Denne kvinnen har nemlig vært til så stor åndelig hjelp for meg, at jeg må være så personlig at jeg kan si at hun har vært som en åndelig mor.
Hvem snakker jeg om? Teresa av Avila. Vel, det er sider ved henne som jeg slett ikke forstår, men slik er det med Kristus-mystikerne. Deres vei er ikke nødvendigvis vår vei, og jeg kan slett ikke sammenligne meg med Teresa, men jeg bærer så samme hellighetslengsel som henne. Og der er jeg ikke alene. Teresa har en egen evne til å vekke vår djupeste lengsel etter Kristus, og hans vennskap.
En tid for lenge siden, når jeg slet med bønnen, fant jeg hos Teresa den beste definisjonen av hva bønn er. Hør bare:
"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Ham som jeg vet elsker meg."
Da løsnet det for meg. Bønn ble etter dette, ikke et strev, men en relasjon. Et vennskap. Og det beste av alt - med en som elsket meg. En jeg kunne øse mitt hjerte ut for. En jeg kunne være taus med. En jeg kunne lene meg inntil og hvile hos. En jeg kunne lytte til.
En gammel lutheraner lærte meg et annet sitat av Teresa:
"Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven."
Det var også forløsende! Gavene, de er vidunderlige, men Giveren selv - ! - hva er ikke Han. Får vi mer av Ham, av selve Gaven, får vi alt vi trenger for liv og salighet.
På denne minnedagen for Teresa av Avila (1515-1582) er det først og fremst takknemlighet jeg kjenner på. Takknemlighet til Teresa og til alle kvinner Herren har sendt i min vei, og som har vært til så stor åndelig hjelp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar