Den tidlige kirkens misjonsiver

Den første menighet opplevde en eksplosjonsartet vekst. 3000 mennesker ble lagt til den første menighet i Jerusalem på pinsefestens dag. I etterapostolisk tid - omtrent år 90-180 e.Kr fortsette veksten. Og på samme måte som i aposteltiden ble nye forsamlinger grunnlagt samtidig som de gamle vokste. Dette skjedde ved evangeliets forkynnelse, undervisning, omvendelse, tro og dåp. Det er veldig interessant å legge merke til at det fantes ingen annen form for tilslutning til de kristne forsamlingene, i samtidens kilder. Medlemskap i en kristen forsamling skjedde ved omvendelse, tro og dåp. I denne rekkefølgen. Allerede i Apgj 8,4 fortelles det om hvordan utbredelsen av evangeliet kunne skje: "De som ble spredt utover, gikk omkring og forkynte Ordet." På grunn av forfølgelse ble de kristne spredt ut over et stort område, og de dro omkring og forkynte evangeliet. Og vi snakker ikke her om apostlene. Vi snakker om vanlige medlemmer av forsamlingen i Jerusalem. Denne metoden ble da også karakteristisk for de første kristne forsamlingene. Evangeliet ble utbredt fordi så mange av de som bekjente Jesus som sin frelser og herre, brakte evangeliet med seg over alt hvor de kom. Der hvor budskapet ble tatt imot i tro, og mennesker ble omvendt og døpt, oppsto det en kristen forsamling.

Det som karakteriserte evangelieforkynnelsen i tiden for tjenesten til apostelen Paulus, og langt inn i 100-tallet var forkynnelsen av den korsfestende og oppstandne Jesus, syndernes forlatelse ved Hans blod, rettferdiggjørelsen av troen alene og kallet til et hellig liv.

Ved inngangen til denne tidsperioden spiller fortsatt lokalmenigheten hovedrollen. Noen sentral kirkemyndighet oppstår ikke før lenge etterpå. Brevene til apostelen Paulus adresseres til lokalmenigheter. Han skriver til "den Guds menighet som bor i Rom", til "den Guds menighet, som bor i Korint", til "de kalte og etter Guds vilje hellige i Kristus Jesus."

Ut fra det historiske materialet som finnes er det tydelig at de menneskene som var blitt vunnet ved evangelieforkynnelsen, stadig holdt seg til lokalmenighetene og fremdeles dannet nye. I et apologetisk skrift fra slutten av 100-tallet sammenlignes de kristne menighetene med øyer, som gir skipene ly, for Gud hadde gitt verden som herjes av syndens stormer, samlingsplasser; og de som vil bli reddet, kan fly til disse.

Vi snakker altså ikke om menigheter som omfattet hele befolkningen, de såkalte folkeriker, men minoritetsgrupper av kristne, som var blitt vunnet gjennom forkynnelse og undervisning. På denne tiden innføres den såkalte katekumenundervisningen, som er undervisning i de grunnleggende trossannhetene forut for dåpen. Etter denne katekumentiden, som kunne vare et par måneder, og senere enda lengre tid, ble vedkommende oppført i fortegnelsen over dåpskandidater. 1.påskedag var den store dåpshøytiden i den tidlige kirken, og er det fremdeles flere steder i verden.

I Hermas' skrift, Hyrden, og i Barnabas-brevet, begge sannsynligvis fra ca. 130-150 e.Kr, tales det om at den som døpes, stiger ned og senkes ned i vann. I det første tales det om hvordan de forsvinner under vannet som døde og kommer opp igjen som levende. Dette var fremdeles den troendes vei, akkurat som det fremstilles i Rom 6.

I Hermas's skrift, som er skrevet i Rom, går det også tydelig fram hvor klare kravene er for å komme inn i menigheten. Den kristne menighet sammenlignes med et tårn-bygg. Steinene i bygget er den enkelte troende. Men det fantes også ubrukbare steiner, som ikke "sluttet seg til de hellige". Det fantes også slike som hørte Ordet og "ville ha seg døpe i Herrens navn," men som "gikk tilbake til sine lyster", fordi de synes de moralske kravene var for strenge.

"Tydeligere kan det ikke historisk bevises at det er ren nonsens å tale om at det ikke var noe krav om overbevisning, tro og et sedelig liv for å komme inn i de gammelkristne menighetene," skriver Gunnar Westin, professor i kirkehistorie ved Uppsala universitet.

Det er noe å tenke på i dagens kirkedebatt. Lederskribenten i lokalavisen her skrev forleden at det nå var på tide at "kirken må lytte til folkemeningen". Noe slikt var en helt fremmed tanke for den tidlige kirken.

Bildet av dåpen er hentet fra den anabaptistiske kommuniteten i Australia.