Jeg er sikkert ikke alene om å ha følelsen av at man er malplassert i enkelte sammenhenger man oppsøker? Slik opplever vi det vel av og til i møtesammenhenger. Det er ikke noe galt med det som sies, ei heller sangene eller rammene rundt møtet, men likevel kjenner man på en fremmedfølelse. Og man klarer ikke å delta på samme måte som før. Jeg har hatt noen slike opplevelser i det siste. De er ikke nødvendigvis gode, men de er likevel lærerike.For det første sier de noe om det som er nødvendig. "Ett er nødvendig", sa Jesus og Han fortalte også i den sammenhengen at det finnes noe som Han kaller "den gode del". Dette handler om vår Jesusrelasjon. Det er Han som er viktigst, og velger vi samværet med Ham velger vi aldri feil. Dette valget kan av og til være uforståelig for andre, slik det var for Peter når Han ved en anledning tenke på hva som skulle skje med Johannes. Da svarte Jesus: "Hva angår det deg? Følg du meg!" (Joh 21,22)
For det andre handler det om at "alt har sin tid" (For 3,1). Alt er ikke like passende til alle tider. Det er mye som er interessant. Det er mye som føles viktig og nødvendig, og det er lett å gi etter for hva andre mener er viktig i tiden og viktig for dem og dermed deg. Likevel: vårt kall er å følge Jesus. Det kan bety brudd med det alle andre synes er viktig.
For det tredje: Av og til må man sette grenser for seg selv. Det gjelder ikke minst i perioder med sykdom. Ikke alle forstår det, men det er likevel nødvendig. Jeg sliter med alvorlig sykdom, og den krever sitt. Når man er syk har man ikke alltid like stort overskudd som før, og klarer heller ikke alltid å følge med som før. Da må man overgi seg i Guds hender, og hvile der.
