Det Kirken står eller faller med

I den alvorlige tiden vi lever i, hvor vi ser ut til å oppleve selve finaleetappen før Jesus kommer igjen, blir ordene fra Judas 3 viktigere og viktigere for meg: "Men nå ser jeg meg tvunget til å sende noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert." Overalt ser en oppløsningstendensene, frafallet fra troen. Det være seg både i Den norske kirke, og i flere av frikirkene. Hvilken tro er det så vi har fått overlevert, en gang for alle? Det er den tro som apostlene hadde, og som ble gitt dem av den Herre Jesus selv. Mens jeg i dag ventet på å komme inn til undersøkelser på nukleærmedisinsk avdeling på sykehuset hvor jeg bor, leste jeg noe som står i den fjerde artikkel i Den augsburgske bekjennelse: "de (menneskene) blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg." Dette samsvarer jo helt med den overleverte tro fra apostlene. Martin Luther sa om den fjerde artikkel i Den augsburgske bekjennelsen at han betraktet den som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innhold i Bibelen, at dette er den artikkel "kirken står og faller med." Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke. Jeg siterte biskop Kyrill av Jerusalem på bloggen i går. Når biskop Kyrill skrev sin katekese, kunne kristendommen se tilbake på drøyt 300-års historie. Vi kan se tilbake på 2000 års historie. Dette er enda en side av Kirkens katolsk vesen. Hun favner seklene og omfavner alle tider. Nettopp dette bidrar på en særskilt måte til Kirkens katolske rikdom. Det har vært ført en debatt tidligere på bloggen min om Skriften og tradisjonen. Vi må ikke glemme at i mange tilfeller blir nettopp tradisjonen avgjørende for vår tolkning av Den Hellige Skrift. Selve Det nye testamentes bøker og skrifter vitner selv om at de er skrevet for kristne, som altså allerede har fått en grunnleggende undervisning. Vi ser dette blant annet av Luk 1,3-4: "Nå har også jeg bestmt meg for å gå¨nøye igjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det som du har fått opplæring i." For de som fikk lese disse skriftene var det velkjent stoff. De hadde helt andre forutsetninger for å forstå Bibelen. I urkirken reflekterte man ikke over hva kirke og nådemiddel betyr, de levde i Kirken og levde av nådemidlene. Hele dette levende og rike kirkeliv gikk naturligvis i arv. Det ble undervist i apostlenes lære med samme ord og begreper, som de selv hadde fått lært seg, man feiret nattverden og døpte, men ble innviet til tjenestegaver og embeder og man tjente i Kirken. I vår tid pulveriseres både troens innhold og rammer. Derfor er det viktig at vi våger å vende tilbake til troens røtter, og slår skikkelig rot. Det er tid for å kjempe for Kirkens overleverte tro. Det kan komme til å koste alt.

Pga en utredning på sykehuset, vil dagens bloggartikkel først komme på ettermiddagen. Ønsker bloggens lesere en velsignet dag, og takker for forbønn. Velkommen tilbake i ettermiddag!

Hvorfor Kirken er en hellig katolsk kirke del II

En av den tidlige Kirkens største tenkere, Kyrill av Jerusalem (ca 315-386), som var biskop i Jerusalem og en fornyer av liturgien og kirkeårets betydning, sammenfatter i sin katekese den katolske tanken som jeg var inne på i forrige bloggartikkel med følgende ord: "Katolsk blir Kirken kalt fordi hun er utbredt over hele jorden, fra verdens ene ende til den andre, og fordi hun er altomfattende (katolsk) og uavbrutt forkynner alle læresetninger, som mennesker trenger å vite, videre fordi hun fostrer alle slags mennesker, fyrster og undersåtter, lærde og de som ikke har noen utdannelse, i en rett gudsfrykt. Og sist men ikke minst fordi hun eier legedom og bot for alle slags synder til sjel og kropp, og likedan eier alle slags dyder, med hvilke navn de enn må kalles, i gjerning eller i ord, og alle slags åndelige gaver." Vi ser at Biskop Kyrill av Jerusalem gir fem definisjoner av ordet katolsk:

1. Katolsk betyr verdensomfattende. Drevet av Jesu egne ord: "Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle dem som Gud har skapt," (Mark 16,15) har Kirken slått røtter på alle kontinenter, i land etter land, i ødemarken og i de store byer. Det er et brudd med den katolske ånd å neglisjere misjon. For Den Hellige Skrift slår fast: "Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne." (1.Tim 2,4) Kirken er bare virkelig Kirke om den er til for andre.

2. Katolsk betyr eier av hele den frelsende sannheten. Kristus er intet mindre enn Sannheten. Hos Ham, og bare Ham, finnes den frelsende sannheten. Fordi Kirken eier denne sannheten er den: "sannhetens søyle og grunnvoll", eller "sannhetens støtte", som det sto i den gamle oversettelse. (Se 1.Tim 3,15) Forkynner Kirken noe annet enn at Jesus er den eneste veien til Gud Faderen, og at ingen blir frelst på noen annen måte enn gjennom Jesu soningsdød, så er den ingen sann katolsk kirke. Da er den en som forkynner vranglære, og fører mennesker på villspor!

3. Kirken er katolsk, fordi hun er mor til alle himmelborgere. Vi møter dette allerede på pinsefestens dag i Jerusalem. "I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen." (Apgj 2,5) Framfor Guds trone i himmelen er det "mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner." (Åp 5,9) Det er et brudd med Kirkens katolske vesen når man vil fremme en spesiell kultur, en spesiell nasjonalitet. Evangeliet er ikke bundet til slikt. Det egentlige katolske fremmer mangfoldet. Her er alle stammer, tungemål, folk og nasjoner representert.

4. Kirken er katolsk fordi hennes budskap er for alle, til alle tider. Det er budskapet om syndernes forlatelse gjennom Jesus Kristus, når vi bekjenner våre synder, og vender om. En katolsk kirkes budskap er budskapet om den saliggjørende boten, det er omvendelsens budskap. Det lød klart og tydelig på Kirkens fødselsdag: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38)

5. Kirken er altomfattende også når det gjelder Åndens gaver og utrustning. "For med en Ånd ble vi alle døpt til å være en kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk en Ånd å drikke." (1.Kor 12,13)

Hvorfor Kirken er en hellig katolsk kirke del I

Samtaler med gode venner denne påsken, førte til at jeg satte meg ned for å studere betydningen av ordet "katolsk". Jeg vil tro de fleste tenker på den romersk-katolske kirke, når de hører ordet. Men dette er ikke rett. Den kristne kirke er i sitt vesen katolsk og har alltid påstått at den er det. Ordet forekommer fra begynnelsen av 100-tallet, og det betyr at vi snakker om den nytestamentlige tiden, eller urkirken. I alle de tre såkalte symbolene - de tre trosbekjennelsene, som den tidlige kirken har gitt oss, kalles kirken nettopp dette: katolsk, det som vi oversetter med alminnelig. Rundt år 100 var Ignatios biskop for forsamlingen i Antiokia. Det er i et av de brevene han skrev, at ordet katolsk forekommer første gang. Og det skjer uten noen forklaringer, hvilket betyr at dette uttrykket allerede var godt kjent, og at de som leste det visste hva det betydde. Sammenhengen hvor det står er også interessant. Ignatios skriver til forsamlingen i Smyrna og sier: "Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen, og dere må følge presbyteriet likesom apostlene, Diakonene må dere gi akt på som et Guds bud. Ingen må uten biskopens samtykke foreta seg noe i de ting som angår menigheten. Den nattverd som ledes av biskopen eller av den han har gitt tillatelse, skal en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, liksom den katolske kirke er der hvor hvor Kristus Jesus er." (Ignatios' brev til smyrnerne, vers 8. De apostoliske fedre. Luther forlag, side 67) Hvordan skal dette forstås? Jo, Kirken er der Kristus er. Biskopen representerer forsamlingen med alle dets medlemmer, i Kristus finnes alt Kirken eier av ulike gaver. Dermed er det slik at overalt hvor Kristus oppretter en forsamling finnes hele rikdom av Kirkens vesen, fordi Han selv er der. Vi kan derfor si at Kirkens katolske vesen henger sammen med Kirkens Kristusfellesskap. Vi vet fra før at katolsk betyr alminnelig, siden dette er den oversettelse av ordet som møter oss i den norske oversettelsen av både den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen. Alminnelig i betydningen "altomfattende", "den som strekker seg ut over det hele", eller kanskje enda bedre oversatt: "den som omfatter helheten i seg." Hvilken helhet siktes det her til? Vi finner svaret i tre skriftsteder: "For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig." (Kol 1,19) "Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga ham til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle." (Ef 1,22) "Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham." (Ef 1,10) Fordi Kirken er Kristi kropp, eier hun hele Hans fyldes rikdom. Derfor er Kirken katolsk i sitt vesen.

La oss bringe påskens lys videre!

I dag har vi feiret 1. påskedag med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Toten Frikirke, på Raufoss. Det var en sterk opplevelse. Et av medlemmene, Inger heter hun, har en sjelden kunstnerisk gave, blant annet til utsmykning. På et bord hadde hun laget en tom grav, her fantes torner, rustne spiker, blomster og vakre påskeegg. På korset hang en enkel rose med blomsten ned, som en blodsdråpe og nede ved alterbordet stod det spirende påskeliljer som tegnet på liv og oppstandelse. Vi sang alle de kjente påskesalmene, blant annet til nydelig orgel og trompeter, fremsa den nikenske trosbekjennelsen og pastor Ivar Johnsen talte levende og inspirert om engelen som fikk gå med det store budskapet om at Jesus ikke lenger er i graven, men er stått opp. Det var veldig interessant å se det fra engelens synsvinkel! I dag tidlig hengte vi ut balkongflagget vårt, hilste hverandre med de glade ordene: Kristus er oppstanden. Akkurat som vi ble hilst med i kirken, hvor vi kunne gi det triumferende gjensvaret: JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN! Han er ikke lenger i graven, Maria. Dødens fortvilelse er brutt. Inkarnasjonens under som vi feirer i julen er en stor feiring, men for meg sprenger 1.påskedag alle rammer. Hvilket håp denne dagen bringer med seg, hvilken glede. En som var fremme og bad for det blitt gitt anledning til frie bønner på gudstjenesten i formiddag, ba om at vi må bringe påskens lys videre. Og det er virkelig sant. La oss ta med lyset fra påsken og gi dette lyset videre i denne mørke verden: Vi tror på en levende, oppstått Jesus. I går, i dag og for evig tid Den samme. Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.

KRISTUS ER OPPSTANDEN!

I dag hilser vi hverandre med dette triumferende: KRISTUS ER OPPSTANDEN! De som kjenner meg godt vet at salmen "Deg være ære", er min favorittsalme. Den sammen med: "Å salige stund uten like." Begge gir oss et sterkt innblikk i dette fantastiske budskapet om Jesu seierrike oppstandelse. "Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden han lå; jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg ham så. Jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg han så." Den salmen er ekstra sterk å synge når man vandrer rundt i Gravhagen i Jerusalem. Til høsten skal jeg dit igjen, sammen med gode venner. Det er en egen fredens atmosfære der, et eget Gudsnærvær. Jeg vil gjerne dele med bloggens lesere noe Hippolytos fra Rom, skrev. Han var en prest som opponerte mot paven, ble forfulgt og landsforvist til Sardinia, hvor han døde i år 235. Han har skrevet om påsken som den himmelske gledesdansen:

Det er påske,
det er Herrens påske, roper Ånden.
Ikke en minnehøytid
med den påske som er Guds virkelighet nå.
Det uttømte blodet er et tegn
på den sannhet som både er og skal komme.
Det er det første tegn Ånden gav.
"Når jeg ser blodet, skal jeg gå forbi."
Og Du, Jesus, har bevart oss
fra en ulykke uten grenser,
Du har bredt ut en fars armer,
Du har gitt oss tilflukt under Dine vinger,
Du har uttømt Guds blod på jorden
for å bekrefte pakten
med dem Du elsker.
Du har vendt den bort fra oss
og gitt oss Din forsoning
som er fra Gud.

Du er ensom blant de ensomme
og alt i alle.
Din ånd har sitt hjem i himmelen
og Din sjel i paradiset, -
men Ditt blod tilhører jorden.
O himmelske gledesdans! O Åndens fest! O Guds påske
som senkes ned til jorden fra himmelen
og som igjen stiger fra jorden og opp til himmelen,
høytid da all skapningen møtes og fornyes!

O grenseløse glede, gjestebud for alle;
dødens skygger er jaget vekk
og livet gis til alle,
himmelens porter er åpnet,
Gud er blitt menneske
for at mennesker skal bli som Ham.
Han har brutt
dødsrikets lenker,
døde har stått opp
som en Guds forsikring til jorden
om at løftene er gått i oppfyllelse.
Og sangene er kommet tilbake til jorden.

O Guds påske, himmelens Gud har gitt oss
sin kostbare gave -
enhet i Ånden.
Den veldige bryllupssalen
er fylt av gjester,
alle har bryllupsklær,
ingen er satt utenfor.
O påske, uforlignelige lys,
strålende bryllupsfølge!
Lampene skal aldri slukne
nådens ild brenner med en evig flamme
hos alle -
i kropp og sjel -
og det er Kristi olje
som gir den næring.

Vi ber Deg Kristus, vår Gud og Konge,
bre Dine mektige hender
ut over Din kirke
og over Ditt folk, som alltid skal tilhøre Deg.
Forsvar det, bevar det,
strid deres strid
og lamslå deres fiender,
løft Din seiersfane over oss!
Ingen skal mere behøve å sørge
over sin fattigdom,
himmelriket står åpent for alle,
ingen skal mer behøve å gråte
over sine synder,
tilgivelsens lys er steget opp fra graven;
ingen skal mere behøve å frykte døden,
Herrens død har gjort oss frie.

Kristus har stått opp
og døden er beseiret.
Kristus har stått opp
og ondskapens makter er overvunnet.
Kristus har stått opp og engelene jubler.
Kristus har stått opp
og alle døde skal forlate sine graver.
Ja, Kristus har stått opp fra de døde
som førstegrøden av dem som er sovnet inn.
Ham tilhører all ære og makt
gjennom alle tider.

Påskeliturgier fra 200-300 tallet

Du drakk gallen
Du drakk gallen
for å fri oss fra bitterheten;
du drakk edikkvinen
for å ta bort vår treghet;
du ble hånet
for å bestenke oss med himmelsk dogg;
du ble slått med stokker
for å gi vårt forgjengelige vesen evig liv;
du ble kronet med torner
for å kunne krone dine troende
med kjærlighetens eviggrønne krans;
du ble lagt i graven
for å kunne gi oss del i nyskapelsens nåde
nå og i evighet.

Du er vår oppstandelse

Påske, påske, påske enda en gang! Ja, vår påske er Kristus, vår Gud som ofret seg for oss, Han som er usynlig, uutsigelig og alltid levende.

Engler og åndefyrster, makter og myndigheter, kjeruber og serafer bekjenner Hans navn. Sammen med dem påkaller, lovsynger og tilber vi Deg, Herre, Vår Gud. Vi er Dine uverdige tjenere.

Vi tilber Deg fordi Du i denne siste tid kom til jorden og ble menneske gjennom jomfru Maria. Du bar korset for å gjøre oss fri.

Hva kan vi gi Deg tilbake for alt dette, Du som er Gud av Gud, og har gitt oss Faderens nåde? Vi bærer våre leppers pris fram for Deg og sier: Din er æren, Du som ble begravet! Din er æren, Du som har stått opp!

Du er vår oppstandelse.

Deg tilhører æren, sammen med Faderen, som var før verdens skapelse, og med Den Hellige Ånd, som gjør levende nå og alltid.

Offerlammet

Hvem kan fullt ut forstå dybden i offerlammets lidelse på korset? I dag er det som om jeg hører døperens rop i Judeas ørken: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synder." (Joh 1,29) Det er veldig interessant å lese Johannes Åpenbaring og se hvor ofte det er tale om Lammet, om Guds offerlam. Det er Lammet som bryter seglene til dommene som skal komme over jorden, de himmelske vesener og de hellige, står for tronen og Lammet. Det tales om Lammets blod, og Lammets vrede og i Åp 13,8 står disse forunderlige ordene: "Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt." (Norsk Bibel 1988) Der på korset ble Guds offerlam hengt, for å sone all synd. I den tidlige kristne kirken var bevisstheten om dette tydelig og sterk. I den 40 dager lange fastetiden før påske konsentrerte man seg om de første grunnene i Guds ord. De hadde et slags Alpha-kurs for de som var på vei inn i den kristne troen og skulle døpes i forbindelse med påsken, som var den store dåpshøytiden i ur- og oldkirken. I tiden etter påske hadde man derimot et fordypningskurs i den kristne troen. Forbildet for dette var Apgj 1,3 hvor det står: "I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til." I urkirken ble dette kalt den "mystagogiske undervisningen". Hensikten var at det så langt tanken strekte til skulle trenge dypere inn i det ufattelige mysterium som Jesu korsdød, Hans nedstigning til dødsriket og Hans oppstandelse innebar. De som nettopp var blitt døpt tilbrakte mange timer med å fordype seg i evangeliet, slik at deres indre skulle bli så rotfestet i Gud at troen ville bestå en prøve, når den ble testet. Jeg tror vi i vår tid hadde hatt mye å vinne på å følge urkirkens og oldkirkens praksis. Disse stille dagene kan få en betydning som vi ikke aner rekkevidden av, om vi brukte dem rett. Og hadde vi levd med i fastetiden, og brukt de 40 dagene etter påske til fordypelse av korsets betydning, tror jeg vi ville sett store endringer til det positive i både våre egne liv, og i forsamlingens liv. Tenk bare hva et studium av Lammets betydning i Åpenbaringsboken ville ha gitt deg! På denne stille dagen, trekker jeg meg tilbake i stillheten, til undringen, bønnene og lesningen.

Skjærtorsdag: Mens de holdt måltid

I den svenske oversettelsen av Joh 13,2 heter det: "De hade samlats till måltid.." Påsken, eller Den stille uken, som den også kalles, begynner med et måltid. Måltider har en fremstående plass i den hellige historien. I måltider forbindes det mest hverdagslige med det mest hellige. I 1.Mos 18 leser vi den forunderlige historien om Herren som gjester Abraham. Hør bare: "Siden viste Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. Da han så opp, fikk han øye på tre menn som stod foran ham. Med det samme han fikk se dem, sprang han imot dem fra teltåpningen, bøyde seg til jorden og sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener! La oss få hente litt vann, så dre kan vaske føttene og hvile dere her litt under treet! Så vil jeg komme med litt mat, som dere kan styrke dere med, før dere drar videre.." (1.Mos 18,1-5a) I Joh 13 er settingen litt annerledes, men også der handler det om føtter som vaskes, og mat som settes på bordet. Men her blir måltidet et annet. Det begynner med feiringen av det jødiske påskemåltidet, men i forbindelse med dette, er det at den Herre Jesus tar et brød, takker, bryter det og sier: "Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!" (1.Kor 11,23b-25) Denne skjærtorsdags kveld i Jerusalem sluttes en pakt mellom himmel og jord, ånd og materie, Gud og menneske, synlig og usynlig. Jesu ord når han tar brødet og vinen i sine hender og sier: "Dette er min kropp, dette er mitt blod", rommer et djupt mysterium. Dette er ikke bare et symbol. Dette er virkelighet. Jesus sier om seg selv: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste." (Joh 6,35) I det hellige måltidet, i det som kalles Eukaristin, får brød og vin en djupere mening: om ikke Gud blir vårt brød og vår drikk kommer vi til å dø. Det hellige måltidet er nødvendig, ja helt livsnødvendig i en kristens liv. Skjærtorsdagens mysterium gir oss en djup innsikt i Guds vesen. Det som særpreger Gud aller mest, er at Han har ofret seg. Hans herlighet lyser aller mest på korset og i eukaristin som er korsofferet midt iblant oss. I kveld samles jeg sammen med gode venner i St. Johannes Døperens menighet i Oslo, for å feire eukaristins mysterium. Det gleder jeg meg veldig til.

Grunntonen i livet

Jeg venter på din frelse, Herre.
1.Mos 49,18

Det er ikke lett å si nøyaktig hva Jakob hadde i tankene da han ytret disse ordene som bryter rett inn i hans profetier om sønnenes fremtid. Men det vi trygt kan slå fast, er at all hans forventning er rettet mot Herren, både for ham selv og med tanke på sønnene. Det var Guds frelse Jakob ventet på, en frelse som Gud hadde lovet og som Gud alene kunne føre frem. Jakob visste at han og sønnene var i Guds varetekt. Jahve, den evige Gud, skulle vise dem hva Hans frelseskraft var og hva den kunne utrette.

Ordene peker frem mot den herlige beretningen om frelse og utfrielse som ennå ikke er avsluttet, og mot den fantastiske fremtiden i evigheten som forløsningen fører frem til. Jakobs ord viser oss at det finnes ingen annen frelse enn Guds frelse, og at vår første plikt er å vente på Gud for å få den, enten det nå er for å erfare den selv eller det er for verden rundt oss.

La oss tenke på den ufattelige, herlige frelsen Han tilveiebrakte for oss i Kristus, og som Han nå har til hensikt å la arbeide og fullendes i oss ved Hans Ånd. La oss grunne inntil vi begynner å fatte at bare det å få del i dette store frelsesverket må være et verk av Gud selv. Gud kan ikke skille sin nåde, sin godhet eller sin kraft fra seg selv, slik som Han kan med regnet som Han sender fra himmelen. Disse tingene kan Han bare gi oss som en forlengelse av seg selv, og vi kan bare glede oss over dem når Han virker dem direkte og uavhengig i oss. Og den eneste grunnen til at Han ikke gjør det mer kraftig og uavbrutt, er at vi ikke gir Ham lov. Vi hindrer Ham, enten ved vår likegyldighet eller ved våre egne anstrengelser, slik at Han ikke kan få gjort det Han lengter etter. Det Han ønsker av oss i forbindelse med overgivelse, lydighet og tro, kan sammenfattes i dette ene: Å vente på Ham for Hans frelse. I dette ligger både den dype fornemmelsen av vår egen totale hjelpeløshet når det gjelder å gjøre det som er guddommelig godt, og vår fullkomne tillit til at Gud vil virke alt ved sin guddommelige kraft.

Igjen sier jeg at vi må grunne på hvilken guddommelig herlighet den har, den frelsen som Gud mener å virke frem i oss. La oss grunne på den inntil vi vet hvilke sannheter som ligger i den. Vårt hjerte er skueplassen for en guddommelig operasjon mer fantastisk enn skapelsesakten. Og vi kan like lite bidra til frelsesverket som til skapelsesverket, bortsett fra når Gud virker i oss å ville og å gjøre. Gud ber oss bare om å gi oss hen til Ham, om å samtykke, om å vente på Ham, og Han vil gjøre alt. La oss grunne og være stille inntil vi ser hvor rett og riktig og velsignet det er at Gud alene gjør det hele. Da vil vår sjel falle ned i dyp ydmykhet og si: ”Jeg har ventet på din frelse, Herre!” Og det dype, velsignede grunnlag for all vår bønn og vårt virke vil være: ”Bare i håp til Gud er min sjel stille.” (Salme 62,2)

Det er ikke vanskelig å overføre denne sannheten til større sirkler, til de vi arbeider blant eller går i forbønn for, til Kristi kirke rundt oss eller over hele verden. Det finnes ikke noe annet godt enn det Gud gjør. Å vente på Gud og ha hjertet fylt av tro på Hans verk, og i den troen be om at Hans mektige kraft må komme ned, er vår eneste visdom. Å, måtte vårt hjertes øyne bli åpnet så vi ser Guds verk i oss og andre, og vi ser hvor velsignet det er å tilbe Gud og helt enkelt vente på Hans frelse!

Våre private og offentlige bønner er det som best uttrykker vårt forhold til Gud. Det er først og fremst i dem at vi må vente på Gud. Hvis vår venting begynner med at vi roer ned dagliglivets aktiviteter og er stille innfor Gud; hvis vi bøyer oss og søker å se Guds allmektige gjerninger alle steds; hvis vi gir oss hen til Ham i forvissning om at Han arbeider og vil arbeide i oss; hvis vi i ydmykhet og stillhet overgir oss til Ham inntil Guds Ånd har vekket vår tillit til at Han vil fullende sitt verk, da vil det å vente bli sjelens styrke og glede. Livet vil bli et dypt rop: ”Jeg venter på din frelse, Herre.” Vær stille for Gud min sjel. (Andrew Murray)

Opptenningens velsignelse

Jeg vil tenne min ild denne morgen

i hellige englers nærvær,

i kjærlige englers nærvær.

Uten ondskap, misunnelse, kamp eller hat

uten frykt eller angst vil jeg spise min mat.

For Guds Sønn passer på meg.

Uten ondskap, misunnelse, kamp eller hat

uten frykt eller angst vil jeg spise min mat. For Guds Sønn passer på meg.

Gud, tenn i mitt hjerte Din kjærlighets ild

så jeg elsker min neste,

så jeg elsker min fiende.

Så jeg elsker den tapre, den gretne, den bitre

den ensomme gamle hvis liv nå forvitrer.

Du, Marias elskede Sønn,

så jeg elsker alt fra det minste Du skapte

til det navn som er over alt.

Du, Marias elskede Sønn,

så jeg elsker alt fra det minste Du skapte

til det navn som er over alt.

Fra Carmina Gadelica. David Adam: Visdomsord fra kelterne.

Ingen syndsforlatelse, uten omvendelse

Det finnes en forutsetning for at Guds rike skal komme iblant oss. Døperen Johannes, Jesus og apostlene var alle tydelige på at Gudsriket kommer kun når vi omvender oss. "Vend om, for himmelriket er kommet nær," roper døperen i Judeas ødemarker. (Matt 3,2) Jeg har hørt representanter for den radikale nådeforkynnelsen, som nå forkynnes i vårt land, si at syndernes forlatelse kommer automatisk, at det ikke er noen synd å vende om fra. Hvor langt er ikke dette fra bibelsk kristendom! Bekjennelse av synd, går forut for syndernes forlatelse. Ikke som en engangs foreteelse, men som en daglig omvendelse. "Bekjenn da syndene for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet," sier Jakob i Jak 5,16. Når apostelen Peter får spørsmålet fra folkemengden på pinsefestens dag, om hva de skal gjøre etter at Den Hellige Ånd har skapt syndserkjennelse i deres liv, svarer han: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så skal dere få tilgivelse for syndene.." (Apgj 2,38) Det er ikke slik, som enkelte radikale nådeforkynnere sier, at fordi Jesus døde på korset, så er alle automatisk tilgitt. Nei, forutsetningen for å kunne ta imot syndernes forlatelse, er at man vender om! "Det er en hellig lov i Skriften at Gud da bøyer seg ned med sine gaver, at himmelriket bare da kan komme, når det finnes en ydmyket sjel, en synder som gjør bot. Ellers blir himmelriket lukket. For Guds rike eller himmelriket er et fritt nåderike, og nåden blir bare den til del som ligger som en synder ved Jesu føtter, full av anger og bot," skriver mor Basilea Schlink. Det gjør hun i boken: "Boten det salige liv." Jeg leste den første gang 3. juli 1978 i Darmstadt i Tyskland, på det landområde som kalles Kanaan, et lite himmelrike på jord. Hit kom jeg sammen med en god venn av meg, på Interrail-tur. Denne boken skulle få veldig stor betydning i mitt kristenliv. Jeg hadde blitt en kristen seks år tidligere. Budskapet i boken har fulgt meg siden. For vi er i behov av daglig omvendelse. Om dette skriver mor Basilea: "Boten må også være vårt livselement fordi det bare er denne holdning overfor Gud som står i samsvar med sannheten. Kan vi innta en annen plass overfor den hellige Gud enn å ligge som sønderknuste syndere, vi som er syndere som daglig blir skyldige overfor ham? Boten må videre være vårt livselement fordi vi daglig blir skyldige overfor vår neste. Det er sannelig ikke en av som lever i fullkommen kjærlighet. Må vi ikke derfor også ligge sønderknuste overfor dem som vi lever sammen med, arbeider sammen med og som kanskje gjør oss mye vondt, men som vi likevel stadig blir skyldige overfor fordi vi ikke bærer dem i kjærlighet eller hjelper dem til rette?" Idag trenger jeg å omvende meg, gjør du?

Om å gjøre Guds vilje og gå Hans vei

På vei hjem fra bønnekoia i går mediterte jeg over Jesu ord i Matt 16,21-25: "Fra da av begynte Jesus Kristus og gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og på den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: 'Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.' Men Jesus snudde seg og sa til Peter: 'Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.' Deretter sa Jesus til disiplene: 'Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Mend en som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det." Av og til et Guds vilje og plan på kollisjonskurs med vår vilje og våre planer. Peter reagerer på menneskelig vis. Han vil ikke at hans mester og Herre skal lide. Hadde Jesus lyttet til Peters menneskelige reaksjon, ville Jesus ha falt, og ikke fullhørt det som var Guds plan og hensikt. Det vil være tider i våre liv da det er vanskelig for oss å si ja til Guds vilje. Med menneskelige øyne kan det se ut som om Guds vilje vil ødelegge vårt liv. Det som ødelegges er i såfall det som ikke ville bringe Guds velsignelse inn i mitt liv. Etterfølgelsens kall består i å fornekte seg selv, og ta sitt kors opp og følge Jesus. Det er å la sitt eget selvliv dø, for at Hans liv skal vokse i oss, og vi blir mer og mer preget av Jesus. Av og til skjer det som ingen av de som står rundt oss forstår. De vil kanskje gå imot det. Kanskje si det er fienden som står bak, mens det i virkeligheten er Gud. "Min far er vinbonden," sier Jesus i Joh 15,1. Av og til må denne vinbonden skjære vekk grener som ikke bærer frukt. Det kan hende han til og med må skjære vekk noen vakre grener. Uforståelig for oss, men Gud sin sin mening med det hele. Mor Basilea Schlink, en av grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, sier i en av sine andaktsbøker: "Der hvor Gud lar ditt ønske og dine planer for livet bli ødelagt, vil han gi deg et nytt innhold, et nytt ønskemål som harmonerer med et ydmykt hjerte. Han vil gi deg noe stort og vidunderlig, for Gud er kjærlighet. Han tar aldri fra oss det som i virkeligheten er vår lykke, og som ville være til det beste for oss. Han vil bare ramme det urene i våre liv. Etterpå vil han bygge opp igjen det som ligger sønderknust foran oss. Da blir alt desto herligere, slik som vi, når alt kommer til alt, gadde sett fram til at det skulle bli. Lev i forventningen om det, da vil du kunne si ja til guds vilje og finne trøst i det." I Hosea 6,1-2 står det et forunderlig ord: "Kom, la oss vende om til Herren! For ham som rev i stykker vil lege oss, han som slo, vil forbinde våre sår." Slik er Gud, mysteriets Gud.

Herre, vis oss Lammet

Jesus tar de tolv til side og sier til dem: ”Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde..”

Evangeliet viser oss klart at det dreier seg om en samtale mellom noen få. Det er bare til apostlene at Jesus på veien til Jerusalem betror reisens hemmelige formål og ikke til hele disippelflokken.

Ganske visst forventer Jesus i dag at enhver kristen tar del i de avgjørende begivenhetene som fant sted i Jerusalem. Men Han er fortsatt den som avgjør tidspunktet og den individuelle kallelsen. Han velger selv det passende tidspunkt for å gjøre sin disippel delaktig i apostlenes forrettighet: å kunne dra med Ham opp til Jerusalem med øynene åpne for den smertefulle avslutningen.

Hvor mange kristne er lydhøre overfor denne innbydelsen? Hvor mange har forstått at det som den gangen skjedde i Jerusalem og som fortsatt finner sted i det evige, usynlige Jerusalem, er viktigere enn noe annet i verden?

Herre Jesus, jeg har hørt Ditt kall. Du har tatt meg til side på veien. Du vil at jeg skal isolere meg fra andre mennesker for senere bedre å kunne slutte meg til dem igjen. Og du vil at jeg skal følge Deg helt til reisens slutt, hvis mening og betydning Du underveis etter hvert vil avsløre for meg.

Herre, fra i dag vil jeg at oppstigningen til Jerusalem og alt det jeg får se og høre om Deg i den siste uken, ved Din nådes hjelp skal bli av avgjørende betydning for mitt liv og rettesnoren for alle mine handlinger. Jeg vil at alle disse begivenhetene skal være den på en gang både snevre og uendelig vide sirkelen hvor alt er innesluttet og hvor Du er midtpunktet.

Jeg vender ryggen til alt det andre som jeg har funnet og fulgt. Fra fortiden kaster jeg bak meg alt det som ikke lar seg forene med Ditt veldige påskemysterium. Herre, jeg går med Deg til Jerusalem. Nå skal alt som ikke er av Deg, forstumme.

Beretningen om den siste påske og pasjonen innledes i det fjerde evangelium med disse ordene: ”Likesom Jesus hadde elsket sine egne, som var i verden, slik elsket Han dem også inntil enden.”

Inntil enden… Jesus har ikke bare elsket menneskene inntil siste stund av sin jordiske tilværelse, Han har elsket dem med en hel, udelt, fullkommen kjærlighet. Helt uten grenser har Han elsket dem. Det er i sin lidelse at Jesus legger sin kjærlighet for dagen. Det er ved å betrakte Hans lidelse at Hans disippel får det dypeste, mest fruktbærende kjennskapet til Ham. Her får jeg øynene opp for hvor høyt – og til hvilken pris – jeg er elsket. I sin oppofrelse åpenbarer Herren seg i sannhet som Gudslammet for oss.

Herre, vis meg lammet!

(En munk fra Østkirken)

Hele seg og hele livet for Kristus

I mine studier av livet til den hellige Frans av Assisi, blir jeg mer og mer fascinert av denne mannens altoppslukende forhold til den Herre Jesus. Thomas av Celano, dikter og forkynner, opptatt i Fransiskanerordnen av den hellige Frans av Assisi selv, skriver om Frans: Frans var alltid opptatt av Jesus. Han bar Jesus i sitt hjerte, Jesus i sin munn, Jesus i sine ører, Jesus i sine øyne, Jesus i sine hender, og Jesus i hvert lem på sin kropp. Det er noe av det samme apostelen Paulus sier om sitt eget liv: "Min lengsel og mitt håp er det at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus ..." (Fil 1,20-21a) Det andre jeg merker meg ved Frans er hans hengivenhet til bønn. Både når det gjelder manuelle og boklige sysler advarer han mot å la arbeidet ta overhånd slik at "bønnens og hengivelsens ånd" ikke slukner. Det tredje jeg i denne sammenhengen vil trekke frem er hans menneskelighet. Om denne skriver fransiskaneren Knut Willem Ruyter følgende: "I det ligger det store ved Frans - etter min mening - hans menneskelighet. Kanskje er det mange ting å utsette på hans karakter, men det er gjennom - eller endog på grunn av - hans menneskelighet at vi oppdager hans ydmykhet og frihet når vi leser hans skrifter og de tidlige biografer. Når Gud trer inn i ens liv, forstår en at en er liten, syndig, ufullkommen og ubetydelig i forhold til Gud. Frans var en snill og ydmyk mann, en mann uten noen som helst makt. Likevel var den særegne menneskelige autoritet som gav ham motet til å være fri. Dynamikken i hans hellighet var den totale hengivelse til Jesu Kristi person som preger gele den fransiskanske visjonen av verden. Dette førte ham til å imitere Kristus til den minste detalj, helt etter de synoptiske evangelier. Celano forteller oss at 'hele hans sjel tørstet etter Krustus, og han viet ikke bare hele sitt hjerte, men også hele sin kropp til ham, den Jesus Kristus som er det mest menneskelige menneske som noen gang har levd. Netopp derfor var Frans fylt med Kristi liv.' Men ingen ting av dette kom gratis. I syv lange år søkte Frans. Han var 27 år gammel før han fant meningen med sitt liv. Ved en apostelfest, sannsynligvis til ære for Matteus, 24. februar 1208, gikk det med ett opp for ham hva han ville bruke sitt liv til og hvordan han skulle leve som en Kristi disippel. Etter en forklaring av evangelieteksten (Matt 10) brøt han ut i gråt og jubel: Dette er hva jeg vil, dette er hva jeg søker, dette er hva jeg har lengtet etter med hele mitt hjerte." (Frans av Assisis skrifter. St.Olav forlag 1982, side 143-144)

Palmesøndag

Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen. (Sak 9,9)

Vi tilber Deg, Du Allerhøyeste.
Du steg ned, og løftet oss opp,
Du var ydmyk, og viste oss ære,
Du ble fattig, og gjorde oss rike.

Du lot Deg føde, og gjenfødte oss,
Du lot Deg døpe, og gjorde oss rene,
Du fastet, og mettet oss,
Du kjempet, og gav oss styrke.

Du steg opp på et esel, og tok oss med i Ditt følge,
Du trådte frem for rådet, og forsvarte oss,
Du førtes som fange til ypperstepresten, og frigjorde oss,
Du lot Deg forføre, og satte oss til dommere,
Du sa ikke et ord, og ble vår lærer.

Du ble slått, og frikjøpte oss,
Du ble bundet til en søyle, og løste våre lenker,
Du ble korsfestet, og gav oss frelse.

Du drakk eddik, og skjenket oss sødme,
Du ble kronet med torner, og gjorde oss til konger,
Du gikk i døden, og gav oss livet,
Du ble gravlagt, og vekket oss opp.

Du oppstod i herlighet, og gjorde oss glade,
Du kledte Deg i ære, og fylte oss med lovsang,
Du steg opp til himmelen, og tok oss med,
Du troner i herlighet, og løftet oss opp,
Du sendte Talsmannen, og gjorde oss hellige.

Velsignet være Du som kommer,
Strålende i Din godhet.
Fra den syriske liturgi. Bønnebok for den katolske kirke, side 179-180

Jeg er din

Herre, jeg tilhører ikke lenger meg selv,

men jeg er Din eiendom.

Sett meg til hva Du vil,

sett meg sammen med hvem Du vil.

Led meg til handling,

led meg til lidelse.

La meg bli brukt av Deg,

eller satt til side for Deg,

opphøyet for Deg eller ydmyket for Deg.

La meg være fylt, la meg være tom.

La meg eie alt, la meg miste alt.

Frivillig og av hjertet overgir jeg alle ting

til Din vilje og til Din disposisjon.

Opphøyde og barmhjertige Gud,

Far, Sønn og Hellige Ånd,

Du er min og jeg er Din.

La Din vilje skje.

Amen.

Bønn brukt av John Wesley (1703-1791, metodismens grunnlegger).

John Michael Talbot - en inspirasjonskilde

Franiskaneren John Michael Talbot har vært en stor inspirasjonskilde for meg, siden jeg ble kjent med ham på begynnelsen av 1970-tallet. Talbot er musiker, lærer og forfatter. Han har solgt mer enn fire millioner LP-plater, kassetter og cd'er. I 1980 grunnla han Brothers and Sisters of Charity, en klosterkommunitet i Eureka Springs i Ankansas, USA, som er grunnlagt på prinsippene til den hellige Frans av Assisi. Klosterkommuniteten i Eureka Springs består av både munker, nonner og familier. Det er også muligheter for legfolk til å knytte seg til klostret, og klostret har da også mange lege medlemmer verden over. Disse lever et liv i kontemplasjon og bønn med base i sine egne hjem. I klostret leves det et liv i pakt med den fransiskanske tradisjonen: i enkelhet og lydighet mot evangeliet. De driver også et veldedighetsarbeid. Her finnes et eget retreatsenter, med muligheter for at gjester kan overnatte og bo for lengere eller kortere perioder. For tiden arbeider jeg med å få John Michael Talbot til Norge. Jeg håper det skal bli muligheter for en konsertturne neste år, hvis vi da ikke er så heldige å få han hit i forbindelse med en turne han skal ha i Irland senere i år. John Michael Talbot er kjent for sine vare tilbedelsessanger, og har en egen evne til å hjelpe mennesker inn i stillhet og Guds nærvær. Men det er ikke bare på grunn av den flotte musikken jeg inviterer Talbot til Norge. For meg er det en drøm å se en lignende klosterkommunitet som denne etablert i Norge. Jeg tror vi trenger den sårt. Vær gjerne med å be om at denne turneen i Norge skal kunne bli en virkelighet. På det store bildet ser vi John Michael Talbot, sammen med en annen av brødrene i Eureka Springs. Kvinnen i rullestol, og mannen med førerhunden er lege medlemmer av kommuniteten.

Ber Fadervår 50 ganger om dagen - opplever vekkelse

På 10 år har pastor Ted Olbrich bygget opp et menighetsarbeid i Kambodsja som har gått fra null til 350.000. Hvordan er det mulig? Praktisk nestekjærlighet, tegn og under hører med til historien. Men Ted Olbrich (60) legger vekt på noe helt annet. Nøkkelen er tid med Jesus. Det forteller han til bladet Rapport fra Asia, som utgis av misjonsorganisasjonen AsiaLink. Hør hva han har å si: "Hver morgen står jeg opp ved fem-halvsekstiden. Jeg går rundt i Phnom Penh ca en time, en sju kilometers rundtur. Mange tror jeg gjør det for å ikke bli tjukk, og det er sant. Men hvis du ser meg gå, vil du kunne se at munnen min beveger seg. Jeg bruker disse turene til å be. Noen ganger ber jeg for dere, noen ganger for Kambodsja, noen ganger ber jeg bare Fader vår. Det hender jeg ber Herrens bønn 50 ganger på en slik tur. Jeg tenker på hva dette betyr for Ham, denne bønnen som Han har lært oss." Jeg synes dette er svært inspirerende lesning, ikke minst i en tid hvor enkelte mener vi ikke lenger skal be Herrens bønn. I følge dem tilhører ikke den de kristne! Men Fadervår er jo selve Møsterbønnen, den bønnen Jesus lærte oss å be. Jeg tror vi trenger å gjenoppdage denne bønnens innhold. Hadde vi forstått hva denne bønnen inneholder og innebærer, ja da hadde vi kanskje sett den enorme menighetsveksten som Ted Olbrich opplever! I den samme artikkelen sier han:

"I alt arbeidet vi steller med, skjer det så lett at vi ikke får nok tid sammen med Herren. Jeg får ikke tid nok jeg heller, men disse morgenturene er helt nødvendige for meg. Derfor oppmuntrer jeg dere til å finne en rytme i livet, alle sammen. Dere trenger ikke å gjøre slik som meg, men finn et eller annet tidspunkt i løpet av dagen til å være alene med Herren.."

En av de tingene jeg lærte tidlig i mitt kristenliv, lærte jeg via Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, og det har fulgt meg siden: En stille stund med Herren hver dag. Hvilken enorm velsignelse det har vært i mitt liv.

Frans av Assisi og bønn

Som bloggens faste lesere sikkert allerede har ant, holder jeg på med et studium av Frans av Assisi for tiden. Slike dypdykk fører gjerne til resultater på bloggen i form av noen artikler. Så også denne gang. Jeg studerer spesielt Frans sitt bønneliv. Den første som skrev en biografi om den hellige Frans av Assisi, Thomas av Calano, skrev dette om Frans som bønnens mann: ”Man kunne ikke lenger si om ham at han ba; han var blitt til bønn.” Det stemmer godt med det David sier i Salme 109,4: ”men jeg er bare bønn.” (Norsk Bibel 1988)

En moderne biograf, N.G. van Doornik, som selv er fransiskaner, skriver dette: ”Denne mannen, som ikke kunne se en blomst eller høre en bekk uten at hans hjerte sprang ut mot Gud, holdt aldri opp med det som er kalt ”sjelens åndedrett”. Hans liv var bømm, i den rike betydning av å ånde i det ”guddommelige miljø”. Når han uttalte et bønneformular, ble han rykket bort fra sansenes verden, fordi Guds virkelighet plutselig kom til syne bak ordene. Den som har kunnet trenge gjennom i Frans’ bevissthet, for så å uttale ordene i Fader vår med hans følelse for Guds overveldende nærvær, ville kanskje forstå hva Jesus mente da han sa: ”Slik kan dere be.”

Det er tankevekkende å lese den bønnen han avsluttet sin regel av 1221 med. Han mister på en måte selvkontrollen, stabler det ene ordet oppå det andre for å gi form til et Vesen som ikke har noen form. Det er som om han har grepet feil etter det bunnløse mysterium han ønsker å favne.

Han bad med hele legemet. Henført kunne han løpe dansende rundt mens han sang ut sin kjærlighet. ”Når han bad i ensomhet,” sier Celano, ”gjenlød skogen av hans sukk, fuktet han marken med sine tårer, slo han seg på brystet, - og som om han var gjemt i den innerste avkrok av et hus, utvekslet han endeløse samtaler med sin Herre.” Disse emosjonene er følgen av maktesløshet. Han kjemper med Den Uendelige, og han kan aldri få uttrykt med sitt legeme det som han erfarer i Ånden.

Dette står i fullstendig motsetning til hans egentlige ”mystiske bønn”. ”Da beveget han ikke leppene – det syntes som om hele hans oppmerksomhet var rettet innover, for å kunne konsentrere seg om den himmelske virkelighet – det var ikke lenger noe menneske som bad, det var et menneske som var blitt til bønn.”

Denne vedvarende kjærlighetsfulle tilknytning til Gud oppnådde ikke Frans på et eneste øyeblikk. Det kostet ham blod og tårer. Den som bare kan se ham som en sorgløs spillemann som dro gjennom skogene og lekte med dyrene, vet ingenting om den ubarmhjertige askesen som drev ham hele sitt liv.”