Om å leve for Guds ansikt

 Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

Salig er den mann og kvinne som vandrer sakte

Det hender jeg støter på noen i en butikk, som bærer et skilt hvor det står: 'under opplæring'. Jeg skulle ønske vi også var utstyrt med slike skilt når det gjelder vårt åndelige liv. For det er stadig noe nytt å lære, og for mitt vedkommende er det stadig noe jeg må lære enda en gang. Jeg er ihvertfall ikke ferdig utdannet.

Den leksen jeg holder på med nå handler om å slå ned på farten, for å gå i takt med Gud. Han går ofte saktere enn meg. Skal jeg få med meg noe av det livet jeg er ment å leve, å jeg ha tid til å leve det. Jeg øver meg i langsomhetens gode rytme.

De siste årene har jeg øvd meg i å væree ærlig. Ikke pynte på, men si det som det er overfor Gud. Om bønnen ikke er ærlig, er den falskneri. Da forestiller vi oss, forteller Gud noe som ikke er sant.

Salig er den mann og den kvinne som vandrer sakte.

Og som er under opplæring.