I den siste tiden har jeg vært opptatt av det Johannes av Korset kalte "sjelens mørke natt", en erfaring i enhver kristens vandring, hvor Gud er taus. I den forbindelse holder jeg på med å lese på nytt Ronald Fangens bok "I nazistenes fengsel." I år er det nemlig 60 år siden Norge mistet en av sine aller største kulturpersonligheter. Forfatteren Ronald Fangen døde 22. mai 1946, da flyet han satt i styrtet på Fornebu. Noen år tidligere, en novemberdag i 1940 ble han arrestert av Gestapo og satt i fengsel på Møllergata 19. Etterhvert ble han så syk at han ble overført til Ullevål sykehus. I boken, som omhandler denne vanskelige tiden av Fangens liv, skriver han: "Det var stille i fengslet, og jeg lå der natt efter natt i det tette mørket og erfarte at Guds fred blir ikke utestengt av fengselsmurer. I den dype fred var det godt å tale med Gud." Men senere skulle han bli et vergeløst offer for angsten. En grufull angst, som lammet ham helt. "Jeg hadde grått. jeg hadde bedt. Jeg lå der, trett til døden, oppspilt av uro og angst." Slik skulle hans liv gå fra fred tild en dypeste natt. Men så møter Fangen Kristus og da skjer det noe vidunderlig: "Plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede - med mitt ytre eller indre øye - det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant, drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er prøvet i alle ting i likhet med oss, og som lærte lydighet av det Han led. Noen strofer formet seg i meg, det første verset av noe som efterhvert ble til diktet: Pasjon." Og dette diktet har etterhvert kommet til å bety svært mye for meg selv. Jeg vil gjerne dele det med denne bloggens lesere. Det passer jo så veldig bra nå til påske.
Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.
Ja, når mitt spente, pinte sinn ser Deg i nattens nød, da viker angsten for den fred Du kjøpte i Din død. Da vet jeg at det er en Gud, og at Han er min far. Om Han er skjult, så er Han nær. Og jeg skal få Hans svar.
Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud, fra Ham som ingen her kan se: den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei, når dette hjertes uro dør, - da skal jeg møte Deg.
1 kommentar:
Interessant at du nevner Ronald Fangen. Han har jo skrevet en av de fineste sangene i sangboka vår: "Guds menighet er jordens største under" Jeg har bøkene : "Mannen som elsket rettferdigheten" av RF og "Over dype svelg" presentert som: "Et essay om RF's aktualitet".Det er delvis en biografi,av Jan Inge Sørbø. RF's møte med Oxfordbevegelsen nevnes,kanskje RF's gjennombrudd til troen ? Godt å lese om prøvede mennesker som holdt ut i kampen, vi skal møte dem på den andre siden.
Odd
Legg inn en kommentar