Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 1

Jeg har forsøkt å oversette et julebrev fra broder Jens Petzold, som tilhører den syriske-kloster kommuniteten Deir Mar-Musa, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen.Broder Jens har nylig vært på besøk i det kurdisk kontrollerte Nord-Irak, for å besøke kristne der. Det interessante julebrevet er såpass langt, at jeg har valgt å dele det opp i mindre stykker:

Kirkuk, 20.desember 2011
Kjære venner!

Ennå en gang: takk for den varme velkomst vi fikk fra de sveitsiske og italienske medlemmer av venneforeningen til vår monastiske kommunitet. Det føltes så godt å ha dere så nært. Vi takker dere også så mye for deres mange uttrykk for solidaritet i disse turbulente tider vi opplever i Midt-Østen. Statistikken på våre websider og mailbox'en viser at dere følger oss aktivt. Takk! Midt-Østen, og særlig Syria, trenger virkelig mye forbønn og solidaritet. Vi er vitne til stadig økende vold, og vi kan ikke annet enn å bruke all vår energi til kallet til ikke-vold og forsoning.

Vi vet at forsoning er smertefullt fordi det innebærer erkjennelsen av vår egen skyld i det vi har gjort, eller unnlatt å gjøre, og ydmykelsen ved det å be om tilgivelse. Det er egentlig ikke noen forsoning ved å si: 'jeg tilgir deg', men ved det å be om det å bli tilgitt, for bare på denne måten kan vi håpe at den andres hjerte kan åpnes.

Som dere vet har jeg vært i Irak, nærmere bestemt i den kurdiske regionen, i nesten to måneder. Jeg skriver med graven til profeten Daniel rett foran meg, i moskeen til Kirkuk's citadel. Det går opp for meg hvor mye av vår Bibel som er blitt skrevet i nettopp dette området av dagens Irak. Vi tenker vel ikke så mye på det når vi leser Daniels bok, Esekiel, Jeremia eller Jesaja, men det er her, i eksilet, at hebreerne utviklet en spiritualitet som gjorde dem i stand til å avstå fra behovet for politisk makt. Her gjorde hebreerne den bitre erfaringen av å tjene en annen nasjon uten et eneste håp om å overvinne den en dag. Basert på denne erfaringen, overført gjennom Skriften og tradisjonen, har kristne århundrer senere vært i stand til å leve ut sin egen tro i den kontekst som Romerriket og dets forfølgelse innebar. Det er også sant med hensyn til vår kaledeiske kirke, som gjennom århundrene har modnet til sitt nåværende kall, ved å tjene ulike folk og riker uten å ha en 'kristen konge' eller egen stat.

Denne spiritualitet trenger å bli gjenoppdaget i det 21. århundre, selvsagt tatt i betraktning av den utvikling som har skjedd gjennom generasjonene på det menneskelige, sosiale, poltiske og religiøse nivå. Ingen tvil om at en kristen tjeneste i dag må være klar over den tvingende nødvendighet for endring med hensyn til menneskerettigheter, demokrati, og miljøet. Men dette står ikke i motsetning til eksilets og martyreriet spiritualitet.

(fortsettes)

Billedtekst: Broder Jens foran profeten Daniels grav.