Blant noen liberale teologer forsøkes det i disse dager å blåses liv i en gammel debatt om Jesaja 53. Kan det virkelig være Jesus som Jesaja beskriver her? La oss se litt nærmere på teksten:
Allerede i vers to vises det til den messianske profetien som finnes i Jes 11,1: "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt." I Jes 53,2 står det: "Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord." Av Isais, altså Davids ætt, skal det komme et rotskudd, Messias. Leser vi videre i Jes 11 ser vi i vers to at Han skal være utrustet med alle gaver fra Den Hellige Ånd: "Og Herrens Ånd skal hvile over ham - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for Ham." Dette samsvarer med Jes 42, som er en annen messiansk profeti hvor det heter: "Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene." Og ikke minst samsvarer det med den messianske profetien i Jes 61,1: "Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg for å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne." Dette er jo det samme skriftsted som Jesus henviser til i synagogen i Nasaret, og som Han selv sier er gått i oppfyllelse i Ham. "Han begynte med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres."
Ser vi videre i Jes 53,2 leser vi følgende: "Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham." Ved første øyekast kan dette virke problematisk. For det ser ikke ut til å stemme med Jesu tjeneste. Men leser vi Skriften nøye er det ikke vanskelig å finne belegg for at Han var foraktet, det var Han ikke minst blant enkelte skriftlærde og blant fariseerne, og i særdeleshet hos ypperstepresten. Foraktet var Han også blant mennesker som hadde blitt rasende på enkelte ting i Hans undervisning. Og det er heller ikke vanskelig å se at mange følte avsky når de så Jesus pisket, hånet og siden dø på korset. Det var intet vakkert syn, og for jødene var enhver som hang på et tre, forbannet.
"Foraktet var han og forlatt av mennesker". Det viser ikke minst påskens drama oss. De som flokket seg om Ham, og ropte glade Hosianna-rop i Jerusalems gater, etterlot Ham alene når Han skulle korsfestes og dø. Det samme med Hans disipler. "Han var en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet." Alle disse ordene får sin oppfyllelse i påskens drama. Hans etterfølgere vender Ham ryggen.
Både i vers 3, 4 og 10 tales det om sykdom. Var Jesus syk? Det sier Skriften intet om, men Skriften sier derimot at Han bar våre sykdommer på korset. Både synd og sykdom er innebefattet i Golgata-verket. "En smertenes mann, vel kjent med sykdom." "Sannelig våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig." "Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom." Det er interessant at når evangelisten Matteus forteller om noen av helbredelsene til Jesus, så henviser han til Jes 53. "Da det var blitt kveld, brakte de til ham mange som var besatt av onde ånder, og han drev åndene ut med et ord. Og alle som var syke, helbredet ham, FOR AT DET SKULLE BLI OPPFYLT SOM ER TALT VED PROFETEN JESAJA, SOM SIER. HAN TOK PÅ SEG VÅRE PLAGER OG BAR VÅRE SYKDOMMER." (Matt 8,16-17) Det samme finner vi i Apgj 8, hvor det fortelles om den etiopiske hoffmannen og evangelisten Filip. Den etiopiske hoffmannen sitter og leser nettopp Jesaja 53, og han spør Filip hvem Jes 53 taler om. "Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller en annen?" Filip er ikke i tvil. "Da tok Filip til orde, og idet han GIKK UT FRA DETTE SKRIFSTED, FORKYNTE HAN EVANGELIET OM JESUS FOR HAM." (Apgj 8,35) Evangelisten Markus trekker også frem Jes 53 i forbindelse med Jesu korsfestelse. "Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på hans høyre og en på hans venstre side. OG SKRIFTEN BLE OPPFYLT, SOM SIER: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn." Dette er et direkte sitat av Jes 53,12.
Jesaja 53,5: Men han ble såret for våre overtredelse, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom", bekreftes av mange skriftsteder i NT. Peter siterer direkte fra dette når han skriver sitt første brev. Ja, han siterer også fra vers 7 og vers 9 i Jes 53: "Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, HAN SOM BAR VÅRE SYNDER PÅ SITT LEGEME opp på treet, for at vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. VED HANS SÅR ER DERE BLITT LEGT." (1.Pet 2,22-25) Og når Peter skal avslutte dette siterer han nok en gang fra Jes 53! "Dere var jo som villfarne får.." Det er det samme som står i Jes 53,6.
Vers 9 hos Jes 53, hvor det står at "de gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død", fikk sin bokstavelige oppfyllelse i det som skjedde umiddelbart etter Jesu død på korset. "Men da det var blitt kveld, kom det en RIK MANN fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og LA DET I SIN NYE GRAV, som han hadde hogd ut i berget." (Matt 27,57-60)
Ellers er det ikke vanskelig å se det som skjedde med Jesus når vi leser Jes 53,7-8: "Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjerninger plagen traff ham." Alt dette ble bokstavelig talt oppfylt med Jesu lidelse og død. Jesus tok ikke igjen overfor de som plaget Ham, enten det var de romerske soldatene, yppersteprestene eller folket. Han ble bundet og ført bort fra Getsemane, og hvem av jødene var det i Hans tid som trodde at det var for jødefolkets misgjerninger at plagen traff ham? Det var for oss alle, men også for dem, som var Hans eget folk. Selv i dag er det som et slør ligger for deres øyne, og må tas bort av Den Hellige Ånd for at de skal kunne se dette.
Problemet for disse liberale teologene er at de ikke får Jesaja 53 til å stemme med deres eget gudsbilde. Det er et gudsbilde mer skapt av humanistiske verdier, enn Bibelens ord. Av den grunn må de avvise Jesaja 53, til tross for at så mange skriftsteder bekrefter at de første kristne så på Jes 53 som en Messias profeti. Problemet for disse liberale teologene er uttrykkene som finnes hos Jesaja: "såret", "knust", "straffen lå på ham", "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham," "men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom." Men dette er sannheten om Jesu lidelse og død. Vi kan like det, eller ikke like det, men slik er det. Synden krevde et slikt offer. "Og han (Jesus) er en SONING FOR VÅRE SYNDER, og ikke bare for våre, men også for hele verdens." (1.Joh 2,2. "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss, OG SENDT SIN SØNN TIL SONING FOR VÅRE SYNDER." (1.Joh 4,10)
Noe av Jesu lidelse i dag består i dette at det settes spørsmålstegn ved og dras i tvil Hans endelige offer og lidelse på Golgata kors. Men det skal, i følge Skriften selv, komme mange som fører folk vill. Pass dere for dem, og ha intet å gjøre med dem.
2 kommentarer:
1.Kor.1,25: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene."
Dette er vanskelig å svelge for de "kloke".
Odd
Å lese Jesaja 53 og ikke "oppdage" at dette handler om Jesus, er å lese med duggete briller. Men det er klart at Jesaja 53 er så radikale ord at det pulveriserer fullstendig det humanistiske evangeliet, som kun fremhever en side ved Gud: Hans kjærlighet. Det er å skape Gud i sitt eget bilde, og da snakker vi samtidig om vranglære.
Bjørn Olav
Legg inn en kommentar