Syv kjennetegn på Antikrist

Som jeg skrev i den forrige bloggartikkelen var det i går 75 år siden Adolf Hitler kom til makten i Tyskland. Han var en av historiens mange anti-krister, alle eksempler på den virkelige Anti-Krist som en dag vil stå frem på verdensarenaen. Som jeg skrev i går finnes det enkelte kjennetegn på han som en dag skal komme. I Bibelen har Anti-krist fått syv forskjellige titler som illustrerer hans vesen, karakter og virksomhet:

Han kalles først og fremst for Anti-Krist. Det forteller oss at han vil imitere Kristus. Mye tyder på at Antikrist vil fremstå som en fredens mann, og dermed vil mange la seg forføre. Kanskje vil han lykkes med å skape fred i Midt-Østen. Årsaken til at jeg sier dette er at Templet i Jerusalem skal bygges opp igjen, for Bibelen sier jo at Antikrist skal sette seg i Templet, og da må jo nødvendigvis det tredje templet bli bygget opp igjen. "Han (Antikrist) er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles gud eller om blir tilbedt, slik at han sitter som om han var Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud." (2.Tess 2,4) På grunn av at han fremstår som en fredens forkjemper, vil mange ta feil av ham, og mange vil vise ham uinnskrenket tillit og tro at han vil være den rette til å skape fred og orden i en verden preget av økende vold og kaos. Han er utrustet av djevelen selv, og derfor skal det gjennom hans "svikefulle ferd" lykkes for ham. (Dan 8,25) Det er underlig å lese i Åpenbaringen at det var "det lille horn" som skulle stå frem med en slik overveldende maktstilling etter hvert. I Åp 6,2 står det om en som rir på "en hvit hest" og som dro ut "med seier til seier". I denne sammenhengen er ikke dette Jesus, selv om Han opptrer på en hvit hest senere i endetidsbegivenhetene. Dette er snarere han som omskaper seg til en lysets engel.

I 2.Tess 2,3 og v.8 finner vi tre andre titler på Antikrist. Det første er "syndens menneske". Som renheten og helligheten var personifisert i Jesus - hele guddommens fylde hadde jo fullkomment tatt bolig i Ham, så vil Antikrist ha syndens fylde. Synden har gjennomtrengt og forenet seg med alt i hans person. Jeg er personlig overbevist om at Antikrist kommer til å være homoseksuell. Det begrunner jeg med Dan 11,37 hvor det står at Antikrist ikke kommer til å ha "kvinnenes lyst", og homoseksualitet kommer i endens tid til å bli mer og mer akseptert, og åpenbar og denne synden kommer til å bli hyllet mer og mer. For Herren er dette en vederstyggelighet.

Antikrist kalles også "fortapelsens sønn". Som Jesus var fra himmlen, kommer Antikrist til å være fra avgrunnen.

For det tredje kalles han "den lovløse". Det er i forbindelse med Antikrist at det tales om "lovløshetens hemmelighet". Jeg tror dette har to betydninger. Den ene handler om lovløsheten i Guds menighet, hvor man forlater den ene trossannheten etter den andre, og man viker av fra sannhetens ord. Misbruket av nåden kommer til å bli stort. Det andre er det som skjer i samfunnet. Der hvor man før har bygget på De 10 bud, og den jødisk-kristne tradisjonen, kastes dette over bord, og man lovpriser relativismen, hvilket man også gjør i flere kristne sammenhengene. Føles det riktig og godt for deg, så er det bra, uansett om Guds ord sier noe annet. Dette handler om å sette humanismen i høysetet, ikke Bibelen.

1.Joh 2,22 kaller Antikrist for "løgneren". Gjennom sine løgner vil han forføre menneskene, derfor kalles han da også for "forføreren". Han skal med list og løgn forføre "dem som bor på jorden." "All jorden undret seg og fulgte dyret," heter det i Åp 13,3. Der finner vi også den siste uhyggelige tittel på ham: "dyret". Det dyriske har da fått fullstendig makt i menneskeheten og i den personen som representerer denne.

Vi skal i neste artikkel se nærmere på det som kalles den sataniske treenighet.

Hitler - en antikrist som bilde på den kommende Antikrist

I dag er det 75 år siden Adolf Hitler ble innsatt som rikskansler i Tyskland, og et av Europas aller verste mareritt begynte. Det var starten på 12 års terror-regime og en verdenskrig med 50 millioner mennesker. Det hele startet ubemerkelig, men 31. juli 1932 ble NSDAP det største partiet i Tyskland med 37 prosent av stemmene i riksdagsvalget etter en blodig valgkamp. 3.mars, to måneder etter at Hitler var blitt rikskansler, fikk Hitler sammen med det reaksjonære partiet NDVP flertall på 51,9 prosent. Fem dager senere kunngjør Hitlers innenriksminister at konsentrasjonsleire er etablert. I 1935, to år etter at Hitler var kommet til makten, ble de såkalte Nürnberg-lovene vedtatt. De bestemte at jøder ikke hadde lov til å ha offentlige stillinger, og heller ikke kunne gifte seg med såkalte ariere. Fra 1942 startet den industrialiserte masseutryddelsen av jødene inn. Man regner med at åtte millioner mennesker ble ofre for nazismen, seks av dem jøder. Krigføringen førte til at totalt 50-55 millioner mennesker mistet livet.

Hitler var en antikrist, men det kommer en til. Kanskje hans fremtreden er mye nærmere enn mange tror. Det er mange ting som legges til rette for at en ny "sterk mann" vil stå frem, og skape begeistring i verdensmassene. Vi kommer til å gå inn i en trengselstid som verden ikke har sett maken til. Det er Antikrist som vil herske i denne kommende redselstiden.

Enhver våken bibelleser vil finne at når tiden er inne, vil det fremstå en bestemt person av usedvanlig format og karakter. Han blir et overmenneske og skal få en ufattelig makt på jorden for en tid, men Bibelen sier også at hans herskertid vil bli av kort varighet.

Det tales om mange anti-krister - det er slike som forbereder den virkelige og endelige Antikrist som skal fremstå på verdensarenaen når tiden er inne.

I Bibelen har han fått syv forskjellige titler som illustrerer hans vesen, karakter og virksomhet. Vi skal i neste artikkel se nærmere på hva disse titlene innebærer.

(fortsettes)

Paulus led av kronisk sykdom

Led apostelen Paulus av en kronisk sykdom? I en del av den moderne trosbevegelsen vil et slikt spørsmål avvises som det rene nonsens, og et uttrykk for vantro. Men det er flere ting ved det nytestamentlige skriftmaterialet som antyder at Paulus led av en kronisk sykdom, som skapte store utfordringer for ham. Vi finner disse eksemplene blant annet i det brevet han skriver til forsamlingene i Galatia-området.

"Dere vet at det var på grunn av menneskelig svakhet jeg forkynte evangeliet for dere den første gangen. Og den prøvelsen som var knyttet til min kropp, verken foraktet eller forkastet dere, men dere tok imot meg som en Guds engel, ja til og med som Kristus Jesus." (Gal 4,13-14)

Oversettelsen av Det nye testamente, som er foretatt av Det Norske Bibelsselskap, i 2005 oversetter disse versene slik: "Dere vet at det var på grunn av sykdom jeg fikk forkynt evangeliet for dere første gang. Likevel fristet ikke sykdommen dere til å forakte eller avsky meg, nei, dere tok mot meg ...."

Hva denne sykdommen kan ha vært, har det vært mange spekulasjoner om. Noen sier malaria, noen at det var en øyensykdom - jeg synes det er mindre interessant. Det interessante er hva denne sykdommen gjorde med Paulus, og at han til tross for sykdommen, klarte å utføre en tjeneste for Herren som ikke står noe tilbake fra de som var friske. Kanskje maktet han mer, og årsaken var nok at han var fullstendig avhengig av Herren i ett og alt. Ingenting var selvfølgelig for ham.

I 2.Kor 5 snakker han om at kroppen hans "brytes ned". "For ennå mens vi er i dette jordiske huset, sukker og lengter vi etter å bli ikledd vår bolig som er fra Himmelen, for at vi, når vi er blitt ikledd denne, ikke skal bli funnet nakne. For vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget..." (2.Kor 5,1-3) Bare et menneske som har opplevd kroppslig lidelse kan skrive slikt som dette. Paulus skriver ut fra sin erfaring med sykdom.

I det samme brevet lister han opp noe av det han har gått igjennom som en Herrens tjener. Han nevner "utmattelse", "angst", "søvnløshet" og snakker om "svakhet".

Og i 2.Kor 12 snakker han om tornen i kjødet. Hva den er, sier han ikke, men det er tydelig at han ikke blir kvitt den. Heller ikke ved utholdende bønn. Tornen gjør noe med kroppen hans. Den skaper plager og utfordringer, og denne kroniske lidelsen holder ham tett til Jesus. Den svakheten den forårsaker, gjør ham sterk i Herren.

Tornen arbeider gjennom smerte. Den får og holder på vår oppmerksomhet. Glem ikke at Paulus fikk tornen i kjødet, på grunn av hans erfaringer med Guds herlighet! Det er ingen spøk å være i Guds nærhet. Det burde vi aldri ta lett på. Tornen hadde en hensikt i livet til Paulus.

Det hjelper meg å tenke slik, fordi jeg selv har erfaringer med kroniske lidelser. Mange, mange ganger har jeg bedt om at Herren skal ta dem vekk, men jeg har ikke fått det svaret jeg ønsker meg. Kanskje fordi min torn i kjødet også har en hensikt?

Reformere eller konvertere?

Ole-Chr. Bråten har skrevet en meget interessant artikkel i Vårt land fra høstmøtet på Nya Slottet Bjärka Säby i 2007. Her refererer han fra en samtale mellom en dominikanernonne, en luthersk prest og en frikirkepastor hvor de snakker om sin egen troshistorie og kirkelige tradisjon. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som Hans Johansson snakker om. Hans Johansson, som er pastor i Evangeliska Frikyrkan, som er en sammenslutning av Örebromissionen, Helgelsesförbundet og Fribaptistene, var i sin tid min lærer ved Örebro Teologiske Seminar.

Hans Johansson snakker blant annet om sin lengsel etter noe som er fast og urokkelig, og som ikke endres med tiden og de ulike trendene. Det er den samme lengsel jeg selv kjenner på. "Mitt eget kirkesamfunn spriker dessverre i alle retninger, og jeg har vanskelig for å se på det som et kollektivt vi: Slik tror vi, slik gjør vi. Det snakkes blant annet mye om hva vi må vi gjøre for å bli flere og ulike teknikker for å oppnå det," sier Johansson.


Jeg kjenner meg også så altfor godt igjen når Hans Johansson snakker om at han i sin "frikirkelige tradisjon er kirken noe man selv skaper, i stor grad. Selv har han vært med på å starte to nye menigheter. – Hvorfor gjorde vi det? Vi ville skape noe. Bygge opp noe som ikke fantes fra før. For vi frikirkelige prøver stadig å «oppfinne» kirken, og derfor lengter nok mange av oss etter en kirke som bærer oss og fornyer oss, ikke motsatt."


Min egen dype lengsel, som ble lagt ned i mitt hjerte i 1988 da jeg hadde mitt første ordentlige møte med den ortodokse kirke, og startet mine studier av kirkehistorien, handler mye om det Hans Johansson snakker om her. Jeg lengter etter en kirke som bærer meg og fornyer meg. Og som jeg sier: Ikke endres med tiden, men som lærer i tråd med Apostlenes lære. Hva gjør så vi frikirkelige med den lengselen vi bærer på? Forsøker vi å finne substitutter? Hør hva Johansson selv sier:


"– I en frikirkelig menighet kan vi kanskje lese pavens bok eller andre bøker sammen, og så bestemme oss for å fornye forståelsen av menighet og gudstjeneste. Kanskje kjøper vi ikoner, vifter litt med røkelse, leker prester og finner på nye ting. Men er det egentlig greit å gjøre dette? Eller innebærer det å ta seg friheter som i virkeligheten avslører at man overhodet ikke forstår hva kirken er for noe?"


Til slutt i denne interessante samtalen kommer Hans Johansson inn på noe svært vesentlig, i det han sier:
Like etter at pave Benedikt XVI hadde tiltrådt, ble det offentliggjort en undersøkelse om det italienske folkets åndelige tilstand. – Resultatet var svært dystre tall, sett fra kirkens perspektiv. Så skulle paven kommentere dette. Når man får servert dystre sifre over den åndelige utviklingen, er jeg i min tradisjon vant til å høre svar som at «vi må ta tak i dette, og raskt finne en måte å løse det på». Paven sa tvert imot visstnok at «vi kan bare lide med folket, i bønn». Her finnes noe, uansett hvor vi befinner oss eller hvilken kirke vi enn tilhører. En dyp bibelsk, kristen forståelse av delaktighet. – Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Det finnes mennesker som ikke bare sørger og har det vondt når de får en spiker i foten. Men når jubelen stiger fra et synkende skip, er disse med sin sorg og medlidelse nær menneskene som går ned, er med dem ned i dypet, sier Hans Johansson.– Når vi på vår side jobber med «glade gudstjenester, mer attraktive møter og positiv kirke», tror jeg iblant at vi flykter fra dette Guds kall til den lidende kjærligheten. Korset er veien, sier han."


Ja, korset er veien. Vi kommer ikke utenom lidelsen og forsakelsen. Men lengselen er der, og jeg tror den er skapt av Gud. Lengselen etter det opprinnelige, det faste, det trygge, det uforanderlige. Lengselen etter Kirkens tro, den som "en gang for alle er overgitt til de hellige". (Jud v.3)


Det har vært noen smertefulle år, særlig etter at vi fikk striden innad i det kirkesamfunnet jeg har vært en del av i en del år, om synet på homofili. Det har vært en strid om bibelsyn og menighetssyn, og som Hans Johansson sier det for sin egen del, det har sprikt i alle retninger. Tilbake sitter vi, på begge sider, desillusjonerte, bærende på djupe sår, og med mange spørsmål. For egen del er lengselen etter den urkristne modellen bare blitt sterkere og sterkere. Og jeg vet at det er mange med meg som har det slik. Spørsmålet er bare: Hva er alternativet?

Jeg har lært gjennom lidelse

- 29 ganger har min kone vært igjennom operasjoner. Seks av dem på grunn av kreft. Mitt barnebarn på 12 døde av kreft for kort tid siden. Det meste jeg har lært de siste årene har skjedd gjennom lidelse.


Ordene tilhører David Wilkerson. Mer enn mange andre kjenner han sannheten i ordene fra Fil 3,10: "for at jeg kan kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at jeg blir likedannet med Hans død." Kanskje er det derfor David Wilkerson fremstår som så pålitelig og med så stor integritet. Han er en mann man gjerne låner øre til. David Wilkerson er i dag en blanding av en skarp profet og en sønderknust mann. Så er det da bare de sønderknuste Gud kan bruke. Jeg leser stadig disse ordene fra Salme 51, den salmen som mer enn noen annen de siste 10-15 årene er blitt min salme: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og angrende hjerte - Gud, det vil du ikke forakte." (v.19)


David Wilkerson mener at apatien og velstanden er i ferd med å ødelegge Skandinavias kristne. Vi gjør vel i å lytte til de ordene, og gjøre noe med dem!


For min egen del skal jeg sette meg ned å lese opp igjen Gwen Wilkersons bok: "I åpenhet", som ble utgitt på Filadelfiaforlaget i 1981. Der forteller David Wilkersons kone om sitt liv. Jeg tror jeg har mye å lære av henne. Boken arvet jeg av en kvinnelig India misjonær i den siste menigheten jeg betjente som pastor. Hun døde av kreft. Jeg kommer tilbake med flere artikler om David Wilkersons tjeneste.

Bønnekonferanse på Orkenøyene

4.-8.april arrangeres det en bønnekonferanse på Orkenøyene. Dit skulle jeg svært gjerne ha reist. For fire år siden var jeg en av hovedtalerne på en bønnekonferanse på Shetland, og har mange ganger drømt om å reise tilbake dit - og håper også det skal kunne la seg gjøre, kanskje i år eller neste år. Jeg har fått en slik kjærlighet og nød for disse øyene ute i havgapet! Det må være Gud som har lagt det slik inn over meg. Jeg har besøkt mange steder rundt om i verden, men intet sted, ved siden av Israel, har jeg lengtet slik tilbake til som til Shetland. Bønnekonferansen på Orkenøyene vil bli holdt på Kirkwall, som er hovedstaden på Orkenøyene. Det legges opp til et variert program, med rik anledning til å be. Flere av talerne er enten fra Orkenøyene eller Skotland. Det synes jeg er veldig flott, for ved slike konferanser er det ofte utenlandske talere. Søndag 6. april legges det opp til at konferansens deltagere tar del i gudstjenesten i en av de lokale kirkene på øya. Bak bønnekonferansen står seks kirkesamfunn: The Church of Scotland, Christian Brethren, Baptistene, Frelsesarmeen, United free Church of Scotland og Christian Growth Centre. Ta kontakt om du ønsker informasjon om bønnekonferansen.

"...Plukk opp yngre gutter..."

Viser lederen for Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, Jon Reidar Øyan (bildet) organisasjonens sanne ansikt, når han har tilrettelagt for norsk en bok som anbefaler tilfeldig sex, orgier eller å "plukke opp en yngre gutt for å få tilfredsstilt sexbehovet."? Øyan, som er en sterk lobbyist, ikke minst for den nye "ekteskaps"-loven har tilrettelagt boka "Sexguide for homser." Og med det gjør han det ikke lettere for homofile som sier at homofili ikke handler så mye om sex som foreksempel deres homoparader handler om. Det gjør det heller ikke lett for homofile som argumenterer for livslange monogame forhold. For denne boka handler først og fremst om å tilfredsstille begjær, og det meste er ok, bare man gjør det på en sikker måte. Mest alvorlig er at boken også til en viss grad legitimerer at eldre menn har sex med yngre gutter.


I boka heter det at dersom det er stor aldersforskjell mellom deg og den eldre partneren din, «kan det være at du foretrekker å plukke opp en yngre gutt for å få tilfredsstilt sexbehovet.»
Boka kom ut i 2005, og det har vært liten eller ingen debatt rundt den. I boken heter det at det er helt greit å bli med noen hjem og ha «vill, svett sex med ham selv om du bare vet fornavnet hans (eller ikke vet hva han heter for den saks skyld). Men det er bare greit så lenge du aksepterer at det er tilfeldig sex. Slik sex blir bare usunn hvis du knytter frykt, håp, drømmer og skam til den».


Om tilfeldig sex heter det i boken at det kan spille en viktig rolle i et sunt sexliv, «enten du har en fyr du ringer til noen ganger i året», og så følger avsnitt med detaljerte beskrivelser av ulike former for seksuell aktivitet.


«Det fungerer imidlertid bare så lenge alle involverte er innforstått med reglene og du vet hva denne sexen betyr og ikke betyr. Når du har det klart for deg, kan tilfeldig sex være en positiv erfaring,» heter det i boka.


Jon Reidar Øyan, er en av premissleverandørene for den nye "ekteskaps"-loven. Det sier litt om hvilke krefter som står bak for å ødelegge det kristne synet på ekteskapet, og hva vi kan forvente oss i årene fremover. Øyan har, ved å tilrettelegge denne boken på norsk, vist hva enkelte homofile egentlig står for.

Salvelsen som bryter åket, del 1

På toget inn til Oslo i går formiddag leste jeg noe som R.T. Kendall (bildet), pastoren som tok over et legendariske Martyn Lloyd Jones i Westminister Chapel, har sagt om det Bibelen omtaler som salvelsen: "Ved siden av frelsens gave, og den sikre vissheten om at vi går til himmelen når vi dør, så er salvelsen det mest verdifulle som er i vårt eie."


Hva er så dette som Bibelen kaller for salvelsen? Det er apostelen Johannes som bruker selve benevnelsen i sitt første brev, hvor han skriver: "Og dere har salvelse fra Den Hellige, og forstår alt ... Men den salvelsen som dere har fått fra Ham, blir i dere, og dere trenger ikke at noen lærer dere. Men slik som den samme salvelsen lærer dere om alle ting - og det er sant og ikke løgn - så skal dere bli i Ham, slik som salvelsen har lært dere." (1.Joh 2,20 og v.27)


Salvelsen er et annet navn på Helligåndens kraft, og er en manifestasjon av Guds nærvær. Det er Guds kraft som kommer over en person, og utruster ham eller henne på en spesiell måte, for en spesiell oppgave eller en spesiell tjeneste. Salvelsen er noe virkelig. Den kan sammenlignes med elektrisitet. Den er absolutt følbar og man kan oppleve den på en påtagelig måte. Selv har jeg opplevd at jeg rent fysisk har vært helt utslitt foran en preken jeg skal holde, eller jeg skal be for folk, noe som jeg kan holde på med i timesvis. Plutselig kan Den Hellige Ånds salvelse komme over meg, og all slitenhet er borte, og jeg har fått nye krefter. Etter prekenen eller forbønnen kan jeg være like sliten igjen. Det står for eksempel i Luk 5,17: "En av dagene mens Han underviste, satt det noen fariseere og lovlærere som var kommet fra hver eneste by i Galilea, Judea og Jerusalem. Og Herrens kraft var der til å helbrede dem..."


Hos profeten Jesaja står det en forunderlig profeti: "På den dagen skal de skje: Byrden han la på din skulder, skal bli tatt av, og åket han tvang på din nakke. ÅKET SKAL BLI ØDELAGT VED SALVEOLJEN." (Jes 10,27)


Det finnes så mange slags åk, som må brytes. Men i vår naturlige kraft, har vi ingen mulighet til å sette mennesker fri. Det er her salvelsen som kommer inn. Guds spesielle utrustning kraft og utrustning som gis oss for å kunne bryte i stykker lenker og bånd.


Gud har gitt denne salvelsen til sin menighet. Vi skal i noen artikler se litt nærmere på hva dette innebærer, for den enkeltes liv og tjeneste, og for menigheten.


(fortsettes)

Til minne om de døde

I november 2005 vedtok FNs generalforsamling at 27. januar skal være den internasjonale minnedagen for Holocaust. Kl.1700 idag talte Justus Reid Weiner, advokat i internasjonal lov og rett og selv jøde i Jernbaneparken i Gjøvik. Han minnet oss om hvor dagsaktuelt det er å huske de seks millioner jøder, som ble utryddet i de tyske konsentrasjons- og dødsleire. Irans president har truet dagens jøder med folkemord, og er absolutt i stand til å gjøre det. Lokalhistorikeren Rolf Norland, talte om Jaffe familien, fem jøder bosatt i Gjøvik, som ble arrestert og sendt til Tyskland. De kom aldri hjem. Han minnet også de mange andre jøder, funksjonshemmede og homofile som ble drept på den mest bestialske måte. Det ble lagt ned hvite roser, og ved bautaen i Minneparken brant det fakler som lyste opp kveldsmørket. Det var en gripende stund, og det var nok mange av oss som lot tårene renne, når vi så de hvite rosene ble lagt ned ved bautaen og vi minnes en familie som ble drept ene og alene fordi de var jøder.

Kristus vårt liv. Om Kristusmystikk og kontemplasjon, del 2

Vi samtalte med hverandre i går om innholdet i Kol 3,4. La oss lese det sammen enda en gang: "Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet." Jeg synes ordene passer så godt til dagens bloggbilde. Kristus og herligheten passer jo sammen, uløselig knyttet til hverandre som de er. Og herligheten hører også oss til.


Jeg vet ikke om hun fremdeles lever, søster Agnes Marie. Hun har 85 år gammel da hun skrev boken "Kunsten å eldes uten å bli gammel." Det var i 1993 og stedet var Lunden kloster. I boken skriver hun: "Å være en kristen, det er simpelthen å gi sin tro til Kristus, og å slutte seg til denne store tjenesten: Å bringe tilbake til Faderen hele menneskeheten, i selve korsets mysterium." Denne boken betydde veldig mye for en av mine åndelige veiledere, min mentor om du vil, en pinsevenn som satte dype spor i meg. Han var 97 år da han døde. Pinsevennen fant hos katolikken Agnes Marie en tone han gjenkjente.


Søster Agnes Marie var opptatt av dette uttrykket hos apostelen: "Kristus, vårt liv." Hun skriver: "At jeg lever her - i Lunden kloster - er i seg selv et bevis på hva Kristus er for meg. I grunnen behøver jeg ikke å si hva Kristus betyr for meg. Egentlig er mitt valg av livsform et vitnesbyrd. Kirkegaard skrev: 'Det er måten å leve på som preke, ikke munnen. Å preke er nesten likt å tie, hvis man uttrykker i handling - ved sitt liv - det som vanligvis behøver ord.' Hva er Kristus for meg? Han er alfa og omega. Med full overbevisning i troen, gjentar jeg for egen del Paulus' ord i Gal 2.2: 'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.'


Tenk Kristus lever i meg, og Han lever i oss alle, verden over. Kristus er èn, og den samme Kristus lever i oss alle.... Kristus, den levende Gud, bor i meg. Den brennende busk lever i meg. Var vi bare alle overbevist om dette! Kristus lever i meg, det er Paulus som sier dette. Men, 'du er ikke Paulus', protesterer den andre. Riktig, jeg er ikke Paulus, jeg er den jeg er. Vi er ikke Paulus. Nei, vi er vanlige mennesker. Men Paulus var jo også bare et menneske, og den samme Jesus Kristus som levde i ham, lever i oss i dag. Det er ikke Paulus som betyr noe, det er Jesus Kristus, som lever i meg."


(fortsettes)

Kristus vårt liv. Om Kristusmystikk og kontemplasjon, del 1

Jeg starter i dag en ny artikkelserie som jeg har valgt å kalle "Kristus vårt liv." Gjennom møter med ulike mennesker, fra ulike tradisjoner, vil jeg forsøke å lodde dybdene bak ordet til apostelen Paulus i Kol 3,1-3: "Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet."

Jeg har skrevet om dette tidligere, men disse versene blir jeg liksom ikke ferdig med. Det finnes dybder i disse versene, som vi må trenge inn i, ved Helligåndens hjelp. Kjærligheten til Kristus vokser etter hvert som man dag etter dag lever i Hans selskap, og ved at vi overgir oss hver dag, mer og mer, får Han også større og større plass i vårt liv.

Karmelittmunken Guido Stinissen, bror til den kanskje mer kjente, Wilfrid, har sagt noe i denne sammenhengen, som vi gjør vel i å ta med oss. Han snakker om kjærlighetsforholdet mellom en mann og en kvinne, som utvikles og fordypes gjennom årene, og spør om et slikt forhold kan sammenlignes med vårt forhold til Kristus? Til dette svarer han: "Terskler blir overskredet og nye horisonter åpner seg, men det gjelder også å kunne vente på en dypere forening som ikke kan bli forsert frem. Den kan bare være frukten av en gradvis vekst i retning mot hverandre. Er ikke opplevelsen av avstand, og viljen til å overvinne denne avstanden, karakteristisk for ethvert kjærlighetsforhold? Er ikke dette kjærlighetens dynamikk? Men denne foreningen kommer ikke i stand uten vekstsmerter, uten den lidelse som uunngåelig følger med enhver kjærlighet som ennå ikke er blitt helt modnet. Er vi villige til å akseptere denne lidelsen."

Guido Stinissen snakker om en forening med Kristus. Dette er mystikerens språk. Vi skal i de kommende artiklene se nærmere på hva som ligger i denne foreningen, dette som apostelen Paulus omtalte som at vi skal være "blivende i" Kristus". Denne foreningen er knyttet til kontemplasjonen, denne dype betraktningen av Kristus, som en annen Kristus-mystiker skrev om: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet...." (1.Joh 1,1)

Målet med vårt liv er jo beskrevet i Rom 8,29: "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde...." Det vi skal snakke sammen om i denne artikkelserien handler om å komme i samklang med Helligånden som virkeliggjør mitt liv i Kristus. Det er Den Hellige Ånd som driver meg inn i kjærlighetsdialogen med Kristus.

Men la oss her i begynnelsen av vårt studium minnes Johannes av Korsets ord:

"For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer."

(fortsettes)

Vekkelse og liturgi - motsetninger?

Jeg har kommet over en artikkel av den nå avdøde svensk lutherske biskopen, Bo Giertz, som jeg har funnet særdeles interessant. Det har sikkert sammenheng med at jeg er interessert i begge emnene som Giertz skriver om: vekkelse og liturgi!

I artikkelen, som baserer seg på et hyrdebrevene som biskop Giertz i sin tid sendte ut, skriver han at "både liturgien og vekkelsen fantes i den apostoliske kirken." Giertz skriver:

"Allerede ved den første pinsen ble disse nevnt. 'Da de hørte dette stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre...' Dette er vekkelse. 'De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen... Og Peter og Johannes gikk opp til templet, til den bønnen som ble bedt den niende timen." Dette er liturgi."

Bo Giertz påpeker at både vekkelsen og liturgien har fulgt kirken gjennom historiens løp. Han understreker at vekkelsen og liturgien er forskjelligartede, men at de altså hører sammen. Dette er viktig å få sagt i en tid hvor enkelte kristne ser på liturgi som noe religiøst, og som et hinder for Åndens frie liv. Giertz skriver følgende:

"Vekkelsen er som sprakende ild over glohaugen. Brått flammer den opp, sprer seg, stiger mot himmelen og synes så å være borte. Sammenhengen med Oldkirken synes å være avbrutt av mørke intervall. Og likevel finnes sammenhengen der, for Ånden er en, og den samme. Han som gav hjertet et stikk på pinsedagen. Og Ordet, som tenner den hemmelighetsfulle flammen, er de samme kraftige ordene som en gang gikk over leppene til apostlene."

Om liturgien, sier han følgende:

"Tydeligere er liturgiens sammenheng med den apostoliske tidsalderen. Som en ubrutt strøm har den strømmet fram gjennom tidene. Sine første kilder har den i synagogen. Det er ikke bare enstavelsesord som siden uavbrut har vært til nytte - Amen, Halleluja. Nei, hele oppbyggingen av høymessen vår viser tydelig slektskap med den gudstjenesten som Jesus feiret som gutt i synagogen i Nasaret, og der Han som voksen steg frem for å legge ut Skriftene. Til den gamle synagogegudstjenesten har den apostoliske kirken lagt til den nyskapningen som hun fikk fra Frelseren selv, og som er kjernepunktet i all liturgi: den hellige nattverden. Slik som den ennå i dag blir feiret med vekselsang, prefasjon (Vi løfter våre hjerter) og sanctus (Hellig, hellig, hellig), er den i det vesentlige et verk av de første århundrer. Liturgiens dypeste betydning ligger i det at den er en form som Ånden selv har skapt for å bevare og fordype det livet som den samme Hellige Ånd har vakt i sin kirke. Vekkelse er den ildflamme som flammer opp i døde sjeler. Ilden brenner i brystet, synderen kjenner et stikk i samvittigheten. Urolig og grepet på samme tid spør han: Hva skal jeg gjøre? Og Ånden svarer med å opplyse om syndens alvor og Kristi grenseløse nåde."

Biskop Bo Giertz legger til:

"Liturgien er et verk av den samme Ånd for å bevare den flamme som er blitt tent. Den er middelet til å innlemme den vakte i menighetsfellesskapet. Det er en form for vandring i lyset, en vei som leder gjennom årene der sjelen stadig på ny blir kalt til å bli ett med det kongelige presteskapet som gjør sin tempeltjeneste for Guds alter med bønn og lovsang, med nattverdfeiring og i andaktsfull lytting til sin Herres ord."

Sir Hillary, Himalaya, bønn og tur til Nepal

En av mine barndomshelter døde for noen dager siden: Sir Edmund Hillary, birøkteren fra New Zealand som sammen med Tenzing Norgay fra Nepal, i 1953 erobret verdens høyeste fjell, Mount Everest. 29. mai 1953 kl 11.30 sto de opp toppen, etter mye slit og møye. I oppveksten slukte jeg bøker om fjellklatring, ikke minst boken "Mot tindene", skrevet av Hillary selv. Jotunheimen og Rondane, og etter at jeg traff mine kone, Romsdalsfjellene, var som magneter for meg. Jeg stortrivdes i mitt lille telt, klatreskoene jeg kjøpte hos Skandinavisk Høyfjellsutstyr i Hemsedal, med min lille hvite italienske klatresekk, og med stormkjøkkenet. Et vennskap med en av pionerene innenfor norsk fjellklatring, forfatteren Per Hohle, betydde også mye. Vi møttes ofte, enten hjemme i hans hyggelige tømmerhus i Maridalen, eller på tur. Det var gode opplevelser med et spennende, spill levende menneske. I årene som har gått siden har det vært en tur til Rondane de aller fleste årene. Dessverre skaper mine hjertevansker problemer for muligheten til toppturer, men det er alltid flott å kunne gå langs kronglete stier og i det minste se toppene. Nå sitter jeg hjemme, mens det spraker i peisovnen vår, og jeg drømmer om sommerens fjelltur!

Men det var Sir Hillary jeg ville skrive om. Etter å ha erobret verdens høyeste fjell dro Hillary verden rundt og holdt foredrag. Han kunne ha stukket pengene i lomma, men i stedet gav han dem til sherpaene, som bygget skoler, hospitaler og broer i Nepal. Det ble et 30 talls skoler, og synet av skolebarna som satt på trebenkene og leste, gjorde ham varm om hjertet. Hans sønner viderefører nå dette arbeidet. Det ble med andre ord noe mer ut av hans tur til Himalaya, enn bare en fjelltopp. Vel - jeg må innrømme det også - jeg har drømt lenge om å få komme til Nepal. Det er ikke for ingenting jeg går med en hatt fra Nepal på hodet om vinteren! Den er forøvrig laget av nepalske kristne. En av de jeg møtte på den nasjonale bønneuken i Danmark, var en smilende nepaleser! Han satte seg ved siden av meg under en lunsj, strakte fram hånden og i det han tar den sier han: Jeg vil gjerne at du kommer til Nepal og underviser på bibelskolen vår om bønn! Wow! Plutselig dukket alle de gode barndomsminnene opp igjen. En tid abonnerte jeg på et tidsskrift som handlet om misjon i Nepal, bare for å kunne følge med. Den gang var det noen ytterst få kristne i landet, som levde i aller dypeste hemmelighet. Nå finnes det tusenvis. Tenk om barndomsdrømmen kunne gå i oppfyllelse? Foreløpig er det, for meg, to store hindringer. Hjerteproblemene og penger til reisen. Men for Gud er ingenting umulig! Vil du være med på å be om at dette skal kunne la seg realiseres? Menigheten til min nye venn fra Nepal teller 800 medlemmer.

Et gjenskinn av Kristus

Jeg regner det som en av mine aller største opplevelser, at jeg for noen år siden fikk så mange timer sammen med Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize. Det skjedde i Linkjöping i Sverige. Jeg kommer ikke til å glemme hans varme smil, de levende øynene, den milde stemmen og det faste håndtrykket. I forbindelse med kveldsbønnen, 16 august i 2005, ble han stukket ned og drept av en mentalt forstyrret rumensk kvinne, i Forsoningskirken i Taize, omgitt av sine brødre. Han døde minutter senere. Nå holder jeg på å lese en velskrevet og spennende ny biografi om ham som heter: "A Universal heart", skrevet av Kathryn Spink. Jeg leser den parallellt med "Glimmers of Happiness", som er den aller siste samlingen av bror Rogers meditasjoner. Jeg får bekreftet gjennom disse bøkene det sterke inntrykket jeg fikk da jeg møtte ham i Linkjöping: Dette var en mann som mer enn noen annen jeg har møtt har utstrålt Kristus. Alt ved ham minnet om Kristus. Og det kommer så tydelig frem i det han skrev, også helt mot slutten av sitt liv.

I den lille boken med hans korte meditasjoner - han var kjent for dem - forteller han om hvordan det var da han først kom til den lille franske byen Cluny, rett før han bestemte seg for å slå seg ned i Taize. Han gikk inn i stedets kirke, for å be. Så skriver han:

"Kristus Jesus, hvorfor stanset jeg i Taize? Først og fremst for å leve fra deg og gjennom deg. Du vet at den lengselen jeg hadde den dagen er forblitt den samme i dag. Hvem var det jeg kom for å søke, om det ikke var deg, Kristus."

Vi møter igjen den samme Kristus-hengivenheten og Kristus-konsentrasjonen i biografien. Mens han sitter inne på sitt værelse, med ilden sprakende i peisen, på en enkel trestol, spør han sin biograf hvorfor hun vil skrive om ham. "Hvorfor ikke en av de andre brødrene? ... Når alt kommer til alt så er de alle gjenskinn av Kirkens hellighet og av Kristus i dem...."

I en av bror Rogers bønner heter det: Jesus vår glede, gjennom Ditt uopphørlige nærvær i oss leder Du oss til å gi våre liv. Selv om vi skulle glemme Deg, blir Din kjærlighet stående, og Du sender Din Hellige Ånd over oss.

"Der vil alltid bestå en kristen kirke.."

I den syvende artikkelen i Confessio Augustana heter det: "der vil alltid bestå en kristen kirke." Dette er blitt kalt for kristenhetens første dogmatiske definisjon av kirkens vesen. Kristi hellige kirke har siden pinsedag uten avbrytelse vært der og den vil bestå inntil Kristi gjenkomst. Kristi kirke er "samfunnet av de hellige og i sannhet troende", heter det i samme bekjennelse, og nettopp denne definisjonen og avgrensningen er det viktig å presisere i dag. Den sanne kirke er ikke samfunnet av alt og alle, en slags institusjon for livsriter ved høytidelige anledninger, eller et sted for god atmosfære julaften. I sin Store Katekisme forstår Martin Luther den apostoliske trosbekjennelsens uttrykk: "jeg tror på Den Hellige Ånd", som tro på en historisk virkelighet. Her heter det: "Den (Hellige Ånd) har sin egen menighet i verden, som er moderen der føder og bærer enhver kristen ved Guds ord." Og bekjennelsen: "en hellig, allmenn kirke", betyr i følge Luther: "Jeg tror at der er en hellig, liten flokk og menighet på jorden, som består av bare hellige under ett hode: Kristus, kalt sammen ved Den Hellige Ånd.. Av samme er også jeg en del og et lem med delaktighet i og adgang til de goder den har, brakt til den og innforlivet i den ved Den Hellige Ånd."


Min gode venn, biskop electus i Den nordisk katolske kirke, fader Roald Nikolai Flemestad, sier om dette: "Reformatorene forstår altså den eksisterende kirke som Helligåndens verk," og så legger han til: "Så vakkert dette enn lyder, kan man allikvel spørre seg om det ikke her foreligger et overveldende misforhold mellom drøm og virkelighet. Snarere enn 'hellig' synes den gitte kirke å være et syndernes paradis."


Men det er Kristi person som er nøkkelen til kirkens hellighet! Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, har alle samme opphav - Den Hellige Gud. (Hebr 2,11) Om dette sier fader Roald Nikolai Flemestad: "Hellighet er altså Sønnens felleseie med sin Fader, og det er de troendes felleseie med sin bror, Jesus, helliggjøreren. De Kristustroende er medarvinger til Hans hellighet hos sin Fader. De er 'de hellige i Jesus Kristus' (Fil 1,1) Slik oppstår et communio sanctorum mellom Gud og menneske, et hellig fellesskap i betydningen gjensidig delaktighet."

Det monastiske kallet er profetisk

På Antonius dagen samles kristne ledere fra ulike kirkelige sammenhenger på Östanbäcks kloster i Sverige. Dette klostret er et luthersk benediktinsk kloster og er en del av Den svenske kirken. Med på samlingen var blant annet pastor Ulf Ekman fra Livets Ord, pastor Peter Halldorf fra Bjärka Säby, biskop electus i Den nordisk katolske kirke, dr.theol Roald Nikolai Flemestad, og en rekke svenske prester og biskoper. Det ble forfattet en uttalelse som jeg gjengir slik den ble skrevet på svensk. Jeg finner uttalelsen særdeles interessant, på bakrunn av det jeg har skrevet om kommunitets- og klosterliv her på denne bloggen. Uttalelsen er som følger:


Samlade omkring visionen att få bygga Enhetens kyrka vid Östanbäcks kloster vill vi ta tillfället att uttrycka vårt gemensamma ja till det monastiska livets nådegåva. Det är Guds Andes verk ibland oss och runt om i världen att kommuniteter med olika kallelser har återkommit till kyrkor som gjorde sig av med klostergemenskaperna för snart 500 år sedan. I glädje anknyter vi till det officiella erkännande av klostrens betydelse som Svenska kyrkans biskopar gjorde denna dag för 18 år sedan.

Det handlar främst om vägen till kontemplation. Ett liv i Guds hjärta är överhuvud förutsättningen för ett trovärdigt kristet vittnesbörd i världen. Från hjärtat pumpas blodet ut. På motsvarande sätt förmedlar klosterrörelsen liv till kyrkans olika lemmar genom ständig bön.

Den monastiska kallelsen är profetisk. Genom att visa på vägar till de friska källorna utmanar kommuniteterna en kultur, där konsumism och självcentrering leder till karaktärens krackelering och en upplösning av relationer. De utgör celler som återställer kroppen. Samtidigt väcker de ett djupt gensvar hos var och en som längtar efter helighet och en autentisk kristen tro.

Ett genomgående drag i den monastiska rörelsen har varit en djup känsla för samhörighet med hela kyrkan. Kloster och kommuniteter är ett allmänkyrkligt alternativ till sekterism och separatism. Till skillnad från många andra väckelserörelser och reformationssträvanden har de monastiska avstått från att bilda nya församlingar och kyrkor. En medveten ekumenisk kallelse, grundad på övertygelsen om ”en enda, helig, katolsk och apostolisk kyrka”, präglar många av de kommuniteter som växer fram i vår tid – även i samfund som tidigare inte haft sådana gemenskaper.

Lärjungaskap i en kommunitet måste vara förenat med en stark medvetenhet om att alla döpta tillhör kyrkan och är våra systrar och bröder. I alla tider har kommuniteter kallat de etablerade kyrkorna till omvändelse, inte genom förakt eller fördömelse utan genom sitt profetiska exempel. Arvet från den odelade kyrkan utgör en rik källa för tron, bönen och det liturgiska livet – med eukaristin i centrum och den karismatiska friheten, i personlig lyhördhet för Anden.

Så ser vi klosterlivet som något Herren har placerat i kyrkans mitt. På ytan kan det verka litet och oansenligt i Sverige idag, men även en liten kroppsdel kan ha en helt avgörande funktion för kroppens välbefinnande. Klosterlivet är inte till för alla, men det välsignar alla.

Vi som undertecknat detta uttalande kommer från olika kristna samfund, men vi ber om och strävar efter den fulla sakramentala enheten i gemensam bekännelse av Jesus Kristus, sann Gud som blivit människa utan mans medverkan genom den rena jungfrun Maria, och som blivit korsfäst för våra synder och med sin förhärligade kropp lämnat den tomma graven. Vi bekänner honom med Fadern och Anden i Treenighetens outgrundliga mysterium, och som lärjungar vill vi i allt lyssna till och lyda Herrens bud genom profeter och apostlar.

I vår längtan efter Kristi kyrkas förnyelse genom den helige Ande ber vi med Svenska kyrkans biskopar 1990 för dem Anden kallar till kloster och kommuniteter, att de lever värdigt Jesu Kristi evangelium och bevaras i kärlek och trofasthet, så att Gud Fadern blir ärad i allt och Kyrkan blir en förgård till Guds rike.

Östanbäcks kloster den helige Antonius’ dag, inför den hundrade böneveckan för kristen enhet 2008

Anders Arborelius OCD, biskop i Stockholms katolska stift

Mar Dioscoros Benjamin Atas, ärkebiskp, patriarkalvikare, Södertälje

Ulf Ekman, pastor, församlingen Livets Ord, Uppsala

Per Englund, präst, ordförande i Förbundet för Kristen Enhet

Sune Fahlgren, teol dr, Evangeliska Frikyrkan, Örebro

Rune Ferngren, direktör, Haninge

Roald Flemestad, teol.dr, biskop electus, Nordiska Katolska Kyrkan, Oslo

Björn Fjärstedt, biskop em, Uppsala

Bertil E. Gärtner, biskop för Östanbäcks kloster

Peter Halldorf, pastor Bjärka Säby

Bengt Holmberg, professor emeritus, Lund

Sture Holmberg, kyrkoherde, Kila, Västmanland

Carl-Olov Hultby, riksevangelist, Svenska Missionskyrkan, Sala

Berit Simonsson, inspiratör Oas-rörelsen, Henån

Gunnar Weman, ärkebiskop em, Sigtuna

Per Åkerlund, präst och bokförleggare, Skellefeå

Leif W. Östberg, prost Västerfärnebo

Radikal kristen kommunitet i Sør Korea, del 2

Jeg skrev i gårsdagens bloggartikkel om en kristen kommunitet i Sør-Korea, som ble grunnlagt av barnebarnet til Reuben Archer Torrey. I dagens artikkel skal vi se litt nærmere på grunnlaget for denne radikale kommuniteten, som går under navnet Jesus Abbey. Jesus Abbey er en kommunitet som i all hovedsak er viet til forbønn - for vekkelse i Korea, for den koreanske nasjon, for fred i verden og for verdens evangelisering. En liten bondegård, et meieri og produksjon av orkideer finansierer driften. Kommiteten befinner seg i en fjelldal, nær østkysten av sør-Korea. Forbønnstjenesten begynte med det samme de første medlemmene av kommuniteten samlet seg i et lite telt, høyt oppe i Kongwondo-dalen i 1965. Etter hvert arrangerte kommuniteten retreater, seminarer, de begynte å utgi litteratur, drev med evangelisering, utviklingsarbeid og rehabilitering. Dette skjedde samtidig med at ulike bygninger på reist. Ulike tjenester er blitt til underveis, og kommuniteten er stadig under utvikling. Og mange endringer har skjedd. Den opprinnelige planen var at de ikke skulle være flere enn 12 personer det første året. En familie bestående av fire, sammen med fire unge menn, og fire unge kvinner. Alle kristne med anglikansk bakgrunn, og de hadde det til felles at de hadde vært kristne lenge. Av ulike årsaker kunne bare halvparten av disse bli værende i kommuniteten, men frivillige fra hele Korea meldte sin interesse og så mange som 40 personer, mest unge menn, bodde i kommuniteten før det første huset, bygget for 12, var halvveis ferdig! Av disse var halvparten nye kristne, og de hadde ulike kirkelig bakgrunn. Noen var katolikker, noen protestanter, og noen anglikanere, menn og kvinner i alle aldre.


Tre samlinger daglig - med Bibel og bønn - rammer inn dagen, ved siden av ulikt arbeid. Blant annet dyrkes det mye grønnsaker, og det ales opp ulike dyr.


I 1972 ble det bygget et eget hus - The Priory, i landsbyen Kaljon, som ligger et stykke fra The Jesus Abbey. Hit kommer aspirantene, eller novisene, som vil bli en del av kommuniteten. De oppholder seg her i minst en måned, før de flytter til Jesus Abbey. Etter å ha vært her i tre måneder, reiser de hjem, for å tenke over om dette er noe de ønsker å fortsette med. Hvis så begge parter - novisen og medlemmene av Jesus Abbey tror at vedkommende er kalt til å leve et liv i Jesus Abbey, kommer vedkommende tilbake for å være der i to ett års perioder som noviser, før de opptas som medlemmer av kommuniteten. Man kan også komme til kommuniteten for å arbeide der i perioder, eller delta på noen av retreatene.


Bildet viser Reuben Archer Torrey III (til venstre) som ber for en gjest.

(fortsettes)

Frelse eller fortapelse for homofile og alle andre

Vi må snakke sant om Gud, og om Guds ord. Hvis ikke bedriver vi heresi, noe som kan få alvorlige følger for vår evige salighet. Et spesielt ansvar har de menn som er kalt til Ordets og bønnens tjeneste, i Kristi kirke. I forkant av den såkalte Lambeth-konferansen, som finner sted i Storbritannia i juli - som er Den anglikanske kirkes storsamling, og som arrangeres hvert tiende år med alle verdens anglikanske ledere til stede, samles de konservative anglianske ledere i Jerusalem. Bakgrunnen for samlingen i Jerusalem er den bedrøvelige utviklingen som vi har sett i Den anglikanske kirke de senere år. En utvikling som kan føre til at Den anglikanske kirke sprekker. De konservative anglikanske lederne kaller konferansen i Jerusalem, "en pilgrimsferd tilbake til røttene av kirkens tro". Bakgrunnen er den vranglæren som fikk det tragiske utfallet at liberale krefter i USA, utnevnte den åpent homofile Gene Robinson til biskop i New Hampshire. Det skjedde i 2003, og skapte sterke reaksjoner hos anglikanerne i den tredje verden. De utgjør over halvparten av 77 millioner anglikanere som finnes i verden. Den konservative gruppen ledes av erkebiskop Peter Akinola fra Nigeria. Han er en sterk opponent til erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, som er overhodet for den 400 år gamle Anglikanske kirken. Denne kirken har ikke det gjennomarbeidede hierarkiet til Den romersk katolske kirke, men styres etter et prinsipp om bred konsensus med erkebiskop Williams som den øverste blant likemenn. Sannsynligheten er stor for at de som deltar på samlingen i Jerusalem, ikke vil delta på Lambeth-konferansen. Dermed vil splittelsen være et faktum.

Hvorfor er dette en så stor sak? Fordi det handler om sannheten, den handler om frelse og fortapelse. Bibelen lærer at homoseksuelt samlevende mennesker ikke vil arve Guds rike med mindre de omvender seg. Homofililiberal teologi sier det motsatte, og er dermed vranglære.

Bibelen er krystallklar når det gjelder spørsmålet om frelse og fortapelse. Det er de som vil gjøre homofilidebatten til en sak som ikke hanlder om troens sentrum. Det er å ta grundig feil. Spørsmålet om hvem som vil få nåde for Guds dommertrone befinner seg handler jo i aller høyeste grad om sentrum i troslæren. Derfor handler også homofilistriden om troens sentrum. Hvem blir frelst? De som omvender seg fra sin synd. Det gjelder for oss alle. Det finnes ingen annen vei til himmelen. I Korint fantes det homofile, som hadde omvendt seg og funnet frelsen i Jesus.

"Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd." (1.Kor 6,9-11)

Ut fra teksten er det tydelig at noen av de nyomvendte i Korint hadde vært homofile. I den reviderte utgaven av Bibelen, fra 1930, brukes følgende uttrykk i teksten fra 1.Kor 6. Det snakkes om: "bløtaktige" eller "de som synder mot naturen, eller "mannligsamligger". Bløt i betydningen "passiv homoseksuell partner"; mannligsamligger i betydningen "mann som har samleie med mann."

"Slik var den en gang med noen av dere", leser vi i vers 11. Ordet "slik" må innebære at det må ha vært forhenværende homofile i menigheten i Korint. Men det var skjedd noe med dem, som gjorde at de var blitt frelst. Hvordan kan vi si det?

Jo, de var blitt "vasket rene". De hadde mottatt syndernes forlatelse. Det kan bare skje når noen omvender seg fra sin synd. "Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndernes forlatelse ved hans navn." (Apgj 10,43)

For det andre leser vi om at de var blitt "helliget". Det skjer med alle som har fått sine synder forlatt, og for det tredje at de var blitt "rettferdiggjort", altså "erklært rettferdige i Kristus."

Med andre ord: De forhenværende homofile i Korint hadde hørt forkynnelsen av evangeliet. Legg merke til at apostelen Paulus snakker om at dette hadde skjedd "i Jesu navn og i vår Guds Ånd." De var altså ved Helligånden drevet til å høre Guds ord, og Ånden åpnet opp for dem sannheten i ordet, om at de måtte bli frelst. Forkynnelsen må ha gjort dem vakt for Ordet, deres samvittighet var blitt vekkket til en bevissthet om syndene de levde i. I Jesu navn var så deres synder blitt vasket bort, og de var hundre prosent rene. Den Hellige Ånd hadde tatt bolig i deres hjerter, og for Faderens trone i himmelen var de blitt erklært rettferdige. Noe større kan ikke skje for noen.

Og for Faderens ansikt vandret de nå i hellighet. De hadde brutt med synden i sitt liv. Slik det var med alle de andre medlemmene av Kristi forsamling i Korint. Alle måtte de bryte med sitt gamle liv, omvende seg, tro på den Herre Jesus, og fortsette å leve i hellighet. Det fantes ikke to syn på dette i den kristne forsamlingen i Korint. Sannheten er ikke relativ. Sannheten er en person som setter fri: Jesus!

Ikonet viser apostelen Paulus, som skrev brevene til forsamlingen i Korint, hvor temaet som behandles i denne bloggartikkelen omhandles.

Klunglands enke tilgir drapsmannen - viser evangeliets kraft

Aftenposten kunne i går bringe en liten notis, som egentlig burde ha vært avisens hovedoppslag. Innholdet viser nemlig den kolossale kraften som finnes i evangeliet. Enken etter politimannen Arne Sigve Klungland (bildet), som ble drept i forbindelse med det brutale Nokas-ranet, føler ikke bitterhet overfor ektefellens drapsmann. Etter at hun besøkte Nokas dømte Kjell Alrich Schumann i fengslet har hun tilgitt ham. Søndag kveld stilte Aslaug Klungland opp i Gand kirke i Sandnes for å snakke om hva tilgivelse har betydd for å finne ny livskvalitet etter at ektemannen ble skutt og drept under Nokas ranet i april 2004. Arve Sigve Klungland, som var en meget godt likt politimann, ble bare 53 år gammel. Aslaug Klungland fortalte en fullsatt kirke hvordan hun med prest til stede møtte mannens drapsmann på cella. - Jeg var spent før dette møtet. Hva som skjedde, vil jeg ikke si noe nærmere om. Men da jeg kom ut igjen, vendte jeg ansiktet mot himmelen og tenkte: Jeg ønsker ikke hevn. Jeg kjenner ingen bitterhet. Jeg tilgir, fortalte Aslaug Klungland. Det er sterkt å lese dette, og det er virkelig grunn til å takke Gud for hva kraften i evangeliet kan utrette av under i et menneske som helt overlater seg i Guds hender.

Radikal kristen kommunitet i Sør Korea, del 1

Reuben Archer Torrey (1856-1928), verdenskjent evangelist, bibellærer og pastor, og en av Dwight L. Moodys nære venner og medarbeidere er et kjent navn også for mange norske kristne. Flere av hans bøker er da også oversatt til norsk. Mindre kjent er kanskje at hans barnebarn startet en kommunitet for radikalt kristent liv i fjellområdene i Sør-Korea, kalt Jesus Abbey. Kommuniteten holder til i Taebaek fjellene i Kangwondo, og består av over 100 medlemmer. Kommuniteten mottar årlig 10.000 besøkende. Den ble stiftet for 43 år siden som et sted for bønn for nasjonen, kirken og verden, av R.A. Torrey III, populært kalt Archer.

Kommuniteten arbeider også mye med forsoning, leseopplæring og evangelisering. Hit kommer også mange som trenger hjelp. Og alle behandles likt. I det koreanske samfunnet, som er bygget opp veldig hierarkalsk, er dette et sterkt vitnesbyrd. Her bor direktøren side ved side med fabrikkarbeideren. Kommuniteten arrangerer også egne "Koinonia-kvelder", hvor folk tar med seg ting de ikke lenger trenger, og hvor de som trenger noe av det som settes frem, bare kan ta det med seg hjem, aldeles gratis. Idealet for Jesus Abbey er, som med så mange andre kommuniteter, urkirken i Jerusalem.


Det var mens Reuben Archer Torrey III hadde undervist ved et anglikansk teologisk seminar i Seoul i syv år, at han bestemte seg for å bryte over tvert, og leve mer radikalt i henhold til Det nye testamentes menighetsideal. Sammen med sin kone, som fremdeles lever, pakket de sine saker og dro opp i fjellene. Deres drøm var å bygge et hus, hvor de og noen få andre kunne leve et enkelt liv i bønn, samt arbeide med jorda.


Denne lille kommuniteten skulle være som et eksperiment i hvordan man kunne leve det kristne livet på tre områder: i forhold til ens personlige forhold til Gud, i relasjon til andre kristne, og som menighet midt i verden.


Jesus Abbey skulle snart vise seg å bli et intensivt liv hvor man fikk erfare kristent fellesskapsliv i et nært forhold til andre mennesker, i barske omgivelser og i tro til at Gud skulle sørge for dem på alle livsområder, også det økonomiske. Og Gud viste seg trofast. Til kommuniteten sluttet det seg mennesker fra ulike kirkesamfunn, og med ulik sosial bakgrunn.


(fortsettes)

Retreat med tema: Guds Farshjerte

Mange lengter etter å oppleve en dyp berøring av Guds farskjærlighet. 27.februar til 2.mars arrangerer Fatherheart Ministries retreat på Nordens lille Kanaan. Stedet ligger like ved Bjerkely Folkehøgskole, og var i sin tid tilholdssted for De evangeliske Mariasøstre i Norge. I dag drives senteret som et bønne- og sjelesorgsenter i regi av Ungdom i Oppdrag. Med som talere er pastorparet i Toten Frikirke på Raufoss, Else og Ivar Johnsen og Bjørn Olav Hansen, pastor og bønneleder. Else og Ivar Johnsen har hatt seminarer om dette tema både i Norge og andre land, og er knyttet til nettverket: "Fatherheart Ministries". Samlingen er lagt opp innenfor tradisjonell retreatramme, med tidebønner og mulighet for personlig samtale/veiledning. Ta kontakt med else@frikirken.com for ytterligere informasjon og påmelding.

Nasjonal bønnekonferanse for Norge og Israel

23.-25. mai i år arrangerer Glåmdal Israelsforening i samarbeide med Bønnetjenesten for Norge, sin andre nasjonale bønnekonferanse for Norge og Israel på Hedmarktoppen. Årets talere blir den messianske jøden Chuck Cohen, som har vært pastor for menigheten King of Kings i Jerusalem, og pastor og bønneleder Bjørn Olav Hansen. Cohen er også en av lederne for "Intercessors of Israel". Sammen med sin kone har han skrevet boken "Røtter for vår tro", som er utgitt på norsk. Fredag er det åpningsmøte kl 19.30. Lørdag er det samlinger kl 10-14.00 og 19.00. Søndag er det møte kl.11.00. Av sangkrefter deltar Laila Holmen, Sannhetens Ord Bibelsenter og Torhild og Odd Jensen. Konferanseavgiften er satt til 200 kroner for voksne, studenter og skoleungdom kr 100. Det er muligheter for billig overnatting. Påmelding innen 16 mai til: Glåmdal Israelsforening, Tranebærveien 6,2209 Kongsvinger. Tel: 62828796 eller 91569409. Epost: finn@austdal.com Du kan også bestille brosjyrer om konferansen herfra. Spre informasjonen om denne konferansen til alle dine bekjente, så blir vi mange som kommer sammen for å be for Norge og Israel disse dagene!

Den livslange forpliktelsen

Som et lite appropo til det jeg har skrevet om disippelskap, trykker jeg her det som kalles "Den livslange forpliktelsen". Det er ordene som fremsies den dagen en ny bror forplikter seg til å leve i den økumeniske kommuniteten i Taize resten av livet:

Kjære bror, hva leter du etter? Etter Guds barmhjertighet og fellesskap med mine brødre.Må Gud fullende i deg det han har påbegynt.

Bror, når du nå hengir deg til Guds barmhjertighet, kom i hu at Jesus Kristus hjelper deg i din enkle tro, tar seg av deg, og oppfyller denne lovnaden for deg: Enhver som for Kristi og evangeliets skyld har forlatt alt, får i hundrefold igjen: nå, i denne tiden, vil han finne brødre, søstre, mødre og barn, også i tider med forfølgelse, og i den kommende verden får han det evige liv.

Dette er en vei som strider mot all menneskelig fornuft, men du kan bare gjøre framskritt på den som troende og ikke som tilskuer, i visshet om at den som mister sitt liv for Kristi skyld vil finne det igjen. Gå fram nå av i Kristi fotspor. Bekymre deg ikke for morgendagen. Søk først Guds rike og dets rettferdighet. Hengi deg fullt og helt, så vil det bli gitt deg igjen i rikt, fullt monn og overflod.

Om du våker eller sover, om dagen eller om natta spirer og vokser behovet for tillit til Gud og til brødrene, og du forstår ikke hvordan. Salve ditt hode og vask ansiktet, slik at bare din far, han som er i det skjulte, kjenner ditt hjertes innerste vilje. Bevar deg selv i enkelhet og glede, den barmhjertiges glede, den broderlige kjærlighetens glede. Vær oppvakt. Må du irettesette en bror så la det bli mellom deg og han. Arbeid for et menneskelig fellesskap mellom deg og din neste.

Åpne deg i fullstendig tillit. En bror er utpekt til å lytte til deg. Forstå ham, slik at han kan se fram til sin tjeneste.Herren Jesus Kristus har gjennom sin nåde og kjærlighet til deg kalt deg til å være et tegn på broderlig kjærlighet i kirka. Han oppfordrer deg til å virkeliggjøre lignelsen om det felles livet med dine brødre. Se deg fra nå av ikke tilbake, og vær aldri redd for gjennom uendelig takknemlighet å komme morgenrøden i forkjøpet med lovsang, pris og ære til Kristus, din Herre.

Ta imot meg, Herre, så jeg kan leve, og gi at jeg bærer forventningen om deg full av glede.

Bror, det er Kristi rop du venter på, hans rop som retter seg mot deg. Ønsker du av kjærlighet til Kristus å gi deg selv til ham, med hele deg?

Det ønsker jeg.

Ønsker du å fra nå av, sammen med alle dine brødre, å imøtekomme Guds rop til vår kommunitet?

Det ønsker jeg.

Ønsker du gjennom åpenhet i hjertet å leve sammen med dine brødre i avkall på personlig eiendom, og i materielt og åndelig eiendsomsfellesskap?

Det ønsker jeg.

Ønsker du, for å kunne være mer tilgjengelig for tjenesten med dine brødre, og for udelt å kunne gi deg selv til Kristi kjærlighet, å leve i sølibat?

Det ønsker jeg.

Ønsker du, slik at vi kan dele et sinn og en sjel og virkeliggjøre vår enhet, å godta alle avgjørelsene i kommuniteten uttrykt gjennom fellesskapets tjener, og samtidig tenke på at han bare er en fattig tjener av evangeliet?

Det ønsker jeg.

Ønsker du stadig å se Kristus i dine brødre, og vokte dem i gode og onde dager, i lidelse og i glede?

Det ønsker jeg.

For Kristi og evangeliets skyld er du derfor fra nå av bror i vår kommunitet.Må denne ringen være et tegn på vår troskap til Herren.

Gjør disipler! Del 3

Jeg siterte professor Frøvig i gårsdagens artikkel om disippelskap, hvor han understreket at en lærer ikke vare skulle veilede ved sin undervisning, men også ved sitt liv og sin gjerning. Dette er et svært viktig poeng når vi snakker om disippelgjøring. Et annet poeng er at en lærling praktiserer alltid det han lærer med det samme. Lærlingen skulle stadig være sammen med læremesteren for å se ham i virksomhet og ikke bare lære ved hans ord, men like mye gjennom vedkommende lærers eget liv. Lærlingen skulle lære ved å se hvordan mesteren selv utførte arbeidet i den daglige gjerningen. Det var altså snakk om både teoretisk undervisning, og anskuelsesundervisning, og gjennom dette fikk eleven straks være med og praktisere det han lærte. Her står vi overfor en av de aller største utfordringene i dagens menighetsliv.


Mye av undervisningen som gis i mange av dagens menigheter, er teoretisk. Det er stort sett passiv læring, ved at man lytter til dagens preken eller bibelundervisning, og det gis få, om noen, mulighet til å praktisere det man har lært. Det gis sjeldent praktisk veiledning, og få om noen gis muligheten til å handle på ordet der og da, eller få hjelp til å handle på det i løpet av en uke.


Det gis en stor mengde undervisning fra en gjennomsnittlig norsk prekestol i løpet av et år. Går man på en gudstjeneste hver søndag, får man med seg 52 prekener. Hvor mye av det man hører, sitter igjen? Og: hvor mye av det som forkynnes blir praktisert? Dessverre er svaret: veldig lite.


I Hebr 4,2 står det et veldig utfordrende ord i denne sammenhengen:


"For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det."


Her ligger veldig mye av vår utfordring.


Jakob sier: "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv." (Jak 1,22)

(fortsettes)

Gjør disipler! Del 2

Evangeliene og Apostlenes gjerninger gir et overveldende skriftmateriale når det gjelder disippel-liv. De viser til fulle at det å gjøre disipler var selve hovednøkkelen til urkirkens utbredelse. La oss se nærmere på Joh 8,31-32, fordi dette ordet gir oss en forståelse av hva eller hvem en disippel er:


"Da sa Jesus til de jødene som var kommet til tro på Ham: Hvis dere blir i Mitt ord, er dere i sannhet Mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri."


I dette skriftordet finner vi to betydningsfulle ting, som hører sammen, men som likevel er to helt forskjellige ting. Det står om de som "var kommet til tro på Ham", og de som er Hans disipler. Jeg fremsetter følgende påstand: På Jesu tid var det å tro på Jesus og det å være Hans disippel det samme - men ikke i dag. I dag kan det å være "frelst" og det å være en Jesu disippel to ting. Det er fordi vi har gjort ordet "kristen" til noe annet enn det det var i den første kristne tiden.


I Apgj 11,26 leser vi at "det var i Antiokia at disiplene først ble kalt kristne." Årsaken til at de fikk dette navnet var mest sannsynlig at de var "Kristus-like". De var Jesu Kristi etterfølgere. De var Hans lærlinger, Hans elever, Hans disipler som ble opplært til å ligne Mesteren i ord og gjerning. Det var ikke de selv som kalte seg kristne, men navnet ble gitt dem av de utenforstående, de som så disse menneskenes liv, og hørte deres budskap.


Legg merke til at Jesus taler om de som var kommet til tro på Ham - de som var blitt troende. De er kristne i dagens betydning av ordet. Men når Jesus taler til dem som var kommet til tro på Ham og var blitt frelst og hadde mottatt syndernes forlatelse, så taler Han om en ny ting: "blir i Mitt ord..."Det greske ordet som er benyttet her for blir, betyr egentlig "blir værende". Det er disse som er Jesu disipler.


En disippel er egentlig en lærling, eller for å bruke det nynorske ordet: læresvein.


Ordet kommer av det greske ordet: mathètès. På latin blir dette til "discipùlus", som på norsk er blitt til disippel. Mathètès betyr en som lærer, en lærling hos en mester eller en lærer. I NT brukes ordet som regel om dem som fulgte Jesus der hvor Han dro frem, først og fremst de 12, som også kalles apostler, men også om andre som fulgte Ham.


I sin kommentar til Matteus evangeliet, skriver professor Frøvig følgende om dette greske ordet: "Det var imidlertid ikke nok at en disippel fikk adgang til å høre en mester, men det var også hans plikt å være stadig sammen med ham, tjene ham og ledsage ham på vandringer og reiser. En lærer skulle nemlig ikke bare veilede ved sin undervisning, men også ved sitt liv og sin ferd, og disippelen måtte derfor få anledning til å se hvordan lærdommene anvendtes i livet. En disippel fulgte etter sin mester, likesom tjeneren fulgte sin herre. Allerede i og for seg betyr det å følge etter en at man anerkjenner ham som fører, leder og herre, og det er etter jødisk tankegang så vesentlig for disippelforholdet at en elev følger sinm mester, at den som har fått lov til å følge en lærer, dermed er blitt hans disippel, og at uttrykket 'gå etter' eller 'følge' betyr å være hans disippel." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget, side 328)


fortsettes

Embetskirken og Kautokeino-opprøret

I kveld har min kone og jeg vært på kino for å se den norske storfilmen "Kautokeino-opprøret". Det ble en sterk og opprivende opplevelse. Nå er jeg veldig interessert i historie, så av den grunn var denne filmen i utgangspunktet en film jeg gjerne ville se. Og så vidt jeg kan se gir filmen en god fremstilling av de dramatiske begivenhetene 8. november 1852. Jeg er positivt overrasket over at vekkelsesforkynneren Lars Levi Læstadius, skildres på en så positiv måte. Hans kamp mot alkoholismens forbannelser, og tydelige vekkelsesforkynnelse, forandret virkelig

livene til mange mennesker. Det som gjør så sterkt inntrykk er å se hvordan den norske embetskirken, tjener Den norske stats interesser mot den samiske befolkningen. Hvilket grusomt misbruk av Guds ord som representantene for Den norske kirke gjorde seg skyldig i, og hvilken karikatur av den kristne forsamlingen! Denne filmen viser til fulle hva som kan skje, og skjer, når stat og kirke blandes sammen. Det er ingen som helst tvil om at Kirken, Den norske opptrer som skjøgekirken i forholdet til den samiske befolkningen og vil en dag måtte stå til ansvar for sine ugjerninger. Godt er det at den danske biskopen som kommer, budsendt av samene, virkelig er et eksempel på en sann Herrens tjener. Det er ikke så ofte jeg anbefaler folk til å gå på kino, men dette er virkelig verd en kveld foran storskjermen. Naturscenene tar jo også rent pusten av en.

Gjør disipler! Del1

Mer enn noen gang er jeg blitt styrket i troen på betydningen av disippelskap og disippeltrening. Foranledningen er møtet med elevene ved Internasjonal Apostolisk Højskole i Kolding. Samtalene med dem har understreket viktigheten av å modellere forbilder. Apostelen Paulus, som var åndelig far for Timoteus, oppmuntrer sin disippel til å ta ansvaret for å lære opp andre. "Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til lære andre." (2.Tim 2,2) Og Jesus sa det veldig tydelig: "gjør alle folkeslag til disipler.." (Matt 28,19)


Vår oppstandne Herre og Frelser, etterlot seg dette legatet - selve kirkens magna charta. Han sørget både for modellen og metoden. Hans liv forvandlet menneskers liv, og demonstrerte med sitt liv og sin lære at vi ikke har utrettet noe før du har forandret andres liv. "Følg Meg," oppfordret Han sine menn, og så la Han til: "og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!" På en eller annen måte ser det ut til at vi har glemt at dette løftet ikke er en carte blanche; Hans løfte er bundet til en prosess. Vi kan ikke omfavne løftet og ignorere prosessen.


Da Jesus frivillig gav sitt liv, døde Han ikke for en sak, men for menneskenes frelse. I forbindelse med Hans gjerning på jord, ordinerte Han 12 menn som skulle tilbringe tre år sammen med Ham, og Han sendte dem ut for å forkynne. (Mark 3,14) Rett før Han døde på Golgata, ba Han for sine menn. Over 40 ganger i det som kalles for Jesu yppersteprestlige bønn, gjengitt i Johannes 17, refererer Han til sine 12 disipler.


Disse 12 fikk befalingen om å forkynne evangeliet og gjøre hele verden til disipler.

Humanismen og relativismen- fiender av det sanne evangeliet

En av talerne ved den nasjonale bønnekonferansen i Danmark, var Rhonda Hughey. Hun er grunnlegger av Fusion Ministries, og en del lederskapet i Det internasjonale bønnehuset i Kansas City. Mens vi var på konferansen kom hennes bok "Desperat etter Guds nærvær" ut på dansk, og det er et godt håp om å få denne boken til norsk. Rhonda Hughey setter fingeren på et alvorlig problem i moderne kirkeliv, nemlig at Guds nærvær blir fortrengt fra våre arrangementer, fordi vi selv tar den plassen Gud skal ha. Rhonda tar også et kraftig oppgjør med humanismen som har sneket seg inn i Guds forsamling, og etterlatt den kraftløs og svak. Om dette sier hun blant annet:

"Den moralske og ideologiske relativisme, som i årtider har preget den vestelige verdens universiteter, er nå fremherskende i alle aspekter av kulturen. Det mest alarmerende, er den måte denne relativismen aksepteres og antas av store deler av kirken, med det resultat, at det oppstår et helt nytt nivå av toleranse og aksept av synd, selv om det står i skarp motsetning til det Guds ord lærer oss. Vårt vestlige livssyn har ertstattet det bibelske og relativismen er innledet et partnerskap med noe, som gir inntrykk av å være kristen tro. Etterhvert som troen er blitt utvannet, har kirken også mistet sin innflytelse på og relevans for det omliggende samfunn. Denne adskillelse har sin årsak i, at kirkens kjennskap til Gud blekner; de troende mangler et nært forhold til Jesus, - dette har ført til et tap av sann identitet, mangel på åndelig autoritet og manglende bevissthet hos kirken om dens forvandlende formål," sier Rhonda Hughey og legger til:

"Kirken, som et hele, synes fast besluttet på å finne svaret på alt dette innenfor sine egne rammer, hvilket har ført til utarbeidelsen av endeløse dagordener for ethvert problem man identifiserer. Vi har gjenbrukt religiøse programmer og aktiviteter igjen og igjen, i håpet om, at de 'neste gang' vil vise seg å være effektive. I et desperat forsøk på å være 'unike', for dermed å tiltrekke nye medlemmer, er vi kommet lengre og lengre vekk fra det enkle og kraftfulle evangeliet om Jesus Kristus. Resultatet er, at en stor del av denne religiøse aktivitet mer har fungert som et middel til å gjøre oss sløve, enn det har ført til at flere er blitt disipler."

Rhonda Hughey har virkelig et budskap som dagens kirke burde lytte nøye til. Jeg kommer tilbake med flere poenger fra hennes undervisning i Danmark. Rhonda har sagt ja til å komme til Norge i april- hun skal til Nord-Norge i februar - og jeg håper det skal la seg gjøre at hun besøker den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i april. Jeg kommer tilbake til mer informasjon om dette senere.

Herren møtte mange gjennom Ordets forkynnelse og forbønn

De siste dagene på bønnekonferansen i Kolding (bildet), ble så hektiske at det ikke lot seg gjøre å sette seg ned med datamaskinen. Torsdag var det min tur til å tale. Jeg hadde to ettermiddagssesjoner, samt kveldsmøtet, hvor jeg talte over emnene: "Christ and our prayerlife", "A throneroom experience" samt: "Blow the trumphet: Persecution is coming to Europe." I forbindelse med de to ettermiddagssesjonene innbød vi til forbønn, og det var så mange som kom frem for å bli bedt for, at vi måtte gi en ny anledning i forbindelse med kveldsmøtet. Mange ble berørt av Gud. I forbindelse med kveldsmøtet bad vi for folk i nærmere to timer. Behovene for personlig forbønn er mange, også når forbederne samles. Det har vært en sterk bønnekonferanse i Danmark denne gangen, og for meg har det vært en stor velsignelse å møte igjen elevene og staben ved Internasjonal Apostolisk Højskole. Veldig interesssant har det også vært å møte årets talere. Jeg vil komme tilbake til det i en senere bloggartikkel. Jeg har fått mange invitasjoner til å holde våre bønneseminarer andre steder i verden. Blant annet mottok vi invitasjon til å komme til Nepal, fra en pastor som har en menighet på 800 medlemmer. Han driver også en bibelskole. Dette var veldig morsomt, for helt siden jeg var ganske ung har jeg vært interessert i Nepal. Gjennom årenes løp har jeg lest veldig mye om fjellklatring i Himalaya, og har drømt mange drømmer om å få komme dit. Nå er invitasjonen kommet. Vi fikk også invitasjon til å holde bønneseminarer i Pakistan, i Togo i Afrika, samt i Sør-Afrika. Så får vi se om Herren leder oss til å gjøre dette. Det er mange detaljer som skal falle på plass.

Nå er klokka blitt halv to natt til lørdag, vi er vel hjemme igjen. Slitne, men takknemlige til Gud for hva Han har gjort gjennom sitt Ord disse dagene. I løpet av lørdagen vil jeg legge ut noe undervisning, fra en av talerne på konferansen, som jeg synes er så viktig at jeg vil dele det med bloggens lesere. Nå er det tid for litt søvn.

Omvendelse går forut for vekkelse

Det er intensive dager her i Danmark. I går kveld ble alle talerne invitert til middag sammen med andre års studentene ved Internasjonal Apostolisk Højskole. Det var en fantastisk opplevelse på mange måter. En av de sveitsiske jentene hadde laget et meget spennende måltid, og mens vi spiste sammen lyttet vi til de flotte radikale ungdommene som fortalte om sine tanker for en fremtidig tjeneste i Guds rike. Som desert fikk vi lov å sitte ned, mens disse elevene bad og profeterte over hver eneste en av talerne. Det var en sterk opplevelse, med mange tårer. Fantastisk hvor konkret Gud er når det gjelder å oppmuntre og bekrefte. Det disse ungdommene profeterte over mitt liv, har jeg hørt gjennom andre som har profetert over meg, og det stemte til punkt og prikke. Og det helt uten at noen av dem kunne vite noe om dette på forhånd. I dag har vi vært sammen noen timer med pastorer og ledere fra Danmark, som er knyttet til Bedehus Danmark, et bønnenettverk som har medlemmer fra ulike kirkesamfunn. Vi som utgjør talerteamet delte med dem noe av det som skjer i de landene vi representerer, og etterpå samtalte vi om framtiden for det organiserte bønnearbeidet i Danmark. Det var veldig flott å være sammen med disse Guds menn og kvinner denne dagen.

I ettermiddag har jeg hørt på Rhonda Hughey (bildet) som kommer fra International Prayer House i Kansas i USA. Hun understreket sterkt betydningen av omvendelsen, som en forutsetning for vekkelse. Og da mente hun omvendelse som noe veldig praktisk, ikke bare som ord eller bønn, men som et genuint verk av Den Hellige Ånd i våre liv. Som noe som går veldig dypt. "Gud vil aldri øve vold på sin hellighet og bare gi vekkelse. Det er ikke slik at vi bare kan gjøre hva vi vil, og som vi vil, og likevel forvente Guds nærvær i blant oss. Har Gud blitt støtt av oss? Og hva er det som støter Ham, og gjør at Hans nærvær ikke lenger er i blant oss," spurte Rhonda Hughey blant annet. Hun snakket om Guds Ånd som ransaker våre liv, og som ofte reorganiserer det. Rhonda snakket også om at Gud arbeider på tre nivåer. 1. Det er snakk om en forberedelse for Hans nærvær. 2. Så kommer det hun kaller gjennombruddsnivået, som handler om et gjennombrudd av Guds påtagelige nærvær og som nr 3. Gjenopprettelsen. Disse tre punktene handler om bønn, vekkelse og forvandling. Og vi får ingen deler uten at vi virkelig gir oss til bønn. "Hva med en måneds TV faste;" spurte hun og la til: "Det ville virkelig vise om du mener alvor når du sier at du ønsker vekkelse mer enn noe annet. Det er en pris å betale og det er bønn og innvielse."

Møte med bedere i Danmark og bønnebevegelsen i Tyskland

Her kommer en liten rapoort fra den nasjonale bønnekonferansen i Kolding, Danmark. Vi er 160 deltagere, mest dansker, men det er også deltagere fra andre europeiske land. Det har vært veldig fint å møte igjen studentene ved International Apostolisk Højskole. Jeg har så mange gode minner fra den undervisningsuka jeg hadde her i fjor, sammen med Christine Larkin fra England. Programmet er noe endret, slik at det var Gabrielle Blauwer fra Stuttgart i Tyskland, som har undervisningen i dag. Jeg skal tale torsdag ettermiddag og kveld.

Gabi, som hun gjerne kalles, er liten av vekst, men du verden for en åndelig kjempe! Hun snakket om de ulike bønneinitiativ som pågår og har pågått i Stuttgart. Menigheten Gabi tilhører, startet for noen år siden med et helbredelsesunder. Gud talte til noen om å be for en mann som satt i rullestol, og denne mannen ble momentant helbredet ute på gaten. Sammen med denne nyfrelste mannen, begynte noen få kristne å samles i et hjem, og denne husmenigheten har nok vokst så sterkt at den er blitt Stuttgarts største frimenighet. Sakte, men sikkert har menigheten bygget opp en bønnetjeneste, og ber nå 24 timers bønn syv dager i uken, året rundt.

Gabi fortalte at de fikk modellen for denne bønnetjenesten etter at de en periode hadde lest Nehemja's bok i Det gamle testamente. "Hvordan bygger du en slik bønnetjeneste, hvor du ber 24/7," spurte hun i en av sine bibeltimer. "Ved å legge stein på stein!"

I Stuttgart er det en kvinne i 70 årene som har hovedansvaret for det de kaller "SOS-bønn". Det er en bønnetjeneste som retter seg mot mennesker i ulike livskriser, hvor man kan ta kontakt, og hvor forbedere går inn bønn for dem det gjelder. De arrangerer bønnemarsjer, og er ofte oppe på høydene rundt byen for å be. De samles også utenfor byens rådhus. En lang periode ba de også om at byens eldste - pastorene skulle begynne å komme sammen, og nå har det skjedd ved at Stuttgart har fått sin egen predikantforening. Dette skaper en mye større slagkraft for å nå ut med evangeliet i denne byen. De er også opptatt av å be over hva som er Guds spesielle hensikt med denne tyske byen, og ser på den som en "tilfluktsby", i betydeningen, at Stuttgart skal bli en by hvor mennesker blir frelst og løst fra djevelens bånd.

I løpet av dagen eller morgendagen skal alle talerne møtes for fellesskap. Det skal bli veldig interessant å møte møte bønneledere fra Sør-Afrika og USA og høre hva slags erfaringer de har gjort seg med konkret bønnearbeid for byer og nasjoner.

Guds rike vokser i Russland

Jeg kom til å tenke på et ord av Jesus, fra Matt 24,14 når jeg fikk dette flottet bildet fra Peter Hoover, min anabaptistiske venn fra Australia. "Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt for alle folkeslag, og så skal enden komme." Bildet er tatt i Susanovo i Orenburgskaja i Russland, i det som har vært en mennonittlandsby. Noen av de som er avbildet har navn som Kehler, Enns, og Teichroeb og de snakker fremdeles gammel-tysk. Andre er sigøynere, som er blitt frelst og fått et nytt liv i Kristus. Kvinnen helt til venstre, med rød jakke og blå kåpe, er en av de mange Stalin-enkene. Hennes mann ble plutselig borte en natt, og siden verken hørte eller så noen noe mer til ham. Dette er våre søsken i troen! Jeg fryder meg i Gud når jeg ser slike bilder som dette. Guds rike går fram, selv på de stedene som for oss er de fjerneste avkroker på kloden. Guds rike er både noe framtidig, og det er her og nå. Blant russere, tyskere og sigøynere et sted i det veldige russiske riket. De leser den samme Bibel, og biblene deres er ofte svært velbrukte, og de ber til den samme Gud som oss. De bekjenner som oss troen på Jesus som deres frelser og herre, og de lever liv i etterfølgelse og tro. Det er alltid en stor glede å møte mennesker som dette. De er ofte fattige på jordisk gods, men eier en rikdom i Gud som få andre.