Kjenner jeg blir trett og sliten av kristne som aldri har noe godt å si om andre. Hvor alt skal kritiseres og stilles spørsmålstegn ved. Som selv vet best og har sitt på det tørre. Som har sett det som sitt livskall å advare mot vranglære, og de representerer selv selvsagt den absolutte sannhet. De er sjeldent aktive i menighetsliv, men liker å sitte utenfor og kritisere alt som ikke fungerer som det skal. De selv er det sjeldent eller noe galt med. De er mest opptatt av frafall og forfall, og klarer ikke å glede seg over alt det Gud gjør i vår tid.
Tenk å bruke livet sitt på denne måten!
I stedet for å bruke tid på å leve i Guds nærvær, glede seg over skjønnheten i Guds skaperverk, samvær med kristne trossøsken fra ulike deler av Kristi kropp, være takknemlig for Guds nåde i eget og andres liv, er de opptatt av å søke å finne feil og påpeke dem hos andre.
Jo eldre jeg blir jo mer takknemlig kjenner jeg meg for Guds nåde. Hadde det ikke vært for den hadde det vært ute med meg.
I dag tar jeg med meg disse ordene fra Peter Halldorf:
"En kristen hellighetsforkynnelse som bruker mer tid på å hudflette synden enn å puste til gløden i hjertene våre, forråder derfor uvegerlig evangeliet."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar