søndag, juni 11, 2006

Den radikale kristne



Å lese kirkens martyrhistorie er utfordrende, på mange måter. Vi har mye å lære, ikke minst om disse menneskenes radikalitet. Den såkalte døperbevegelsen som oppstod i forbindelse med reformasjonen, er et godt eksempel på en slik radikalitet. De leste sin Bibel, og gikk ikke på kompromis med sin overbevisning, selv om de ble brent på bålet som kirkens kjettere. Den nytestamentlige kristne er radikal i synspunkter og levemåte. Dagens kristne må ikke stanse ved sin omvendelse til Kristus, men må også videre i sin vandring med Ham. Omvendelsen må få praktiske konsekvenser for våre liv. Vi er kalt til å være lys og salt i verden. Mye av det vi ser av kristen tro idag er bare en ynkelig forestilling av selviskhet og grådighet, og en veldig sterk fokusering på et det enkelte individs behov for lykke, framgang og makt. Glemt er Bibelens ord om Kristi legeme som fellesskaps-liv. Den karismatiske bevegelsen har skapt liv og røre, og brakt liv tilbake til mange forsamlinger og mange har opplevd fornyelse. Det er bra, men vi har også fått nye trender som fokuserer på en individualistisk kirke. En kirke som er der for deg og dine behov, som du oppsøker når du har tid og når det måtte passe med andre planer, eller hvordan du måtte føle det tilhver tid. Og passer ikke menigheten du går i, så kan du jo alltids skifte til en annen. Men vi trenger ikke mer helse, mer velstand, mer framgang. Vi trenger ikke at Gud skal gjøre meg rik, når ikke jeg vil dele min rikdom med de som trenger min velstand mer enn meg. Det vi trenger er RADIKALITET! Vi trenger flere som er villige til å leve ut Bergprekenens innhold, som er villig til å legge ned sine liv for andre, som er villige til å ta med seg håndkle og vaskevannsfat og vaske føttene til andre. Å dø som så det gjelder.

1 kommentar:

Are Karlsen sa...

Bjørn,
Jeg er enig i at vi må ha radikalitet. Men jeg er overbevist om at radikaliteten må starte i lederskapet, som omvender seg og blir et tjenerskap.

En kirke som utøver makt, som oppretter geistlige hierarkier med sosiale privilegier, har ingen kraft til å utfordre. I et sekulært samfunn, vil presteskapet til slutt uvegerlig bli sittende alene igjen i kirkerommet.