For tre uker siden så gatene i Manhattan ut som en krigssone; vi hadde virkelig ikke noen lyst til å forlate leiligheten vår. Sikkerhetsproblematikken eskalerer alltid her i løpet av uken som FNs generalforsamling har sitt møte, og vi kjenner fortsatt etterdønningene av bombene i Chelsea og New Jersey. Foran huset vårt var det to veisperringer med bombehunder og opprørspoliti. Svermer av politi og Secret Service agenter som langt overgikk den vanlige mengden av vanlige fotgjengere.
Da jeg endelig bestemte meg for å dra ut med barnet som jeg passer, ble den svarte matboksen i bunnen av sportsvognen plutselig et mistenkelig objekt. Lekeplassen vår ble evakuert tre ganger mens politiet gjorde sine undersøkelser. Jeg setter selvsagt pris på den beskyttelsen som politiet gir oss, men deres tilstedeværelse i et så stort antall, har en tendens til å gjøre meg litt nervøs.
Da vi kom oss tilbake til roen i leiligheten vår, tenkte jeg tilbake på min barndom i landlige Connecticut. I det sommeren bleknet til høst, var det tid for å lage papirlanterner og så dro vi ut i mørket.
Jeg improviserte litt, og fant en gammel peanøttsmør krukke i gjenvinninga og limte biter av farget silkepapir utenpå. Med en streng til håndtak og en stearinlys stubb inni, var vi klar for å gå ut. I det solen gikk ned og limet tørket, tente vi vårt stearinlys og gikk ut.
- Anita Clement.
Anita Clement lever i en Bruderhof-kommunitet i Harlem og arbeider som barnevakt i Midtown Manhattan. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar