Anabaptister fører arbeidet til Adoniram Judson i Burma videre

For første gang finnes det nå anabaptistiske grupper i Burma, eller Myanmar, som landet nå offisielt heter. Gruppene av anabaptister er spredt over et område som dekker landets 12 provinser. Til å føre tilsyn med menighetene er det valgt en egen biskop, James Hre Ling, i april i år (det store bildet). Hans arbeid består nå blant annet av å utnevne biskoper for de ulike provinsene.

De ulike anabaptistiske gruppene er aktivt involvert i evangeliseringsarbeid, og stadig kommer nye til tro på Jesus. Behovet for undervisning er stort, og det skjer under vanskelige arbeidsforhold på grunn av landets brutale militærregime.

Burma har en sterk baptistisk arv. Det var hit Adoniram Judson kom, han som skulle bli kalt for Burmas apostel. Adoniram Judson (1788-1850) var en amerikansk baptistmisjonær som arbeidet nærmere 40 år i Burma. 25 år gammel dro han som den første protestantiske misjonæren sendt fra Nord-Amerika til å forkynne i Burma. Hans arbeid førte til at den første sammenslutningen av baptister i Amerika ble en realitet, noe som førte til at mange amerikanere aktivt støttet misjonsarbeide utenfor landets grenser. Adiniram Judson oversatte også Bibelen til burmesisk.

Nå føres hans arbeid videre også av disse nye anabaptistiske gruppene. Det skal bli spennende å følge deres arbeid videre. Dette er virkelig nybrottsarbeid i ordets virkelige betydning. Vi oppfordres til å be for dem.

FAR SOM TRUER MED Å DREPE SIN SØNN, TRUER NÅ MED Å OFFENTLIGGJØRE SØNNENS IDENTITET OG MENIGHETSTILHØRIGHET I MEDIA. DET KAN FØRE TIL AT ENKELTE TAR SAKEN I EGNE HENDER OG DREPER SØNNEN PÅ FARENS VEGNE. VÆR MED Å BE. Les mer her:
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Den store forskjellen

Det fortelles en karakteristisk historie om evangelist D.L Moody, som den gangen dette hendte, var på besøk i Indianapolis i forbindelse med konferanse hvor tema var "hvordan nå folkemassene med evangeliet". En kveld ba han sin sangleder, Ira Sankey, om å møte han klokka seks på et bestemt gatehjørne. Når Sankey kom, ba Moody ham om å stille seg opp på en forhøyning som sto der og synge.

Med det samme begynte folk å strømme til. Moody sto opp og gav dem et kort budskap. Så inviterte han dem til å bli med ham til konferansestedet. Ganske snart var auditoriet stuvende fullt av åndelig sultne mennesker, og den kjente evangelisten stod frem og talte til dem.

Da konferansedeltagerne begynte å komme, stanset Moody med å forkynne og smilende sa han: "Nå må vi slutte, fordi konferansedeltagerne ønsker å begynne sitt møte som handler om: Hvordan nå massene."

Mens noen av oss samles for å samtale om hvordan vi skal nå mennesker med evangeliet, er det noen som allerede gjør det. Det er noe å tenke over i dag!

Bildet er et sjeldent bilde av D.L Moody sammen med kona og barnebarn.

En stille vekkelse blant kurdere og arabere i Nord-Irak

Jeg brukte deler av gårsdagen til å lese en meget interessant rapport, fra en misjonsreise som en gruppe anabaptister gjorde til Irak i fjor. Det var spesielt de kurdiske områdene som ble gjenstand for besøket.

Det gjør et sterkt inntrykk å lese om de svært vanskelige forholdene som enkelte kvinner lever under. Tall viser at gjennomsnitlig 29 kvinner begår selvmord hver eneste måned i Duhuk provinsen. Det er omtrent en kvinne pr. dag. I tillegg til dette kommer æresdrapene. En far eller en annen mannlig slektning kan drepe en kvinne om hun ikke forholder seg strengt til islamske regler. Mange ganger er disse æresdrapene et resultat av at kvinner gifter seg med menn som familien misliker. Andre ganger er det fordi kvinnen er blitt en kristen. Dette forårsaker så mye fortvilelse blant kvinnene at flere av dem tar sine egne liv.

Men det pågår også en stille vekkelse i de kurdiske områdene. Våre venner fikk anledning til å besøke en irakisk menighet. Denne holdt til i pastorens hus. Omkring 40 stoler ble satt fram i stua, men det kom så mange at huset ble fullpakket. Sangen var livlig, med mye klapping. Ingen instrumenter ble brukt, men rommet hvor møtet pågikk var i følge våre venner "fylt av glade stemmer som priste Herren." Etter lovsangen preket pastoren i ca 20 minutter. Våre venner hadde ikke tilgang på tolk, så de kan ikke gjengi noe av det han sa. Men deres inntrykk var at denne pastoren hadde dyp omsorg for sin forsamling. Flere av de som var til stede på møtet var ungdommer, og disse deltok helhjertet i lovsangen. I løpet av møtet var det mange som kom med glade halleluja-rop og amen!

Det skulle vise seg at denne menigheten var en arabisk, og ikke en kurdisk menighet, som våre venner forventet. Arabere og kurdere har ikke mye omgang med hverandre, og dette preger også de kristne sammenhengene. Våre venner oppfordrer oss til å be for enhet mellom de kristne. De arabiske kristne i dette området har kontakt med sine medsøsken i sør og da spesielt i Baghdad. Fordi mange kristne i det sørlige Irak blir forfulgt, flytter mange arabiske kristne til de nordlige områdene hvor kurderne holder til.

Våre anabaptistvenner fikk også anledning til å møte en kurdisk pastor. I tillegg til ansvaret for menigheten på dette stedet (av sikkerhetshensyn kan vi ikke opplyse hvor), besøker denne pastoren også andre små menigheter. De ligger omkring tre timers reise unna hovedmenighetens lokaler. Pastoren forteller: "Vi ber sammen med dem og oppmuntrer dem. Noen av disse landsbyene har omtrent fem kristne familier." Menigheten har også arbeide i fem lamdsbyer litt lenger nord, i det som er PKK dominerte områder, og i et østlige område besøker de tre andre landsbyer. "Våre ressurser er små, vi har ikke bil, og om vi hadde hatt det, har vi ikke råd til drivstoff. Dermed er det begrenset det vi makter å gjøre, men vi gjør det lille vi kan," forteller pastoren.

Han oppfordrer oss til å be for disse små kurdiske menighetene. De trenger å bli oppmuntret. Presset utenfra er stort, og de trenger bibelundervisning.

Vi vil komme tilbake med flere opplysninger om det som skjer blant kurderne i Nord-Irak, og fra de kristne forsamlingene som holder til der. La oss huske dem i våre bønner.

David Wilkersons kraftige oppgjør med underlige manifestasjoner

I dette opptaket fra en pastorkonferanse i Moskva, tar pastor David Wilkerson et kraftig oppgjør med en del av de underlige manifestasjonene som vi kan se i enkelte sammenhenger: mennesker som bjeffer som hunder og krabber rundt på gulvet, forkynnere som ler i timesvis uten å forkynne Guds ord, mennesker som forleder andre til å tro at de skal bli velsignet av Gud, om de gir pengene sine til de mest rike forkynnerne, fordi rikdom skal visstnok være et tegn på at man er spesielt rik. Wilkerson forteller fra min egen menighet, Times Square Church, hvor mennesker med ødelagte liv søker frelse. Som Wilkerson sier: Jeg kan ikke le, deres liv er ødelagt, de kommer for å bekjenne sine synder og bli frelst. Den Hellige Ånd kommer for å overbevise om synd, rettferdighet og dom. På slutten av det ni minutter lange innslaget kan du se pastor Wilkerson gråte over det som skjer i dagens menigheter, som han mener er en hån mot Den Hellige Ånd.

Frank Mangs - evangelisten som fikk lede tusenvis av mennesker til Jesus, del 2

Kvevlax. Ordet dufter vekkelse. Den unge Frank Mangs griper en hel bygd med sin forkynnelse. Mennesker får sine liv radikalt forandret. På kjøkkenet, i stallen, på låven og langs veiene kommer mennesker i syndenød, faller på sine knær og bønnfaller Gud om tilgivelse og nåde.

Her er en typisk hendelse. Vi skriver begynnelsen på 1920-tallet. En kveld er folk på vei hjem fra misjonshuset. To idrettsmenn kommer løpende bortover veien. Om de kunne få snakke med Mangs? De vil møte Gud! Så bøyer ungdommene og Mangs sine knær i snøslapsen på byveien. Flere og flere følger deres eksempel. En av de som blir omvendt under denne vekkelsen var Alwer Sundell, kjent i hele det svensktalende Finland som en kulturpersonlighet, fredsforkjemper og rikdagsmann:

"Jeg var 14 år da vekkelsen brøt løs," forteller han: "Frank Mangs kom - høy, mørk og stilig, med glød i sinnet. Det fantes ikke slingringsmonn i forkynnelsen. Det var tvert imot en ufravikelig nødvendighet å ta en beslutning for Kristus og bli hans etterfølger. Tanken på at jeg måtte komme til en avgjørelse, modnet mer og mer fram i meg. Vi bøyde våre knær ved en trebenk, og det ble et avgjørelsens øyeblikk for meg. Den kvelden gikk jeg hjem lykkelig og glad. To av mine søsken tok en personlig avgjørelse under denne vekkelsen. Alt dette bidrar til at jeg har en spesiell kjærlighet til Frank Mangs og Kvevlax-vekkelsen," forteller Sundell.

Det som særpreger Mangs disse første årene som evangelist er hans folkelighet kombinert med et radikalt budskap. Han er intensiv, hans prekener utfordrende, det er mye sang - og Mangs synger selv, og det er ettermøter som han leder.

Men Kvevlax-vekkelsen har sin pris. Mangs sliter seg ut. I åtte måneder er han syk.

Høsten 1921 blir Frank Mangs innbudt å holde en møtesserie i Andreaskyrkan sammen med den unge evangelisten Ragnar Beitholz. Pingstkyrkan arrangerte også møter med Frank ,bl.a. en i en av byens størsta kinoer. Mennesker som aldri pleide å sette sine bein i noen kirke kom. Vekkelsesmøtene fortsatte hele vinteren.

(fortsettes)

Guds mirakel i "ingenmannsland"

Se filmen om hvordan Gud forvandler "ingenmannsland", en bydel av Kingston, hovedstaden på Jamaica! Et sted hvor ingen våget å bosette seg, hvor mennesker ble ranet og myrdet. Pastor Carter Conlon fra Times Square Church, hvor David Wilkerson er hovedpastor, kom hit i 2003 for å holde en evangelisk møtekampanje. I forkant hadde et bønneteam vært til stede, og gjennombruddet for evangeliet kom. I dag er denne bydelen et fredelig sted, nye hus er under oppføring, og menigheten som ble plantet her vokser.

NB! STERK FILM OM KINESISK KRISTEN SOM HAR VÆRT SAVNET FRA SIN FAMILIE I OVER 100 DAGER. Gao Zhisheng har ved flere anledninger vært torturert av kinesiske myndigheter pga sin tro og sitt engasjement for den lidende kirke. Filmen inneholder meget sterke scener og egner seg ikke for barn.

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Gratulerer med 81 års dagen!

Her kommer en forsinket fødselsdagshilsen til Broder Andreas. 11. mai fylte han 81 år. Bibelsmugleren, forbederen, de forfulgte kristnes talsmann, pioneren, den radikale Jesusetterfølgeren og baptisten, er en av mine store forbilder. Få har inspirert meg slik som broder Andreas. Hans besøk her i min hjemby kommer jeg nok aldri til å glemme. Ennå lyder hans sterke utfordring fra Åpenbaringsboken om "så styrke den rest som er igjen", i mitt indre. Siden den gangen har jeg kjent meg kallet til å stå sammen med og arbeide for den lidende kirke. Broder Andreas er, ved siden av Richard Wurmbrand, den direkte inspirasjonen til at jeg startet opp med MARTYRKIRKENS VENNER. Gjennom nettstedet:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

formidler vi informasjon om forfulgte kristne, deres menigheter og familier. Gjennom vårt misjonsarbeid: White Fields Mission, arbeider vi også for å styrke dette arbeidet på en praktisk og konkret måte.

Broder Andreas heter egentlig Andy van der Bijl. Han er født i Sint Pancras i Holland, og er den fjerde av i alt seks barn, hvis far var en fattig smed. Har du ikke lest boken "Guds smugler", bør du unne deg velsignelsen og utfordringen. Hans nyeste bok: "Secret Believers: What happens when muslims believe in Christ" er i ferd med å oversettes til norsk.

Broder Andreas grunnla i sin tid organisasjonen Open Doors, som har egen norsk avdeling. Jeg anbefaler på det varmeste å se nærmere på deres nettsted:

http://www.opendoors.no/

110 lot seg døpe - en ny frihet og glede for menighet i Pueblo, Colorado

Menigheten "Fellowship of the Rockies", som er en del av Sørstatsbaptistene, har sett mange mennesker komme til tro i byen Pueblo i Colorado, USA, hvor den holder til. Men det ble liksom aldri noe skikkelig gjennombrudd for de som kom til tro. De var med i menighetens møter, men det var liten glede å spore. Når spørsmålet om dåp kom på bane, ble det avvist med det samme. De som kom til tro hadde romersk-katolsk bakgrunn, noen var metodister i navnet, og noen hadde ingen menighetsbakgrunn i det hele tatt. Svaret man fikk på spørsmålet om dåp var som regel at de var døpt, og det å skulle døpe seg brøt med deres familietradisjoner. Menighetens ledelse tok denne utfordringen på alvor, og søkte Guds ledelse. Pastor Charlie Jones startet en undervisningsserie om dåpens bibelske bakgrunn og innhold, og utfordret tilhørerne til å la seg døpe. Så la de forholdene til rette for at de som hadde deltatt på undervisningsserien kunne bli døpt samme dag som serien var over. Ut fra samtalene de hadde hatt med deltagerne regnet de med at 30 ville la seg døpe. Lange, hvite t-skjorter ble innkjøpt.

Så kom dagen. Til menighetens store overraskelse var det ikke 30 som ville bli døpt, men 110! I det kaoset som oppsto når de 110 gav til kjenne at de ville bli døpt, skjedde det noe forunderlig i møtet. Plutselig brøt mennesker sammen i gråt og sønderknuselse. Flere måtte gå til hverandre og gjøre opp ting, synd ble bekjent. Hele familier kom frem for å la seg døpe, og gi sine liv 100 prosent til Jesus. Noen av disse dro hjem, snakket med flere andre familiemedlemmer, og kom tilbake på kveldsmøtet for at de også skulle la seg døpe.

Etter den store dåpsgudstjenesten, og de som fulgte senere, har det kommet en ny glede og frihet over menigheten, og flere er kommet til tro.

Du kan se et innslag av dåpshandlingen her. Se de gripende bildene av hele familier som lar seg døpe! Det er som om å være vitne til da hele hus lot seg døpe i den første kristne tiden:

http://mediamagicfilms.com/amazing.wmv

Menighetens nettside finner du her:

http://www.fellowshipoftherockies.com/

Hvorfor blir ikke flere frelst når vi har slike sterke møter med "tegn og under", og spektakulære hendelser?

Jeg ble sittende å tenke etter at jeg fikk vite at sangeren og evangelisten Carl Petersen døde lørdag. Han var den ene delen av duoen Curt&Roland. Gjennom sin sang og sin tydelige fokusering på evangeliet, fikk de være redskaper til å se mange mennesker bli frelst i både Sverige og Norge.

Jeg ble sittende å tenke på alle disse bølgene som har skyllet over landet vårt de siste årene. Alle de sterke profetiene om store vekkelser som skal komme. På trender som kommer og går. Og det slo meg nok en gang: Så få som blir frelst gjennom alt dette! Så mange mennesker som går evig fortapt, mens vi nyter det siste spektakulære fra USA. Det har vært et sterkt fokus på apostler og profeter, mens evangelistene er i ferd med å dø ut. Joda, de finnes, men det er ikke skrevet mange bøkene eller publisert så mange artikler de seneste årene om evangelisttjenesten. I det kirkesamfunnet hvor jeg er ordinert, forsvant evangelistene for mange år siden. Kun de helt siste årene dukket det opp noen nye. De har slitt med å få noen menighet til å kalle dem til å holde møter. Slikt har man jo pastorer til, må vite! I pinsebevegelsen hadde man i mange år omreisende evangelister, inntil man anså evangelisttjenesten som første stadiet til å bli forstander!

Men vi har jo våre møter, med innbudte gjester, hvor det visstnok skjer så sterke ting. Men hvorfor blir så få mennesker frelst?

Nybrottsarbeid, utpostmøter - dette er ord fra det forrige århundre. Så finner vi noen nye ord, og understreker at vi lever i en annen tid, hvor vi må satse på nye arbeidsmetoder, men det blir for det aller meste med praten. Det blir få mennesker frelst av prat.

Frank Mangs (bildet), en svensk-finsk evangelist, kom til Oslo Misjonsmenighet for å ha en møteserie i 1932. Vekkelsen bryter løs, og tusener av mennesker blir berørt og kommer til tro. Vekkelsen varer til 1938, med ringvirkninger i mange andre menigheter og kirkesamfunn over hele landet. Medlemstallet i Oslo Misjonsmenighet (Betlehem) stiger fra 300 til 1200 i disse årene. Medlemsmassen vokste sterkt i hele Misjonsforbundet på 1930- og 1940-tallet. Medlemstallet økte fra 2432 medlemmer i 1930 til 4690 medlemmer i 1934, og til 8491 medlemmer i 1945.

Kunne vi nå, ved en kjær brors bortgang, samtale med hverandre om hvordan vi kan se Gud reise opp nye evangelister? I Norge, i Norden, i Europa? Markene er alt hvite til innhøstning!

I en serie artikler kommer jeg til å sette fokus på evangelisttjenesten. Serien vil omfatte portretter av kjente evangelister, som Frank Mangs, samt en undervisningsserie om selve evangelisttjenesten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente. For i Ef 4,11 heter det: "Og Han ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister..."

Det er viktig å løfte frem denne tjenesten på nytt, men viktigere enn undervisningen, er å be evangelistene frem! La oss alle gjøre en bønneinnsats på dett området, og be Høstens Herre om å drive evangelister ut i sin høst - slik at mennesker vinnes for himlenes rike. For slapper vi mer av nå, går tusenvis av mennesker fortapt dette året!! Det dreier seg om naboen din, vennene dine, byen eller bygda du bor i. Og en dag er det for sent.

Frank Mangs - evangelisten som fikk lede tusenvis av mennesker til Jesus, del 1

En av Nordens fremste evangelister i moderne tid var Frank Mangs. Tusenvis av mennesker ble vunnet for Jesus gjennom hans rike tjeneste. I en serie med artikler skal vi se nærmere på denne mannen og hans budskap.

Frank Mangs ble født 19. august i 1897 i Yttermark. Hans foreldre, Josef og Maria, ble frelst i sin ungdom gjennom en vekkelse som brøt ut på 1870-tallet. Frank var yngst av seks søsken, og når han var tre år gammel flyttet de til byen Stobacka i Pjelax. 11 år gammel opplever Frank den store tragedien. Han mister sin bror August som dør i en sykkelulykke. Denne hendelsen skaket Frank Mangs djupt, men han hadde gjennom sin søstre fått en barnetro og han visste at broren var hjemme hos Jesus.

I sine memoarer forteller Mangs at han tidlig kjente på en eksistensiell ensomhet. Han kaller dette for "livssmerte". Hans gudfryktige mor var svært urolig for sin sønn, og ba mye for ham. En eller annen gang da vinteren er i ferd med å slippe taket og våren er i anmarsj i året 1914, står Frank Mangs under det stjernestrødde himmelhvelvet, og ser stjernene følger sine baner, så kommer han fram til den erkjennelsen at Gud må ha en plan for det enkelte menneske, også for hans vedkommende.

Etter å ha kommet frem til denne innsikten begynner han aktivt å lese i Bibelen, og i november 1916 deltar han på et bibel- og evangelistkurs i Näsby. Etter at kurset er over drar han til Killinkoski, for å grave skyttergraver. Da kommer kallet.

Blant de 40 guttene han arbeider sammen med er Frank Mangs den eneste som er kristen:

"Jeg fikk en nød for disse kamerater, jeg må gjøre noe for at vanlige mennesker kan bli reddet for Gud. Jeg holder ikke med at man selv lever et gudfryktig liv."

Bildet viser barndomshjemmet til Frank Mangs.

(fortsettes)

Sangeren og evangelisten Curt Petersen er død

Det er med et stort vemod jeg videreformidler meldingen om at Curt Petersen er død. Sangeren og evangelisten Curt Petersen, som var en del av legendariske Curt&Roland, døde lørdag i en alder av bare 62 år. Han sovnet stille inn i sitt hjem i Torbjörntorp i Falköping, med sine aller nærmeste rundt seg.

Som barn av Jesusvekkelsen på 1970-tallet er jeg på en måte vokst opp med Curt&Roland. Duoen har solgt mer enn 500.000 plater siden de startet opp, og flere av innspillingene har resultert i gullplater, siden de begynte å synge sammen i 1965.

Sentralt evangeliske, med et tydelig kall til å hjelpe mennesker til å se Jesus og komme til tro på Ham, ble Curt&Roland til stor velsignelse for mange. Tenk på alle de som har tatt en avgjørelse for Jesus i møter med disse to. Duoen har vært en gave til Kristi forsamling i Norden, og begge to har hatt en utpreget og sjelden evangelistgave. Det er ikke så mange av dette kategorien evangelister igjen iblant oss. Måtte Gud nå ved Curt Petersens bortgang kalle nye!

Curt Petersen har de siste 10 årene levd med kreft i tungen, og har i liten grad vært i stand til å synge sammen med kompanjongen Roland Lundgren. Hans siste innspilling med sin mangeårige kamerat var albumet Solregn fra 2000.

Åpningssangen på denne platen, «Livsräsan», var signert Curt. Med den alvorlige sykdommen som hadde rammet ham i mente, heter det i teksten: «Men dagen kommer då man måste stiga av, och läggas i en grav. Då väntar himlen ett bättre land. En värld så skön dit vi får komma. Där törkas tåren av Jesu hand. Då har vi kommit fram.»

Vi minnes Curt Petersen med stor glede og dyp takknemlighet, og ber for hans nærmeste. Det gjør vi samtidig som vi også løfter opp Roland Lundgren som nå står alene. Måtte Herren gi ham stor styrke i savnet etter sin gode venn og kollega, og måtte Herren stadfeste Ordet gjennom Roland's forkynnelse gjennom sang og ord, så mange blir frelst!

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=170435

Vi lyser fred over det gode minnet etter Curt Petersen.

Vårt korsmerkede flagg og Guds plan for Norge

Finnes det noe vakrere enn vårt korsmerkede flagg, en slik blendende vakker 17. mai, med nysprettet bjørkeløv og feststemte glade mennesker?

Tenk at våre nordiske land skulle få korset i sine flagg. Det er et sterkt vitnesbyrd om den arven vi har fått, og som det er vårt kall å bringe videre.

Spørsmålet er jo hvor lenge vi får lov til å ha korset i vårt flagg, før noen krever å få det fjernet fordi det er diskriminerende mot andre religioner. Den dagen kommer nok, kanskje den ikke er så langt unna. Det er jo så mye annet som forbindes med den kristne tro og vår kristne arv, som også skal fjernes.

La oss takke Gud i dag for friheten, for det vakre landet vi bor i, og la oss samtidig be om at Norge som nasjon må komme inn i den plan Gud har for oss. Hos profeten Esekiel leser vi:

"Da så jeg, og se, en vind kom som en storm fra nord, en stor sky med flammende ild som sluttet rundt seg selv." (Esek 1,4)

Måtte vi være som en storm fra nord, en stor sky med flammende ild, måtte vi bære pinseilden videre!

Bønnepioneren Kjell Sjöberg skrev:

"Guds plan med Norden er å få gjøre den til en evangeliseringsbase for Europa. Reddningen for våre nasjoner ligger i å utføre de oppdrag som Herren har planlagt for oss. Er vi inne i kallet finnes det også en beskyttelse for kallet. Herren vil berge inn den siste generasjonens ungdom for at skarer med evangelister og evangeliseringsteam som utgå fra dem." (Fra en konferanse for Norden i Oslo 5.-7. desember 1986)

I dag ber jeg om at Norge må komme inn i Guds plan for denne nasjonen.

Israel - Guds endetidsklokke

16. juni 1864 går Charles Haddon Spurgeon på talerstolen i Metropolian Tabernacle i London. Teksten denne søndagen er Esekiel kapitel 37. Han sier blant annet følgende:

"Først vil det skje en politisk gjenopprettelse av jødene. Nå er Israel fjernet fra nasjonenes kart, hennes sønner er spredt vidt og bredt; hennes døtre sørger ved jordens elever. Hennes hellige sanger er forstummet, ingen konge regjerer i Jerusalem; ingen høvdinger står fram blant dets stammer. Men Israel vil bli gjenopprettet som fra de døde."

Det var på grunn av sine studier av Bibelens profetiske ord at han som er blitt kalt "predikantenes fyrste", kunne si noe slikt: "Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å holde fast på, som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr, og morgenstjernen går opp i deres hjerter ...." (2.Pet 1,19)

Israel ble Israel ble gjenopprettet i moderne tid om aftenen den 5. Ijar 5708 etter jødisk tidsregning. Dagen kalles Yåm Ha´atzmaót. Etter vår tidsregnig starter dagen om kvelden den 28. april. Spurgeon, med flere, så dette allerede i 1864. Han visste det ville komme til å skje, selv om det var ingenting som skulle tilsi det når Spurgeon levde og virket som pastor i London.

Peter Tsukahira, som sammen med sin kone Rita og deres barn, Eden og Daniel, bor på Karmelfjellet i Haifa, leder Or HaCarmel ledersenter og er en av pastorene i Kehilat HaCarmel. Han er ordinert av World Challenge International Ministers Fellowship, som i sin tid ble grunnlagt av David Wilkerson. Peter Tsukahira har skrevet en bok som ble utgitt av Hermon forlag i fjor, med tittelen: Guds endetidsklokke. I innledningen til denne boken, som er oversatt av min venn Ragnar Hasting, skriver Tsukahira:

"Det virker som om de som er fiender av Bibelens Gud bruker Israel som syndebukk, et middel for å fremme sin egen agenda eller teologi. Gud lar seg imidlertid ikke påvirke av menneskelig brutalitet eller kynismen i moderne politikk. Hans plan vil uansett bli fullbyrdet, til tross for terrorbølgen. Han bruker lille Israel til 'å trekke en en grense' og til å samle alle folkeslagene i 'avgjørelsens dal' (Joel 3,19). Guds største ønske er å kalle sine utvalgte fra hver nasjon inn i himlenes rike. Han krever at verden skal ta en avgjørelse med hensyn til hvem han er og hva han har sagt i sitt ord, Bibelen. Som i gamle dager er Israel igjen Guds instrument, hans redskap til å ryste nasjonene. Noen vil fremholde at Israel bare representerer nok en forandring i Jordens politiske historie og at Israel ikke har noen guddommelig rett til å eksistere. Andre ser nasjonen Israel som oppfyllelsen av bibelsk profeti, beviset i vår tid for Guds trofasthet i oppfyllelsen av sine pakter."

Så legger Peter Tsukahira til noe svært vesentlig, som også Spurgeon var fullstendig klar over, og hevdet i sin egen samtid:

"Oppfatningen av dagens Israel vil avgjøre menighetens strategiske visjon for vekkelsen i endetiden. Menighetens syn på Israel er avhengig av om den vil motta åpenbaring og forståelse av tiden vi lever i ut fra Guds synspunkt."

Vi bør alle sørge for å tilhøre menigheter som velsigner Guds utvalgte folk, jødene, og som har en forståelse av Israels plass i Guds endetidsplan. Gjør vi ikke det, bør vi tenke oss riktig vel om. da kan vi stå i fare for å tilhøre de som forbanner Israel, og de skal som kjent bli forbannet.

Vi trenger å gå dypere med Jesus - da trenger vi å ta oppgjør med egen synd

Anne Graham Lotz (bildet), Billy Grahams datter, samlet 7000 kvinner i Jacksonville 24.-25. april, og ba dem innstendig om å gå dypere med Jesus! Stående ved et enkelt trekors, med en stor åpen Bibel i sine hender, talte hun enkelt om en full overgivelse til Kristus og et liv i forsakelse og tro. I sin tale sa hun blant annet:

"Vi ber om vekkelse, men nøkkelen for å se vekkelse er omvendelse fra synd. Vi ber Gud om å velsigne Amerika, men nøkkelen ligger i ditt og mitt hjerte som Guds barn. Vi trenger å komme i rett stilling med Gud."

Anne Graham Lotz ba folk i salen vende om fra sin synd. "Det hjelper ikke om du kaller den liten, medium eller stor. All synd, hver synd, i fortid, nåtid og fremtid, er under Jesu blod. Derfor trenger du å be om å bli tilgitt, og satt fri," sa en uredde evangelisten til de fremmøtte kvinnene. Og mange responderte på hennes enkle, men radikale budskap.

Et oppgjør med overindividualismen - vi trenger å se Kristi kropp

Det er ikke så ofte jeg kommenterer andres blogger, men her om dagen leste jeg noe Ulf Ekman skriver om på sin blogg, som jeg synes beskriver godt en av de store utfordringer vestlig kristendom står overfor. Ulf Ekman tar opp problematikken rundt det han kaller "vår overindidvidualisme". Slik innleder Ekman sin artikkel:

"En sak jag tänkt på är vår, åtminstone här i väst, inpiskade överindividualism. Vi börjar alltid med “jag”. “Jag” har mött Herren. “Jag” är kallad, etc. etc. Det kristna livet är uan att tveka djupt personligt och måste erfaras så, men det är inte individualistiskt. Det börjar inte med mig och slutar inte med mig. Rom. 14:7 “Ty ingen av oss lever för sig själv och ingen dör för sig själv.” I början av vårt kristna liv upplever vi det ofta så, eftersom vi är andliga barn och då helt naturligt är självupptagna men vi måste snart, i vår tillväxt, vänja oss att vi inte är universums centrum utan har kommit in i en familj, Guds familj som är så mycket större än vårt eget individuella jag."

Jeg tror Ulf Ekman berører noe særdeles viktig. Vår tids kristne tro preges her i vest av en sterk fokusering på "meg, mitt og mine". Det dreier seg om hvordan jeg kan bli velsignet, hva jeg kan få ut av gudstjenesten eller møtet, hva jeg er kalt til, hvordan jeg skal kunne realisere dette kallet. Det er altså i Kristus som er sentrum, men jeg. Og for å tilfredsstilles så søker man opplevelsene. Så kaster man seg på den ene bølgen etter den andre, alt etter hva som er "in" i de kristnes rekker for tiden.

Ekman setter så dette i sitt rette perspektiv. Han skriver:

"Denna process, att inse att man blivit döpt in i Kristi kropp, inlemmad i kyrkan, är inte helt lätt för oss moderna sekulariserade människor som är genomindividualistiskt präglade. Vår sekulära individualism har präglat oss djupare än vi anar. Den gör att vi ständigt värjer oss gentemot något över och runt omkring oss. Vårt ego vill ha utrymme, höras, få våra behov mötta omedelbart, leva ut våra önskningar och passioner och fullfölja våra livsprojekt utan förbehåll, på egna villkor. Att gå i kyrkan ibland kan vara bra och det får gärna stärka, välsigna och stödja detta men inte gärna utmana eller ifrågasätta det. Vi slår vakt om vår imaginära frihet och livet blir ofta en kamp att ständigt bevaka den.

Hela detta tänkande är så tvärtemot grunden i den kristna tron, att genom tron och dopet ha dött med Kristus och inlemmats i något större, nämligen Kristi kropp, vilket innebär, förutom all kärlek och välsignelse vi får del av, både förnekelse, offer och överlåtelse för att få del av en verklig, äkta frihet."

Hele artikkelen kan du lese her: http://ulfekman.nu/

Jeg tror at Ekman er inne på noe som burde få vår fulle oppmerksomhet: Vi trenger å oppdage Kristi kropp. Vi trenger å se at vi er en del av noe større. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus:

"For slik som kroppen er en og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på den ene kroppen er en kropp, slik er det også med Kristus. For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd og drikke." (1.Kor 12,12-13)

Herren handler ikke bare med oss på den individuelle plan, men også på det kollektive. Han handler gjennom menigheten, og det er "sammen med alle de hellige," at vi skal være i "i stand til å fatte, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde." (Ef 3,18-19) Vi ser ikke dette alene, vi har ikke alt lys selv. Det er først sammen med de andre som også er døpt inn i Kristi kropp, at vi får den fulle åpenbaringen.

Vi hadde også forstått bedre den åndelige striden vi står oppe i, om vi hadde forstått innholdet av det Paulus skriver til menigheten i Efesos: "Hensikten med dette var at Guds mangfoldige visdom NÅ VED MENIGHETEN skulle bli gjort kjent for maktene og myndighetene i himmelrommet." (Ef 3,10) Vi tror visst at alt avhenger av vår kamp, vår strid, men det er altså gjennom Kristi kropp, som er menigheten, at makter og myndigheter får forkynt Kristi fullstendige seier på Golgata kors.

Om dette kunne det ha vært skrevet mye. Men Ekmans artikkel handler først og fremst om vår "overindividualisme". Om dette tema trenger vi å samtale med hverandre.

En hardt prøvet familie - men tro mot Jesus til siste slutt

Det er vemodig, men også trosinspirerende å lese om den aldrende verdensvangelisten Billy Graham (90). Hans datter, Anne Graham Lotz, forteller i et intervju med Baptist Press, at hennes far har harde dager fordi han ser og hører dårlig og har problemer med å gå. Men hans sinn er er det ingen problemer med.

"Han ser TV, og elsker sin familie. Hver dag er hardere," forteller han sin datter og hun legger til: "Han forstår ikke helt hvorfor han ikke er med mor, (hans kone Ruth døde for noen år siden) og han forstår ikke hvorfor han fremdeles er her. Da svarer jeg ham at Gud har fortsatt en hensikt med det. Gud er ikke ferdig med deg ennå."

Anne Graham Lotz, sørstatsbaptist i mer enn 43 år, er medlem av Southbridge Fellowship in Raleigh, N.C. Selv har hun gått igjennom virkelige prøvelser:

Familiens hjem ble ødelagt av en orkan, hennes sønn fikk kreft, hennes mor var innlagt på sykehuset fem ganger med en livstruende diagnose, samtidig som mannens tannlegepraksis gjennom 30 år brant ned til grunnen.

Men fremdeles holder hun sine kampanjer som kalles: "Bare gi meg Jesus", og når hvert år tusenvis av kvinner gjennom dem, og sier:

- Vår tid trenger en god gammeldags vekkelse!

En dag på Mamre - og drømmen om en kano

Jeg har hatt en slik fantastisk dag inne på Mamre, bønnekoia mi, inne på Skumsjøåsen i dag, i strålende solskinn. En god venn av meg, Knut Erik, ble med. Han er så fingernem og hjelpsom, og gjorde meg en kjempetjeneste ved å få stabilisert festene som koia hviler på. I sommer må koia beises, vinduene kittes og males, men det får komme senere. En hytte "nabo" dukket opp. Hun er medlem av baptistmenigheten jeg var pastor for på Raufoss. Vi ble invitert på lunsj nede hos henne, og når jeg fortalte at jeg ønsker meg en kano som kan brukes på innsjøen nedenfor koia tilbød hun meg å ha den liggende på deres tomt. Det passer svært bra, fordi jeg da ikke behøver å bære den så langt som jeg ville måtte gjøre om det ikke hadde vært mulig.

Kanoen er nemlig neste "bønneprosjekt". Koia brukes av flere som ønsker å trekke seg tilbake og ha en dag eller noen dager i stillhet, bønn og meditasjon. Da ville det ha vært fantastisk å ha muligheten til å padle ute på det stille vannet nedenfor koia. Jeg må si at jeg trives bedre og bedre her inne, og etter at en annen god venn var så snill å utvide den ene benken slik at den er blitt til en sengebrisk er det også mulighet til å overnatte her inne. Mamre er virkelig en Guds gave, et sted hvor man kan pleie vennskapet med Gud, i nær og god samtale, lytting og aktiv bønn.

Vil du være med meg å be om at vi i løpet av denne våren og tidlig sommeren skal få en kano på plass? Økonomien tillater intet kjøp, så det må til et under. Men Gud er underets Gud. Mamre ble en realitet på grunn av Guds direkte inngripen, så jeg tror også Ham for denne kanoen. Da vi fikk Mamre, fikk vi også "tomten" før koia, og før pengene kom som gjorde det mulig å kjøpe koia. Denne gangen har vi også fått tilbud om kanoplass, før kanoen og pengene er på plass!

I mellomtiden kommer jeg til å bruke så mye tid som mulig her inne denne våren og sommeren. For tiden holder jeg på å skrive en bok om faste, og mye av manus vil bli skrevet her. Jeg er takknemlig for forbønn for denne viktige skriveprosessen. Boka skal være ferdig til høsten. Mer om dette senere.

Reis opp bønnealtere!

Det er underlig hvordan Gud kan bruke konkrete ting til å tale til oss. Abstrakte også, for den saks skyld. For mange måneder siden fikk jeg en brosjyre i hendene av Dagfinn Stærk, tidligere pastor for Frikirken i Halden, og med stor interesse for vekkelseshistorie. Jeg har nevnt dette før, i en tidligere bloggpost. Brosjyren viste et bilde av "Marjas bønnealter". Bildet av dette lille steinalteret inne i skogen, som var Marjas bønnested, klarer jeg ikke å få ut av mitt sinn. Ikke tror jeg at jeg skal det heller, fordi jeg tror at Gud har en bestemt hensikt med å minne meg om det, så mange ganger. Det er som om Gud ikke vil gi meg fred! De siste dagene så har jeg flere ganger om dagen blitt minnet om "Marjas bønnealter", og i går leste jeg på nytt om hvordan en engel kommer til en profet i den gamle pakt, og ber han om å gå til kong David med et helt bestemt budskap:

"Derfor befalte Herrens engel Gad om å si til David at han skulle dra opp og reise et alter for Herren på treskeplassen til jebusitten Ornan." (1.Krøn 19,18)

David får beskjed om å reise opp et bønnealter.

Den er nasjonal krisetid i Israel, og dette bønnealter blir redningen og vendepunktet i krisen.

Det reises på "treskeplassen til jebusitten Ornen". Visste du at på nøyaktig samme sted ble Templet bygget, som ble det sentrale stedet i Israelsfolkets gudstjenesteliv? Om Templet heter det hos profeten Jesaja:

".. dem skal jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus. ... For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)

Jeg skal komme tilbake til dette med at bønnehuset blir reist på treskeplassen, og kallet som gis til David om å reise et bønnealter. Gud taler til meg om at vi må se slike bønnealtere reist en rekke steder i Norge. Vi trenger slike bønneplasser hvor vi kan rope til Gud om nåde for vårt land og folk i dette frafallets og forfallets tid som vi nå opplever.

Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)