Tro kommer før forståelse og er en gave ingen mennesker kan gi.
Av Dorothy Day (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
"Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Hebr 11,1)
Jeg husker den første radioen jeg hadde på begynnelsen av tjuetallet, konstruert for meg av Willy Green, en tolvåring, av en sigarboks, en krystall, en bit ledning, en antenne og øretelefoner. Riktig manipulert, fra min strandbungalow i Staten Island, kunne jeg høre en presidentkampanje lørdag kl. sendinger, fotball og, under over under, symfonisk musikk. Den lille radioen var en mirakelboks. Jeg kunne ikke forstå det. Hvis dette er mulig, er alt.…
Så jeg kunne tro på sannhetene om kristendommen, kirken, sakramentene. Hjertet mitt svulmet av takknemlighet.
Troen kom til meg akkurat slik, og behovet for å tilbe.
Jeg kunne ikke forstå mekanismen til den lille boksen med dens krystall, satt som en juvel for å bli berørt av en bit av ledning. Det var et mirakel å høre stemmene til folk i samtale, et symfoniorkester som spilte Beethoven.
Hvis jeg ikke kunne forstå vitenskapelige sannheter, hvorfor skulle jeg bekymre meg for å forstå åndelige sannheter om religion? Jeg ville si ja, dette er sant. Dåpsseremonien er absolutt imponerende, med presten som begynner: «Hva ber du om Guds menighet?» og fadderen svarte for barnet: "Tro."
Det fikk meg til å tenke på mine dager med kamp da jeg kom inn i kirken, hvordan jeg ikke visste om jeg hadde tro eller ikke, eller bare ønsket å tro. Ting som jeg stilte spørsmål ved, la jeg bare fra meg, og forsonet meg med tanken: «Tross alt, hvorfor skulle jeg forvente å forstå alt? Det ville virkelig vært himmelen.» Jeg visste at hvis jeg ventet med å forstå, hvis jeg ventet med å bli kvitt all tvilen min, ville jeg aldri være klar. Så jeg gikk i all hast en desemberdag rett etter jul og ble døpt katolikk. Jeg tenkte ikke på det den gangen – jeg skjønte så lite at da jeg dro for å bli døpt, ba jeg om tro. Men jeg visste at bønnen: «Herre, jeg tror, hjelp min vantro» (Mark 9:24), og det trøstet meg. Jeg trodde på Jesus Kristus – at han er ekte, at han er Guds sønn, at han kom her, at han kom inn i historien, og at han fortsatt er her, med oss, hele tiden, gjennom sin kirke, gjennom kirkens sakramenter. Tro kom før forståelse. Og tro er en gave fra Gud. Det kan ikke formidles av noen annen person. Jeg kan ikke gi det til deg. Bare Gud. Du går absolutt gjennom lidelsens mysterier. Men hvis du ikke går gjennom dem til det strålende, vil du være en hul mann og betraktet som en opportunist og en bedrager. Jeg setter det så sterkt jeg kan, og hater å gjøre det, men for meg er troen det sterkeste i livet mitt, og jeg kan aldri være takknemlig nok for gleden jeg har hatt for troens gave, min katolisisme. Livet ville vært helt uutholdelig hvis vi trodde vi ikke skulle noe sted, at vi ikke hadde noe å se frem til. Den største gaven livet kan tilby ville være en tro på Gud og et hinsidige. Hvorfor har vi det ikke? Kanskje som alle gaver det må kjempes for. "Gud, jeg tror" (eller rettere sagt, "jeg må tro eller fortvile"). "Hjelp du min vantro." "Ta bort mitt hjerte av stein og gi meg et hjerte av kjøtt."
Jeg skrev linjene ovenfor da jeg følte det påtrengende behovet for tro, men det var for mange mennesker som gikk gjennom livet mitt – for mange aktiviteter – for mye nytelse (ikke lykke).Tro, mer verdifull enn gull, er en gave. Vi kan ikke gi det til hverandre, men vi kan absolutt be Gud om å gi det til andre. Péguy skrev: «Når vi kommer til himmelen, kommer Gud til å si til oss: ‘Hvor er de andre?’»
Vi må ikke dømme kirken etter mannen, etter det menneskelige elementet. Jeg må be for prester, be for omvendelser, og jeg må ikke virke som om jeg i mitt forfatterskap forteller andre hva de skal gjøre – men jeg må snakke om meg selv, for min egen sjelefred. Ikke prøver å omvende seg til kirken, ikke proselytere, men overlate ting til Gud, som vil at alle mennesker skal bli frelst, og kan gi sitt guddommelige liv gjennom hvilken som helst kanal.
Det er det første brevet til Peter, kapittel 1, som engasjerer meg, om troen på Jesus – i kraften til hans hellige navn. Og min egen glede og takknemlighet til ham, og hele trosproblemet, som er så verdifullt at det må prøves som med ild. Jeg ber daglig for mine barnebarn, for mine barn, at Gud vil trekke dem til seg, gjennom Jesus, slik han har lovet. Og du vet at jeg ber for deg.
----
Dorothy Day:
Dorothy Day var en amerikansk journalist og grunnlegger av den katolske arbeiderbevegelsen. Day viet livet sitt til å forsvare de undertrykte og tjene Kristus ved å tjene de fattige.
Erkebiskoper sammenlignet henne med Gandhi og Martin Luther King, New York Times snakket om "slutten på en æra", velstående beundrere organiserte en minnemesse, og hjemløse menn gråt. Hvem var denne gamle kvinnen som ikke eide annet enn en knirkende seng, et skrivebord, en overfylt bokhylle, en tekanne og en radio? Dorothy ble født i Brooklyn i 1897, og de første årene var preget av dramatiske vendinger. Det var journalistikkskole, og deretter en smak av det bohemske tjuetallet, først i New York City, deretter Italia, deretter Hollywood og til slutt Staten Island. Dette var virvelvindsår, og lot henne nøle etter et ødelagt ekteskap, en abort og en rekke ulykkelige forhold.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar