
tirsdag, april 10, 2007
Det Kirken står eller faller med

mandag, april 09, 2007
Hvorfor Kirken er en hellig katolsk kirke del II

Hvorfor Kirken er en hellig katolsk kirke del I

søndag, april 08, 2007
La oss bringe påskens lys videre!

I dag har vi feiret 1. påskedag med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Toten Frikirke, på Raufoss. Det var en sterk opplevelse. Et av medlemmene, Inger heter hun, har en sjelden kunstnerisk gave, blant annet til utsmykning. På et bord hadde hun laget en tom grav, her fantes torner, rustne spiker, blomster og vakre påskeegg. På korset hang en enkel rose med blomsten ned, som en blodsdråpe og nede ved alterbordet stod det spirende påskeliljer som tegnet på liv og oppstandelse. Vi sang alle de kjente påskesalmene, blant annet til nydelig orgel og trompeter, fremsa den nikenske trosbekjennelsen og pastor Ivar Johnsen talte levende og inspirert om engelen som fikk gå med det store budskapet om at Jesus ikke lenger er i graven, men er stått opp. Det var veldig interessant å se det fra engelens synsvinkel! I dag tidlig hengte vi ut balkongflagget vårt, hilste hverandre med de glade ordene: Kristus er oppstanden. Akkurat som vi ble hilst med i kirken, hvor vi kunne gi det triumferende gjensvaret: JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN! Han er ikke lenger i graven, Maria. Dødens fortvilelse er brutt. Inkarnasjonens under som vi feirer i julen er en stor feiring, men for meg sprenger 1.påskedag alle rammer. Hvilket håp denne dagen bringer med seg, hvilken glede. En som var fremme og bad for det blitt gitt anledning til frie bønner på gudstjenesten i formiddag, ba om at vi må bringe påskens lys videre. Og det er virkelig sant. La oss ta med lyset fra påsken og gi dette lyset videre i denne mørke verden: Vi tror på en levende, oppstått Jesus. I går, i dag og for evig tid Den samme. Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.
KRISTUS ER OPPSTANDEN!

Det er påske,
det er Herrens påske, roper Ånden.
Ikke en minnehøytid
med den påske som er Guds virkelighet nå.
Det uttømte blodet er et tegn
på den sannhet som både er og skal komme.
Det er det første tegn Ånden gav.
"Når jeg ser blodet, skal jeg gå forbi."
Og Du, Jesus, har bevart oss
fra en ulykke uten grenser,
Du har bredt ut en fars armer,
Du har gitt oss tilflukt under Dine vinger,
Du har uttømt Guds blod på jorden
for å bekrefte pakten
med dem Du elsker.
Du har vendt den bort fra oss
og gitt oss Din forsoning
som er fra Gud.
Du er ensom blant de ensomme
og alt i alle.
Din ånd har sitt hjem i himmelen
og Din sjel i paradiset, -
men Ditt blod tilhører jorden.
O himmelske gledesdans! O Åndens fest! O Guds påske
som senkes ned til jorden fra himmelen
og som igjen stiger fra jorden og opp til himmelen,
høytid da all skapningen møtes og fornyes!
O grenseløse glede, gjestebud for alle;
dødens skygger er jaget vekk
og livet gis til alle,
himmelens porter er åpnet,
Gud er blitt menneske
for at mennesker skal bli som Ham.
Han har brutt
dødsrikets lenker,
døde har stått opp
som en Guds forsikring til jorden
om at løftene er gått i oppfyllelse.
Og sangene er kommet tilbake til jorden.
O Guds påske, himmelens Gud har gitt oss
sin kostbare gave -
enhet i Ånden.
Den veldige bryllupssalen
er fylt av gjester,
alle har bryllupsklær,
ingen er satt utenfor.
O påske, uforlignelige lys,
strålende bryllupsfølge!
Lampene skal aldri slukne
nådens ild brenner med en evig flamme
hos alle -
i kropp og sjel -
og det er Kristi olje
som gir den næring.
Vi ber Deg Kristus, vår Gud og Konge,
bre Dine mektige hender
ut over Din kirke
og over Ditt folk, som alltid skal tilhøre Deg.
Forsvar det, bevar det,
strid deres strid
og lamslå deres fiender,
løft Din seiersfane over oss!
Ingen skal mere behøve å sørge
over sin fattigdom,
himmelriket står åpent for alle,
ingen skal mer behøve å gråte
over sine synder,
tilgivelsens lys er steget opp fra graven;
ingen skal mere behøve å frykte døden,
Herrens død har gjort oss frie.
Kristus har stått opp
og døden er beseiret.
Kristus har stått opp
og ondskapens makter er overvunnet.
Kristus har stått opp og engelene jubler.
Kristus har stått opp
og alle døde skal forlate sine graver.
Ja, Kristus har stått opp fra de døde
som førstegrøden av dem som er sovnet inn.
Ham tilhører all ære og makt
gjennom alle tider.
lørdag, april 07, 2007
Påskeliturgier fra 200-300 tallet
Du drakk gallenDu drakk gallen
for å fri oss fra bitterheten;
du drakk edikkvinen
for å ta bort vår treghet;
du ble hånet
for å bestenke oss med himmelsk dogg;
du ble slått med stokker
for å gi vårt forgjengelige vesen evig liv;
du ble kronet med torner
for å kunne krone dine troende
med kjærlighetens eviggrønne krans;
du ble lagt i graven
for å kunne gi oss del i nyskapelsens nåde
nå og i evighet.
Du er vår oppstandelse
Påske, påske, påske enda en gang! Ja, vår påske er Kristus, vår Gud som ofret seg for oss, Han som er usynlig, uutsigelig og alltid levende.
Engler og åndefyrster, makter og myndigheter, kjeruber og serafer bekjenner Hans navn. Sammen med dem påkaller, lovsynger og tilber vi Deg, Herre, Vår Gud. Vi er Dine uverdige tjenere.
Vi tilber Deg fordi Du i denne siste tid kom til jorden og ble menneske gjennom jomfru Maria. Du bar korset for å gjøre oss fri.
Hva kan vi gi Deg tilbake for alt dette, Du som er Gud av Gud, og har gitt oss Faderens nåde? Vi bærer våre leppers pris fram for Deg og sier: Din er æren, Du som ble begravet! Din er æren, Du som har stått opp!
Du er vår oppstandelse.
Deg tilhører æren, sammen med Faderen, som var før verdens skapelse, og med Den Hellige Ånd, som gjør levende nå og alltid.
fredag, april 06, 2007
Offerlammet

Hvem kan fullt ut forstå dybden i offerlammets lidelse på korset? I dag er det som om jeg hører døperens rop i Judeas ørken: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synder." (Joh 1,29) Det er veldig interessant å lese Johannes Åpenbaring og se hvor ofte det er tale om Lammet, om Guds offerlam. Det er Lammet som bryter seglene til dommene som skal komme over jorden, de himmelske vesener og de hellige, står for tronen og Lammet. Det tales om Lammets blod, og Lammets vrede og i Åp 13,8 står disse forunderlige ordene: "Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt." (Norsk Bibel 1988) Der på korset ble Guds offerlam hengt, for å sone all synd. I den tidlige kristne kirken var bevisstheten om dette tydelig og sterk. I den 40 dager lange fastetiden før påske konsentrerte man seg om de første grunnene i Guds ord. De hadde et slags Alpha-kurs for de som var på vei inn i den kristne troen og skulle døpes i forbindelse med påsken, som var den store dåpshøytiden i ur- og oldkirken. I tiden etter påske hadde man derimot et fordypningskurs i den kristne troen. Forbildet for dette var Apgj 1,3 hvor det står: "I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til." I urkirken ble dette kalt den "mystagogiske undervisningen". Hensikten var at det så langt tanken strekte til skulle trenge dypere inn i det ufattelige mysterium som Jesu korsdød, Hans nedstigning til dødsriket og Hans oppstandelse innebar. De som nettopp var blitt døpt tilbrakte mange timer med å fordype seg i evangeliet, slik at deres indre skulle bli så rotfestet i Gud at troen ville bestå en prøve, når den ble testet. Jeg tror vi i vår tid hadde hatt mye å vinne på å følge urkirkens og oldkirkens praksis. Disse stille dagene kan få en betydning som vi ikke aner rekkevidden av, om vi brukte dem rett. Og hadde vi levd med i fastetiden, og brukt de 40 dagene etter påske til fordypelse av korsets betydning, tror jeg vi ville sett store endringer til det positive i både våre egne liv, og i forsamlingens liv. Tenk bare hva et studium av Lammets betydning i Åpenbaringsboken ville ha gitt deg! På denne stille dagen, trekker jeg meg tilbake i stillheten, til undringen, bønnene og lesningen.
torsdag, april 05, 2007
Skjærtorsdag: Mens de holdt måltid

onsdag, april 04, 2007
Grunntonen i livet

Jeg venter på din frelse, Herre.
1.Mos 49,18
Det er ikke lett å si nøyaktig hva Jakob hadde i tankene da han ytret disse ordene som bryter rett inn i hans profetier om sønnenes fremtid. Men det vi trygt kan slå fast, er at all hans forventning er rettet mot Herren, både for ham selv og med tanke på sønnene. Det var Guds frelse Jakob ventet på, en frelse som Gud hadde lovet og som Gud alene kunne føre frem. Jakob visste at han og sønnene var i Guds varetekt. Jahve, den evige Gud, skulle vise dem hva Hans frelseskraft var og hva den kunne utrette.
Ordene peker frem mot den herlige beretningen om frelse og utfrielse som ennå ikke er avsluttet, og mot den fantastiske fremtiden i evigheten som forløsningen fører frem til. Jakobs ord viser oss at det finnes ingen annen frelse enn Guds frelse, og at vår første plikt er å vente på Gud for å få den, enten det nå er for å erfare den selv eller det er for verden rundt oss.
La oss tenke på den ufattelige, herlige frelsen Han tilveiebrakte for oss i Kristus, og som Han nå har til hensikt å la arbeide og fullendes i oss ved Hans Ånd. La oss grunne inntil vi begynner å fatte at bare det å få del i dette store frelsesverket må være et verk av Gud selv. Gud kan ikke skille sin nåde, sin godhet eller sin kraft fra seg selv, slik som Han kan med regnet som Han sender fra himmelen. Disse tingene kan Han bare gi oss som en forlengelse av seg selv, og vi kan bare glede oss over dem når Han virker dem direkte og uavhengig i oss. Og den eneste grunnen til at Han ikke gjør det mer kraftig og uavbrutt, er at vi ikke gir Ham lov. Vi hindrer Ham, enten ved vår likegyldighet eller ved våre egne anstrengelser, slik at Han ikke kan få gjort det Han lengter etter. Det Han ønsker av oss i forbindelse med overgivelse, lydighet og tro, kan sammenfattes i dette ene: Å vente på Ham for Hans frelse. I dette ligger både den dype fornemmelsen av vår egen totale hjelpeløshet når det gjelder å gjøre det som er guddommelig godt, og vår fullkomne tillit til at Gud vil virke alt ved sin guddommelige kraft.
Igjen sier jeg at vi må grunne på hvilken guddommelig herlighet den har, den frelsen som Gud mener å virke frem i oss. La oss grunne på den inntil vi vet hvilke sannheter som ligger i den. Vårt hjerte er skueplassen for en guddommelig operasjon mer fantastisk enn skapelsesakten. Og vi kan like lite bidra til frelsesverket som til skapelsesverket, bortsett fra når Gud virker i oss å ville og å gjøre. Gud ber oss bare om å gi oss hen til Ham, om å samtykke, om å vente på Ham, og Han vil gjøre alt. La oss grunne og være stille inntil vi ser hvor rett og riktig og velsignet det er at Gud alene gjør det hele. Da vil vår sjel falle ned i dyp ydmykhet og si: ”Jeg har ventet på din frelse, Herre!” Og det dype, velsignede grunnlag for all vår bønn og vårt virke vil være: ”Bare i håp til Gud er min sjel stille.” (Salme 62,2)
Det er ikke vanskelig å overføre denne sannheten til større sirkler, til de vi arbeider blant eller går i forbønn for, til Kristi kirke rundt oss eller over hele verden. Det finnes ikke noe annet godt enn det Gud gjør. Å vente på Gud og ha hjertet fylt av tro på Hans verk, og i den troen be om at Hans mektige kraft må komme ned, er vår eneste visdom. Å, måtte vårt hjertes øyne bli åpnet så vi ser Guds verk i oss og andre, og vi ser hvor velsignet det er å tilbe Gud og helt enkelt vente på Hans frelse!
Våre private og offentlige bønner er det som best uttrykker vårt forhold til Gud. Det er først og fremst i dem at vi må vente på Gud. Hvis vår venting begynner med at vi roer ned dagliglivets aktiviteter og er stille innfor Gud; hvis vi bøyer oss og søker å se Guds allmektige gjerninger alle steds; hvis vi gir oss hen til Ham i forvissning om at Han arbeider og vil arbeide i oss; hvis vi i ydmykhet og stillhet overgir oss til Ham inntil Guds Ånd har vekket vår tillit til at Han vil fullende sitt verk, da vil det å vente bli sjelens styrke og glede. Livet vil bli et dypt rop: ”Jeg venter på din frelse, Herre.” Vær stille for Gud min sjel. (Andrew Murray)
Opptenningens velsignelse

tirsdag, april 03, 2007
Ingen syndsforlatelse, uten omvendelse

Om å gjøre Guds vilje og gå Hans vei

På vei hjem fra bønnekoia i går mediterte jeg over Jesu ord i Matt 16,21-25: "Fra da av begynte Jesus Kristus og gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og på den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: 'Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.' Men Jesus snudde seg og sa til Peter: 'Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.' Deretter sa Jesus til disiplene: 'Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Mend en som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det." Av og til et Guds vilje og plan på kollisjonskurs med vår vilje og våre planer. Peter reagerer på menneskelig vis. Han vil ikke at hans mester og Herre skal lide. Hadde Jesus lyttet til Peters menneskelige reaksjon, ville Jesus ha falt, og ikke fullhørt det som var Guds plan og hensikt. Det vil være tider i våre liv da det er vanskelig for oss å si ja til Guds vilje. Med menneskelige øyne kan det se ut som om Guds vilje vil ødelegge vårt liv. Det som ødelegges er i såfall det som ikke ville bringe Guds velsignelse inn i mitt liv. Etterfølgelsens kall består i å fornekte seg selv, og ta sitt kors opp og følge Jesus. Det er å la sitt eget selvliv dø, for at Hans liv skal vokse i oss, og vi blir mer og mer preget av Jesus. Av og til skjer det som ingen av de som står rundt oss forstår. De vil kanskje gå imot det. Kanskje si det er fienden som står bak, mens det i virkeligheten er Gud. "Min far er vinbonden," sier Jesus i Joh 15,1. Av og til må denne vinbonden skjære vekk grener som ikke bærer frukt. Det kan hende han til og med må skjære vekk noen vakre grener. Uforståelig for oss, men Gud sin sin mening med det hele. Mor Basilea Schlink, en av grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, sier i en av sine andaktsbøker: "Der hvor Gud lar ditt ønske og dine planer for livet bli ødelagt, vil han gi deg et nytt innhold, et nytt ønskemål som harmonerer med et ydmykt hjerte. Han vil gi deg noe stort og vidunderlig, for Gud er kjærlighet. Han tar aldri fra oss det som i virkeligheten er vår lykke, og som ville være til det beste for oss. Han vil bare ramme det urene i våre liv. Etterpå vil han bygge opp igjen det som ligger sønderknust foran oss. Da blir alt desto herligere, slik som vi, når alt kommer til alt, gadde sett fram til at det skulle bli. Lev i forventningen om det, da vil du kunne si ja til guds vilje og finne trøst i det." I Hosea 6,1-2 står det et forunderlig ord: "Kom, la oss vende om til Herren! For ham som rev i stykker vil lege oss, han som slo, vil forbinde våre sår." Slik er Gud, mysteriets Gud.
mandag, april 02, 2007
Herre, vis oss Lammet

Evangeliet viser oss klart at det dreier seg om en samtale mellom noen få. Det er bare til apostlene at Jesus på veien til Jerusalem betror reisens hemmelige formål og ikke til hele disippelflokken.
Ganske visst forventer Jesus i dag at enhver kristen tar del i de avgjørende begivenhetene som fant sted i Jerusalem. Men Han er fortsatt den som avgjør tidspunktet og den individuelle kallelsen. Han velger selv det passende tidspunkt for å gjøre sin disippel delaktig i apostlenes forrettighet: å kunne dra med Ham opp til Jerusalem med øynene åpne for den smertefulle avslutningen.
Hvor mange kristne er lydhøre overfor denne innbydelsen? Hvor mange har forstått at det som den gangen skjedde i Jerusalem og som fortsatt finner sted i det evige, usynlige Jerusalem, er viktigere enn noe annet i verden?
Herre Jesus, jeg har hørt Ditt kall. Du har tatt meg til side på veien. Du vil at jeg skal isolere meg fra andre mennesker for senere bedre å kunne slutte meg til dem igjen. Og du vil at jeg skal følge Deg helt til reisens slutt, hvis mening og betydning Du underveis etter hvert vil avsløre for meg.
Herre, fra i dag vil jeg at oppstigningen til Jerusalem og alt det jeg får se og høre om Deg i den siste uken, ved Din nådes hjelp skal bli av avgjørende betydning for mitt liv og rettesnoren for alle mine handlinger. Jeg vil at alle disse begivenhetene skal være den på en gang både snevre og uendelig vide sirkelen hvor alt er innesluttet og hvor Du er midtpunktet.
Jeg vender ryggen til alt det andre som jeg har funnet og fulgt. Fra fortiden kaster jeg bak meg alt det som ikke lar seg forene med Ditt veldige påskemysterium. Herre, jeg går med Deg til Jerusalem. Nå skal alt som ikke er av Deg, forstumme.
Beretningen om den siste påske og pasjonen innledes i det fjerde evangelium med disse ordene: ”Likesom Jesus hadde elsket sine egne, som var i verden, slik elsket Han dem også inntil enden.”
Inntil enden… Jesus har ikke bare elsket menneskene inntil siste stund av sin jordiske tilværelse, Han har elsket dem med en hel, udelt, fullkommen kjærlighet. Helt uten grenser har Han elsket dem. Det er i sin lidelse at Jesus legger sin kjærlighet for dagen. Det er ved å betrakte Hans lidelse at Hans disippel får det dypeste, mest fruktbærende kjennskapet til Ham. Her får jeg øynene opp for hvor høyt – og til hvilken pris – jeg er elsket. I sin oppofrelse åpenbarer Herren seg i sannhet som Gudslammet for oss.
Herre, vis meg lammet!
(En munk fra Østkirken)
søndag, april 01, 2007
Hele seg og hele livet for Kristus

I mine studier av livet til den hellige Frans av Assisi, blir jeg mer og mer fascinert av denne mannens altoppslukende forhold til den Herre Jesus. Thomas av Celano, dikter og forkynner, opptatt i Fransiskanerordnen av den hellige Frans av Assisi selv, skriver om Frans: Frans var alltid opptatt av Jesus. Han bar Jesus i sitt hjerte, Jesus i sin munn, Jesus i sine ører, Jesus i sine øyne, Jesus i sine hender, og Jesus i hvert lem på sin kropp. Det er noe av det samme apostelen Paulus sier om sitt eget liv: "Min lengsel og mitt håp er det at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus ..." (Fil 1,20-21a) Det andre jeg merker meg ved Frans er hans hengivenhet til bønn. Både når det gjelder manuelle og boklige sysler advarer han mot å la arbeidet ta overhånd slik at "bønnens og hengivelsens ånd" ikke slukner. Det tredje jeg i denne sammenhengen vil trekke frem er hans menneskelighet. Om denne skriver fransiskaneren Knut Willem Ruyter følgende: "I det ligger det store ved Frans - etter min mening - hans menneskelighet. Kanskje er det mange ting å utsette på hans karakter, men det er gjennom - eller endog på grunn av - hans menneskelighet at vi oppdager hans ydmykhet og frihet når vi leser hans skrifter og de tidlige biografer. Når Gud trer inn i ens liv, forstår en at en er liten, syndig, ufullkommen og ubetydelig i forhold til Gud. Frans var en snill og ydmyk mann, en mann uten noen som helst makt. Likevel var den særegne menneskelige autoritet som gav ham motet til å være fri. Dynamikken i hans hellighet var den totale hengivelse til Jesu Kristi person som preger gele den fransiskanske visjonen av verden. Dette førte ham til å imitere Kristus til den minste detalj, helt etter de synoptiske evangelier. Celano forteller oss at 'hele hans sjel tørstet etter Krustus, og han viet ikke bare hele sitt hjerte, men også hele sin kropp til ham, den Jesus Kristus som er det mest menneskelige menneske som noen gang har levd. Netopp derfor var Frans fylt med Kristi liv.' Men ingen ting av dette kom gratis. I syv lange år søkte Frans. Han var 27 år gammel før han fant meningen med sitt liv. Ved en apostelfest, sannsynligvis til ære for Matteus, 24. februar 1208, gikk det med ett opp for ham hva han ville bruke sitt liv til og hvordan han skulle leve som en Kristi disippel. Etter en forklaring av evangelieteksten (Matt 10) brøt han ut i gråt og jubel: Dette er hva jeg vil, dette er hva jeg søker, dette er hva jeg har lengtet etter med hele mitt hjerte." (Frans av Assisis skrifter. St.Olav forlag 1982, side 143-144)
Palmesøndag

Du steg ned, og løftet oss opp,
Du var ydmyk, og viste oss ære,
Du ble fattig, og gjorde oss rike.
Du lot Deg føde, og gjenfødte oss,
Du lot Deg døpe, og gjorde oss rene,
Du fastet, og mettet oss,
Du kjempet, og gav oss styrke.
Du steg opp på et esel, og tok oss med i Ditt følge,
Du trådte frem for rådet, og forsvarte oss,
Du førtes som fange til ypperstepresten, og frigjorde oss,
Du lot Deg forføre, og satte oss til dommere,
Du sa ikke et ord, og ble vår lærer.
Du ble slått, og frikjøpte oss,
Du ble bundet til en søyle, og løste våre lenker,
Du ble korsfestet, og gav oss frelse.
Du drakk eddik, og skjenket oss sødme,
Du ble kronet med torner, og gjorde oss til konger,
Du gikk i døden, og gav oss livet,
Du ble gravlagt, og vekket oss opp.
Du oppstod i herlighet, og gjorde oss glade,
Du kledte Deg i ære, og fylte oss med lovsang,
Du steg opp til himmelen, og tok oss med,
Du troner i herlighet, og løftet oss opp,
Du sendte Talsmannen, og gjorde oss hellige.
Velsignet være Du som kommer,
Strålende i Din godhet.
Fra den syriske liturgi. Bønnebok for den katolske kirke, side 179-180
lørdag, mars 31, 2007
Jeg er din

fredag, mars 30, 2007
John Michael Talbot - en inspirasjonskilde


Ber Fadervår 50 ganger om dagen - opplever vekkelse

torsdag, mars 29, 2007
Frans av Assisi og bønn

En moderne biograf, N.G. van Doornik, som selv er fransiskaner, skriver dette: ”Denne mannen, som ikke kunne se en blomst eller høre en bekk uten at hans hjerte sprang ut mot Gud, holdt aldri opp med det som er kalt ”sjelens åndedrett”. Hans liv var bømm, i den rike betydning av å ånde i det ”guddommelige miljø”. Når han uttalte et bønneformular, ble han rykket bort fra sansenes verden, fordi Guds virkelighet plutselig kom til syne bak ordene. Den som har kunnet trenge gjennom i Frans’ bevissthet, for så å uttale ordene i Fader vår med hans følelse for Guds overveldende nærvær, ville kanskje forstå hva Jesus mente da han sa: ”Slik kan dere be.”
Det er tankevekkende å lese den bønnen han avsluttet sin regel av 1221 med. Han mister på en måte selvkontrollen, stabler det ene ordet oppå det andre for å gi form til et Vesen som ikke har noen form. Det er som om han har grepet feil etter det bunnløse mysterium han ønsker å favne.
Han bad med hele legemet. Henført kunne han løpe dansende rundt mens han sang ut sin kjærlighet. ”Når han bad i ensomhet,” sier Celano, ”gjenlød skogen av hans sukk, fuktet han marken med sine tårer, slo han seg på brystet, - og som om han var gjemt i den innerste avkrok av et hus, utvekslet han endeløse samtaler med sin Herre.” Disse emosjonene er følgen av maktesløshet. Han kjemper med Den Uendelige, og han kan aldri få uttrykt med sitt legeme det som han erfarer i Ånden.
Dette står i fullstendig motsetning til hans egentlige ”mystiske bønn”. ”Da beveget han ikke leppene – det syntes som om hele hans oppmerksomhet var rettet innover, for å kunne konsentrere seg om den himmelske virkelighet – det var ikke lenger noe menneske som bad, det var et menneske som var blitt til bønn.”
Denne vedvarende kjærlighetsfulle tilknytning til Gud oppnådde ikke Frans på et eneste øyeblikk. Det kostet ham blod og tårer. Den som bare kan se ham som en sorgløs spillemann som dro gjennom skogene og lekte med dyrene, vet ingenting om den ubarmhjertige askesen som drev ham hele sitt liv.”