Sent i går kveld hadde min kone og jeg en forunderlig opplevelse. Vi var på vei til Gardermoen via Skreifjella, da vi måtte sakne farten på grunn av to gauper som sto midt i veibanen!
Nå har jeg trasket mye i villmark de 50 åra jeg har levd, men jeg har aldri sett Gaupe. Gaupa er meget sky, men her sto plutselig to stykker midt i veien. De ble kanskje blendet av lyset fra billyktene, vi så dem helt tydelig. Plutselig bykset de av gårde og løp det beina kunne bære dem. Vi fulgte dem et stykke, i det vi kjørte forsiktig bak dem, men så forsvant de oppover steinura i de bratte Skreiberga. Det var virkelig en sus fra villmarka, skal jeg si. Dessverre var det ingen mulighet til å fotografere dem, men jeg tror verken kona mi eller jeg glemmer dette synet så lett. Hvilken storslått naturopplevelse!
Jeg så etter dem da jeg kjørte hjemover, men dessverre, nå var de borte. Sporene etter dem oppover steinura var likevel tydelige.
Så er min kjære elskede kone på vei til Israel. Hun vant en reise dit i forbindelse med en vervekampanje som pinsevennenes Israelsarbeide hadde, for deres medlemsblad Sjibolet. Hun skal være der i 14 dager, noen av dagene også i Eilat. Dette har hun virkelig sett fram til, og jeg unner henne feriedagene.
Men jeg savner henne allerede! Nå har vi vært gift siden 1982, men dette er første gang vi er borte fra hverandre så lenge som 14 dager! Vi stortrives i lag, og bruker mye tid sammen. Så det kommer til å bli veldig stille i huset, og litt utfordrende med tanke på min sykdomstilstand. Men Herren er med, Poirot passer på meg hele tiden, og jeg skal bruke tid sammen med både datteren og sønnen vår, så det skal gå greit. Likevel - det kjennes merkelig ut at hun blir så lenge borte!
