Jeg lurer på det.
Bønn kan, som andre ting i den kristne trosutøvelsen bli noe uoppnåelig. Noe man må, men som man ikke mestrer. Og så skaper det dårlig mestringsfølelse - og ikke mimst - dårlig samvittighet.
'Bønnens hus har mange rom', sa Edin Løvås. Så sant det er! Det er ikke bare en måte å be på. Det er mange.
Som vi er forskjellige!
Bønn er ingen konkurranse om hvem som er flinkest i klassen.
Som ber mest 'salvet', som briljerer med ordene, eller roper høyest,
Bønn er, som Teresa av Avila skrev: "Å tale ofte og lenge med dem som vi vet elsker oss."
Jeg sier det slik: Bønn er først å fremst dette: Å bli sett, omfavnet, holdt og bekreftet av min himmelske Far.
Bønn er ikke ord, først og fremst, men en relasjon. Den kan til tider være uten ord.
