"Hei! Mitt navn er Tullian Tchividjian (bildet). Jeg pleide å være pastor. Noen vil til og med si at jeg var en fremgangsrik pastor. Jeg ledet en stor kirke som hadde en egen skole og et seminar, jeg skrev en bok om året, reiste vidt og bredt over hele landet og talte på konferanser, i menigheter og ved ulike anledninger. Om noen vil definere en berømt pastor, så var jeg en av dem. Og så raste alt sammen.
Det var to ting jeg var helt sikker på ville vare livet ut (ved siden av min relasjon til Gud): mitt 21 årige ekteskap og mitt kall som hovedpastor for den historiske Coral Ridge Presbyterian Church i Ft. Lauderdale, Florida. Begge deler raste sammen våren og tidlig på sommeren 2015.
Først ekteskapet mitt. Så min posisjon i menigheten. Og med de to tapene fulgte tusenvis av andre tap. Tap av nære vennskap. Tap av økonomisk sikkerhet, tap av en hensikt, jeg mistet tilliten til Guds godhet, jeg mistet håpet, gleden, mulighetene, tap av livet, slik jeg kjente det. Livet gikk fra det som synes å være et eventyr til følelsen av en voldsom tragedie.
Men om enn hvor sjokkerende alle disse tapene er, så sjokkerte min umiddelbare reaksjon meg enda mer: sinnet, den stadig skiftende selvbebreidelsen, hevntørsten, den bitre arrogansen, selvrettferdigheten, den selvrettferdige motstanden, den kontroll-hungrige manipuleringen, den villedede rasjonaliseringen, den djupe egoismen, den perverterte følelsen av berettigelse. Kanskje disse avskyelige ting som strømmet fra mitt indre med en slik naturlig letthet ikke burde sjokkere meg. Tross alt, jeg var kjent for min åpenhet om mitt eget rot, jeg har snakket åpent om min synd og egoisme, mine feil og frykt, min stolthet og mine smerter.
Jeg har aldri innbilt meg at jeg har 'fått det til', alt sammen. Faktisk er en av grunnene til at folk lytter til mine prekener, leser mine bøker eller kommer for å høre meg tale når jeg er på reise, er fordi jeg snakket ærlig om min sønderknuselse og den fantastiske Guds nåde som dekker oss på vårt verste. Jeg ble kjent for å si at Gud elsker dårlige mennesker fordi dårlige mennesker finnes. Så jeg visste at jeg var dårlig, bare ikke at det var så ille fatt med meg.
Sannheten er imidlertid at vi er svært gode advokater når det gjelder våre egne feil, men veldig gode dommere når det gjelder andres feil. Som en av mine rådgivere sa til meg: det er ikke omstendighetene som skaper hjertets tilstand; det er motsatt, det er omstendighetene som viser tilstanden i vårt hjerte. Og det som ble åpenbart for meg av det som fantes i mitt hjerte var skremmende og destruktivt. Denne ekle sannheten om meg selv (og den desperate ensomheten som jeg følte på grunn av det) gjorde at jeg fikk lyst til å ta mitt eget liv. I mitt mørkeste øyeblikk (etter å ha undersøkt i to timer for å finne den beste måten å gjøre det på), skrev jeg dette:
'Ord kan ikke uttrykke den smerte jeg føler for alt det vonde jeg har forårsaket. det har blitt for mye å bære. Basert på hva jeg har gjort og smerten jeg har forårsaket, har jeg konkludert med at det er tryggest for alle de jeg elsker at jeg bare forsvinner. Livet uten håp er som døden. Når alt kommer til alt prøvde jeg. Jeg prøvde virkelig, jeg prøvde. Gud vet at mine unnskyldninger og mine uttrykk for kjærlighet var ekte. Så ekte. Men hva gjør vel det når folk du har påført smerte ikke vil tro deg? Jeg forstår hvorfor de ikke gjorde det. Gitt det siste jeg gjorde, hvorfor skulle de? Så når det ble klart at de som elsker meg mest ikke ville ha noe å gjøre med meg, ble det valget jeg måtte ta veldig klart. I første omgang ble jeg sint og defensiv når jeg ble fortalt hvilket monster, ondt, motbydelig vesen jeg var, osv. Men det sank inn, og til slutt trodde jeg det. Jeg er alle de tingene. Herre, vær nådig mot meg! Et siste ord til menigheten: Når folk viser hvor elendige de er, prøv å hjelp dem. Gjør ditt beste for å ofre alt for å hjelpe dem. Mest sannsynlig har de rotet det til fordi de trenger hjelp. Ikke snu ryggen til dem. Gå etter dem. Noe er galt med dem og de trenger hjelp.'
Hvordan klarte jeg å bli så desperat? Hvordan klarte jeg å komme dit hen at alt ble så mørkt at jeg faktisk ønsket å ta livet av meg?
Slik jeg ser det nå klarte jeg ikke å se at denne eksplosjonen var noe som hadde bygget seg opp gjennom noen år. Skiftet fra å finne min identitet i evangeliets budskap fra en identitet som en fremgangsrik forkynner gikk tregt. Det kom som sakte kryp fra tidevannet i stedet for en plutselig flodbølge. Det har vært en smertelig lekse for meg dette, at jo mer du fester din identitet og følelse av verdi i noe eller noen som er mindre enn Gud, jo mer smerte vil du oppleve når du mister alt.
Jeg hadde virkelig tatt feil når det gjelder hvem jeg har satt min tillit til. Jeg hadde satt min tillit til status, omdømme, makt og posisjon, måten jeg snakket på og den ros jeg fikk, økonomisk trygghet og fremgang. Med andre ord: tillit til ting som var mindre enn Gud og Hans nåde - ting som var ustabile, flyktige og som kunne bli tatt bort. Fordi jeg i det essensielle hadde satt min lit ting som er mindre enn Gud, førte mitt tap ikke bare til sorg, smerte, skam og anger. Det førte også til en alvorlig identitetskrise. Uten disse tingene og menneskene jeg hadde kommet til å stole på, og som fikk meg til å føle at jeg betydde noe, visste jeg ikke lenger hvem jeg var. Jeg følte meg død. Derfor kunne jeg like så godt være død.
De siste to årenes reise har vært en total dekonstruksjon - ikke bare ytre sett, men også på det indre område. Utforskingen av hvem jeg er, hvem Gud er, hva som er ekte, det som teller, osv, har vært ren stripping. Jeg har følt det som huden smertelig blir dratt av mine bein. Akkurat når jeg synes at jeg ikke klarer mer, tar Gud meg med til et annet nivå og graver djupere. Selv om det har vært veldig smertefullt, har det også vært veldig befriende. Som min rådgiver og mentor sa det her om dagen: 'Hensikten med de lidelsene du går igjennom, er å sparke deg inn i en ny frihet fra falske definisjoner av hvem du er.' Så sant det er. Døden før en oppstandelse har alltid vært og vil alltid være måten Gud gjør det på. En mørk desperasjon går alltid forut for en djup befrielse. Det er håp. Det er min eneste livline.
Så, om du er en pastor eller en tidligere pastor eller bare et rundjult og utbrent menneske, her er den virkelig gode nyheten:
Hvem du virkelig er har ingenting med deg å gjøre - hvor mye du kan oppnå, hva du kan utrette, hva du har gjort eller unnlatt å gjøre, størrelsen på kirken din eller hvor stor din synd er, din oppførsel (god eller dårlig), sine styrker, svakheter, familien din eller din bakgrunn, utdannelsen du har, utseende, osv.
Din identitet er forankret i Kristi prestasjon, ikke din; Hans styrke, ikke din; Hans seier, ikke din. Evangeliet befrir deg ikke bare fra hva andre sier om deg; det frigjør deg fra hva du tenker om deg selv.
Det betyr at Han er lyset i enden av den mørke tunnelen. Og Han kommer ikke til å gå sin vei. Andre kan gå, men Han vil bli. Som Winston Churchill er kjent for å ha sagt: Når du går gjennom helvete, fortsett å gå!
Ditt liv er langt fra over. Faktisk kan det bare være begynnelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar