Døperbevegelsens ukjente historie i Volhynia, del 3

Vår reise begynner i Montbéliarde (se nr 1 på kartet) i det østlige Frankrike i 1791.    

Familien Moses Gering, familien til Johann Graber, familien til Johann Lichti, Peter og Elisabeth Kaufmann, Anna Roth, Christian og Maria Graber, Christian og Maria Stucky og deres barn og alt det de klarte å bære på ryggen, flyktet fra terroren og blodsutgytelsene i forbindelse med Den franske revolusjonen, østover. I tre år hadde giljotinene i Paris latt hodene rulle jevnt og trutt. Kong Ludvig XVI av Frankrike, og hans kone Marie Antoinette, levde fremdeles, men var i store vansker. En radikal regjering, ved siden av et totalt anarki, hadde sviset hele den franske befolkningen og det tysktalende Amish-folket i Montbéliarde følte at de ikke lenger hadde noen god mulighet til å overleve.

Men ikke bare dette - Det østerriske imperiet, kongedømmet Sardinia, kongedømmet Naples, Det prøysiske imperiet og Storbritannia, var i ferd med å slå seg sammen for å angripe Frankrike.

Med alt dette som skjedde rundt dem pakket Amish-folket sammen sine eiendeler for å flykte i retning Russland. De erindret den rause invitasjonen til den tysktalende keiserinnen, Katharina den store, gitt 20 år tidligere. Hun hadde kjent til anabaptistene hele sitt liv - og satte pris på dem.

Lemberg på 1790-tallet
Dette er hvordan 'Øst-Europa' så ut når Amish-folket kom til Lemberg i tidlig på 1790-tallet: Russland hadde nettopp erobret områder i sør - inkludert halvparten av Volhynia, Preussen hadde spist opp halvparten av Polen. Østerrike kontrollerte Galilia. Og i midten: i byer som Lemberg (Lviv), Rovno, Zhitomir, Lutzk og Lublin levde tusenvis av jøder.

(fortsettes)

Døperbevegelsens ukjente historie i Volhynia, del 2

For 40 år siden utgav Christian Light Publishers i Virgina, USA, ut boken: 'For His Sake', skrevet av Mildred Schrock.

Det er historien om en troende familie fra Volhynia, som slår seg ned i Sør-Dakota og senere i Oregon, på 1870-tallet. Hvem var disse menneskene? Og hva er det de holder mellom seg på bokens omslagsbilde?

Mildred Schrock hørte historien hun gjengir i boken sin, av sin mor. Fanny Schrag Schenk og hennes emigrant bestemor, Barbara Graber Schrag, vokste opp i landsbyen Heroditsch (Horodysche på russisk), seksi kilometer nordøst for den gamle jødiske byen Rivne i Volhynia.

Mildred eller Mille som hun ble kalt til daglig, levde et langt, begivenhetsrikt liv. I august i år kunne hun, sammen med ektemannen Enos Schrock, feire 72 års ekteskap! Nå, for bare tre uker siden, sovnet hun stille inn i Herren. Enos, en ordinert Ordets tjener, lever fremdeles i Sheridan i Oregon, og vil om noen få uker fylle 99 år, om Herren vil.

Etterkommere
Historien Mille skrev, selv om den fremstilles i samtaleform, hvor enkelte detaljer er noe upresise av og til, inspirerte familien til Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia, og som vi har kjent i flere år nå. Han forteller:

'Boken inspirerte oss til å få bedre kjennskap til det som skjedde i Øst-Europa, gjennom det vanskelige 1900-tallet. Ganske snart etter at våre barn begynte å lese denne boken, utbrøt jeg: - Det er utrolig. Noen av disse som tilhørte Amish-folket i Volhynia er de direkte etterkommerne av halvparten av våre medlemmer her i Rocky Cape!'

Familien Hoover ble etter hvert svært opptatt av denne historien.

'For oss ble den et vitnesbyrd til våre hjerter om den uendelige miskunn og nåde som tilhører vår Herre Jesus. Takket være Ham, vil all forferdelig vold, ekstrem smerte, fattigdom, sult og uro bli vendt til velsignelse, hvis vi klynger oss til Ham gjennom tykt og tynt', skriver Peter Hoover i et brev til meg.

Ingen enkel historie
Dette er ingen enkel historie å fortelle. Det er historien om den del av Døperbevegelsen som skulle gå under navnet Amish, og om noen få Amish-familier fra Frankrike, som søkte tilflukt et sted hvor de kunne leve ut sin tro. Flukten går østover - gjennom Tyskland, Østerrike, Slovakia, Galicia, Podolia, Polen og det som nå er den ukrainske provinsen, Valhynia.

(fortsettes)

Døperbevegelsens ukjente historie i Volhynia, del 1

Det du er i ferd med å lese er unikt, aldri tidligere publisert materiale.

Det er historien om mennesker som bodde i et land som ikke lenger eksisterer: Volhynia. I dag er det kjent som Volyns'ka oblast i Ukraina.

Volhynia omfattar den historiske regionen i det vestlege Ukraina mellom elvane Pripyat og vestlege Bug, nord for Galizia og Podolia. I dette området fantes det mange jødiske bosetninger, en såkalt stetl. Eva Scheer, skrev en trilogi på norsk om livet i jødiske stetler i Litauen på 1880-tallet. Disse romanene: 'Tre er fedrene, fire mødrene' (1981), 'En smak av vintreets frukt' (1882) og 'Hundene gjør ved vanningstedet' (1983) ble utgitt av Aschehoug forlag, og anbefales på det varmeste.

Volhynias historie
Volhynias historie har vært svært omskiftende. Etter 1500-tallet var Volhynia en del av Polen-Litauen. Det var i denne perioden at polakker og jøder slo seg ned her. De polske katolikkene tok med makt over en del av de ortodokse kirkene i området. Området ble så en del av det russiske imperiet, og var frem til 1.verdenskrig den mest grisgrendte provinsen i den vestlige delen av Russland. Etter den polsk-sovjetiske krigen i 1921, ble så Volhynia delt mellom Polen og Sovjetunionen. Polen ble sittende igjen med den største delen.

I årene 1935-1938 gjennomfører så Josef Stalin en deportasjon av polakkene som bodde i Øst-Volhynia. Dette var den første etniske deportasjonen i det kommunistiske Sovjetunionens historie. Det skulle komme flere.

Som en følge av den såkalte Molotov-Ribbentrop pakten, ble hele Volhynia overført til Sovjetunionen i 1939. Det fantes en tysk minoritet i området, og de ble flyttet til de polske områdene som var tatt over av nazistene. Etter at tyskerne angrep Sovjetunionen ble så jødene og polakkene offer for utrenskninger. Disse ble gjennomført både av nazistene og den ukrainske opprørshæren UPA.

Etter 2. verdenskrig fortsatte Volhynia å være en del av Samveldet av sosialistiske sovjetrepubikker. De fleste av de overlevende polakkene ble repatriert til Polen i 1945. Etter at Sovjetunionen ble oppløst, er Volhynia en del av det selvstendige Ukraina.

I neste artikkel skal vi se nærmere på anabaptistenes historie i dette området.

Bildet viser en mann med hest utenfor et hus i Volhynia. Er man Amish, mennonite, hutterianer eller jøde?

(fortsettes)