På randen av krig, del 9

Denk Ort. En plass for undringen. For at ikke de som bor i Nürtingen og Württemberg skal glemme det som skjedde i 1930-1940-årene, har byen satt opp montere, som minnes ofrene for Nazi-regimet. Dette monter med lys forteller oss følgende: "Anton Köhler (1932-1944) var født i Nürtingen. Myndighetene rev ham bort fra hans foreldre og satte ham og hans sigøynersøsken i barnehjemmet i Mulfingen. Etter pseudo-vitenskapelige eksperimenter, transporterte kriminalpolitiet alle sigøynerbarna til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i 1944. Der mistet denne 12 år gamle gutten og alle hans søsken livet."

Ordene rundt dette monter lyder: "Kan våre egne tanker og handlinger endres, her i Nürtingen og overalt i regionen vår, slik at vi kan huske dem som led og de som blir forfulgt i dag? Nazi-diktaturet 1933-1945."

Lite visste Michael Valdner og David Hofer om alt det Tyskland var i ferd med å erfare, når de krysset over fra Nederland og inn i det tyske Rheinland, og endelig til Rhön i Hesse (se bildet).

Hvis du ønsker å høre Hans Meier fortelle historien om det første angrepet på deres fellesskap, så kan du klikke på denne linken:

https://www.youtube.com/watch?v=rzm1t4q78RU

Dette er den nåværende Sannerz Bruderhof kommuniteten, rett utenfor Rhön. Dette er stedet hvor Eberhard og Emmy Arnold og andre begynte å leve et liv i fellesskap for første gang, tidlig på 1920 tallet.

Slik så bygningene til Rhön Bruderhof tidlig på 1930-tallet. Og nå vender vi tilbake til dagboken til Michael Waldner, eldstebror blant Hutterianerne som besøkte Bruderhof i 1937:

Nazi-politiet gikk rett inn på hovedkontoret sammen med Hans Meier og Hella og søkte gjennom regnskapsbøkene og safen og fant der over 600 mark. De tok alt de ønsket. De så også gjennom husene hvor vi bodde i og kom nær til rommet vårt. David ønsket å gå inn der. Soldatene og politiet avviste anmodningen om å la våre eiendeler og våre notater i fred.

David gikk til hovedkontoret for å fortelle politisjefen at vi var amerikanere og at vi ikke ønsket at noen skulle ransake våre eiendeler. Vi fikk derfor tillatelse til å gå til våre rom. Vi fikk også tillatelse til å kunne bli værende igjen med Hella, slik at hun slapp å være igjen alene.

Politiet kom til gården hver eneste dag. De ba oss ofte om at vi måtte reise. Vi henvendte oss til distrikts-magistraten og på grunn av Hella fikk vi tillatelse til å bli. Vi ble der i tre uker til vi mottok et telegram fra Hans Zumpe hvor vi ble bedt om å komme til Alm Bruderhof med det samme slik at vi kunne finne ut hva som har best for oss å gjøre i fremtiden.

(fortsettes)