskure. Gud ønsker ikke at urett skal forekomme, men at hver har det en trenger for å kunne leve'.

Selv synes jeg det er veldig interessant å se hvordan profetene i Den gamle pakt talte ut mot de som begår urett mot andre, og den første menigheten var opptatt av å samle inn penger til de fattige, og ta seg av enker og foreldreløse.

Dagens 'profeter' synes å være mest opptatt av hvordan hver enkelt av oss skal ha framgang og bli velsignet. Sjelden hører jeg de tale mot uretten og for de undertrykte og fattige. Kan det være at de ikke profeterer sant? 

Troens langsomme og gode rytme

Å leve livet i langsomhetens rytme er godt for sjelen, fordi den da henger med, og ikke blir igjen langs veien, men den er også helt nødvendig for vår modning som kristen. Utålmodighet skaper spenning og fører til uro og åndelig rastløshet. Problemet er at vi så gjerne vil noe hele tiden. Se fremgang. Bety noe. Leve i noe spennende. Ikke i det hverdagslige. Men det er i hverdagene våre vi vandrer med Kristus - ikke en gang i fremtiden. Vi kjenner nok alle på at livet løper fra oss, det er så mye vi skulle ha rukket.

Tid brukt på vårt åndelige liv er likevel aldri bortkastet tid. De ni dagene fra Kristi himmelfart og frem til pinse, kalles for 'Pinsenovenen'. Det er dagene disiplene ventet i Jerusalem før Ånden falt. 'Og se, jeg sendeer over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49) Av og til må vi vente på at det Gud har talt om skal gå i oppfyllelse. Profeten Habakkuk skriver om dette:

'Herren svarte meg: Skriv synet tydelig på tavler så det er lett å lese! For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke. Om det drøyer, så bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent!' (Hab 2,2-3)

Hos profeten Jesaja heter det: 'Den som tror, har ingen hast'. (Jes 28,16)

Jeg kjenner av og til på rastløsheten. Både den fysiske og den åndelige. Det er lett å bli distrahert, og opptatt med ting. Gode ting, i og for seg, men likevel fører de til at jeg mister konsentrasjonen, og ikke minst min åndelige oppmerksomhet - og det stjeler min fred. I stedet for fred blir jeg urolig. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

De ni dagene disiplene ventet i Jerusalem var dager brukt i bønn. Det forteller Lukas oss i Apostlenes gjerninger. Hensikten med bønnen er ikke å dra Gud nærmere oss selv, for Han bor djupt inne i oss ved sin Ånd. Hensikten er å nærme oss Ham slik at vår samtale blir mulig og vi blir oss bevisst Hans nærvær.

Jeg lever etter en regel. Det er befriende. Denne regelen er utarbeidet av 'Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby', og som jeg er en del av, og den hjelper å holde meg på veien, og til å holde fokus. Lederen for kommuniteten, Peter Halldorf, skriver i en av sine betraktninger nå i pinsenovenen:

"En mycket enkel övning kan leda oss allt djupare in i Guds mysterier – om vi envist håller oss till den. Men den som inte är beredd att gå en yttre väg, gör inte heller framsteg på den inre vägen".

Hjertesykdommen min tvinger meg til å måtte gå sakte. På en måte hjelper den meg til å forstå at vi kommer nødvendigvis ikke frem til målet ved å gå den raskeste veien. For ved å skynde oss hender det ofte vi går glipp av det som skjer underveis.

Mennoniter hjalp orkanofre med åtte millioner USD

Mennonite Disaster Service har brukt åtte millioner USD og arbeidet i syv år med å hjelpe ofrene langs Gulf-kysten etter orkanen Katrina og Rita. Gulf-kysten er en region i USA som består av kysten til delstatene som grenser til Mexicogulfen – Texas, Louisiana, Mississippi, Alabama og Florida. Dette er praktisk kristen nestekjærlighet i Bergprekenens ånd. Omlag 70 personer som arbeider for Mennonite Diaster Service, lokale pastorer og andre var 16.mai samlet i New Orleans for å sette en endelig sluttstrek for et svært vellykket prosjekt. 'Passing the Torch' er det prosjektet som Mennonite Disaster Service har arbeidet lengst med i sin 62 årige historie. 


Orkanen Katrina er den femte dødeligste orkanen som noensinne har rammet USA. Den slo til i august 2005. Bare dager etterpå var hjelpemannskaper fra Mennonite Disaster Service på plass. Mindre enn en måned senere rammet orkanen Rita omtrent de samme områdene. Det er den fjerde mest intense atlantiske orkanen som noen gang er registrert.

Pastor Charles Duplessis, som ikke bare mistet huset sitt, men også kirken han var pastor for, Mount Nebo Bible Baptist Church, var en av de mange som var møtt frem for å takke for all hjelpen de hadde fått:

'Jeg vil takke dere som elsker Gud, og som elsker mennesker, enten de kjenner Gud eller ikke', sa pastor Duplessis.

Han fikk sitt hus bygget opp igjen takket være Mennonite Disaster Service.

På bildet ser du pastor Charles Duplessis som omfavner en av hjelpearbeiderne for Mennonite Disaster Service.

Mytene om den kristne staten: Forbanne myndighetene - eller være en velsignelse?

Det er interessant at flere kirkehistorikere og kirkevekstforskere hevder at ingen tid er så lik vår som den første kristne tiden.

De første kristne levde i et flerkulturelt samfunn. De måtte forholde seg til fremmede religioner. Til en hard okkupasjonsmakt, keiserdyrkelse, et samfunn preget av urett. Og de ble forfulgt. De 'bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden'. (Hebr 11,13) Samtidig med alt dette opplevde de at mennesker kom til tro, ble døpt og lagt til menigheten 'Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse'. (Apg 2,47) Og vi vet at tallet på troende vokste med tusener.                                                                         

Likevel leser vi ikke noe sted i Apostlenes gjerninger at de beskjeftiget seg med politikk. Vi leser ikke noe sted at disse tusener av kristne samlet seg i protester mot beslutninger foretatt av senatet i Rom, og som fikk følger for de som levde i Romerriket, også i avkroken Israel. Vi leser ikke noe sted at de dro til Rom, og forbannet keiseren eller senatets medlemmer.

Hva gjorde de? De forkynte Kristus!

De levde i menighetsfellesskapet og ut fra dette tjente de det samfunn de bodde i: 'Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle'. (Apg 4,32-33)

Kampen de kjempet var ikke mot mennesker! Når myndighetene forfulgte dem, ba de for øvrigheten, og velsignet den. Vi leser ikke om noen av de profetene som ble gitt til den nytestamentlige forsamlingen som forbannet politikere eller øvrighet. Når de ble truet, gikk de til Gud med truslene! Les Apg 4,23-31. Og legg merke til hva de ber om! De ber om at helbredelser og tegn og under skal skje. De lyser ingen forbannelser over dem som forfulgte dem.

I det brevet som apostelen skriver til den kristne forsamlingen som finnes i keiserbyen Rom, heter det: 'Velsign dem som forbanner dere, velsign, og forbann ikke'. (Rom 12,14)

Endringen kom med keiser Konstantin

Så skjer det noe. Noe tragisk. Mange av keiserne hadde forsøkt å utrydde den kristne troen gjennom grusomme forfølgelser. Forfølgelsen kom i bølger. Innimellom var det forholdsvis rolig. Men uansett hvor mye de ble forfulgt, de kristne øket i antall. Noe måtte gjøres. Det var keiser Konstantin som fant på det geniale: I stedet for å forfølge de kristne, la oss bli venner med dem, og på den måten få kontroll over dem! Som sagt, så gjort.

Og med keiser Konstantin kom statskirken. Og ideen om den kristne staten. Og nå snus det meste på hodet. Fra å være en forfulgt kirke, blir kirken selv en som forfølger. Det våpenløse evangeliet forkynt av kristne som ikke ville forsvare seg med våpen, ikles nå våpen av den keiserlige makten. Fra år 416 kunne ingen være en del av den keiserlige hær med mindre han var en kristen!

Tilbake til originalen

Det finnes ingen tanke om noen kristen stat i Det nye testamente. Som kristne er vi ikke satt til å forsvare et stykke jord. Vi er kalt til å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det riket har en annen konge, Jesus, og andre lover, Bergprekenen. Vi er kalt til å være salt og lys, i en mørk verden. Til å forkroppslige Kristus, være Hans bein og armer, forbinde sår, lege, gi mat til de som sulter, kle de nakne, besøke de ensomme, ta oss av enker og foreldreløse og tale mot urett. Når vi gjør Kristi gjerninger forkynner vi Kristus. Ikke bare med våre ord, men med våre liv.

Bildet viser inngangen til en av de eldste kirkene vi kjenner.

Ikke bare be - men lev mer lik Jesus!

'Ikke bare be, men lev mer lik Jesus!'

Det var budskapet Tony Campolo (bildet), gav baptister i Storbritannia, på deres årskongress 4.-5. mai i London. De 3000 deltagerne fikk høre en engasjert sosiolog, professor og baptist, tale til dem om det som opptar ham mest: hvordan vi kan ligne mer på Jesus og på den måten påvirke samfunnet.

'Vi trenger å leve ut en livsstil som Jesus. Det er ikke nok å strekke hendene i været på et lovsangsmøte, Kristus er langt mer opptatt av at Hans etterfølgere gjør Hans vilje. Og den er klart beskrevet for oss i Bibelen. Vi er kalt til å møte de fattiges behov, og å stå opp for rettferd. Om vi ikke gjør det vil den baptistiske bevegelsen dø ut', sa Tony Campolo, og la til: 'Baptister trenger ikke bekymre seg over at Storbritannia blir mer og mer verdslig. Jesus vil bruke deg til tross for dine tilkortkommenheter. Bruk 15 til 20 minutter hver dag i stille refleksjon, og åpne deg for Den Hellige Ånd. Hvis den baptistiske bevegelsen skal ha en fremtid, trenger vi å være et særegent folk som er åndsfylt'.

Det er ikke bare engelske kristne som trenger dette budskapet - vi trenger det så sårt her i Norge også!

Elva, ikke treet, er bildet på hva Gud gjør i dag

Treet med den tykke stammen og med de mange grenene, er et ofte benyttet bilde for å forklare hvordan ulike kirkefamiliene har oppstått, og likevel hører sammen.

Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie ved Lunds Universitet, presenterte et helt annet bilde; bildet av en stor elv, med mange små bielver, når han holdt sitt innlegg på temadagen på Bjärka Säby mandag. Som jeg har nevnt på bloggen var det meningen at jeg skulle ha deltatt på temadagen som Johannesakademiet arrangerte på Nya Slottet Bjärka Säby, men det ble for langt å reise på grunn av mine hjerteproblemer.

Mange sideelver, bekker, strømmer - alt dette søker sammen for så å renne ut i det store havet. Slik er det også med kirker og samfunn, mente professor Rubensten. De nærmer seg hverandre og kommer til å flyte sammen i Gud. Hver enkelt kristen vil veves inn i den allmene Kirken.

Problemet for oss i dag, mente professor Rubenson, at vi har privatisert Den Hellige Ånd, og det kristne livet. Men Ånden leder alltid til fellesskap. Kjærligheten alltid sin samhørighet.

Professor Samuel Rubenson gav også uttrykk for at det ikke finnes noen mulighet til å vende tilbake til urkirken. Kirken èr. Den bærer også sin historie, og nå handler det om å se fremover. Gud er både historiens herre, men også nu'ets Gud og fremtidens Gud. Enheten ligger foran oss, ikke bak oss. Hver gang mennesker åpner seg for fellesskap og møter, øker enheten. Og Ånden fordjuper dette.

Rubenson mente også at det hele tiden har vært et mangfold i Kirken, helt fra begynnelsen av. Det tok tid før Bekjennelsene ble formulert.

Professor Rubenson kom også i sitt innlegg inn på spørsmålet om Kirkens embeter. Det er et ord Rubenson ikke liker å bruke. Mange assosierer det ordet med makt og kontroll. Derfor hører det ikke hjemme i Kirken. Der taler man heller om tjenester. Og tjenestene er der for å hjelpe oss. De soper opp etter oss, renser og betjener oss. Og tjenesten er alltid enhetens tjeneste.

Jeg kommer tilbake om mer av de andre innleggene fra denne dagen senere.

Vandring for sjelen

Sammen med min kjære datter har jeg vandret langs Mjøsa, på en sti som er en del av Pilegrimsleden. Hele skogens orkester holdt konsert, og solisten - hakkespetten - var riktig presis i sine utrolige trommevirvler i dag. Langs stien sto restene av vårens kvitsymre - jeg liker det navnet, fremfor hvitveis. Og her og der fantes anemoner ved navn Gulsymre. Ja, du leste riktig.

Anemone ranunculoides er en flerårig urt som finnes langs Mjøsa, og enkelte steder i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Det er godt for sjelen dager som dette, når sommervarmen gjør sitt inntog. Alt blir så lyst og trivelig, og lettere. Det er en tid for å gå! Ikke løpe, men vandre. Her er noen meditative tanker fra i dag:

I den gode langsomhetens rytme, rekker jeg å tenke tankene ferdig.                        
I den gode langsomhetens rytme rekker jeg å ta meg fram i tilværelsen i min egen takt uten det tempo som spiser opp min fred.                                                 

I den gode langsomhetens rytme, får jeg gå i takt med hjertets slag og lungenes åndedrag.                                                                                                                        
I langsomhetens rytme møter jeg Gud, den gode følgesvennen.

Frikirken gratulerer Den norske kirke med et historisk skille

Den evangelisk lutherske frikirke gratulerer Den norske kirke med grunnlovsendringene som ble gjort i Stortinget i går. I en uttalelse fra Den Evangelisk Lutherske Frikirke heter det at mandagens stortingsbehandling markerer et historisk skille for Den norske kirke, for andre kirker og trossamfunn, og for kirkens og religionens plass i det offentlige Norge. Men Frikirken - som kirkesamfunnet heter i dagligtale - synes ikke man har gått langt nok i løsrivelsesprosessen fra Staten. I den høringsuttalelsen som Frikirken har kommet med i sakens anledning heter det:

«For Den Evangelisk Lutherske Frikirke er følgende prinsipper vesentlige for kirkeordningen:
 
1. Etter sitt vesen er kirken samfunnet av de hellige og i sannhet troende (Augustana VIII).
 
Dette må få den konsekvens for kirkeordningen at dåp og tro må være betingelser for styringsrett i kirken.
 
2. Kirkens eksistens er betinget av at evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett (Augustana VII).
 
Dersom dette tilsidesettes, opphører kirken å fungere som rett kirke. Ansvaret for nådemiddelforvaltningen er gitt kirken som helhet, men i en rett kirkelig orden har mennesker som av kirken er kalt og innsatt som hyrder for menighetene, hånd om denne tjenesten.
 
3. Både stat og kirke er ordninger villet og innsatt av Gud. Men den kirkelige og borgerlige myndighet må ikke blandes sammen (Augustana XXVIII).
Kirken skal ikke gripe inn i den borgerlige myndighets område, men må kreve frihet til selv å hevde sin bekjennelse og vedta kirkelige lover, kalle sine tjenere, sjelesorg og vern om kirkens lære. Kirken må videre ha frihet til å tale folk og øvrighet til rette i for eksempel moralske, økonomiske, sosiale eller politiske forhold.»

Til Kristelig Pressekontor sier synodeforman, Arnfinn Løyning (bildet):

- Vi registrerer med glede at flere av de merknader vi hadde til foreslåtte lovendringer er fulgt opp i forliket, og vil gratulere Den norske kirke med dagen og ønske lykke til med videre arbeid for sin selvforståelse. Den videre utvikling utfordrer også oss til en fornyet refleksjon om vår egen selvforståelse.

Åndelig abrakadabra!

Dean Taylor (bildet) er redatør av 'The Heartbeat of The Remnant', et tidsskift utgitt av Ephrata Christian Fellowship, et anabaptistisk menighetsfellesskap i Pennsylvania, USA. Jeg har abonnert på dette tidsskriftet noen år nå, og får alltid noe ut av å lese det. I det siste nr som nettopp har kommet ut, forteller Dean Taylor om et besøk ved en synagoge i Brooklyn, som han nylig besøkte sammen med en gruppe studenter.

Rabbineren ved denne hassidiske synagogen fortalte om viktigheten av å henge opp skriftsteder rundt om i huset. Like viktig som at disse ordene skulle forandre deres hjerter, mente rabbineren også at skriftordene på veggen hadde en spesiell kraft i seg selv. Rabbineren hevdet at om man hadde problemer i familien - det være seg finansielle eller ekteskapelige - så var årsaken til disse å finne i at skriftordene var stavelt feil, eller at bokstavene berørte hverandre. Om en kyndig person så kunne få orden på dette, ville også problemene løse seg.

Uttalelsene fra rabbineren utfordret Dean Taylor til å tenke på hvordan han selv forholdt seg til Guds ord, og bruker det. Taylor skriver:

'Guds ord er enkelt. Men når vi ikke gjør det som står har vi en tendens til å finne på en hel del ting. Vi ender opp med merkelige 'åndelige' tolkninger av enkle sannheter i Skriften. Og enda verre, det kan ende opp med at vi 'åndeliggjør' det de viktige tingene som står der. Kristi befalinger blir da ofte byttet ut med unnskyldninger eller omskrivninger. Begreper som 'nåde' og 'tro' forvandles til åndelige nyanser uten noen som helst mening'.

Dette må opphøre, sier Dean Taylor, og legger til:

'Bibelen er enkel å forstå - bare vi ville slutte opp med å bortforklare den... Åndelig innsikt er bra, men om vi stoler på den og går glipp av de enkle ordene til Jesus, så er det egentlig den verste av alle bindinger'.

Kirken, Ånden og embetet

I dag skulle jeg ha vært på vakre Bjärka Säby (bildet), men det ble for langt for meg slik helsen min er for tiden. Jeg håper det skal la seg gjøre å reise dit når kommuniteten samles i august.

Denne mandagen pågår det et svært interessant dagsseminar på Nya Slottet: 'Kyrkan, Anden och ämbetet', hvor metropolitten Ambrosius av Helsingfors medvirker sammen med professor Samuel Rubenson, biskop Biörn Fjärstedt, biskop Martin Modeus, fader Caesarius Cavallin, biskop Anders Aborelius, pastor Ulf Ekman, pastor Liselotte J.Anderson og pastor Peter Halldorf. Redaktør Grethe Livbjerg skulle også ha deltatt, men har meldt avbud på grunn av sykdom.

I løpet av dagen skal spørsmål som hva det betyr å leve i den apostoliske tradisjonen, drøftes. Hvordan kan vi i dag forstå den tidlige kirkens visjon om at eukaristien skaper kirken? Hva er biskopens rolle i vår tids kirke, og hvordan forholder vi oss til det såkalte Peters-embetet? Hvordan kan de yngre kirkene relatere seg til kirker med rotfeste i den tidlige kristne perioden?

Tematikken interesserer meg veldig, og jeg vil tro mange med meg. Jeg håper det kommer noe skriftlig fra dette dagsseminaret en dag, slik at vi kan få del i det også vi som dessverre ikke fikk være der.

Den utrettelige evangelisten fyller 85 år i dag

I dag vil jeg hedre en mann som har vært et redskap Gud har brukt - og bruker - til å nå Norges befolkning med evangeliet om Jesus.

Asbjørn Häger (bildet) fyller 85 år i dag. Mange kjenner han som mannen som reiste land og strand rundt for å vise Billy Graham-filmer i forsamlingslokaler, på små og store steder i en årrekke. Hvor mange som har fått et møte med Gud, og har tatt et standpunkt for Jesus, gjennom Asbjørn Hägers møter, vet alene Gud. Men det er mange. Den stedelige representanten for Billy Graham organisasjonen i Norge, er en sann evangelist. Han brenner for at mennesker skal bli frelst. Og gjør det fremdeles i sin høye alder.

Det hender Asbjørn Häger ringer. At han husker en yngre kollega, og alltid er like oppmuntrende, er noe jeg har lært å sette stor pris på. Asbjørn Häger er en omsorgsfull mann med et stort hjerte for alle. Og alltid like klippefast i sin overbevisning om at Bibelen er Guds autoritative ord, gyldig for alle tider. En evangelist med en pastors hjerte - det synes jeg er en veldig god beskrivelse av denne mannen.

En  inderlig takk, kjære Asbjørn, for det forbilde du er, for den innsats du har lagt ned gjennom et langt liv for evangeliets sak i Norge, og for din fortsatte iver for at menneser skal nås med evangeliet om Jesus!

De gav sine liv for Jesus - og sine muslimske naboer

Mange har sett filmen 'Om Guder og mennesker'. På bloggen Monastisk får du i dag den sanne historien om de syv kristne munkene som levde et stille liv i bønn og nestekjærlighet blant muslimer i en liten landsby i Algerie. 21. mai 1996 ble de drept av islamister. Les historien og la deg inspirere av det livet de levde med Jesus.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

- Vestens kirke trenger å tie stille, og lære'

En av kristenhetens mest anerkjente journalister, Dan Wooding (bildet), tar bladet fra munnen og sier rett ut:

'Vestens kirke trenger å tie stille, og lære!'

71-åringen talte på den årlige Colorado Christian Writers Conference, som ble holdt 17.mai.

'Verdens forfulgte kristne kan lære oss så mye, men da må vi først lytte', sier Dan Wooding, og han burde vite hva han snakker, siden han har møtt så mange av dem og intervjuet dem. Noen har han også skrevet bøker om.

'Jeg har møtt noen av de mest utrolige kristne i mange av de land hvor forfølgelsen pågår. De har vært en inspirasjon for meg og jeg tror av vi som befinner oss i Vesten trenger å lære av dem,' sier Wooding.

Han uttrykker sin misbilligelse over kristne her i Vest som krangler om ting som fargen på teppene, eller at musikken er for høy. Mens kranglingen pågår er det kristne som setter livet til andre steder på grunn av sin tro.

'Nå er tiden der til at vi holder munn og lærer av disse troende som hver dag legger livet ned for Jesus. Vi har egentlig ikke noe å lære dem, men de har mye å lære oss, spesielt hvordan vi kan overleve en sterk forfølgelsessituasjon', sier Dan Wooding.

Er Grunnlovens paragraf 2 'Gudgitt'?

Han er ikke snau, Ivar Kristianslund (bildet), men det som forundrer meg mest er at pinsevenner trykker liker på en uttalelse som legges ut på Facebook, hvor Kristianslund uten å blunke hevder at 'religionsbestemmelsen i paragraf 2 er Gudgitt'! Og Kristianslund hevder sågar at "denne verdibestemmelsen er grunnleggende, og skal ikke forandres'.

Men sannheten er at Grunnlovens paragraf 2 allerede er forandret. I sin forrige form het det: 'Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget'.

Skal vi følge Kristianslunds 'logikk' så må hans uttalelse også bety at det var Gud som ville at vi skulle forby jøder adgang til Norge! For Kristianslund hevder jo at 'denne verdibestemmelsen er grunnleggende, og skal ikke endres'. Ergo gjorde man en stor feil når Grunnlovsendringen ble sanksjonert av kongen 21.juli 1851.

Ivar Kristianslund mener altså at den 'evangelisk-lutherske religion' er den Gudgitte religionen i Norge! Og dette trykker pinsevenner 'liker' på når hans uttalelser legges ut på Facebook. De må da mene at det de tror på om den frie, lokale forsamlingen, troende dåp og en ikke sakramentel nattverdfeiring er feil, siden det er Gud som har sagt at det i Norge er 'den evangelisk lutherske religionen' som er den rette. Kanskje de burde vurdere om det er pinsevenner de er, eller kanskje lese det de trykker 'liker' på en gang til?

Ivar Kristiansund mener at de av oss som ikke er enig i at Gud har bestemt at den 'evangelisk lutherske religion' er Gudgitt for Norge, må forholde oss til at Gud kommer til å holde oss ansvarlige for at vi sviktet og vi vil måtte svare for det en dag.

Å leve ut Bergprekenen i hverdagslivet

'Jeg elsker å fortelle historien om hvordan, Dietrich Bonhoeffer, på 1930-tallet, kjempet mot nazistene i Tyskland og ba for 'en ny monastisisme som hadde det til felles med den gamle at den levde i henhold til Bergprekenen', kom en gruppe kristne som kalte seg 'Bruderhof' allerede sammen for å 'leve ut Jesus'.

Det forteller, Jonathan Wilson-Hartgrove, i sitt siste nyhetsbrev.

Inspirasjonen til Bruderhof-kommuniteten var hentet nettopp fra Bergprekenen. Nazistene forfulgte dem for å være pasifister, britene anklaget dem for å være tyskere. De ble avvist med den begrunnelsen at de var idealister, senere for å være tradisjonalister. Selv fortsatte de bare å leve ut det de trodde på, og hadde Bergprekenens innhold i sentrum for sin tro. I 80 år har Bruderhof levd ærlig og åpent, med har både hatt fremgang og tilbakegang.

Jonathan Wilson-Hartgrove, selv en radikal Jesus-etterfølger, forteller at han blant annet annonsene for sommerfestivaler, konferanser og begivenheter, fant han en annonse med følgende budskap fra Bruderhof:

'Slå deg i lag med oss for en helg med felleskap, arbeid og samtaler om hvordan Bergprekenen kan bli virkelig! Ta med deg arbeidshansker og Bibelen - legg igjen campingstolen og yoga-mattene. Bergpreken-leiren vil finne sted 3.-5. august 2012 ved Mount Community (tidligere Mount St. Alphonsus), i nærheten av Hudson River. I løpet av helgen vil vi lese og søke å forstå Jesu radikale undervisning i Matt 5-7.

Jesus krever mer enn ord av oss. Så, hjelp oss mens vi hamrer, svetter, skrubber og former dette historiske, tidligere seminaret, til en kommunitet fokusert på kjærlighet til Gud, og tjeneste for andre. Gjennom inspirerende arbeid, fellesskap og levende interaksjon håper vi at Bergprekenen kan revitalisere oss og forandre oss'.

Jeg er enig med Jonatan Wilson-Hartgrove at en slik weekend som dette ville jeg gjerne ha vært med på!

Du finner ut mer om denne weekenden her:

http://mountworkcamp2012.blogspot.com/

På bildet ser du Eberhard Arnold som grunnla Bruderhof-kommunitetene.

Minnet om et smil

Lørdagskvelden ble jeg sittende å tenke på en samtale jeg hadde på Nya Slottet Bjärka Säby med Hans Johansson (1950-2008). Jeg minnes den med glede, takknemlighet og vemod. 29. februar 2008 dør han helt uventet mens han er ute på en joggetur på hjemstedet Rimforsa.

Hans Johansson (bildet) ble ekstra nysgjerrig da han hørte at jeg hadde studert på Örebro teologiske seminar. Mellom 1979-1992 hadde var nemlig Hans Johansson lærer der. Jeg fortalte ham at jeg var ordinert baptistpastor, og han fortalte om sin bakgrunn som pastor i Filadelfiakyrkan i Örebro, Stockholm Vineyard og tiden som en av grunnleggerne av Tomaskyrkan i Stockholm, hvor han også var pastor. Vi fant hverandre denne morgenen gjennom mange like erfaringer, synspunkter og ikke minst gjennom den samme lengselen vi bar på: lengselen etter autentisk kristent liv. Slik dette livet ble levd og erfart blant de første kristne.

Hans Johansson vokste opp i Mullhyttan i vestre Närke, og sammen med sine foreldre var han aktivt med i baptistmenigheten på stedet. På 1970 tallet utdannet han seg som sykepleier. I 1972 dro han til Iran, med sin kone Lisbet og en gruppe anglikanske misjonærer. Det var her hans store interesse for teologi for alvor ble vekket. Og det var her - i møtet med den karismatiske bevegelsens spontanitet, og Den anglikanske kirkens levende liturgi, at den spirende lengselen etter det autentiske kristenlivet fikk grobunn.

Han bar denne lengselen med seg og lot den få vokse. Allerede mens han var pastor i Filadelfiakyrkan begynte han å feire regelmessige nattverdgudstjenester, og når han grunnla Tomaskyrkan, som ble en del av Evangeliska Frikyrkan i Sverige, så fortsatte han å invitere til nattverd hver eneste søndag.

Men det var på Bjärka Säby at hans øyne virkelig ble åpnet for nattverdens betydning. Nattverdliturgien som feires på Øvresalen har sitt utspring i nattverdliturgier helt tilbake til 300-tallet.

'Jeg har funnet en skatt,,' sa Hans Johansson da han delte med meg om nattverdens betydning i sitt liv, og vi snakket om den fattigdommen vi hadde opplevd i våre egne sammenhenger når nattverden ble feiret. 

Med iver og varme fortalte Hans Johansson hvordan han hadde opplevd det stille Gudsnærværet på Øvresalen. Og jeg forstod hva han snakket om. Jeg hadde erfart det samme. Det siste Hans Johansson og jeg gjorde sammen var å feire eukaristien på Øvresalen. Vi delte brød og vin sammen, mens tårene rant nedover kinnene våre i djup takknemlighet for det vi fikk være med på.

I går tenkte jeg på hans vakre smil og hilsenen han gav da vi tok farvell med hverandre. Han håpet å se meg snart igjen. Vi hadde funet hverandre som brødre i troen. Slik ble det ikke. Hans Johansson gikk i forveien til de himmelske boliger.

Evig ihukommet, som våre ortodokse venner sier, når noen dør i Herren.

De ni dagene vi venter på pinsen

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Pinsenovenen, de ni dagene med utgangspunkt i Kristi himmelfartdag og frem til pinsedagen. Dager disiplene brukte i bønn og venting på Øvresalen. Før det uventede skjedde.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 3

Her fortsetter tredje og siste del av den sterke og dramatiske historien om livet til Katherina Behr Martens:

Der, i fangeleiren, begynte jeg å søke Gud med større iver. Selv om vi ikke hadde sett noen Bibel på mange år ønsket jeg av hele mitt hjerte å få skaffet meg en. En dag hørte jeg om en kvinne som hadde gjemt en. Hun ønsket ikke å låne den bort, men jeg tigget og ba så lenge at hun til slutt gav etter for maset mitt. Jeg forstod ikke så mye av det jeg leste, men jeg leste om Jesu korsfestelse, og jeg forstod hva den handlet om. Det holdt for meg, og jeg satte min lit til Jesus.

En stor elv rant gjennom fangeleiren vår. En dag, på elvebredden på den andre siden, kom to menn i heftig krangel mens de lesset en jernbanevogn. En av dem bannet og sverget aldeles forferdelig. Den andre mannen, Sergeij, irettesatte ham og sa: 'Frykter du ikke Gud som kan høre alle ordene du sier?'

'Jeg har ingen Gud', ropte dem andre mannen, og bannet enda mer.  Men en annen arbeider i fangeleiren overhørte denne kranglingen, og fattet håp! Så snart han fikk en mulighet tok han kontakt med Sergeij, og i dypeste hemmelighet spurte han: 'Kunne det være at du og jeg er brødre?' Sergeij så overrasket på mannen. Men etter en tids samtale kunne de kysse hverandre på kinnet som et tegn på at de to var brødre i Kristus. Hvilken glede det var at de to visste om hverandre i fangeleiren!

Fra den dagen av begynte de to å møtes i hemmelighet for å oppmuntre hverandre og be sammen. En etter en fant andre ut om dette og slo seg i lag med dem. Selv noen få av oss unge kvinnene begynte å komme til disse hemmelige samlingene. Noen hadde i sitt eie en sangbok som var aldeles i filler. Ingen av oss kjente sangene. Vi hadde ikke sunget dem på mange år. Men det var som et mirakel. Når vi leste den første linjen kom tonene til meg, de jeg hadde sunget for lenge siden i min barndom sammen med min far.

I juni 1949 ønsket vi å bli døpt. Vi dro langt ut på tundraen hvor en elv kom ned fra fjellene. Det var fremdeles snø på markene og vannet var forferdelig kaldt. En av brødrene tok ni av oss ut i elva hvor vi sto i en halvsirkel rundt ham. Så døpte han oss, en etter en. Den påfølgende natta ble flere døpt.

I fangeleiren bygget vi små hus med fire rom, en ovn og det var plass til et par i hvert av disse rommene. Det var i et av disse jeg giftet meg med en av de nye troende, Johann Martens, som kom fra landsbyen Kleefeld i Molochna kolonien. Vi bodde i et hus med et annet par som var troende, og to som ikke var det. Det var her datteren vår Erna ble født.

Det var så mye jeg ikke forstod om Gud og Bibelen, men vi hadde mye glede over å kjenne Ham, selv når vi ble forfulgt. En av brødrene fikk ansiktet slått i stykker, alt var knust, han var gul og blå, mens andre ble slått og mishandlet. Noen ble tatt vekk fra fangeleiren og de omkom et eller annet sted. Vi vet ikke hvor. Mannen min ble en av lederne i denne kristne gruppen.

Fra Vorkuta - nær Arkangelsk - ved Det arktiske hav, kunne Katherina, hennes mann og deres datter, reise tilbake til Kasakhstan en dag, og der ble de i mange år sammen med andre som var tvunget i eksil. Helt frem til Perestroikaens tid. Da flyttet de til Tyskland og senere til Australia hvor de ble en del av den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship.

Ny kraftig forfølgelse mot iranske kristne pågår nå

Iranske kristne må forberede seg på en ny bølge av forfølgelse. Fra velinformerte kilder vet vi at iranske myndigheter iransk sikkerhetspoliti nå infiltrerer de mange husmenighetene. Fordi vekkelsen i Iran er så sterk, og det kommer så mange ukjente til møtene, vet man ikke alltid hvem angiverne er. Det er hovedsaklig husmenighetene i de store byene som nå er målet for infiltrasjonsforsøket.

De som arbeider for sikkerhetspolitiet merker seg hvem som er pastor og ledere i disse husmenighetene. Disse vil så senere bringes inn for politiet og vil da bli arrestert og torturert.

Et tidligere medlem av den iranske sikkkerhetsgarden, Reza Khalili bekrefter at iranske myndigheter har startet den nye offensiven mot landets kristne. Han sier at prestestyret er svært frustrerte over at så mange iranere velger å bli kristne.

La oss intensivere våre bønner for våre iranske trossøsken!

Mennoniter rekker hendene til hverandre over landegrensene

I morgen avsluttes en fire dagers europeisk mennonite-konferanse. "Hender som strekker seg over grensene" har vært motto for samlingen, som har ført anabaptister fra en reke europeiske land sammen i sports- og fritidssenteret "Forum Sumiswald" i Sumiswald i Sveits.

Konferansen "MERK 2012" har i løpet av de fire dagene tatt et håpefullt standpunkt mot all segerering og eksklusjon, i tråd med Jesu lære og eksempel. Konferansen utfordrer kristne til å være et annerledes eksempel som teller i våre destruktive samfunn, og vil oppmuntre til å leve som tjenere og forsonere overfor ulike grupper av mennesker, fordi:

* Gud har rakt ut hånden i Jesus Kristus
* Den Hellige Ånd frigjør oss og gjør det mulig for oss å rekke ut hånden til de som samfunnet ellers avviser
* Jesus, som Guds representant, inviterte menneskene til sitt bord som var avvist fra samfunnet og trosfellesskapet, til sterke reaksjoner fra samtidens religiøse samfunn.

Konferansens deltagere ønsker også å rekke hender over landegrensene i Europa, for å hjelpe hverandre med å være Kristi disipler og skape forsoning og håp.

Bildet viser programkomiteen i arbeid i forkant av konferansen.

Har tilhengerne av Grunnlovens paragraf 2 tenkt på dette?

Har det noen gang slått motstanderne av at grunnlovens paragraf 2 endres - at paragraf 2 ikke har vært noe hinder for at Norge fikk Abortloven, eller den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven?  Den hindret heller ikke at  kristendomsfaget ble fjernet fra skolen, heller ikke politisk utnevnte biskoper eller den nye samvittighetssaken for leger. Den har ikke vært til hinder for noe av dette! Det i seg selv burde være et stort tankekors.

På sin nettside hevder Ivar Kristianslund at det er viktig at 'alle kristne anerkjenner Bibelen som øverste norm for tro, lære, forkynnelse, og liv'. Det er vel ikke hva denne saken handler om! Denne saken handler om den lutherske trosforståelsen skal være normen. Ivar Kristianslund argumenterer for at 'det flotte med 'Den evangelisk-lutherske religionen" er at den er innstilt på å ha Bibelen som øverste autoritet. Det bør alle som kaller seg kristne ha'.

Men la oss se litt nærmere på hvordan 'Den evangelisk-lutherske religionen' er forstått i grunnlovssammenheng. Da må vi gå tilbake til Christian V norske lov fra 1687, som forklarer for oss hva som ligger i dette begrepet:

"Den Religion som overenes kommer med Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse og Lutheri liden Cathechismio".

Kristianslund mener at dette er noe alle kristne burde kjempe for. Nå er det en bred forståelse blant de fleste kristne - også frikirkelige - at man slutter seg til Den apostoliske, nikenske og Athanasianske trosbekjennelsene. Men det kan ikke sies om Den augsburgske trosbekjennelsen. Ivar Kristianslund skriver at 'Augustana først og fremst er et oppgjør med katolsk vranglære', og at pinsevenner og baptister, om enn de har et annet syn på dåpen og nattverden, er enig i det meste som står i den og i Luthers lille katekisme. Så dårlig kan det da ikke stå til i Kristianslund's kunnskap om hva Den augburgske trosbekjennelsen inneholder. Der står det svart på hvitt:

"De fordømmer gjendøperne som forkaster barne dåpen og påstår at barna blir salige uten dåp". (Artikkel IX om Dåpen)

Har de pinsevennene jeg ser engasjerer seg i denne saken, tenkt over dette? De kjemper altså for å beholde en paragraf som i sin yttereste konsekvens fordømmer den læren de selv tror på!

Vrangforestillingene om 'statskuppet' 21. mai

21. mai får Norge en ny grunnlov. Fra da av har landet vårt ingen statsreligion. Det burde glede alle som tror på den frie, selvstendige kristne forsamlingen, slik den beskrives i Det nye testamente. Selv de som representerer Den norske kirke sier at de 'ikke vil savne den gamle paragraf 2 som innebar at staten var bundet til en bestemt kristen troslære'.

Så skulle man tro at alt var bare fryd og gammen. Men sjelden har vel hardere ord blitt felt over kristne medsøsken som i denne saken. Frontet av Kristent Samlingsparti blir hele grunnlovsendringen karaterisert som et 'statskupp', som 'avkristning' av landet, og Ludvig Nessa går så langt som å si at 21. mai kommer til å bli verre enn 9.april 1940 og 22. juli massakren! De som måtte mene noe annet enn dette blir av motstanderne av grunnlovsendringen karakterisert som 'landssvikere', 'forrædere' mot Gud og Norge. Det er skremmende å se at enkelte av tilhengerne av den gamle grunnlovsteksten uten å nøle bruker de samme ordene som en viss massemorder. En av de som bruker sterkest ord skriver:

"Folket blir lurt og islam inntar posisjon skritt for skritt. Naivitet utkonkurerer stanhaftighet og tro. Kristendommen får sterk konkuranse av multikulturalismen, der de inntar Lover og land sakte men sikkert skritt for skritt. Humanismens naivitet blir et redskap for islam og de vil til syvende og sist bli et offer for dem. Får multikulturalismen fotfeste, blir humanismen feid av banen. Våkn opp humanetikere! Våkn opp kristne! Naivitet for multikulturalismen og deres avguder vil legge en sløvhetens ånd over alt folket og de vil sannsynlig bli en del av den. Grunnloven må ikke rokkes og "moderniseres". La oss reise oss mot avkristningen av Norge".

Vedkommende snakker om også om 'onde åndsmakter som får lovfestet spillerom i vårt land'. 
 
Andre snakker om at pastore, prester og forstandere som er for grunnlovsendringen er som modene Ba'als profeter!

Hva saken dreier seg om:

Dette handler ikke om - som det feilaktig påstås at Islam likestilles med kristendommen,  eller at Jesus forsvinner fra Grunnloven. Har disse som påstår dette i det hele tatt lest paragraf 2 i Grunnloven, slik den står? Og forslagene til grunnlovsendringene? Det er nesten så man er fristet til å tro at de ikke har det.


Grunnlovens paragraf 2 lyder i dag:


"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme".

Dette endres til:

 «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». I tillegg gis Grunnloven et formål: «Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» 

Grunnlovsendringen innebærer at det er Luther som forsvinner, ikke Jesus! 

 Svein Arne Lindø, leder i Kirkerådet, skriver klokt om det som nå skjer:

"Kirken kommer ikke til å savne den gamle § 2 som innebar at staten var bundet til en bestemt kristen troslære. De nye formuleringene kombinerer på en god måte en henvisning til vår kristne arv og menneskerettighetene. Slik jeg ser det, er Norges kristne forankring minst like sterk med den nye formuleringen av § 2 i Grunnloven. Dessuten skal kirken stå i første rekke for å forsvare enkeltmenneskers rett til beskyttelse og verdige liv, også om de ikke tilhører kirken.

Vi må bekjempe vrangforestillinger om at "de norske verdiene" er truet av et åpent fellesskap med respekt for mangfoldet.

Endringene i Grunnloven påvirker relasjonen mellom kirke og stat her i landet. Vi får en Grunnlov som tydeligere ser på Den norske kirke som det trossamfunnet den alltid har vært. Men lovformuleringer vil ikke avgjøre kristendommens fremtid i Norge. Levende menigheter skapes av levende mennesker som følger Mesterens oppfordring om å følge Ham".

Det er kanskje på tide for enkelte å besinne seg, og tenke seg litt om, og være litt mer forsiktig med ordbruken.

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 2

Her fortsetter den sterke og dramatiske historien om Katherina Buhr Martens, og den anabaptistiske gruppen i Ukraina hun tilhørte. Første artikkel ble publisert i går:

Min far fikk ansvaret for kyrene, og han klarte den oppgaven godt. Men den dagen han fikk en utmerkelse for å ha utført en så god jobb, kom myndighetene og hentet ham. Moren min viste dem diplomet han hadde fått, og ba dem være så snill å gå. Men de lo, og kastet innrammingen med diplomet i tilbake til moren. Jeg så aldri min far igjen. Så kom de tilbake og tok mor. Fordi jeg på det tidspunktet allerede var 13 år ba de meg om å gå av sted og skaffe meg mitt eget levebrød. Min søster Lena og min bror Abram ble tatt med til et statlig barnehjem. Men jeg ville ikke forlate dem, så jeg insisterte på at vi skulle holde sammen. Slik ble det.

Mor kom tilbake fra fangeleiren etter en lang tid. Hun var for syk og utarmet etter det harde oppholdet der til å klare å arbeide i noen særlig grad etterpå. Hun tok på seg å sy for de som trengte det. Så brøt den 2. verdenskrig ut og tyskerne kom til Russland.

I løpet av en natt i 1941 samlet de oss sammen alle vi som fremdeles oppholdt oss i landsbyen, mesteparten kvinner og barn, og førte oss til jernbanestasjonen sammen med 6000 andre. Jeg var 17 år den gangen. Tyskerne hadde allerede kommet så nær at russerne åpnet ild. Hele natten raste kampene. Man kunne høre kulene som hvinte over over hodene våre. Neste dagen stuet de oss inn i jernbanevognene, et hundre eller mer inn i hver vogn. Men vi kom ikke langt. De hadde sprengt broene. Stadig måtte vi vente. Vi måtte til slutt snu, og ta en annen rute. Først etter flere måneders reise kom vi til Kasakhstan i Asia.

Kasakherne ville ikke ha dem, og behandlet dem ikke pent. Derfra fant de veien til Kirgisistan, hvor de først plasserte oss i huset til en annen familie. Vi hadde ingenting å spise eller kle oss med. Så arresterte de søster Lena og meg. Min mor sa til oss: 'I konsentrasjonsleirene vil dere i det minste gi dere noe å spise. Resten av oss vil sulte ihjel'. Det skulle også skje ikke lenge etterpå. Lillebroren min, Abram, var ute for å se etter frø og bær som de kunne spise. Da han kom tilbake fortalte folk i landsbyen ham at han ikke behøvde å gå hjem. Men han gjorde det. Der satt hans mor i en stol - død.

Ingen brydde seg om å ville begrave henne, men endelig kom noen og dro kroppen hennes ut i buskaset rundt huset og begravet henne der. Broren min la ut på landeveien, og tigget til seg mat såvidt nok til å holde ham i live. En natt kom han til en stor elv, Irtysh. Han var for svak til å komme seg ombord i en ferje som fraktet folk langt over til den andre siden, til byen Povlodar. Noen soldater fant ham liggende i en grøft, og de tok ham med til et barnehjem, hvor han vokste opp i gudløs elendighet.

I mellomtiden hadde Lena og jeg og en rekke andre blitt ført nordover. De hadde presset oss sammen, som sardiner i boks, inn i krøttervogner, mer enn hundre i hver vogn. Reisen tok over en måned. Alltid lenger nordover. Mange ganger sto vi stille på et sidespor. Vi ventet på sørgående tog som kom fra kullgruvene. Vognene ble etter hvert svært skitne, og vi ble syke på grunn av mangel på mat. En gang om dagen gav de oss noe å spise, et lite brød. Vann kunne det gå lenge mellom hver gang vi fikk. Jeg fikk utslett over hele kroppen. De var så smertefulle at jeg skrek hver gang noen kom borti meg hver gang toget stanset, eller tok av igjen.

Jeg hadde allerede hatt malaria da vi oppholdt oss lenger sør, og jeg følte meg ikke bra. Klærne våre hang i filler og klarte ikke lenger å dekke kroppen vår. Vi forsøkte alle å dele på det vi hadde. Skoene mine ble etter hvert så ødelagte at de nesten ikke dekket noe av foten. Det ble kaldere og kaldere etter hvert som vi dro nordover. Vi passerte den arktiske sirkelen, og kom til Vorkuta, til nordkysten av Russland. Det var oktober når vi kom fram dit og de etterlot oss på stasjonen. Nei, vi ble ikke stående. Vi danset, for å holde på varmen.

Endelig tok de oss til badehusene hvor de dro av oss de skitne klærne våre. Det som var igjen av mine klær var nærmest blitt en del av kroppen min, det satt fast sammen med det strørknede blodet fra de mange sårene mine. De gav oss alle mannsklær, Jeg takket Gud også for det. Så ble vi satt til å arbeide. Grave grøfter i den frossne jorda for å lage fundamentet til en ny byggning. Vi hadde ingen spader, så vi måtte bruke det vi fant, eller hendene våre. Etter en stund ble jeg så syk at jeg ikke kunne gå. De fant ut at jeg hadde tyfus og jeg lå døende i flere måneder.

På dette punktet i historien tar Katherina en pause i fortellingen, ser på Peter Hoover og sier:

"Weet jie, mijn Lewen ess enn Wunde Gottes" - du vet, livet mitt, er et Guds under'.

(fortsettes)

Bildet viser landsbyen Niolaipol som Katherina kom fra. Her var det en gang en blomstrende mennonite-koloni. Nå står husene tomme.

Walter Wink - en fredens mann som formidlet Jesus

Walter Wink (bildet), som døde fredfylt i sitt hjem i Sandisfield i Berkshire Mountains i Massachusett, USA, 10.mai, 76 år gammel, har vært en av de teologene som har hjulpet meg mye de siste årene til å fordjupe mitt pasifistiske ståsted.

Walter Wink var en av de mest kreative, innflytelsesrike og kunnskapsrike teologene i vår tid. Han var født i Dallas, Texas, og ble utdannet ved Southern Methodist University, hvor han tok sin sin mastergrad, og ved Union Theological Seminary, New York, hvor han tok sin doktorgrad i teologi. Etter å ha vært metodistpastor noen år, ble han så professor i Det nye testamente og bibeltolkning ved Union Theological Seminary.

Wink har arbeidet mye med Det nye testamentes undervisning om Guds rike, og om Jesu fredsteologi. Han var en ivrig motstander av Vietnamkrigen, og engasjerte seg sterkt i kristent freds- og forsoningsarbeid, ikke minst i Sør-Afrika. Etter sitt første besøk i Sør-Afrika, skrev han: "Jesus’ Third Way: Violence and Nonviolence in South Africa." Boken ble forbudt av Apartheid-regimet. Wink fikk sørget for å få laget en spesialutgave av boken i brunt omslag, og fikk satt i gang arbeidet med å sende 3.200 eksemplarer til hver eneste en av de engelsk-språklige prestene og pastorene i landet. Egne komiteer satt og håndskrev adresse-etiketter så regimet ikke skulle fatte mistanke om hva som var inne i pakkene. Boken handlet om Jesu ikke-volds undervisning.

Da Wink reiste tilbake til Sør-Afrika i 1988 ble han utvist av landet fordi han ikke hadde et gyldig visum, men det var først etter at han hadde klart å holde et seminar om ikke-voldelig motstand i Lesotho.

Walter Wink skrev en lang rekke bøker, ikke minst om 'makter og myndigheter' og vårt forhold til dem. Han fant sine mange ivrige tilhørere i menigheter, fredsgrupper og retreatsentre i daværende Øst-Tyskland, Nord-Irland, Sør-Korea, De palestinske områdene, Mexico og Chile, bare for å nevne noen.

Jeg kommer tilbake med noen artikler som tar sitt utgangspunkt i undervisingen til Walter Wink om Guds rike, Bergprekenen og Jesu ikke-volds undervisning, senere her på bloggen. For meg har den vært avgjørende for mitt engasjement i ikke-voldelig freds- og forsoningsarbeid og i min forståelse av urkirkens historie frem til den tragiske endringen i synet på staten, krig og fred som kom med keiser Konstantin.

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 1

Alle anabaptistene som bodde i landsbyen Nikolaipol i Yazykovo i Ukraina er borte. Husene deres og låvene deres står tomme. Frukttrærne og blomsterhagene er bare et villniss, og Katherina Buhr Martens (bildet), som var født i denne landsbyen, 13.april 1923, har flyttet til et mye bedre sted.

15.mai, omgitt av sin ektefelle, Johann Martens, hennes datter Erna og dennes ektefelle, Willi Martens (tidligere kjent som Vasilij Bogoslavskij), sovnet vår søster i Herren stille inn. Martens barna, barnebarn og oldebarn, sammen med medlemmene av Rocky Cape Christian Fellowship, skal begrave henne på mandag.

Johann Martens, Katherina's gjenlevende ektefelle, var en av lederne for denne anabaptistiske gruppen i Russland. Katherina som arbeidet i sovjetiske fangeleire beliggende i nærheten av Det arktiske hav, dag etter dag, år etter år, trodde aldri hun skulle overleve. Men hun gjorde. I april passerte hun 89's grensen, i Tasmania, Australia.

Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten i Tasmania, forteller at Katherina de siste 10 årene fortalte ham mye om sitt liv. Hun undret seg ofte over hvorfor akkurat hun skulle overleve, mens så mange andre gikk til grunne.

Katherina's historie

Hennes mor giftet seg første gang med en mann som het Heinrich Buhr. Ekteparet levde i landsbyen Nikolaipol, i den mennonitiske kolonien i Yazykovo, nær elva Dniepr i Ukraina. Bare noen få måneder etter at de to hadde giftet seg kom de som ble kalt Machnovtsy til landsbyen. Det var anarkister. De plyndret landsbyen og tok alt av verdi med seg. De tok Katherinas mor og noen andre av anabaptistene med seg til et sted som het Konstantinovka. Her klarte moren å rømme. Når hun kom tilbake til landsbyen fant hun kroppen til sin unge, elskede ektemann, sammen med to andre menn. Alle tre skutt av mennene fra Machnovtsy. De lå døde i hagen deres. Katherinas mor fikk de tre mennene gravlagt. Det viste seg at hun var gravid, men da barnet ble født, i en tid med revolusjon og en forferdelig hungersnød, døde det umiddelbart etterpå.

Ektefellenes yngre bror, Abram, forbarmet seg over den arme kvinnen, og giftet seg med henne. Katherina ble deres første barn. Hun vokste opp i landsbyen Nikolaipol. Her var det vakkert, og etter krigen var det igjen levelig her og familiene i kolonien gjorde det godt. Katherina og Abram fikk to barn til, Lena, og en gutt som fikk samme navn som faren. De gikk til gudstjenester hos den mennonitiske gruppen som gikk under navnet 'Kirchliche'. Hun husker godt at foreldrene elsket å synge. Faren, Abram, spilte et instrument som ble kalt Harpsichord, et lite piano, og Katherina stod ved siden av ham og sang.

Når Katherina var syv år gammel ble det innført nye lover, og det ble en vanskelig tid for anabaptistene i Nikolaipol. Mange av lederne i fellesskapene ble arrestert og sendt til Sibir. Det ble slutt på å ha skoleundervisning i menigheten, og medlemmene av de mennonitiske koloniene ble tvunget til å arbeide på kollektivbrukene.

(fortsettes)

I dag feirer vi Allherskeren og Forbederen som sitter på hedersplassen ved Faderens høyre hånd

I dag feirer vi kirkeårets kanskje mest forsømte festdag, og den blir nok enda mer bortgjemt og glemt siden den faller på 17.mai.

Det er ikke mange kristne som har forstått betydningen av denne dagen - dessverre. Ved spørreundersøkelser er det få som har svar å gi. Likevel - dette er en av de aller viktigste dagene i kirkeåret. Hadde ikke Kristus faret opp til himmelen, hadde ikke Faderen sendt Den Hellige Ånd, som Han hadde gitt løfte om.

Etter sin seierrike oppstandese fra de døde, samler Han disiplene sine og i 40 dager 'talte Han til dem om de ting som hører Guds rike til', forteller Lukas oss (Apg 1,3) Det er i denne sammenhengen Han ber dem om å bli i Jerusalem, og ikke forlate byen, men vente 'på Faderens løfte' (v.4).

Løftet er at disiplene skal døpes i Den Hellige Ånd, og på den måten 'få kraft' til å 'være vitner'. Jesus oppholder seg på Oljeberget mens denne disippeltreningen pågår, jfr Apg 1,12. Han har ikke før sagt disse ordene, før noe ekstraordinært inntreffer:

'Da Han hadde talt dette, ble Han opp opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem. Og mens de stirret opp mot himmelen, idet Han steg opp, se, da sto to menn hos dem i hvite klær. Og de sa: Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til Himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så Ham fare opp til Himmelen'. (Apg 1,9-11)

Det må ha vært et forunderlig syn! Det er ikke noe underlig at de står og stirrer opp mot himmelen. Jeg er ganske sikker på at vi alle som var vitne til noe slikt ville ha gjort det.

Det veldige innholdet i Kristi himmelfartsdag avsløres for oss i Efeserbrevet:

'Derfor sier Skrifte: Han for opp i det høye og bortførte fanger, han gav menneskene gaver. Men dette: Han for opp! - hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? Han som steg ned, er den samme som for opp over alle himler for å fylle alt'. (Ef 4,8-10)

Ved å stige opp den himmelen Han en gang forlot, inntok Han på nytt hedersplassen ved Faderens høyre hånd. Der sitter Han nå som Allherskeren og som Forbederen.

Det finnes mange gode grunner for å feire Kristi himmelfartsdag. Og de grunnene overgår det å feire 17.mai! Uten tvil.

Det vakre Kristi himmelfartsikonet er malt av Robin Johansson og vil bli plassert i Slottskapellet på Nya Slottet Bjärka Säby i dag.

Til minne om Dirk Willems - mannen som reddet han som forfulgte ham og senere ble brent på bålet

16.mai markeres minnedagen for martyren Dirk Willems. Nederlenderen levde i en svært turbulent tid for mennesker som ville leve radikalt for Jesus. Under det harde spanske styret til Hertugen av Alva i Nederland, ble han fanget og anklaget for sin anabaptistiske overbevisning. Han klarte å rømme fra slottet hvor han satt fanget, og som var omgjort til fengsel, ved å fire seg ned fra et vindu ved hjelp av et tau han hadde laget seg tøyfiller. En vakt ser ham flykte, og følger etter. Dirk Willems som på grunn av den hardhendte behandlingen hadde tatt av mange kilo, klarte å komme seg helskinnet over den islagte elva Hondegat. Verre gikk det for vakten. Han gikk gjennom isen.

I det han hører de fortvilede ropene om hjelp fra vakten som har gått igjennom isen, snur Dirk Willems seg, og løper ut på isen igjen for å dra vakten opp av råken i elva. Når vakten er kommet trygt over på den andre siden arresterer han Dirk Willems, sin redningsmann. Hadde ikke Willems reddet ham ville mannen ha druknet eller frosset ihjel.

Nå plasserte myndighetene Dirk Willems i et sikrere fengsel. Et lite barrikadert rom høyt oppe i et tårn, som tidligere hadde vært et kirketårn. Her ble han plassert i med beina i en stokk, som finnes der den dag i dag.

Ikke lenge etter ble Dirk Willems ført ut av fengslet og brent på bålet.

Hans forbrytelse? Han trodde på den frie forsamlingen, og at de som kommer til tro lar seg døpe på sin bekjennelse. For dette mente myndighetene og kirken at han fortjente døden. Dirk Willems døde 16.mai 1569. Han var et sant vitne om Jesu ord om at vi skal elske våre fiender.

Viktig melding: Ny epostadresse

NB! Jeg har fått ny epostadresse: bjornolav58@gmail.com Den gamle adressen: bolahans@online.no er ikke lenger i bruk. Alle meldinger som er sendt til den gamle adressen er gått tapt. Har du ikke fått svar på meldinger er dette årsaken. Det er ingen mulighet for å rekonstruere innholdet, så vennligst send meldingen eller forespørselen på nytt.

Polen i fokus på bloggen "Bønn for Europa"

Bloggen "Bønn for Europa" er oppdatert med den første av i alt to artikler om Polen. Her finner du såvel statistiske opplysninger, som en analyse av Polens åndelige situasjon:

Se:

http://www.beforeuropa.blogspot.com

Nylig avdøde Grant Jeffrey hadde en stor kjærlighet til Guds autoritative Ord - Bibelen

For å hedre bibellæreren og profetigranskeren, Grant Jeffrey, som døde forrige fredag (se egen artikkel lengre nede på siden), har jeg satt sammen noe av det han har skrevet om Bibelens troverdighet:

"At Skriften er innåndet av Gud betyr at Herren har hatt direkte oversyn med det Bibelens forfattere har skrevet. Bibelen hevder at ordene i den ikke bare er skrevet av mennesker på en vanlig måte, men at Gud faktisk inspirerte mennesker til å nedtegne Hans ord direkte som Hans åpenbaring til menneskeheten til alle tider, På samme måte som Gud kun skapte èn sol for å gi lys til vår planet, gav Han oss kun èn bok, Bibelen, for å opplyse vår åndelige verden. Tragisk nok har mange pastorer, professorer og lekfolk i løpet av det siste århundret mistet sin tro og tillit til at Bibelen virkelig er Guds inspirerte og pålitelige Ord. Dr. Kennedy, professor ved Cambridge University tidlig i dette århundret, advarte mot den utrettelige kampen som var i ferd med å finne sted over Bibelens autoritet: 'Inspirasjonen i Skriften vil bli det siste stridsfeltet mellom menigheten og verden'. Uheldigvis har mange i våre menigheter og teologiske seminarer i dag forlatt dette stridsfeltet for fort, og de har akseptert nederlaget de er blitt påført av skeptikere som hater autoriteten i Guds ord. Denne utbredte fornektelsen av Skriftens troverdighet åpenbarer dårskapen hos mennesker som har 'forlatt Meg, kilden med det levende vann, de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner' av tom filosofi (se Jeremia 2,13). Profeten Jeremia uttalte disse ord for tjuefem århundrer siden".

Viktigheten av å ha et vennskapsforhold til Bibelen

"Dr Samuel Johnsons uttalelse om at 'dine vennskap trenger konstant vedlikehold", er et glimrende forslag når det gjelder vårt forhold til Bibelen, såvel som til andre mennesker. Vårt forhold til Guds ord må pleies like mye som våre vennskap. Vi må respektere Guds hellige ord og behandle det med varsomhet og kjærlighet. Vi kan nyte godt av det uforanderlige fellesskapet med Gud gjennom Hans ord, selv når vi er atskilt fra venner på grunn av avstand eller død. Slitte og fillete Bibler er tegn på vår kjærlighet, og på at vi har bruk for dem. Mens våre opplevelser, våre eiendeler og våre forhold til andre mennesker går gjennom konstante endringer gjennom årene, kan vi igjen og igjen vende tilbake til det uforanderlige Guds Ord, som er et solid fundament for vår tro, og som aldri vil forandre seg. Til forskjell fra menneskelige venner som noen gang misforstår oss eller ikke klarer å kommunisere med oss når vi trenger dem, vil vår Bibel alltid være der for å tale Guds ord av visdom, trøst og kjærlighet, til våre hjerter".

Profetigranskeren og bibellæreren Grant Jeffrey er død

Grant Jeffrey (bildet), den canadiske bibellæreren, mest kjent for sin ekspertise når det gjelder Bibelens eskatologi - endetiden - døde av et hjerteinfarkt fredag i forrige uke, 64 år gammel.

Jeffrey ble sendt til sykehuset i Toronto, Canada, 7. mai i en kritisk tilstand. Fredag kveld døde han etter et massivt hjerteinfarkt. Begravelsen har ennå ikke funnet sted, men tid og sted vil bli annonsert senere opplyser hans nettsted nå i dag. Hans 27 bøker oversatt til 24 språk har solgt i mer enn syv millioner eksemplarer. En av dem er oversatt til norsk: Guds egen signatur, som Hermon forlag gav ut i 1998. Grant Jeffery arbeidet på en ny bok når han døde: "One Nation Under Attack".

Grant Jeffrey var dispensjonalist, og trodde på en bortrykkelse av Kristi menighet før Den store trengselstiden inntreffer. Han var en svært belest mann. Hans bibliotek innholder mer enn 7000 bøker, for det meste om profetiske emner.

Beveget møte med den aldrende Billy Graham

Billy Graham er like lidenskapelig for Guds kongerike som han alltid har vært, sier Frank Page, i forbindelse med et besøk han gjorde hjemme hos den legendariske verdensevangelisten i hans hjem i Montreat i North Carolina, i går. Og det til tross for 93 åringens skrantende helse. Under besøket var Graham koblet til surstoffstilførsel for å gjøre hans pust bedre. Billy Graham har svak helse, men hans sinn er like oppegående som før.

- Hans fokus er ensidig som det alltid har vært: vinne de fortapte for Kristus, forteller Page.

Frank Page, som er president for Eksekutivkomiteen i Sørstatsbaptistene, det kirkesamfunnet som Billy Graham tilhører. Sammen med Page var også Don Wilton, som er pastor for First Baptist Church in Spartanburg i South Carolina, hvor Billy Graham er medlem. Billy Graham overførte for noen år siden medlemsskapet sitt til denne menigheten, etter at han i nesten hele sitt voksne liv hadde vært medlem av First Baptist Church i Dallas, Texas.

- Besøket hjemme hos Billy Graham ser jeg på som en gave fra Gud, sier Frank Page, som forteller at Billy Graham har vært som en mentor for ham i hans egen tjeneste.

- Dette var en stor oppmuntring for meg åndelig sett, jeg forlot Graham gråtende av glede, fordi jeg følte jeg var i nærværet av en stor åndelig personlighet.

Når Graham ble fortalt hva han hadde betydd for Frank Page, pekte han opp mot himmelen og sa: All ære tilhører Herren.

Hvordan be konkret og strategisk for Hellas?

Den nye bloggen "Be for Europa" er nå oppdatert med en ny artikkel om Hellas, hvor jeg presenterer konkrete og strategiske bønnemner for deg som vil være med på å løfte det kriserammede landet inn for Nådens trone.

Se http://www.beforeuropa.blogspot.com

Første steg på veien til at Norge ikke har noen statsreligion

I dag legges innstillingen fram for Stortinget, som endrer Grunnloven og som fører til at Norge ikke lenger har noen statsreligion. For alle som kjemper for tros- og samvittighetsfrihet er det noe å glede seg over. Ingen steder i Det nye testamente finnes det nemlig noe grunnlag for at stat og kirke hører sammen. Heller tvert om! Når loven vedtas senere denne måned, skal heller ikke regjeringen utnevne proster og biskoper. Endringen i Grunnloven og kirkeloven er et arbeid som startet med et forlik på Stortinget i 2008, og samtlige partier på Stortinget står bak innstillingen som legges fram i dag.

21.mai skal saken opp til behandling i Stortinget. At den blir vedtatt er det ingen som helst tvil om. Enkelte kristne har vist et stort engasjement for å beholde grunnloven slik den er. Engasjementet er forståelig om man ønsker å beholde "den evangelisk-lutherske religionen" som statens offisielle religion, men jeg har vanskeligheter med å forstå at kristne som tilhører frikirkelige menigheter engasjerer seg for å beholde Grunnlovens paragraf 2 slik den lyder i dag. Jeg tror at dette sterke engasjementet skyldes at man ikke har sattt seg grundig nok inn i saken. For det er jo ikke slik at vi mister det man kaller 'vår kristne kulturarv', med mindre man mener at den ene og alene skal forstås som luthersk i form av den statsreligion vi har hatt. I den nye Grunnloven heter det at 'den kristne og humanistiske arv' skal være statens verdigrunnlag.

Kongen er den eneste i Norge som ikke har religionsfrihet. Han kan ikke engang velge om han vil bli baptist eller pinsevenn. Det burde være et tankekors i denne sammenhengen.

Vårt kall som kristne er å følge den befalingen vi finner i 1.Tim 2,2-3:

"Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser."

Kristen organisasjon ble nektet å leie lokaler til ekteskapskonferanse

The Law Society i England har nektet en kristen organisasjon å holde en ekteskapskonferanse i deres lokaler fordi den holder fast ved det tradisjonelle kristne ekteskapet, som et ekteskap mellom èn mann og èn kvinne.

The Law Society har trukket tilbake den tillatelsen de gav til organisasjonen "Christian Concern", fordi denne konferansen vil bryte med premissene om en 'mangfolds-politikk' i og med at arrangørene ikke vil redefinere ekteskapet til også å gjelde 'ekteskap' med samme kjønn.

Talere på den kristne ekteskapskonferansen er  den engelske høyestrettsdommeren Sir Paul Coleridge, som nylig stilte seg i spissen for en kampanje for å redusere antall skilsmisser i Storbritannia, The Bow Group's Ben Harris-Quinney, ResPublica's Philip Blond og mediakommentaroren Cristina Odone.

Hva som skjer videre med denne konferansen er ikke avklart ennå. Men så kontroversielt er altså synet på det tradisjonelle ekteskapet blitt, at man våger ikke å leie ut lokaler til de som forfekter Bibelens ekteskapssyn. Som kjent arbeider landets regjering for å få endret ektekapslovgivningen slik det har skjedd her i Norge.

Brødsbrytelsen: Forenet med Herren, del 2

Her følger andre og siste del av undervisningen til T.Austin-Sparks om brødsbrytelsen:

Det er en ting som er selve hjertet ved dette Bordet, som inkluderer alt annet, og den ene tingen er den inkluderende meningen i den kristne tro. Det er det som er funnet i Skriften som vi har lest sammen: "forenet med Ham". Med disse få ordene har du alt hva den kristne tro handler om. "Forenet med Ham  ... en ånd". "Døpt i en ånd til en kropp", som er Kristi kropp.

Denne vidunderlige enhet med Kristus satt ethver annen relasjon på sidelinjen. Uten å preke over hvert eneste et av disse punktene, la meg bare nevne åtte av dem:

1) Vi er medlemmer med Kristus. Det er hva Ordet sier. 2) Vi er medlemmer av Hans kropp, hvor Han er Hodet. 3) Vi er grenene på vintreet, og Han er Vinen. 4) Han er Brudgommen, og menigheten er Hans hustru. 5) Vi er Hans tempel, og Han er Hovedhjørnesteinen. 6) Vi er Hans familie, og Han er vår eldre bror. 7) Vi er en ny menneskeætt, og Han er den nye Adam. 8) Vi er de sultne pilegrimene, og Han er den himmelske føden.

Vi kunne ha brukt en time på hvert av disse punktene! Hvilken fylde denne enheten med Kristus representerer. Han som er forenet med Kristus er alt dette, og dette er likevel ikke alt Det nye testamente har å si om hva det betyr å være forenet med Kristus. Men alt dette sentreres i Bordet. Dette Bordet forteller oss at de som er Herrens er forenet med Ham i alle disse vidunderlige sannhetene.

Dette er den store velsignelsen, men hvis du ser nærmere på konteksten i 1.Kor 6,17, vil du se at det er en utfordring, for dette vidunderlige utsagnet er plassert i svært ulykkelige omstendigheter. Dette er hva skriftstedet sier:

Hvis vi gir oss selv til noen, tilhører vi dem. På den ulykkelige siden, sier apostelen at om du gir deg hen til en horkvinne, tilhører du en hore, på den måten at om du gir deg til en hore, så er du blitt ett med henne. Men så tar apostelen dette prinsippet og gir det til oss: Han som er forenet med Herren er èn ånd.

Så dette Bordet utfordrer oss. Om vi tar del i disse symbolene av Kristi kropp og blod, så sier vi at vi har gitt oss til Herren Jesus; vi er èn kropp og èn ånd med Kristus. Apostelen sier at vi har lovet oss bort. Vi tilhører ikke lenger Satan, eller denne verden, ikke engang til oss selv. Vi har overgitt oss, og ved å gjøre det, sier vi: 'Jeg er Herrens, sjel og kropp, for tid og evighet. Jeg er forenet til den Herre Jesus Kristus'.

Dette er den kristne tros mening, og dette vitnesbyrdet er selve hjertet i den kristne tro.

Jeg trenger ikke å fortelle dere hvor stor den Herre Jesus er, og heller ikke hvor stort det er å være forenet med Kristus. Når vi nå kommer til Bordet la oss fryde oss over meningen med det å være 'forenet med Herren - èn ånd'!