Når Den Hellige Ånd blåser

"Alle de helliges syner er blitt gitt dem ved tiden for bønnen, den tid da hver og enn taler til Gud."  Ordene faller mildt fra Isaks munn. Vi har bedt Completorium sammen. Det er svalt inne i hans celle. Dagen har vært glohet. Nettene kan bli kalde her i ørkenen.

"Kan du si noe om bønnens betydning," spør jeg forsiktig.

Isak blir med ett stille, som han pleier. Det er som om han henter ordene fra en indre kilde, fra en brønn med friskt, kaldt vann, som lesker såre struper.

"Det er når mennesket ber at hun forstår det ufattelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver og ens evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i henne til hun når det høyeste stadiet av oppmerksomhet, da selve bønnen stanser opp og sjelen overveldet og henført fylles opp av kjærlighet slik at hun glemmer sin bønn og dens innhold. Hun befinner seg ikke lenger i verden."

Så blir Isak stille, og i stillheten dveler jeg ved hans ord.