Noen momenter til den famøse 22.juli 'profetien'

Det har vært skrevet mye om den famøse 22.juli 'profetien'. Men det er tre sider ved den som jeg ikke har sett noen har drøftet ennå. Jeg vil derfor i denne artikkelen se nærmere på disse tre tingene.

Det ene er 'profetien' som Francois Baton mottok på Flekkerøya 11.mai 2011. Denne 'profetien' skal være utgangspunktet for det som Jeremy Hoff har kalt for '22 profetien'. I denne 'profetien' heter det:

'Gud vil vende nasjonen tilbake til ham med en ny tilbedelse og lovsang. Men jeg ser at flagget blir firt på halv stang over hele landet på grunn av en hendelse. Mange vil gråte og sørge, men det er ikke en tid for tårer, men det er en tid for å vende tilbake til Gud. Over hele nasjonen vil folk vende tilbake til Gud. For dette landet er kalt til å være en kristen nasjon. Han vil vende hjertene på en helt ny måte. Og selv om det som skjer i det naturlige er en katastrofe - og det er ikke en naturkatastrofe - så vil nasjonen vende tilbake til Gud. Folk vil se Gud på en ny måte. Gud har en plan for alle mennesker. Han kalte dere som nasjon før verdens grunnvoll. Fienden har prøvd å stjele menneskenes hjerter. Men dette varer ikke evig. For Norge er kalt til å bli satt til side for Guds hensikter. Gud skal bli herliggjort fra nord til sør. Gud vil bli herliggjort fra øst til vest i dette landet'.

Den Hellige Skrift sier at vi ikke skal forakte profetisk tale, 'men prøv alt, hold fast på det gode'. (1.Tess 5,20-21)

I: Jeg kjenner ikke Francois Baton, og har aldri møtt ham. Men har noen spurt ham om hva han tenker om følgende:                                                                                                                                                

1) Hvordan 'profetien' blir satt inn og brukt i den konteksten som Jeremy Hoff bruker ham i sin bok? Står Baton inne for bruken av disse 'profetiske' ordene i den sammenhengen Hoff gjør, og hva tenker han selv om dette?

2) Er 'profetien' til Baton sann? Er det slik at Norge har vendt tilbake til Gud etter den forferdelige tragedien 22. juli, som Baton 'profeterer'? Han beskriver en virkelighet hvor hele Norge vil vende 'tilbake til Gud'. Sjelden har vi sett kirkene så fulle som i tiden etter 22. juli, men vendte folk 'tilbake til Gud'. Har vi sett en gjennomgripende nasjonal vekkelse etter 22.juli? Og synges det lovsanger over hele Norge, lovsanger som en frukt av at hele nasjonen har vendt tilbake til Gud?

II: Mentor til Jeremy Hoff er Douglas Lilley. Han blir intervjuet av Dagen 9. september. Her gjentar Lillely de ordene han sier Gud talte til ham etter å ha funnet det norske passet i en kloakk ved foten av Oljeberget i 2010, og som det gjøres et stort nummer av i boken til Jeremy Hoff:

'Norges synder mot Israel er store, men nå vil jeg komme og vaske Norge ren fra hennes synder'.

1. Betyr det at Gud vasket Norge ren ved å bruke en gal mann til å ta livet av alle de som døde på Utøya og i Regjerningskvartalet?

2. Om det er slik må det jo bety at vi kan nulle ut verdien av Jesu soningsdød på korset. Om Gud skulle kreve mer ut over det som Jesus tilveiebrakte på korset, så var altså ikke Jesu verk på korset godt nok for Gud.

Dette stemmer veldig dårlig med Guds ord, som sier: 'Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod fikk han inn i helligdommen EN GANG FOR ALLE, og fant en evig forløsning'. (Hebr 9,12)

III: I debatter ser jeg stadig at det henvises til det som skjedde med Annanias og Saffira som et bevis på at Jeremy Hoff har rett når Gud også straffer i den nye pakt. Denne historien gjengis i Apg 5. Men dette er en merkelig bruk av denne hendelsen som skjedde tidlig i menighetens historie. Den handler da vitterlig ikke om noen dom over mennesker som ikke tror, men er en dom over et kristent ektepar som lever i løgn og bedrag.

Jeg er glad for at avisen Dagen har satt søkelys på denne boken og det budskapet den formidler, og for kristne ledere som har våget å ta tak i dette og vise med all tydelighet at denne bokens budskap er fremmed for det gudsbilde vi har fått når Gud fikk et ansikt i Jesus Kristus.

Foto: Avisen Dagen.

Rosetoget og 22. juli profetien

Jeg er en av titusener som tok til gatene, som delte den djupe, bitre sorgen med alle nordmenn. Aldri har det norske folk vært samlet som da. Vi tok avstand fra uhyrlighetene til mannen som så brutalt rev livet vekk fra så mange: enten ved brå død eller kvestelser, eller som etterlot de som overlevde med traumer og bunnløs fortvilelse over tapene. Vi gråt sammen med foreldre, søsken, besteforeldre, kjærester. Ingen av oss spurte om hvilket parti vi tilhørte. Vi var alle nordmenn i sorg.

I tiden som gikk etter terroren mot Regjeringskvartalet og Utøya sto vi samlet. Vi var lavmælte. Vi satt benket foran TV og fulgte med på markeringene, de enorme blomsterhavene, vi lot tårene renne når vi så bildene av Statsministeren og AUF-lederen som omfavnet hverandre - og vi så fortvilelsen i øyene til Stoltenberg. Og vi var skjønt enige om at vi hadde en statsminister som med trygg hånd ledet nasjonen Norge igjennom opprørt hav. Vi så de tusener som strømmet til kirkene, og aldri før har det vært lettere å tale om Gud.

Jeg kjenner meg derfor litt nummen og rar når jeg har kikket i den etter hvert så mye omtalte boken: 22 juli profetien.

For andre gang får vi servert på fat ideer om at det var Gud selv som sto bak drapene på alle disse menneskene, angivelig fordi vi har sveket Israel. Budskapet kommer fra en mann hvis identitet kun kjennes av noen få. Har denne unge norsk-amerikaneren tenkt på at Israel ikke trenger fiender, når man har slike venner? En slik påstand underbygger nemlig antisemittismen, og det er ikke lett å være venn av Guds utvalgte folk, om man går rundt og tror at Gud hevner seg ved å ta livet av mennesker som så vidt har begynt på livet fordi de ikke er enige med Ham. Og hva med de uskyldige som gikk utenfor Regjeringskvartalet denne dagen? Skulle Gud hevne seg på dem også?

Nei, jeg tror slett ikke Israel og jødene har skylden for det som skjedde 22. juli. Det er da en uhyrlig påstand. Det er også en uhyrlig påstand at Gud brukte en riv ruskende gal mann, fullstappet av et brennende hat, som sitt redskap!

Jeg kjenner meg støtt over det bildet Jeremy Hoff forsøker å skape av Gud. Jeg kjenner denne Gud som den faren Jesus forteller om som ikke sto stille når hans yngste sønn forvillet seg ut i en stygg verden, og kom tilbake skamslått, elendig og full av verkende sår. Den faren Jesus forteller om løp denne sønnen i møte.

Ungdommene på Utøya var søkende mennesker. Glødende opptatt av urett og av rettferdighet. De hadde brennende hjerter. Det er lov å være fullstendig uenige med dem i deres politiske ståsted og i deres engasjement, men at Gud skulle finne en forvirret, hatefull mann, drevet av sine indre demoner, og bruke ham til å frarøve dem livet, nei, det er på godt norsk 'spinnvilt'. Hva slags gudsbilde etterlater dette oss?

Som pastor møter jeg ofte mennesker i djup sorg. Sorg over tapt liv, sorg over det som ikke ble, sorg over noen som har gått bort altfor tidlig. Til dem har jeg et godt budskap, et budskap om en Gud som ser dem i deres fortvilelse og sorg, og som leger sår og trøster. Jeg forteller dem om Guds ømhet, for jeg vet at det kun er Guds godhet som driver oss til omvendelse. Det sier Guds eget ord.

Min anbefaling: ikke bruk tid på denne boka. Bruk heller tid på Bibelen, og lær Bibelens sentrum og hovedsum å kjenne: Jesus Kristus, hans frelse tilveiebrakt i Hans kors, hvor Han forsonet verden.