Maisnø - hvordan bli mer lik Jesus, del 1

Få har fått prege mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson (bildet). Stadig vender jeg tilbake til hans "Samlede skrifter", og finner nye ting. Emil Gustafsons liv og gjerning hører med i Sveriges kristne historie på den senere del av 1800-tallet. Han var en av banebryterne for "Helgelsesförbundet", og innen denne bevegelse kom han til å bety mye. Hele hans livshistorie kan rammes inn mellom årstallene 1862 og 1900. Han var en mann som visste hva lidelse er, men ble en Guds røst i sin samtid, og om han kan det sies som det blir sagt om Abel: Ved sin tro taler han endog etter sin død.


17. mai falt det snø her hvor jeg bor. Det er ikke så ofte det skjer. Maisnø er et begrep hos Emil Gustafson, og han har skrevet en egen artikkel om dette, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. På grunn av lengden er den delt opp i flere mindre artikler. Les dem under bønn, dette er sjelden vare:


Fra Abels dager til Johannes Åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.


Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han vil fostre deg for himmelen. 'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.'(Hebr 12,6) Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.


Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.


1. Graven fuktes av tårer.
I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når den gråter. 'Da nå de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den lille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlige frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er en ydmyk og sønderknust ånd? Jesaja 57,15


Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann so skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg føre henne fram til fullkommenhet, måtte vi først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.


Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt det som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.


(fortsettes)

Jeg elsker min Bibel

I går ble jeg sittende å tenke på hvor heldig jeg er som har en Bibel. Jeg kjente en så dyp, dyp takknemlighet for å eie Guds eget ord, og ha muligheten til å lese det, grunne på det og memorere det. Denne kjærligheten til Guds ord, til Bibelen deler jeg sikkert med mange av bloggens lesere. Det kunne ha vært interessant å høre fra dere om hva Bibelen betyr for deg. Skriv gjerne en kommentar, eller send en epost! Mens jeg tenkte disse tankene, kom jeg også til å huske på noe jeg hadde lest som en amerikansk baptistpastor har skrevet:


"Vi ber ikke om unnskyldning for sterk forkynnelse, sunn lære og hengivenhet til Herren Jesus Kristus og Hans ord."


Ordene tilhører Clarence Sexton (bildet), pastor for Temple Baptist Church, en uavhengig baptistmenighet i Knoxville i Tennessee, USA. Jeg liker utsagnet godt. Vi har ingen grunn for å gjemme oss og beklage at vi finnes, og at vi har funnet Frelseren! Pastor Clarence Sexton hører med blant de som tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative og guddommelig inspirerte ord. På det punktet er vi også helt enige. I noen artikler har jeg skrevet om viktigheten av å studere og grunne på Guds ord.


I denne artikkelen vil jeg si noe om hvor viktig det er å holde fast ved at Bibelen er Guds ord. I 2.Tim 3,16-17 kan vi lese: "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (Norsk Bibel 88/07)
Dette verset forteller meg at Gud er Bibelens forfatter, og den eneste kilden i hele verden jeg kan stole på når det gjelder å fortelle meg hvem Gud er og hvordan Gud er. Bibelen er Guds egen åpenbaring av seg selv og er samtidig Guds eget ord til menneskene. Bibelen er boken som forteller oss hvor vi kommer fra og hvorfor vi er her på jorda. I Bibelen, forteller ikke Gud oss alt Han vet, Han forteller oss det Han ønsker at vi skal vite. Bibelen er den eneste boken som forteller meg om hvor jeg skal når jeg forlater dette jordelivet, enten det er himmelen som venter, eller en evig fortapelse borte fra Gud. Hvor det blir avhenger av om jeg har omvendt meg fra mine synder, tatt i mot Jesus som min frelser, og har fått mitt navn skrevet i Livets bok.


Når Gud innåndet sitt ord, valgte Han over 40 forskjellige menneskelige instrumenter til å føre i pennen Hans ord over en periode på mer enn 1.500 år. Om dette ordet kan vi lese hos profeten Jesaja:


"Hør, det er en som sier: Rop! Og, en annen svarer: Hva skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomsten på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid." (Jes 40,6-8)


Og i Salme 119,89: "Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen."


Bibelen har aldri forandret seg, og vil heller aldri forandre seg. Den er Guds ord gyldig for alle tider.


Her er noen flere bibelord om Bibelen:


"Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden - sju ganger renset. Du, Herre, vil bevare dem. Du vil vokte dem for denne slekt for evig." (Salme 12,7-8)


"For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav, eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen." (Matt 5,18)


"Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord." (1.Kor 2,13)


"Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror." (1.Tess 2,13)


"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12)


"For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir." (1.Pet 1,23)


Charles Haddon Spurgeon, en annen baptistpastor, som jeg siterte i går, har sagt: "Du vokser aldri fra Bibelen, den Boken vider seg ut og dens bunn blir stadig dypere med årene."

Vi får ikke del i alle nådens gaver med en gang

I fjor sommer hadde jeg den store gleden av å besøke Metropolitan Tabernacle i London, hvor den legendariske Charles Haddon Spurgeon (1834-1892) var pastor. Nåværende pastor, Peter Masters, var så vennlig å invitere meg og min sønn til en personlig samtale på hans kontor og vi fant at vi delte hverandres syn på mange teologiske spørsmål. Peter Masters har stått som en søyle i kampen for bibeltroskap i England, og ikke veket en tomme, selv om det har kostet ham mye. Der er han ikke ulik Spurgeon som i sin samtid kjempet mot det liberale bibelsynet. Spurgeon bygget Metropolitan Tabernacle opp til en forsamling på over 6000 mennesker, og la til godt over 14.000 medlemmer i løpet av de 38 årene han tjenestegjorde i London. Forbløffende 3561 prekener er bevart i 63 bind. I løpet av sin livstid antas Spurgeon å ha forkynt for 10 millioner mennesker. Han er fortsatt historiens mest leste predikant. Hans 63 bind med prekener står som det største antall bøker av en eneste forfatter i kristenhetens historie, tilsvarende 27 bind i den niende utgaven av Encyclopedia Britannica.

Metroppolitan Tabernacle, baptistmenigheten ved Elephant and Castle, fortsetter å vokse under pastor Peter Masters ledelse. I går, før jeg krøp til sengs, leste jeg noe som Spurgeon har skrevet om bønnens hemmelige kraft, ut fra ordene i Joh 15,7 som jeg gjerne deler med bloggens lesere:

"Hvis dere blir i Meg og Mine ord blir i dere, kan dere be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere." (Bibelen Guds Ord 2007)

Dette er hva Spurgeon skriver: "De troende får ikke del i alle nådens gaver med en gang. Når vi kommer til Kristus, blir vi frelst gjennom en sann forening med Ham, men det er ved å bli i Ham at vi fortsetter å motta renhet, glede, kraft og de velsignelser som er forvart i Kristus til Hans folk. Se hvordan vår Herre uttrykker dette når Han taler til de troende jødene i Johaannes åttende kapittel: Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på Ham: 'Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri.'(v.31-32)

Vi kjenner ikke hele sannheten på en gang, men vi lærer den ved å bli i Jesus. Utholdenhet i nåde er en læringsprosess der vi lærer sannheten helt å kjenne. Den frigjørende kraften i den sannheten oppfattes og nytes gradvis: '... sannheten skal sette dere fri." Det ene båndet etter det andre brister, og vi blir virkelig fri. Dere som er nybegynnere i det åndelige livet, kan bli oppmuntret av at det fortsatt ligger noe bedre for dere der fremme. Dere har ennå ikke mottatt den fulle lønn for deres tro. Dere vil få en stadig mer gledelig utsikt over de himmelske ting etterhvert som dere klatrer høyere på fjellet av åndelig erfaring. Når dere blir i Kristus, skal dere få fastere tillit, rikere glede, større stabilitet, mer fellesskap med Jesus, og større fryd i Herren deres Gud."

Dette er befriende lesning i en tid hvor alt går i sitt heseblesende tempo, og hvor det meste skulle ha skjedd i går, også på det åndelige området.

Bildet viser Charles Haddon Spurgeon i sitt arbeidsværelse.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 4

Jeg hadde ikke vært kristen så veldig lenge før jeg dro på skolelagsleir til Gvarv i Telemark. Det skjedde tre viktige ting der, som skulle få stor betydning for mitt kristenliv. Det ene var at jeg leste Michael Greens bok: "Jesus lever", som er et glimrende trosforsvar for oppstandelsen. Det andre var at jeg traff to stykker som begge het Anders. Den ene var prest i Den norske kirke, og den andre var den gangen legestudent. Begge skulle komme til å være meg til hjelp for min nyfunne tro. Legestudenten talte over ordene til døperen Johannes, fra Joh 3,20: "Han skal vokse, jeg skal avta." Jeg husker denne bibeltimen fremdeles. I dag er denne Anders en av min aller beste venner, og medarbeider i vårt arbeide. Det tredje som skjedde var at jeg for første gang ble introdusert for det man i Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag kalte "Den stille stund". Selvsagt var ikke noe det Lagsbevegelsen hadde funnet på, men det var i denne forbindelse jeg for første gang hørte uttrykket. Jeg kan fremdeles huske hvor spennende og givende det var å finne seg et skjermet sted hvor man var alene med en åpen Bibel. Den stille stunden har fulgt meg i alle år senere, og det er dette vi nå forsøker å videreformidle gjennom våre seminartilbud. Det som enkelte forsøker å skandalisere gjennom å forvrenge hva som er innholdet i våre kurs.

Jeg har nettopp avsluttet en lengre styreperiode i den tverrkirkelige Bibelleseringen. Motto for Bibelleseringen i Norge er: Vi vil åpne veier til et møte med Gud. Det synes jeg er et veldig flott motto. For det er jo det bibelmeditasjonen handler om! Ønsker du mer info om det viktige arbeidet som Bibelleseringen gjør kan du sjekke denne linken: http://www.bibelleseringen.no/

Vi leser om patriarken Isak i 1.Mos 24,63: "Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund." (Norsk Bibel 88/07) Det trenger vi alle. For Isak var kveldsstunda den beste, for andre er det tidlig om morgenen, før man leser avisen og før man går på jobb. Det viktigste er ikke når vi tar oss tid - for det er det vi må, vi får ikke tid, men at vi hver dag avsetter tid for å lese Bibelen.

En som har mye å lære oss om dette er den lutherske presten og martyren Dietrich Bonhoeffer. Han lærer oss om det han kaller meditatio Scripturarum. På godt norsk er det meditasjon over Skriften. Mens bibelstudiet handler om en tolkning av teksten, konsentrerer bibelmeditasjonen seg om at tekstene skal trenge seg inn i mennesket og bli dets personlige eiendom. Ordet blir et levende ord adressert til deg.

Dietrich Bonhoeffer skriver: "På samme måte som du ikke analyserer ordene til en du elsker, men tar imot dem som de blir sagt deg, skal du også ta imot Skriftens ord og grunne på det i ditt hjerte, som Maria gjorde. Det er alt. Det er meditasjon." (Fra boken: Way to Freedom)

På det teologiske seminaret som Dietrich Bonhoeffer grunnla i Finkenwalde i Tyskland, var det praksis at alle hver dag hadde en halvtime stille bibelmeditasjon. Godeste Bonhoeffer anbefaler å bruke en hel uke på en enkelt tekst!

Det er forskjellige måter å gjøre dette på. En god venn av meg leser minst 10 kapitler i Bibelen hver dag, og stortrives med det. Andre leser mindre stykker, kanskje bare noen vers, som man gjør når man praktiserer Jesusmeditasjonen. Følg din rytme! Men les Bibelen! Jeg har også hatt god hjelp av Navigatørenes bibelmemoreringskurs, hvor man lærer sentrale bibelsteder utenat. I dag følger jeg ulike metoder, men synes kanskje Jesusmeditasjonen, og det som kalles Lectio Divina fungerer best for meg. Jeg har også med meg en liten notisbok og skriver ned de tankene jeg får underveis. Jeg skal komme tilbake med en nærmere presentasjon av Lectio Divina senere i denne serien. Det blir vel neste artikkel vil jeg tro.

Blant anabaptistene var bibelstudiet og bibelmeditasjonen særdeles viktig. Det var gjennom å lese Bibelen selv, at de kom frem til sin overbevisning i en rekke spørsmål som den gang som nå var livsviktig i deres etterfølgelse av Jesus.

Trenger du hjelp til å komme i gang? Da anbefaler jeg deg at du tar kontakt med Bibelleseringen og spør etter de hjelpemidlene de har laget, som er tilpasset ulike aldersgrupper.

Politimesteren som arresterte pastor Balajev lammet etter bilulykke

Bloggens lesere husker sikkert at vi ba for baptistpastor Zaur Balajev, og at Gud som svar på våre bønner på forunderlig vis sørget for å få ham satt fri. Nå har vi nettopp mottatt en melding om at politisjefen som sørget for å få Zaur Balajev arrestert, og som gav ordre om å raide baptistkirken hvor han er pastor, har vært utsatt for en bilulykke, og sitter lammet i en rullestol. Men det er ingen skadefryd å melde fra våre venner i den lille baptistkirken i Aserbajdsjan. På søndag holdt de en spesiell forbønnsgudstjeneste for politimesteren, hvor de ba om at han både måtte bli frelst og helbredet! Alekper Kasimov som tilhører den lille baptistkirken leste fra Ordspråkene 24,17, i forbindelse med søndagens gudstjeneste: "Gled deg ikke når din fiende faller, du skal ikke juble når han stuper..." Nå oppfordrer denne baptistmenigheten i Aserbajdsjan til å be for politimesteren, og vi lar gjerne oppfordringen gå videre til alle bederne som leser denne bloggen! Be også for pastor Zaur som fortsatt sliter med dårlig helse. Han har svakt hjerte, og trenger livsviktig medisin. Be om at han skal få den økonomiske støtten han trenger for å kunne kjøpe disse, og aller helst at han skal bli helbredet.

Du skal ære Kristus i din bror

Vil du ære Kristi legeme? Ha da ikke forakt for hans nakenhet. Du kan ikke ære Kristus ved å kle ham i silke her i kirken og deretter gå forbi ham naken og frossen der ute. For han som sa: 'Dette er mitt legeme' og med ordet bekreftet handlingen, han sa også: 'For jeg var sulten og dere gav meg ikke mat,' og 'Det dere ikke har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere heller ikke gjort mot meg.' Kristus trenger ikke klær, men et rent sinnelag. Men hans legeme trenger stor omsorg.

Den vidunderligste ære er den som den utvalgte selv vil ha, og ikke den som vi velger ut for ham. Slik trodde Peter at han æret Kristus da han forsøkte å få ham til ikke å vaske hans føtter, men det var ikke ære, men noe helt annet. På samme måte skal du ære ham med den ære han selv har bestemt, og la din rikdom brukes på de fattige. For Gud har ikke behov foir gylne kar, men gylne sjeler.

Johannes Chrysostomos

Forsamlingen i Bibelens lys, del 2

Pinsefestens dag er også dagen for menighetens grunnleggelse. Jesus kom med den forberedende undervisningen om dette som hadde ligget Gud på hjerte siden tidenes begynnelse. Det heter om Jesus: "Loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes. Fra da av forkynnes det gode budskapet om Guds rike, og alle trenger på for å komme inn." (Luk 16,16) Det nye som kom, i følge dette verset var ikke forsamlingen, men den forberedende forkynnelsen om at Guds rike snart skulle komme i en ny skikkelse. Jesus kom altså med en forberedende undervisning om forsamlingens ulike velsignelser. Om dette er slik, er det naturlig å spørre hvorfor Jesus ikke åpenbarte hemmeligheten om forsamlingen, annet enn at Han kom med den innledende undervisningen? La oss slå fast med det samme at det ikke hadde noe å gjøre med at Jesus hadde manglende kunnskap om dette. Selv hadde Han før verdens grunn ble lagt planene for menigheten, sammen med Faderen og Helligånden.


Årsaken til at Jesus ikke åpenbarte det hele og fulle mysterium som heter menigheten, er at det ikke var Faderens vilje. For det andre skulle det nesten være umulig å gjøre så på grunn av lærlingenes i mange henseenders feilaktige oppfatning. Det var så vanskelig for dem å fatte dette. De var da også så preget og tynget av de ytre forholdene, at de ikke kunne bære mer. "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå." (Joh 16,12) Men det lille Han hadde undervist dem om menigheten var likevel ikke gått tapt. Om lærlingene til Jesus ikke forsto så mye på dette tidspuntet, skulle Helligånden på et senere tidspunkt minne dem om hva Jesus hadde sagt, og på den måten lede dem til hele sannheten: "Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." (Joh 14,26) "Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme." (Joh 16,13)


Det var apostlene som ble ledet av Helligånden til hele sannheten om forsamlingen. Men det tok sin tid. Det tok årtider etter pinse innen apostlene til fulle fattet alle Guds tanker med forsamlingen. Og redskapet for avsløringen av Guds plan fra evighet av var apostler og profeter. Det står slik å lese i Ef 3,5: "Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter...." Gjennom apostlene og profetene skulle Gud åpenbare og sette sluttstrek for denne åpenbaringen om forsamlingen. Det kommer ingen ny tilleggsåpenbaring om verken Guds forsamling, eller noe annet vedrørende denne eller Guds rike. Den endelige åpenbaringen kom ved apostlene og profetene i den nye pakt. Det er dette som kalles for Apostlenes lære, som de første kristne holdt trofast fast ved.


Bildet er fra Reba Place Church.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 3

En av de klassiske åndelige disiplinene handler om meditasjon. Selv om vi kanskje forbinder ordet meditasjon med østens meditasjonsformer, handler ikke denne formen for meditasjon om noe slikt. Først og fremst handler det om Lectio Divina. Det er det gamle navnet på den oppmerksomme og konsentrerte bibellesningen som fant sted i mange klostre. Først og fremt er dette en tradisjon vi har fra benediktinerne. De latinske ordene betyr egentlig "hellig lesning".

Selv har jeg hatt mye glede av en engelsk bok, skrevet av Campbell McAlpine, som har bakgrunn fra Plymouth Brethren. Hans bok er nærmest blitt en klassisker når det gjelder å oppdage en dypere åndelighet gjennom en daglig lesning av Bibelen. For Campbell McAlpine handler meditasjon først og fremst om bibelmeditasjon. Det handler om å ha "sin glede i Herrens lov og grunne på den dag og natt." En person som gjør det "han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør, skal lykkes for ham." (Salme 1,2-3)


En annen meditasjonsform er den såkalte Jesusmeditasjonen. Her i Norge introdusert av den norske retreatbevegelsens far, Edin Løvås. Den handler om å lese korte tekster fra evangeliene, og leve seg inn i dem, som om man var en del av handlingen. På denne måten forsøker man å grunne på Guds ord, og ta det til seg. Edin Løvås har både skrevet en bok og et lite hefte med utvalgte Jesustekster, til en slik bruk. Ta kontakt med oss om du ønsker hjelp til å skaffe disse.


Bibelen selv bruker to forskjellige hebraiske ord for å beskrive meditasjon. Det er ordene hagah og shiha. Til sammen er disse ordene brukt 58 ganger. Ordene har ulike betydninger: lytte til Guds ord, grunne på Guds handlinger, gjengi Guds gjerninger, tenke over (drøvtygge) Guds ord. I hvert tilfelle legges det vekt på resultatet av å lese Guds ord: forandret livsførsel.


Det finnes en svært tydelig forskjell mellom østerlandsk meditasjon og bibelsk meditasjon. Det er konsentrasjonen omkring lydighet og trofasthet. Bibelsk mediasjon handler nemlig først og fremst om omvendelse og lydighet.


Vi finner dette tydelig beskrevet i Salme 119 - salmen om Guds ord. Her heter det:


"Å, hvor høyt jeg elsker din lov, hele dagen grunner jeg på den ... Jeg holder min fot fra hver ond sti, så jeg kan ta vare på ditt ord. Jeg har ikke veket fra dine dommer, for du har lært meg opp." (Salme 119,97, 101-102)


Kristen meditasjon er kort og godt evnen til å høre Guds stemme og gjøre etter Hans ord.


En av de som forstod dette godt var Madame Guyon, som ikke minst betydde så mye for den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. Boken "Experiencing the Depths of Jesus Christ", skrevet på 1600-tallet er en klassisk bok om den indre bønnen. Men like mye om den indre bønnens vei, er dette en bok om kristen meditasjon bygget på Guds ord.


Den som i de senere år har vært meg om betydningen av å lese Guds ord daglig er biskop Thomas fra den koptiske kirken. Et seminar på Nya Slottet Bjärka Säby skapte en ny lengsel hos meg etter den daglige stille stunden med Guds ord. Det har også vennskapet med en god venn som tilhører baptistene. I dag følger jeg de daglige lesningene som jeg får fra kommuniteten på Bjärka Säby. De er til stor glede og hjelp. Andre får hjelp til sitt daglige bibelstudium ved å følge Logos - som er tilrettelagt av Bibelleseringen i Norge.


Mer om bibelstudiet og viktigheten av den daglige stille stunden i neste artikkel.


(fortsettes)

Villedende og feilaktig informasjon om våre kurstilbud og vårt arbeid

I en artikkel gjengitt på en norsk nettside forsøker man nå å mistenkeliggjøre vårt arbeid, ved å bringe feilaktig informasjon om våre seminarer og kurs. Vedkommende har lest de innledende artiklene om de klassiske åndelige øvelsene, som jeg har skrevet på bloggen her de siste dagene, og trekker følgende konklusjon: "Her på berget er det pastor Bjørn Olav Hansen, en mye brukt skribent og taler i pinsekarismatiske sammenhenger, som er talsmann for nødvendigheten av geistlig hierarki og middelaldersk mystikk. På bloggen sin annonser han nå at han vil tilby kurs og seminarer i "åndelige øvelser", blant annet meditative teknikker, basert på materiale utviklet av den i vide kretser anerkjente amerikanske organisasjonen Renovaré, ledet av grunnleggeren John Foster."
"De åndelige øvelsene" vi snakker om er slett ikke basert på "meditative tekniker" utviklet av "John Foster." Det jeg har skrevet om på bloggen, handler om de "klassiske åndelige disipliner" som meditasjon, faste, bønn, studier, enkelhet etc. Disse har fulgt Kirken siden starten, og har sine røtter også i jødedommen. Når vi snakker om å be tidebønner, så er jo det en bønnepraksis som jødene begynte med, og som Kirken har overtatt derfra. Når vi ber Tidebønnene så ber vi Salmenes Bok! Ja, den du finner omtrent midt i Bibelen. Den Foster vedkommede henviser til heter heller ikke John med Richard. Richard Foster, driver et relrenomert arbeid som mange kirkelige ledere har gitt sin tilslutning til. Hans bok om de åndelige disipliner er utgitt på Luther forlag i Norge. Det sier litt om hvor anerkjent Foster er. Forlagssjef Asle Dingstad, som er en god venn av meg, utgir ikke hva som helst.


Bloggskribenten skriver videre: "Blant annet hevdes det at man tar i bruk Zen-Buddhistiske meditasjonsteknikker som kombineres med romersk-katolske tradisjoner, for å oppnå det som dr. Foster kaller helhet."


Vi driver ikke med zen-buddhistiske meditasjonsteknikker. Hadde vedkommende som skriver dette lest Fosters bok, noe vedkommende nok ikke har gjort før han skrev artikkelen, så ville han ha lest følgende: "Østens meditasjon er et forsøk på å tømme tankene; kristen meditasjon er et forsøk på å fylle tankene. De to forestillingene er svært forskjellige."


Vi lærer våre kursdeltagere Jesus-meditasjon. Den har jeg lært av Edin Løvås, som også en god venn av meg. Noe mer evangelisk finnes vel knapt nok, og noen mer respektert kristenleder i Norge skal man lete lenge etter. Det går ut på å lese en Jesus-tekst, legge Bibelen fra seg, og forsøke å tenke seg/leve seg inn i handlingen, som om man selv var der. F.eks ta historien om Jesus og den samaritanske kvinnen. Da setter vi oss ved siden av de to og lytter til samtalen mellom dem. Etter å ha gjort dette en stund, finner vi noe vi kan be for i den teksten vi har lest. F.eks kunne vi be for alle alene-mødrene, og når vi har gjort det, finner vi noe i teksten vi kan takke Gud for. Vanskeligere eller farligere enn dette er det ikke. Svært mange mennesker har fulgt og følger denne åndelige øvelsen daglig, til stor velsignelse.


Jesusmeditasjon er noe som har fulgt retreatbevegelsen Norge siden Sandom ble stiftet. Den samme meditasjonspraksisen brukes på Lia gård, Thomasgården, Johannesgården - ja jeg vil tro alle retreatstedene i Norge.


Vedkommende som forsøker å sverte vårt arbeid blottlegger manglende kunnskap om det han skriver om. Han mener også at det sikkert vil bli stor etterspørsel etter våre kurs, fordi de passer godt med New Age strømningene i tiden. Våre kurs har intet med New Age eller healing å gjøre, men vi tror på Jesus, helbrederen. Den siste retreaten jeg ledet gav jeg bort gratis. Det er ikke for pengene jeg driver dette arbeidet! I bloggartikkelen angripes også Peter Halldorf. Det er bare en ting å si om dette: Det hele er bare trist.


Seminarene og kursene våre er åpne for alle. Skulle det være menigheter/grupper som ønsker å ha oss på besøk er det bare å ta kontakt med: trooglivsmestring@yahoo.no Vi holder seminarer om det personlige bønnelivet, om åndelig veiledning, livsmestering. Det er heller ikke riktig som denne artikkelforfatteren hevder at vi er mye brukt i pinsekarismatiske kretser. Vi holder kurs og seminarer der også, men det gjør vi også i Den evangelisk-lutherske frikirke, Misjonssambandet, Den ortodokse kirke, pinsebevegelsen, Det Norske Misjonsforbund, Den nordisk-katolske kirke og blant baptister.

Rotfestet i troens tillit

"Lykkelige er de som lever sine liv rotfestet i troens tillit! De vil oppdage det mest vidtrekkende mysterium av alle: at den oppstandne Kristus alltid er nærværende. Det som Gud gir oss, virker i blant så stort ... og vi kjenner oss så små. Han tilbyr oss noe vi knapt kan forestille oss: at Kristus og Den Hellige Ånd unngåelig vil bo i våre hjerter. Oppstandne Jesus, gi oss et beslutsomt hjerte som forblir tro mot deg til det ytterste. Og dersom vi undrer: Er dette mulig? Da åpner ditt evangelium våre øyne for fylden av din kjærlighet. Den er tilgivelse, den er indre lys. Jesus, all kjærlighets kilde, du var alltid i meg og jeg glemte deg. Du var i mitt hjertes innerste og jeg søkte deg andre steder. Når jeg holdt meg langt fra deg, ventet du på meg. Og nå våger jeg å si til deg: Du oppstandne, du er mitt liv."

Bror Roger av Taize

Jubileumsår for historiske anabaptistiske røtter

2008 er et jubileumsår når det gjelder den anabaptistiske historie. I år er det nemlig 480 år siden en del av den såkalte gjendøperbevegelsen - anabaptist betyr jo nettopp det - de såkalte hutterianere så dagens lys, i Moravia. Denne gruppen får sitt navn etter Jakob Huter, en profilert skikkelse innen blant anabaptistene. Det moravianske kapitlet - om vi kan gi det dette navnet - varte til 30 årskrigen, (1618-1648). Hit, til dette landsskapet kom enkeltpersoner og grupper fra mange land, så mange som 20.000 fordelt på 100 Bruderhofs - eller kommuniteter. Her levde de etter Bergprekenens ord og den tidlige kirkens idealer. Med disse kommunitetene hadde et nytestamentlig menighetsliv gjenoppstått på europeisk jord. Å lese deres historie er ikke bare spennende, men svært lærerikt og ikke minst utfordrende. Disse fredelige menneskene, som selv ikke bar våpen, skulle bli gjenstand for noe av den mest utspekulerte og grusomme forfølgelse mot noen kristen gruppe. De ansvarlige: Romerkirken, lutheranerne og de reformerte!

I 1920 flyttet Eberhard Arnold (i midten) og hans kone Emmy (til venstre) sammen med sin familie og noen få venner fra Berlin til den lille landsbyen Sannerz i provinsen Hesse i Tyskland. De søkte ærlig å finne Guds vilje for sine liv og vendte den urettferdige verden ryggen. Gjennom mye lidelse, vanskeligheter og ved Guds nåde, begynte livet i en kristen kommunitet å ta form. I og med at stadig flere menn og kvinner ble dratt til dette fellesskapet, ble det nødvendig å etablere å gå til anskaffelse av et større sted for den voksende kommuniteten. I 1926 ble et hus ved navn Sparhof anskaffet, en nedlagt bondegård i åsene rundt Rhön nordøst for Frankfurt. Dette ble til Rhön Bruderhof.

I 1928 - for 80 år siden i år - skriver Eberhard Arnold de første brevene til de hutterianske brødrene som bor i kommuniteter i USA og Canada. Det er etter inngående studier i den anabaptistiske historien at han oppdager den hutterianske arven. Da han oppdaget at hutterianerne fremdeles bodde i Nord-Amerika ønsket han kontakt. I 1928 skriver han til Elias Walter i Stand Off Colony i Alberta for å fortelle at han ønsker at deres Bruderhof i Rhön skal bli forenet med hutterianerne. I mai 1930 reiser han til Nord-Amerika for å opprette denne kontakten.

I 1988 utkommer brevsamlingen fra denne reisen, og i 2008 sitter jeg og leser den! Slikt blir det artikler av på bloggen i tiden fremover. Følg med.

En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules

Jeg har tenkt mye på Jesu ord i Matt 5,14 i det siste: "Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." Dette er ord Jesus sier om sin forsamling. I vår individualistiske tid er det lett å forstå dette som et ord til den enkelte kristne, men èn person kan jo ikke utgjøre en hel by. Det sier seg selv.

Fra Saligprisningenes berg og bakkene ved Kapernaum, hvor disse ordene er uttalt, kan man med egne øyne se det Jesus sier i Matt 5,14: "En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." På den andre siden av sjøen, på to-tre mils avstand, lå de greske byene Hippos og Gadara. De hadde søyler og søyleganger høyt oppe i synsfeltet. Ved soloppgang tegnet de seg som silhuetter, på sene ettermiddager var de gyldne i kveldslyset. Slik har Gud satt sin forsamling, sin menighet i verden.

Jeg holder på, nok en gang, å lese Neta og Dave Jacksons bok: "Living together in a World Falling Apart", eller som den ble hetende på svensk da Proklama gav den ut i 1976: "Gemenskap i en söndrad värld." Det er en bok som skildrer ulike kristne kommuniteter, blant annet Reba Place Fellowship, som jeg har skrevet om her på bloggen. Det er interessant å lese om deres søken etter å leve i pakt med Jesu ord og Guds rikes prinsipper. I begynnelsen var de famlende, men så skriver Dave: "Vår befrielse kom i form av noen gamle gjendøperideèr om at forvandlede hjerter må resultere i forvandlede liv, og at den fremste hensikten med forvandlede liv er å være et eksempel for 'verdens system' - byen på fjellet - på hvordan det fungerer i Guds rike." (Neta & Dave Jackson: Gemenskap i en söndrad värld. Proklama, side 15) Dave og Neta Jackson tok konsekvensen av dette, og startet en kommunitet i Wheaton i Illionois i 1969. Det var deres spede begynnelse.

Det er først når vi lever vårt liv i et forpliktende fellesskap med andre, og vi lever ut lovene i Guds rike, slik vi finner dem beskrevet i Bergprekenen, at vi blir verdens lys, og byen som ligger på et fjell, som ikke kan skjules. Det verden lengter etter å se er mennesker som lever det Jesus sa.

Forsamlingen i Bibelens lys, del 1

Dessverre hører det med til sjeldenhetene at vi lytter til stemmene fra den tredje verdens kristne. Det er det vi som i første rekke taper på! Leonidas (bildet) kommer fra Brasil, hvor han tilhører en anabaptistisk forsamling der. Han er opptatt av at menigheten er et sted for forsoning, spesielt blant alle de ulike menighetene i hans hjemland.

"Å være et forsoningens og fredens vitne er en del av vår egen og Bibelens tradisjon. Å være pasifist og arbeide for forsoning er essensen i en anabaptistisk kirke," sier Leonidas. Jeg tar med disse ordene fra vår brasilianske venn, fordi han har noe svært vesentlig å si om hva menigheten er for noe. Og gi bør lytte mer til de erfaringene våre venner fra den tredje verden har å bidra med. De gjør seg andre erfaringer enn oss, og har ofte en dybde vi mangler i vår overflatiske del av verden.

I denne serien skal vi se nærmere på den kristne forsamlingen i Bibelens lys. I Efeserbrevet taler apostelen Paulus om forsamlingen som en åpenbart hemmelighet, eller mysterium. I Ef 3,3-6 nevner han tre ting: Forsamlingen har lik en hemmelighet vært bevart hos Gud lenge, men er omsider blitt åpenbart. Videre forteller han om tidspunktet for når dette mysteriet avdekkess og de spesielle redskapene som sto for dette.

"I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter, at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet."

Apostelen Paulus viser oss i dette brevet at Gud utvalgte forsamlingen før verdens grunnvoll ble lagt:

"I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt ..." (Ef 1,4)

Men helt frem til apostlenes dager holdt Han denne planen hemmelig.

Mye annet som er av stor betydning, som skulle skje i fremtiden, gav Gud åpenbaring om på forhånd gjennom åpenbaringer. Men Han ville ikke at mennesker i tidligere tidsaldre skulle kjenne til Hans plan om forsamlingen eller menigheten. Mer om dette i senere artikler.

(fortsettes)

En lokalmenighet som bringer forsoning, kjærlighet og fred

Fikk lyst til å skrive litt mer om Reba Place Church. Denne forsamlingen kan nå feire 50 års jubileum som lokalmenighet for den sørlige delen av Evanston og de nordlige bydelene til Chicago. Befolkningen i Evanston er gjennom disse årene blitt godt kjent med denne forsamlingens arbeid for å utvikle bydelen, for å ta seg av spebarn, og deres utadrettede arbeid blant eldre og mennesker med funksjonshemninger. Det er spesielt interessant å lese denne forsamlingens visjonsdokument. Reba Place Church ser på seg selv som en forsamling som har sine røtter i den anabaptistiske tradisjonen. I visjonsdokumentet heter det blant annet:

"Visjonen til Reba Place Church er å forsone alle ting i Gud. 'Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke stiller dem til regnskap for deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.' (2.Kor 5,18-19) Dette er det budskapet Gud har åpenbart i Jesus og gitt til oss. Vi kan ikke fange bredden og dybden av denne tjenesten, men vi fester vårt blikk på Jesus og på Hans visjon av Guds nærværende rike. Ved Helligåndens kraft og nåde trer vi inn i livet, kjærligheten, lidelsene og oppstandelseskraften til Jesus vår Frelser og Herre. Han er veien, sannheten og livet.

Visjonen til Reba Place Church er å være et fellesskap som er hengitt til å elske Gud av 'hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand' og ved den kjærligheten motstå denne tids avguder. Reba Place Church ønsker å være et fellesskap som gir vitnesbyrd til og kroppsliggjør Guds Shalom i en voldelig og sint verden. Vi ønsker også å være et fellesskap hvor Guds frelse blir proklamert og Guds helbredende nærvær blir åpenbart til en syndlig og såret verden. Vi vil være et fellesskap bundet til å tjene Guds misjon, til hverandre, til stedet vi bor på og menneskene rundt oss, og til verden."

Visjonsdokumentet avsluttes med disse innholdsmettede ordene:

Reba Place Church er ment å være et fellesskap av overflødende overraskende glede. Denne gleden er født ut av kunnskapen om at vi over alt annet er omfavnet av og blir værende i Guds ubøyelige, uunngåelige og ufeilbarlige kjærlighet.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 2

I gårsdagens artikkel skrev jeg om Richard Foster som en av de som har løftet frem igjen verdiene som de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene representerer. I den forbindelse nevnte jeg også teologen og professoren i filosofi, Dallas Willard (bildet). Dallas Willard som også er pastor, ordinert av Sørstatsbaptistene, sier at "frelse er ikke bare tilgivelse for synder, det handler også om en total forvandling av våre liv." Pastor Willard er av den oppfatning, som jeg personlig deler, at "vi kan i økende grad bli lik Kristus i karakter og i kraft ved å etterfølge Ham i Hans livsstil som omfatter alt."

Nå er det vel ingen som vil være nybegynnere. Vi har en del å forsvare. Selv har jeg stanset en stund ved Jesu egne ord i Matt 11,29. Vers 28 er vel det som oftest siteres og som lyder slik: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." I det neste verset står det: "Ta mitt åk på dere OG LÆR AV MEG."

Å ha Jesus som læremester. Det er det viktigste for en som vil være en Jesu disippel. Nå er det ikke bare ordet nybegynner en del forakter, men også ordet øvelse eller disiplin. Vår tid er preget av en så sterk invidualisme, at bare tanken på at man skal følge en disiplin eller gjøre en øvelse, er noe vi misliker. Men slik er det ikke for mennesker som driver med idrett. De er vant til å sette seg mål, og vet at de må leve disiplinert for å nå dem.

Apostelen Paulus er ikke redd for å snakke om de åndelige øvelsene overfor sin unge medarbeider Timoteus:

"Bær også du lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil. Og en idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen. Bonden som arbeider hardt, skal få først av avlingen. Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg innsikt i alt." (2.Tim 2,3-7)

Vi skal lære av Jesus, og Jesus levde et veldig disiplinert liv. Han var nøye med å avsette tid for å be, studere Skriften, faste etc. Apostelen Peter er inne på dette når han skriver:

"For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 1

Overflatiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster (bildet), og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."


Kommende søndag er prekenteksten hentet fra Matt 28,16-20. Denne søndagen skal jeg preke i Toten Frikirke på Raufoss, og jeg kommer til å legge vekt på en setning fra dette skriftavsnittet, som jeg mener er veldig forsømt i den vestlige kristenhet: "gjør alle folkeslag til disipler!" En måte å gjøre det på er ved å hjelpe mennesker til å finne tilbake til de klassiske åndelige disipliner: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring, ledelse og fest.


To av de som har satt søkelyset på de klassiske åndelige disiplinene, eller skal vi kalle dem åndelige øvelser, er ved siden av kvekerpastoren Richard J. Foster, også teologen og professor i filosofi, Dallas Willard fra Sørstatsbaptistene. Begge har levert viktige bidrag i form av svært gode bøker om emnet. Fosters bok er oversatt til norsk: "Veier til glede" (Luther), mens Willards bøker kun er oversatt til svensk. Jeg kjenner ikke til at det er planlagt noen oversettelse til norsk. Men for de som leser engelsk er det ikke vanskelig å anbefale "The Spirit of the Disiplines. Understanding how God changes lives" (Hodder&Stoughton)!


Når vi snakker om de klassiske åndelige disiplinene eller øvelser, så er ikke ordet "klassisk" brukt bare for å beskrive at de er gamle, selv om det stemmer at de har vært praktisert av oppriktige kristne i århundrer. De er klassiske også i den forstand at de er helt sentrale i dynamisk kristen tro, i levd kristenliv.


Richard Foster er grunnleggeren av Renovarè. Dette er en bevegelse jeg har fulgt en del år. Deres motto er: Å bringe Kirken tilbake til kirkene. Det synes jeg er et usedvanlig godt motto! Deres web side er et funn for alle som bærer på lengselen etter originalkristendommen! Jeg kommer tilbake med en presentasjon av dette arbeidet senere.


Fordi jeg anser at disippelgjøringen er av avgjørende betydning, ikke bare for vekst, men for en fordypelse av troen, starter jeg en ny serie her på bloggen hvor vi ser nærmere på hver eneste en av disse disiplinene. En gjennomgang av de åndelige disipliner vil også være et av de seminartilbudene vi går ut med til menigheter/grupper som ønsker å ha et besøk av oss. Om din menighet/gruppe ønsker besøk, skriv til oss på: trooglivsmestring@yahoo.no

For å sitere en annen kveker, John Woolman, til slutt: ”Du gjør vel i å leve leve i dybden, slik at du kan føle og forstå medmenneskenes sjel.”


websiden til Renovarè finnes her: http://www.renovare.org/

Er Vestkirkene sterke nok?

Bloggeren Roy Olav, som går under navnet Patriarken, har skrevet en meget tankevekkende artikkel her om dagen. Han stiller spørsmålet: Er Vestkirkene sterk nok? Han berører noe jeg har vært innom på bloggen her ved flere anledninger: sekulariseringen og avkristningen. Roy-Olav skriver: "Ein ser ikkje skilnaden på ein kristen og ein heidning i Vest-Europa, Nord-Amerika eller i andre rike område."


Men det er refleksjonen han gjør rundt forskjellene mellom Øst- og Vestkirkene jeg synes er spesielt interessante. I den forbindelse skriver han: "I lengre tid har eg hatt inntrykk av at det er kyrkjene i aust som er dei åndelege bærebjelkane i kristendomen. Det er der vi finn dei verkelege åndelege fedrane – dei som ikkje stikk seg fram, men som må leitast etter. Det er i Austkyrkja at teikn og under kan skje under ei vanleg gudsteneste utan at dette blir ”mana fram”.


Jeg tror vi gjør vel i å tenke på dette Roy-Olav her skriver. Det finnes en arv fra Østkirken som vi trenger å forholde oss til, og om vi så gjør, vil vi stifte bekjentskap med sterke røtter, som tåler en storm. Dette treet, om vi kan bruke det som bilde, har slått djupe røtter. Roy-Olav gir et eksempel på dette fra historien:


"I 1991 falt Sovjetunionen, men kyrkjene i dei austlege områda klarte seg bra. Dei kom styrkja ut av prøvingane og i dag opplever dei vekst og framgang. No står truleg Vesten for tur. Ein snarleg kollaps vil ikkje kome overraskande. Spørsmålet er om dei vestlege kyrkjene vil takle dette. Vil dei forsvinne med samfunnsstrukturane eller tåler dei ei tider med forfølging?"


Jeg har stilt det samme spørsmålet før, og undres over om svaret ikke er det samme Roy-Olav gir.

Bloggen til Patriarken finnes her: http://www.patriarken.blogspot.com/


Bildet viser patriark Bartholomeos I sammen med en biskop på en øy i Middelhavet.

Sensasjonelle arkeologiske funn i Sverige

Ny arkeologisk forskning viser at Sverige ble krisnent allerede på 500-tallet, hvilket er 500 år før man hittil har trodd. Gjennom å sammensette og omvurdere tidligere funn har professor Ulf Näsman sammen med dr.fil Charlotte Fabech kommet frem til disse nærmeste revolusjonerende konklusjonene. Fra 300-tallet framover er det funnet gjenstander med symboler som viser at man må ha snakket og og vært sammen med mennesker som har vært kristne. I Bohuslän har man funnet et anheng i gull som viser en bok, og en bok på den tiden var alltid en Bibel. Tiden før vikingetiden var altså ikke så mørk som man hittil har trodd. Mennesker reiste, levde i organiserte samfunn, kriget og handlet med andre med andre land. Begge arkeologene har funnet at skandinanere hadde en nær kontakt med det kristne Europa. De store forandringene som den kristne tro skapte i Europa kan ikke ha vært ukjent her oppe i Norden, mener disse forskerne. Om disse arkeologiske funnene og den nye forskningen får konsekvenser for om vi må revidere vår egen historie, gjenstår å se. Norsk forskning har vist at den kristne tro kom til Norge kanskje så tidlig som på 800 tallet. Kanskje vår historie også må omskrives? I mellomtiden takker vi Gud for at Sveriges befolkning fikk del i Guds velsignelse allerede på 500-tallet! Så: Gratulerer Karin fra Västerås!

En anabaptistisk kommunitet med lidenskap for Jesus

Jeg har tidligere skrevet noe om Reba Place Fellowship her på bloggen. Jeg skriver gjerne mer om denne, da jeg synes den er en av de mest spennende av de kommunitetene jeg har vært borti, og som virkeliggjør en visjon om både å være en møteplass for et radikalt liv i Jesu etterfølgelse, samtidig som de er aktive med å nå ut med evangeliet. De er også tydelige når det gjelder den nytestamentlige menighetspraksisen, og har et sunt syn på kristent lederskap. Denne kommuniteten ble startet en varm august dag i 1957 (et år før jeg ble født). Navnet kommer av et gatenavn i byen Evanston i Illinois. Da flyttet en gruppe med Mennoniter inn i et tre etasjes blått hus, og deres visjon var å leve og gjøre tjeneste i byen Evanston. Måneder i bønn, samtale og kartlegging hadde ført til denne 'Herrens plantning' (Jes 61,3. Norsk Bibel 88/2007) I løpet av noen få måneder var Reba Place Fellowship grunnlagt: en kristen kommunitet inspirert av den første menigheten i Apgj 2. Den tidlige tiden var preget av samlinger i dagligstua i Reba Street nr 727, hvor man sang og delte, spilte bibelske dramaer og løftet frem Jesu eksempel.


På 1970 tallet gikk Reba Place fellesskapet gjennom en sterk vekstperiode. Kommuniteten utvidet seg i nabolaget, og holdt samlinger for det meste i større hushold. Det ble drevet et stort utadrettet arbeid, det var åndelig vekst og mange helbredelser skjedde. Men mange gjennomgikk også perioder med mye sønderknuselse og smerte. Å bo og leve i en kommunitet er ikke bare en idyll!


Tidlig på 1980 tallet ble Reba Place Church grunnlagt, som en egen enhet. Her ble det skapt rom for et forsamlingsmedlemsskap ved siden av medlemskapet i kommuniteten. Dette førte til større vekst, da ikke alle av ulike årsaker kunne være en del av kommuniteten. Søndagsgudstjenesten ble et tilbud til nabolaget og andre interesserte. På 1990-tallet gjennomgikk denne menigheten store endringer, blant annet når det gjelder lederskap. Menigheten ledes av det de kaller en styrende pastor og et råd.


Rådet består av en liten gruppe valgte medlemmer samt pastoren. Rådets medlemmer er kalt av Gud og forsamlingen og valget bekreftes gjennom en prosess i forsamlingen, hvor følgende kriterier gjelder:


1. Vedkommende må være fullt medlem av forsamlingen.
2. Vedkommende må være åndelig moden og bære synlige frukter.
3. Vedkommende må ha evnen til å bedømme, ha visdom, god dømmekraft og være visjonær.
4. Være tilgjengelig og ha kapasitet til å bry som om hele forsamlingen.
5. Ha et ønske om og en villighet til å tjene i rollen som rådsmedlem.


Disse velges for tre år ad gangen. Dagens pastor er Ric Hudges (det lille bildet), en mann i begynnelsen av 50 årene.


Reba Place Church presenterer seg som en forsamling sentrert rundt Jesus Kristus og Guds kongerike, med røtter i den anabaptistiske tradisjonen, som er katolsk i ånd, evangelisk i overbevisning, karismatisk i praksis og antirasistisk i sitt kall. På deres nettside http://www.rebaplacechurch.org/ finnes det en del prekener av Ric Hudges som jeg gjerne anbefaler deg å lytte til, om du behersker engelsk.

Kirken dør på Nord-Kypros - 100 kristne igjen

Det er ikke bare i Betlehem at de kristne blir stadig færre. Etter 34 års tyrkisk okkupasjon av Nord-Kypros har 500 kirker blitt borte, kun en står igjen! Kun 100 kristne er igjen i dette området, mens det var drøyt 20.000 før de tyrkiske soldatene dukket opp. Situasjonen på Nord-Kypros er nok et eksempel på hva som skjer når islam tar over. Kirkebyggene er omgjort til moskeer, kafeer, hotel, nattklubber og militærforlegninger. Den eneste kirken som står igjen, St. Mamas-kirken i byen Mophu, holder åpent to ganger i året. Kypros har en lang kristen historie. Det var til denne øya i Middelhavet at apostelen Paulus kom på sin første misjonsreise, og kristne har bodd her siden den gang. Det finnes en rekke gamle kirker og klostre her, som viser dette. Hvem får nød for Kypros, og særlig den nordre delen av øya, etter å ha lest dette? La oss sette inn en ny bønneinnsats for denne øya og la oss særlig huske de 100 kristne som er igjen. Hvor lenge blir de værende, uten at noen oppmuntrer dem og vil støtte dem?