"Habansky Dvor" kan oversettes "gårdsrommet til Hutterianerne". Dette skiltet viser vei til det som en gang var et anabaptistisk fellesskap i Sväty Jàn i Slovakia. Dette bofellesskapet holdt til i en bakgate, og det fantes mange slike "hof" eller "dvor", vanligvis en gate på et par hundre meter som var hjemmene for tusenvis av troende mennesker som søkte ly for forfølgelsene i det 1600-århundre. I Jerusalem - på pinsefestens dag - søkte pilegrimer fra alle kanter av den daværende kjente verden sammen, og grunnla det første kristne fellesskapet. Det skjedde på en dag. Med 3000 medlemmer. Den kristne forsamlingen begynte altså som et fellesskap i den indre bykjernen, og derfra spredte evangeliet seg til fjern og nær. I Antiokia, i de afrikanske byene Aleksandria og Kartago, i Filippi hvor det hele startet med noen få kvinner, Tessaloniki, Korint og Rom. Overalt sprang det opp husfellesskap. De fikk form og fassong, vokste og ble flere. Ordet ble forkynt, brødet ble brutt, disipler ble trent og nye ble vunnet. Det fungerte. Det var dette Jesus hadde i tankene. Små fellesskap, sprang opp som sopp i høstskogen, - på en dag. Forfølgelsens vinder drev dem til de mest fjerntliggende avkrokene av Europa, oppover de store russiske elvene, ja selv dypt inn i Afrika. Anabaptister, som flyktet for livene sine, la kappene sine på marken, la sine få eiendeler i dem for å dele dem med andre, og startet sine første fellesskap under flukt. De var datidens flyktninger.
Og herfra fortsatte det. Overalt fant de troende hverandre, og kom sammen i hushold, (Haushaben), i bakgater i byer som tollererte dem. I leide bygninger. De leide forretninger eller marker, og holdt frem med sine yrker, enten de var bønder, skomakere, hattemakere, solgte fisk eller var kjøpmenn. Deres virksomheter ble satt opp en dag, flammene fra ilden tent av deres motstandere kunne ødelegge dem dagen etterpå.
Ordet fellesskap for de første anabaptistene var et flytende, tilpassningsdyktig begrep, som passet inn i omstendighetene der og da. For dem var fellesskap levd liv sammen, hvor man delte alt. "Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles." (Apgj 2,44) Lengselen etter og ønsket om å leve et fellesskapsliv lå i deres hjerter, ikke i noe de eide. Det var ikke slik at en hel masse ting måtte være på plass, før de kunne starte slike fellesskap. Hvordan grunnla de første anabaptistene sine fellesskap? Hva trengs egentlig?
1. Det tar to eller tre villige troende, født av Ånden, som er villige til å gi seg selv til Jesus, og hverandre, for resten av livet.
2. Det trengs et sted. Ethvert hus eller nabolag som er tilgjengelig, kan være et slikt sted.
3. Det trengs et stabilt, hengitt lederskap som vil legge ned sine liv i å tjene. Der hvor et slikt lederskap ikke er tilstede, gjør man klokt i å samarbeide med andre, hvor et lederskap er på plass og hvor man kan få hjelp til å trene sine egne.
Hva trengs ikke?
1. Man trenger ikke mange erfarne mennesker for å starte slike fellesskap. Selvsagt er det fint å få hjelp og inspirasjon fra andre som har mer erfaring i det å leve sammen på en slik måte, men en sterk overbevisning om at man vil dette, er viktigere enn all erfaring i hele verden.
2. Det trengs ikke all verdens penger. Et kristent fellesskap er designet slik at de som er en del av det skal hjelpe hverandre. Fellesskapsliv innebærer å dele med hverandre det man har.
3. Man trenger ikke å tilhøre en bestemt kultur. Kristent fellesskapsliv er designet til å fungere alle steder, under alle himmelstrøk, i enhver kultur og tradisjon.
4. Det tar ikke all verdens av tid å starte opp. Grunnleggelsen av det første kristne fellesskapet tok en dag!
Slike fellesskap som dette vokser nå opp flere steder i Europa. To av de siste jeg kjenner til ble nylig grunnlagt i Berlin i Tyskland, og i Courtiron i Frankrike. Jeg skal komme tilbake til dem senere på bloggen.
Og herfra fortsatte det. Overalt fant de troende hverandre, og kom sammen i hushold, (Haushaben), i bakgater i byer som tollererte dem. I leide bygninger. De leide forretninger eller marker, og holdt frem med sine yrker, enten de var bønder, skomakere, hattemakere, solgte fisk eller var kjøpmenn. Deres virksomheter ble satt opp en dag, flammene fra ilden tent av deres motstandere kunne ødelegge dem dagen etterpå.
Ordet fellesskap for de første anabaptistene var et flytende, tilpassningsdyktig begrep, som passet inn i omstendighetene der og da. For dem var fellesskap levd liv sammen, hvor man delte alt. "Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles." (Apgj 2,44) Lengselen etter og ønsket om å leve et fellesskapsliv lå i deres hjerter, ikke i noe de eide. Det var ikke slik at en hel masse ting måtte være på plass, før de kunne starte slike fellesskap. Hvordan grunnla de første anabaptistene sine fellesskap? Hva trengs egentlig?
1. Det tar to eller tre villige troende, født av Ånden, som er villige til å gi seg selv til Jesus, og hverandre, for resten av livet.
2. Det trengs et sted. Ethvert hus eller nabolag som er tilgjengelig, kan være et slikt sted.
3. Det trengs et stabilt, hengitt lederskap som vil legge ned sine liv i å tjene. Der hvor et slikt lederskap ikke er tilstede, gjør man klokt i å samarbeide med andre, hvor et lederskap er på plass og hvor man kan få hjelp til å trene sine egne.
Hva trengs ikke?
1. Man trenger ikke mange erfarne mennesker for å starte slike fellesskap. Selvsagt er det fint å få hjelp og inspirasjon fra andre som har mer erfaring i det å leve sammen på en slik måte, men en sterk overbevisning om at man vil dette, er viktigere enn all erfaring i hele verden.
2. Det trengs ikke all verdens penger. Et kristent fellesskap er designet slik at de som er en del av det skal hjelpe hverandre. Fellesskapsliv innebærer å dele med hverandre det man har.
3. Man trenger ikke å tilhøre en bestemt kultur. Kristent fellesskapsliv er designet til å fungere alle steder, under alle himmelstrøk, i enhver kultur og tradisjon.
4. Det tar ikke all verdens av tid å starte opp. Grunnleggelsen av det første kristne fellesskapet tok en dag!
Slike fellesskap som dette vokser nå opp flere steder i Europa. To av de siste jeg kjenner til ble nylig grunnlagt i Berlin i Tyskland, og i Courtiron i Frankrike. Jeg skal komme tilbake til dem senere på bloggen.
27 kommentarer:
Dette synes jeg hørtes veldig spennende ut. Jeg ser frem til at det første anabaptistiske fellesskapet i Norge starter opp. Det er interessant å se hvor annerledes dere tenker, enn det jeg leser meg til på andre blogger som omhandler menighetsliv. Dere synes nærmere det nytestamentlige mønsteret.
Jeg leste nylig en svært interssant artikkel om den kristne felleskapsbevegelsen i Norge:
http://www.refleks-publishing.com/Files/Norsk fellesskapsbevegelse.pdf
Filen krever et program som kan lese .pdf filer, og den er utgitt av Refleks publishing som utgir et tidskrift denne artikkelen er hentet fra, som jeg anbefaller alle som har interesse for teologi, og moderne kirkehistorie. Da spesielt teologi, og moderne kirkehistorie som kan knyttes opp mot den karismatiske bevegelsen.
Mvh.
Lars
Ja, dette er en viktig, informativ og velskrevet artikkel av Geir Lie. Og gjenkjennende for mitt vedkommende. Jeg var en del av et av disse fellesskapene i 10 år, og vil karakterisere den tiden som den beste jeg har hatt i noen kristen sammenheng. Det er vel en av årsakene til at jeg lengter tilbake til mye av det vi hadde den gang: fellesskapet, strukturen og det åndelige livet.
Og jeg ser fram til at boken din om anabaptistene kommer! Fortsett med å skrive om både gammel og ny anabaptistisk historie på bloggen din. Dette stoffet er unikt, og finnes ikke på andre blogger eller nettsteder jeg kjenner til.
The first years of the community
A need to express his desire and hope for the promises of God's kingdom in a radical way was what led the founder of the community, Br. Enzo - in those years an economics student at the University of Turin - to meet regularly in his Turin apartment at 8 Via Piave with a small group of Catholic, Baptist and Waldensian young adults, beginning in 1963. The group read the Bible together weekly, gathered every evening for the prayer of the hours, and celebrating the Eucharist together at Br. Enzo’s home as a group associated with the domus of the organization Pro Civitate Christiana. They were convinced that they would become the "little flock" opened to the fulfilment of the Lord's promises only if they remained poor, small, and aware first and foremost of the importance of sharing and listening.
With time, several members of the group began to discover a vocation to community life and celibacy. Br. Enzo decided to look for a quiet, rural location outside Turin, a meeting place everyone could reach, and where it would be possible to begin living in community. He found and rented a simple house at Bose, a small village outside the town of Magnano, on the moraine ridge between Ivrea and Biella. The group of friends from Via Piave organized a work camp to restore the beautiful Romanesque church of San Secondo, located a half mile from the dairy farms at Bose.
This was the group's last activity together: when Br. Enzo decided to move permanently to the small house, which at that time lacked electricity, sewage system and running water, he found himself alone. Several members of the Via Piave group continued to visit him, and new faces appeared as others heard of the place and came seeking solitude and prayer. Still, after he moved to Bose on December 8, 1965, the last day of the Second Vatican Council, Br. Enzo lived almost three years in profound solitude. These were precious years devoted to prayer and hospitality, offered to those who occasionally stopped by Bose for a moment of silence and to listen to the Word of God. During this time Br. Enzo also had the opportunity to deepen his understanding of his vocation by visiting Catholic monasteries (the Trappists of Tamié in France), Orthodox monasteries (at Mount Athos), and reformed communities (the Taizé Community in France, whose members at that time were all Protestants). Also influential were conversations and friendships with individuals who shared with him something of their profound spiritual insight, such as the Cardinal of Turin Michele Pellegrino, and the unforgettable Patriarch of Constantinople Athenagoras. In addition to the trials of living in solitude, Br. Enzo faced the incomprehension from the local bishop: on November 7, 1967 all public liturgical celebrations were prohibited at Bose, a measure taken largely because of the frequent presence of non-Catholics among Br. Enzo’s guests.
Despite the great pain the bishop's decision caused him, Br. Enzo obeyed completely as he had obeyed the demands of solitary life, convinced that the seed he had planted could only grow and acquire meaning within the church. On June 29, 1968 Father Pellegrino, who had come to Magnano to lead a conference on “the primacy of Peter,” lifted the prohibition and celebrated Mass with all who were present that day at Bose.
A few months later, in October 1968, the long wait came to an end: two young Catholics (Domenico Ciardi and Maritè Calloni) and a Protestant minister from Switzerland (Daniel Attinger) came to join Br. Enzo. A sister from the Protestant community of Grandchamp also arrived, sent by the prioress of the community, Sr. Minke De Vries, in response to a request by Br. Enzo.
On January 1, 1970, Father Ernesto Balducci wrote in his Diario dell’esodo (Diary of the Exodus):
"On a hill near Biella, a group of Christians of different denominations has occupied, for the past two years, a small group of houses, abandoned when the few inhabitants left for the city. One can hardly call these houses: the wind whistles through the open crevices, and the mist that envelops the buildings seems to be on the verge of dismantling them and carrying them away. There isn’t even electricity. There is the paradoxical faith of these friends who intend to prepare, in absolute poverty, the Christianity of tommorow."
http://www.monasterodibose.it/index.php/
Bjørn Olav:
Ja, jeg la to, og to sammen og antok det.
Jeg syntes også det nesten var snodig at ikke du var intervjuet, eller ihvertfall nevnt i den sammenheng.
Det er foresten interessant å se elementene som så ut til å være med på forfallet, og forandringen av disse felleskapene.
Det ser ut til å være når felleskapene ble tilført andre verider.
Spessielt når innflytelse, underordning, "beskyttelse" og autoritet ble introdusert så det ut til å gå på bekostning av de genuine, organiske felleskapene.
Når menneskene ble middelet for "eliten" til å lykkes gjennom, istedenfor målet.
Satt litt på spissen kan det se ut til at bla. Sheperding-bevegelsen, og inspirasjonen fra Basham, Simpson, Prince, Mumford og Baxter var skjebnesvanger.
Men til tross for å bla. ha vokst opp i husmenighetssammenheng selv så ser jeg dette utenfra.
Derfor venter jeg spent på ditt svar.
Min husmenighetssammenheng hadde tvilsomt noen direkte slektskap, eller kjennskap til denne bevegelsen, eller deres inspirasjonskilder selv om bla. Watchman Nee var kjent, og jeg tror tankegangen derifra indirekte utgjorde noe av bakteppet, sammen med arven til DFEF (som nettopp har hatt sans for bla. Watchman Nee).
Sammenhengen jeg kommer fra hadde dessuten drevet flere steder under navnet "kristensenter" (hovedsaklig i Vestfold) hvor en del av medlemmene jobbet, og bodde sammen (en del rusmisbrukere, og mennesker på skråplanet, men ikke utelukkende disse på noen måte). På glanstiden ble faktisk flere hundre mennesker frelst (ifølge Jan Hanvold som besøkte stedet i blant en periode ble over 1000 mennesker frelst i denne vekkelsen det knapt er skrevet et ord om noe sted siden den ikke sto i noen sammenheng, og ikke hadde noe større markeringsbehov utad) i denne sammenhengen, og svært mange menigheter i Vestfold har menighetsledere, og\eller stiftere som kan føre sine røtter tilbake dit.
Under glanstiden var det tre sentre i Vestfold, og ett på Vestlandet av det jeg kjenner til. I tillegg ble beslektet arbeid startet i Trønderlag.
Denne sammenheng vet jeg hadde folk med bakgrunn fra Norsk Maran ata, Svensk Maran Ata (imsen-retningen), småfolket, DFEF, baptistsamfunnet, pinsebevegelsen, statskirken, indremisjonen, metodistkirken etc.
Sammenhengen ble splittet pga. maktmisbruk, økonomisk snusk, og strid om trosbevegelsen.
Mvh.
Lars
Ellers kan jo en overlevning fra Jesus-vekkselsen være interessant.
www.pilgrimsfolket.no
Jeg så de foresten nylig på gata hvor de bedrev gateevangelisering på dagen, og holdt teltmøter på Youngstorvet om kvelden.
Det var veldig interessant å lese om din bakgrunn, Lars. Spennende! Jeg har heller ikke hørt om denne vekkelsen som du forteller om, så det var spesielt interessant. Her burde sikkert noe gjøres for å ta vare på historien.
Vi som bodde her på Gjøvik, og var en del av fellesskapet her, var nok ikke så preget av den såkalte Sheperding-bevegelsen. Jeg abonnerte på magasinet New Wine i mange år, som var talerør for Derek Prince, Bob Mumford, Don Basham, Ern Baxter og Charles Simpson og fant det meget lærerikt. Vi hadde mest kontakt med husmenighetsbevegelsen i England, og særlig kretsen rundt John Noble. Vi hadde lite, eller ingen kontakt med kretsen rundt Bryn Jones. Selv var jeg i England for å delta på noen av samlingene der. Det var veldig inspirerende. Men mine kontakter gikk også i retning av anabaptistiske grupper, særlig Bruderhof-bevegelsen, som jeg har fulgt siden slutten av 1970-tallet.
Watchman Nee var premissleverandør for mye av min teologi den gangen. Jeg har noen hyllemeter med hans bøker i mitt arbeidsværelse. Og fortsatt leser jeg broder Nee, med stor glede og stor interesse.
Men Lars, det er noe jeg lurer på. Du skriver: "Derfor venter jeg spent på ditt svar." Men jeg klarer ikke å finne noe spørsmål? Er det jeg som leser for dårlig, eller har du glemt å stille det? Er det innflytelsen fra Sheperding bevegelsen du spør om? Beklager, men jeg klarer ikke helt å se hva du spør om, så hjelp meg!
Hei, Lars.
Det planlegges en bok på REFLEKS-Publishing om Elihu-bevegelsen, som selvsagt vil inkludere bakgrunnsinformasjon om både Kvan Kristensenter og Sebulon.
mvh
Geir L.
Geir:
Jeg kjenner massevis av personer som var med i Kvan, og Sebulon.
Blant annet noen som sannsynligvis vil kunne tilby et helt annet perspektiv.
Jeg hadde faktisk planer om å skrive terminoppgaven min om nettopp kristensenter-bevegelsen i Vestfold.
Er det du som kommer til å skrive denne artikkelen?
Det hadde vært interessant å komme i kontakt med vedkomne for gjensidig utveksling av informasjon.
Jeg har riktignok ikke noen førstehåndskunnskap, men sitter på en masse informasjon, og kontakter vedkomne kanskje ikke har.
Min synsvinkel, og mine kontakter er hovedsaklig fra tiden før Elihu.
Det blir sansynligvis bok, forfattet av Steinar Moe (førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold) - ring ham gjerne på jobb. Moe har tidligere skrevet en "rapport" om Elihubevegelsen, men boka representerer selvsagt en oppdatering.
Geir
Ja, jeg tenkte det kunne være Steinar Moe. (jeg har lest hans rapport tidligere, men synes den har betydelige mangler som Moe riktignok ikke kan klandres for.)
Mvh.
Lars
Bjørn Olav
Tidligere har du argumentert for tretrinns-hierarkiet med biskop, prest og diakon. Du er også i mot kvinnelige prester. I denne artikkelen ser det ut til at du mener at hvem som helst kan starte hussamlinger, til og med kvinner siden du referer til "i Filippi hvor det hele startet med noen få kvinner".
Du skriver at det holder med et samarbeid med et lederskap som er ledere et annet sted. Man behøver altså ikke personer som er ledere over fellesskapet, men det holder med et samarbeid med noen som har erfaring. Forstår jeg deg rett?
Det høres derfor ut som at du er åpen for ikke-hierarkiske samlinger. Stemmer det?
Og når du du sier ledere, så bruker du ikke ord som pastor og biskop denne gangen. Kan du redegjøre for hva du mener er bibelsk? Er vi frie til å finne løsninger, eller må man følge bestemte bibelske ordninger?
En annen ting. Du snakker her om husfellesskap eller nabolagsfellesskap. Mener du dette er det nøyaktig det samme som menighet, altså ekklesia, eller mener du det er forskjell på menighet og husfellesskap? Hvor i Bibelen kommer i tilfelle den forskjellen frem?
1) Hva er forskjellen på husfellesskap og menighet?
2) Kan man starte opp husfellesskap uten å være pastor/biskop?
3) Kan kvinner starte opp husfellesskap uten videre betingelser angående lederskapsmodell (f eks at de må stå under ledelse av en mannlig pastor)?
Til nye lesere av bloggen: Jeg er for ikke-hierarkiske hussamlinger og det virkelige frie allmenne prestedømme, og mener å finne støtte for dette i Bibelen.
Takk for dine spørsmål, Sjur. Jeg skal besvare dem så raskt det lar seg gjøre, enten det nå skjer i dag (tirsdag 16.okt 07), eller i løpet av morgendagen. Jeg er på en nedtrappingsplan på noen hjertemedisiner, og alt går ikke helt etter boka. Men spørsmålene dine er så interessante, at jeg svarer gjerne på dem!
Jeg har i flere bloggartikler beskrevet den tidlige kirkes ledelsestruktur, slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente og bekreftet av skriftmaterialet som enten er samtidig med, eller som følger tiden etter de første apostlenes død.
Jeg mener at vi ut fra dette skriftmaterialet kan påvise at i den tidlige kirken fantes det:
en tilsynstjeneste (gr.episkopè). Det greske ordet episkopos beskriver en lokal hyrdes overoppsyn med menigheten. Det kan, ut fra det materialet som forefinnes, se ut som om denne tilsynstjenesten, var en etterfølgelse av de 12 apostlenes tjeneste. Det kan også tyde på at disse tilsynsmenn hadde et spesielt ansvar for å verne om Apostlenes lære, altså den overleveringen vi har etter apostlene som igjen hadde fått dette overlevert av Herren Jesus, den klippe som kirken bygger på.
Det andre er de eldste (gr. presbuterion), som står i flertall. Disse har sammen med tilsynsmannen som oppgave å holde øye med, våke over og ha omsorg for menighetens åndelige liv og arbeid. I den apostoliske tid var en biskop eller tilsynsmann ikke en embedsmann, slik som vi finner det i den senere tid, men en leder eller rettere, en av lederne, for en lokal menighet.
Det tredje er diakoner, som utgjør den diakonale tjenesten i den lokale forsamling.
Samtlige av de første menighetene var lokale forsamlinger, men vi ser av det materialet som jeg har henvist til, at biskopene møttes med andre biskoper, også før de såkalte økumeniske kirkemøtene, for å drøfte viktige kirkelige anliggender av teologisk karakter.
Nå hersker det uenighet om hvordan man skal forstå den tidlige kirkens ekklesiologi. Enkelte vil hevde at vi kun kan forholde oss til Det nye testamentes skrifter, og henviser da til det reformatoriske prinsippet Skriften alene. Men vi må ikke glemme at Kirken fantes før vi fikk Den Hellige Skrift, slik vi kjenner den i dag. Man avviser den kirkelige tradisjonen, fordi denne er "etter bibelsk", men hevder samtidig at man må holde seg til Skriften. Man anerkjenner Skriften, som er gitt oss av de samme kirkens menn, man avviser! Det er et alvorlig tankekors, synes jeg.
Så til dine konkrete spørsmål:
1. Jeg vet ikke om jeg ser noen forskjell på en menighet som samles i et hus, eller som samles i et lokale. Verken det private hjemmet eller forsamlingslokalet eller kirkebygget er kirken. Kristi kirke består av mennesker som er kalt ut (ekklesia) og som lever i fellesskap (koinonia). Det er mye jeg ikke kan være enig med Watchman Nee om i hans ekklesiologi, men jeg tror han har helt rett når han hevder med styrke at det finnes bare en menighet på hvert enkelt sted. Men alt som utgir seg for være en menighet, behøver heller ikke, i følge ham, å være det. Det er visse forutsetninger som må ligge til grunn for at man kan kalle noe en menighet.
2. Ja, det er flere tjenestegaver i den nytestamentlige menigheten, som vi ser grunnlegger forsamlinger. De eldste innsettes jo i menigheten.
3. Kvinner kan inneha ulike tjenester i den nytestamentlige forsamlingen, men jeg tror ikke vi finner noe eksempel hentet fra De nytestamentlige skriftene som viser at en kvinne kan være tilsynsmann eller eldste. Heller ikke i det skriftmaterialet som jeg ellers har henvist til.
Jeg hører gjerne fra deg om disse spørsmålene, som vi begge er opptatt av.
Så er det et spørsmål om vi er bundet til den bibelske ekklesiologien eller ikke, Sjur? Hva tenker du om det?
Som du kanskje vet holder jeg på å skrive bok om anabaptistene. Det er interessant å merke seg, at disse radikale kristne, ordnet sine forsamlinger og kommuniteter med tilsynsmenn og eldste. Nylig hadde jeg samtaler med de såkalte konservative mennonittene, og de kaller også sine egne biskoper.
Bjørn Olav
BISKOP, PREST OSV: Vi er uenige om hva som var urmodellen, det er lite poeng i å ta alle våre argumenter på nytt. For spesielt interesserte kan jeg henvise til min artikkel her:
http://byggemennesker.blogspot.com/2007/10/biskop-og-prest-var-samme-tjeneste-i.html
(…og Bjørn Olav har altså sine motargumenter.)
TRADISJON: Hver del i NT er skrevet av apostlene eller noen av deres nærmeste medarbeidere. Alt er skrevet i den første generasjonen kristne. Ingenting er skrevet av folk på 100-tallet eller 200-tallet. Med etterbibelsk mener jeg tiden etter at Johannes Åpenbaring ble skrevet.
Man kan protestere på ordbruken etterbibelsk, for det kan høres ut som at jeg mener tiden etter at NT ble samlet. Men jeg har foreløpig ikke noe bedre kortord for å fortelle at jeg mener tiden etter at det siste apostelbrevet ble skrevet.
Det er etterbibelske personer som har satt sammen NT, men hver del stammer fra apostlene eller noen av deres nærmeste medarbeidere. Hvis man da oppdager konflikt mellom tradisjonen og NT, må NT gå foran. For apostlene er jo det tradisjonen bygger på.
Jeg mener å se en konflikt mellom NT og tradisjon når det gjelder ur-organiseringen. Det er forklart i lenken jeg ga over. Da lar jeg NT, altså apostlene, gå foran tradisjonen.
Det vil si, jeg lar brevene gå foran tradisjonen når det gjelder å beskrive urmodellen. Et helt annet spørsmål er om vi er bundet til bruke urmodellen.
SPØRSMÅLENE:
Jeg ble glad da du skrev at en menighet kan man starte på en dag. Jeg tror alt for mange gjør det innviklet. Du starter artikkelen med å fortelle om fellesskap i Slovakia, og du trekker tråden tilbake til det første kristne fellesskapet. Det første kristne fellesskapet defineres, som vi alle vet, som menighet. Derfor tolket jeg det til at du definerer det slik: Kristent fellesskap = menighet.
For du trakk også tråden videre til husfellesskap – og til kvinner som tar initiativ.
Og da tenkte jeg: Supert! Ikke la oss gjøre menighet innviklet. Men i svaret ditt høres det ut som at du setter flere krav før du vil kalle noe en menighet, hva er det? Og det er derfor er det jeg spør: Er prest og biskop et av kravene?
Du trekker tråden også videre til anabaptistenes fellesskap – og derfra tilbake igjen til den første menigheten med Apg 2,44. For meg høres det ut som at du snakker om menighetsliv hele tiden, men du snakker altså om to ting?
BUNDET TIL BIBELSKE LØSNINGER?
Oppsummeringene til Paulus peker på at vi som kristne ikke er pliktige til å kopiere urmodellen i detalj: "Frihet i Kristus!"
Jeg er i en heldig posisjon med mitt syn der jeg er for ikke-hierarkiske husmenigheter, for jeg kan argumentere på ulike måter:
A. Jeg kan si at man må tolke og følge Bibelen bokstavelig
B. Jeg kan si at detaljene ikke er viktige, men man må lete etter verdiene som ligger bak all teksten
C. Jeg kan si at hovedbudskapet i Bibelen er at vi skal holde oss tett på Jesus, og at ellers er vi frie til å finne gode løsninger
Hva er kriteriene for at en menighet er en bibelsk menighet?
Det er flere:
En kristen menighet består av mennesker som har tatt imot Jesus som sin frelser og herre. Ordet menighet kommer av ordet ekklesia, kalle ut fra. Hva er disse menneskene kalt ut fra? Apostelen Johannes viser oss dette tydelig. De er kalt ut fra verden. Disse er kalt til å leve i "koinonia", dvs. samfunn, og vi ser ut fra Apostlenes gjerninger hvordan dette samfunnet fungerte.
En menighet i nytestamentlig forstand, er altså noe mer enn at man bare kommer sammen fordi man har felles interesser.
Det nye testamente kjenner bare èn menighet. Guds menighet, den menighet som Kristus grunnla, jfr Matt 16,16;Gal.3,28;Ef 1,22;Kol 3,11.
Jeg tror det er riktigere å spørre HVEM som er menigheten, og ikke HVA er menigheten. Når Det nye testamente omtaler menigheten så er detde mennesker som utgjør menigheten, NT omtaler. Jeg synes den augsburgske bekjennelse sier dette på en god måte: "kirken er forsamlingen av de hellige... kirken i egentlig mening er forsamlingen av de hellige og sant troende." (Den augsburgske bekjennelse sammenfattet i artikkel 7 og 8)
I en kommentar til dette sa Melanchton at "den rette kirke i egentlig forstand er forsamlingen av de hellige, det vil si flokken av dem som som her og der i verden i sannhet tror Kristi evangelium og har Den Hellige Ånd."
I Den Augsburgske bekjennelse sies det også at "kirken er de helliges forsamling der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett."
Dette dreier seg altså ikke bare om møteformer, eller mangelen på disse. Det dreier seg ikke om man møtes i et hjem eller i et forsamlingslokale.Alt blir ikke rett om vi bare begynner å møtes i hjemmene. Det er ikke slik at selv om vi begynner å samles i hjemmene, så har vi dermed vendt tilbake til den nytestamentlige forsamlingen. Det ligger mer enn dette enn som så.
Og - jeg tror at Gud har gitt ulike tjenestegaver til sin menighet, slik Ef 4 beskriver. Det nye testamente viser oss også at den enkelte lokalmenighet er ledet av tilsynsmenn og eldste, for å bruke de benevnelsene som er brukt i vår norske Bibel. Skal vi følge det nytestamentlige mønsteret, det apostoliske, slik du også hevder i ditt tilsvar, må vi også holde oss til det ordninger Gud har gitt oss.
Den første menighet ble til på en dag. Det er heller ingen ting i veien for at vi kan opprette nye menigheter på en dag, om vi følger og holder oss til det bibelske mønsteret.
Bjørn Olav
EKKLESIA:
Ekklesia var den athenske folkeforsamling, datidens beste demokratiske opplegg. Det var ingen over ekklesia. Hver ekklesia (menighet) er dermed selvstendig, enten den er bitte liten eller stor.
Man kan altså ikke ha en kjempestor verdenspyramide, for da er ikke hver menighet selvstendig.
Det spennende er at Paulus sier ekklesia også om alle kristne på jorda til sammen. Hvordan kan det gå an? Hvordan kan hver menighet være selvstendig samtidig som alle menigheter utgjør en menighet? Det kan bare skje organisk og ved at alle er romslige overfor hverandre.
Hva mener du med henvisningen til "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke"? Mener du at det skal være en verdenspave over alle menigheter på jorda? Eller bare at det skal være en toppleder i hver menighet? Eller noe annet?
RAMMER FOR SAMLINGEN: Jeg er helt enig når du skriver: "Det dreier seg ikke om man møtes i et hjem eller i et forsamlingslokale."
Man kan møtes på stranda, i et hjem, i en gymsal (selv om du har reagert på det før...) eller i en kirke. I utgangspunktet har STEDET veldig lite å si. Men når man begynner å snakke om MØTEFORM, begynner man også å snakke om hvilke verdier samlingen skal bygge på. Paulus oppfordret til at alle i menigheten kunne komme med innslag, og han nevner ingen møteleder. Og Paulus selv er utelukket som møteleder i denne sammenheng, for han er jo ikke til stede fordi han skriver et brev til denne menigheten.
BISKOP OG PRESTER: Dine to siste avsnitt i kommentaren sier at man kan opprette en menighet på én dag, men at den må ha tilsynsmann og eldste, det vil si biskop og prester. Da forstår jeg deg slik: Hvis det ikke finnes biskop og prester, da er det heller ikke en menighet. Synes du ikke det er pussig at Paulus i Filipperbrevet hilser til biskoper og diakoner, men ikke til prester? Dette er et av mange hint om at prest og biskop opprinnelig var samme tjeneste. Men man behøver egentlig ikke hint. Det står jo også rett ut.
IKKE KVINNER LIKEVEL...
Grunnen til at jeg fattet interesse for artikkelen din, er at du tidligere har vært streng på det du kaller for de bibelske ordninger, mens du i denne artikkelen ga inntrykk av at for eksempel kvinner kunne ta initiativ til samlinger. Men du skiller tydeligvis mellom kristne fellesskap og menigheter. Du mener at begge deler er fellesskap, men det er bare når det er en biskop og flere prester involvert at man kan kalle det en menighet. Forstår jeg deg rett?
HVA ER PASTOR? Du kaller deg selv pastor. Hvor er pastor plassert i organiseringen? Er det over eller under prest? Selv mener jeg NT viser at pastor, prest og biskop er det samme. Når du kaller deg selv pastor, og samtidig er opptatt av bibelske ordninger og lederskap, mener jeg du må plassere pastortjenesten i menighetslivet i forhold til prest og biskop, slik at vi vet hva du mener.
Er dette så nøye, da? Hvorfor spør jeg slik om organiseringen? Jo, jeg tror det er en del misforståelser om dette, og det fører til at det virkelige allmenne prestedømme har bremsene på. Jeg tror det fins haugevis av for eksempel kvinner rundt omkring i Norges land som kan tenke seg å invitere til hussamlinger og menighetsliv i hjemmene, men så har de bremsene på fordi de tror de bryter en eller annen bibelsk ordning. Hvorfor kan de ikke bare ha Priska, Nymfa osv som forbilder? Paulus kalte dette for menigheter. Vi må ikke gjøre det så innviklet.
De første menighetene var selvstendige lokalmenigheter, og vi snakker i utgangspunktet om den "udelte kirkes lære". Jeg mener fortsatt at de bibelske menighetene skal være selvstendige lokalmenigheter. Ikke i noe, av alt det jeg har skrevet om den bibelske menigheten og det bibelske synet på menigheten, har jeg skrevet noe til forsvar for en pave. Kirkehistorisk vil en også se at pavemakten er et brudd med den udelte kirkes lære.
I en bloggpost, tirsdag 9. oktober har jeg skrevet om Peter og den såkalte nøkkelmakten. Jeg gjengir derfor dette her: Apostelen Paulus underviser den kristne forsamlingen i Korint om at de er "Guds bygning", og så legger han til: "Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester..." (1.Kor 3,9-10) Hvis Guds bygning skal bli stående, trenger vi en soldig grunnvoll. Problemet med mange slike Guds bygninger i dag, er at de raser sammen, nettopp fordi man har bygget på sviktende grunn. Til den samme forsamlingen skriver Paulus: "For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus." (1.Kor 3,11) Dette verset kan synes opplagt, men det er det virkelig ikke. Det må testes ut i det virkelige livet. Kristenlivets grunnvoll er Jesus Kristus.
Det finnes i denne sammenhengen et meget viktig skriftsted i Matt 16,13-18:
"Da Jesus kom til området ved Cæsarea Filippi, spurte Han disiplene sine og sa: Hvem sier menneskene at Jeg, Menneskesønnen, er? Da sa de: Noen sier døperen Johannes, noen Elia, og andre Jeremia eller en av profetene. Han sa til dem: Men hvem sier så dere at Jeg er? Simon Peter svarte og sa: Du er Kristus, Den levende Guds Sønn. Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon Bar-Jona, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min Far, Han som er i Himmelen. Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."
Romerkirken har ment, og mener fortsatt, at disse ordene av Jesus betyr at Peter er klippen som den kristne forsamlingen er bygget på, og at Peter på en måte er kristendommens grunnvoll. Ingenting kunne være mer feilaktig.
I opprinnelig nytestamentlig gresk er det et bevisst ordspill i det svaret som Kristus gir Peter, og som ikke kommer frem i vår norske oversettelse. Navnet "Peter" er Petros på gresk, mens ordet for klippe er petra. Jesus spiller på denne lydlikheten og sier:
"Du er Petros, og på denne petra vil jeg bygge Min menighet." v.18.
Selv om det er en lydlikhet mellom disse to ordene, betyr de noe vidt forskjellig. Petros betyr en liten stein, en småstein. Petra betyr en stor klippe. Kristus kunne ikke mene at forsamlingen skulle bygges på en småstein. Det er derfor ikke Peter Han identifiserer med klippen. Tvert imot stiller han Peter opp som en kontrast til klippen. Han peker på hvor liten og ubetydelig den lille steinen, Peter, er i sammenligning med den store klippen som forsamlingen skal bygges på.
Hvis Peter var grunnvollen, ville han ha vært den mest usikre og ustabile bygningen i hele verden. Vi kjenner jo hans historie om svik, fornektelse og kompromiss. Peter var så visst ingen klippe. Han var en småstein. Klippen var Kristus. Apostelen Paulus henviser da også til et gammeltestamentlig forbilde i 1.Kor 10,4: "For de drakk av den åndelige Klippen som fulgte dem, og den Klippen var Kristus." Dermed har også apostelen slått fast at Klippen forsamlingen er bygget på er ingen andre enn Kristus - og godt er det, for bare Han holder i liv og i død.
Så til dette med møtested. For meg kan det i utgangspunktet være hvor som helst, fordi det ikke er bygningen som er kirken. Kirken er de menneskene som utgjør Kristi kropp lokalt. Men jeg synes gymsaler med rørstoler, en scene og et notestativ er ganske stusselig som ramme rundt en gudstjenestefeiring! Da vil jeg heller bruke en gammel kirke til møtested, hvor det er blitt bedt, sunget lovsanger og tilbedt Gud i genersjoner før meg. Jeg synes heller ikke alltid at et hjem gir meg den ro, høytid (hva er galt med det) som jeg får i et lokale som er innviet til gudstjeneste. Legg merke til at jeg skriver "alltid", for et hjem kan virkelig være et hellig møtested. Det ligger jo i selve ordet hva vi samles til: GUDStjeneste. I Apgj 13 står det så fint i den bibeloversettelsen jeg bruker: "Mens de TJENTE Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd .." (Apgj 13,2) Vi kommer sammen for "koinonia", men i dette ligger det også at vi først og fremst kommer sammen for å tilbe og ære Herren Jesus. Det gjorde de første kristne.
Når vi som kristne samles, eller for å bruke det bibelske begrepet:"Når menigheten kommer sammen", så er det selvsagt en stor grad av frihet. Men det skal også være orden der. Det finnes et svært interessant ord i denne sammenhengen, nemlig 1.Tim 3,15: "Men hvis jeg blir forsinket, så skriver jeg slik at du skal vite hvordan en bør oppføre seg i Guds hus, som er Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll."
Dette er jo et noe merkelig ord, tatt i betraktning at menigheten er mennesker. Men jeg tror vi her har et bevis for at de stedene som de første kristne kom sammen, ble sett på som noe annet enn bare et vanlig hjem eller et lokale. Guds hus i en større betydning, og når man kommer sammen, så "oppfører man seg". Vi sr jo da også hvordan apostelen Paulus må gripe inn overfor kjærlighetsmåltidene i Korint, som alldeles skled ut. Det "anarkistiske" møteopplegget du gjør deg til talsmann for, hvor det ikke skal finnes ledere og hvor du omdefinerer bibelske tjenester, finner jeg ikke noe grunnlag for i de nyetestamentlige skriftene. Selv om man delte hymner, lovsanger, skriftord, var det en orden. Det var innsatt eldste som tok seg av gudstjenestefeiringen,mens hele forsamlingen var deltagene, i en helt annen forstand enn i mange av dagens menigheter. Mange av dem er passivisert, og lever liv som er vesensforskjellige fra det liv som fantes i de første kristne forsamlingene. Vi ser jo også av de nytestamentlige skriftene at det f.eks fantes en liturgi for feiringen av nattverden. Paulus henviser til dette f.eks i 1.Kor 10,16. Det finnes andre eks, f.eks det hellige kysset.
Jeg er ordinert pastor i Det norske Baptistsamfunn. Ordet pastor er et latinsk ord for hyrde. Hyrden vil være det samme som menighetens forstander, eller tilsynsmann. Sammen med de eldste utgjør han menighetes ledelse. Dette vil defineres noe forskjellig, om man tilhører en episkopal, presbyteriansk eller kongregasjonalistisk sammenheng.
Når de kristne kommer sammen, så er det jo menigheten som kommer sammen. Vi snakker jo ikke om to størrelser. Det er jo ikke slik at når to kommer sammen for å be, så er ikke det menigheten, men to individer. Men når 40 kommer sammen så er det menigheten. De to er selvsagt menigheten, de har jo ikke skilt seg fra resten av kroppen. Nå vi har ikke fellesskap, og så har vi menigheten. Vi er menighet. Og i menigheten satte Gud ulike tjenestegaver. "Nå ER DERE Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp. OG GUD HAR SATT DISSE i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, så til å hjelpe, TIL Å STYRE, til å tale i forskjellige slags tunger." (1.Kor 12,27-28)
Bjørn Olav
BESTEMTE ELDSTE SANGENE?
At det ofte var innsatt eldste, er det ikke tvil om. Men hva gikk denne tjenesten ut på? Du sier at de "tok seg av gudstjenestefeiringen". Hva konkret mener du det med det? Bestemte de sangrekkefølgen og hvem som skulle få lov til å si noe?
LOGIKKEN BAK PASTOR-ORDET:
Du skriver: "Ordet pastor er et latinsk ord for hyrde. Hyrden vil være det samme som menighetens forstander, eller tilsynsmann. Sammen med de eldste utgjør han menighetes ledelse."
Du setter altså likhetstegn mellom pastor (hyrde) og tilsynsmann (biskop).
Dette er jeg helt enig i. Apg 20.28:
"Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være TILSYNSMENN [biskoper på engelsk]for! Vær HYRDER [pastorer på latinsk] for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod."
Derfor er det slik:
tilsynsmann/biskop = hyrde/pastor
Her er vi altså helt enige, fire ord betyr det samme. Det er snakk om ulike ord på samme tjeneste.
Men hvem er det Paulus snakker til i denne sammenhengen? Jo, han har tilkalt seg de ELDSTE fra Efesos, se vers 17:
"Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. Da de var kommet, talte han til dem:"
Paulus tilkaller seg altså de eldste (prestene), taler til dem og sier at de er tilsynsmenn (biskoper) og oppfordrer dem til å være hyrder (pastorer).
Ergo må også eldste (prester) stå på listen over ord som beskriver samme tjeneste:
Eldste/prest = tilsynsmann/biskop = hyrde/pastor
Man må også legge merke til at Paulus her snakker til SAMME PERSONER.
Ikke bare er det altså snakk om samme tjeneste, men det er også snakk om samme personer. Derfor skjønner jeg ikke hvordan du kan sette en biskop over en prest.
Men dette har vi diskutert før. Poenget mitt denne gangen er at jo mer innviklet "ordningene" er, desto tyngre er det å lage en menighet på en dag. Artikkelen din ga inntrykk av at det var lettvint å starte opp, men du holder ennå fast på at en menighet skal bestå av minst to mannlige prester, en mannlig biskop, samt vanlige medlemmer. Hvis man slår sammen prest og biskop, slik jeg tror NT viser at det var opprinnelig, er det enklere å komme i gang. Og hvis man sier at Priska og Nymfa var prest/biskop, så blir det enda enklere, for da har man plutselig dobbelt så mange å velge mellom.
Den første menighet hadde jødiske røtter, og vi finner da også elementer fra den jødiske synagogegudstjenesten igjen i dennes gudstjenestefeiring. Det ble bedt både frie og liturgiske bønner, ikke minst ble Salmenes Bok benyttet. På denne måten overtok de kristne jødenes gamle bønnetradisjon. Siden de eldste i den kristne forsamlingen, var menighetens ledere, så er det rimelig å anta at de hadde et ansvar for selve gudstjenestefeiringen. Blant annet tekstlesningen, tekstutleggelsen eller undervisningen. Paulus foreskriver da også at de skal legge vekt på lesningen av De hellige Skriftene, som i dette tilfellet henviser til Den gamle pakts skrifter. Dette tyder jo også på at man i den kristne gudstjenestefeiringen, hentet elementer fra den jødiske synagogegudstjenesten. Det bekrefter jo også andre kilder.
Men det er også klart at det var et spontant liv i den kristne gudstjenestefeiringen. Det ser en av Det nye testamentes skrifter, og det kjenner vi igjen fra synagogegudstjenesten. Men vi finner igjen flere eksempler på liturgiske tekster og bønner i Det nye testamentes skrifter, og også hos De apostoliske fedre. Det var altså en blanding av begge deler, og her må vi anta at både legfolket og menighetens ledere deltok aktivt.
Ellers er jeg uenig med deg når du sier at Priska og Nymfa var biskoper.
For det første er det stor uenighet blant bibelforskerne om Kol 4,15. Navnet kan likesågodt være Nymfas, og er da hankjønn. Dessuten tales det ikke om kvinner når tjenesten som tilsynsmann eller eldste omtales. Eldste (presbuterion) er bokstavelig talt "eldre menn". En tilsynsmann, f.eks, skal i følge 1.Tim 3,2 være "èn kvinnes mann".
Men kvinner har i den første menighet hatt tjeneste som f.eks. profetinne, dessuten utgjorde også menighetsenkene en spesiell tjeneste i denne sammenhengen.
En kristen forsamling står ikke uten ledelse, heller ikke om møtestedet er et privat hjem. Det finner du ingen eksempler på i Skriften.
SKIFTENDE TOLKNINGSPRINSIPP
Du bruker svært ulike tolkningsprinsipper. Når noe står rett ut i Bibelen, for eksempel at eldste er det samme som biskop (forklart i lenken jeg ga over), så velger du å sette strek over det. Da velger du å ikke lese Bibelen bokstavelig. Samtidig sier du nei til Priska som biskop fordi det ikke står rett ut at kvinner kan være biskoper. Da krever du at det skal stå bokstavelig at kvinner kan være biskoper.
NYMFA VAR MANN
Litt om Nymfa: Det er ordene ”hennes hus” som viser at det er snakk om en kvinne. Det er slik det står i de eldste skriftene. I noen yngre håndskrifter er hun blitt til en mann ved å sette på et aksenttegn, men det er vanlig å legge mest vekt på de eldste versjonene. Nesten alle bibeloversettelser skriver at Nymfa er kvinne. Du kan ikke kalle det for ”stor uenighet”. Unntaket er King James-oversettelsen som bygger på en senere teksttradisjon.
Jeg holder meg altså til de eldste håndskriftene, det mener jeg er et godt prinsipp. Det samme gjør jeg når du kommer med etterbibelske brev for å argumentere mot det som står rett ut i Bibelen om biskop/eldste. Også da holder jeg meg til de eldste skriftene som er NT selv. I tillegg finner jeg frem det eldste etterbibelske menighetsbrevet (1. Klemens brev) som slår i hjel de yngre skriftene du pleier å vise til. 1. Klemens brev er på linje med Bibelen og har ikke delt biskop og eldste i to tjenester. Men du legger altså vekt på yngre skrifter.
BAKTEPPET
Tyngdepunktet i menighetslivet lå i hjemmene. Men i antikken var kvinner lite verdt. Det var mennene som eide husene og som bestemte over kvinnene som om de var slaver. En eldste/biskop måtte blant annet være gjestfri og herre over seg selv. Vedkommende måtte altså eie sitt eget hus. Stort sett kunne derfor ikke kvinner eller slaver være eldste/biskop fordi samfunnskulturen undertrykket dem. Hvis de inviterte til kristen hussamling, kunne huseieren/mannen straks hive dem ut.
Det hørte til sjeldenhetene at en kvinne hadde sin egen husholdning. Men det fantes unntak. Lydia var forretningskvinne som handlet med dyre varer, og hun inviterte misjonærer hjem.
Dette er bakteppet når Paulus fører et maskulint språk når han snakker om eldste/biskoper og menighetstjenere/diakoner.
ÉN KVINNES MANN
Paulus sier for eksempel om menighetstjenere: "En menighetstjener skal være én kvinnes mann, og kunne ta ansvar for sine barn og styre sitt hus på en god måte." Her kan man slå i bordet og si at vedkommende må være en mann. Og det hadde nok mange gjort hvis ikke Paulus tilfeldigvis hadde anbefalt kvinnen Føbe som menighetstjener i en annen tekst. Konklusjonen må være at når Paulus bruker et maskulint språk om tjenestene, så mener han begge kjønn.
Hvis alt må stå rett ut, hva da med jøde/greker/ barbar/skyter-teksten? Paulus nevner ikke svensker og nordmenn. Må de holdes utenfor fordi de ikke er nevnt?
Og hvordan i all verden kan Føbe oppfylle oppskriften om å være én kvinnes mann? Ved at Paulus anbefaler henne som menighetstjener på tross av denne oppskriften, må det bety at oppskriften må leses på en helt annen måte. Poenget med oppskriften oppfordre til at menighetstjenere skal være stødige personer som ikke bytter ut kjæresten sin som det passer. Når menighetstjener-oppskriften til Paulus egentlig ikke handler om kjønn, må det samme gjelde også for den identiske eldste-oppskrift-poenget fra Paulus som sier "én kvinnes mann".
Paulus sier at Føbe beskyttet/tok vare på ham og mange andre. Sammen med oppskriftene på menighetstjenere som har referanser til menighetstjeneres hjem, og sammen med totalbildet som viser at menighetslivet foregikk i hjemmene, må Føbe ha eid sitt eget hus. Indirekte skjønner man at hun var "herre over seg selv", slik kunne hun beskytte/stå foran/ta vare på Paulus.
Skal man lese "én kvinnes mann" bokstavelig, må alle katolske prester og biskoper strykes fra listen over folk som følger de "bibelske ordninger", for disse personene er jo null kvinnes mann. Ingen single menn kan være biskop, eldste, prest, pastor, diakon, menighetstjener eller forstander. Du bruker "én kvinnes mot" for å utelukke kvinner. Da må du også utelukke single menn, for det kommer frem i de samme tre ordene du bruker for å utelukke kvinner.
Ikke bare det, du må også utelukke gifte menn som ikke har barn. For oppskriften nevner barn. I tillegg må du utelukke dem som har hatt flere kvinner gjennom livet før de ble kristne.
DERFOR VAR PRISKA BISKOP (korversjon)
- Biskop og eldste er det samme.
- Det fantes derfor ikke storbiskoper som var hierarkisk over prester.
- Menighetenes tyngdepunkt lå i hjemmene.
- Paulus kaller de som samles i et hjem, for menighet
- Oppskriften på en god biskop har koblinger til hjemmet, blant annet ved å være gjestfri
- Biskopene åpnet derfor hjemmet for menigheten.
- En biskop var ikke svære pompøse greier med makt over et stort apparat, men mer å regne som en omsorgsfull og stødig kristen husvert som hadde satt seg inn i Skriften.
- Oppskriftene til Paulus er kjønnsnøytrale.
- Priska og Nymfa åpnet hjemmene.
- Priska underviste Apollos.
- Nymfa var singel kvinne.
- Paulus kaller samlingene hjemme hos Priska og Nymfa for menigheter.
- Når Paulus hilser til biskoper, hopper han over å hilse til husmenigheter, for de har han allerede hilst til. Det samme skjer motsatt. Ergo var biskopen koblet til husmenigheten. Ergo var Priska og Nymfa biskoper.
Vi har altså totalt forskjelllig syn på biskop/eldste-tjenesten. Du har et hierarkisk maskulint syn, mens jeg har et ikke-hierarkisk kjønnsnøytralt syn. Dete kan vi diskutere i ukevis, så jeg skal forsøke å runde av for min del her. Poenget mitt var denne gangen, som sagt, at jeg fikk inntrykk av en viss oppmykning fra din side angående "de bibelske ordninger" når du i samme åndedrag nevnte fellesskap - menighet - hussamlinger - kvinner, og at dette ble brukt som plattform for å si at det er lett å starte opp menigheter.
I den bibeloversettelsen jeg bruker: Bibelen - Guds Ord, Bibelforlaget, 2.utgave 2007, er Kol 4,15 oversatt slik: "Hils brødrene som er i Laodikea og Nymfas og menigheten som er i hans hus."
Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, bekrefter bare dette at det er uenighet om hvordand dette verset skal oversettes. Mest sansynlig har den oversettelsen jeg bruker rett, fordi de andre bibelstedene som omhandler tilsynsmenn eller eldste i menigheten, omhandler menn.
At det står en kvinnes mann betyr jo ikke at en eldste/tilsynsmann må være gift, for Paulus omtaler jo den ensliges stand,i 1.Korinterbrev. Dette betyr jo bare at en eldste/tilsynsmann ikke kan være skilt, og så ha giftet seg på nytt. Han skal være èn kvinnes mann.
Det fremgår heller ikke av Skriften at Føbe var eldste eller tilsynsmann. I Rom 16,1 står det på gresk: "diakonon tes ekklesias". Føbe hadde altså en diakontjeneste. Det er anerkjent blant de fleste bibelforskere at det var hun som hadde med seg Romerbrevet til forsamlingen i Rom, og overrakte det.
Leser man Det nye testamente nøye og den tidlige forsamlingens historie, så ser en at en tilsynsmann nok var noe mer enn "en husvert" som hadde satt seg litt inn i den kristne lære.
Jeg tror heller ikke påstanden din om at "Nesten alle bibeloversettelser skriver at Nymfa er kvinne", er rett. Det som er riktig er å si at noen bibeloversettelser oversetter det slik. Den meget anerkjente New King James oversetter det med "Nymphas". Det avgjørende for bibeloversettelsene er jo hvilket tekstmateriale, og hvilke oversettelsestradisjon som følges.
Tillegg:
Men om det nå skulle være slik at Nymfas likevel er Nymfa, altså en kvinne, så kan vi ikke bygge en hel teologi rundt et enkeltstående vers hvor det står at noen kom sammen i et hus til en bestemt person. Det er vel kanskje så enkelt at denne Nymfas eller Nymfa eide et så stort hus, at det var god plass for at forsamlingen kunne møtes der.
NYMFA
For en god tid tilbake spurte jeg Menighetsfakultetet angående Nymfa. Jeg ble sendt videre til en ekspert på gresk og NT. Det er herfra jeg har hentet påstandene om at de eldste håndskriftene sier at Nymfa er kvinne og at de fleste bibeloversettelser sier det samme. Jeg har ikke selv foretatt en opptelling av bibeloversettelser.
BISKOPEN BARE PÅ BESØK?
Jeg selv tror at tilsynsperson (biskop) og husvert var samme person. Et av argumentene for dette er som nevnt:
Når Paulus hilser til tilsynspersoner, hopper han over å hilse til husmenighetsverter. Og når Paulus hilser husmenighetsverter, hopper han over å hilse til tilsynspersoner. Hvorfor?
Et annet argument er: Ingen tilsynspersoner blir nevnt med personnavn i hilsningene til Paulus. Men mange husverter blir nevnt med personnavn. Hvorfor?
FØBE
Når det gjelder Føbe, så er vi enige om at hun var diakon. Men diakonoppskriften til Paulus sier at diakoner skal være én kvinnes mann. Dette viser at Paulus mener egentlig begge kjønn når han bruker et maskulint språk om tjenester. Men du er uenig i det. Hvordan løser du da at kvinnen Føbe var én kvinnes mann?
Legg inn en kommentar