Et livsforvandlende møte ved en brønn, del 2

Her er andre og siste del av søndagens preken i Toten frikirke. Første del ble publisert i går:

Stor var derfor hennes overraskelse når hun fant en mann sittende der og som til og med ville snakke med henne. Mens hennes frynsete rykte er aldri noe tema for Jesus, ei heller det faktum at hun var kvinne og de var alene. Han brydde seg ikke om folkesnakket om de to skulle bli sett.

Han ber om å få vann.

Det er få av evangelienes beretninger som viser oss så mye av Jesu karakter som nettopp denne beretningen.

1. For det første så viser den oss Jesu sanne menneskelighet. Vi har allerede vært inne på det: Jesus var trett av reisen. Det er tydelig at Johannes som legger slik vekt på Jesu guddommelighet mer enn noen av de andre evangelieforfatterne, også fremhever Hans menneskelighet og Hans medmenneskelighet helt og fullt. Johannes viser oss ikke en skikkelse som ikke kjenner tretthet, utmattelse, anstrengelse og kamp, som er en felles erfaring for alle mennesker. Han viser oss at livet er like anstrengende for Jesus som det er for oss.

2. For det andre viser det oss varmen i Jesu medfølelse. Hadde dette vært en av datidens religiøse ledere, hadde nok kvinnen skygget unna, men det er noe med det alminnelige, det hverdagslige i det Jesus spør etter som overrasker henne. Tenk at en jøde ber en samaritan oBm vann!

Det kunne vært interessant å gå nærmere inn på samtalen mellom Jesus og den samaritanske kvinnen, men tiden tillater ikke det. Men jeg har merket meg noen ting:

1. Jesus tar utgangspunkt i noe hverdagslig når Han skal snakke om noe guddommelig. Det kan lære oss noe om hvordan vi samtaler med mennesker.

2. Det andre er at Jesus ikke tar utgangspunkt i det livet denne kvinnen lever.

Det er ikke der Jesus starter. Det ville kanskje mange av oss ha gjort, og det er jo ikke det at ikke Jesus visste hvem denne kvinnen var. For det gjør Han. Jesus avslører jo kvinnens synd, at hun har hatt fem menn, og den mannen hun lever med nå er en annen kvinnes mann.

Nei, Jesus snakker om det denne kvinnen egentlig lengtet etter - den djupe lengselen hun bar på og som hun hadde forsøkt å døyve med menneskelig nærhet. Bibelen forteller oss at Gud har lagt ned evighetslengselen i alle mennesker. Vi lengter alle tilbake til Eden, til hagen der 'Gud vandret da dagen var blitt sval' - til vennskapet og fellesskapet med Gud.

Derfor taler Han til kvinnen om 'det levende vannet' - det er bare det, og det alene, som kan slukke vår tørst. Først etter å ha introdusert seg som 'det levende vannet' avslører Jesus kvinnens synd. Der har vi enda en ting vi kan lære når vi samtaler med andre mennesker om troen.

Apostelen Paulus skriver noe forunderlig i Romerbrevet:

'Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse'. (Rom 2,4)

Nei, det er ikke Guds strenghet som driver oss til omvendelse - men, Guds godhet. Det er bare en ting som virkelig kan forvandle oss og det er kjærlighet. Når vi blir elsket, sett og bekreftet, da skjer endringene i våre liv. Det er nøyaktig det som skjer med den samaritanske kvinnen. Hun møtte kjærligheten - og til tross for at hun er blitt gjennomskuet - følte hun og opplevde hun kjærligheten.

Jesus så ikke kvinnen slik hun var - men slik hun en dag skulle bli! Han tiltalte ikke kvinnen som en synder, men presenterte 'det levende vannet' for henne. Tenk hvor mange som ville ha vært vunnet for himmelen, om dette hadde vært vår evangeliseringsmetode!

3. Det tredje jeg har merket meg er at Jesus bryter med tradisjonene. Han kommer med noe helt nytt. Jødene rettet blikket mot Jerusalem når de ba. Samaritanerne tilba oppe på Gilgal-fjellet. Jesus sier: 'Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette sted eller i Jerusalem'.

Det Gud er på jakt etter er ikke det som finnes i det ytre, men det er vår ånd Han trakter etter.

I Jak 4,5 leser vi:

'Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss'.

For det Gud lengter etter er mennesker som tilber Ham i ånd og sannhet. En slik tilbedelse kommer fra vårt hjerte og kan bare skapes av Den Hellige Ånd som berører oss. Tenk hvilken gave vi er bærere av: Den Hellige Ånd. La oss øse av denne kilden. Ikke lete utenfor oss selv. Men senke bøtta djupt ned i kilden som er inne i oss.

Flere ganger i dette evangeliet legger Jesus vekt på dette: 'Herliggjør ditt navn'. Det er sann tilbedelse. Måtte vårt liv, våre ord, tanker, bønner, lovsanger og gjerninger 'herliggjøre Far'. Det er min bønn og lengsel for 2015.

Et livsforvandlende møte ved en brønn, del 1

Her følger prekenen jeg holdt i Toten frikirke i dag over søndagens prekentekst: Joh 4,4-26. På grunn av lengden har jeg valgt å dele den opp i to deler. Den andre delen vil bli publisert i morgen:

Har du noen gang gjort deg noen tanker om hvorfor akkurat denne fortellingen er tatt med i Det nye testamente?

Forrige søndag talte jeg på åpningsgudstjenesten i forbindelse med Bønneuken i Trondheim, og på vei hjem, mens toget suste gjennom et vinterkledd Dovrefjell, gjorde jeg meg noen tanker om akkurat det. Det jeg skal dele med deg i formiddag er et resultat av en meditasjon over en åpen Bibel i en togkupe fra Nidaros til Lillehammer. 

Ettersom årene går kjenner jeg meg mer og mer dratt mot apostelen Johannes. Han som identifiserte seg som 'den disippelen Jesus elsket'. 

Han er en gammel mann når dette skrives. Vi befinner oss i Efesos omkring år 100. Johannes, forsamlingslederen fra Lille-Asia, har skrevet sine tre brev, hvor han har tatt et kraftig oppgjør med datidens mest utbredte vranglære: gnostisismen.

Nå er han i ferd med å runde løpet. Hva skal han etterlate seg? Hva er kronen på hans livsverk? På denne tid er ikke den kristne tro overveiende jødisk. Den besto i langt sterkere grad av hedninger. Det langt største flertallet hadde ikke en jødisk, men en hellenistisk eller gresk bakgrunn. Og fordi det var slik måtte den kristne tro bli forklart på nytt og på en tydeligere måte.

Dermed blir Johannes-evangeliet så annerledes enn de tre synoptiske: Matteus. Markus og Lukas.

Det fjerde evangeliet forteller ikke noe om Jesu fødsel, om hans dåp elle rhans fristelse i ørkenen. Ingenting om Getsemane, heller ikke om himmelfarten. Det forteller ikke noe om menneskene som var besatt av onde ånder, men kanskje mest overraskende av alt. det har ingen lignelser. Ingen av disse fortellingene Jesus brukte.

Men det forteller om ting de tre andre ikke omtaler. Johannes er alene om å fortelle om bryllupet i Kana i Galilea, om Nikodemus som kom til Jesus om natten, om den beretningen vi nå har foran oss - den samaritanske kvinnen - om den syke ved Betesda-dammen, om oppvekkelsen av Lasarus, om måten Jesus vasket disiplenes føtter og ikke minst: den vidunderlige undervisningen om Den Hellige Ånd.

Evangeliet etter Johannes er først og fremst 'vitnesbyrdets evangelium'. Johannes har detaljkunnskapen; den som kommer av at man har vært vitne til det som skjedde. Så innleder han også sitt første brev slik:

'Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets ord. Og livet ble åpenbart og vi har sett det og vitner og forkynnere dere livet, det evige.'

Det er Johannes som forteller at det som den lille gutten brakte til Jesus var byggbrød, det var seks vannkar av stein ved bryllupet i Kana, det er bare Johannes som forteller om tornekronen, og at kjortelen til Jesus var vevd i et stykke uten sømmer, og han kjenner vekten av blandingen av myrra og aloe som ble brukt til å salve Jesu kropp, og han husket duften av salven som fylte hele huset i Betania.

Det er likevel Clement av Aleksandria som omkring år 230 gir oss den beste forklaringen på forskjellen mellom Johannes og de tre andre evangelieforfatterne:

'Oppmuntret av sine venner og inspirert av Den Hellige Ånd skriver han sitt åndelige testamente'.

Jeg skal ikke bruke tid på å utdype dette noe mer, men det var dette jeg tenkte på når toget suste over fjellet-

Det gjør det lettere å forstå betydningen av det som skjer i teksten vår om vi tar med oss de versene som går forut for vår historie. De danner nemlig selve bakteppet:

v.1-3

Fariseerne hadde lenge hatt et alvorlig problem med døperen Johannes. Nå får de et nytt problem: med Jesus. Fariseernes fiendtlighet gjør at Jesus bryter opp, og er nå på vei mot Galilea hvor Hans nærvær og Hans ord på en helt annen måte blir ønsket velkommen. Det var jo hit - til Galilea - Jesus vender tilbake og ber disiplene om å møte seg - etter oppstandelsen.

Jesus vender seg nå bort fra oppmerksomheten Han får ved at så mange døpes. Det er ikke Hans tid ennå. Tenk hvor mange ganger i evangeliene hvor dette stadig nevnes. Det er så viktig å være i Guds plan med sitt liv. Det er derfor Jesus søker ut i ødemarken for å få åpenbart hva som er Guds vilje - hva som er Guds rette tid - Guds velbehagelige tid - og så handle. Om Jesus måtte det, hva da med oss?

Så forteller Johannes: 'Han måtte da reise gjennom Samaria'.

Nei, han måtte ikke det. Ikke for å komme til Galilea. Han trengte ikke å krysse det samaritanske området. Det var mulig å komme seg til Galilea en annen vei.

Dette 'måtte' som Johannes bruker i teksten handler derfor om noe helt annet. Det handler ikke om topografi eller geografi, men om guddommelig hensikt.

Hvorfor har Johannes med denne historien? Mot slutten av sitt evangelium skriver han:

'Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives',

Så hvorfor akkurat denne historien?

Jeg tror at Johannes var spesielt grepet av akkurat denne kvinnens historie. For det er en historie om mennesker i randsonen. Om de marginaliserte. Om en folkegruppe som var foraktet i samfunnet, og om en kvinne hvis liv var gått i stykker og som blir forvandlet, og som igjen fører til at et helt lokalsamfunn blir forvandlet av Guds nåde og kraft.

Historien om den samaritanske kvinnen er et praktisk og konkret eksempel på de ordene vi finner beskrevet i Luk 15,4:

'Om noen av dere har hundre sauer og mister en av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?'

Jesus forlot vekkelsen i traktene rundt Jordan for å dra gjennom et område hvor mennesker bodde som var foraktet av andre. Han leter etter den ene. Dette er Guds velbehagelige tid for denne kvinnen. Derfor MÅTTE Jesus dra gjennom Samaria, 

På sin vei kom Jesus og hans disipler til en by som het Sykar. Like utenfor denne byen deler veien seg. Den ene går mot nordøst til Skytopolis. Den andre går først vestover mot Nabus, deretter nordover til Engannim. Akkurat der veien deler seg, ligger Jakobs brønn. Dette er et sted med mye jødisk historie. Dette er det jordstykke som patriarken Jakob hadde kjøpt. Når Jakob lå for døden hadde han latt dette jordstykket gå i arv til Josef, og når Josef dør i Egypt, blir kroppen hans ført tilbake til Israel og gravlagt her. Brønnen selv var 100 fot djup.

Da Jesus og den vesle flokken hans kom til dette veiskillet satte Jesus seg ned for å hvile. Vet du, jeg er takknemlig for at Johannes har skrevet dette: 'Jesus var trett etter vandringen'. Det er nemlig ikke en ubetydelig liten detalj. For alle oss som er slitne er det godt å vite at selv Jesus kunne bli trett og sliten og hadde behov for å hvile. Vi må ikke glemme at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Ikke noe menneskelig er Ham fremmed. 

Det var nå midt på dagen. Jødenes dag varte fra klokken seks om morgenen til klokka seks om kvelden, og den sjette time er altså klokken 12.00. Nå var dagen på det aller varmeste. Da er det at denne kvinnen dukker opp. Det er to ting som er underlig med det:

1. For det første er det underlig at hun skulle komme til akkurat denne brønnen. Den lå nesten en kilometer fra Sykar, hvor hun bodde, og det fantes en brønn der i byen. 

2. For det andre er tidspunktet underlig. Dette var slett ikke noe vanlig tidspunkt på døgnet for å hente vann. Det gjorde man gjerne om morgenen eller om kvelden var det var svalt, ikke på den heteste tiden på døgnet. 

Men årsaken er nok åpenbar. Denne kvinnens dårlige rykte førte til at de andre landsbykvinnene skydde unna. De ville ikke ha noe med henne å gjøre, og kvinnen selv var nok grundig lei av deres baktalelse og fordømmelse. Derfor valgte hun å gå når ingen andre gikk og derfor gikk hun så langt for å unngå de andre.

(fortsettes)